knopflerbruce

Kjønnsroller endrer seg jo for en grunn, og når noen kommer med svada som "oppfører seg som en mann" fordi man tar en drøy vits, så blir det jo sånn at man fortsetter for å gjøre et poeng av at det IKKE er kjønnet oppførsel å dra edgy vitser. Man kan godt være imot den type humor, men da bør en jo være imot den når det kommer fra en mann, også. Ellers er man bare en hykler. At det blir større spillerom for kvinner i å utfolde sin femininitet, er jo bare et pluss.

Spørsmålet blir jo bare hva DU definerer som maskulint, isåfall. Personlig ser jeg ikke mye mandig i den stereotypen som gjerne omtales som toxic, en maskulin mann er en som tør tre utenfor normer og kle seg i rosa shorts og øreringer om så er. Og felle en tåre om han ønsker det. At tankesettet "dette kan jeg ikke gjøre som mann, for det er feminint" blir sett på som toxic, er ikke så rart, for det er jo nettopp den type begrensninger som er gift i samfunnet (derav begrepet). Akkurat som at ingen kvinne bør tenke "dette kan jeg ikke gjøre som kvinne, fordi det er maskulint". Men, der har jo kvinner faktisk gjort en bedre jobb som gruppe enn oss menn - det er jo blitt feminint å pumpe jern på gymmen og løpe maraton. Eller være CEO, gründer eller kjøre bil. Men jeg venter fortsatt på at det skal bli anerkjent som maskulint å drive med yoga eller være sykepleier. Som et apropos: "maskuline" menn har en pussig tendens til å omfavne det "feminine" bare det er innpakket i en maskulin setting. Tenk f.eks. på det militære, hvor det er mange menn som har felt en tåre over det å ha mistet en kamerat i kamp, gjerne mot en mannlig medsoldats skulder. Eller bare er overveldet av opplevelsen av å stå midt i en krig, med menneskelig lidelse på alle kanter. Eller savner hunden, kjæresten eller sin mor etter å ha vært noen måneder ved frontlinjene. Soldater yter generelt mye av den samme typen omsorg for hverandre som det kvinner gjør ellers, men fordi man kan pakke det inn i noe "barskt" blir det liksom greit uten å miste manndom, likevel. Og, jeg mener jo at hvis det å føle at man er mann impliserer at man må holde tilbake på følelser, så er ikke det et tegn på en sterk maskulinitet. Sterke personligheter gir litt mer faen, og lar ikke andre definere hvordan en selv skal være en representant for eget kjønn, og ikke minst har den sterke (mannlige) personligheten ønske om å hjelpe andre til å nyte av den samme friheten til å være maskulin på egne premisser fremfor å belære dem om stereotypisk maskulinitet som et ideal. Toxic-biten omhandler også hvordan en påvirker andre til å være. Hvis man skal begrense andre menns frihet til å være maskuline gjennom å definere deres oppførsel som "feminin" er man toxic. Jeg kjenner noen sånne, som kaller det "kvinnfolk" når jeg lager saft og syltetøy. DET er toxic masculinity, fordi man skal prøve å "ta" noen på å være mindre menn og indirekte fremheve seg selv som en motpol. Som om personen i det tilfellet, uten så mye som et fagbrev og med gjeldsordning på "CVen", blir noe mer maskulin enn saftkokeren bare fordi han har skinnet hodet, trent litt biceps og spiser en hel flintsteik til middag nå og da fremfor salat eller havregrøt.

Hvis noen kjøper seg tak over hodet, er det for å bo der. De har hverken bedt om en verdiøkning eller gjort noe som tilsier at de skal måtte betale for å få lov til å fortsette bo der. Skatt på eierskap er en uting som bare eksisterer fordi politikere kan ta seg friheten til å pålegge folk skatter til å dekke alle utgiftspostene de tar på seg når det er valgkamp. Eiendomsskatten kan ryke og reise, især på primærbolig - uavhengig av om den har takst til 1 million eller 100 millioner. Det er hjemmet ditt, og ingen offentlig instans har noen legitim grunn til å si "du må selge hjemmet ditt for å betale eiendomsskatten vi pålegger deg". Hvis en absolutt insisterer på skatt her, må det være en form for inntektsskatt når man selger boligen (altså at mellomlegget mellom kjøpsverdi, bruksutgifter - oppvarming, oppussing, vedlikehold etc inkludert - blir sett på som en form for inntekt). Så går det jo gjerne noen år imellom hvert salg, men man hindrer det viktigste - og det er at folk ikke jages ut av sine hjem fordi det offentlige sier "du har ikke råd til å bo på din egen nedbetalte eiendom"

Jeg har ikke sagt noe om verdifall, det er det å miste utsikten i seg selv som er vesentlig for den som bor der. Dessuten gjelder jo den samme beskyttelsen dem som bor i blokk. Hvorfor skal blokkboere slippe unna å betale for den samme tjenesten man forventer at andre skal betale for? Du flytter bare målstolpen fra innlegg til innlegg. "å forvente at du også må betale for det" - for TRETTISJETTE GANG eller noe sånt: INNTEKTSSKATT!!! Helst burde man ikke hatt det en gang, fordi man fortsatt ender opp der at noen betaler mer for samme tjeneste bare fordi sosialister har bestemt at noe skal koste mer for dem som tjener mye - som om det å "ha råd til noe" er et argument for å betale ekstra. Vi trenger ikke noen skatt. Hvis du, eller andre, mener at dette er en reell grunn til å kreve inn midler blir vi bare enige om et fast beløp per bolig, og fakturerer deretter. Da er det likt, rettferdig, og alt det der.

Hæ? Jeg har da ikke brukt verdisenking av andres boliger som argument. Om det da ikke er fordi man totalt ødelegger utsikt o.l., da blir det noe annet - men jeg har ikke sympati med dem som betaler 10 millioner for en bolig og den halveres i verdi fordi det bygges nok til at det er kjøpers marked noen år senere. Tak over hodet har man uansett, selv om det kostet mer enn det kunne gjort. Generelt tenker jeg at det er fint slik man har gjort det i Oslo hvor det er villastrøk og strøk med blokker litt adskilt. Det er ingenting ved strøk med blokkleiligheter som medfører at folk blir kriminelle av å bo der. De som eier eiendommer med verdi betaler skatt fra sin inntekt. Og, da har man betalt for dette. Premisset ditt er jo at de ikke betaler noe uten at man har eiendomsskatt? Om noe burde jo isåfall blokkleiligheter ha en kriminalitetsskatt heftet ved seg, hvis man mener at slike strøk spiser mer av politiressursene. Hvorfor skal villaeiere betaler for at blokkboere har større bruk for politi og andre offentlige tjenester? Uten eiendom er det akkurat like billig å bo i blokk som i en leilighet (det som dekkes av felleskostnader er jo uansett utgifter en eneboligeier må forholde seg til, bare uten et borettslag i ryggen - det er ikke penger spart). Du har heller ikke tilgang til leieinntekter i en villa du selv bor i, noe mer enn en som bor i blokkleilighet, og om noe har man vel typisk dårligere tilgang til offentlige tjenester i villastrøk siden skoler, kollektivtransport o.l. gjerne bygges der hvor folk bor tett. For å ta Bærum som eksempel: der hvor det er blokker i øst, er nettopp akkurat der hvor t-banens linje 2 og 3 går. Har du 500+ meter til t-banestasjonen din, bor du med 99% sannsynlighet ikke i en blokk. Leieinntekter er forøvrig bare en transaksjon, og husverten har plikter overfor leietager. I praksis er det bare en jobb. Det er mulig du ser for deg at det ikke er noe arbeid forbundet med utleie og at det er "free money", men slik er det ikke. Men du merker det kanskje ikke så mye UNDER leieforholdet (om ikke noe går i stykker), mens det godt kan være at en utleiebolig blir påkostet når man bytter leietaker pga oppussing/andre utbedringer. Det er jo også derfor mange nå selger fordi man skattes til helvete og tilbake av sosialistene, til det punktet hvor leieinntektene ikke er bra nok til å dekke opp utgiftene. Husk også at landsbyen og individet har gjensidige plikter og behov. Slik du ser på det, ville det vært naturlig med et spleiselag hvor man betaler samme sum uavhengig av inntekt og formue, fremfor at det blir sånn at "den som tjener mest betaler mest for melkekartongen sin bare fordi man har god råd". Det koster akkurat like mye å vedlikeholde en vei om eiendommen veien ligger ved er verdt 1 million eller 50 millioner.

Jeg har ikke bedt om verdiøkning. Jeg vil bare bo. Akkurat som at gamlingene på Nordstrand kjøpte hus for å bo i, og må betale sosialistskatt/misunnelsesskatt på grunn av noe de ikke har hatt kontroll over i det hele tatt - eller bedt om. Det blir merkelig hvis det offentlige regelrett påtvinger deg en verdiøkning og deretter tvinger deg til å selge for å kunne betale skatten den mener å kunne kreve inn som følge av verdiøkningen. Og, for å snu på det: en privatperson kan ikke kreve noe fra staten hvis man gjør noe som gjør at det offentlige opplever en verdiøkning, og det må være en form for jevnbyrdighet her. Hvis jeg f.eks. bidrar ekstra til at områdene i Oslo sentrum ser pene ut, må jeg kunne be om penger fra Oslo kommune for den verdiøkningen som et renere bymiljø medfører. For eksempel. Har Oslo kommune leid meg inn til den jobben? Nei. Men ingen har leid inn kommunen til å bygge whatever infrastruktur som gir økt verdi, heller. I tillegg har jo mesteparten av verdiøkningen lite med å oppgradere infrastruktur å gjøre, det er bare en konsekvens av knapphet på bosteder - og det er ikke noe å premiere det offentlige for. Du har jo Camlon her, som kaller det hele "et svik". Skal vi da belønne politikere som sviker befolkningen med å få penger fra den samme befolkningen fordi politikernes svik har skapt høye boligpriser? Vi betaler inntektsskatt. Det får nesten holde for å dekke grunnleggende tjenester som det å håndheve eiendomsretten via rettsvesenet og politi.

Vi kan jo fjerne eiendomsskatten helt, for eksempel. Det er en bedre løsning enn at folk skal måtte selge noe de eier fordi staten helt ut av det blå skal ha inntekt fordi DU eier noe. Det er jo en helt meningsløs skatt som ikke tjener til noe annet godt enn "å sørge for at budsjettet går i null".

Altså, slik jeg leste posten din ville jeg tenkt det var ganske sammenliknbart. Å kalle det et "svik" er å dra det vel langt (svik mot hvem og på hvilken måte?), men det er definitivt ting som kan og bør gjøres for å gjøre det enklere for folk å få seg et sted å bo som man faktisk eier. Det hjelper heller ikke å "tvinge" folk til å selge gjennom å skatte livskiten av boliger via formuesskatt, hvis det ikke påvirker salgsprisene i særlig grad. Da ødelegger man bare for dem som ikke har råd til å kjøpe selv med reduserte kjøpspriser og trenger å leie noe en periode. Den beste løsningen hadde vært å åpne flere områder for boligbygging og kutte i irrelevante TEK-krav (altså ting som energieffektivitet, utforming o.l. - sikkerhet er dog greit å ha noen regler på). At det med å ha to inntekter bare presser prisene opp er jo fordi det er knapphet på boliger, fordi man må tigge og be om å få lov til å sette opp et bygg på en tomt og samtidig forholde seg til for mange fordyrende regler ellers. (her er vi vel også enige?)

Du må også ta hensyn til inflasjon. 200000 i 1990 tilsvarer 450000 i dag. Så man måtte da hatt omtrent 2,25 millioner i banken og spare 450k i året for å få en tilsvarende situasjon. Det sier jo også litt om hvor mye 1 million faktisk var i 1990 og hvor stor del av folks årslønn 200k var. Men ja, eneboliger jeg så på for 10 år siden og ikke hadde råd til - og faktisk fint kunne kjøpt nå - har jeg ikke råd til pga økte priser. It is what it is.

Lyst (på sikt) - ja. Villig til offeret - nei.

DIn fremstilling er vel ikke helt riktig, motsvaret var mer i retning av at det ikke nødvendigvis er sånn at man ønsker en samtale der man ikke kan slippe unna den og at det da må være opp til den som starter den å lese situasjonen rett. Og, det er faktisk et helt gyldig poeng. Prøver man å sjekke opp noen, må man være bevisst situasjoner der personen ikke så lett kan komme seg vekk. F.eks. på en t-bane, på jobb e.l. Det er forsåvidt også interessant at dette tydeligvis handler vel så mye som å kritisere noens mening som å rundt hva "god kutyme" kan være i slike situasjoner, og sette grensen et fornuftig sted. Og det inkluderer også det å faktisk anerkjenne poenget Krieg tar opp fremfor å sable det ned og late som at menn faktisk risikerer noe ("#metoo") ved å si hei til en eller annen. Det gjør man altså ikke, og det kan ikke presiseres tydelig nok. Det ALLE eksemplene handler om, er jo at man ikke har lest situasjonen på en god måte og trukket seg ut i tide. Hvis vi skal gjøre denne debatten mindre dum, må vi gå videre fra denne kritikken mot noens mening (en kritikk som er meningsløst) og heller diskutere hva som faktisk er et fornuftig sted å trekke grensen for hva man bør eller ikke bør ta seg av friheter overfor andre. Ofte handler kanskje dette om hvorfor man vil prate med noen, også. "Hun så søt ut" er jo en helt hinsides teit begrunnelse, sånn i utgangspunktet, fordi du har ingenting å starte samtalen med som ikke føles klossete om det ikke er i en setting hvor det er naturlig å prate med noen (f.eks. i en bar eller på et diskotek). Hvis den rimelige initialresponsen til noen sannsynligvis er "hvorfor i huleste tar du kontakt med meg?" er det kanskje bedre å vente til man har en litt mer ordentlig grunn? Just saying. Jeg har også vært der hvor det har føltes ubehagelig når fremmede prater til meg når det går et par setninger og jeg fortsatt ikke skjønner et kvidder av hvorfor de gadd starte samtalen! Da lurer man jo på om denne personen er vel bevart og om det kan utvikle seg til noe plagsomt. Men om noen faktisk HAR en grunn, f.eks. at jeg gikk i en bandskjorte og de prater om noe relatert til den artisten, fair game! Da gir det jo faktisk litt mening i å initiere samtalen, fordi det er en felles interesse i bunn der. For å være ærlig - jeg ønsker ikke å befinner meg i et samfunn hvor man ikke kan ta t-banen uten å risikere å bli overøst med tomprat og random folk som sjekker meg opp fordi de syns jeg så kjekk ut (og har ingen annen grunn til å si "hei" enn det). Heldigvis slipper man jo som mann unna mye av dette, fordi kvinner ikke "yolo-er" sjekkingen på samme måte som menn har en tendens til å gjøre (ref. massesveipingen på Tinder også, forsåvidt).

...men ingen har jo kritisert nettopp dette. Poenget er å tolke signaler riktig. For eksempel om noen ikke virker veldig interessert i en samtale. Du lager en kamp her som ikke eksisterer. Det som kritiseres er utelukkende de tilfellene hvor folk ikke lar andre være i fred, der man burde gjøre nettopp det.

Men igjen: når i huleste har folk fått kritikk for å be noen ut på en kaffe? Det som (nesten) alltid ligger bak disse historiene er jo at folk er creepy, pågående, ufine, seksualiserte e.l. - det er IKKE et reelt problem at man ikke kan prate NORMALT med ukjente personer. Altså, jeg sto utenfor og pratet med en kvasi-nabo nå i sted uten å få noen metoo-advarsel. Det var igrunn veldig enkelt å unngå å være pågående, seksualisert etc når jeg spurte om jeg kunne få plukke litt plommer fra treet deres. Hele denne diskusjonen bærer preg av at man prøver å late som folk er hårsåre og henger seg opp i NORMAL oppførsel når menn kritiseres for det vi må kalle "dårlig håndverk" hvis vi vil være litt snille. Det er ikke sånn at noe blir sant (at "menn ikke kan ta kontakt med kvinner på bussen lenger") bare fordi man gjentar usannheten nok ganger. Det er bent frem etter nesen, som det alltid har vært, hvis man kjenner sin besøkelsestid og gjør det på en noen lunde gentlemanly måte.

Sikkert, men ingen antar jo at noen som "er litt klossete" er autist. Det du beskriver betinger at noen faktisk vet om det i forkant.

Det hele løser seg selv når menn slutter å plystre på damer, sende dickpics, prøve flørte med seksuelle kommentarer, anta at "nei betyr å spille hard to get" og så videre. Men dette er faktisk mennenes oppgave å løse. Hvis folk rister på skuldrene og babler noe vås om testosteron og "biologi" fremfor å rydde opp i eget reir, vil det være sånn en god stund til. For, tross alt, det er lettere å ha sympati med dem som får seksualiserte kommentarer bare fordi de går lettkledd e.l. - når menn sjeldent til aldri møter det samme når de går i baris og shorts. Det er rett og slett ingen rimelig grunn til at kvinner skal måtte dekke seg til noe mer enn menn for å slippe unna sånt, og inntil så skjer vil det være helt legitimt å rette en pekefinger mot mennene som opptrer kritikkverdig. Det er ingen heksejakt å gå etter denne type adferd, tvert imot er det helt nødvendig.

Vi må alle stå til ansvar for våre egne usikkerheter, og hvis noen ikke tør å snakke med kvinner "fordi de er så redde for å bli anklaget for seksuell trakassering" er det ikke metoo eller villebaresnakkelitt har bommet på. Det er ikke opp til normale folk å sy puter oppunder armene på de mest sosialt klossete der ute, som muligens hverken klarer lærer lese noens kroppsspråk eller har noen bedre sjekkereplikker enn noen småperverse forsøk på humor eller ting de har hentet ut fra en bok som alle har hørt 1000 ganger før. Har du antennene påskrudd, kan du fint prate med folk på t-banen også i dag, og det er få (om noen) uten store problemer som har bedrevet selvsensur på dette. Det viktigste kriteriumet for å innta en slik usikkerhet er jo det å ha gått i baret noen ganger først, folk som opplever at deres måte å tiltale fremmede på ikke skaper noe ubehag fortsetter jo med det - uavhengig av om det dukker opp en eller annen sutrekronikk om dette på Nettavisen eller i Subjekt.

Hvis man kunne sett sveipeandelen på folk som sveiper på en selv, ville mye løst seg selv fordi de som vil ha et forhold vil nødvendigvis være litt mer kresne enn dem som bare vil ha et ligg. For å si det sånn: hvis jeg hadde Tinder-betalt-versjon og en søt babe sveipet på meg, ville jeg blitt veldig skeptisk om hun sveipet på 30-60% av profilene, for å si det sånn. Da er man jo bare en av svært mange, og det er mye mer attraktivt å være en som faktisk er utvalgt. Det største problemet med Tinder, foruten layouten, er jo folk som sveiper på nesten alt og dermed ødelegger profilenes funksjon som filter.

Og hvordan vet du hvem som gjør hva, og at disse du påstår eksisterer faktisk finnes? Du prøver jo bare å være tankeleser og anta masse negativt rundt dette du kaller "smuler av oppmerksomhet". Bevares, det er sikkert en eller annen som har holdt på sånn, men det er ikke i nærheten av å være noen normal å holde på sånn rett og slett fordi folk flest er ålreite mennesker. Løsningen er jo uansett enkel - det er opp til deg å bestemme om du syns noen svarer for tregt, og bruker det som grunnlag for å kutte kontakten eller starte å prate med andre.

Det er ikke sånn at alle man prater med er den sorten hvor du har lyst å prate med dem HELE TIDEN. Det er jo litt av en offermentalitet du viser her. "Nedgradert" my ass... De fleste du omgås gir du jo nettopp "smuler av oppmerksomhet". Hvorfor i huleste skulle defaulten være noe annet ellers i livet? Tvert imot er det jo mer vanlig at man bruker litt tid på å sjekke telefonen og svare folk, og at man ikke nødvendigvis snakkes hver dag.

Altså, om noen er vinglete, så kan jo det godt være fordi de er usikre. Man velger selv om man vil gå videre eller ikke, og det er jo ellers lov til å f.eks. prøve å holde på noen som en (potensiell) venn over en kjæreste. Til syvende og sist blir det jo bare en vurdering om den personen man er i den situasjonen med er så bra at det er verdt det, eller ikke.

Kan du norsk? Jeg har ikke sagt noe om å "se ned på de som sliter". Jeg kommenterer at man taler med to tunger i disse diskusjonene, altså at man later som at norske kvinner er så "maskuline" etc, og samtidig snakker så varmt om de asiatiske damene når utgangspunktet er at man EGENTLIG har en preferanse for norske kvinner, men blir avvist av dem og at det å dra til det såkalte "utlandet" helt bevisst er en Plan B. Altså at grunnlaget for å prate skit om norske kvinner bare er en slags forsvarsmekanisme for å rettferdiggjøre det å ha blitt avvist et utall ganger. Det jeg savner er egentlig bare ærlighet og reelt edle hensikter. Også rundt det med hvordan man ser på kjønnsroller i hjemmet (les: om man vil ha noen som er underdanig/avhengig av en selv).

Food for thought: det er vel bortimot ingen av disse som "elsker asiatiske damer fordi de norske er så fæle og lite feminine" som ikke har blitt avvist et utall ganger av etnisk norske damer først, er det? Det vanlige er vel at menn som er til dels godt voksne er dem som reiser dit og "ordner seg", ikke at man helt fra man var 15 år visste at det var noen fra Thailand eller Filippinene man syns så best ut/passer best? Og det er kanskje litt der det kommer noe stigma - når det så åpenbart er en Plan B, og man later som noe annet.

"Utlandet" er for alle praktiske formål slett ikke så bredt som du prøver få det til å høres ut som. Å se etter noen "i utlandet" vil jo si at man helst bør scanne litt bredere enn bare akkurat Thailand og Filippinene...

Klovneriet er det du som står for. Hvis du er eldre enn meg, husker du sikkert denne sangen: https://en.wikipedia.org/wiki/Cat's_in_the_Cradle Og, den illustrerer poenget her med "den arbeidende familiefaren" som aldri er tilstede fordi han er opptatt med jobb. Ingen hverken kan eller bør forby nordmenn å "møte andre", men hvem som får lov til å bo i landet og på hvilket grunnlag er jo åpent for regulering slik det er per i dag. Men, det viser seg jo også at det ikke er nok å "få lov" - helst skal man slippe å høre på kritiske røster i tillegg. For, da er man jo "stigmatisert".

Tenk så gøy det faktisk hadde vært om det hadde vært en eksplitt referanse til begrepet "ONS" is bibelen. Forøvrig er vel hele den konservative ideen om "kjernefamilien" at barna i hovedsak vokser opp med mor, med en far som svipper innom innimellom når han ikke tjener penger, sover, spiser eller slapper av i sin "harde arbeidsuke med overtid for å forsørge kone og ungeflokken". Det er vel heller mer progressive krefter som faktisk legger til rette for at mor OG far er til stede, hvor en deler permisjoner på midten og forventer at både mor og far jobber - og at en helst bør gå ned omtrent like mye i stilling for å sikre lik grad av tilstedeværelse i barnas oppvekst. Det jamres jo mye om barnefordelingssaker fra antifeminister, hvor det liksom forventes å være en førsteprioritet å "jevne ut" ting. I familier hvor fars rolle ikke er å skifte bleier og hjelpe til med lekser, men å skaffe penger til husholdningen, er det klink umulig å lande på noe annet enn at det er mor som blir hovedomsorgsperson om det ikke går å dele det på midten ved et potensielt brudd. Skal denne problemstillingen løses, må faktisk fedrene stille opp på lik linje med mødrene også når barna er små. Just saying. (for, det er jo ikke bare det å ha en far og en mor i huset som faktisk definerer begrepet "kjernefamilie" - det handler like mye om disse forkvaklede og utdaterte ideene om "biologisk betingede" kjønnsroller)