Tabris

Jeg liker musikken godt, bare synd at vokalen nesten forsvant der i begynnelsen. Men dette er den type musikk jeg liker. 8/10. Er noen klare for 90-talls trance? (denne ble i sin tid kalt for "orgasme-sangen" av meg og mine venninner, pga oppbyggingen. Nå er dette en kortversjon av originalen).

Dette gir meg litt Bel Canto-vibber, noe jeg liker. Det blir litt repetetitivt, men jeg liker soundet. 6,5/10

Denne LPen spilte min mor hver jul og jeg har mange gode minner til blant annet denne sangen.

Denne versjonen/videoen oppdaget jeg selv for bare noen måneder siden og har blitt en av mine favoritter på YouTube. Jeg har alltid visst hvem John Farnham var, har jo vokst opp med "You're the voice" på radioen. Men hadde ingen anelse om at han kunne synge som dette. 10/10

Jeg kjenner ikke sangen, men den var veldig behagelig å høre på og det var fine harmonier. 6/10

Jeg likte denne. Litt lett og kjekk gladfølelse-musikk, med en video som viser to som virkelig kan det de viser. Det trekker opp. 8/10. Da er det på tide å trekke mooden litt nedover/innover igjen...

(Det er ikke Bon Jovi, den var fra soloalbumet til Jon Bon Jovi). Denne ble litt for nøytral til å treffe meg helt, samtidig var den behagelig på øret og det var noe med stemmen til vokalisten jeg likte. 6,5/10.

Jeg synes det er litt store kontraster her, som ikke fikk utbytte av konstrastene på en god måte. En del bra potensiale her, men føler det drukner litt i unødvendig støy. Denne trodde jeg at jeg nylig postet, men siden jeg ikke fant den igjen med en gang så deler jeg den igjen.

Hvor gammelt må det være før det kan kalles retro? Jeg har mimret litt i det siste og spilt litt FF-X og TES IV:Oblivion, to av mine favorittspill gjennom tidene. Å gå tilbake til dem var som å komme hjem.

For å vekke denne tråden igjen så skal jeg "jukse" litt og anmelde en film jeg har sett utrolig mange ganger. The Last Dragon (1985) Jeg sier at jeg jukser fordi dette er en film jeg har sett fra jeg var liten, det var en del av min barndom. Dette vil derfor ikke være en objektiv anmeldelse. The Last Dragon er en Blaxplotation film av Motowns Berry Gordy. Filmen er derfor verdt å se alene for den fantastiske 80-talls musikken som er inkludert. Kort fortalt handler det om Leeroy som er en ung svart mann som trener kinesisk kampsport og lever mer i en (stereotypisk) versjon av kinesisk kultur enn den svarte kulturen hvor han faktisk bor og lever i. Dette blir utfordret når Sho Nuff utfordrer han, en mann som erklærer seg selv som "Shogun of Harlem" og er på jakt etter Leeroy for å nedkjempe ham og få ham til å innrømme at Sho Nuff er "the master". Inni alt dette har vi Vanity (Prince's protegee) og noen morsomme men teite villains (de eneste hvite i hele filmen), det hele omkranset av kvalitetsmusikk fra 80-tallet. Filmen er en åpenbar hyllest til Bruce Lee, samtidig som den gjør narr av alle Bruce Lee wannabes som kom etter hans død (inkludert tittelkarakteren). Leeroy spilles av Taimak. Han har ingen skuespillererfaring før denne filmen. Det vises for han er litt ustødig og stiv noen ganger, men gjør opp for det med å være en skikkelig dyktig martial artist. Veldig mye kul koreografi med bra kampscener fra Taimak i denne filmen, noe vi setter pris på alle oss som verdsetter god kampsport. En morsom ting med denne filmen er at Taimak spilles av en dyktig martial artist som ikke har noe skuespillererfaring. Hans nemesis, Sho Nuff, spilles av Julius Carry som er en erfaren skuespiller, men ingen martial artist. Men det funker. Filmen har også en morsom scene med tre asiatiske skuespillere som oppfører seg som stereotypisk svarte, mens tittelkarakteren Leeroy er svart og oppfører seg som en stereotypisk asiat. Jeg liker at de allerede i 1985 hadde en bevissthet omkring slike ting som gjorde at de kunne leke med disse tingene slik de gjør i denne filmen. Jeg vil på det sterkeste anbefale denne filmen til alle som omfavner 80-tallets cheesiness slik jeg gjør, evt alle som elsker kampsport. Dette er en av de bedre filmene i den kategorien, fordi den tar ikke seg selv så veldig seriøst. Og, igjen, soundtracket alene er verdt å se denne filmen for. Det var faktisk en periode snakk om at filmen skulle ha en nyinnspilling, med Samuel Jackon som Sno'Nuff. Han hadde vært perfekt i den rollen, men samtidig er jeg glad det aldri ble noe av. Denne filmen er så dypt plantet i 80-talls kulturen at den aldri vil fungere i noen annen setting. Rating (utfra hva filmen er og forsøker å være): 10/10

Hvis jeg kjøper "ordentlig" øl, dvs poløl, så heller jeg over i glass. Men øl kjøpt i butikk drikker jeg rett fra boksen.

Veldig behagelig sang. Må innrømme at den ikke ga meg så veldig mye. Antagelig fordi jeg ikke fant så mye mer utenom at den var behagelig å høre på. Men absolutt ok å høre på. 6/10 Hva med litt 90-talls gothic pop? Fantastisk vokal, med en musikkvideoen gjør hele denne sangen.

Siden det skjer når han er alene så er det god sannsynlighet for at han ikke er komfortabel med å være hjemme alene og at dere derfor må starte alene hjemme-treningen på ny igjen. Det er dessverre ingen quick fix. Bur vil bare være symptombehandling. Det er praktisk for eier, men hunden vil sannsynligvis føle seg like ukomfortabel med å være hjemme alene. For at hjemme alene-trening skal fungere så kan ikke hunden være alene i huset lenger enn den er klar for. Dere må derfor ha alternativer når dere er på jobb. Din samboer kan ha hunden med seg i bilen, dere kan få privat hundepass eller se om det er noe Doggy Day Care der dere bor som hunden kan være i på dagtid.

Dette er sånn sett chill og comfy, men ikke helt min stil. Det blir litt for produsert for min smak. 3/10 Over til noe helt annet. RIP Torstein Bieler som våget være direkte på 80-tallet, og som dessverre fortsatt er relevant.

Steve Jobs?