mathiasm

Lydverket / Marius Asp:

 

 

Battlefield 1942:

 

 

 

Den “Mission: Impossible”-aktige åpningen slår an til dramatikk, med et episk sus andre verdenskrig verdig – en stemning som underbygges av det gjallende hornet som kommer inn. Et voldsomt, pompøst og temmelig enfoldig lydspor som gir meg hodepine etter et par minutter, og som overhodet ikke fungerer utenfor spillkonteksten. Men jeg skjønner at dette kan være stas foran skjermen på et litt luftfattig gutterom.

 

3/6

 

 

HØR SPILLMUSIKKEN:

Trykk på titlene/lenkene for å høre musikken på Youtube. NRK er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider.

 

 

Metal Gear Solid 2:

 

 

 

Oi, her tar det av. Et utall musikalske ideer knadd sammen i et forvirrende lappeteppe, der det kan synes som om hovedpoenget er å la de ulike stemningene kverke hverandre på mest mulig brutalt vis. Elektronika-flørten her er grusomt utdatert, men samtidig ”proft” nok lagd til at den aldri oppleves sjarmerende. De mest storslåtte delene, som avslutningen, leder tankene mine mot fascistisk propagandamusikk i all sin pompøse gru. Trist, og bare trist.

 

1/6

 

 

The Curse Of Monkey Island:

 

 

 

Ship ahoy! Dette musikalske temaet leker dovent med tropisk, eller nærmere bestemt karibisk musikktradisjon, uten at jeg helt greier å bli beveget i den ene eller andre retningen. På den annen side: Det er befriende med et lydspor som ikke hopper i strupen på en intetanende lytter fra første sekund, og heller lener seg mot å antyde en stemning – det kan tyde på en viss levetid før man går drittlei. Nok en gang innbiller jeg meg at dette funker bra mens man manøvrerer seg mellom sjørøverskip, men i langt mindre grad som enkeltstående musikk.

 

3/6

 

 

 

 

 

Zelda - Dark World:

 

 

 

På mange vis legger dette seg tett opptil det ultimate av spillmusikk i min bok: Det låter frekt, lekent og primitivistisk; stivt og boblende på en og samme tid, som om et faenivoldsk spøkelse har sneket seg inn i maskinen. Plusspoeng for et lekkert brekk midtveis som overrasker rent melodisk, samt lekre detaljer hele veien. Heltemot har sjeldent kledd en lyddrakt av dette naive kaliberet bedre.

 

5/6

 

 

Lotus III – Spor 3:

 

 

 

Spor tre er vel selve definisjonen på bilspillmusikk – et tettknadd og sprettent, men til syvende og siste temmelig temperaturløst stykke action-soundtrack. Den kan dure og gå en liten stund uten at drapstanker titter frem i utkanten av hjernen, men det låter fryktelig ordinært og middels. Det finnes enkelte interessante tilløp blant disse i all hovedsak svært forglemmelige action-rockelåtene – sjekk for eksempel starten av spor fem, der periodens acid-fascinasjon ligger tjukt smurt utover den bolledeigaktige synthlyden.

 

2/6

 

 

Halo:

 

 

 

Grand Prix og Riverdance kan bare gå og legge seg: Her møter etno-riffraff munkesang og sirupsstrykere til overdramatisk dans. Som ren musikk er dette fullstendig blottet for verdi, og såpass selvhøytidelig og kvalmende overdådig at et rapp på kjeften fra en tilfeldig forbipasserende klart ville vært å foretrekke.

 

1/6

 

 

Megaman 3 - Snake Man:

 

 

 

Hektisk, irriterende og i det hele tatt svært passende for denne typen spill, selv om hele dette opplegget til en viss grad fremstår som en rip-off av Super Mario. Partiet på slutten, der godt og ondt møtes til dyst, er bare jævlig. Det er vel også omtrent sånn det skal være. Jeg sliter med denne.

 

2/6

 

 

 

 

Monty On The Run:

 

 

 

Dette må vel nesten kunne kalles prog-tekno? Med et anstrøk av black metal? Det skjer uansett noen herlige, dypt respektløse ting gjennom hele dette musikkstykket, temaer kastes ut og dukker opp seinere i lett modifiserte former, og den punka attityden som ligger i bunnen er typisk for mye av C64-musikken, der form og funksjon ofte smeltet sammen i usannsynlige, men svært tilfredsstillende høyere enheter. Sammenbruddet seks minutter ut i låten er nærmest et Justice verdig.

 

5/6

 

 

Portal - Still Alive:

 

 

 

Hehe, denne er morsom. Jeg har etterlyst populærmusikk i spill – radiokanalene er jo noe av det som gjør GTA tøft – og her kom den, komplett med en tekst som utenfor sammenhengen er bisarr, men artig: ”But there’s no sense crying over every mistake/ you just keep on trying till you run out of cake”. Selve melodien er ikke allverdens, men jeg liker det litt skakke møtet mellom frakobla, robotisk vokal og en streit poplåt. Noen fikse melodiske vendinger og arrangementsmessige detaljer trekker også opp.

 

4/6

 

 

Nintendo World Cup:

 

 

 

Hypernaivt, både lydmessig og melodisk. Et eksempel på et spill der sammenhengen mellom spill og musikk ikke føles verken logisk, rent intuitivt. Det ble kanskje for komplisert å legge på lyden av en ball som sparkes og brølet fra publikum? Uansett: Om musikken føles meningsløs i selve spillet, oppleves den direkte demoraliserende i hodetelefoner uten bilde til.

 

1/6

 

 

Super Mario Bros:

 

 

 

Klassiker. Det er faktisk første gang jeg har bitt meg merke i det åpenbare tropiske preget som lurer under tastetrykkene. Et svært vinnende stykke musikk, til tross for (eller på grunn av) hvor simpelt det faktisk er utført. Super Mario-temaet bønnfaller om å bli samplet av en smart hiphop-produsent og transformert til en spekulativ nostalgi-hit. Verst av alt: Det vil ikke være helt ufortjent.

 

5/6

 

 

Mass Effect:

 

 

 

Det begynner sobert og subtilt, og ender i pauker og et orkesterarrangement på størrelse med en middels galakse. Det filmatiske aspektet er slående, men jeg må tilstå at jeg som lytter setter uendelig større pris på det truende ambient-anslaget enn bløtkakefesten som til slutt tar overhånd.

 

2/6

 

 

(Flere anmeldelser under bildet)

 

 

 

 

Musikkredaksjonen (P2) / Håkon Heggstad:

 

 

World of Warcraft - Legends of Azeroth:

 

 

 

Stilig og skikkelig dunkel musikk. Den tar en tur innom Ringenes Herre eller Batman - fint dette også men ikke voldsomt originalt (temaet er veldig likt Batman-temaet til Danny Elfman). Hørte på noen andre kutt også - mye fint og god orkestrering. Skjønner litt bedre at WoW-folket trives i sin middelalderske magiverden... Legends of Azeroth har god og drivende eventyrsound, men for melodramatisk og pompøst for min smak.

 

4/6

 

 

Final Fantasy VI - Terra:

 

 

 

Veldig elektronisk, plastklingene sound. Velformet, men mekanisk og ganske intetsigende melodi i en slags irsk stil. Anmassende rytme, med referanse til Ravels Bolero. Så kunstig at det nesten høres ut som en parodi.

 

1/6

 

 

BOLERO

Boléro er et kjent orkesterstykke laget av den franske komponisten Maurice Ravel i 1920-årene. Musikken har en monoton rytme.

Lost Odyssey:

 

 

 

Igjen en Bolero-aktig rytme, men mer marsjpreget, harmonisk spennende. Fryktelig elektronisk sound. Tidvis meksikansk/spansk sound delvis takket være harmonikken, forsterket av bruken av trompet. Vokalen høres overbevisende ekte ut. En smule pompøs, men laget av en komponist med i hvert fall litt harmonisk kreativitet.

 

1/6

 

 

Gothic 3 - Vista point:

 

 

 

Igjen en veldig irsk låt, men dette ser ut til å (nesten) matche landskap og interiører i spillet. Fløyta (som er ekte, men ikke den evinnelige irske fløyta som brukes i alle eventyrfilmer) og felesoloen bidrar til dette. Ganske klisjéfylt musikk, men i hvert fall med god lyd. Musikken innebærer løfter om et emosjonsfylt og episk drama. Jeg kommer ikke til å sjekke ut om dette stemmer med spillet, men det er i hvert fall den beste musikken hittil på lista.

 

4/6

 

 

Morrowind:

 

 

 

Hmm… hvorfor er alle disse låtene nesten like? Her stables irsk-keltiske akkorder og melodier oppå de langsomme Bolero-aktige rytmene, som de i Lost Odyssey. Jeg begynner også å mistenke at referansen ikke er til Ravels Bolero, men til musikken fra Gladiator, som må ha blitt verdsatt av utallige eventyrspillinteresserte. De bombastiske stortrommene stammer fra Gladiator. Fryktelig synthsound, men ikke en helt idiotisk melodi.

 

2/6

 

 

Halo 3 - Unforgotten:

 

 

 

Musikken er veldig påkostet, og klinger bra med ekte orkester og kor og greier i de ”store” partiene. Skulle ønske de hadde tatt seg råd til å kjøpe en akkord eller to til. Det er bare fire i hele spillet som det er. Mye av musikken ellers er for meg ganske masete med de frenetiske rockerytmene under de episk-sentimentale orkesterklangene. Jeg er også litt skuffet over at sounden igjen er keltisk-irsk inspirert, med ressursene man har brukt (og en bedre komponist) kunne man ha skapt noe mye mer eksotisk og spennende – i forhold til den ganske spenstige visuelle siden. Jeg vet at mange liker disse klangene, men for meg blir det alt for sentimentalt. Men det er prisverdig at de prøver å legge noe spektakulært i soundtracket. Unforgotten er godt laget, men upassende, sentimentalt og klisjéfylt.

 

3/6

 

 

Lost Odyssey - A return indeed:

 

 

 

Morsomt med den litt skranglete, smårocka sounden. En irsk poplåt fremført av søte japanske pikestemmer. Den er ikke veldig god eller original, men litt morsom med noe som høres ut som en dopet Animal på trommer – mens pianisten drar motsatt retning med sin danskebåt-loungecore-klunking. Over-the-top kitsj.

 

2/6

 

 

 

 

 

 

Final Fantasy X - To Zanarkand:

 

 

 

Søtladen pianointro som høres merkelig kunstig ut – er det virkelig et menneske som spiller her? Men komponisten (pianisten?) er ikke tapt bak en vogn. Fine vendinger, hadde de bare funnet en levende pianist. Har også skummet noe av den andre FF-musikken til Nobuo Uematsu, som er overraskende variert til å være av en selvlært komponist. I tillegg til det underliggende klassiske (også keltisk-irske) grunnlaget, har det tydeligvis gått en mer middelaldersk tone gjennom disse spillene.

 

2/6

 

 

Orkesterversjon:

Klangmessig bedre enn pianoversjonen, fint fremført, men fortsatt temmelig sentimental og klisjéfylt.

 

3/6

 

 

The legend of Zelda:

 

 

 

Sounden til denne Nintendo-maskinen er selsomt syntetisk, men musikken er grei nok. Noen originale vendinger i harmonikken. Sikkert grei til sitt bruk (i sin tid). Det finnes mye bedre musikk fra Zelda-spillene.

 

1/6

 

 

 

 

 

 

Final Fantasy 7 – Aerith’s Theme:

 

 

 

Søtt dette – lett Hollywood-nostalgi. Som det ømme øyeblikket der familien gjenforenes på slutten av en litt klissete dramafilm. Låter fint nok spilt av et orkester som her.

 

3/6

 

 

 

 

 

 

Super Mario Galaxy:

 

 

 

Hehe – søtt! Litt gammeldags Hollywood-drive à la Indiana Jones, men mye lettere sound, litt som en kjenning til en TV-serie. Scifi-film har tydeligvis soundtracket til mye av dette nye spillet, sammen med de i verdensrommet malplasserte latininstrumentene. Koret og de bombastiske rytmene (i Bowser-boss-musikken) gjør at det minner påfallende om Carl Orffs Carmina Burana (en klassisk referanse for all musikk til brynjefilm og middelalderspill). Det ser veldig gøy ut – legger det på lista over enda en grunn til å kjøpe Wii.

 

5/6

 

 

 

 

 

 

 

Final Fantasy 9 - Not alone:

 

 

 

Japansk touch i denne melodien - forfriskende i forhold til alt det keltiske. Klisjéfylt og litt melankolsk. Noe klossete oppbygning men slett ikke verst melodi (nynnbar også).

 

4/6