knopflerbruce

Artig at du hiver "simp" mot meg med den definisjonen. På et anonymt diskusjonsforum, hvor ca 1% av brukerne bor i samme kommune som meg, og majoriteten av debattantene er menn. Det er INGENTING noen skriver her inne som gjør at personen som skriver noe plutselig får masse datingforespørsler fra kvinnelige brukere. Dessuten sier jeg ikke engang "kvinner gjør alt rett", jeg sier "den som opplever masse interesse fra det kjønnet de ønsker date, gjør åpenbart mye rett". Og vice versa. Men så viser det seg at kvinner på gruppenivå er vesentlig bedre til å få menn interessert i dem enn motsatt vei, og da bør en jo prøve å få disse som henger seg opp i "kravstorhet" til å slutte å sutre over ting de ikke får gjort en dritt med. Simping er det du gjør om du reiser til Asia og sier hvor flotte du syns de er, når du egentlig foretrekker nordisk utseende på dem du dater. Ikke minst fordi du er i en posisjon hvor slik smisking faktisk kan sikre deg et utbytte.

Haha, takk for å påpeke noe jeg ikke har sett selv. Kanskje jeg skal opprette "knopflerbruce's koseprattråd for alle som har funnet lykken med feministkvinner". Bare for å bli like lite simp og white knight som Colin.

Vel ja, jeg tenker at om jeg er interessert i noen, er det min oppgave - og min oppgave alene - å være en person som gjør den personen interessert. I den grad jeg ikke lykkes, er det meg det står på og ingen andre. Så ser jeg løsninger og muligheter, ikke hindre og problemer. Har du en god plan og litt kreativitet og positivitet, er mye gjort. Jeg løpte Arendal - Lillesand på den kaldeste dagen i november (fint med medvind, selv om nordavind gjorde at det frøs på overalt). 42km i minusgrader. Dagen før var det såvidt noen blå, løpte ut i skjorte og badeshorts - men etter 10km oppdaget jeg at jeg hadde tatt feil skopar, som er vesentlig tregere enn "go-parene". Pessimisten hadde bannet og svertet, klaget over uflaks og tenkt "nå ødela jeg alt". Jeg humret over egen idioti, hutret meg hjem og løpte dagen etter istedet - med litt mugne bein etter 10km i bra driv i banken dagen før. Men det var distansen, da... 42km solo i kulde er LANGT. Du kan gjerne grave deg ned i pessimistiske tanker da også, for du ser virkelig ikke mål mentalt før du har løpt en god stund, og du VET den siste timen blir vond. Så du tenker hvordan du kan angripe det på best mulig måte, og leter etter måter å motivere deg selv underveis. Om det så er å ta en kilometer av gangen, en sving av gangen, lyktestolpe for lyktestolpe, regne algebra, "høre" musikk mentalt - whatever makes time fly og du ikke tenker på beina. Det finnes analoger til dating i dette, også. Skal du liksom se på deg selv som uheldig over alt som ikke går din vei? Sutre og gi opp hvis du gjør en bommert? Hva med å ta det du har og gjøre det beste ut av det, og forbedre det du kan forbedre, hvis du frykter status nå ikke er nok?

Jeg aner ikke hva du vil jeg skal kommentere, det denne personen snakker om har jeg alt besvart - bl.a. denne ideen om at menn "bare vil ha sex" som en påstand som i beste fall kan sies å gjelde NOEN menn (men de syns sikkert godt når de er ute på jakt, sammenliknet med de mennene som ikke er like ivrige og dermed går litt stillere i dørene). Jeg ser heller ikke hvorfor du mener å trenge at jeg kommenterer noe hvor vi i grove trekk er enige. Men det er jo morsomt at du ikke klarer putte deg i kvinnenes sted når du selv har vært interessert, og innsett at de også har valgt etter karakter. Neinei, da er det "høyde, uførhet og fasadiske krav". Ikke f.eks. at de ikke gidder være husmor generelt, og spesielt ikke til noen som tar det for gitt fordi de tror det er kvinnens natur å holde på sånn.

Fantasier er bare fantasier, som regel. Det er rimelig stor forskjell mellom damene du ser i "guttaboys"-kalendere og damene gutta som ser på kalendrene ender opp med.

Jada jada. Normalt vs spesielt-"argument". Uten at det er begrunnet noe mer enn som synsing. Hvis du tenker over det, er det faktisk helt logisk at om en mann liker en kvinne, så er det viktigere å etablere relasjonen og tenke langsiktig enn å ha hastverk med å gjøre henne gravid. Og i den prosessen, er jo nettopp det å assosiere formene hennes med noe langsiktig en rimelig måte for evolusjonen å sikre det på. Barna skal jo oppdras, også. Av dem, sammen. I MANGE år, slik naturen har skrudd sammen mennesker. Det finnes forøvrig en annen dimensjon i dette også, nemlig at det å holde en hånd på magen til noen man er glad i, kan gi samme type respons, fordi det er noe i deg som vet at under håndflaten kan barna deres vokse. Men du blir ikke kåt av det, du får lyst på tilknytning. Det er ikke vanskelig å begrunne disse mekanismene logisk.

At en lyst innenfor ethvert domene (ikke bare sex) forsvinner trenger ikke ha en part som er "skyldig". VI utvikler oss som mennesker, og er ikke statiske. Det er en ganske sær vinkling at vi liksom leter etter en "gjerningsperson". It's just life. Det er jo bare å titte på seg selv nå vs for 10-20 år siden. Det er ikke sånn at alle endringer har en potensiell tiltalt som er skyldig i at noe har skjedd. Det er bare en naturlig dynamikk som følger av hvordan livet utspiller seg. At vi ser på sex annerledes over tid er ikke noe rart i det hele tatt. F.eks. at man som ung kanskje assosierer pupper og lår med sex, mens man senere i livet assosierer det med den potensielt lykkelige familien som ligger der (og derfor egentlig ikke blir så kåt av det hele, fordi det er en emosjonell respons først og fremst)

Har venner av begge kjønn, det er delt på midten i antall. Hver til sitt bruk, gutta spiller samme dataspill som meg - så har jeg kvinnelige venner til mer intellektuelle sysler. Det er fint med litt blanding, så slipper jeg unna "guttaboys"-praten til et par av dem (det blir litt mye iblant). Friendzone går begge veier, og det er alle fornøyd med.

Kommer helt an på personen. Mangel på erfaring og sjenerthet er ikke to sider av samme sak.

Tja, går du på Dressmann eller Jack & Jones, så har de jo bare dull'n'boring standard mannefarger og intet som er i nærheten så interessant og nytenkende som det til høyre. Det fins grenser for hvor artig hvitt, sort, beige og blå er i lengden.

Samfunnet har ikke noen slike "krav". Hva folk vil ha ut av sine yngre voksenår er individuelle valg. Du tar dine, andre sine. Men bare som et apropos: denne "protect and provide"-hannen i Det Konservative Univers har jo virkelig dette vellykkethetspresset på seg. Hvor han først skal vinne sin husmorkvinne på det, og så jobbe for to for å "forsørge familien sin". Men, da er det plutselig greit.

"Bare noen år" - kvinner har vel rundt 30 år hvor de kan bli gravide. Det er mye av voksenlivet, og det er ikke sånn at menn uten videre kan bli fedre når de er godt oppi åra. Joda, unntak finnes, men det er jo grunner til at nybakte fedre på 60+ nesten ikke skjer i praksis. Menn må forøvrig klare å håndtere seksualdriften sin selv, og hvis konsekvensen av "jeg bare måååå pule assa så da driter vi i alt av moral og ærlighet i prosessen" får du det datingklimaet vi ser i dag - hvor kvinner må anta at menn som vil ha dem med hjem, gjør det fordi de vil ligge med dem. Uansett hva de faktisk sier. Som om ordene er luft.

Det med å ha fokus på sex går også andre veien. Det er ikke så interessant å invitere kvinner hjem dersom de kun sier ja hvis de vil ha sex, og du vet det ender med at de kaster klærne i den tro at bare det skal være nok til å få seg noe. Det hadde vært bedre om man faktisk brukte ord, og ikke la masse tull mellom linjene av sorten "bli med hjem" betyr "sex". Det gjør det faktisk ikke.

Men "vesentlig oftere" kan også betyr en gang annenhver uke. Det trenger ikke passe inn i narrativet om mannen som "bare må" ligge en gang for dag, eller deromkring. Kvalitet over kvantitet.

Samtidig trenger man ikke ha så mye sex for å sikre akkurat den oppgaven. Ideen om mannen som "bare må spre genene sine" er rimelig teit.

Men igjen blir det å slenge målstolpen rundt og drive med flagging av "hva som er mest normalt". De fleste må ikke på død og liv ha sex, heller. Men det er mye plass mellom "må ha" og "trenger ikke", og selv om noe oppfattes som sunt og gir glede, er det ikke en nødvendighet. Hvis alt som er "sunt og gir næring og glede" skulle vært obligatorisk, hadde vi ikke hatt stort annet å fylle dagene med enn å følge den listen. At det liksom skulle være så vanlig å mene at verdien av et forhold er sex i så stor grad at forholdet ikke har nok verdi uten, er en sterk overdrivelse. Det er sikkert slik for noen, men hvis det er så viktig for en selv må en faktisk ta 100% ansvar for å finne en partner som matcher det. Din sexdrive er ikke partnerens problem.

Forhold med sex kalles "friends with benefits". Sånn om du vil skille på dette på den måten.

Og det å være seksuell betyr ikke å gå på veggen om man ikke får det, heller. Det er tross alt mange seksuelle single som ikke får seg noe, uten at de eksploderer av den grunn. Det blir bare en prioritering. Det blir igrunn bare fordummende om det liksom bare er ytterpunkter her - aseksuelle og dem som "bare mååååå" ha sex.

Du kan godt spørre chatGPT, men hvis det skal være en sammenheng, kan du ikke ha ørten unntak av sorten "menn som klarer være menn uten å ta slik risiko". Da er det åpenbart at det egentlig er andre faktorer som er årsaken. Det er stor forskjell mellom korrelasjon og kausalitet. Løper du fortere, kommer du raskere frem er kausalitet, fordi det ikke finnes noen unntak til regelen innenfor de rammene den opererer. Men som sagt: du kan ha menn som er proppfulle av testosteron som ikke har noen utpreget "risikoadferd".

Det er også ikke sånn at man må vær aseksuell for å prioritere det ganske langt ned på listen Syns det er ganske sært... de fleste menn dealer jo med sin egen kåthet hele tiden. Så er det plutselig et enormt problem om det fortsatt skjer i et forhold.

Du kan ikke forvente likestilling i barne(?)fordelingssaker hvis far har abdisert fra eller blitt presset ut av omsorgsrollen når barna er små. Det er så søtt med memes av menn med koffert som står i døra og kommer hjem til en smilende mor med barn på armen, etter selv å ha vært på kontoret i ti timer. Men, den faren til barnet er jo knapt tilstede og kan åpenbart ikke forvente mer enn "annenhver helg pluss onsdager". Eller noe sånt. Det sier seg selv at den som er hjemmeværende er den som yter omsorgen, og hvis mantraet er at det SKAL være kvinnen blir også omsorgen for barn delt ut med utgangspunkt i dette.

Nå er ikke jeg kvinne, men for å ta den andre veien: det har lite å si. Sex er dessert, ikke hovedrett. Det blir jo ellers litt rart å bytte ut en setting hvor man får nærhet og alle de andre, gode sidene ved et forhold og bytte det ut med en setting uten dette, men hvor en likevel må ta seg av de behovene selv.

Jeg velger å tro at menn er laget slik at vi ikke er dumdristige. Å "ta risiko" er en ting, men da gjør man det ut fra en helhetlig vurdering om at kostnaden ved å tape er lav og mulig gevinst er høy. Det er neppe "testosteron" som er grunnen til at unge menn tar i overkant mange tåpelige valg bak rattet, siden dumdristighet er nettopp sånt evolusjonen i stor grad luker bort. Ingen klarer overleve og forplante seg om man er dævv. Mann som kvinne. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke kan måle noe mellom to grupper og finne forskjeller, men de er som regel små og mye mindre enn variasjonen innad i gruppene selv.

Syns mye av disse diskusjonene blir til tåpelige karikaturer og veldig sorthvitt. Den der "ånei, menn kan ikke si noe fordi kvinner slik og sånn blabla" er bare kjønnskonservativt vås som underbygger en fiks idé om at menn og kvinner er så ulike på dette. Det er de ikke, menn har også elefanthukommelse noen ganger - og andre ganger gir man noen "slækk". Det er heller individuelle forskjeller, og litt av poenget med å finne en god partner er jo å nappe tak i noen som er kompatibel - og da kan jo to personer som liker å lire av seg mye piss i en diskusjon og så bli ferdig med saken "i kampens hete" fungere godt sammen. Eventuelt to som aldri vil finne på å misbruke det å ha åpnet seg. Det er også ganske mye navigeringsrom mellom "holde alt inni seg" til å bruke partneren til noe man åpenbart tar med en psykolog eller psykiater først og fremst. At menn liksom skulle vegre seg for å speile kvinners evne til å åpne seg blir bare sært. Det nivået er jo omtrent riktig satt, er det ikke? Så er det bare denne "ying yang"-tankegangen mellom kjønnene som hindrer menn i å gjøre det samme. Uansett burde det ikke være noe problem å være sårbar i et forhold, siden forholdet uansett er basert på tillit. At den tilliten i teorien kan misbrukes, er ikke et reelt problem fordi det er verre å ikke stole på partneren sin enn det er å få et par øyeblikk hvor noen er en douchebag i retur akkurat i en bruddprosess.

For min del blir det tåpelig å i det hele tatt kalle det et "selvmordsforsøk" om det er et rop om hjelp. Det kan ikke BÅDE være et forsøk på å ta sitt eget liv OG være et genuint ønske om å få hjelp til å takle et eller annet. Ved å prøve å ta livet ditt, sier du at ingen kan hjelpe deg. Ved å drive selvskading sier du noe om at du kan komme til å ta livet ditt om ting blir verre. At flere kvinner reddes etter et reelt selvmordsforsøk er vel kanskje bare en konsekvens av gammeldags maskulinitet, hvor det blir mer naturlig å blåse hodet av seg med en hagle enn å gjøre det "rent og pent" med piller eller på andre måter (hvilket forsåvidt er hensynsfullt mot den som til slutt oppdager liket, også).