knopflerbruce

Har absolutt ikke inntrykk av at menn i et forhold fantaserer om andre kvinner. Da er det nok noe annet som ligger under overflaten. Den du vil ha, er den du vil ha, og også den du blir mest tent av. Hvis endringen er naturlig, bryr man seg ikke. Det å bli eldre er naturlig, å legge på seg 10kg "ut av det blå" samtidig som den andre parten lever sunt skaper neppe noen god stemning. Ikke nødvendigvis pga vekt alene, men fordi det er usexy for den som liker å holde seg i form at den andre så åpenbart gir blaffen.

På samme måte som ingen tenker på det å forsørge familien i hjemlandet når man skal "forelske" seg i fattige deler av Thailand eller Filippinene, var nok ikke muligheten til en god arv i tankene på hun her (og andre i liknende posisjon). 100% ren kjærlighet, alltid. https://borsen.dagbladet.no/nyheter/dode-to-maneder-etter-bryllupet/81792460

Enig i den. Det Simen skisserer har jo lite med moderne feminisme å gjøre, som ofte handler om f.eks. det å oppheve kjønnsroller, og gi menn og kvinner friheten til å være hhv. maskuline og feminine på deres egne premisser (kontra premissene til konservative). For eksempel. Mannehat er ikke feminisme, og har aldri vært det.

Det er neppe de samme individene som eventuelt er interessert nå når dere er "godt voksne". At du da liksom skal straffe dem for at helt andre individer har avslått dine forespørsler er jo helt hinsides all fornuft. Å avvise noen pga alder, rynker o.l. er så fasadisk som du får det. Og du trekker også grensene laaaangt under der man faktisk ikke kan få barn lenger.

Ja, det er da f.eks. "kvinner er for kravstore"-type ideer jeg sikter til. Eller at kvinnen skal passe barn og stelle hus, fordi "biologi". At mannen er en naturlig leder i et forhold. And so on. (så er det ikke alle aspekter av mulige toxic-vinklinger som forekommer i diskusjonene her, da).

Ingen "guru", nei. Men jeg er engasjert i debatten, så derfor ramler jeg borti deg også på KG Dessuten syns jeg det er min plikt som mann å arrestere andre menn i manosfæreretorikk. At folk ikke klarer stå opp mot tull innad i eget kjønn er et samfunnsproblem, og jeg tar min del av jobben med å si fra.

Nei, det er det jeg også mener. Du har jo en stereotyp på en sliten "arbeidskar", som kommer hjem fra jobb, slenger seg ned i sofaen, puster tungt ut og bare "må" slappe av med en pils eller to og "intet mas" et par timer. Helst med mat på bordet, tilberedt av fruen (eventuelt en ferdigrett om han må mekke mat selv). Hvor reell denne stereotypen faktisk er der ute, må fuglene vite (jeg er IKKE sånn), men det ble jo faktisk trukket frem noe i den retningen her - med slitne menn. Som du sier: de daglige pliktene knyttet opp mot hjem og evt. barn stopper jo ikke bare fordi noen har mest lyst å slappe av. (og hvis jeg skal gi et visdomsord til dem som måtte føle seg slitne: tren kondisjon - da skal det mye mer til å bli sliten av hverdagsaktiviteter fordi kroppen er tunet inn på å takle å bli kjørt hardt kontinuerlig over tid)

Glemmer du ikke at det ikke er noen makt i å ekskludere hvis man er ekskludert selv først? Det som er makt i en datingverden er jo muligheten til å si nei til personer som er interessert i en selv. I dagens tåpelige "menn har det så vanskelig i datingverdenen og kvinnene har det så enkelt med å få sex"-narrativ skal jo maktforholdet da visstnok ligge hos de fleste kvinner som har tatt normalt godt vare på seg selv + de mest attraktive mennene, ikke dem som sliter med å finne noen som er interessert i det hele tatt. Men... hvis du nå forsvarer denne "biologisk" grunnen til å velge unge kvinner, så har du jo samtidig forsvart det samme som det du kaller fasade - nemlig at du ikke lar noen som er for gammel få sjansen til å vise sin gode personlighet, fordi det er noe feil med "det fasadiske".

Ingen "må" være en ener i de tingene, men hvis kvinnen en mann ønsker seg tilfeldigvis er den litt stereotypiske sorten som leser mer bøker enn de fleste menn har gjort og sikkert også drev med mer språkbasert lek i barnehagen (f.eks. å leke familie med dukkehuset, kontra VROOM VROOM i sandkassen), så ender du jo gjerne der at bra språk vektes positivt. At en del kvinner trigges litt av at man er god til å formulere seg og kanskje drar noen ordspill på sparket iblant (fremfor å dra "vitsebokvitser" man har pugget), er jo ikke noe å kritisere? Det må faktisk være helt greit å ønske seg en språkmektig mann hvis man er en språkmektig kvinne. Såvidt jeg har skjønt, handler vel dysleksi om at man stokker om på bokstaver - ikke om man f.eks. kan forfatte et godt logisk resonnement, eller ha et variert vokabular. Hvis noen skriver som en tulling og samtidig har masse språkfeil, er det ingen grunn til å anta at dette "egentlig er en oppegående person med dysleksi".

Det kan jo være et poeng å komme seg i litt bedre form (nei, det er ikke machoboy pumpe jern på gymmen jeg mener) hvis man "blir sliten" av en ordinær arbeidsdag. For ikke å snakke om at kvinner tross alt er i arbeid og potensielt føler på det samme.

Det er vel heller slik at det er den som er interessert først som faktisk må bevise noe. Den som er "mest på" er nødvendigvis den som må overbevise den andre parten om at hen er den riktige. Målet er jo da å få den andre personen like interessert i en selv som en selv er i den andre personen. It's not rocket science...

Det er vel heller menn som har behov for fasade, og at gutta syns dama er pen. Sånn om du virkelig vil diskutere med slike premisser. Like ekstremt i den enden. "jeg ser mange kvinner med mindre attraktive menn" er bare et tilsvar til den anekdotiske og udokumenterte "kvinner velger bare de kjekkeste mennene". Aner ikke hvorfor du trekker frem såkalt "white knighting". Skal vi diskutere vaffeloppskrifter når vi først trekker frem random topics som ikke angår temaet for tråden? Det finnes knapt noen kvinne som hater en mann. At noen skriver kronikker hvor de latterliggjør fiskebilder og wannabe alfa-hann-folk i baris på Tinder er jo ikke synonymt med å hate menn. Ei heller det å påpeke at man ikke er avhengig av en mann i livet sitt. Enig i at menns mentale helse kan være noe å fokusere på, men dette har ikke kvinner som gruppe noe ansvar for, ei heller noen vesentlig mulighet til å påvirke. For eksempel kan jo ikke kvinner trøstedate en ensom mann for å gjøre han lykkelig.

Vi må vel legge til grunn at det ikke er noen kjønnsforskjeller i det å ta ut sykemelding unødvendig (sånn om dette er et relevant tema for tråden). Hvis det er kjønnsmessige ulikheter i sykemeldingsstatistikken, er det etter all sannsynlighet legitime grunner til det.

Problemet med resonnementet ditt er at det ikke er hverken tid eller kapasitet nok til å "bli kjent med hverandre". Sikkert lett hvis du har én person som kvalifiserer for å være "kjedelig, men ikke totalt uaktuell av andre grunner", men hvis du har 200 stykker vil du jo bare kjøre det samme argumentet for de 197 en hypotetisk kvinne da ikke har tid eller kapasitet til å faktisk gi den sjansen fordi det var 3 andre som fikk den. Men også den stille mannen har jo alle anledninger til å vise seg fra en interessant side om han vil det, hvis han er "ute i markedet". En ting er jo å innta akkurat den rollen som stille og kjedelig hvis du ikke er på jakt etter noen, men det virker veldig rart å ta på seg den attituden i en setting hvor det kanskje er noen man er interessert i. Eventuelt kanskje denne personen skulle ta hun litt lubne dama som virker lat, og prøve den samme metoden der? Så kan de bruke god tid på hverandre, om de vil (fremfor at det er en person som er kjempeinteressert med en gang og skal få masse tid på seg til å overbevise noen som er mer lunken).

Hvis den harmløse saken der er bensin på bålet, vet jeg ikke hva er. Det er vel knapt noe kontroversielt i den, men den var uansett godt formulert - så kudos til forfatteren. Slenge inn denne når vi er inne på det å dele lenker: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zAAKb9/dette-boer-tinder-gjoere-annerledes

Gratulerer, du ser det samme som jeg ser. Hvis du ser at dette er et reelt fenomen og påpeker mekanismene, er du "fordomsfull" og kritikerne later som at du har anklaget ALLE for å holde på sånn. Selv om du aldri har sagt det.

Jeg bare påpeker erfaringene andre har. Og det er ikke sånn at rantingen din hjelper hverken deg selv eller andre lave menn. Hvis det er EN ting som er slitsomt, så er det å omgås folk med mindreverdighetskomplekser. Hvis klokken tikker for kvinnene, tikker den også for deg. Det er ikke et pluss for en mann å være langt eldre enn dem han går etter. Ingenting er umulig, du har kvinner som går ned i alder, også, men det vanligste er at man er omtrent på samme alder, kanskje med mannen 2-3 år eldre. Forøvrig er det jo ikke sånn at du hadde ramlet borti de samme som du har vært borti før, men du betrakter jo alle (norske) kvinner fra samme generasjon som en person. Litt sånn at du er avvist av... 10-20 stykker, og plutselig har hele generasjonen takket nei - inkludert folk du aldri har møtt. Herre gud, for en idioti.

Alle som bor i en husholdning vil ha nytte av en hage. Ser du på folk som har hage i dag, ser du vel så ofte at det er voksne som bruker den som husets barn. Det er jo fordi det er nyttig å ha. Unner du single å ha hus med hage? Og hvordan får du 30% på 35 år? Regnestykket her for min del er rimelig bent frem: anta at alle lever ca like lenge som gjennomsnittsalderen (satt til 85 år i mitt eksempel) og får et gjennomsnittlig antall barn. Det vil si at 1 million mennesker i dag om 85 år vil bli redusert til deres avkom, som er 30% færre enn den opprinnelige befolkningen (fordi 2 mennesker "byttes ut" med 1,4 i gjennomsnitt over et livsløp).

Jeg tror de fleste av oss som er 30+ og levde som barn før denne overdrevne foreldrerollen ble en ting, kan signere på at å leke ute uten foreldre som passer på ikke medfører "ustyrlighet". Vi kan fint gjeninnføre den kulturen, og det er jo faktisk krefter som trekker i den retningen alt. Det er ikke bare jeg som mener dette, for å si det sånn. I borettslag har man som regel lekeplasser o.l. hvor de kan leke. Det er da godt nok?

Familier har en bolig på to inntekter, mens single har en bolig på en inntekt. Familier kan også oppnå ytterligere stordriftsfordeler ved å bo sammen med andre familier. Sånn om du mener den type tankegang er en god løsning. Jeg unner for all del folk hus med hage, men hus med hage er også noe single ofte har nytte av. Det er ikke et familiefenomen. Nei, vi er ikke avhengig av at så mange får barn. Samfunnet er absolutt ikke avhengig av at vi opprettholder folketallet. Så kan vi sikkert diskutere hvor rask nedgang i befolkning som er bærekraftig, men det er ikke et problem om hver kvinne får et stykke under 2 barn i gjennomsnitt. Såpass robust er samfunnet. 1,4 barn er lavt, men ikke så lavt at det åpenbart er et problem. Det vil si at befolkningen over tid går ned med 30% per 85 år eller så. Jeg minner forøvrig på at vi allerede har massevis av foreldrestøtte bl.a. ifbm gratis skolegang m.m. Dessuten er det ingenting i posten din som handler om singelstøtte utover den siste setningen. Singelstøtte (i en eller annen form) vil ha som mål at single skal ha en tilsvarende god levestandard som ikke-single, og hvis det er et problem for noen, sier det igrunn ganske mye om hvor lite rasjonell og menneskevennlig tilnærmingen er. Det kan ikke på noe plan være noe galt med å ønske at single skal slippe å leve kummerlig bare fordi de ikke har en samboer.

Jeg rakket ikke ned på noe, bare poengterte noe jeg mener ikke er et givende slit. Hvis du er uenig, hva er det som er så givende med å bytte bleier eller håndtere grinete barn som trasser? Det er jo en viss nyanseforskjell mellom "givende slit" og "nødvendig onde" her. Du kan gjerne også begrunne hvorfor du mener jeg "rakker ned på det å få barn" i det du siterte. Det er uansett ikke noe mindre akseptabelt å være negativ til å få barn enn å være positiv til det. I denne tråden bør det være rom til både det å fremsnakke barnløshet og å fremsnakke det å få barn. Det er ikke vanskelig for meg å begrunne den givende biten i slitet med å løpe opp en lang bakke som en treningsaktivitet.

Det var jo et snevert og lite nyansert svar. Jeg ga bare et eksempel på meningsfullt slit, for å illustrere et poeng. Men, hvis dette slitet med å ha barn er så meningsfullt, burde vi da takke, bukke og neie for de som velger å få oppleve dette du beskriver som meningsfullt, slik dine meningsfeller foreslår vi skal gjøre? Forøvrig vil jo det med "å være mer glad i noen enn livet selv" gjelde en potensiell kjæreste, også.

Jeg har da argumentert for at familier ØKONOMISK har det vel så bra som single pga stordriftsfordeler. Når det gjelder barn, mener jeg det er individuelt. Det er ikke noen motsetning mellom at jeg (og andre barnløse) syns det med å ha barn er for mye pes, mens de som velvillig går inn i dette har et annet forhold til ting som våkenetter, bleieskift og generelle oppmerksomhetsbehov. Det er ingen dobbeltmoral her. Uavhengig av hva du syns om det.

Hva i huleste er det du babler om? Jeg ga et eksempel på meningsfullt slit, siden det ble dratt frem. Løping er da heller ikke noe "edgy", hvis det er det du mener. Edgy-folk er jo gjerne "hurr durr men stronk go gym lift heavy"-folk treningsmessig. Forøvrig: man ofret ikke noe mer i gamle dager. Tvert imot. For eksempel kastet man gjerne barna på dør og ba dem finne på noe gøy på egen hånd utover fantestreker, mens i dag skal jo foreldre involvere seg i alt mulig rart fra ungene er små til de er bortimot voksne. Hvilken jo er noe ved kulturen vi sikkert kunne endret på, slik at arbeidsmengden ved å ha barn ble litt mindre.

Et eksempel på "meningsfullt slit" kan være å løpe fra Bygdøykrysset, via Smestad og opp til Tryvannstårnet. Følelsen av å komme opp siste kneika etter å ha dratt seg selv etter nakken i et kvarter og ventet på enden av blodslitet unner jeg flere å oppleve. Og, om ikke beina er helt vrak, går det an å ta nedjoggen ned bakken på baksiden og gjennom Nordmarka, til Maridalsvannet og videre ned til sivilisasjonen. Vil si dette er mer åpenbart et "givende slit" enn å bytte bleier og å håndtere kranglete barn som trasser og griner.