Minkowski

Dersom det viser seg at Per på 60 år jukset da han skrev oppgaven sin i 1990, ved at han hadde kopiert store deler av teksten fra andre uten å referere til kildene, mener du da det vil være urettferdig overfor Per på 60 år å underkjenne oppgaven hans nå? Sannsynligvis vil det ikke få konsekvenser for hans ansettelsesforhold, med mindre det er snakk om en stilling som krever tillit, som f.eks. helseminister.

Det blir for dumt å klage over at vi har et demokrati hvor politikere holdes ansvarlig for de feilene de gjør. Denne saken handler sågar om en minister som hele tiden har prøvd å nekte for at hun har gjort noe galt. Hadde Kjerkol lagt seg flat med en gang og innrømmet at hun (og medstudenten) ikke hadde peiling på hvilke regler som gjelder for sitering i en masteroppgave, er det slett ikke sikkert at hun ville vært nødt til å gå av. Da kunne man vist til at man ikke må ha master for å være minister. Men når hun i stedet prøver å lyve seg unna, viser hun at hun ikke er til å stole på og demonstrerer samtidig elendig dømmekraft, for hun burde forstått at når søkelyset først hadde kommet på denne oppgaven, så ville den omfattende kopieringen bli oppdaget. Det er altså ikke bare feil i fortiden som felte Kjerkol, det skyldes vel så mye feil hun begikk etter at saken dukket opp i januar.

"Firkantet" er kanskje ikke det mest entydige og beskrivende ordet. Man får gjerne stempelet som "firkantet" om man ikke er villig til å se gjennom fingrene med uvesentligheter, altså om man er det motsatte av fleksibel. Jeg er enig i at regler kan være for firkantet, eller i hvert fall håndheves på en for firkantet måte. Men i utgangspunktet mener jeg at det er en fordel med et firkantet regelverk. Det er mye lettere å forholde seg til regler når de ikke er fleksible, for det er gjerne ensbetydende med at de er diffuse. Men la meg likevel moderere meg litt og si at regler ikke nødvendigvis må være firkantet, men at det ofte er en fordel at de er firkantet. Så går det sikkert an å komme på unntak, men jeg klarer ikke helt å se hva konkret det er med reglene her om sitering/plagiat som er for firkantet. Man kan jo tenke seg at en masterstudent begår en feil i forbindelse med sitering ved at teksten som siteres settes i kursiv istedenfor i hermetegn. Det kan man kanskje kalle en firkantet regel siden det i andre sammenhenger er vanlig å bruke kursiv for å indikere at teksten er et sitat. Men jeg har ingen tro på at en slik bagatell kunne ført til at studenter stryker eller blir utestengt. Det er dessuten, som tidligere nevnt, ganske ukomplisert, for ikke å si enkelt, å sette seg inn i hvordan korrekt sitering foregår. Men det er selvsagt nødvendig at studentene setter seg inn i disse reglene for at de skal kunne skrive masteroppgaver som ikke strider mot dem. Hva er det med dagens regler du mener er for firkantet? Hvilke endringer mener du det er nødvendig å gjøre?

Regler må være firkantet, ellers blir de umulige å forholde seg til. Når det gjelder reglene for sitering, er de i mine øyne både enkle og intuitive, muligens med unntak av dette med selvplagiering, som kanskje ikke er så åpenbart før man har tenkt seg litt om, men som likevel er enkelt om man først har satt seg inn i dem. Det er altså ikke vanskeligere enn at man ikke kan kopiere tekst fra andre og utgi den som sin egen, det tror jeg alle skjønner uten å tenke seg om. Men det har Kjerkol gjort, uten å vise tegn til å ta selvkritikk for det. Man kan heller ikke kopiere tekst som man selv har produsert ved en tidligere anledning og fremstille det som om man har produsert den f.eks. på en eksamen. Den studenten som blir slept til høyesterett for selvplagiering har, så vidt jeg har fått med meg, gjort det klart at teksten hun kopierte fra seg selv var hentet fra en tidligere eksamensbesvarelse, men dette ble gjort på feil måte, uten at jeg kjenner detaljene her. For meg fremstår dette som en ren formalitet og en ganske bagatellmessig feil. Men hvis selvplagiat foregår på den måten at man fremstiller det som at man har produsert teksten på en hjemmeeksamen over f.eks. 48 timer eller hva det er man har til rådighet, mens man i virkeligheten kopierer og limer inn lengre tekstpassasjer som man hadde produsert på forhånd, forstår jeg godt at dette ikke tillates. En eksamensbesvarelse må tross alt vurderes i lys av hvor mye tid kandidaten har hatt til rådighet og man må derfor forvente at kandidaten spiller med åpne kort og opplyser om at tekst man har kopiert ikke er forfattet i forbindelse med eksamen, men bare kopiert. Reglene åpner likevel for at man kan sitere både seg selv og andre. Men da må man for det første gjøre det klart at den teksten man limer inn er sitat, f.eks. ved å bruke anførselstegn eller eget avsnitt med innrykk. For det andre må man oppgi hvor sitatet er hentet fra. Dette skal gjøres i teksten der sitatet forekommer og i tillegg skal fullstendig referanse oppgis i referanselisten slik at det er mulig å finne den siterte teksten der den er hentet fra. Det er mange som prøver å fremstille disse reglene som vanskelige, inkludert Kjerkol selv, som hevder at hun gjorde sitt beste. Men i virkeligheten er reglene svært enkle. Når man skriver en masteroppgave, er det å sitere korrket den desidert enkleste delen av jobben. Synes man dette er vanskelig, er det mildt sagt bortkastet å prøve å skrive en masteroppgave, for da mangler man noen ganske fundamentale evner. Men det kan tenkes at disse reglene burde hatt et større fokus i undervisningen, slik at man slipper at folk påberoper seg å ha handlet i god tro etter å ha jukset.

Kjerkol kunne/ville sikkert blitt helseminister uten denne mastergraden. For å sette det litt på spissen, kunne/ville sikkert Bjørnar Moxnes fortsatt som partileder i Rødt uten solbriller. Men det er ikke fordi Moxnes ble fratatt solbrillene at han ikke har tillit som partileder, det er fordi det ble avslørt at han stjal dem. Og det er ikke fordi Kjerkol ble fratatt mastergraden sin at hun ikke har tillit som helseminister, det er fordi det ble avslørt at hun stjal den. For det er det som har skjedd, hun stjal andres tekst og puttet den inn i sin egen oppgave for å få en mastergrad. Da er det ikke formildende at hun egentlig ikke trengte mastergraden. Akkurat som at det ikke er formildende for Moxnes at han egentlig ikke trengte solbrillene. Dette har vi forsåvidt visst om i flere måneder, men nå har vi i tillegg et formelt vedtak fra en nemd å forholde oss til. Men det verste med denne saken synes jeg er hvordan Kjerkol har håndtert dette og dagens forestilling var mildt sagt pinlig. Det er ille nok at hun først prøver å jukse til seg en mastergrad, men da hun først ble avslørt, prøvde hun umiddelbart å lyve seg unna ved å si at hun bare hadde brukt samme metode som andre og nektet for å ha kopiert: – Vi har ikke kopiert, vi har brukt samme metode og bruker da samme kildehenvisning, sier Kjerkol. Uavhengig av hva nemden hadde kommet frem til nå, visste Kjerkol hele tiden at hun hadde kopiert, for dette ble angivelig påpekt for henne klart og tydelig i 2021, noe hun selv viser til nå. Og resten av verden har siden januar visst både at Kjerkol kopierte og at hun prøvde å lyve om det. Av en eller annen merkelig grunn førte ikke dette til at oppgaven ble underkjent allerede da, men det er på det rene at hun hadde kopiert og visste om det selv. Og nå, etter at nemdens avgjørelse foreligger, prøver Kjerkol å fremstille det som at dette koker ned til et spørsmål om å bli trodd eller ikke. Dette er jo helt bak mål og det er synd ingen av landets journalister er oppegående nok til å konfrontere henne ordentlig og få ut av henne hva det er hun angivelig ønsker at nemden skal tro på. De vet jo at lange passasjer av teksten er identisk med andre oppgaver og at hun ikke har referert til dem. Synes hun det gjør vondt å ikke bli trodd når hun hevder at hun ikke har kopiert? Alle vet jo at hun har kopiert, så hva kan det da være snakk om? Det finnes mange andre grove forbrytelser man kan gjøre som ikke direkte har noe å gjøre med hvilken jobb man kan gjøre som helseminister, men som likevel åpenbart er diskvalifiserende. Hvis hun hadde blitt tatt for å rane en bank, kunne hun heller ikke fortsatt som minister. Man må kunne kreve av en minister at hun er ærlig og redelig og det er ikke Kjerkol. (Det er forsåvidt ikke Støre heller, ref. "har ikke snakket med Hamas".)