knopflerbruce

De fleste menn vil vel gjerne være tilstede ved disse øyeblikkene, også. Det er ikke sånn at det er "enda en stor forskjell mellom kjønnene her" - dette er jo heller et godt eksempel på en likhet mellom kjønn, at man ønsker å være en deltakende part (utover å være "breadwinner") i barnas oppvekst. (jeg er forøvrig enig med det du skriver)

Til å anklage meg for å ikke skjønne hvordan familien fungerer, skjønner du fint lite selv. Kontor-argumentet ditt er jo bare soverommet vi har regnet inn her. Barn trenger heller ikke noen egen stue. De leker i fellesstua, eller på egne soverom. Kø på det ene badet om morgenen er upraktisk hvis det blir mange nok, men selv for 2V+2B om morgenen er ikke det noe problem hvis man lager et system på det. Å ha to bad her, er luksus. Det er... "fint", som du sier, men langt fra påkrevd. Gjesterom til slekt er like relevant for meg i sokkelen som i en familiebolig. Skal noen overnatte her, blir det på sofaen - altså i samme soverom som meg (alkoven er ikke adskilt fra stua, åpenbart). Det er ikke noe mer eller mindre upraktisk å sove på sofaen i en sokkel enn å gjøre det i en leilighet med et par ekstra soverom. 12x er en utmerket modell, hvor jeg regner 12 kvadrat som et greit soverom. Ja, man må kjøpe ut private eiere. Hva så? Det er jo tilfellet uansett hvilken tomt man vil bygge på. Noen eier alt, og det må kjøpes ut - uansett hva du vil bygge. Din forklaring henger ikke på greip. Som påpekt minst to ganger allerede: folk går ikke fra å være single til å være i forhold for å spare penger. Du kan gjerne gjenta påstanden, men det forblir vås, uansett. Det er fullstendig på viddene å legge det til grunn - folk dater andre pga kjærlighet. Det er mer enn godt nok om man har en politikk hvor singles livssituasjon er økonomisk sammenliknbar med den for par uten barn. Disse vil uansett velge et forhold hvis de finner noen de passer sammen med. Eller er da poenget ditt at man skal være så desperat etter å forbedre den økonomiske situasjonen at man dater (og får barn med!) folk man egentlig ikke vil ha noe med å gjøre? Og ja, 76 kvadrat er lite - men du skjønner heller ingenting av hvor lite 40 kvadrat for en singel person er. Stua her er arbeidsrom - jeg må rydde i et par timer om jeg skal ha besøk, nettopp fordi det å bo på under 70-80 kvadrat som singel med hobbyer som tar bittelitt plass, og ting og tang som må lagres, faktisk fort blir et problem. Jeg har lett bruk for 50 kvadrat i en kjeller til hobbyrom, men det får jeg jo ikke i din verden - for "man trenger ikke sånn plass". Og, poenget er at slike rom fint kan deles på flere. Så, spørsmålet blir jo da: kan vi ikke heller unne single å ha sine 100-150 kvadrat som de bruker til sine behov og tenke at familier kan ha god nytte av 200 kvadrat?

Det fungerer motsatt vei, også. Hvis vennene dine/søsken får barn og "hensyn til barnet/barna" plutselig begynner å stikke kjepper i hjulene for det man gjorde før helt på sparket, gjør det at andre single spør seg om en selv faktisk har kapasitet til dette. Da virker det jo utad som at man må snu opp-ned på livet bare for å ha barn, og det er jo ikke et offer som er like lett for alle.

Når jeg snakker om plass, snakker jeg om egne rom. Altså soverom f.eks., ikke kjøkken, bad o.l. som er der fordi det har et bruksområde for husstanden som helhet. Å regne som om alle i en husstand trenger hvert sitt kjøkken, bad, stue o.l. er tullete. Det er ikke reelt. Du får ikke bedre plass av å bare legge til flere bad, heller. Det første som må løses er jo å lette opp reguleringene rundt markagrenser. Grensene er jo der for en grunn, og den grunnen er at man mener at her blir det bygget ut uten at noen gir et særskilt vern. Og det er jo det vernet som bør vike når presset blir stort, noe det er rundt store byer. Da vil folk kjøpe tomtene og bygge dem ut. Denne "kraftige økningen i antall single husholdninger" følger fra din politikk og ikke min, om noe. Du bare slenger ut ord du ikke har belegg for. Jeg har ikke sagt at par må bo på 76 kvadrat, det er DU som jabber om at single "har mer plass enn de trenger". De 76 kvadratene er et svar som indikerer hvor lite plass man faktisk trenger, hvis man vil være minimalist - som er det du forventer fra single som bor i egne boliger. Poenget er å vise til tilsvarende grad av minimalisme i ulike livssituasjoner. De færreste single syns det er greit å bo på 40 kvadrat over tid, akkurat som at familier med 2V+2B over tid vil synes 76 kvadrat er i minste laget. Du har ikke noe belegg for å mene at single har mer plass enn de trenger, er poenget mitt, fordi vi kan ikke sette grensen for "hva man trenger" ved det absolutte minimum. De som frivillig bor i store leiligheter/boliger trenger oftest plassen. Ellers hadde de solgt og brukt pengene på noe annet, og det er bare besserwissing å mene at disse "ikke har bruk for plassen sin". Det vet du ingenting om. Jeg har ingen interesse av å bo med venner. Ellers hadde jeg ordnet meg et kollektiv. Hvis du trives med minimalisme, kanskje du burde gjøre som du preker og flytte inn i en toroms laget for førstegangskjøpere? Problemet her er at du skiller mellom hva single trenger for å føle seg komfortable - det er liksom ikke så viktig - mens du lager store visjoner om hva som behøves for familier. Det er ikke noe bedre for en singel å ha sovealkove enn det er for familiefaren.

Det fungerer dog ikke sånn i praksis. Jeg får ikke bedre plass av å ha et bad, men jeg må ha ett likevel. Men det hadde holdt med ett bad om vi bodde tre personer her nede, og. Du kan ikke være mer enn på ett rom av gangen, uansett, så å dele hele leiligheten på antallet som bor der gir heller ikke noe godt bilde av hvordan plassfølelsen er. Det handler mer om urealistiske forventninger om hva man lett kan ofre som singel bare fordi man ikke har andre å ta hensyn til. Siden man da bare tar hensyn til seg selv, er det plutselig ikke nyttig med et kjøkkenbord, TV-stue i kjelleren, hobbyrom eller en bod. Somehow. Dette "alle"-argumentet ditt er useriøst. Folk er forskjellige, alle trenger ikke den plassen - noen syns til og med det er plagsomt å ha såpass mye de må vaske. Individer har individuelle behov. Derfor blir det også feil å anta at enslige med 150 kvadrat har "for god plass". Det er ofte motsatt. Løgn. Jeg har sagt at man må åpne opp tomter for boligbygging, slik at de som vil bygge der faktisk får lov. Det kan godt være det da blir eneboliger der og ikke OBOS-blokker, men det er jo da det folk vil ha. Det er ingenting med det jeg sier som får folk til å unngå å gå inn i forhold med andre. Dette er bare svada fra din side. Rett og slett. Hvorfor i huleste skulle noe av det jeg foreslår være et hinder for at to mennesker som er glade i hverandre flytter sammen? Folk gjør ikke det av økonomiske hensyn, uansett, men fordi man vil bo med den andre personen. Det har null og niks for datingmarkedet å si om vi legger opp samfunnet til at enslige kan ha det romslig, på samme måte som samboere og familier kan ha det. Altså like stort areal til ting utenom soverom.

Sier igjen: bygg mer, så går prisene ned og flere av de som vil ha barn vil kunne få det tidligere. Det er noen som har råd, men langt fra alle - selv med to inntekter.

Du stiller mange spørsmål. Har du noen svar på disse? Er spørsmålene viktige? Hva om det ikke er noen konkrete svar, påvirker egentlig det noe som helst? Forøvrig har man neppe dårligere plass med 2V+2B på 76 kvadrat enn 1V på 40. Poenget er å sammenlikne på noen lunde like vilkår, og f.eks. liten sokkel vs enebolig med bod og eget vaskerom er jo vesentlig mer preget av fenomenet "god plass" i det sistnevnte tilfellet. Men når du snakker om "mer plass enn de trenger", føler jeg ikke du mener folk med to barn og 100+ kvadrat (som de da ikke egentlig trenger, de kunne klart seg med litt mindre). Jeg ønsker ikke å gjøre forholdene for noen dårligere, men det med å ikke ha mer plass enn man trenger må gjelde barnefamilier like mye som single, og da er det viktig å sette søkelyset på for store familieboliger også. En singel person som har 120 kvadrat er ikke noe verre enn at en familie med to barn har 200 kvadrat å boltre seg på, og det sistnevnte er relativt vanlig - i alle fall utenfor sentrumsstrøk. Forskjellen mellom oss er egentlig bare at jeg unner single å ha 100+ kvadrat til seg og sitt. Som regel har man god bruk for plassen. Det eneste unntaket jeg kommer på er dem hvor barna har flyttet ut og gamle soverom står tomme, men det er jo en helt annen diskusjon. Uenig i implikasjonene dine om min politikk her.

Det er ikke byrådene som bygger, men selskaper. Det er jo også mulig å la hvermannsen få kjøpe. De fleste villastrøk er vel skapt på den måten at man selger tomter enkeltvis, så kommer privatpersoner og bygger hus på tomten. Store leilighetsbyer blir et annet scenario, og det er ikke noen føring fra min side at man skal bygge blokker.

Det er ikke noe vanskeligere enn å kjøre en kronerulling hvis man vil ha slike annonsekampanjer. Det er mange som annonserer via SoMe allerede, og det er ingen grunn til at noe som dette skulle tvinges gjennom som et gratistiltak. Disse andre landene du (ikke) nevner, har neppe vestlig demokrati, heller - og å få det innført her skal ekstremt mye til. Det er uansett et elendig forslag når det baserer seg på å eliminere alt vi har av eiendomsrett i dette landet for å spre statlig propaganda. Jesus! Mange barnefamilier bor i større boliger enn de trenger, også. Jeg bor i en sokkel på 40 kvadrat med en liten sovealkove, og en barnefamilie trenger ikke noe mer enn dette + 10-12 kvadrat ekstra per eget soverom. Likefullt ser du jo mange boliger som er langt større enn regnestykket 40+12x, hvor x er antall personer i husstanden. Hvorfor? Fordi "behov" er individuelt, noen trenger en god del plass til f.eks. hobbyvirksomhet. Vi kan godt gi penger til single. Det har ingenting med fruktbarhet å gjøre, men single har det langt vanskeligere med å f.eks. komme inn på boligmarkedet fordi familier har enorme fordeler i at de ikke trenger flere bad, kjøkken osv. Det hadde vært fint med et singelfradrag på skatten, så man kunne nærme seg den samme økonomien som familier nyter godt av. Det er heller ikke sånn at folk dater for å slippe å bo trangt, ei heller stemmer det at folk lager barn for å slippe å bo trangt. Det er søkt å tro at dette skulle gjøre det mindre gunstig å få barn, for dem som faktisk vil ha barn. Voksne fordeler ikke inntekten sin på barna, barna koster en liten del av det. Stordriftsfordelene med å bo flere sammen, er i praksis verdt i alle fall to barn. Spesielt om de kommer med nok mellomrom til at man kan drive gjenbruk av det man kjøper til den førstefødte ved gitte aldre. De som har det økonomisk gunstigst er åpenbart dem som bor sammen uten barn, men det må være lov å benytte seg av den muligheten uten å bli straffet for det økonomisk, også.

Hvis det er lønnsomt å bygge noe "på bygda", er det lønnsomt å bygge det samme i Oslo, hvis kostnadene er de samme. Og, tomtekostnadene er jo en del av det. Hva driver prisene opp der? Knapphet på plass hvor det er lov å bygge. Du får ikke flere boliger bare fordi det offentlige skulle bestemme seg for det, heller. Hvis ikke å bygge noe er konkret nok for deg, har du en merkelig standard. Selvsagt må markagrenser potensielt flyttes litt på hvis det ikke er plass andre steder, men det er jo da noe som følger fra en villet politikk om å bygge mer. "Ingen har spurt" deg om dine forslag? Du syns ikke det er rart å bruke tråden til å kritisere andres forslag uten å komme med egne ideer? Det er intet som er enklere enn å finne feil hos andre, når man selv ikke prøver å søke en løsning. Det er jo tross alt ikke JEG som syns dette er et stort problem, jeg bare tenker høyt rundt ting som vil kunne bidra til å endre noe. Forøvrig er ikke disse forslagene dine om regulerte holdningskampanjer realistiske. Helt greit om man putter Erna Solberg på en plakat på T-banen hvor hun sier "lag barn nå", men å tvinge SoMe til dette er så autoritært at du aldri vil kunne få gjennomslag for det. Og, du risikerer jo også at (for deg) "feil parti" sitter med makten og tenker "hmm, kanskje vi skal spre holdningskampanjer om å avstå fra å få barn?". Holdningskampanjer er fint, men det må nesten skje uten at det offentlige sensurerer den offentlige debatten. Barnehageforslaget er helt kurant, dersom det eksisterer lovregulerte begrensninger rundt barnehagenes åpningstider (jeg har ikke sjekket om så er tilfelle). Enslige har generelt ikke mange unødvendige boliger, så denne eiendomsskatten din har lite å si her. I tillegg burde man heller gi mer penger til single, som ikke har stordriftsfordelene familier med flere voksne har. Single har dårlig nok råd som det er, om de ikke skal sakke akterut fordi de må sponse barnefamilier i tillegg. Igjen ikke et spesielt realistisk forslag - hvilke partier skal liksom innføre dette, eller denne SoMe-kampanje-greia? Finnes det noen som har frontet et eller annet i nærheten av dette? (boligbygging er, til sammenlikning, aktuell politikk for flere partier) Ung alder er helt greit, men en normalt oppegående 22-åring er moden nok for å få barn, sånn egentlig. Så binder man seg jo når man er sikker nok, men det nytter ikke å være etterpåklok i slike situasjoner - du kan ikke avfeie at personen du ble sammen med da du var 18 faktisk er den du blir gammel med. Det er også helt greit å vokse fra hverandre, det er sånn mennesker er - vi er ikke statiske, og to personer kan vokse fra hverandre med tiden uten at det noe feil med noen av partene.

Hvorfor skal man alltid presisere at det må være kvinnen som går ned i stilling? Det er det samme for husholdningen om det er den ene eller den andre som tar seg av barnepasset.

Nei, så å bygge boliger er ikke et konkret forslag? Det er jo det mest konkrete i hele tråden! Jeg etterlyser forøvrig forslag fra din side. Du gjør jo ikke noe annet enn å finne på grunner til at andres forslag ikke virker. Hva er DINE tiltak? Å "bedre familieverdiene" er veldig vagt. Det er heller ikke sånn at familieverdiene står svakt, men de konkurrerer med andre verdier, slik at det blir kompromissløsninger. Det går ikke an å vedta mindre selvrealisering, og det er helt urealistisk å tro at man får folk til å slutte med å realisere sine drømmer. Til nød kan du prøve å få det slik at det å få mange barn er en del av selvrealiseringen, eller at man kan drive med selvrealisering samtidig som man har barn. Poenget mitt med besteforeldrene er bare at man ikke kan basere seg på dette, og at de også vil ha et behov for selvrealisering. Det er ugunstig om det forventes av dem at de SKAL stille opp, fremfor at man tar det imot som en bonus hvis det skjer. Noen besteforeldre liker jo å stille opp - det er helt fair. Andre har en jordomseiling på gang, og kan ikke drive barnepass. Det er ikke noe problem i praksis.

Uenig. Boliger trenger ikke være gratis, og tomteprisen er jo det den er fordi man nektes å bygge andre steder. Jeg er ikke imot marka i Oslo, men jeg tenker at man fint kunne plantet opp den skogen man kutter ned for å bygge f.eks. 50000 studentboliger i Oslo-området og tenkt at det er godt nok. Gitt at det ikke er masse rødlistede arter akkurat der, da blir regnestykket litt annerledes - men da bygger man et annet sted. Det er ikke noe kriterium i debatten at noe skal reguleres politisk, det handler bare om å få folk til å forstå at kvinner føder barn og at hvis man virkelig vil ha flere barn, må man lytte til dem som lager barna. Fremfor å lytte til dem som i all hovedsak ignorerer kvinners ord, kaller det "følelsesbasert" og ranter om at man sier en ting og gjør noe annet som kvinne (men aldri som mann, pussig nok).

Det er jo og en god vinkling: finne ut hvordan gode matcher faktisk kan finne hverandre i ung alder. Du kan nok være i et forhold hvor det er litt uklart om personen er "the one and only", men det å få et barn krever større sikkerhet. Selv om også det havarerer iblant. ...men da nytter det ikke om metaen skal være "menn må tjene masse penger, så kan de date damene med de største puppene" eller "kvinnene må ta lite plass og være underdanige, så mennene vil synes de er FeMiNiNe og ta kontakt".

Haha. Du mener det er umulig å bygge bolig og at det er noe ved menn som gjør at de ikke tåler å skrubbe badegulv?

Åpne forhold er åpne fordi begge har like muligheter til å benytte seg av det. Hva du legger i "går utelukkende en vei" vet jeg ikke, men det er jo ikke gitt at begge har "en til" på ethvert tidspunkt, og det er jo fair game? Dessuten er jo ikke dette et vanlig fenomen, selv om det er mer akseptert nå enn før (og bra er det, det er ingenting å moralisere over). Det er sikkert ikke så mange som vil date folk som har store vansker med å håndtere samfunnet, men det gjelder uavhengig av kjønn. Det er ikke et pluss hos en mann om dama er kriminell - det er turnoff for de fleste. Men det er jo noen her som kanskje kan finne hverandre fordi de har overlappende utfordringer og forstår hverandre. Det er jo ellers ut fra noe av det du skriver i det andre avsnittet som er grunnen til at det er så viktig at kvinner er like deltagende i arbeidslivet som menn, og ikke er avhengig av mannens inntekt for å leve greit. Du må gjerne lage scenarier rundt noe her, men det virker jo som du søker problematisere et eller annet - og det er isåfall fortsatt uklart hva som er feil med noe av det jeg har skissert her av ideer. Det er heller ikke noe problem å få barn i åpne forhold. Det gjør jo folk i dag. Hvis menn med karrierer har tid til barn, har kvinner det også - gitt tilsvarende betingelser. Det er ikke unikt for mennesker at faren til avkommet bidrar etter at det er født. Ørner og ulver er to eksempler jeg kommer på i farten. Denne "dealen" din fungerer heller ikke i en moderne verden, hvor det ikke er noen slik byttehandel. Til nøds kan du strekke det dithen at kvinner vil vokte seg for å bli gravide i situasjoner hvor det er vanskelig å ha en familie, men det løses jo like gjerne ved at hun selv skaffer ressursene - mannens rolle er ikke som ressursskaper lenger, og vi er ikke biologisk kodet til dette, heller. Illustrert ved de svært mange foreldre i dag som ikke ble foreldre grunnet noen slik transaksjon (hvilket ville vært umulig hvis vi var biologisk programmert til å ha dette tankesettet). I det moderne samfunnet forventes det jo lojalitet når det er grunnpremisset for samlivet (monogami går begge veier, og det er like ugreit om en mann er utro som en kvinne). Men, så har man andre alternativer, hvor kvinner - men også menn (som du utelater fra teksten din) kan involvere flere parter. Polyamori er et interessant tema, hvor man får mange perspektiver. Mitt favorittsitat: "Når du får barn nummer to, elsker du da din førstefødte noe mindre?" (som svar på et spørsmål om man faktisk kan elske flere samtidig, og det kan man jo) Det siste du skriver er jo også poenget mitt - det å sørge for at livet med barn er mer tiltalende ved å løse opp i noen av problemene som følger det å ha barn, slik at det blir lettere å få en unge eller to uten at det går for mye på akkord med alt det andre man vil i livet.

Det ikke noe kriterium at kvinner skal tjene mer enn menn i feminismen, ei heller åpne forhold, eller at man skal vente med barn. Når det er sagt - åpne forhold er selvsagt helt greit, og det er ikke noen grunn til å advare mot det. Det passer bra for noen, ikke for andre. Folk må få styre sånt selv. Kjønnsnøytral barneoppdragelse må jo være optimalt, er du uenig i det? Man burde jo ikke legge føringer av sorten "fordi du er gutt eller jente må du gjøre slik og sånn og gå i de og de klærne". Og, familien hjelper jo til. Mor og far er familien. Det er heller ikke slik at feminismen dikterer om andre enn mor og far kan bidra. Det er ellers mange andre måter å være attraktiv på enn inntekt, det gjelder om man er mann eller kvinne. Dette er ikke så svart-hvitt at det å tjene f.eks. 400k i året kontra 500k gjør noen udate-bar, heller. Og, at noen tjener mer enn den andre dikterer ikke hvordan husarbeidet skal fordeles. Det er ikke sånn at "jeg tjener mer enn deg, derfor skal du tørke støv og lage mat" er et rimelig argument. Disse tingene er uavhengig av hverandre, og om du tjener en million i året kan du fortsatt vaske badet hjemme. Åpne forhold går forøvrig begge veier, det er ikke sånn at man lever i et åpent forhold hvis bare den ene parten får lov til å ha flere partnere. Dessuten pleier man å være intime med hverandre, likevel. Denne settingen hvor man har barn med en person og puler en annen, er ikke reell. Det kan godt være at det du beskriver ikke verdsetter familieverdier i særlig grad, men det ikke en beskrivelse du finner i virkeligheten generelt, og i feminismen spesielt. Forøvrig er ikke dagens feminisme spesielt radikal, den er tvert imot (for) moderat og burde vært spisset til på en del områder. F.eks. rundt dette med kjønnsroller, der er det en vei å gå fortsatt - siden det fortsatt henger igjen rusk og rask rundt fordommer om hva menn og kvinner skal gjøre og oppføre seg. Ref. f.eks. bodycount-debattene (hvor det er mye dobbeltstandard fra konservative) eller ideer om at menn skal pumpe jern og kvinner drive med yoga (fremfor motsatt).

Jeg har alt fremmet to: boligbygging, og at i tilfeller hvor kvinnen har tidsklemme pga "home duty", må mannen steppe inn og ta (minst) sin halvdel av vask, matlaging og resten av det kjipe "kvinnfolkarbeidet". Med eller uten reduksjon av stilling.

Er det vanskelig å se for seg at feministiske verdier gir bedre familieverdier, også? Hvis ja, hvorfor? Det er ikke noen motsetning mellom feminisme, selv radikale varianter av den, og det å ha en velfungerende familie. Tvert imot kan det jo være at løsningen ligger akkurat i feminismen, hvis vi tør stille oss spørsmålet og ikke bare avfeier det av grunner som likner "jeg liker ikke feminisme". Poenget mitt er at vi må søke løsninger hvor det å ha familie ikke går på bekostning av f.eks. selvrealisering, og hvor økonomiske grunner til at man ikke får barn tidlig elimineres. Hadde folk ønsket å ofre selvrealisering for barn, ville de gjort det. Det er et bevisst valg, og da er det bedre å se i retninger hvor man opplever hindringer når man egentlig har lyst på barn. Der vil jo en bedring av situasjonen gi utslag i flere barn uten noen videre plan. Jeg vil forøvrig legge til at det hadde vært et pluss hvis de som preker om at dette med mangel på barn er et problem i samfunnet og at "det ikke er så mye jobb med barn" får i alle fall tre selv (helst minst fire), og sånn sett kan stå frem som forbilder for andre som lurer på hvordan de løser tidsklemma. Problemet nå er jo at dem som faktisk står frem, ikke egentlig fronter noen løsninger - det de sier er bare "det er ikke slitsomt med barn, hvis vi bare omdefinerer hva det vil si at noe er slitsomt".

Det er ikke engang langs samme akse, de to tingene du sammenlikner med anarki. Kjønnsroller er forøvrig en vesentlig del av debatten, det merker du fort om du vandrer rundt på youtube og finner andre som snakker om barnløshet, fertilitetsrater osv. Men, de færreste gjør så mye annet enn å rante om feminisme og ønske seg bort fra likestilling - men bare i den tradisjonelle retningen (altså det som blir et slags patriarkat, i betydningen av at det er mannen som har lederrollen og de økonomiske musklene i hjemmet). Det blir veldig rart å ignorere dette når det til alt overmål er en del av din argumentasjon, også, gjennom kildene du bruker.

Det er ikke så veldig "desperat" å peke på den mest åpenbare av dem når man har ramlet borti to av tre som ligger langs den aksen. Er patriarkat "desperat"? Noen fant jo tross alt på det der en gang i tiden, og.

Trippelmoralen er artig når du ramler borti de menn som preker at skjegg er så maskulint at du MÅ ha det for å være "ekte mann". Så må man gå rundt og klø for å ikke være "feminin".

Kanskje man må begynne å tenke i retning av matriarkatet, siden hverken patriarkat eller likestilling (feminisme) passer. Langs den aksen er det ikke flere muligheter.

Det er ikke så vanskelig, heller. De fleste som ser bra ut med sminke, ser bra ut uten det, og. Selv om det er kult å se ulike ting fremheves i samme ansikt.

Enig. Jeg er litt lat med skjeggveksten, og kan sånn sett veksle mellom å ha litt skjegg og glattbarbert. Ikke en tøddel i forskjell i maskulinitet der, det mest maskuline er det som ser best ut. Ingen blir maskulin av å se uflidd ut bare fordi man har latt skjegget gro.