Honey Badger

Og dette er verdt å lage tråd om? Nei vettu hva.. Da skal jeg også lage tråd over at jeg har slutta å spille Halo 2.

9517063[/snapback]

Kanskje det var stort for ham å slutte. Denne kategorien handler om ting som gjør deg glad. Og hvis det gjør han glad å slutte med WoW, er det verdt å lage en tråd om . For meg var det ikke noe stort å slutte, men det har ingenting med saken å gjøre.

Til deg, Diff: Gratulerer

Når du er 27 og har en skikkelig utdanning, fet betalt jobb og rå bil, kommer damene til å krype over deg..

9550681[/snapback]

Det kan vel av og til nesten være en fordel å ikke ha masse penger og rå bil?

Hvis du ikke har så mye materielt, vet du ihvertfall at det er deg damen(e) vil ha

Jeg er egentlig ganske enig med Runar.

Se her:

Den ene dagen sier du at det er en jente du vil bli sammen med. Noen dager etterpå gav du opp den jenta, og begynner å flørte med noen andre jenter. Så går du tilbake til den første jenta igjen, sier at du liker henne osv., men hun hadde visst blitt sammen med en annen. Nå har du tenkt å finne noen andre.

Jeg har fått det for meg at du sier mange ting som du ikke mener. Hvis du virkelig mente at hun var den nydeligste jenta i hele verden, ville du blitt mye mer lei deg enn at du fikk vondt i magen og tårer i øynene.

Jeg ser ingenting i veien med å bli kjent med og muligens også flørte litt med jenter du ikke kjenner. Men å løpe rundt til alle og enhver som om du har lyst å bli sammen med dem, er helt tullete og veldig fjortis-aktig.

Det kan hende at du likte den første jenta. Men dropp nå å desperat prøve å finne en kjæreste. Steg en er å bli kjent med jenter. Og hvis det da er en jente du liker veldig godt, og så kan du begynne å tenke på mer.

Ble kanskje litt rotete, men, men ...

EDIT: Skrev det før jeg leste det siste innlegget ditt, Zeoh.

Men jeg mener det likevel: selv om du har lyst på kjæreste, slipper du løpe rundt til alle og enhver.

Det får du, men nå får du en feilmelding hver gang du rører den.

Jeg vil ha litt penger.

Jeg er egentlig veldig fornøyd med kroppen min generelt.

Men jeg har et 1-2cm tykt fettlag på mage (da tykkest rett under navlen), og ca tilsvarende på sidene av overkroppen.

Hvordan kan jeg gjøre øvelser for å kvitte meg med dette, uten å bruke treningsapparat? Jeg kan jo alltids improvisere litt med ting som finnes i hjemmet

Så lenge jeg kan huske, har foreldrene mine brukt å ta seg litt vin eller øl i helgene.

Jeg har aldri hørt eller observert at de har gått på fest, noen sinne.

Jeg har aldri sett dem fulle heller, men de vært litt brisne en sjelden gang.

I mitt fjorten år lange liv har jeg drukket alkohol én gang grunnet nysgjerrighet, men da så lite at jeg ikke merket noe som helst rus.

Av mine foreldre har jeg fått den holdningen at det er greit å drikke, så lenge man begrenser inntaket.

Jeg kjenner en person (21år, min søsters kjæreste) med en far som er alkoholiker, og han er veldig forsiktig med alkohol. Søsteren min sier at hun bare har sett ham litt full en eneste gang på de fire årene de har vært sammen, med en god del festing involvert.

En kompis av meg, som nå er 16, har en far som drakk mye før, og ved anledninger som nyttårsaften og Sankthans har til og med jeg sett ham full. Kompisen min har reagert helt annerledes, og han drikker seg titt og ofte full.

Det er flere sider ved denne saken. Men hvis man som småbarnsforeldre drar til Gran Canaria for å drikke seg dritings, synes jeg man burde tenke seg litt bedre om.

 

Da må jeg få det ut. Jeg klarer ikke å holde det inne lengre. Håper noen begir seg ut på bryet om å lese og kan se at alle har rett på en sjangse til og at alle kan bli lykkelige 

 

 

Det hele begynte da min lesbiske mor fikk en kjæreste, Mona. Denne personen, som ofte ble adresert som "han" Mona var verre enn djevelen selv. Det ble fort klart at hun likte verken meg eller min bror. Min bror var litt smartere enn meg, og flyttet til min far.

Imens fortsatte terroren med Mona hjemme hos oss. Hun var en av de konservative personene som mener at unger skal sees og ikke høres, helst ikke eksistere.

Hun ble sur, eller nærmere forbannet da jeg kom hjem og spurte om det var middag. Jeg forsto fort at det ikke ble et spørsmål om det var mat, men heller et spørsmål om jeg kunne få mat. Dette gikk utover mine kamerater som ble med meg hjem. De sa direkte til meg at de ikke likte henne. Noe jeg forsto veldig godt.

 

Hjemme hos meg røykte de inne. Jeg ble stadig møt av en røykvegg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg ble vond i øynene som man kunne tenke seg og jeg gikk til legen for å sjekke hva det var. Jeg mistet kontakt med min mor, og vi ble ikke særlig fortrolige med hverandre etter hun ble sammen med denne Mona. Jeg ble stadig kontrollert for å passe på at jeg gjorde det jeg skulle å ikke gjorde noe annet. Hvis jeg glemte oppvasken en gang, da var det et 1-times langt foredrag om hvor vanskelig hun hadde det og bla-bla. Dette var ikke min mor som fortalte, men Mona. Moren min ble mer å mer utenfor. Jeg prøvde gang på gang å fortelle henne det, men det var nytteløst, siden jeg bare var en liten unge som tok feil, uansett hva jeg gjorde. Jeg ble vant med den stadige oppfølgningen av oppvask, rydding, å vaske klær vær dag, å ikke tulle bort tiden med kamerater. Jeg trodde dette var normal for unger, å ta ansvar i en alder at 10-11 år. Jeg ble stadig opplært i alle salgs straffer jeg kunne få hvis jeg gjorde noe galt. Å få 6-er i hvert fag, var selvfølgelig en selvfølge for alle.. Jeg ble vandt med at alle problemene som skjedde hjemme, var min feil, og bare min.

 

Trodde jeg. Jeg snaket med noen venner om hvordan de hadde det hjemme, og da forsto jeg at jeg hadde en ganske streng oppvekst. Jeg trodde dette var normalt for unger i 9-12 års alderen. Noe jeg ikke hadde så mye imot egentlig. Men så begynte jeg å se rundt meg, se hva som var forskjellen på meg å andre. Jeg merket at jeg ble mer og mer kontrollert av denne Mona, og jeg begynte å frykte henne. Ettersom jeg ble litt eldre, prøvde jeg igjen å snakke med min mor om dette. Hun nektet å høre, å mente at jeg burde ta ansvar selv. Jeg begynte å sette mer å mer pris på de stundene jeg fikk alene, og kunne slappe av, uten å være redd for å bli skjelt ut av en eller annen grunn. Jeg gjorde det greit nok på skolen, men fikk sjeldent noe igjen. Dette fikk jeg heller ikke hjemme. Jeg begynte å skulke skolen, fordi jeg ikke følte jeg hørte hjemme der. Jeg hadde mye å tenke på siden jeg trodde at alt jeg gjorde var feil noe som igjen resulterte i mer utskjelling og til tider, fysisk straff. Hun slo kanskje ikke hardt, men jeg følte de var rettet mot meg, i ren hat av min eksistens. Jeg begynte da å tenke på å flytte ut, men siden jeg bare var 14 år, kom det ikke på tale, og min far har ikke verdens største leilighet.

Jeg ble mer å mer innesluttet og snakket sjeldent med venner utenom skoletiden. Jeg har en dårlig håndskrift, noe som resulterte i timevis med skrivning med læreren. Jeg spurte min mor om jeg kunne få en bærbar pc, men det var hvis ingen vits. Jeg måtte lære meg å skrive fint. Jeg ble ertet på skolen fordi jeg hadde en lesbisk mor. Dette gikk videre til ren mobbing å jeg taklet ikke ting så godt som jeg burde gjort. Jeg fikk bare høre av lærerne at ”slik er unger”. 

 

Jeg ble igjen mer og mer innesluttet og var mest hjemme, eller alene. Samme hvor, så lenge jeg fikk fred og ingen andre var rundt meg. Jeg begynte å få mareritt om nettene. Det var mareritt som gjentok seg ganske ofte. 2-3 ganger i måneden. Jeg drømte at jeg lå på romme mitt i senga, og stirret opp i taket. Jeg følte meg helt alene der jeg lå, men jeg var ikke alene på rommet. Jeg så en skikkelse som sto over meg. Jeg prøvde å skrike, men skikkelsen holdt meg over munnen så jeg ikke fikk frem en lyd. Jeg turte heller ikke å prøve å få frem en lyd. Skikkelsen satt oppå hendene mine samtidig som den holdt meg for munnen. Vær gang jeg prøvde å vri meg vekk, fikk jeg et kjapt og hardt slag over ansiktet eller hodet. Det endte med at jeg bare lå der, nesten livløs mens tårene rant. Jeg kjente en kald og ekkel berøring som nesten fikk meg til å spy. En hånd som beveget seg over meg. Tok på meg. Befølte meg. Hender som tok tak i hendene mine og førte dem over kroppen til skikkelsen.

 

Dette var et mareritt jeg ofte hadde. Et mareritt trodde jeg. Et mareritt som var like virkelig som at jeg eksisterte. Jeg så at personen som tok på meg, misbrukte meg, var Mona. Kjæresten til min mor. Dette så jeg da jeg våknet opp fra marerittet. Den personen jeg hatet over alt på jord, utnyttet meg, misbrukte meg mens jeg sov. Da hun så at jeg våknet og så hvem det var, fikk jeg et iskaldt blikk som så meg i øynene og slo til meg så jeg trodde hodet mitt skulle knuses og nærmest hveste at jeg ikke fortjente bedre, og dersom jeg sa noe til noen ville jeg bli drept. Av henne.

 

 

 

Jeg gjorde mitt beste, men fikk sjeldent høre noe bra igjen. Jeg kunne ikke lengre snakke til min mor, men en kamerat sin mor begynte å vise interesse for hvordan jeg hadde det. Jeg satte pris på denne godheten fordi jeg aldri hadde fått forståelse før. Jeg følte jeg kunne snakke fra hjerte til hun, og ikke det man forventet jeg skulle si. Det endte opp med at vi snakket alvorlig om dette og vi sa ifra til min mor om dette. Jeg nevnte aldri om marerittene mine, jeg klarte aldri å fortelle det til noen.

Jeg tenkte at nå kunne hun endelig ta til fornuft og se litt på hvordan hun hadde påvirket oppveksten min. Der tok jeg grundig feil.. Den samtalen der endte opp med at jeg ikke fikk gå ut, jeg var selvopptatt og egoistisk. Jeg ble skjelt ut nesten daglig av min mor p.g.a denne samtalen.

Etter dette forsto jeg at det ikke nyttet å snakke med min mor om dette, så jeg ga opp. Jeg fant ut standar svar på alle spørsmål og ble mer å mer innesluttet. Jeg snakket aldri meg folk om det, Samme svar hver gang de spurte.

 

Men heldigvis slo de opp. Mona var ute av mitt liv! For godt.

Ting begynte å bli bedre. Skolen gikk bra og jeg ble mer sosial. Jeg fikk kjærest og jeg trodde jeg kunne glemme det som hadde skjedd...

Men jeg var ikke så heldig. Først begynte min mor å bli mer å mer lik Mona. Jeg måtte gjøre ting rett, å komme hjem da og da. Ikke på tale om jeg kunne ta ansvar for mitt eget liv eller noe slikt. Jeg ble møtt av en kaldt vegg da jeg kom hjem, og ble mer å mer redd for å gå hjem. jeg kunne heller sitte i byen i 2-3 timer fordi jeg ikke ville hjem, fordi jeg visste hva som ventet der. Et langt foredrag om dop, alkohol og vold.

Jeg merket at jeg satte igjen mer pris på den lille stunden jeg hadde da jeg hadde lagt meg. Jeg kunne ta på headsett og flykte inn i en verden av musikk og alt annet enn familie å problemer å tenke på.

 

Min mor forbedret seg litt, men vendte stadig tilbake til det lignende nazi-regjerings metoden. Jeg kunne gjøre det jeg hadde lyst til, sålenge hun syns det var greit. Dette skjedde nå nylig, altså da jeg var 17 år. Jeg hadde da levd med Mona siden jeg var 8-9 år gammel.

 

Jeg fikk meg en kjæreste og trodde at nå gikk ting bedre. Men jeg klarte allikevel ikke at hun tok på meg de første månedene. Vær gang hun berørte ansiktet mitt, ble jeg nesten hvit i ansiktet og tårene presset seg frem. Etter hvert klarte jeg å legge vekk de gamle følelsene mine og begynte å se at hun gjorde fordi hun var glad i meg.

Heldigvis var kjæresten der for meg å støttet meg til en viss grad. Hun begynte også å bli mer å mer lik Mona og min mor. Dette tok jeg opp, men det var vist det siste jeg skulle gjort.

 

Jeg ble nesten daglig skjelt ut av henne også, og hun lovet dyrt å hellig at hun skulle forbedre seg. Men etter halvannet år, klarte jeg ikke mer. Jeg nesten bare eksploderte av sinne. Jeg skrek aldri men valgte å lide for meg selv siden jeg var vandt med det. Jeg skar meg selv. Ofte daglig. Over alt hvor jeg fant sted på kroppen. Jeg fikk en slags makt følelse av dette, siden da hadde jeg faktisk kontroll over noe som skjedde i mitt liv.

Men som sikkert mange vet, så er makt avhengighets skapende. Kuttene ble dypere og større.

 

Jeg hadde aldri gym, på grunn av tydelige sår på lårene og magen. Jeg klarte ikke å være halvnaken foran noen. Jeg hadde store problemer med å være naken foran kjæresten min også.

 

Selv om hun var kjæresten min, og de liksom skal være der for å støtte deg, fikk jeg ikke noe særlig med støtte. Det eneste hun sa hvis jeg hadde en dårlig dag, eller var blitt skjelt ut igjen, lignendes dette:

Pfff, ikke klag

 

Jeg klarte tilslutt ikke mer. Jeg har ikke verdens største selvtillit og det viste hun.

Vi begynte å krangle. Hver dag. Hun mente det var på grunn av humørsvingninger, men hvem hopper fra sur/glad/lykkelig/deppa/ hver eneste dag?

 

Hun hadde av og til noen småkrangler med faren hennes, og da var det selvfølgelig meg det gikk ut over. Jeg ble skjelt ut av henne fordi hun var sur på faren sin.

Dette gikk ofte over i store krangler. I enkelte tilfeller jaget hun meg ut og gikk ut å drakk uten meg. Dette var ikke et problem for meg, det at hun gikk ut uten meg, men hun nektet å snakke med meg på 2-3 dager etter det. På grunn av at hun var sur på en annen.

 

Dette gikk selvfølgelig innpå meg. Jeg kom inn i den samme rytmen med selvskading igjen. Hun så arrene og begynte igjen å skjelle meg ut pga det. Da jeg prøvde å forklare situasjonen og alt som hadde skjedd tidligere med meg, blåste hun det bare vekk. Hun ga enkelt og greit blanke faen i hvordan jeg følte det. Hun ødela den tilliten jeg hadde vist henne. Hun ødela tilliten jeg hadde gitt en person for første gang i mitt liv ved å være utro nesten vær gang hun gikk ut uten meg.

 

Etter nesten 1,5 år klarte jeg ikke mer. Da jeg slo opp, var det plutselig hun som trengte støtte fra meg. Jeg forklarte henne hvordan hun hadde oppført seg mot meg og hun lovet igjen at det aldri skulle skje dersom vi ble sammen igjen.

 

Jeg sa enkelt og greit at hun hadde ødelagt store deler av meg, på grunn av hvordan hun hadde oppført seg.

 

Etter vi hadde slått opp, gikk ting litt bedre. Jeg var med venner som jeg ikke hadde sett på en stund og hadde det egentlig ganske greit.

 

Så traff jeg en ny jente. Livet er herlig tenkte jeg da.

Men atter en gang, tok jeg grundig feil. Jeg tenkte "aldri i verden om samme situasjon kan gjenta seg" men der tok jeg grundig feil.

 

Denne jenta virker ikke så humørsyk. Og det stemte. Men til gjengjeld var hun utrolig kald og følelsesløs. Noe jeg ikke merket med en gang selvfølgelig.

 

Jeg var jo selvfølgelig glad i henne og ville derfor at hun skulle vite hvordan jeg hadde hatt det tidligere. Men dette var noe hun mente var tøys og gadd rett å slett ikke å høre på. Da jeg prøvde å snakke om det, begynte hun med en gang å snakke om noe annet.

 

 

 

Da hun så arrene, ble hun også forbannet, litt forståelig. Men det var ingen støtte what so ever og få. Hun kalte meg for "dum, teit, uansvarlig, barnslig osv".

 

Hvem har en kjæreste som ikke støtter deg?

Så jeg forsto raskt at jeg ikke kunne fortelle henne dette.

Jeg er også en person som trenger noen timer alene av og til. Men dette var noe hun ikke forsto i det hele tatt.

Hun forsto i hvert fall ikke om jeg bare ville være med kameratene mine en kveld. Hun sa også at jeg ikke fikk lov til å være med dem. Jeg trengte ikke dem.

Hun sa nesten daglig at jeg ikke kunne gå slik, ikke kunne snakke med kamerater. Hun kontrolerte meg. Ble forbanna dersom jeg hadde en avtale som ikke innebar henne. Vis jeg sa til henne at jeg skulle være med kamerater en dag, ble hun sur og lei seg og begynte å kalge over hvordan hun hadde det, hvordan hun hadde hatt det før og at jeg bare var dritt og ikke verdt en ting.

 

Hun sa at jeg fortjente det som hadde skjedd meg tidligere, at jeg ikke var verdt noe annet. Da jeg hørte det, fikk jeg en knekk. Jeg opplevde alt jeg hadde opplevd på et par sekund. Jeg så alt for meg, hvordan jeg ble behandlet, hvor mye slagene sved. Hvor mye marerittene hadde ødelagt meg. Jeg klarte nesten ikke mer. Da hun sa det, klarte jeg ikke mer.

 

Jeg gikk ut av rommet. Jeg så på klokken da jeg gikk ut, den var 7 om kvelden.  Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, men da jeg våknet til igjen, var jeg hjemme. På rommet mitt. Jeg så at mobilen min hadde flere ubesvarte anrop og mange meldinger. Jeg så på klokken. Det hadde gått 7 timer. 7 timer som jeg ikke vet selv hva jeg hadde gjort. Jeg så på meldingene og så at hun spurte hvorfor jeg en slik kaldt og følelsesløs person. Jeg klarte ikke å gjøre en ting da jeg leste dem. Bare lå i sengen, stirret ikke i taket, men så tomt ut i rommet. Jeg prøvde å bevege meg men jeg lå som limt fast. Jeg kjente meg tung, Hele kroppen min var tung, jeg orket ikke å reise meg opp. Jeg snudde hodet og stirret rett på en kniv. Jeg følte ikke anger da jeg tok den opp, men en slags lettelse. Det kunne ta slutt. Nå. Aldri mer oppleve det hadde opplevd. Jeg prøvde å ta mitt eget liv. Jeg var fast bestemt på at det var det letteste. Enkleste. Lureste for meg.

 

Men jeg orket ikke. Orket rett å slett ikke å gi den ene personen som mente jeg hadde fortjent det jeg fikk, orket ikke å gi Mona den tilfredsstillelsen av hun ”vant” over meg.

 

Grunnen til at jeg husker disse opplevelsene så godt, er fordi det er det min barndom er bygget opp på. Det er det jeg husker når jeg ser tilbake på livet mitt.

Jeg slo opp. Jeg viste jeg fortjente bedre enn dette. Fortjente bedre.

 

 

Du kan nesten si at livet mitt gikk videre etter dette. Jeg ble mer sosial og hadde ingen minner som minnet meg om det som skjedde. 2 år etter dette her, traff jeg på ny en jente. Men denne gangen viste jeg at jeg ikke skulle bare hoppe rett inni noe. Jeg ble kjent med jenta. Med familien hennes før det ble noe mer seriøst mellom oss. Og jeg kan ærlig si at jeg ikke tenkte tanken engang. Tanken på hva som hadde skjedd før, redd for at noe skulle gjenta seg. Jeg følte meg trygg på henne. På hele familien hennes.

 

Og for første gang, første gang i hele mitt liv, føler jeg meg velkommen et sted. Godtatt som en person, ikke en ting. Jeg føler meg likt. En følelse jeg aldri har hatt før.

En følelse at tilhørighet for å si det litt dypt.

 

9541253[/snapback]

Jeg synes synd på deg som har opplevd noe slikt. Du har vært forferdelig uheldig med de første kjærestene dine også.

Det er godt at du ikke tok livet ditt, selv om jeg ville hatt forståelse for at du gjorde det når alt gikk så jævlig som det gjorde med deg akkurat da. Men når ting går så dårlig som det gjorde da, er det en trøst å vite at det bare kan gå en vei: oppover. Og det har det gjort med deg. Jeg tror aldri noensinne at du kommer til å angre på at du ikke tok livet ditt

Etter at jeg har lest dette kan jeg sverge på at jeg aldri kommer til å klage på foreldrene mine igjen.

Lykke til videre!

Ønsker at jeg slapp å gjøre lekser, og uansett ble utrolig rik og vellykket.

9543907[/snapback]

Du slipper og gjøre lekser og blir utrolig rik og vellykket ... in your dreams

Jeg vil ha gitarferdighetene til Jimi Hendrix.

Hvet ikke hva du legger i det og ha dame, men for meg virker det kun som en status sak..

Jeg har dame, jeg er tøff.. Gi meg respekt ( noe slikt? )

9538881[/snapback]

Ikke at jeg liker å gå off-topic, men den har allerede vært inne på helse en stund nå

Gå bort til han,ta han kraftig i kragen, deng han i nermeste bord før du ber han holde opp. Neste gang måker du til han, først i magen, så en real høyre.

9535491[/snapback]

Blir nok utvist da. Sa jeg hadde tenkt å kanskje banke han til broren min, men han rådet meg til å ikke gjøre det fordi jeg vil bli mest sansynlig utvist.

9538294[/snapback]

Vold er for all del ikke løsningen på problemet ditt.

Jeg vet om noe bedre. Som jeg har prøvd selv, og som funker.

Er det en spesiell ting han bruker mot deg? Er det noe spesielt han bruker å si?

Her på skolen min, så var det en fyr som er et år eldre enn meg, som brukte å komme bort til meg sammen med vennene sine og drite meg ut ved å si: "Hei. Går det bra med deg i dag?" som om jeg var en eller annen treåring med lav IQ. Og mens han sa det, brukte alle sammen og fnise. Jeg brukte å svare at alt var bra, og le litt med, for å vise at jeg ikke brydde meg, men det hjalp ikke mye. Hørte også at han dreiv å prata om hvor dum jeg var, og hvor morsomt det var å kødde med meg på bussen.

Men jeg ble skikkelig lei av den dritten, så jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. Og det var ikke å banke ham eller noe. Da ville det vært jeg som går ut av hele greia som idioten, og de neste fem årene ville alle gått rundt og spurt meg om hvorfor jeg "klikka" så lett.

Så jeg bestemte meg for bare å snu hele greia. La meg forklare: Neste gang han kom og skulle more vennene sine på min bekostning, gikk samtalen omtrent slik:

-"Hei ... ja, har du det bra i dag?" spurte han med den samme tonen som alltid.

-"Bare bra, bare bra. Hvordan går det med deg?" svarer jeg.

-"Alt går fint med meg, ja ... "

-"Ja, jeg ser du har blitt stor gutt siden sist! Snart en voksen mann, du nå!" utbryter jeg. Da kan jeg si at han mista den kjepphøye tonen sin fort. Han så forferdelig overraska ut, og veldig usikker.

-"Hehe ... he ... ja ... kom så stikker vi ... ".

Og siden har han ikke sagt et ord

Bare kom opp med noe bedre hver gang han sier noe, så blir han vel ikke så høy på pæra lenger

Ifølge en homse jeg møtte er eneste måten å finne ut om man er homo å kline med en gutt/mann. Så kanskje du skal prøve det for å få det bekreftet/avkreftet så blir du ferdig med det? 

9475083[/snapback]

Kanskje han sa det fordi han ville at du skulle prøve å finne ut om du var homo?

"Jeg er så glad i is."

blir

"Eg er så glad i is."

på nynorsk, og det er ingenting i veien med språket der.

Verbet "å være" bøyes til "er" i presens både på norsk bokmål og nynorsk.

Du kan jo selvfølgelig si

"Is er noko av det beste eg veit!",

men det blir likevel vanskelig å utelate verbet i de fleste setninger.

Hvis det er synonymer for "å være"/"er" på nynorsk du er ute etter, kan jeg bare si at det ikke er noen flere enn på bokmål.

Kjönn: Mann

Alder: 14

1. Hvor mange timer sover du i gjennomsnitt per natt?

7 timer overall, men kan variere fra 4-10.

2. Får du nok med sövn på natta?

Vil nok si at jeg får nok søvn til å klare meg bra på en vanlig dag, men det har hendt at jeg har sovnet på skolen på dager med lite søvn.

3. Er du ofte trött om dagen?

Varierer fra dag til dag, men det bruker å være før klokka 15 dersom det skjer.

4. Trenger du å ta en ettermiddagslur/cowboystrekk i löpet av dagen?

Nei, men om jeg er på en lang bil-/busstur bruker jeg å ta meg en lur.

5. Drömmer du ofte og husker du i så fall drömmene dine?

Jeg bruker å drømme før jeg står opp om morgenene, og jeg husker drømmene hvis jeg tenker gjennom det jeg har drømt med en gang jeg våkner.

6. Bruker du å våkne midt på natten?

Nei, har ikke skjedd på år og dag.

7. Er du et morgen- eller kveldsmenneske?

Kveldsmenneske.

Man kan da pokker ikke nekte 2 stk å ha sex om det ikke strider mot aldersgrensen. Eller?

9536238[/snapback]

Incest er forbudt i henhold til norsk lov uavhengig av alder. Fakta

kan f.eks jeg tjene penger i dette spillet?

9535989[/snapback]

I teorien kan du det, men for å tjene penger må du også investere penger. Som du kan risikere å tape

Så vidt jeg har forstått er dette et slags virtuelt univers med egen økonomi med greier, og jeg leste litt om det i en brosjyre jeg fant i et fly.

Det er penger å tjene innad i spillet, og mange store firmaer som NRK og BBC har kjøpt eiendommer, eller øyer, der inne.

Et «Second Life»-firma kalt Sensual Stoneworks står bak konseptet som fremstår som en slags krysning av kunstinstallasjon og skitne sexfantasier.

Så på måten det er skrevet på tolker jeg det som at det er et firma i spillet som heter Sensual Stoneworks som har etablert seg inne i spillet. Vennligst rett meg dersom noen vet jeg tar feil

Men likevel, dette er et av de sprøeste påfunnene jeg har sett noensinne

Du får en rosa og homofil bil, men snosjkov kommer og stjeler den. Når du prøver å få den tilbake voldtar han deg.

Jeg ønsker at den drittstilen jeg holder på å skrive gjør seg selv ferdig.

Det aller verste jeg har opplevd av forskjellsbehandling må være da jeg fikk 100% score på en matteprøve, men likevel kun fikk en 5-er. Og for å krydre det litt mer: Det var samtidig andre med mindre enn 100%, som fikk en 6-er Way 2 go? No!

9516254[/snapback]

Kan det ha vært fordi du ikke viste hvordan du løste oppgaven? Våre lærere er ihvertfall veldig nøye på det. Bare et forslag, for alt jeg vet kan den lærern være helt idiot i huet

Nei var mange i gjengen som spurte hvorfor jeg gjorde det etterpå. De syns jo at offeret var en taper og ga faen...

 

Drittsekker kan alle være...

9529342[/snapback]

Jeg snakket ikke om de i gjengen din. Jeg snakket om deg

Men da lurer jeg på: synes du det er greit, at de i gjengen din bare gir faen i om andre blir mobbet? Bryr du deg ikke, eller får du ikke i det minste en dårlig følelse når du hører at de synes han fortjener det fordi han er en "taper"?

Jeg synes personer med den holdningen du beskriver burde tenke litt over hva det er de sier. Ville de likt å være i den situasjonen selv, der de ble mobbet uten at noen brydde seg? Om svaret da er nei, burde de tenke seg litt om. For det er de med den holdningen sin feil at han er der - fordi de sier at han er en taper. Og de vil ikke være venner med en som er en taper.

De skulle blitt mobbet selv, da hadde de kanskje ikke gitt like faen.

9529383[/snapback]

Jepp.

 

Jeg vet hvordan det kan være.

 

Da jeg selv ble plaget banket jeg han, men dagen ble overfalt av 4 andre.

9529418[/snapback]

Ja, ikke sant? Du vet hvordan det er, og derfor tolererer ikke du at andre har det slik. For det føles helt grusomt.

Jeg synes nesten det å bli mobbet er en erfaring alle burde ha. For da tviler jeg på at de bare vil sett på mobbeofferet som et eller annet random offer.

Så hvis alle var som deg, Marius, hadde aldri denne tråden blitt opprettet.

Må bare si at det burde vært mange flere som tør å gjøre slik som du gjorde i kantina, for slike er det dessverre ikke mange igjen av

Det er mange som er populære men som oppfører seg helt greit mot andre, og ikke slik som de du nevnte. Dessuten er det mange av de "populære" som ikke er så veldig populære blant de andre populære, hvis du skjønner hva jeg mener. Personer som oppfører seg slik som du beskrev, som om de eier alt og alle og hele verden ble til for deres skyld, men ingen andre liker de.

9528662[/snapback]

Jeg nevnte flere ganger at det finnes unntak, og at det bare var en del som er sånn. Jeg trodde jeg hadde gjort det klart

Ja, det er de som oppfører seg som om de eier hele verden jeg siktet mot. Jeg blir så sur hver gang jeg ser noen som gir dem alle fordeler. Hvis en sjenert person bare gir bort matpakka si til den såkalt populære som forlangte å få den, fordi han ikke hadde penger til å kjøpe noe.

Jeg bruker ofte to forskjellige uttrykk: "Såkalt" populær om dem som oppfører seg som drittsekker, og likevel får de som de vil, og "ekte" populær om de som faktisk blir godt likt fordi de er greie

Jeg sikter da spesielt mot 10-18-års alderen.

På alle skoler er det enkelte som er mer populære enn andre. Noen som får mye oppmerksomhet, og som alle vil være venner med.

Selv har jeg opplevd at disse ofte blir selvopptatte og egoistiske, og ofte ser ned på andre. Men det finnes selvfølgelig unntak!

Jeg fikk en gang tilbud om å - få lov - til å henge sammen med dem om jeg gav dem noen penger. Da takket jeg nei.

Senere ettersom jeg ble bedre kjent med dem, var jeg visst kul nok for dem. Men en gang jeg gikk bort til en som er veldig sjenert, og som ikke har noen gode venner på skolen, og startet en samtale med ham, så roper en slik populær gutt til meg: "Hvorfor er du med den taperen der i steden for oss?". Og til det svarte jeg at jeg ikke hadde noe i mot å være med ham (han de kalte for taper, som faktisk er en av de snilleste personene jeg vet om) .

Jeg har ikke noe i mot alle som er populære, noen må jo ha den rollen også. Men det er noe med mange av dem som jeg ikke liker. Mine erfaringer sier at de med mye popularitet ofte er upålitelige, og gjør det de selv tjener mest på der og da.

Ofte blir man bevisst eller ubevisst redd for at de skal mislike deg, og tør derfor ikke annet enn å dilte etter dem for at de skal like deg. Hvis man er venn med noen de ser ned på, så er man redd for å bli sett ned på selv.

Dette er mine erfaringer.

Hva synes du om populære?

Vil tro det var ironi

9526688[/snapback]

Nei, det tror jeg ikke.

Tror mer at det er at alt du får i deg skal være så helsikes kreftfremkallende i våre dager.

Det er kreftfremkallende en dag, og helsekost den andre dagen.

Godt tiltak

Sticky?