Dette. I hvert fall delvis. Problemet er, tror jeg, at de ikke opplever at de har noe hengende over seg - men at de slipper unna.
Hvis du er uenig med noen i februar og slår til dem og det ikke får konsekvenser, og det kanskje gir deg et kick, banker du kanskje noen opp for moro i skyld i februar. I mars slår du til noen og tenker det er praktisk å rane dem for jakke og mobil med det samme, det er jo fint med ny jakke og mobil. Du begynner å henge med andre som synes det er gøy å rane folk, og du får tips om at det er lurt å ha med kniv for å skremme folk, så du begynner med det. Det skjer fortsatt ikke noe. Kanskje du er inne til et avhør, i mai, men hva gjør vel det? Det tar ikke lang tid, det er bare å blånekte tross bevis.
Noen sier kanskje til deg at det er alvorlig det du holder på med, og at det kan få alvorlige konsekvenser, men det sa de i mars også, og det har ikke skjedd noe enda. I juni stikker du noen med kniven, for noen hadde ikke lyst å bli ranet selv om de så du stod der med kniv i hånda. Selv ikke da skjer det noe, annet enn at politiet tar kontakt og lurer på om du hadde noe med det å gjøre. Osv, osv.
Hvis konsekvenstenkning hadde vært disse folkas sterke side, hadde de jo ikke holdt på som de gjør uansett. Hver gang de "slipper unna" i egne øyne, selv om saken er under etterforskning og kommer til å ende opp i en tiltale til slutt, tenker de faktisk at de slipper unna, eller kommer til å slippe unna - for det har jo ikke skjedd noe enda. Et halvt år er en evighet når du er 15-16.