Hugo_Hardnuts

Dette er den offisielle russiske forklaringen ja. Men ser man på de faktiske begivenhetene, er det tydelig at det ikke var noe mulig ukrainsk medlemskap i NATO som var årsaken, men at ukrainerne inngikk vendte seg økonomisk mot EU. Ved det første russiske angrepet på Ukraina i 2014, var det ikke på noe tidspunkt diskusjoner om et ukrainsk NATO-medlemskap. Den ukrainske regjeringen hadde forsøkt å søke om en membership action plan i 2008, men dette ble stoppet av et flertall i det ukrainske parlamentet og ble dermed aldri noe av. Det aktuelle spørsmålet i 2013/2014 var derimot en ukrainsk handelsavtale med EU, som russerne la et massivt press på Ukraina for å avstå fra og som i siste ende ledet til Euro-maidan og Yanukovych' fall. Som respons på den russiske invasjonen i 2014 forsøkte ukrainerne å gi garantier om å avstå fra å søke medlemskap i NATO som ledd i forhandlinger med russerne, uten at dette førte frem. Etter hvert som de russiske angrepene vedvarte, snudde dog tonen blant mange ukrainske politikere (og befolkningen generelt)...forståelig nok spør du meg. Allikevel var det i de 8(!) årene mellom invasjonen i 2014 og 2022 ikke noen aktiv prosess med å få Ukraina inn i NATO, og den militære bistanden til Ukraina fra Vesten var svært begrenset.

Logikken er altså at fordi USA har blandet seg mer inn i andre land de siste tiårene, kan man legitimere Russlands soleklare brudd på Folkeretten? At Ukraina stadig blir mer økonomisk avhengig av USA og EU, kan man da også kun takke den russiske aggresjonen for (også den økonomiske og militære aggresjonen som fant sted de første 30 årene etter at Sovjet kollapset). USA, EU eller NATO har aldri truet Russland militært og det er sånn sett ikke noe argument for at Russland må "angripe før de ter for sent". Derimot har Russland mistet stadig større innflytelse i sine naboland, takket være sine egne problemer innenriks (korrupsjon, oligarkiet og krigføringen i Kaukasus), historiske forhold og null evne til å konkurrere med Vesten med økonomiske virkemidler. Det er derfor de har tydd til militære virkemidler; Det er den eneste styrken de har (og den var heller laber, vitner krigen om).

Spørs hva du mener med "antidepressiva". Ofte brukes ordet om SSRI (selektive serotoninopptakshemmere), men det finnes flere typer legemidler som brukes i behandling av depresjon. Buspirone, som er en serotoninagonist, er også ett av disse, men har da en annen virkemåte enn SSRI. Begge virker primært på serotonin, som er et signalstoff i hjernen som bla. påvirker evnen til å føle glede. Men mens en serotoninagonist stimulerer serotoninreseptorene i hjernen på samme måte som serotonin, virker SSRI ved å hemme kroppens evne til å ta opp igjen serotoninet når det frigjøres slik at dette påvirker reseptorene mer. Buspirone fungerer også som en dopaminagonist (dopamin er hjernens belønningssystem). I likhet med SSRI, er Buspirone noe man må bruke over ganske lang tid for at det skal få effekt. Det har ikke en direkte beroligende (sedativ) effekt (slik som Valium, Sobril og andre benzodiazepiner), men man vil kunne oppleve en angstdempende effekt over tid. Når det kommer til diskusjonen rundt virkning og bivirkninger: Det er vanskelig å trekke på andres erfaringer når det kommer til bruk av legemidler, særlig når det kommer til psykofarmaka. Det er svært individuelt hva som fungerer og ikke fungerer, eller hva slags bivirkninger den ene eller den andre får/ikke får. GENERELT kan man dog si at den forventede effekten av antidepressiva er relativt lav og bruken SKAL (og her syndes det mye i helsevesenet) ledsages av annen type behandling (samtaleterapi). Om ikke fastlegen selv føler seg kompetent til slikt, skal det finnes tilbud i kommunen. Er man student, finnes det også gjerne tilbud knyttet til studentsamskipnaden. Det mest virkningsfulle grepet man selv kan ta for å bedre psykiske plager er å søke å holde seg fysisk aktiv, spise sunt, opprettholde en god døgnrytme og søke sosial støtte.

Interessant. Den peker jo på en del utfordringer, men også på at man har andre erfaringer fra Washington state. Oppsummert kan man ane at det ikke er tilstrekkelig med en legalisering og at man da kan forvente at det sorte markedet blir utkonkurrert og fordufter, men at det krever både tilrettelegging for de legale virksomhetene og at man fortsetter å bekjempe det illegale markedet. Det pekes også på utfordringer med både lokal og føderal lovgiving vs. lovgivingen i delstatene:

Selv om pro-russiske kanaler overdriver - og ensidig fokuserer på - korrupsjonen i Ukraina (og overser at utviklingen har gått i riktig retning etter 2014), er det på det rene at korrupsjon er et betydelig problem i landet. Dette ser man også tas opp både i pro-ukrainske kanaler og i ukrainske medier, og flere ledere på ulike nivåer i Ukraina har måttet gå pga. korrupsjon. Samtidig er det påfallende at korrupsjonen i Ukraina brukes om et argument på pro-russisk side, all den gang det aldri tidligere i historien har bidratt positivt til korrupsjonsbekjempelsen innad i et land å bli utsatt for et militært angrep, særlig fra en aktør som er til de grader mer korrupt selv. Det er jo bla. en kjensgjerning at korrupsjon trolig var en sterkt medvirkende årsak til at den russiske hæren yter så mye dårligere enn forventet i denne krigen. Avdelinger har kun vært fulltallige på papiret bla. fordi sjefene har ansatt folk "på deltid", der de kun har møtt opp for å telles mot en viss sum penger, mens sjefene da har stukket det meste av lønningene i egne lommer. Kjøretøy har også blitt vedlikehold kun på papiret fordi pengene forsvinner i korrupsjon, og man har endog sett at optikk o.l. ikke er montert fordi de er blitt solgt på svartebørsen. Når det kommer til "gjennombruddet" russerne har i nord, er det få seriøse aktører som vurderer det som sannsynlig at russerne vil kunne ta Kharkiv. De har da også både stoppet opp nå og har selv ødelagt infrastruktur som vanskeliggjør noen videre fremrykning. Videre har heller ikke russerne noen reserver å sende til nord og dersom de velger å omdisponere styrker fra øst til nord, er det mye lettere for ukrainerne å omdisponere sine styrker samme veien fordi de både har bedre infrastruktur og kortere avstander å forholde seg til enn russerne.

Hvorfor det? Slik det ligger an nå, blir det et enormt press på veinettet i den perioden arbeidet pågår. Man er nødt til å få så mange som mulig til å benytte kollektivt i denne perioden. Det gjør man ikke hvis også bussene blir sittende fast i trafikken. Hilsen Elbil-sjåfør nr. 2

Vel, dette er ganske enkelt: Psykologen din har meldeplikt dersom du ikke oppfyller helsekravene til førerkort. Helsekravene sier at dersom man er rusavhengig er man ikke skikket til å kjøre bil, selv om man ikke kjører mens man er ruspåvirket. Man kan mene mye om dette, men slik er det formulert. Men så er det artige, at psykologen din ikke vil kunne sjekke hvorvidt du har førerkort eller ikke. Så det er rett og slett så enkelt at du svarer nei dersom vedkommende spør (noe vedkommende egentlig er forpliktet til, skjønt det er mange som lar være allikevel). Svarer du nei, har ikke psykologen verken mulighet eller plikt til å undersøke dette noe videre, og du kan heller ikke straffes for å ha løyet til vedkommende. Derimot kan du - som alle andre - straffes dersom du blir tatt for ruspåvirket kjøring, men den straffen du da måtte få blir ikke påvirket av løgnen du har servert psykologen. Edit: Dette gjelder for øvrig for leger også, samt ev. andre behandlere i rusbehandling.

Ingen som sitter i andre enden på et forum kan, eller bør, diagnostisere deg. Det du beskriver kan være depresjon, men det kan også være noe annet, og depressive symptomer kan dessuten være symptomer på mye annet enn en depresjon. Aktuelle behandlingstiltak bør også vurderes av en fagperson som kjenner din helsebakgrunn. Dersom du opplever at plagene dine er så store at de hindrer deg i å fungere i hverdagen og de har vedvart over en lengre periode (~2 uker) med forverring/uten bedring, bør du altså oppsøke fastlege.

Etter å ha fått snakke med noen litt høyere opp i systemet enn kundebehandleren i skranken, endte det her med en beklagelse fra forhandleren på dårlig service og en bekreftelse på at dette falt inn under reklamasjonsretten.

Nå jobber jeg med psykisk helse, så jeg ville vel undergrave mitt eget yrke hvis jeg mente at samtaleterapi ikke løser noe. Jeg vil si at det er mye handling også i indre prosesser og samtale, og jeg opplever også at menn fint har mye å lære av å sette ord på følelser og åpne seg for andre om sårbare tema. Men jeg ser også at måten vi møter folk på i hjelpeapparatet fort bærer preg av "one size fits none". Har veldig sansen for disse psykologene som tar med seg folk ut på tur, behandlingssteder som fokuserer mye på aktiviteter sammen med pasientene sine, eller disse selvhjelpsgruppene som gjør ting sammen.

Jepp, men så er spørsmålet hvorfor menn velger mer brutale metoder enn kvinner. Det kan både synes å handle om kulturelle faktorer, samtidig som menn biologisk er mer rustet for å utøve vold/aggressivitet enn kvinner: vi har mer muskelmasse, er større og har mer testosteron. Kanskje ligger det noe i hvordan vi innretter hjelpesystemet vår som gjør at veien blir lengre for menn? Jeg kjenner til flere selvhjelpsgrupper for menn hvor man møtes ut og gjør fysiske ting sammen, herunder "tøffe" aktiviteter som klatring, kampsport m.m. parallelt med at man snakker om ting og knytter bånd. Samtidig er det tradisjonelle hjelpeapparatet innrettet mot at man skal sitte ned i 45 min og snakke. Kanskje burde sistnevnte ha større innslag av førstnevnte, dersom man skal nå frem til menn i større grad? Eller er det vi menn som i større grad må avlæres disse "tough guy" greiene og oppsøke hjelp på samme måte som damene?

Man anslår flere selvmordsforsøk blant kvinner enn menn ja, men tallene er svært usikre fordi man ikke gjør noen systematisk registrering av dette. Mens det da altså er langt flere menn enn kvinner som ender opp med å ta livet sitt. Hva som er kulturelt og biologisk betinget i dette, kan man jo bare spekulere i.

Det er gjort en del forskning på dette i USA. Som vanlig, anser man at årsakene er sammensatt. Men generelt kan man vel si at det er en kombinasjon av personer som allerede har en redusert terskel for vold (og der er menn overrepresentert) og trolig en del uheldige personlighetstrekk (sjalusi og kontrollbehov i relasjoner), tilgang til våpen, personlig nederlag og skam, og gjerne rus og/eller psykisk lidelse. Denne oppsummeringen samsvarer med mye av det andre jeg har lest på området: https://www.ojp.gov/pdffiles1/nij/230412.pdf

De virkelig gode av disse testene er skrudd sammen på en slik måte at de er vanskelige (men selvsagt ikke umulige) å manipulere, forutsatt at man ikke har kjennskap til testen fra før. I de tilfellene er ikke testen kun normert opp mot normalpopulasjonen, men også opp mot hvordan personer med typisk "mindre heldige" personlighetstrekk generelt svarer nettopp i den hensikt å tilpasse svarene sine i en testsituasjon. Men disse testene er svært omfattende og kostbare, og de krever sertifisering for å bruke, og er dermed sjeldent de som ender opp med å bli brukt.

Okay, så da er det med andre ord noe som faktisk er normalt? Det er jo i og for seg ganske spesielt mtp. at det er et avvik som vurderes strengt på PKK. Eller sagt på en annen måte er det lite sammenheng mellom kvaliteten på delen og kravene som stilles til den. Takker for øvrig for alle svar. Dropper nok forhandler neste gang ja - kontrollen ble gjennomfør der utelukkende fordi den sammenfalt med annen service.