knopflerbruce

De fleste vet veldig godt hvordan de selv fungerer. Altså, man bor i denne kroppen og vet åpenbart hvordan den funker bedre enn noen som må prøve å gjette seg til hva rasjonalet bak ulike handlinger er. Skjønner du bæret av hvordan du selv fungerer? Hvis ja, hvorfor er liksom DU unntaket, og hvis nei, er du villig til å la trådens kvinnelige deltagere forklare deg hvordan det henger sammen?

Velkommen til "mann forteller kvinner hvordan de fungerer". Sikkert mye "Modern Wisdom" og annet ræl i spillelisten til Oga

Folk vil forøvrig ulike ting i livet. Kvinner prøver ikke å bli kjærestene til badboys, de vil bare ligge med dem og ha det gøy. Det lyser jo ikke akkurat kjærestemateriale av den sorten menn, og det VET jo kvinner godt. De fleste oppegående mennesker kobler inn hodet sitt når de navigerer i datingmarkedet, og luker bort folk man liker utseendet til og som er mismatch på det personlige plan. Og, menn som skal bosse rundt med kvinner er den sorten man ligger med og ikke tenker er egnet til å bo sammen med.

Gratulerer, highway to inceldom. Vær mer skeptisk til hva menn sier, for det er ofte en egen ting når guttaboys er i nærheten og man skal tøffe seg for flokken, og når man har dem alene.

Haha. I mitt hjem koker jeg syltetøy på selvplukk og slenger det på Norgesglass, så det er ikke noe issue å åpne dem. Du vet, det går an å være maskulin og samtidig sysle med ting på kjøkkenet.

Ingen har sagt "helt like", men det er heller ingen vits å late som at det ikke er noe til felles i bunn som muliggjør kommunikasjonen (og, siden det er deg, får jeg vel presisere at hvordan en hund ser ut har ingenting å si i akkurat denne diskusjonen) Det frister å spørre: hvilken substans har du i innleggene dine, egentlig? Og, jeg savner det ikke om du lar være å svare meg

Kommunikasjonen med hunder er jo ganske banal. Men det er et godt eksempel, for noen egenskaper likner en del - nemlig flokkmentaliteten. Og det er jo derfor mennesker og hunder fungerer godt sammen, fordi man har en slags felles forståelse av flokkens verdi seg imellom. Forøvrig: det er få som mener at kvinner og menn er identiske. Men, disse forskjellene du snakker om er blåst ut av alle proporsjoner. Leser du i tråden her, ser du det tydelig - menn er uenige med menn og enige med kvinner. Og motsatt. Det alene viser at spredningen innad i kjønnene er mye større enn forskjellene mellom dem. Det er kun en stor forskjell, og det er selve kjønnsorganene. Programmering var forøvrig et kvinneyrke i begynnelsen, noe som viser at IT også ikke er noe mannlig domene av natur. Og, kvinneandelen er jo stigende i bransjen nå. Forøvrig er det jo også "menns indre natur" som driver dem bort fra stereotypene du legger frem. Menn som velger å bli sykepleiere følger jo bare "menns indre natur", også. Det er i alle fall ikke kvinnens indre natur, da en mann åpenbart ikke kan følge en kvinnes natur, i og med mannen ikke er en kvinne. Føler han en natur, er det sin egen/sitt kjønns natur. Kvinnene som er såkalt "halvgamle og uten barn" angrer som regel ikke på at de ikke ofret karriere for barn. Det kan godt være at noen ville hatt barn, men da er det i såfall ved siden av karrieren og ikke ved å bytte den ut. Det samme gjelder jo forøvrig menn, som ofte (langt oftere enn disse barnløse kvinnene!) ønsker at de ofret karrieren mer for å være tilstede i barnas oppvekst. Eventuelt også at de fikk barn, hvis de valgte det bort da de var yngre. Morsom rant om å bli "indoktrinert". Sikker på at det ikke er DU som er hjernevasket av testosterontilskuddslafsende bolerboys på youtube? Jeg nevner igjen: tannlege. Eller lege, forsåvidt. Det er mange yrker med stor andel menn som medfører menneskelig kontakt/omsorg. Jeg stusser også på hvorfor det er så viktig å dele folk inn i bare to båser, fremfor å dele opp menn og kvinner i ulike kategorier. F.eks. etter utdanningsnivå, verdisyn o.l. At en stokk konservativ mann som lever etter gammeldagse idealer skulle ha tillært seg at menn ikke er gode omsorgspersoner, kan jeg til en viss grad forstå, men det er ikke overførbart til menn som har et annet forhold til ting som mental helse og er opptatt av mellommenneskelige verdier. Nei, mor OG far tar seg av lønn, i idealtilfellet. Det er bare sludder at mor skal droppe å tjene penger. Hun kan like gjerne ta seg av lønn hvis en av inntektene skal ofres, da hun er minst like god til å arbeide som en mann. Og, menn klarer faktisk både å trøste barn og bytte bleier, om de vil. Det er ingenting menn gjør som ikke kvinner også får til.

Du kan ikke basere deg på etterklokskap. Det er mange ting du også ville gjort hvis du kunne gå tilbake i tiden, og metoden din synes å være å heller sørge for at de samme kvinnene sitter der og er ulykkelige når de er 55 fordi de ofret karrieren og nå har dårlig økonomi. Du vet faktisk ikke hvem som vil det ene eller det andre, for alt vi vet, kan det være kvinner får barn selv om de egentlig ikke vil det i dag. De fleste manneyrker handler jo også om hjelp/omsorg i en eller annen fasong. Tenk alle service-yrker hvor menn jobber. Forøvrig faller argumentet ditt i fisk når du sammenlikner husmor uten lønn hjemme med "husmor" ute, med god lønn. Det siste er jo en no-brainer hvis du kan velge, uansett. (dog er disse eksemplene dine søkte som bare det - å være sykepleier har nada med husmorfenomenet å gjøre, og å være en deltakende part i barns skolegang er et fellesansvar - det har aldri vært en husmor-type jobb. For eksempel. Barnevern? NAV? Hva i huleste har dette med husmødre å gjøre, utover at man jobber med folk - som de fleste menn også gjør?)

Vel, vi klarer utrolig nok å jobbe sammen (menn og kvinner, altså), lage barn sammen, og fungere ved siden av hverandre i et samfunn, kommunisere med hverandre and so on. Så, nei, vi er ikke så ulike. Det uttrykket du refererer til har ikke noe mer sannhetsbakgrunn enn at noen brukte det som tittelen på en bok for 35 år siden. Så solgte boken godt, og tittelen ble et uttrykk - det har lite til ingenting med om det faktisk er et korrekt utsagn. Vanligvis er kvinner og menn omtrent like ambisiøse. Eller, mer korrekt: like lite ambisiøse. De fleste går jo ikke etter toppjobber eller å sette verdensrekorder. Konkurranseinstinkt finner du hos begge kjønn. Fullt mulig du kan måle noe og finne at det er mindre forskjeller på gruppenivå, men det er fortsatt svært vanlig blant menn å ikke ha hverken konkurranseinstinkt eller å være spesielt ambisiøse, mens det er tilsvarende vanlig for kvinner å ha disse egenskapene. Det er ikke så lett som at "kvinner velger fritt". Det samme med menn. Hvis kvinner er dominerende i f.eks. sykepleieryrket, vil jo det si at døtrene, som sikkert heller har mor som forbilde enn far, i større grad vil bli eksponert for hennes yrke og gå den samme veien. Hjemmeforhold påvirker utdanningsvalg, og dermed tar det en viss tid å endre måten folk søker til yrker på. "Som far, så sønn", for å dra et uttrykk som ikke er hentet fra en 35 år gammel bok. Kvinner kvoteres ikke inn noe mer enn menn. "Gutteklubben Grei" er jo et orspråk for en grunn, nemlig at menn ofte har kvotert inn menn, fremfor å ansette en bedre kvalifisert kvinne. Forøvrig nekter jeg ingen å ha dette tradisjonelle kjønnsrollemønstret i sine forhold - men det å fremstille det som at kvinner narres inn i noe de ikke egentlig vil er ren løgn og propaganda. Du har ikke noe belegg whatsoever for å mene det.

Jeg refererer til single menn generelt, men til en undergruppe av dem. Også "gigachad" er jo singel. Å være konservativ handler om å bevare det gamle. Og kjønnsrollemessig er det da slik at man deler arbeid inn i "kvinnfolkarbeid" og "mannfolkarbeid" (i motsetning til oss som er mer verdiliberale og ikke sorterer slikt på kjønn). Det er jo heller ikke sånn at en som definerer seg som konservativ nødvendigvis trenger være det på alle felt. Et omvendt eksempel: en ålreit og liberal fyr som Sveinung Rotevatn er i det mer konservative hjørnet hva klesstil på Stortinget angår (han mener f.eks. at menn bør gå med slips i stortingssalen). Intet galt i det, heller, men da er det jo et faktisk avvik og det du beskriver overfor meg er ikke en konservativ holdning i DET spørsmålet. Så kan det jo godt være at du er konservativ på andre måter.

Jeg refererte til den andelen av dem som går single. Sålenge det finnes NOEN husmoremner vil jo også konservative som også er det innenfor husets vegger få seg en kone. Men problemet til de som har mislykkes der og ser på sin maskulinitet som knyttet til forsørgeremne og å åpne syltetøyglass, er jo at de ikke behøves. Vi er forhåpentligvis enige om at det er den typen menn som er overrepresentert blant dem som inngår i "gutta som sliter"-debatten. Det er ikke moderne menn med akademiske grader som baker kake på søndag, er mitt inntrykk i alle fall.

Poenget er at begge disse gruppene du refererer til vil ha folk som angrer, fordi ALLE vil ta avgjørelser de angrer på innen de er 40 år. Folk med barn kan angre på å ha fått barn, folk uten barn skulle ønske de fikk, og så videre. Det er ikke sånn at det er et særskilt fenomen at kvinner angrer på at de ikke fikk barn og prioriterte karriere og at det er et problem som skal løses ved at man dytter kvinnene ut av arbeidslivet. Klarer jeg få deg til å innrømme at det hadde vært bedre om de fikk stå i full stilling (eller tilnærmet) og vi heller bistår slik at folk (les: menn og kvinner) slipper å velge det ene over det andre? Det er jo det reelle problemet her. Kvinner passer ikke bedre enn menn til hjemmejobben, og menn passer ikke bedre til utejobben. Det du skriver er bare konservativt bullshit som du ikke har backing for. Det er hverken belegg for det i biologi, statistikk eller på noe annet vis. Du ser jo hva kvinner velger - høyere utdanning og å utsette å få barn. Det er jo et klokkeklart tegn på at det er dette de faktisk vil, siden de utmerket godt kunne valgt "husmorskole" om de ønsket det. Men, det ønsker de ikke. For good reasons. Det er kun et lite mindretall kvinner som trives med den "tradisjonelle" (som ikke egentlig er så tradisjonell) husmorrollen, og det er jo problemet til konservative menn som går single i dag - de vil være forsørger og ha en oppvarter, men ingen har bruk for dem til å være forsørgere, og ingen gidder være hushjelpen deres.

Poenget er jo at akkurat som at det går an å kombinere farsrollen med å ha en betalt jobb, går det an å kombinere morsrollen med det å ha en betalt jobb. Kanskje må man LITT ned i stilling (noen har sagt 40% for kvinnen, da tenker jeg 70%-70% er et bedre kompromiss, siden det tross alt gir de samme 140%-ene totalt og dermed den samme totale arbeidstiden og mulighetene til å bidra hjemme). Kvinner angrer ikke sine karrierevalg noe mer enn menn, og det er viktig å få frem at det faktisk er helt normalt å angre på livsvalg når man er 40-50 år. Det er mange valg som er "hipp som happ" der og da, og man lurer på hvordan ting hadde sett ut hvis man valgte noe annet. Men, man ville stått der i den samme posisjonen med andre valg, bare at man i stedet ville lurt på hvilket liv man DA ofret. Menn kan jo være husfar, så får man snekret, pusset opp og gjort alle de "fysiske mannetingene" mannekarikaturen visstnok elsker å sysle med. Men det inngår jo aldri i regnestykket ditt at mannen oppgir sitt arbeid og blir hjemmeværende. Noen må jobbe, og det må alltid være mannen. Rart, det der. Såvidt jeg vet, omhandler de fleste manneyrker varianter av å hjelpe andre mennesker, og også omsorg. Tenk f.eks. på en tannlege. Forskjellen er i nyansene, også menn er flokkdyr som liker å gjøre noe godt for andre mennesker. Gjerne mot betaling. I og med kvinner i stor grad tar høyere utdanning, virker det jo som at kvinnens natur drar dem den veien hvor deres gener forteller dem at det er bra å bruke sine intellektuelle evner på en god måte, og det gjør man ikke som husmor. Kvinner vil være noe mer enn kokken til forsørgermannen sin. Det er jo stor forskjell mellom det å gå hjemme og det å ha en konkret kompetanse som man bruker til å skaffe seg inntekt og i samme prosess være til god nytte for andre mennesker (mannen klarer å lage sin egen middag og vaske toalettet hvis nødvendig hjemme, husmoren trengs ikke der - og det vet hun)

Hvor har man det fra at kvinner angrer sånn på karrieren sin, og at menn ikke gjør det? Det er jo menn som sitter der barnløse når de er godt voksne, i mye større grad enn kvinner (andelen barnløse kvinner er vel halvparten av tilsvarende for menn). Vi har ikke noe holdepunkt for å si at kvinner ikke liker karriere minst like mye som menn. Menn vil svært ofte angre dypt og inderlig på at de valgte å jobbe og tjene penger, fremfor å være til stede. Det er en grunn til at folk skriver sanger som dette: Du ser forøvrig det samme kommentarfeltet også på Harry Chapins originale versjon - menn som angrer som bare det på valgene de tok rundt egen karriere, all overtiden som kunne vært brukt med barna hjemme fremfor å jakte inntekt. Så, løsningen er fortsatt at menn skal jobbe og kvinner skal gå ned i stilling, fremfor at begge parter får nok tid til å føle at de har en stor nok plass i barnas liv?

Tja, det er nok større forskjeller mellom meg og deg enn det er mellom meg og leticia på alle andre områder enn genitalia. Sånn for å sette dette i perspektiv. Det forbauser meg ikke om det samme kan sies rundt datingpreferanser, heller. Det interessante er hvor ulike mennesker er, ikke om du kan måle noe hvor du har enorm spredning og prøve å lage en eller annen syltynn teori fordi det er en mikroskopisk forskjell i et beregnet gjennomsnitt. Selv i idrett er det jo ikke større forskjeller enn at en middels trent kvinne lekende lett løper fra en sofagris av en mann (vi snakker ca 10% bedre tid for menn på samme distanse). Er det da riktig å si "menn er kjempemye raskere enn kvinner og må ta seg av alle oppgaver som involverer løping og kondisjon" eller "kjønnene er omtrent like raske, og det det ene kjønnet klarer vil det andre som regel klare helt fint"? Problemet med fordommer er at man tar noe som vanskelig kan generaliseres, og så plutselig hiver merkelapper på folk rundt en selv som en ikke aner om passer med merkelappene. Det er ikke engang sikkert at fordommene er riktige, for hvilket datagrunnlag har en, egentlig? Det er jo ellers stor forskjell mellom en generell føre var-holdning og det å faktisk ilegge noe en egenskap. I ditt tilfelle tar du en forhåndsregel som i realiteten er mer generell: INGEN levende vesener liker å bli skremt.

Du har nok helt rett i at ingen av deltakerne i tråden er like. Men, viktig å presisere: menn er svært ulike, og det samme er kvinner. Poenget med likestilling er at vi skal ha samme rettigheter i bunn og slippe å møte fordommer basert på hvilket kjønn vi er. Noen av disse fordommene dukker jo opp i tråden, hvor vi tillegger folk egenskaper bare fordi de har kuk eller vagina - uten at egenskapene har noe med om man står eller sitter når man tisser.

Det er to ulike sett scenarier. "Om far er hjemme og mor har utejobb så får begge hvile og har dermed tid og krefter til barna." og "Om mor er hjemme og far har utejobb så får begge hvile og har dermed tid og krefter til barna." - dette er like gode løsninger, da både menn og kvinner takler begge roller. Det er realiteten her. At mor må ta barnepass fordi far er sliten etter jobb, er latskap fra fars side - ja. Dette er helt uavhengig av det over. (og det samme gjelder mor, hvis rollene er byttet om)

Det er det samme i begge leire. Begge sitter der og vet om at de andre eksisterer, men føler at de da "må ta til takke med" disse personene fordi de ikke egentlig er bra nok på en eller annen (utseendemessig?) parameter. Du klager over at kvinnene ikke vil ha deg, og kvinnene jeg refererer til klager over at de er som luft for menn. Så man finnes, men ser ikke hverandre. Og, nei, dette er ikke dem som veltet seg i ONS da de var unge. Bitre, ja - akkurat som deg. (det håper jeg du tåler å høre når du bruker det mot andre)

Hvis far gidder, kan han holde seg i god nok form til å slippe den der "ÅJ ÅJ ÅJ, JEG ER SÅ SLITEN <slenge seg i sofaen med en pils>"-greia slik at det ikke er mors jobb å slite seg ut mens han hviler (hun har vel bruk for hvile selv, og). Nå er ikke dette en treningstråd, men folk som har den følelsen burde pelle seg ut for å løpe og skaffe seg kondisjon. Det gjør underverker. Løper du halvmaraton på strak arm, har du energi nok i kroppen til å overleve åtte timers arbeid uten å være utslitt, og. Listen to knopflerbruce, he knows it first hand. Du glemmer jo ellers det tredje alternativet, som man gjerne gjør hvis man vil beholde gamle kjønnsroller: Mor på utejobb, far hjemme. Med samme grunnlag for at begge har tid og krefter til barna. Nå finnes det jo andre i tråden som sikkert kan mer om forslag til løsninger, men det er kanskje et poeng da at hvis kvinnen blir hjemme må den jobben regnes som lønnet arbeid hvor lønnen tas fra mannens inntekt. Det er jo fair game, når det i realiteten er slik at hun overtar hans del av arbeidet. Så kan de få pensjonsoppsparing o.l. etter den omfordelingsnøkkelen.

Det ironiske er at det sitter kvinner på kvinneguiden og sier akkurat det samme om eget utseende. Men å finne hverandre klarer man aldri.

Men barna trenger jo faren også. Det er jo mye av hele rantingen mot "moderne datingkultur", at alle de stakkars guttebarna ikke har noen far. Man har jo ikke noen farsfigur om faren dumper barnepasset på mor. Da må man heller være tilstede på like vilkår. Hvilket går fint, siden menn er like mye egnet til barnepass som kvinner, og med tanke på kvinners utdanningsnivå i 2024 vil de tjene mer enn godt nok til å kunne være "breadwinner" i en familie. Det handler mer om at menn ikke har tatt et tilstrekkelig oppgjør med utdatert tankegods, og latt tankegods av sorten "min verdi er som forsørger" overleve litt for lenge. Der kvinner forlengst har skjønt at deres verdi i et forhold er mer enn barnepass, husstell og matlaging. Vi må slutte å undervurdere menns forsørgeregenskaper og undervurdere kvinners evne til å være hovedforsørger i en husholdning.

Har du statistikk på denne bolig-teorien din? Folk flest selger sin gamle bolig om de kjøper en ny. Det er ingen løgn, men du skjønner åpenbart ikke at "jeg har ingen venner jeg kan ringe lokalt for å organisere dette" og "jeg har ingen interesse av det å bo med venner" ikke er motsetninger, og fint kan være oppfylt samtidig. Men om jeg måtte, ville jeg jo valgt å bo med venner fremfor å bo på gaten e.l. Det hadde vært mer aktuelt da jeg var i 20-årene.

Bare tull. De fleste menn som har vært single en god stund ville vært overlykkelige med et forhold med lite sex. Det er tross alt en enorm oppgradering fra det å være ensom. Logikken din er totalt ensporet, litt som om man skulle sittet her og sagt "for kvinner er mannen bare en lommebok". Andrew Tate sender deg vel ansettelsesbrev, bare han blir ferdigsonet først. Menn responderer ikke på "babes" noe annerledes enn kvinner responderer på "kjekkaser", i det store og hele. Det er bare fantasier, og ikke noen reelle ønsker i bunn. De aller fleste menn vet at et godt forhold er der hvor det er litt mer tiltrekning enn bare det overfladiske. Forøvrig er det latterlig med alle disse incel/femcelpostene, hvor man liksom ikke er bra nok for hverandre.

Hvor er disse "mange"? Jeg sa jo allerede i forkant at du kan finne en og annen - men det er noe helt annet å gå fra "jeg fant en tråd på reddit" til "dette er hovedmotivasjon for en betydelig andel menn". De fleste som er i en slik boligsituasjon som her vil jo heller selge boligen sin for å kjøpe noe større sammen med en annen person enn at man har to relativt små leiligheter beregnet for én person hver. Du mister singelstønaden når du blir noens samboer, ikke når du får barn. Men poenget er uansett ikke at stønaden skal være så stor at du taper penger på å flytte inn med noen, men at gapet tettes slik at det ikke er noe (nevneverdig) økonomisk handicap. Du kan godt se på familie som en form for bokollektiv, og da er ikke 1x fellesstue, 1x felleskjøkken, 1x fellesbad og ETT kombinert soverom/kontor unormalt - du finner knapt et eneste bokollektiv som er innredet med et kontor - det blir et soverom til som husverten leier ut. "Om du hadde flyttet sammen med 3 andre venner så kunne du fått 72 kvm pluss 50 kvm hobbyrom. Du vil kunne få stordriftsfordeler, lavere leie og hobbyromet du ønsker, men du vil ikke, trolig fordi du ikke vil dele." Du viser jo hvor lite evne til rasjonell tenking du faktisk innehar. "Trolig fordi du ikke vil dele" - var DET den beste forklaringen du kom på? Det falt deg altså ikke inn at folk ikke nødvendigvis har tre venner på hotline hvor det passer at man i fellesskap sier opp leieavtalen og flytter inn med hverandre? Eller at vennene bor et stykke unna? Eller at disse kanskje har kone og barn selv? Eller kanskje eier fra før? Det du beskriver er sånt folk ordner når de er 19 år og ikke fikk bolig av studentsamskipnaden og man er en gjeng i ca samme boligsituasjon.

Selvsagt er soverommet det rommet folk bruker for sitt privatliv. Det gjelder voksne, og det gjelder barn - du finner knapt barn som ikke har et kombinert sove- og lekerom, og voksne med kontorpult på soverommet. Eventuelt at man har et felles soverom og kontor ved siden av (to rom er det, okke som). Badet er der fordi man trenger ett stykk av det. Rent praktisk kunne det vært benyttet av andre, men det gir ikke mening å dra fremmedfolk inn hit for noen slik grunn. Forøvrig har de fleste bokollektiv ett bad og flere som deler det, det løses greit når det er situasjonen. Hvis folk registrerer seg under to separate adresser samtidig som de faktisk bor sammen, er jo ikke det noe problem i denne debatten, da det er personer som bor sammen. Uheldig om man lurer systemet? Sikkert, men det gir ikke færre barnefødsler i dette tilfellet. Og, vis meg en statistikk som sier at folk stresser med å flytte sammen for å spare penger, når de egentlig helst ville bodd alene. Det er såpass spesielt at det får gå for å være usant inntil det er dokumentert statistisk (at du finner en person som har skrevet et leserbrev på dette og sagt noe i den retningen kan godt være). Hvorfor blander du venner inn i debatten? Det naturlige hadde vært å tenke seg sitasjonen hvor jeg hadde en familie - og selvsagt ville jeg latt andre benytte gymrommet i kjelleren i "drømmeboligen". Det er en no-brainer. Du slår inn åpne dører. Å dele det samme med en venn som betaler leie for et soverom i en situasjon hvor jeg har masse ekstra soverom? Null stress. Det er ingen som har "rett" til plass, og ingen familie med to barn og to voksne har rett på noen boligstørrelse, heller. 76 kvadrat holder for dem, hvis du mener disse behovene mine er overdrevne. Da får vi være minimalister alle mann. Men, du vil jo ha en dobbeltstandard hvor single skal bo trangt og ha alkove, og ingen TV-stue - der familier har flere bad, masse ekstra oppholdsrom og what not. Det er forøvrig ingen som nekter deg å støtte familier som vil ha barn, det er bare å åpne lommeboka og betale det du makter til dem du mener fortjener det. Single kan fint ha 150 kvadrat. Det er heller ikke alle som trenger så mye, men noen - og det må vi respektere. Disse kjøper forøvrig boligene sine selv. Men for å ta eksempelet ditt over - hvis du tenker ett soverom, ett bad, ett kjøkken, en bod, en stue med plass til litt gjester og et kontor, er du fort på 70 kvadrat + boden. Det er noe sånt jeg da mener at man bør vurdere å hjelpe single til å skaffe seg, så de slipper å bo i knøttsmå leiligheter inntil de sitter der med en fellesøkonomi med en kjæreste. Du misser forøvrig poenget: jeg unner gjerne familier å ha godt med boltreplass, det er DU som moraliserer over at single faktisk kan ha god bruk for plass. Og, de betaler jo for det selv. Du påpekte jo selv at mange enslige i Oslo har "for store boliger" - men disse har de faktisk skaffet seg på normalt vis. Det bør vi unne dem, uavhengig av hva din personlige mening om deres plassbehov måtte være.