mrkorsnes

Kommer selv fra et (små)bruk i Buskerud. Eiendommen består av to hus, garasje, låve, verksted og en seterbu, i tillegg til 4000 da skog og utmark. Ved eventuelt salg kan vi nok ikke forvente oss å få noe særlig mer enn hva en liten leilighet går for innen ring 3 i Oslo.

Akurat! Og lønna di er ikke stort større enn det de har i Burkerud ?

Og så sutrer man over at eierne av disse småbrukene ikke vil selge til

"sosialistisk pris" tilsvarende en liten leilighet eller hytte ! De som sier

det vil selvsagt selge sine ting til "kapitalistisk pris" :-)

Jeg har et småbruk som ingen vil kjøpe for halvparten av prisen til en

60 m2 leilighet 2 km burtenfor. 4 soverom, 2 stuer, vedskog, lang strand-sone

mot sjøen etc etc. Men antydes en "giburtpris" så er interessen stor !

Nå har jeg en enebolig sentralt også - til en pris 10 ganger taksten

på småbruket. Knappe 500 m2 tomt. Prisen på småbruket tilsvarer

prisen for noen få feriemåneder med Camping-hytte i Norge.

Vet du hva jeg da heller gjør enn å feriere på Camping?

Jeg ferierer på småbruket! Flott for barn. Ikke tale om

å være "solidarisk" og "selge" (gi burt) småbruket til uendelig

grådige folk - eller som egentlig ikke er interessert ! :-)

Prisen er 8 mill sier jeg - "markedet" sier 400.000 kroner :-)

Ja, det kan godt tenkes at det er tale om en gave og/eller et slags vederlag. Jeg vil anta at man ikke kan gi en gave eller et vederlag og kreve at denne disposisjonen skal influere den senere fordeling av arven på noe vis.

 

Kanskje kan en hevde at det samme må gjelde ellers også. Kanskje har en generelt ikke noen verneverdig forventning om at medarvingene skal være med å dekke de utgifter en har hatt med å forøke (den blivende) arvens verdi, og heller ikke om å få nyte denne verdiøkning alene, altså uavhengig av de medarvinger som måtte finnes. Det er nok (som sagt tidligere) det motsatte fra dette som må godtgjøres.

Dersom en er med på å øke verdien av en "uskiftebo" som en har

del i, så kan jeg forstå at dette kan påvirke fordelingen av arven.

Tilsvarende gjelder jo dersom en er med på å redusere verdien

av et uskiftebo. Det har jo vært rettsaker der gaver fra uskiftebo

har blitt tilkjent å bli trukket fra på arven til den som mottok gaven

(dvs gaven ble sett på som forskudd på arv).

Imidlertid så gjelder vel ikke denne saken uskiftebo ?

Broren har gitt en "gave" til bestemoren og han har fått

bo billig i leiligheten hennes. Jeg ville tippe at ingenting av

dette bør påvirke fordelingen av arven ?

Men jeg er altså langt fra jurist.

Kanskje er det noe med denne bestemoren som gjør at

barnebarna mente seg å ha "aksjer" i verdiene hennes

før hun døde ? Jeg for min del ville finne det helt utidig

at enkelte arvinger skulle påberope seg å ha slike "aksjer"

sånn uten videre. Tenk deg at du var grei med naboen og

malte huset hans gratis - og så når han døde så krevde

du å få dette igjen. Helt uakseptabel oppførsel, spør du meg -

sånn rent moralskt sett ihvertfall.

Hmm..

 

Utgangspunktet er vel at boet skal likedeles. Spørsmålet er om det i realiteten må gjøres unntak fra dette på grunn av sakens omstendigheter - eller mer presist: på grunn av at trådstarters bror har forøket boets verdi gjennom oppussing, samt at han har pådratt seg utgifter i forbindelse med det.

Det kan sikkert hende at fratrekk for oppussing er mest rettferdig,

men rent "juridisk" kan vel oppussingen sees på som en gave

til bestemoren - og ikke til boet ? Bestemoren levde vel når

det ble pusset opp ?

Dersom vi var brødre og jeg ga en gave til mora mi - hadde jeg

rett på å få trukket dette fra "arve-boet" når dette ble fordelt ?

Jeg forstår det slik at når en gir burt en gave - så hefter det

ikke automatisk noen "arve-heftelser" med dette ?

Kanskje fikk broren bo billig mot at han pusset opp - og da

kan en vel se på oppussingen som "husleie" som ikke har

noe med arv å gjøre ? Alternativet var kanskje høyere

husleie som bestemora satta på konto som brødrene senere

kunne arve (dele likt) ? Bestemora kunne vel også leie ut

til andre og ta høyere husleie som ble satt på konto og som

så deles likt som arv - dersom ikke bestemora brukte pengene

på seg selv da :-)

Det dei meiner i artikkelen er vel helst små plassar som gjekk ut av drift for lenge sidan, men der familien ikkje vil selge av sentimentale grunnar. For konsesjonspliktige eigedommar gjeld forøvrig ikkje det kapitalistiske prinsipp om at høgste bug vinn. Der vil styresmaktene rekne på kva som er realistisk avkastning og sette ein fair makspris, samt gi konsesjon til den dei meiner er best skikka til å drive eigedommen.

Jeg ville tro at "alt kan kjøpes for penger".

Kjøp/salg er bare et spørsmål om pris og ikke noe annet.

Dvs innholdet i denne artikkelen i Nationen er sprøyt per definisjon.

By 8 mill for et hvilket som helst gårdsbruk - og disse "nostalgiske eierne"

vil tråkke på hverandre i kø for å selge :-)

Vel... er det ikke også slik med "bruk" at de kommer med boplikt? Kanskje kommer de også med bruksplikt, for alt jeg vet?

 

Akurat ! De mener det er en mennenskerett å bo på Majorstua !

 

Tja... ikke akkurat visse nabolag, men er man født i en storby som f.eks Oslo så mener jeg at man har rett til å bo i byen. I dagens situasjon er det derimot mange som må flytte ut av byen pga. boligpriser som følge av bla. press fra innvandring.

 

Det er trist at en generasjon Osloborgere flytter ut mens byen fylles opp av to ekstreme samfunnsgrupper: eliten og taperne (innvandrere, narkomane, de som bor i kommunal bolig osv).

En må ikke glemme hvilket samfunn-system en lever i.

Det er kapitalistisk og noen offentlig styring på slike ting kan en vel

bare glemme :-) Pris på bolig og hvordan den blir brukt er et spørsmål

om marked. Jeg for min del har fundert på om jeg skal kjøpe meg

fritidsbolig på Majorstua. Ingen spør jo der om hvordan en har tenkt

å bruke boligen, om en har tenkt å melde flytting, om en har annen

bolig på Finse eller i Lofoten etc etc. Ganske kjekt egentlig :-)

Problemet med artikkelen er vel heller den tvilsomme tal-bruken. "Millioner ønsker seg ny bil", "Millarder ønsker seg bedre levestandard" er akkurat like gyldige.

 

Så du har rett, det er ikkje så mange som faktisk seriøst vurderer det. Kunne gjerne hatt eit småbruk eg, om eg hadde tid og pengar til å bruke det.

 

Når det er sagt, så kjenner eg opptil fleire studentar som klagar over at det så dyrt å bo Majorstua og Frogner at dei nesten ikkje klarer det med studentinntekt og som i fullt alvor seier at det er uaktuelt å bo øst for slottet.

Akurat ! De mener det er en mennenskerett å bo på Majorstua !

Når en ser på priser for småbruk, så blir de ofte forsøkt solgt for

godt under 1.5 mill. Hva får man ellers for under 1.5 mill i Norge ?

En liten leilighet på 60 m2 ? Konklusjon: nesten ingen vil kjøpe

småbruk for en pris på linje med vanlige boliger !

Men gi meg bilen din for en tusing - den vil jeg gjerne ha !

Jeg for min del skulle gjerne ha hatt anlednig til å kjøpe billig

de flotte hyttene som er i kommunen - og bo der - dersom jeg

fikk dem riktig billig ! :-)

Broren din må vise til konkrete kvitteringer.

 

Kan vel også vurderast av takstmann..

 

Hvordan skal takstmannen vite om han lyver når han sier han har pusset opp ditt og datt?

Dersom begge har et demokratisk sinnelag og en vil ha en konklusjon

som en blir ferdig med, så kunne en legge saken fram for en 3-dje

instans som tar en beslutning som en blir enig om å bøye seg for.

Så vidt jeg forstår, så er usikkerheten i intervallet 0-100.000 kr.

Kunne et forliksråd gjøre en beslutning ?

Dersom en selger, så er det ikke sikkert at endringer som broren

har foretatt teller positivt for salgs-summen - men dersom en leier

ut, så kan det kanskje telle positivt. Den som gjør endringer i en

bolig, kan være stolt av det han/hun har gjort - men det er slettes

ikke sikkert at mulige kjøpere verdsetter det.

Morsomt i Nationen:

i dagens Nationen kan en lese at hundretusener ønsker seg småbruk:

http://www.nationen.no/landbruk/article3290651.ece

Men de får ikke kjøpt. Ja, de skriver så.

Dette høres utrolig ut i dagens kapitalistiske samfunn! Når en byr høyt nok

så kan en vel få kjøpt hva som helst ? En kan kjøpe masse leiligheter på Majorstua

og småbruk hvor som helst i landet. Byr en høyt nok, så kan en vel nermest få

kjøpt hele kvartaler i byer, stordelen av Bygdøy og hva som helst av bolig i Bergen.

Så hvorfor er det ingen som sutrer for at ingen vil selge dem leilighet på Majorstua i Oslo ?

Jeg skulle gjerne ha kjøpt leilighet der til giburt-pris :-)

Husleieloven endres jo ved visse høve. Er det noen på forumet som har

forslag til forbedringer ?

Husleieloven skal vel legge til rette for knirkefri utleie der også amatører

både leier og leier ut. Tradisjonelt skulle vel Husleieloven bare beskytte leier mot

grådige og ressurssterke utleiere som ikke trenger beskyttelse. Riktig?

Leietakere er jo interessert i tilgang på billige leieobjekter. Dersom

loven ikke beskytter uteleiere, så stenger de kanskje butikken og alle

taper vel på dette burtsett fra de virkelig profesjonelle som dermed

ville få monopol på utleie og kan melke leietakere hardere.

Nå er det vel slik at også "ressurs-fattige" har boliger - og de

virkelig rike vil jo tjene på å hindre disse i å leie ut sine boliger :-)

Enkelte bolig-utleiere skyr f.eks. fattige enslige mødre som pesten.

Dette tjener vel ikke enslige mødre på. Så hva kan gjøres for å rette

på slikt ? Mitt forslag er at en innfører "sikkerhets-ventiler" for oppsigelse

der en ihvertfall uansett kan si opp leier med en "ytre/ekstra frist" på

f.eks. ett (to?) år når utleier ikke er profesjonell utleier. Slik vil en kunne

hindre langdryge konflikter der leier spekulerer i å trenere utflytting.

Er dette et godt forslag ?

En kunne sikkert også finne på flere slike "sikkerhets-ventiler"

som kan gjøre leie/utleie mer forutsigbar for partene og som

setter grenser for usikkerhet og konflikter.

Og hva med "tvungen kvalitets-kontroll" (som en måtte

betale for), dersom en gikk ut over standard betingelser

for utleie av bolig ? Dette kunne sikre at partene forstår

sin juridiske posisjon dersom en går ut over "standardene" ?

Jeg leide ut en gang under greie betingelser (mener jeg) - men

så ble man overrasket over at leier var juridisk villfaren og

ikke visste om rammene Husleieloven setter. Slikt ble det

kaos av - og mye bryderi for en amatør som meg :-)

Dere burde nok heller snakke med utleier før dere kommer drassende med tungt skyts.

Men liker dere å tenke på konflikter og problemer i stedet for noe høyverdig,

så finn frem noen paragrafer å slå deres medmennes med. La dem få føle seg tråkket

på, lurt, miste kontrollen, etc etc. Så er dere i gang :-)

Og når leieforholdet er gått over til å være tidsubestemt, slik vårt er, hva er retningslinjene da? Mulig det er jeg som treg, men jeg finner ingen klare svar på oppsigelse fra leieboer i en slik setting. Vi har jo ingen kontrakt, men ruller fra måned til måned. Da kan vi ikke forholde oss til en lengre oppsigelsetid?

Utgangspunktet er at en tidsubestemt leieavtale har 3 måneders oppsigelsesfrist.

 

Dersom dere skal påberope 2 månders frist, må det isåfall være fordi dere hadde det i den tidsbestemte avtalen. Spørsmålet er om man kan ta med seg denne delen av avtalen, over i den "nye". Jeg heller mot at det kan man, siden det ikke kan være tvil om at andre deler av avtalen (f.eks. ikke røyking, snemåking, etc etc) naturlig vil følge med.

 

Edit: Man kan vel egentlig si det slik at avtalen er den samme, bortsett fra akkurat det med at den var tidsbestemt.

 

Er dessverre ikke noen husleie-jus-ekspert, dog.

Her er et argument for 3 måneders frist (fra en amatør):

Når en leieavtale går over til å være tidsubestemt, så er det flere

forhold ved oppsigelse som berøres. En kan protestere på en oppsigelse

og utleier risikerer da å måtte prøve rettsligen om oppsigelsen er gyldig.

Jmf Husleieloven §9-8. Dette tilsier at oppsigelses-fristen er 3 måneder

når annet ikke er avtalt siden ellers kunne f.eks. leier få friheter

som utleier bare kunne godta så lenge han/hun følte å ha god kontroll

ved tidsbestemt utleie. En annen tids-frist kunne bli for kort eller for lang.

F.eks. ved en tidsbestemt utleie kunne en i prinsippet

godta 2 års oppsigelsesfrist dersom utleien varte i 4 år - men en

tidsubestemt utleie med oppsigelses-frist på 2 år ?

Hei -lurte på om det er noen med erfaring som har leid ut huset og skattet for dette .

Grunnen er att eg selv skall til med dette .Lurte da på hva som kommer inn under vedlikehold .

Utvendig ,hage , gårsplass osv.Og til slutt : Er det noe god butikk skattemesig

Har noen råd om hvordan eg skal føre dette?

 

Mvh

 

meg

Som sagt, her er tips:

http://www1.vg.no/pub/vgart.php?artid=166008

Ellers er det kanskje et poeng å kontakte Utleiemegleren:

http://www.utleiemegleren.no/

?

Hei -lurte på om det er noen med erfaring som har leid ut huset og skattet for dette .

Grunnen er att eg selv skall til med dette .Lurte da på hva som kommer inn under vedlikehold .

Utvendig ,hage , gårsplass osv.Og til slutt : Er det noe god butikk skattemesig

Har noen råd om hvordan eg skal føre dette?

 

Mvh

 

meg

Her er tips:

http://www1.vg.no/pub/vgart.php?artid=166008

Jeg har ikke satt meg inn i den nye tvisteloven, men kanskje kan noen andre i forumet hjelpe.

Jeg har prøvd å lese den nye tvisteloven og for meg virker det (ihvertfall ved

første lesing) at "småkrav" (under 125.000 kroner) er en enkel og ganske rask og

risikofri affære å bringe til Tingretten. En trenger jo ikke møte opp selv engang

- ei heller stille med advokat (en annen sak er at en kanskje *burde* til en viss - men

liten - grad).

Nå (først) kan kanskje enkle saker, som ellers ville bli liggende eller ende opp i langdryge

konflikter, kunne finne sin løsning billig og effektivt ?

Dette var ny og overraskende lesing for meg.

Noen kommentarer fra andre ?

Forstår jeg riktig at en enkel småkrav-sak som forliksrådet burde ordne opp i

- men forsømmer - sannsynligvis nå bare ville koste mindre enn 10.000 kroner

(kanskje bare kr 4000) ? Og det hele foregår som en skriftlig korrespondanse

+ et telefon-møte - innen et par måneder ? Er dette riktig, så blir jo Forliksrådet ofte overflødig ?

Tingretten har vel mye mer kompetanse enn forliksråd - så da kan en vel også

lettere unngå å betale advokat angående småkrav dersom en forstår saken selv

men kanskje ikke nyter respekt og kan "selge" til forliksråd. Kanskje blir Tingretten

slik billigere enn forliksråd :-)

Når det gjelder forliksrådsets tafatthet, så er det helt på linje med mine egne erfaringer. De er livredde for å ikke være juridiske nok, så de støtter seg i altfor stor grad på juristenes uttalelser og glemmer glatt at deres funksjon er å se situasjonen fra et folkelig synspunkt. Jurister har jo absolutt muligheten til å tåkelegge en sak slik at lekmenn blir forvirret. Advokaten til motparten din er jo et godt eksempel på det og det virket jo.

Interessant. Er det en kjent sak at enkelte advokater legger opp til

å forvirre forliksråd ? Noen tips for å forhindre dette ?

Jeg har ikke fortsått så mye av den nye tvisteloven enda,

men er det ikke slik at den innklagede skal legge frem all

sin dokumentasjon før møte i forliksrådet ? I så fall er det

jo enklere å be en advokat se på det enn å be han reise

og møte opp på møter etc etc for å finne ut hvilken overraskelser

som kommer frem. Det hadde også vært kjekt å ha all dokumentasjon

i saken fra motparten for å få et "go" fra forsikrings-selskapet før

en går videre. Den nye tvisteloven skal jo redusere risiko

ved å ta opp "småsaker". Før ble jo mange saker liggende

fordi rettsystemet var for lite effektivt og løsnings-orientert.

Husk også at etter alt dette oppstyret, så kan din tilbakeholdenhet og/eller unlatelse av å anke avgjørelsen betraktes (i alle fall vil leieren og advokaten hans hevde det) som aksept av status Quo (slik de fremstiller den)

 

For ordens skyld, var dette ein fancy formulering av konkludent atferd?

Men nå etter at den nye tvisteloven gjelder (i 2008) så blir det

vel mindre risikabelt å fremme "småkrav" (mindre enn 125.000 kroner) ?

Jeg anket ikke, men jeg ventet en stund og så sendte jeg en formkorrekt oppsigelse

med den begrunnelsen at husleien fortsatt ikke er betalt. Leieren klarte visst å forvirre

Forliksrådet i denne lille bygda med at dersom jeg skulle ha bestilt fra og betalt til

en håndverker arbedier som han har gjort på boligen min, så tilsvarer dette så mye

penger at en kunne betale husleie i lang tid fremover med disse pengene (dersom en

hadde dem). Han forlanger altså tilsvarende "drosjetakst" der han etter min mening

i høyden bare har rett på "bil-godtgjørelse". Det hører med at jeg ikke klart har

gitt samtykke i endringene han har gjort - og noe av det han har gjort krever

til og med byggeløyve uten at jeg har fått sett tegninger, snakket om pris eller

signert bygge-løyve. Han laget alstå et ulovlig påbygg - helt uten min tillatelse

og kontroll - sannsynligvis som svart arbeid ! Dette ble nok forliksrådet forvirret av :-))

Hele opplegget lignet på organisert skatteunndragelse.

Jeg er avhengig av sikkerhetsklarering i min jobb, og den

kunne jeg kanskje miste dersom jeg ble fristet til å bli med på slikt.

Jeg kunne tapt veldig mye....

Så da gjelder det for leier å påstå at en har gjort en masse muntlige "avtaler" og ensidige

disposisjoner til hans fordel. Jeg trodde at Avtaleloven ganske enkelt

kunne skjære igjennom dette tullet.

Først må det jo sannsynliggjøres at det i det hele tatt foreligger en avtale. Og i dette tilfellet så gjør det jo neppe det. Avtaleloven gjelder ikke der det _ikke_ foreligger avtale.

 

Men Avtaleloven kan vel si at dersom det forelå en "slave-avtale" - så var den i alle høve ikke gyldig ?

Dvs Avtaleloven kan brukes som bevis for at det ikke foreligger en (ihvertfal ikke gyldig) avtale. F.eks. er det uansett

tull å påstå at jeg har bundet meg som slave til deg :-))

"Slave-avtaler" er vel forbudt spesifikt et eller annet sted.

 

Jeg synes kanskje du prøver å finne unødige "smutthull". Det eneste du i realiteten kan gjøre, er å få disse personene tvangsutkastet. Om det gjør deg upopulær i nabolaget, så er det isåfall prisen som følger med.

Jeg har sendt en skriftlig (formkorrekt) oppsigelse med den begrunnelsen

at husleien ikke er betalt. Protesten på oppsigelsen kom som ventet - der

en påstår at en har "betalt" (uten noen som helst dokumentasjon å vise til).

Så tilbyr jeg vedkommende en ny standard leiekontrakt (forbrukerrådet) -

og da "toer jeg mine hender" dersom han lar seg kaste ut dersom forliksrådet

ikke setter til side oppsigelsen. Her skal det betales "markedspris" :-)

Er det ikke slik i den nye "tvisteloven" (som startet å gjelde i 2008) at

partene skal legge frem skriftlig dokumentasjon og det ikke er så

lett å angripe med overraskelser midt inne i en rettslig prosess ?

Altså: han må legge kortene på bordet og så er det opp til forliksrådet samt mitt

forsikring-selskap å ta stilling ?

I fall noen er interessert i "konflikt-vitenskap" så er min erfaring

at å være snill - og ikke sette klare grenser rundt seg - kan fremme

grådighet og utakknemmelighet i omgivelsene. Jeg leide ut til

"vennepris" (som en "vennetjeneste") til en som jeg trodde var

en kamerat - og så høstet jeg utakknemmelighet og konfliktiv

adferd fra første stund. Jeg ga burt mulighet til å hente ut fyringsved

fra skogen min etc. Og jeg har ikke fått så mye som et julekort

som positiv oppmerksomhet :-)) I stedet får jeg høre fra andre

at vedkommende snakker om hvor dårlig utleier jeg er :-))

Her spiller man på vitenskapelig påviste instinkter der en helst

liker å bli likt av omgivelsene :-))

Kanskje andre har hatt tilsvarende erfaringer fra "snillhet" ?

Noen utvikler seg mens andre "innvilker ser" - og jeg har

hørt nå i ettertid at det finnes typer som nermest blir agressige

dersom en er generøse mot dem en stund. De tror det det

blir satt en "standard" i et forhold - og når grensene kommer

så blir man sur og ikke glad for det man har fått :-))

Som å ta isen fra ungen som en har gitt is til.

Så da gjelder det for leier å påstå at en har gjort en masse muntlige "avtaler" og ensidige

disposisjoner til hans fordel. Jeg trodde at Avtaleloven ganske enkelt

kunne skjære igjennom dette tullet.

Først må det jo sannsynliggjøres at det i det hele tatt foreligger en avtale. Og i dette tilfellet så gjør det jo neppe det. Avtaleloven gjelder ikke der det _ikke_ foreligger avtale.

Men Avtaleloven kan vel si at dersom det forelå en "slave-avtale" - så var den i alle høve ikke gyldig ?

Dvs Avtaleloven kan brukes som bevis for at det ikke foreligger en (ihvertfal ikke gyldig) avtale. F.eks. er det uansett

tull å påstå at jeg har bundet meg som slave til deg :-))

Så da gjelder det for leier å påstå at en har gjort en masse muntlige "avtaler" og ensidige

disposisjoner til hans fordel. Jeg trodde at Avtaleloven ganske enkelt

kunne skjære igjennom dette tullet.

Først må det jo sannsynliggjøres at det i det hele tatt foreligger en avtale. Og i dette tilfellet så gjør det jo neppe det. Avtaleloven gjelder ikke der det _ikke_ foreligger avtale.

Men Avtaleloven kan vel si at dersom det forelå en "slave-avtale" - så var den i alle høve ikke gyldig ?

Dvs Avtaleloven kan brukes som bevis for at det ikke foreligger en (ihvertfal ikke gyldig) avtale. F.eks. er det uansett

tull å påstå at jeg har bundet meg som slave til deg :-))

Dommen kan uansett takast til inntekt for det prinsipp at god tru er absolutt i hevdsinstituttet.

 

Det eg vil fram til er at hemmeleg hogging per definisjon KAN vera rettmessig, dersom vilkåra for hevd er til stades. Igjen, erverv av eigedomsrett eller bruksrett gjennom hevdsinstituttet skjer på bakgrunn av ein urettmessig bruk som hevdaren i god tru meiner han kan føreta seg.

Forsto jeg riktig at dersom jeg tror godt nok, så kan jeg opparbeide

hevd på å hugge ved i Løvenskiold sine skoger utafor Oslo (forutsatt at jeg

klarer å holde aktiviteten hemmelig) ?

I privatretten er det to hovedtyper av ensidige disposisjoner som er fremtredende. Det er gaver og enkelte typer av testamenter. Er det tvil om disposisjonen så er det tolkningen av avtalen som er avgjørende, nemlig hva partene har ment, og ikke nødvendigvis en pinlig fastholdelse av teksten eller uttalelsen (dersom den er muntlig). Frevild har i post 7 forklart dette på en meget grei måte. Siden vi snakker generelt om disse ensidige disposisjonene er det vanskelig å avgrens i forhold til hevd, servitutter, løfter, avtaler, gaver og testamenter... for å nevne noen. Jeg har en viss anelse om at spørsmålsstillingen dreier seg om leieboeren din og hans påstand om at du har lovet ham en rettighet og som han hevder skal opprettholdes, til tross for dine protester. Hvis det er tilfelle (skyt meg hvis jeg tar feil) så kunne det kanskje være greit å spore diskusjonen inn på dette aktuelle tilfellet, så blir den mer målrettet. (Personlig mener jeg at leieboeren din er så stor at han skulle ha hengt under en hest)

Men er det Avtaleloven som gjelder ved f.eks. testamente også ?

Angående min leieboer, så har han bare indirekte med dette temaet å gjøre.

Han har påstått at jeg har samtykket i at han kan endre på boligen og at dette

fritt kan avregnes løpende på husleien. Han har visst drømt om at han slik kan

ta seg til rette med "kommersiell pris" ut fra "private takster" der han sannsynligvis

har fått gjort svart arbeid (kanskje betalt med svarte penger - ikke vet jeg).

Han argumenterer altså (billedlig tralt) med rett på "drosje-takst" når jeg mener

at han i høyden bare har rett på "bil-godtgjørelse". Og det er jo en himmel-skrikende

forskjell :-)

Jeg bli stående tilbake med ansvar for renovasjon og må dekke forsikring

og annet underskudd. Med andre ord: jeg skal altså betale for hans "varer"

- uten at det er avtalt *når* han skal levere dem (ved opphør av leien) og

en vet hvilken verdi de har for meg da. I starten såg jeg mellom fingrene

med at han styrte litt med boligen og fikk avregne noen justeringer på

husleien - jeg kunne jo justere leien opp etter "gjengs leie" senere og

få korrigert underskudd etc. Og nå nekter han permanent å betale

husleie med den begrunnelse at jeg ikke heftig nok har protestert

på endringer av boligen (og dermed har samtykket - også i at han

kan avregne *antatte* utgifter til *endringer* på leien + han vil

også avregne lønn til seg selv på husleien). Morsom sak :-)

Jeg ante ikke at noen kunne leie noe og gjøre dristige ting

med leieboligen uten å ha peiling på Husleieloven.

Kanskje hjelper den nye tvisteloven meg (som starter å gjelde

fra i år). Jeg rekner med å få lite nytte av hans endringer :-)

Det hører med at leieboeren har engasjert advokat for å argumentere

mot min rett til å justere leien etter gjengs leie. Dette er jo for utleier

nøkkelen til enkel kontroll. Det demper konflikter og burde skape motivasjon

for samarbeide mellom leier og utleier. Så da gjelder det for leier

å påstå at en har gjort en masse muntlige "avtaler" og ensidige

disposisjoner til hans fordel. Jeg trodde at Avtaleloven ganske enkelt

kunne skjære igjennom dette tullet.

Har den nye naboen hogd ved i 20 år (me legg til grunn at hevdstida er fullendt) i god tru, vil han rettmessig ha erverva ein rett til å drive denne aktiviteten.

Jeg ville tro at en ikke kan "være i god tro" dersom en ikke har spurt eieren

og en burde ha misstanke om at han ikke vet om huggingen? Vet ikke eieren

om huggingen - så kan en vel ikke si at en rettmessig hugger i skogen hans ?

Hemmelig hugging er vel per definisjon ikke rettmessig?

Det kan vel altså generelt ikke være slik at en bare kan finne på noen å skylde (tro) på -

så er det bare fritt frem ?

Jeg ville tro (synse synse) at dersom vedkommende betalte rimelig for å ha tilgang

til bilen, så kunne han tvinge seg til å bruke den ? Da hadde det vært "kjøp av rett"

eller (balansert) "avtale". Så er bruken (nesten) gratis, så faller "retten" burt - eller ikke ?

Så fort det er betaling inne i bildet, så stiller saken seg annerledes. Da har man en gjensidig avtale hvor begge parter yter noe. Likevel vil det nok være anledning til å si opp også en slik avtale. Det kommer vel egentlig an på avtalen selv.

 

Hvis betalingen bare er symbolsk, vil nok avtalen lettere kunne bli satt til side.

Så er Avtaleloven §36 så "mariginal" som det ble hevdet oppe i denne tråden?

Eller er den kanskje sentral i avtalerett ?

Ser at til og med at Avtaleloven §36 brukes i diskusjon om Reitan Servicehandel Norge AS:

http://forum.hegnar.no/post.asp?id=3626447

Vet dog ikke om dette har hatt noen praktisk rolle, men her

hevder en at dette er viktigste § i avtaleloven !

En tolkning av en avtale slik at den blir en ubalansert "slave-kontrakt"

er jo også i seg selv en usannsynlig tolkning. Det er urimelig å tro

at f.eks. jeg umotivert skulle gi noen generøse gaver - dersom en kjenner meg :-))

Men om man skulle si noe slikt som "Du kan få låne bilen min når som helst", lars personen låne bilen i noen uker og derette sier "Dette funket ikke så bra, jeg tror jeg må ha bilen selv".

 

Jeg kan ikke da forestille meg at personen som "mister" retten på bruk av bilen vil gå til sak for å få disposisjonsretten tilbake.

 

Og dersom han hadde gjort det kan jeg ikke skjønne annet enn at retten ville bruke skjønn og si at det er tydlig at bileier ikke mente at lånetaker kunne få fri diposisjon av bilen til evig tid og at dette burde lånetaker skjønne. Noen innspill på dette?

Jeg ville tro (synse synse) at dersom vedkommende betalte rimelig for å ha tilgang

til bilen, så kunne han tvinge seg til å bruke den ? Da hadde det vært "kjøp av rett"

eller (balansert) "avtale". Så er bruken (nesten) gratis, så faller "retten" burt - eller ikke ?

År 20: Du kommer tilbake, og oppdager at den "nye" naboen har hentet ved i "alle år" i god tro.

 

Hva skjer da..? Jeg vet ikke, men noen andre kan sikkert svare.

Jeg tror at opparbeidelse av "hevd" begynner å tikke når eier får vite om

bruken (og ikke protesterer). Dvs disse luringene kan ikke i hemmelighet

skaffe seg "vedrett".

Min far hadde forresten (arvet) "vedrett" på naboeiendommen vår

(fra sin far / min bestefar). Jeg tror ikke at jeg nå har slik rett.

Jeg "lovte" forøvrig for en tid siden til en venn at "han kan bare ta fyringsved

til eget bruk fra skogen min". Men rent juridisk kan jeg vel bare trekke

tilbake denne "lovnaden" ? Jeg har jo ikke sagt "for all fremtid" :-)

Slik er det å ha merkelige venner - en må passe seg :-)))

Den her er litt skummel. I det mest ekstreme kan du ende opp med at dette blir en festnet rett som du ikke kan avslutte uten videre. Men det skal dog en del til for at det skal kunne skje.

Så vidt jeg forstår så kreves 15 års bruk av en slik ressurs før en får "hevd".

Da er vedkommende ganske gammel - og "vedrett" kan vel ikke testamenteres

eller gies burt uansett ?

Så dersom jeg spør deg om jeg kan parkere bilen min på eiendommen din -

så er dette "skummelt" ?