Minkowski

Hvilken dom sikter du til her? Jeg har lest dommen fra CAS ganske grundig uten å finne noen slik uttalelse, men det er mulig at dommen fra Domsutvalget i Norges idrettsforbund sa noe slikt. Har du et sitat? Eller en link til dommen? (Prøvde å søke den opp, men fant bare en død link.) I denne forbindelse vil jeg si at min personlige oppfatning er at dommen fra det norske Domsutvalget er noe av det styggeste med hele Johaug-saken, ved siden av landslagsledelsens oppførsel og organisering. Dette var en dom som var spesialdesignet for å snike med Johaug til OL. Utestengelsen på 13 måneder var akkurat passe lang i så måte, slik at Johaug ville rekke OL og dessuten få testet seg litt i internasjonale konkurranser noen uker før mesterskapet også. Dette er hva man i Norge ville kalt korrupsjon hvis det hadde skjedd med en utenlandsk utøver. FIS gjennomskuet imidlertid dette og anket til CAS og fikk medhold. Og CAS skrev ikke noe sted i den dommen at Johaug ikke ble tatt i doping. Tvert imot. Termen "doping" er definert av WADA i den såkalte WADA-koden og definisjonen av doping er at man har brutt en eller flere av en rekke bestemmelser, herunder tilstedeværelsen av ulovlige stoffer i en dopingprøve, som er det Johaug ble dømt for. Dette er altså per definisjon doping. Jeg kan for ordens skyld sitere fra WADA-kodens artikkel 1: Når dette er sagt ble Johaug trodd på hovedpunktene i sin forklaring, også av CAS (og av FIS). Det har aldri vært snakk om at Johaug dopet seg med vilje, bare i hvilken utstrekning hennes påfallende uaktsomhet skulle påvirke lengden på utestengelsen innenfor strafferammen på 12-24 mnd. Det er helt åpenbart for dem som har fulgt med på norsk langrenn over tid at Johaug ikke har dopet seg til suksess og at hun ikke tok noe ulovlig stoff med vilje. Legen, dr. Bendiksen, som gav henne den ulovlige medisinen hadde ikke vært med mer enn et drøyt år da dette skjedde, mens Johaug allerede hadde hevdet seg i verdenstoppen i mange år. Når man allerede er best, er motivet for denne typen juks nærmest fraværende, mens fallhøyden er så stor som den kan bli. Johaug hadde med andre ord lite å vinne og mye å tape på å dope seg med vilje. En annen ting er at skiforbundet hadde valgt å legge opp til at landslagsutøverne ikke skulle bry seg med å undersøke medisiner. De hadde ansatt leger som skulle håndtere dette slik at utøverne kunne rette alt fokus på trening. Dette vet vi fra utallige uttalelser fra andre både samtidige og tidligere utøvere. Så at Johaug ikke undersøkte medisinen er mer en plausibelt, det er svært sannsynlig. Så hadde visst nok legen en eller annen privat krise på gang som gjorde at han ikke hadde hodet på rett sted. Det er uansett på det rene at uansett om man er lege eller ikke, så ligger det i den menneskelige natur at man innimellom gjør store brølere. Det virker sikkert usannsynlig på mange når man ser isolert på at en lege kjøper en salve for å behandle en sår leppe og ikke får med seg den tydelige merkingen av at den inneholde forbudte substanser. Men slike usannsynlige ting skjer likevel uten at det betyr at det må være tilsiktet. Ta f.eks. vaktsjefen på Helge Ingstad som ble kalt opp og bedt om å endre kurs. Et par minutter senere smalt fregatten inn i et tankskip. Hvis man ønsker å argumentere overbevisende for at Johaug dopet seg med vilje, må man nesten legge til grunn at det finnes folk som på enkelte områder er feilfrie, og det viser seg å være et urealistisk premiss. Likevel kan man med rette kritisere Johaug for at hun ikke, til tross for rutinene i skiforbundet, hadde gjort seg kjent med reglene som gjaldt og sine egne plikter. En profesjonell idrettsutøver burde absolutt sette seg inn i alle reglene som gjelder for den idretten man lever av å utøve. Men det er etter min mening sterkt formildende rent moralsk sett, at hun var en del av en organisasjon hvor ledelsen insisterte på at legene skulle håndtere medisinene uten at utøverne blandet seg inn. Men det hjelper ikke så mye juridisk sett fordi dopingreglene tar høyde for utspekulerte juksemakere og systematisk doping som man f.eks. har sett i Russland. Det er altså begrenset i hvilken grad det er rom for å akseptere forklaringer som går ut på at man ikke mente å jukse da man brukte det ulovlige stoffet. Skiforbundet hadde nylig fått det som burde vært en vekker, da Sundby ble dømt for å ta ulovlig høye doser salbutamol. I dommen til Sundby blir det eksplisitt presisert at det ikke er tilstrekkelig å stole på legen, utøveren må selv ta ansvar og sørge for å holde seg innenfor reglene. Og man skal ikke tenke mye over saken før man innser at det slik må det være, ellers vil russere og andre straks se sitt snitt til å jukse ved bevisst doping for så å gjøre en eller annen lege til syndebukk om det skulle bli nødvendig. Men denne dommen mot Sundby var noe skiforbundet ensidig prøvde å bortforklare heller enn å ta lærdom av det og så fikk de Johaug-saken rett i fleisen like etterpå. Når det gjelder forklaringen til Johaug, så bærer den preg av å være uredelig. Hun påstod at hun hadde prøvd å undersøke medisinen uten å få det til. Hun påstod at hun hadde åpnet WADA-appen, men måtte gi opp fordi hun ikke hadde dekning på telefonen. Hun påstod at hun eksplisitt hadde spurt legen om medisinen var lovlig da hun fikk den overlevert. Ingen ting av dette er troverdig. Dette er (mest sannsynlig, men umulig å bevise) små løgner som er ment å gi inntrykk av at Johaug tok sitt personlige ansvar mer alvorlig enn det som faktisk var tilfellet. Det er ganske opplagt at dersom lovligheten av denne medisinen på noe tidspunkt hadde vært tema og noe som var gjenstand for undersøkelse, så ville både Johaug og legen ganske umiddelbart vært i stand til å konstatere at den var ulovlig. Det stod en stor dopingadvarsel på esken og virkestoffet (clostebol) var skrevet med store bokstaver både på esken og tuben. Det norske domsutvalget aksepterte forklaringen og prøvde å sende Johaug til OL, men CAS la ingen vekt på det. Johaug-saken viser på mange måter at det å være i god tro ikke er tilstrekkelig. For å hjelpe med å skille ærlige og rene utøvere fra uærlige juksemakere, er det nødvendig å stille en del krav til utøverne. Et eksempel på slike tilleggskrav er meldeplikt. Et annet eksempel er pålegg om å selv foreta en personlig undersøkelse av medisinene man tar. Det var her Johaug sviktet. Det er jo umulig å skille mellom en utøver som har jukset bevisst, men påstår at det var et uhell, fra en utøver som faktisk bare har fått i seg et ulovlig stoff ved et uhell. Derfor pålegges utøverne å undersøke medisinene de bruker. På den måten kommer man seg delvis vei rundt problemet med å skille mellom en uærlig og en uheldig utøver. Den "uheldige" utøveren som ikke gadd å sjekke om medisinen var lovlig blir dømt på lik linje med utøveren som jukset med vilje. Dvs. "på lik linje" blir kanskje feil uttrykk, fordi det gjerne kan være formildende omstendigheter som den uheldige utøveren kan påberope seg som den uærlige utøveren ikke kan. Poenget er at man ikke kan påberope seg å være uskyldig bare fordi man er passiv og ikke prøver å jukse. Reglene pålegger deg å aktivt sørge for at du ikke jukser, og dette er den eneste måten å beskytte idretten fra kyniske juksemakere som har forberedt og skreddersydd bortforklaringene sine. Når det gjelder juksingen i hopplandslaget, er mitt foreløpige standpunkt at dette virker planlagt og jeg tror ikke noe på Aalbus garanti om at Lindvik ikke jukset da han tok gull tidligere i mesterskapet. Jmf. argumentet mitt mot at Johaug jukset, så hadde Lindvik alt å tape på å jukse bare noen dager etter at han ble verdensmester. Og hvis han ble verdensmester på ærlig vis hadde han også lite å tjene. Derimot, hvis han jukset seg til VM-gullet i liten bakke, så kan det helt klart ha gitt mersmak. Videre tviler jeg sterkt på at utøverne ikke har visst om juksingen. Hvem i all verden vil prøve å jukse på vegne av andre uten at de er med på det? Det virker svært lite plausibelt.

Samtidig er det ingen som er feilfri og det er noe alle burde være klar over uansett om de har oppdaget en bagatellmessig feil eller ikke. Jeg kan ikke se at noen har svart på forespørselen fra fredrik2 om eksempler på feil som har vesentlig betydning for meningsinnholdet, ikke bare bagateller.

Hva som er allmennkunnskap og ikke blir et spørsmål om personlig oppfatning. Ortografi (rettskriving) vil jo av mange betraktes som allmennkunnskap. Men det er tydeligvis ikke alle her som ser det på samme måten. Forskjellen på en kjerre og en slede har definitivt vært allmennkunnskap, men det betyr ikke at det vil fortsette å være det i all fremtid. Jeg husker jeg hadde en fysikklærer på gymnaset som feilaktig omtalte det måleinstrumentet som Tycho Brahe brukte for å måle vinkler som sekstant. Han omtalte en kjent statue i Praha hvor Brahe står ved siden av Kepler og holder en oktant, som var forløperen til sekstanten. Det er i prinsippet det samme måleinstrumentet, men med ulik sentralvinkel. Både sekstanten og oktanten er foreldet for lenge siden og nå bruker man vel helst en elektronisk teodolitt der man tidligere ville brukt en sekstant. Er det noen grunn til å trekke min gamle fysikklærers kunnskaper i tvil på bakgrunn av denne faktafeilen? Dette er jo direkte relatert til faget, men er det relevant i vår tid å vite forskjellen mellom en sekstant og en oktant? Det samme spørsmålet kan jo stilles om slede og kjerre. Begge deler er foreldet og brukes ikke lenger. For 200 år siden var situasjonen en annen, men da var det heller ingen som visste forskjellen på en hjullaster og en gravemaskin.

Helt enig! Jeg har mest erfaring med å bruke wikipedia til tekniske/vitenskapelige problemstillinger og der opplever jeg det som ekstremt pålitelig og bra. Nå er jo dette fagområder som i svært liten utstrekning åpner for synsing , så jeg vil ikke utelukke at det på andre fagområder kan være mer preget av synsing, misoppfatninger og politisk ståsted hos forfatteren, men jeg har vel egentlig aldri lagt merke til det selv. Sånn sett passer youtube mye bedre til beskrivelsen. På Youtube kan du finne feilinformasjon om nærmest hva som helst.

Nå var det ikke spesifikt wikipedia jeg siktet til, jeg kom på denne fantastiske komedien da jeg så at youtube ble nevnt som et sted hvor man finner masse informasjon. Youtube er, likhet med wikipedia, en platform hvor hvem som helst kan si nærmest hva som helst om et hvilket som helst emne. Når spørsmålet er hvor man kan finne pålitelig informasjon, så er Youtube et ganske vagt svar. Hvis jeg spør om hvor man kan finne feilinformasjon og usannheter, vil også Youtube være et fullgodt svar.

Det du sier her er riktig. Men det er ikke relevant. Det relevante spørsmålet er i hvilken utstrekning feilen det er snakk om har betydning for meningsinnholdet i artikkelen. En bagatellmessig faktafeil stiller sånn sett i samme kategori som en skrivefeil.

Man må også skille mellom relevante og irrelevante feil.

Dette besvarer ikke mitt spørsmål. På hvilken måte var distinksjonen mellom gravemaskin og hjullaster relevant og av avgjørende betydning i artikkelen? La meg bruke et annet innlegg her som eksempel hvor det kritiseres at en slede omtales som kjerre. Jeg er helt enig i at det oppfattes som slurvete, ev. kunnskapsløst, men det har ingen ting med temaet i artikkelen å gjøre om det var en slede eller en kjerre. Dersom det faktisk hadde vært en kjerre, ville ikke denne nyhetssaken blitt noe vesentlig annerledes. Dette er et ganske lite fruktbart tenkesett, så lenge det er snakk om et fagområde som ikke har noe med temaet i artikkelen å gjøre. Hadde det vært det, kunne jeg vært enig i kritikken. Hvis du leser en artikkel som tar for seg karakteristiske egenskaper ved ulike anleggsmaskiner og det gjøres et spesielt poeng ut av at en hjullaster er en hydraulisk drevet anleggsmaskin som utfører gravearbeid, som består av undervogn med belter eller hjul og overvogn med førerhytte og motorkasse, så ville du hatt et poeng. Men hvis temaet i artikkelen er noe helt annet som ikke har noe med distinksjonen mellom hjullaster og gravemaskin å gjøre, så er poenget ditt omtrent like godt som følgende: Her har du en skrivefeil. Det er ganske elementært at ordet "dette" skal skrives uten "r" til slutt, men du har likevel begått denne feilen. Hvordan kan jeg da stole på at du har peiling på noe som helst, ev. at du ikke slurver over hele fjøla slik at alt du kommer med er upålitelig? Jeg prøver her å illustrere at det kan være av avgjørende betydning hvilken relevans den feilen du oppdager hos journalisten har.

Hvor vender du deg når du søker god journalistikk? Kan du gjøre rede for dette og begrunne hvorfor du mener VG holder et lavere nivå?

Dette er ikke første gang du nevner eksempelet med forskjellen på hjullaster og gravemaskin, hva er konteksten her? Har du lest en artikkel i VG som spesifikt handlet om hjullastere eller gravemaskiner og hvor denne sammenblandingen endret på meningsinnholdet? Eller er dette bare en bagatell som ikke hadde noe med saken å gjøre? (F.eks. det var uoversiktlig i veikrysset fordi det stod en gravemaskin parkert langs veien.) Gravemaskin er betegnelsen på en ganske bestemt type maskin som brukes til graving. Men det finnes andre maskiner som også brukes til graving, f.eks. hjullaster som således passer til ordet gravemaskin. I det norske språket kan man sette sammen ord nærmest vilkårlig for å gjøre generelle begreper mer spesifikke. F.eks. er begrepet "maskin" ganske generelt. Det finnes vaskemaskiner, symaskiner, anleggsmaskiner, osv. Det er ikke noe galt i å f.eks. omtale en maskin som brukes til hakking som en hakkemaskin. Tilsvarende kan man omtale en maskin som brukes til graving som en gravemaskin, men her finnes det "tilfeldigvis" et veldefinert begrep fra før, så man risikerer å bli misforstått. Dersom noen har omtalt en gravemaskin som en hjullaster, stiller det seg annerledes, men eksempelet ditt er uansett ganske dårlig dersom du prøver å argumentere for at man ikke kan stole på det som står i VG.

Da har du ikke helt forstått hva jeg prøver å si. Dette er to ulike scenarioer og Ukraina må nesten håpe på det første og ikke det andre. Krigen med Ukraina koster for Russland også, på alle måter. Men Putin vil ikke gi seg uten videre. Han har sagt A og føler at han også må si B for å rettferdiggjøre at han angrep Ukraina. Hvis han går med på en fred som innebærer at Ukraina ikke må gjøre noen innrømmelser, så kan man lett tenke seg at det i så fall vil være for å regruppere for så å angripe igjen om ikke lenge. Men hvis Ukraina avstår når noen områder til Russland slik at Putin kan erklære seier, er det mye mindre sannsynlig at han vil angripe igjen. Det vil jo da være en slags innrømmelse at han ikke oppnådde det han ville i første omgang og det sitter langt inne for en hvilken som helst politiker og jeg vil tro spesielt for folk som Putin. Som sagt, Ukrainas håp ligger i at Putin skal si seg fornøyd med utfallet av krigen slik at han ikke vil angripe igjen. Men dersom Putin vil ta hele Ukraina for enhver pris, enten nå, eller etter en våpenhvile, er det ikke noe særlig Zelenskyj kan gjøre med dette uansett. Ukraina er ikke med i NATO og kan derfor ikke forvente noen garanti verken fra Trump eller andre. Men ved å signere en mineralavtale med Trump, kan de gi USA et forholdsvis kraftig incentiv for å bidra til å holde Putin unna. Uansett vil det være dumt av Zelenskyj å ikke alvorliig vurdere å svelge noen kameler nå for å få slutt på krigen så fort som mulig. Og det later det til at han nå har innsett.

Jeg oppfatter det ikke slik at noen mener at Trump vil ha fred, mens Zelenskyj ikke vil ha fred. Da Trump sa at Zelenskyj ikke var klar for fred, mente han naturligvis at Zelenskyj ikke var forberedt på å svelge de kamelene som Trump mener må til for å oppnå fred. Og akkurat dette er det vanskelig å være uenig i, for det er åpenbart betingelsene for fred man er uenig om. Jeg er for øvrig helt enig i at det er vanskelig å forholde seg til Trump. Han er nok bare ute etter å oppnå en hvilken som helst form for fred så snart som mulig, og bryr seg nok ikke om at denne freden kan bli ganske kortvarig. Men når det gjelder disse såkalte "sikkerhetsgarantiene" er jeg skeptisk uansett om man må forholde seg til Trump eller ikke. NATO er ikke villige til å sette hardt mot hardt overfor Russland og det gjelder både USA og de europeiske landene. Og dette er Putin klar over, så det blir egentlig meningsløst å snakke om garantier her. Når Putin finner det for godt, så slår han til mot Ukraina igjen. Det var jo invasjonen i 2022 et eksempel på, for dette skjedde under våpenhvilen/freden etter at Russland tok Krim i 2014. Men det er et åpent spørsmål hva Zelenskyj burde være forberedt på å akseptere. Han har dårlige kort på hånden i en fredsforhandling og etter møtet i det hvite hus er de om mulig enda dårligere. Slik jeg ser situasjonen, ligger håpet (om fred) i at man kan få til en avtale som Putin er fornøyd med. Det koster jo en del for Russland å fortsette krigen også, så hvis Putin kan erklære en form for seier og avslutte krigen med hevet hode, vil han ganske sikkert gjøre det. Men det innebærer at Ukraina på tilsvarende måte må akseptere et nederlag og det er her jeg synes det virker som at Zelenskyj, og mange andre som uttaler seg, "ikke er klare for fred" som Trump formulerte det.

Jeg ser ikke poenget med å påpeke dette. Alle forstår jo dette og det er ingen ting jeg (eller noen andre så vidt jeg kan se) har skrevet som kan tolkes i noen annen retning. Men man må skille mellom hvilken type fred man kan drømme om og hvilken type fred man realistisk sett kan oppnå gjennom de virkemidlene man er villig til å benytte og det er her jeg synes svært mange, Zelenskyj inkludert, ser ut til å streve litt med å få ting til å henge sammen. Mye av argumentasjonen som serveres later nærmest til å ta utgangspunkt i at Ukraina er med i NATO. Det er de ikke. Vi har en felles fiende, men vi er ikke alliert og det får Ukraina føle konsekvensene av. Det man kan drømme om er at Putin skal gi seg, at han skal trekke seg helt ut av Ukraina inkludert Krim og ikke prøve seg på noe lignende igjen. Men det nytter ikke å bare drømme, man må se på hva det er realistisk å få til og man burde dessuten være veldig bevisst på hvilke konsekvenser det vil få før man prøver å få til noe som helst. Jeg kan godt være med på at det å fortsette å kjempe mot Russland kan være hensiktsmessig for Ukrainas del dersom de er sikre på, eller i det minste har et realistisk håp om å kunne beseire Russland på et eller annet vis. Selv om det betyr at mange flere ukrainere må dø, kan dette være det beste. Men de er ikke sikre på at de kan beseire Russland. Dersom utfallet uansett blir at Ukraina må gi seg, vil vel det beste være å gi seg så fort som mulig istedenfor å først la seg langsomt knuse i en krig man er dømt til å tape. Nå er jo ingen ting sikkert, så dette koker ned til en vurdering av i hvilken utstrekning man har et realistisk håp om å oppnå noe ved å fortsette å krige og sammenligne kost/nytte. Jeg vil som sagt på ingen måte påstå at Ukraina burde gi seg, jeg aner ikke hva som men jeg savner en rasjonell redegjørelse/analyse av konsekvensene ved de valgene som blir gjort. Det blir direkte fordummende å si at Putin angrep Ukraina og krenket deres suverenitet, så derfor burde Ukraina selvsagt kjempe til siste mann i håp om at Putin gir opp og trekker seg ut. Til slutt vil jeg bare påpeke at jeg er enig i kritikken mot Trump. Når Trump sier at Zelenskyj ikke har noen forhandlingskort, så blir det nesten en selvoppfyllende profeti fordi støtte fra USA ville/kunne vært et viktig forhandlingskort for Ukraina. Men det er ikke overraskende at Trump ikke er villig til å ofre noe særlig for Ukraina og jeg er ikke sikker på om det er Trumps oppgave å gjøre det heller. Han er valgt av amerikanere for å handle i USAs beste interesse og det virker det som han på en del områder prøver å gjøre. Så kan man alltid stille spørsmål ved om det som er best på kort sikt (å kutte utgifter) vil være best på lang sikt. Det vil amerikanerne finne ut av etter hvert, uten at Trump nødvendigvis vil være i stand til eller villig til å analysere alle konsekvensene av sin politikk, kortsiktige og langsiktige. Og så bør man jo erkjenne dette som en stor svakhet ved et amerikanske styresettet som oppmuntrer spesielt til kortsiktig tankegang. Man har nå valgt inn en president til sin andre periode på slutten av sitt liv. Dette er kanskje ikke de beste premissene for langsiktig tankegang. Og når det gjelder selve presidenten: Hele hans personlighet og karriere bærer preg av kortsiktig tankegang. Det samme kan man si om hans løgnaktige natur. Det å lyve er et virkemiddel som kan ha effekt på kort sikt. Men på lang sikt er det å være kjent som en løgner ikke spesielt gunstig. Ærlighet varer lengst, er det noe som heter. Men her og nå sparer Trump penger ved å kutte støtten til Ukraina. Det er forresten et annet ordtak som er relevant her med tanke på tankesett: "Europeans are historical. Americans are hysterical."

Her burde du merke deg at dette ikke skjedde. Trump truet ikke Zelenskyj med atomvåpen for å få ham til å gi seg. Det ville vel vært den best mulige avslutningen for Putin. En annen måte å avslutte krigen på ville vært om Trump truet Putin på tilsvarende måte som du beskriver. Det kan nesten virke som at dette er nærmere løsningen som Zelenskyj ønsket seg. Det er jo det jeg vil frem til. Tror du Putin kommer til å gi seg? Det tror ikke jeg. Mitt inntrykk er at Putin aldri kommer til å gi seg med mindre han kan erklære en form for seier. Denne døren holder Zelenskyj lukket og da fortsetter denne krigen i lang tid fremover. Jeg forstår ennå ikke hvorfor folk er så skuffet over at Trump ikke løste denne konflikten. Hva trodde dere egentlig om Trump frem til i går?

Avslutning av krigen vil i det minste gjøre at færre mennesker drepes, i hvert fall en stund. Hvilket realistisk alternativ ser du for deg som er bedre? Tror du Putin kommer til å trekke seg ut igjen helt frivillig? Når kan man i så fall håpe på at dette skjer, og hvor mange flere må drepes først? Som sagt burde ingen være overrasket over at Trump ikke ville prøve å tvinge Putin til å gi seg og ødelegge forholdet til Putin. Jeg tror heller ikke det ville vært i amerikansk interesse. Jeg lar meg ikke overbevise av denne tilsynelatende kompromissløse holdningen med et ensidig fokus på at det var Putin som startet krigen ved å invadere Ukraina. Ja, det er Putins skyld, men uansett hvor mye man klandrer Putin, blir det etter min mening feil å se helt bort fra de mulighetene man selv har til å bidra til å avslutte krigen. Verken USA eller Europa vil gå til krig mot Russland. Det har vi fått demonstrert ettertrykkelig gjennom 3 år. Dette vet Putin og derfor gir han seg ikke. Zelenskyj vet det også, men han vil heller ikke gi seg og mens jeg registrerer at de fleste velger å omtale ham som klok og modig, begynner det å bli vanskelig for meg å fortsette å lukke øynene for at det bare ser ut til å være én mulig slutt på denne krigen fra Zelenskyjs perspektiv, men det vil han ikke forholde seg til.

Hva hadde folk egentlig forestilt seg at Zelenskyj skulle oppnå da han møtte Trump? Visste vi ikke fra før at Trump er ganske lunken til Zelenskyj? Eller for den saks skyld at Trump ikke anser det som sin oppgave å løse Ukrainas problemer? Det er mye man kan kritisere Trump for, men her virker det som om han handler i sin nasjons beste interesse. Det kan se ut til at Trump har et greit forhold til Putin og det virker som om han er interessert i å ta vare på dette og kanskje han kan oppnå noe med det også. Det er åpenbart ikke slik europeiske og spesielt norske politikere tenker, for de står i kø for å fordømme Putin. Jeg skal ikke påstå at det er feil, men hva oppnår man det? De som bare fordømmer Putin har veldig lite å vise til av positive resultater etter tre år med krig. Hvis Trump greier å få Putin med på å avslutte krigen ved å stryke ham med hårene, er vel ikke det ubetinget negativt? Men det virker som at Zelenskyj ville at Trump og USA skulle true Putin til å legge seg på ryggen og gi tilbake alle de ukrainske landområdene og effektivt sett vinne krigen for Ukraina. Jeg forstår godt at dette står øverst på ønskelisten til Zelenskyj og de fleste andre europeere, men det virker ikke realistsik. Trump har faktisk et poeng når han sier at Zelenskyj ikke har noen forhandlingskort på hånden. Ukraina står overfor en fiende som er mye sterkere enn dem selv og de er ikke medlem av NATO. Dette virker det også som om mange ikke tar ordentlig inn over seg. Ukraina er ikke medlem av NATO. De ønsket lenge å være nøytrale, men har ombestemt seg etter at de ble angrepet av Russland i 2014. Men de kan ikke bli medlem i NATO mens krigen pågår. Det later til å være vanlig å fokusere på at Ukraina har all rett til å fortsette å forsvare seg mot Russland så lenge Putin ikke gir seg og det er en helt legitim holdning, selvsagt har de rett til å forsvare seg. Men det er også ganske åpenbart at Rusland er sterkere og at Putin ikke ser ut til å ville gi seg med det første og da burde man kanskje tenke litt lenger enn bare til at man har retten på sin side. Man skulle tro at det fortsatt var mulig å tenke over at handlinger har konsekvenser. Det er fremdeles krig og det drepes mennesker på begge sider hele tiden. Er det verdt det? Man kan tolke Trump dithen at han mener det ikke er verdt det og at han prøvde å forklare dette til Zelenskyj. Men Zelenskyj vil heller at krigen skal fortsette enn å erkjenne nederlaget og avstå landområder til Russland. Jeg tør ikke si hva Zelenskyj burde valgt, og det kan godt tenkes at det er riktig at Putin ikke ville gitt seg selv om Ukraina kapitulerte og at Putin ville kjørt over hele Ukraina. Men hele denne konflikten skjer jo fordi det ikke er noen andre enn Ukraina som ønsker å stå imot Putin militært. Vesten har bidratt med våpen og penger, og sanksjoner mot Russland, men Ukraina må utkjempe krigen selv og de er underlegne. Jeg ser ingen annen realistisk ende på denne krigen enn at Putin, i hvert fall i første omgang, kan erklære en form for seier i Ukraina. Spørsmålet er bare hvor mange som skal dø først og Zelenskyj burde snart begynne å tenke litt nøyere over dette spørsmålet. Zelenskyj omtales av mange som en modig mann og en sterk leder, men en sak har flere sider. Det begynner å bli ganske mange mennesker han har sendt i døden nå. Igjen, han er i sin fulle rett til å forsvare seg, men handlinger har fortsatt konsekvenser. En stor leder må være klar over dette.

Det er vanskelig å tenke seg et svar som formidler mindre innsikt enn dette. Som andre påpeker, kan man enkelt søke seg frem til riktig svar, så her handler alt om begrunnelser og mellomregninger. Men de er helt fraværende.

Kjerkol har klaget inn TV2 til PFU for dekningen av juksesaken. PFU har behandlet saken og mener at TV2 ikke har brutt god presseskikk. https://www.vg.no/rampelys/i/bmJnnq/tv-2-ikke-felt-i-pfu-etter-klage-fra-ingvild-kjerkol Kjerkol er angivelig kritisk til TV2s kildebruk:

Kjerkol kopierte lange utdrag fra andre masteroppgaver og utgav dette som sitt eget arbeid, formodentlig fordi hun ikke hadde tid til å sette seg inn i stoffet selv og formulere sin egen tekst. Dette er ikke slurv, det er juks. Det ville forresten tatt mye mer enn noen minutter ekstra å gjøre hele denne jobben på redelig vis, ellers ville nok Kjerkol spandert disse minuttene. Det er uansett irrelevant hvor bagatellmessig du mener at disse feilene er, all den tid de klart og tydelig defineres som juks i det regelverket hun var pålagt å følge. Når vi legger til at Kjerkol løy da hun først ble konfrontert med tekstlikhetene, og påstod at hun ikke hadde kopiert i det hele tatt, så det ganske enkelt å konkludere i denne saken. Du svarte forresten aldri på mitt lille kontrollspørsmål tidligere. Det tar seg litt dårlig ut. Du prøver jo å utgi deg for å ha doktorgrad i matematikk, i et forsøk på å påberope deg innsikt i hvordan vitenskapelige rapporter skrives og hva som er viktig og ikke. Derfor stilte jeg deg et spørsmål som alle med matematikkutdannelse vil kunne svare på med letthet, men som er litt vanskeligere for en sjarlatan som prøver å late som han er matematiker. Gitt vektorfeltet: B = (x - 2*cos(yz))i + (2+y/(1+z²))j - arctan(z)k Hva er divergensen til B?

Gud har altså eksistert i en evighet før han plutselig bestemte seg for å skape himmelen og jorden. Jeg for min del har vanskelig for å se for meg dette som en plausibel forklaring. Hvis du tenker deg at du er Gud og skal til å skape himmelen og jorden, hvor lenge må du da vente før du faktisk sier «det bli lys»? Ut fra det du sier om Gud, må du vente en evighet og det innebærer at du aldri kommer så langt i ventingen din at du kan ta fatt på skapelsen. Du må jo først vente ferdig på at det har gått en evighet og det vil aldri skje. Tid blir fort et meningsløst begrep i det øyeblikket man hevder at den aldri har begynt. Hvor dypt har du tenkt igjennom dette før du konkluderte med at en evig Gud som på et tidspunkt skapte himmel og jord, er den mest logiske forklaringen? Forresten, da Gud skapte universet, hva skapte han det av? Skapte han det ut av intet? Hva er grunnlaget man har for å tro at noe kan skapes ut av intet? Som du ser, ender du fort opp med å skape flere spørsmål enn svar ved å introdusere Gud for å forklare vår eksistens.

"I de siste dager" kan her skiftes ut med "siden tidenes morgen" så blir det litt mer nøyaktig. Og det gjelder ikke bare mennesker, det gjelder praktisk talt alt liv, alle arter man kjenner til. Dette er jo Darwins observasjon som Kirken har hatt så store problemer med å akseptere: Det produseres mer avkom enn det er ressurser til og dette fører til en kamp om å overleve hvor de som er best tilpasset vinner, såkalt naturlig utvalg eller seleksjon. Ressursene det kjempes om er først og fremst næring/mat/vann, territorier, plass, lys. Dette ser man så mange eksempler på at det ikke nytter å protestere på at det er slik. En nødvendig forutsetning for naturlig utvalg er knapphet på ressurser. Hvis det hadde vært nok ressurser til alle, ville det ikke blitt noen kamp og det ville ikke hatt noe å si hvem som var "best tilpasset" fordi det ikke ville vært noe konkurranse. Et mye brukt eksempel på evolusjon er at giraffer som når høyere opp enn andre lettere finner mat i høye trær og derfor har bedre sjanser for å klare seg og bringe sine gener videre. Dersom det ikke hadde vært knapphet på mat for giraffene, kunne alle spist fra de laveste grenene og da ville ikke de høyeste hatt noen fordel og utviklingen hadde ikke gått i den retningen.

Det har jeg aldri stilt spørsmål ved. Bibelen, derimot inneholder flere eksempler på at Gud påvirker folks sinn, beslutninger og følgelig også vilje. Et eksempel er da Gud fikk Abraham med på å ofre sønnen Isak. Et annet eksempel er da Gud fikk Abraham til å ombestemme seg og ikke ofre Isak likevel. Et tredje eksempel er da Gud fikk Noah til bygge en stor båt. Jo, det er knapphet på ressurser. Hvorvidt det skyldes at det totalt sett er for lite ressurser eller om det bare skyldes at ressursene er skjevfordelt spiller ingen rolle i denne sammenheng. Så lenge det finnes folk som lever i ekstrem fattigdom, er det nytteløst å hevde at det ikke er knapphet på ressurser. Ressurser handler for øvrig om mer enn mat, selv om dette selvsagt er noe av det viktigste. Sult er en direkte konsekvens av knapphet på mat. For den saks skyld opplever man knapphet på ressurser i Norge også. Boligprisene har vokst ut av alle proporsjoner fordi det ikke bygges nok boliger og resultatet er at det for en del er vanskelig/dyrt å skaffe seg bolig. Energi er en ressurs vi også har opplevd knapphet på. De ekstreme strømprisene vi har sett i Sør-Norge til tider skyldes at man ikke greier å dekke behovet. Samtidig har man i hvert fall denne vinteren hatt svært lave strømpriser i Nord-Norge og dette illustrerer ganske godt det jeg nevner over, ettersom Norge totalt sett ikke har knapphet på energi. Likevel forekommer det knapphet avhengig av tid og sted.

Hva så? Ingen ting av det du snakker om nå endrer på min beskrivelse av hvordan verden er i det generelle tilfellet, hvor det meste av liv skjer på bekostning av annet liv og det er en konkurranse om å overleve som det til enhver tid nødvendigvis må være noen som taper med all den lidelse dette fører med seg.

Snakker du fremdeles om frivillige nordmenn som reiser til Gaza og risikerer sitt eget liv for å hjelpe andre? Det er ganske få. Jeg kan naturligvis ikke gi deg et nøyaktig tall, men jeg kan jo si så mye som at jeg ikke kjenner noen som har gjort det. Jeg skal ikke påstå at min omgangskrets er representativ for resten av befolkningen, du vil kanskje beskylde meg for å omgi meg med egoister, men der er det altså slik at 100% har valgt å ikke reise til Gaza og risikere livet sitt for å hjelpe andre. Hvorfor ikke? Har du lest beskrivelsene du linker til? person som søker å virkeliggjøre idealer, som er drevet av idealisme Et konkret eksempel som gis er: Kari er en ekte idealist, hun har viet sitt liv til arbeidet for en bedre verden Etter min mening er idealist en meget treffende betegnelse på slike frivillige som du nevner og beskrivelsen du linker til bekrefter dette. Det vet jeg ikke, det kan være flere ulike ting som driver dem, men hva så? Hvilken relevans har dette til temaet som diskuteres her? Prøver du å argumentere for at det ikke finnes egoisme, eller at egoisme er unntaket, mens nestekjærlighet og selvoppofrelse er hovedregelen? Eller hva er poenget ditt? Folk har ulike interesser og det finnes helt sikkert mange interessante oppgaver som frivillige finner glede i å arbeide med. Det er også mange eksempler på at man kan ha en egeninteresse av å vise solidaritet og hjelpe andre i forvissning om at det en annen gang kan være en selv som trenger hjelp. Arnulf Øverland beskriver et godt eksempel på dette i Sjøfolkene på Hustadvika