Det hadde nok noe med næring å gjøre, ja. På begge sider.
I gruppen på ja-siden, var det nok en var det en overvekt av mennesker som lente mot høyre politisk.
Fra et næringslivsperspektiv, mente man at det var helt nødvendig at Norge måtte ha samme tilgang på markedet som virksomheter i andre Europeiske land for å være konkurransedyktig.
Den sterkeste nei-bastionen lå til Senterpartiet og tilhørende distriktsinteresser. Her innså man at norsk primærnæring ville få vansker om de skulle drive landbruk på samme premisser som bønder ellers i Europa. Det var frykt for tap av subsidier og konkurranseutsetting.
Jo lengre ut i de politiske fløyene man kom, jo sterkere var ja- og nei-overbevisningen, men tilsynelatende mer ut fra politiske og ideologiske motiver.
Venstresiden var ideologisk opptatt av at 'Kapitalmakta (svina) i Bryssel' ikke skulle brutalisere norsk arbeids- og samfunnsliv. Næringsinteressene i distriktene piggibacket på den fromme tanken.
På den politiske høyrefløyen (og Senterpartiet) ante man noen av de samme holdningene som har blitt langt mer fremtredende i dag: en skepsis til overnasjonale maktstrukturer og tap av råderett.
For folk flest, enten de kom fra Bærum og stemte ja, eller de kom fra Bygda og stemte nei, handlet det nok om eget næringsvett.