Hugo_Hardnuts

Sånn umiddelbart tenker jeg at det amerikanske angrepet mot Caracas er temmelig ydmykende for Venezuela. USA tilnærmet spaserer inn med helikoptre i hovedstaden, noe som burde være ekstremt risikabelt med et minimum av fungerende luftvern.

Hva mennesker oppfatter som hovedproblemet og hva som er det reelle hovedproblemet er ikke nødvendigvis noe som samsvarer.

Men dette er vel nettopp noe av problemet i dagens USA; man har økende forskjeller kombinert med at den sosiale mobiliteten for lavtlønnede er stadig minkende. Middelklassen i USA blir stadig mindre, til fordel for et stadig større antall som enten er rike eller fattige. Selv om ulikhet ikke er like viktig for amerikanere som nordmenn, er det allikevel veletablert at store sosioøkonomiske forskjeller kombinert med lav mobilitet er oppskriften på sosial uro i et samfunn.

Mmm, nå er det som beskrives i den boken nettopp eksponeringsterapi Vil utfordre det du skriver her. Det er ganske mange mennesker (inkl. meg selv) som opplever at man ikke finner spesifikke ting man brenner for. Det betyr samtidig ikke at man ikke interesserer seg for noe; man interesserer seg bare ikke like mye som enkelte andre, og er til gjengjeld gjerne av typen som kan interessere seg litt for mange forskjellige ting. Dermed er det allikevel fullt mulig å finne noe som passer en. Men man kan samtidig ikke forvente at man skal kjenne på en "magisk gnist", men heller en følelse av "helt allright".

Det er imo. ganske åpenlyst at Trump sin politikk ovenfor Venezuela i realiteten har lite med kampen mot narkotika å gjøre. Trump styrket de amerikanske sanksjonene mot landet kraftig også under sin første presidentperiode, og brukte i liten grad narkotika som et argument på daværende tidspunkt. Han argumenterte da i all hovedsak ut fra å legge press på Maduro for å presse frem en regimeendring. Hvordan kommer du frem til dette? Dagens regime i Venezuela kom til makten da Bush Jr. var president, som ble etterfulgt av Obama, Trump sin første periode og deretter Biden. Vi har altså hatt tre amerikanske presidenter i tillegg til Trump som har skullet deale med den nåværende situasjonen, uten at disse andre presidentene har vært i nærheten av å gå like langt i sine tiltak som Trump. Kritikken retter seg da også i all hovedsak mot bruddene Trump begår på internasjonal rett, nærmere bestemt angrep på sivile mål.

Hvis du ønsker å endre på livet ditt, tenker jeg du bør ha fokus på hva som faktisk vil være mest motiverende for deg i det lange løp. Sykepleier og barnehageassistent er selvfølgelig yrker som både det er behov for og som er nyttig for samfunnet, men det er også krevende yrker, der svært mange ender opp med å bytte jobb etter noe tid. Er disse yrkene egentlig noe du er motivert for, utover at det er en sikker vei til jobb? Sånn jeg ser det, er du jo økonomisk sikret og har den "luksusen" at du faktisk kan fokusere på hva det er du er mest interessert i og finne et yrke knyttet til dette. For det er nettopp det å være interessert i det man jobber med, som sammen med et godt arbeidsmiljø, virkelig skaper trivsel i arbeidslivet og som igjen fører til at man synes det er lett å stå i jobb over lang tid.

Hva anser du som "reelle tilbud" i det Grok presenterte her?

Implementeringen av avtalen er ikke en teoretisk diskusjon nei. Hvordan ser du ellers for deg at man får Russland til å avslutte den pågående krigen hvis de nekter å avslutte den?

...hvilket Russland så langt motsetter seg. Varig krig er altså det vi har så lenge ingen er villige til å risikere direkte krigføring med Russland for å implementere en slik avtale.

Jeg vet ikke om behovet her egentlig er så stort. Det verden har bevitnet, er at det som skulle være verdens nest mektigste militærmakt har mistet flere hundre tusen soldater og store deler av sitt materiell i et mislykket forsøk på å erobre sitt naboland. Sånn rent militærstrategisk er altså den russiske operasjonen fra 2022 til i dag en lang oppvisning i hvordan moderne krigføring ikke bør se ut. Jeg vil nesten påstå at selv hvis Ukraina nå skulle kapitulere, er Ukraina-krigen en Pyrrhosseier for Russland. I så måte vil de som ev. måtte ha militære ambisjoner i sine naboregioner i langt større grad finne inspirasjon i det Russland foretok seg i perioden 2008-2014. Muligheten for å straffe Russland for dette, forspilte vi for 10 år siden.

Fin stråmann. Spørs hvilken effekt dette får i det store bildet. Russlands petroleumseksport er primært basert på råvarer, dvs. at de primært eksporterer gass og uraffinert olje. De raffinerte produktene er primært til innenlands bruk. Dette har da medført bla. at man har hatt mangel på bensin i Russland, men effekten på inntektene til staten har vært begrenset. Etter å ha lest litt ulike økonomiske analyser av situasjonen i Russland, fremstår det for meg som at 2026 kommer til å se temmelig likt ut som 2025. Den russiske økonomien har i stor grad stagnert, men samtidig har også utgiftene knyttet til krigføringen sluttet å vokse. Overordnet er økonomien i en slags balanse der de kan dekke opp underskuddet med oppsparte midler fra tidligere års overskudd. Russland hadde 20ish år med overskudd før 2022, slik at de har en del reserver å tære på. Jeg leste et estimat der man anslo at Russland har brukt noe ala 55% av det russiske "oljefondet" siden 2022. Lyspunktet er at den jevne russer i tiltagende grad ser ut til å ville merke at økonomien stagnerer. I perioden 2022-24 var det en voldsom vekst knyttet til at aktiviteten i de forsvarsrelaterte økte enormt, slik at de merkbare konsekvensene for befolkningen var små selv om øvrige næringer stagnerte. Noe potensiale for videre vekst i forsvarsrelaterte industrier finnes ikke lenger og dermed er også denne "bufferen", som tidligere har skjermet befolkningen mot de økonomiske konsekvensene av krigen, borte. Handlingsrommet til regimet er også begrenset ettersom de høye rentene i stor grad må opprettholdes pga. høy inflasjon, selv om tempoet i økonomien går ned. Inflasjonen gjør også at det er begrenset rom for å selge statsobligasjoner eller trykke penger. Valutareservene er også vanskelig omsettbare pga. disse i stor grad består av yuan - som både er lite ettertraktet internt i Russland (nesten alle eksportbedrifter får betalt i yuan) og der omsetningen er underlagt kinesisk kontroll - slik at de må selge fra gullreservene i stedet.

Tilnærmingen Europa tar til Russland den dagen krigen i Ukraina slutter, må baseres på hvordan krigen slutter og situasjonen i Russland på daværende tidspunkt. Fremforhandles det en løsning som sier at Russland ikke skal betale for gjenoppbyggingen av Ukraina, kan ikke Europa overstyre dette. Men vi kan opprettholde sanksjonene mot Russland som et økonomisk straffetiltak, noe som også vil tjene til å opprettholde presset mot dagens regime. Jeg tenker dette bør opprettholdes så lenge Putin og ev. tilsvarende etterfølgere sitter ved roret - ikke fordi det vil gjøre befolkningen mildere stilt ovenfor Vesten, men fordi vi så langt det lar seg gjøre må sørge for å underminere regimet. Slutter krigen fordi Russland kollapser, må vi evne å ta lærdom av historien og ikke se oss blinde på hva som umiddelbart fremstår som rettferdig. Vi kan ikke skape en situasjon som gir en gjentagelse av 1930-tallets Tyskland eller 1990-tallets Russland. (Vest-)Tysklands reintegrering i Europa etter 2. vk. var en suksess fordi man samtidig påtvang et ideologisk oppgjør med nasjonalsosialismen og understøttet landets økonomiske gjenreisning.

Hva er et realistisk forslag til avslutning av krigen?

Sonos Arc, Beam og Ray er alle løsninger ala det som etterlyses i ulike prisklasser.

Har lest om at man benytter UGV'er og RWS'er tidligere, så dette kan nok fint stemme - hvert fall delvis. Jeg har lite tiltro til at slike systemer benyttes i stedet for infanteri, men at de fungerer som et supplement og som gjør at infanteriet i mindre grad må eksponere seg og heller kan kjempe fra dekningsrom. Det må nemlig fortsatt være noen der som styrer og vedlikeholder våpenet, som lader om og utbedrer feil ("klikk"), og som kan ta over dersom våpenet blir ødelagt eller ikke lenger virker.

Jeg kan si meg enig i at det pr. nå er lite treffende å snakke om et russisk styrkeovertak mtp. at de er så sterkt bundet opp i Ukraina som de er, men spørsmålet blir hva som skjer den dagen de ikke lenger er det. For selv om de pr. nå i liten grad har materiell til å utkjempe en krig mot et samlet Europa, er realiteten at Europa i svært liten grad har ammunisjon, soldater og produksjonskapasitet til å bedrive konvensjonell krigføring utover noen få uker, kanskje tom. dager. Europa har altså pr. nå et styrkeovertak, mens Russland har et produksjonsovertak. Produksjonsovertaket gjør at Russland vil kunne bygge seg opp igjen svært raskt dersom krigen i Ukraina avsluttes. I tillegg vil de ha en hær og forsvarsstruktur med kamperfaring. Det er denne situasjonen Europa må forberede seg på, ikke å kjempe mot Russland anno 2025. Under den kalde krigen brukte de europeiske NATO-landene et sted mellom 2-4% av BNP på forsvar. Her hjemme lå nivået på 3-3,5%. 5% kan således høres høyt ut, men realiteten er at det er åpnet for å inkludere en hel del i dette tallet som ikke ble regnet med under den kalde krigen, eks. infrastruktur som kan være viktige i forsvarssammenheng. Samtlige land jeg kjenner til regner også inn støtten til Ukraina i tallet de presenterer, noe som feks. innebærer at Tyskland bruker under 2% av BNP på sitt eget militære og Norge så vidt kommer over det opprinnelige 2%-målet hvis man trekker fra denne støtten. Man på også på et eller annet vis kompensere for den enorme nedprioriteringen de europeiske landene har gjort av forsvar de siste 30 årene, slik at utgiftene nødvendigvis må bli høyere en periode pga. behovet for innkjøp av mye nytt materiell ila. kort tid. Det er i grunnen ikke nåtidens generasjon som sender regningen videre til den neste, men nåtidens generasjon som har plukket opp den ubetalte forsikringspremien fra perioden 1991-2022... Edit: For øvrig er dette med hvor langt Russland er villige til å gå i å brenne ressursene i Ukraina noe som for meg vitner om hvor lite de egentlig opplever at NATO truer dem militært.

Hva ALP/FrP mente om både innvandring og oljepolitikken er egentlig litt uklart ettersom de ikke hadde noe klart partiprogram før godt utpå 70-tallet, og der en del av politikken først er blitt etablert godt utover 80-tallet. Økonomisk var partiets grunnholdning sterkt liberalistisk, slik at statlig eierskap og skattelegging var uønsket. I så måte gir det mest ideologisk mening at partiet generelt ønsket å selge rettighetene til oljefeltene, selv om det kun ble uttalt konkret knyttet til Statfjord. Det er da heller ei noe man burde bruke mot et parti som var liberalistisk - det blir som å bruke mot et sosialistisk parti at det ønsker sterkt innslag av statlig eierskap. Man kunne i større grad kritisert partiet for at de tilkjennega innvandringskritiske holdninger tidlig - selv om det ikke var klart forankret i et partiprogram - samtidig som de pengepolitisk var liberalistiske, for dette er i utgangspunktet to motstridende ideologiske standpunkter. Men dette skjedde jo samtidig langt senere, primært etter at Carl I Hagen og hans fløy fikk større innflytelse i partiet, og det skjedde da også en dreining bort fra den klassiske liberalismen i pengepolitikken partiet frontet.

Konfliktene om Kypros og Israel er jo på sett og vis sammenlignbare. Man har altså et område hovedsakelig befolket av to etniske grupper, under okkupasjon av britene, der begge gruppene gjør historiske krav på området. Kolonistyret utsettes for opprør fra nasjonalistiske grupper som slåss hhv. både mot kolonimakten og seg i mellom, og med bortfallet av kolonistyret får man til stadighet episoder med sammenstøt mellom disse to gruppene. Det hele utvikler seg til en uløselig suppe med beskyldninger om overgrep fra begge sider og innblanding fra de etniske gruppenes "moderland". Forskjellen er at man på Kypros nå har hatt en fred over lengre tid basert på en skjør enighet om å la forholdene, slik de de facto er, råde. En del av dette kan nok tilskrives at både Hellas og Tyrkia er NATO-land, samt at begge land har hatt en pragmatisk politisk ledelse de siste tiårene. Vi får tro det varer...

Det er i grunnen ganske vanskelig å bli klok på hva du egentlig argumenterer for/mot. På den ene siden argumenterer du for å presse Russland til å godta en fredsavtale der europeiske styrker setter makt bak kravet om troverdige sikkerhetsgarantier, og du har også argumentert for at Europa må være militært sterke nok til å avskrekke Russland fra ytterligere militær aggresjon. På den andre siden argumenterer du mot opprustning, advarer om at man bruker for mye penger på forsvar og dermed skakkjører økonomien, og legger til rette for fremtidig aggresjon mellom de europeiske landene.

Samtidig er 90% av den japanske statsgjelden eid av japanske kreditorer, økonomien er langt mer stabil og de har flere styringsmekanismer de kan benytte for å holde kontroll på gjelden (eks. egen valuta og sentralbank) sammenlignet med Italia.

Nei, ikke så lenge det leverer riktig spenning (volt). Det betyr i grunnen bare at selv om det er riktig type strøm på batteriet, er det for lite av den til at det fungerer over tid.

Skipet ble bordet i natt: https://www.aftenposten.no/verden/i/K83n6e/tt-det-svenske-tollverket-har-gaatt-om-bord-paa-russisk-fartoey

Har har, meg bekjent, ikke uttalt noe om Kaliningrad i sammenheng med øvrige territorielle krav. Retorikken rundt Kaliningrad har primært omhandlet hvordan området er truet av NATO, strategisk viktig for Russland, osv. Putin har nok ingen intensjon om å gi fra seg russisk territorium, for å si det sånn.

Ja, det er flere momenter som legitimerer angrepet her: Det ene er at GRU er en militær avdeling og ergo er personell knyttet til denne lovlige mål. Disse kan da angripes. Sivile som måtte befinne seg i nærheten, er beskyttet mot angrep, men ihht. proporsjonalitetsprinsippet kan man allikevel gjennomføre angrepet hvis man anser den militære nødvendigheten som tilstrekkelig høy til å legitimere faren for utilsiktet skade på sivile og man så langt det lar seg gjøre søker å unngå slike følgeskader. Videre vil sivile som på ulike måter yter støtte til militære styrker kunne bli lovlige mål under gitte forutsetninger. Det er her begrepet direkte deltagelse kommer inn. I utgangspunktet er man ikke direkte deltagende selv om man transporterer militært materiell eller personell, men det regnes som direkte deltagelse dersom man transporterer materiell/personell i tilknytning til operasjoner. Dvs. at taxisjåføren som kjører et par soldater på permisjon fra et utested og til hotellet ikke er direkte deltagende, mens bussjåføren som kjører en tropp soldater fra en forlegning og frem til et område nær fronten er direkte deltagende. I dette tilfellet opplyser ukrainerne at personellet fra GRU om bord i skipet ble transportert som del av et oppdrag, hvilket sannsynliggjør at skipet var direkte deltagende i operasjonen. Ergo mister det og mannskapet da sitt krav på beskyttelse som sivile og blir også lovlige mål.

Ref. den tidligere diskusjonen, er dette da et angrep som er fullstendig innenfor Folkeretten siden skipet da har blitt benyttet til direkte støtte for militære operasjoner - altså har vært direkte deltagende i krigføringen.