Du henger deg ekstremt opp i alle ytterpunkter...
Men mange kan ikke være seg selv, og dette er den tiden i løpet av året hvor de kan føle en form for aksept. Det er ikke mange år siden jeg var i Oslo for første gang under pride, har alltid holdt meg unna.
Selv har jeg aldri hatt noe problem med å akseptere meg selv, men jeg har jo blitt mobba. Også før jeg i heletatt vurderte å si det til noen som helst at jeg er homo. Hvert eneste friminutt i 8.klasse hvor jeg ikke satt inne i klasserommet, så måtte jeg forbi ett annet klasserom, hvor noen hang utenfor. Hver gang jeg gikk forbi der så fikk jeg slengt "Jasså, homo??", "liker pikk eller?" "Har du sugd noen i det siste a?" "homsefaen" "homo! homo! homo!" osv. etter meg. Hvordan de valgte ut meg som drev med motorsport, skrudde bil osv. aner jeg ikke.
Uansett, til tross for det, så har jeg aldri hatt noe problem med å akseptere meg selv. Men den første gangen jeg gikk rundt i Oslo under pride, og da Lørdagen etter paraden. For første gang så virket det som om "jeg" var i flertall. Det var ekstremt merkelig. Det var en helt annen følelse når jeg gikk rundt. Det føltes ut som om "alle" var som meg. Når jeg dro hjem, så satt jeg og tenkte om det er sånn det føles å være heterofil med tanke på hva man ser rundt seg av kjærester og par.
Vær glad for at du ikke trenger en sånn feiring, og hva slags spesialbehandling tenker du på?