emeritus

Hvilke krav etter arbeidsmiljøloven tenker du spesifikt på? Aml. § 15-1 om drøfting: "Før arbeidsgiver fatter beslutning om oppsigelse, skal spørsmålet så langt det er praktisk mulig drøftes med arbeidstaker og med arbeidstakers tillitsvalgte, med mindre arbeidstaker selv ikke ønsker det. Både grunnlaget for oppsigelsen og eventuell utvelgelse mellom flere ansatte av hvem som skal sies opp, skal drøftes" Altså skal drøftelsesmøtet avholdes før beslutning om oppsigelse er tatt. Når det kommer til arbeidsoppgaver, så vil særlig arbeidsavtalen avgrense arbeidsgivers styringsrett. Det er likevel et visst rom for endringer, jf. Nøkk-dommen Rt. 2000-1602. I saken var to personer ansatt som maskinist på brannbåten Nøkk, men måtte likevel tåle å bli flyttet til hovedbrannstyrken i kommunen, slik at de også ville få oppdrag på land. "Spørsmålet om Stavanger kommune med hjemmel i arbeidsgivers styringsrett kan integrere mannskapet på B/S Nøkk i kommunens hovedbrannstyrke, må avgjøres på grunnlag av en tolking og utfylling av mannskapets arbeidsavtaler. Arbeidsgiveren har i henhold til styringsretten rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet, men dette må skje innenfor rammen av det arbeidsforhold som er inngått. Ved tolkingen og utfyllingen av arbeidsavtalene må det blant annet legges vekt på stillingsbetegnelse, omstendighetene rundt ansettelsen, sedvaner i bransjen, praksis i det aktuelle arbeidsforhold og hva som finnes rimelig i lys av samfunnsutviklingen" Akkurat hvor grensene går er vanskelig å si noe om generelt. Da må man vite mer om arbeidsavtalen, hvilke oppgaver man har drevet med tidligere, hvilke oppgaver man nå er pålagt å gjøre samt arbeidsgivers begrunnelse for endringen. Hvis vi forutsetter at arbeidsgiver har gått utenfor sin styringsrett, så vil jeg anta at man må betrakte det som en oppsigelse som ikke oppfyller de formelle vilkår. I så fall kan arbeidstaker kreve erstatning etter aml. § 15-12 annet ledd (tror jeg). Erstatning kan også være aktuelt som følge av arbeidsgivers vesentlige mislighold av arbeidskontrakten etter alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Et eksempel er Rt. 1997-1506 Stryn apotek. I den saken var det er ualminnelig dårlig arbeidsmiljø som var en stor belastning for arbeidstakerne, og det gikk utover deres helse og velferd. Det er imidlertid ikke rett frem å vinne frem med et erstatningskrav på et slikt grunnlag. Førstvoterende påpeker at "[e]tter mitt syn skal det meget til for at det kan bli tale om vesentlig mislighold og erstatning i et slikt forhold" (s. 1512). Også arbeidstaker har et medvirkningsansvar for å skape et godt og sikkert arbeidsmiljø, se aml. § 2-3.

Enig i at det ikke er et automatisk brudd på vtrl. § 3 å sykle i veibanen. Så har du et godt poeng hva gjelder dommens anvendelighet etter nye regler om 6 km/t fart ved passering av gående på gang- og sykkelvei. Det gjør handlingsalternativet mindre aktuelt. Likevel er det en enstemmig Høyesterettsdom, så man kan ikke se helt bort fra den heller. Deres drøftelser av hva som er en unødig forstyrrelse av annen trafikk i lovens forstand står seg nok. Vil tro at man ved lignende situasjoner i dag må kreve at syklisten følger med bak seg med jevne mellomrom, og slipper forbi trafikken dersom det oppstår en propp av en viss størrelse. En kan nok ikke akseptere all sykling i veibanen/kollektivfelt, dersom det oppstår kø bak syklisten, selv med 6 km/t-regelen. Det er en trafikal tålegrense, som Høyesterett sier. Akkurat hvor grensene går er jo alltid vanskelig, som med mye annen juss.

Fra forskrift om kjørende og gående trafikk (trafikkreglene) § 5: "§ 5.Kjøretøys plass på vegen 1. Så langt forholdene tillater det skal kjøretøy føres på høyre side av vegen. På kjørebane med to eller flere kjørefelt i kjøreretningen skal høyre felt nyttes når ikke trafikkreglene påbyr eller tillater bruk av felt til venstre. Kjøretøy må holdes godt innenfor kjørefeltet. Sykkel eller annet kjøretøy som ikke er motorvogn, kan kjøres på vegens høyre skulder" Når det kommer til sykling i veibanen og veitrafikkloven § 3, så er dette behandlet av Høyesterett i 2020. Har ikke lest hele tråden, så vet ikke om den har blitt tatt opp her. Der var det en mann som syklet E18 Mosseveien ut av Oslo. Det var saktegående kø i det ordinære kjørefeltet. Han syklet i kollektivfeltet, omtrent midt i kjørefeltet. Farten hans var ca. 30-40 km/t. Bak ham lå det minst to busser og en rekke biler, som ikke kom forbi. På siden av vegen var det en gang- og sykkelvei. Om veitrafikkloven § 3 siterer førstvoterende i Høyesterett fra juridisk litteratur (avsnitt 20): "Som man ser er uttrykket ‘forstyrret’ så omfattende at det i dagens trafikk vil være helt umulig ikke å forstyrre andre trafikanter. Paragrafen setter da heller ikke forbud mot enhver forstyrrelse. Det er et vilkår for at § 3 skal være overtrådt, at hindringen eller forstyrrelsen er ‘unødig’. Hva som er ‘unødig’ må vurderes ut fra den konkrete situasjon. Momenter i denne vurderingen vil være hvor omfattende forstyrrelsen er, hvor stor trafikkmengden er på stedet, og hva slags trafikksituasjon det er tale om. Generelt sett kan man si at medtrafikanter må akseptere å bli forstyrret av hensyn til trafikkavviklingen så langt dette ikke vil være urimelig eller unødvendig" "Etter mitt syn er dette ei dekkjande skildring av gjeldande rett. I vurderinga av om annan trafikk blir «unødig ... forstyrret» etter vegtrafikklova § 3 fyrste ledd, må ein ta utgangspunkt i det aktuelle og konkrete trafikkbiletet, inkludert trafikantens moglege handlingsalternativ. Samstundes skal all ferdsel skje «hensynsfullt». I dette ligg det ei forventing om smidig framferd. Alle trafikantar må ta omsyn til andre – og må difor også vera førebudde på å tola ei innskrenking av sin eigen rett. Ein kan på sett og vis tala om ei trafikal tolegrense" (avsnitt 21). Enden på visa ble at Høyesterett la vekt på at mannen kunne syklet på gang- og sykkelveien, og dermed unngått forstyrrelsen. Dermed var syklingen brudd på bestemmelsen. At det ville ført til at han måtte sykle noe saktere, måtte han bare tåle. Høyesterett sier for øvrig at den omstendighet at syklingen skjedde i kollektivfeltet, som er forbeholdt spesielle grupper i trafikken, taler for at forstyrrelsen var unødig. Det er litt rart ettersom trafikkreglene § 5 nr. 2 eksplisitt tillater sykling i kollektivfelt. For den interesserte er referansen HR-2020-1723-A. Avgjørelsen er noe kritisert i ettertid. Saken ble løst ut fra reelle hensyn, tok ikke for seg at syklister jo har lov til å sykle i kollektivfelt, og drøftet ikke særlig inngående de ulemper syklisten ville få ved å benytte gang- og sykkelveien. For en som holder 30-40 km/t til vanlig, vil gang- og sykkelvei være et vesentlig dårligere alternativ.

Høres ut som et brudd på reglene om innsyn, og at dette er en saksbehandlingsfeil som kan medføre ugyldighet dersom feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. fvl. § 41. Terskelen er ikke spesielt høy. "Det skal altså ikkje så mykje til. Ut frå dei konkrete omstenda i saka må det vera ein reell moglegheit for at feilen har fått tyding for resultatet", jf. HR-2017-2376-A avsnitt 25. Det finnes straffebud som fastsetter straff for tjenestefeil, se straffeloven §§ 171 og 172. I merknadene til § 171 i proposisjonen står følgende setning: "En underordnet saksbehandler som forbereder et vedtak, kan for eksempel straffes dersom han i strid med loven foreslår å innvilge en søknad fra en slektning". Så i teorien kan man tenke seg at det er straffbart å ikke gi innsyn når en part har innsynsrett. Hvorvidt det medfører straff i praksis er en annen sak, og vil komme an på de konkrete omstendigheter. Det er vel heller ikke utenkelig at forvaltningen kan ha et erstatningsansvar dersom feilen har medført økonomisk tap for parten.

Typisk vil selve bestemmelsen/hjemmelen være bestemmende for hva forvaltningen kan gjøre. Man har f.eks. rett på en ytelse x dersom man har oppfylt vilkår y. Se for eksempel sosialtjenesteloven § 18 første ledd. Den som ikke kan sørge for sitt livsopphold har krav på økonomisk stønad. Da er det lite rom for forvaltningsskjønn. Er vilkåret oppfylt, skal ytelsen gis. Andre typer bestemmelser kan gi mer rom for forvaltningsskjønn, f.eks. plan- og bygningsloven § 19-2 første ledd om dispensasjon, som er en "kan"-regel. Imidlertid begrenses forvaltningsskjønnet noe i bestemmelsens annet og tredje ledd. En plikt til å komme til et materielt sett riktig resultat kan kanskje utledes av prinsippet om god forvaltningsskikk? Man kan imidlertid ikke ha for høye krav til at resultatet skal bli riktig hver gang. Hensynet til riktig resultat må veies opp mot effektivitetshensyn. Så har man en sikkerhetsventil i klageadgang og søksmålsadgang. Det ville antageligvis vært for ressurskrevende om man i ordinær saksbehandling i forvaltningen skulle hatt samme prosess som i domstolene.