knopflerbruce

At samfunnet er laget av menn for menn følger jo bare av hvem som bestemte i gamle dager. Det var ikke ALLE MENN som hadde stemmerett i starten, men menn fikk det før kvinner. De fleste i maktposisjoner av ymse slag var også menn. Det er bare andre (toxic) menn som forventer at menn skal håndtere "press og vanskelige opplevelser bedre". Tvert imot ønsker jo kvinner spesielt at menn skal gi seg med denne "jeg må være hard og kald"-mentaliteten, og heller åpne seg mer opp så man ikke lar problemer gå for lenge uten at man gjør noe med dem. Enten det er fysiske eller psykiske sådanne. Hvis menn i arbeidslivet møter disse forventningene du beskriver, er det når sjefen er en (stereotypisk) mann. Ikke når sjefen er en kvinne eller en mer moderne innrettet mann.

Hadde dette hatt noe med at "single kvinner som ikke fikk seg mann og barn er så ulykkelige" ville en ikke sett det samme gapet i alle aldersgrupper. Det du ser, er bare at det enten er slik at samfunnet fortsatt er laget for menn slik at kvinner generelt - om de er 18 eller 81 - lettere får psykiske problemer, eller at kvinner lettere tar i bruk leger enn det menn gjør (stereotypen på menn er jo at psykiske problemer fortsatt er forbundet med svakhet og skam). Det er flott å spørre seg hvorfor, men la oss ikke narre oss selv til å tro at dette har noe med at kvinner sitter hjemme med kattene sine og sipper over barna de ikke rakk å få fordi de festet bort 20-årene sine og "ble for kravstor" i 30-årene.

Poenget er at man aktivt oppsøker settinger hvor det oppstår en maktubalanse. Du får da situasjoner hvor fattige kvinner kan (og ofte kommer vil) fake kjærlighet for økonomiske goder. Altså at det man gjør betraktes som en slags jobb for å forsørge egen familie, mens det overfor mannen blir kommunisert som kjærlighet. Og, motsatt: mannen søker en setting hvor det koster mer for den andre parten å bryte forholdet. I et normalt forhold slår man som regel opp hvis kjærligheten er borte. Hvis foreldrenes liv i Thailand eller på Filippinene avhenger av at man står i et dårlig forhold, blir det straks noe annet. Eventuelt også ens eget liv, om så er. Forøvrig er dette helt analogt til den kritikken som er mot forhold mellom eldgamle menn og unge damer (tenk Hugh Hefner), hvor alle skjønner at dette egentlig er en slags businesstransaksjon og ikke kjærlighet. At noen like en persons flotte ansikt eller sixpack, er helt fair - det er i alle fall en del av personens identitet (noe lommebok og evne til å være "levende mastercard" ikke er)

All den tid 99,99% av menn og kvinner aldri er involvert i partnerdrap, skal det litt til å generalisere et sånt fenomen over hele kjønn.

Man har det nok som tradisjon, men da er det jo fortrinnsvis egne penger, er det ikke? Og ikke ektemannens? Altså, ektemannen (den norske) har jo sine egne foreldre å sende penger til. Blir toskete om hele opplegget her er "mannen betaler for fire foreldre". (hvis kona jobber fulltid, tar sin halvpart av de daglige utgiftene og bruker av restkronene til å sende hjem er jo det helt fair)

Ja, men og litt nei: hvis man tilpasser utenfor gjennomsnittet, er det alltid nedover, siden det er lettest å kjøre et simpelt sympatiargument mot Lille Per som sliter med syvgangen enn Lille Pål som vil lære seg 17-gangen.

Nå har vi ikke snakket om barn i spedbarnsalder, som disse konkretene til Piaget handler om. Det er neppe Piagets intensjon at lekeklossene til seksåringen skal anvendes i den formell-operasjonelle fasen av livet (som altså er halvparten av skolegangen, og starter ved 12 års alder pluss minus den naturlige variasjon hos mennesker). For å sitere en kilde som omtaler denne fasen: "Her tar barnet avstand fra gjenstander og alt konkret og er i stand til å tenke abstrakt." Så snakker vi jo opprinnelig om elever som er tidlig modne på dette viset, tenk f.eks. analogt til de sjakkspillerne som får høyere rating enn de fleste voksne når de er 10-12 år og åpenbart har kommet inn i det formell-operasjonelle en god del tidligere enn ved fylte 12. Jeg tror ikke jeg har hintet om at jeg mener man skal skrote konkreter for syvåringer, men vi lener oss på det også når ungene er kjønnsmodne også for å lære dem kombinatorikk og likninger - og DET er tull. Du ber meg om å bevise en negativ til sist. Kan ikke du heller finne eksempler der hvor du mener man MÅ ha konkreter, så kan jeg argumentere imot det? Det er da mye mer i tråd med normal vitenskapelig metodikk å gjøre det på den måten. Det grunnskolen preges av er for stort fokus på det enkle, slik at normalelever og de som ligger foran ikke blir eksponert for det kreative som gjør dem i stand til f.eks. å lykkes på et universitetsstudium senere (for ikke å snakke om alle de andre problemene som følger understimulering og mangel på tilpasset opplæring). Vi kan godt "redde de svake", men de trenger ikke mer ressurser enn andre - siden alle individer faktisk har nytte av tilpasset opplæring og taper mye om de ofres for "utjevning".

Alle teoriene sier dette? Gitt at man leser dem rett, da. Du kan jo f.eks. ta noe sånt som bra-ket-notasjon fra kvantemekanikken. Eller, integraler, om du vil. Dette er jo ikke noe som så lett lar seg angripe ved å holde et eller annet fysisk i nevene og man må stole på intuisjon og teori - og ikke "praktisk interaksjon med omverdenen". Hvertfall om du mener dette i en form som impliserer bruk av konkreter. Evnen til å tenke selvstendig i et fag som matematikk handler om å havne i en posisjon hvor du må ta det du kan fra før, og selv finne ut hva veien videre er (kontra at læreren står over deg og sier "gjør sånn"). Det vil si, det går jo an at læreren sier "gjør sånn" også, men skal det være produktivt må læreren har noe dypere innsikt der som går såpass langt inn i materien at man tenker at det er urealistisk at en elev/student ville sett den detaljen uten noen hint på veien. (f.eks. kan det være noen snedige triks som forenkler utregninger)

Det er flere sider av dette. Jeg er helt enig i at det er synd at elevene ikke kan regneteknikker, men det er fordi vi skal legge opp skolen etter skolesliterne, og baserer f.eks. matematikkfaget på at elevene som ikke takler regneartene har kalkulator - eller at de som ikke takler likningsløsning kan bruke CAS til å løse dem for seg, og deretter plutselig skal få vist sine eminente kunnskaper når de skal diskutere og analysere svaret (plot twist: de som ikke kan regne er gjerne clueless når de skal tolke svarene og se etter nyanser der, også). Poenget mitt er at dette ikke handler om å "gå før man kan krype", men at vi knapt lærer ungene å krype fordi prioriteringen er "frafall først" og ikke "glupingene først" - satt på spissen. (alle elever trenger tilpasning like mye, bare fra ulike utgangspunkt). Å bytte ut hjelpemidler med regnetrening ville jeg sagt er et pluss, men det viktigste er at vi får inn en aksept for at elevene som ikke sliter også må få utfordret seg. Og, helst ikke bare ved å "gjøre regnestykkene større" når man regner på papir (har man skjønt mønsteret, er det ikke verre å regne 37*39 enn 3739*9397). Nå er jo sjakk en tankesport, hvor majoriteten av brikkeflyttingen skjer i hodet og ikke på brettet. Det vil også Carlsen være enig i. Sjakk med en "konkretists" tankegang vil jo si å flytte brikker for å teste ut trekk, og så ha muligheten til å angre seg når man ser det ikke virker. Jeg behandler matematikk ganske likt som sjakk slik jeg snakker om det i denne tråden, hvor jeg fremhever viktigheten av f.eks. det å trene opp hodet til å regne smart og effektivt og se mange trekk frem før man henter frem papir og blyant. Jeg er ikke HELT imot imitering heller, men læremidler tar i praksis kun hensyn til dem som trenger mange repetisjoner fordi det er VELDIG ofte (også helt opp på VGS-nivå) at du ser delkapitler med f.eks. regneeksempler etterfulgt av en side hvor 80-90% av oppgavene kan løses ved å imitere utregnede eksempler. Du trenger ikke engang lure på hvilken metode du skal bruke, fordi det er gitt av konteksten (delkapittel først, relevante oppgaver etterpå) - som også er en missed opportunity til litt dypere læring. Det er mer krevende å løse et problem når du selv må reflektere rundt løsningsmetode. Hadde det vært ca like mange oppgaver hvor man må tenke selv og ikke kan lene seg på eksemplene i særlig grad, som det var drilloppgaver, kunne elevene i større grad valgt etter sitt nivå - men da må vi også i større grad enn i dag godta tykkere bøker, og at elevene som ikke tar fagene lett må tåle å se mange oppgaver de ikke får til. Selv gjorde jeg altfor mye på papir på skolen av aritmetikk, og lærerne hadde mer eller mindre ingen kompetanse på hoderegning eller problemløsning. Du vet, stereotypisk "gåsemor"-lærer som er mer opptatt av at flokken er samlet enn at elevene får utfolde seg - og ei heller har faglig snert nok til å f.eks. bevise morsomme tallmønstre noen av oss klarte finne. Eller, motbevise dem - for den saks skyld - hvis det var en misoppfatning der. "oi, det var en morsom tilfeldighet, stå på! FLIIINK!" var nivået på feedbacken hvis det var noen. n^3-n-opplegget har jeg sett, og forgreininger av den er sånt jeg faktisk har likt å gruble på når jeg går turer rundt i nabolaget for å få litt frisk luft Men det er jo ikke noe lærerne mine lærte meg - det fant jeg ut fordi det slo meg som voksen at jeg kanskje ikke trengte penn og papir til algebra. Forøvrig: hvis du skulle laget et produkt med tre etterfølgende generelle heltall på papir, ville du fort regnet n(n+1)(n+2) fordi du har ubegrenset plass. Men, hvis du regner i hodet, ser du fort at det å bruke symmetri og konjugatsetning er mye mer effektivt og sparer "plass" mentalt - og da får du den du trakk frem. (n-1)n(n+1) (og, i dette tilfellet er det også langt mer fristende å lure på om det er noe som kan generaliseres hvis du slenger på (n-2) og (n+2) på hver sin ende for å få FEM etterfølgende heltall). Jeg har brukt litt tid på dette - fordi det er gøy. Men, ikke 10k timer. Kvalitet over kvantitet. Så mener jeg jo også at det er viktig å lære elever å faktisk måtte jobbe med fag, og gjør man det for enkelt er det ikke så lett å legg etil seg de vanene som gjør at man gidder investere 10k timer i noe for å bli god (not my cup of tea, jeg vil kommer lett til ting - fordi det er det JEG er vant med fra tidlig av)

At du trenger motorikk for å lære matematikk, er bare vås (og ikke noe som følger fra læringsteori). Ta kombinatorikk, f.eks. Du kan like gjerne lukke øynene og se for deg røde og gule klinkekuler som du flytter rundt og prøver å lage rekkefølger av, som om du sitter der med fysiske klinkekuler. Men, det krever jo at en har trent opp hodet til å gjøre nettopp det - eller bare har anlegg for sånt. Ja, noen elever må ha konkreter, men å sette hele skoleklasser til sånt og bruke MASSE tid på det (det tar mer tid å fikle med noe fysisk enn å la hjernen jobbe med det samme), høres ikke ut som effektiv læring for min del. I dette tilfellet med elever som tar høyere utdanning i realfag, handler det nok mer om dem som trenger mer trening på å sjonglere ting mentalt og leke seg uten penn og papir, eller konkreter for den saks skyld, enn eleven som falt fra fordi alt ble for teoretisk og å fikle med noe fysisk kunne fått det til å gå opp noen ekstra lys. Som et apropos: noe av grunnen til at det å regne o.l. i hodet anses som vanskeligere enn å regne med fysiske hjelpemidler, er jo at vi har begrenset arbeidsminne og beregningskapasitet. Men, de samme begrensningene tvinger oss også til å være smartere og finne lure snarveier når vi MÅ gjøre ting i hodet. Det er mye viktigere å bruke tallmønstre til å forenkle utreninger i hoderegningsøvelser med store tall, enn om du har penn og papir foran deg og kan føre regnestykket, linje for linje, med "standardalgoritmen" og ikke reflektere over ulike innfallsvinkler. Men, da blir spørsmålet: har vi ikke bruk for å lære de beste hodene våre å bruke hodet? Hvis svaret på det er "ja, vi har bruk for dette", er ikke løsningen å la dem råtne bort i komfortsonen hvor de ikke trenger anstrenge seg.

Folk er forskjellige. Men noen kan ape uten å ha øvd noen ganger. Og, vi kan bare ikke lage en fellesskole hvor dette hensynet må gjøre at elevene som tar ting lett må øve seg mer enn de trenger. Da må vi bli flinkere til nivådeling og godta økte prestasjonsforskjeller. Det er like viktig at elever ikke kjeder seg fordi stoffet er for lett som at det er viktig at det ikke er for vanskelig så man faller fra. Ang. teori er det jo en populær påstand at "skolen er så teoretisk". Det er rent bullshit. Ja, det er flest teorifag, men innholdet i fagene dikteres av de stereotype skoletaperne - fordi man (feilaktig) betrakter det som ekstra viktig at disse ikke havner for langt etter. At det er få praktiske fag betyr ikke at teoretikerne har det som plommen i egget, de kjeder seg hakk ihjel med all mengdetreningen, repetisjonen og den skrekkelig lite amibisiøse forventningen til progresjon i stoffet. Den lave forventningen til progresjon rammer også de praktiske fagene. Det skal jo da liksom være praktikernes mulighet til å skinne, så da blir det ekstra viktig å gjøre det lett nok til at de helt sikkert lykkes. Det er ikke sånn at de som er gode i teorifag sliter med praktiske fag, heller, men ofte blir det litt sånn "her er en hammer, spiker og litt plank" og man tenker "hva så? Hvordan kan jeg skape noe her på samme måte som når jeg sjonglere med tall i matematikktimen eller med gode formuleringer i norsk?". Som et apropos: det er jo lett å snakke om behovet for praktiske fag, men mon tro om snekkerne liker å bli satt til hekling noe bedre enn ganging. Forøvrig er ikke "forelesningspedagogikk" noe feil, heller, men det betinger ofte at den som foreleser er noen knepp bedre faglig enn det norske lærere gjerne er. Du får garantert mer matematisk dybde av å høre på 3blue1brown eller Mathologer enn ved å sitte og høre på en "jeg fikk 3 i 2P"-lærer undervise om likninger og drille "flyttogbytt".

Matematikk er jo et interessant tilfelle, hvor noen trenger mye drill og terping og andre trenger null repetisjoner for å forstå noe. Men, det burde vært mye større rom for mer utforsking og problemløsning i matematikktimene. Blar du i en matematikkbok selv etter en ny læreplan, virker det ofte som elevene har vært i koma foregående skoleår. Men, det har de jo ikke - det er bare velmenende forfattere (og de som skriver læreplanene?) som skal være snille og tilby mer drill og repetisjon - fremfor at man får bryne seg på noe vanskelig. Problemet her jo at all terpingen faktisk ER nettopp imitering. Man lærer ingenting, foruten å gulpe opp noe man ikke forstå, på kommando. Det er sikkert greit nok hvis ambisjonen er å kunne "snekkerregelen" når man er 18, men for noen som skal ut i høyere utdanning hvor foreleserne forventer at studentene kan navigere litt mer selvstendig, blir det et problem. Men, man har jo oppnådd utjevning på veien mot dette, så ikke de flinke får stukket sånn i fra - og da er jo folk fornøyd. Matematikk som snakke-fag er ikke et problem, for det går jo an å diskutere teknikker og metoder uten å regne på dem. Litt som at sjakkspillere kan diskutere sjakk uten å spille på brettet. Men, det gjøres best når nivået er greit - ikke når hullene ligger i det elementære og det man egentlig er forventet å kunne.

Det spørs jo helt hvor mye man ønsker ta av marka. Det er ikke alle studenter som bor der av hensyn til markanærhet, heller. En må jo veie ting litt opp mot hverandre, og selv om jeg er imot at en river villastrøk er det jo isolert sett et greit kompromiss å legge noen lavblokker o.l. akkurat rett rundt t-banestoppene, innenfor 100-150m avstand.

Litt av poenget er sikkert at folk med ymse skavanker helst ikke vil bevege for langt på seg til kollektivtransporten. Det er jo en stygg blokk ved Haslum stasjon som lukter "her bor det folk som har mer enn nok med å stå opp om morran" lang vei, men det er jo også det bygget med den overlegent beste beliggenheten for dem som vil humpe seg ned til banen på krykker.

Det ene utelukker ikke det andre. Ja takk, begge deler? (jeg bodde forøvrig på Kringsjå da jeg var student ved UiO, og det gikk helt fint å reise den strekningen - kø for å bo der, var det og) Og, selvsagt bør en sette av plass til noen grønne lunger her og der i blokkstrøk. Hva Montebello angår, ble vel kompromisset greit nok - men denne sutrete "øst vs vest"-greia kan godt sosialistene holde seg for god til.

Det er en del typer næringsliv man med fordel kunne flytte litt ut av sentrale strøk (f.eks. de store områdene rundt Helsfyr/Ensjø som brukes på bilsalg). Dette er jo sånt folk kjøper en sjelden gang, og man klarer jo å ta en buss litt ut av sentrum for å kjøpe noe til mange titusener av kroner (om ikke mer). I tillegg er det mye areal som ligger mer eller mindre ubrukt. F.eks. opptar jo jernbanen mye areal, og man kunne sett for seg å bygge over den. Så mener jeg man burde klare å få opp nok studentboliger. Når man først har plassert disse utdanningsinstitusjonene i Oslo har man sagt A, og må (bør) si B og ofre noen trær i utkanten av marka for å dekke boligbehovet til de fleste studentene. Studenthybler er plasseffektive, så hvis en først skal bygge boliger der det er skog e.l. i dag får en flest boenheter for inngrepene på den måten.

La oss ikke gjøre dette til noe annet enn det er. Jeg vil bo i en boenhet i Bærum som har egen frukthage. Hadde aldri i livet bodd her om du byttet eneboligen med en blokk (og i prosessen gjort at jeg ikke har de facto enerett på frukten i hagen). Og, andre bryr seg langt mindre om frukthager enn det jeg gjør. Kanskje vil de også i mindre grad bo i en bolig hvor man må stå for vedlikehold selv, fremfor å betale et borettslag for sånt. Du glemmer også hva som gjør at noen faktisk vil bo et sted. Hadde man revet hele østkanten og bygget villaer, er det helt andre personer som hadde ønsket å bo der - akkurat som at de som i dag vil på øst i Bærum ikke ville ønsket å bo der hvis det poppet opp masse blokker og rekkehus overalt. Vi har området rundt Østerås. Det holder i massevis. Som et apropos: hvilken variabel bestemmer "hvor folk vil bo"? Det er høyere kvadratmeterpris i leilighetene rundt f.eks. Bøler, i 50 år gamle blokker (noe sånt, antar jeg) enn i eneboligene i mitt område - med sine bemidlede villaeiere. Hvis du insisterer på at "der folk vil bo" er der man skal bygge, får man vel bygge der kvadratmeterprisen er størst, da. Det er ikke i villastrøkene. Sjekk selv - det dyreste (i kvadratmeterpris) i mitt nærområde er på Bekkestua, og der er det bygget ut en del blokker og ymse. Drar du nærmere Oslo, nedi lia på Jar, er det billigere med en gang. Eller her oppe i åsen på Haslum. Det virker visst som folk heller vil betale 100k kvadratmeteren for en liten leilighet rett ved et kollektivknutepunkt enn 65-70k kvadratmeteren for en stor villa og bo en snau kilometer fra t-banen og uten det samme busstilbudet. Men det er jo det flotte her, at folk faktisk kan velge hvis man ikke ensretter og bare kjører blokker overalt.

Hvis du ber meg velge mellom 40 kvadrat sokkel i Bærum, med flotte, unike eneboliger overalt, plommer som regelrett faller på dørmatta her, og sovjetisk "alle er like"-dystopiske blokker tar jeg førstnevnte any day til samme pris. Det er MIN vurdering av det (og tilsvarende tar jeg heller et hus med hage litt utenfor byen enn 40 kvadrat selveier midt i sentrum). Funfact: husverten her liker ikke hverken epler eller plommer, og har bodd her i over 40 år. Han plantet åpenbart ikke trærne, da han kjøpte huset. En fin symbiose at jeg kan plukke det jeg vil tiil saft, syltetøy eller hermetisering, så han slipper plages med nedfallsfrukt når han klipper plenen. Du kan ikke kjøpe disse hagene for penger, da det tar mange tiår å få dem slik de er over hele området, og å rive husene for å bygge noe tilsvarende 5-10km unna bare for å gjenta prosessen neste gang en "for the greater good"-ideolog dukker opp igjen med det samme argumentet, tjener ingen. Det må gå an å la bebyggelse være i fred, også. Igjen: bygg der det ikke står noe fra før, eller det bare er lager, bilbutikker e.l. som lettere kan flyttes rundt på uten at det mister en verdi for lokalsamfunnet.

Hvis hele Osloområdet hadde vært eneboliger fra rundt 1900, så hadde det vært noe annet enn slik det er i dag, hvor det bare er en liten del av byen som har denne type boligstrøk. Det er ingen implikasjon mellom "blokker utenfor ring 3" og "sosiale problemer", som plutselig blir borte bare man bygger mer sentralt. Det kan godt være at mennesker som er overrepresentert der hvor sosiale problemer oppstår søker til blokkområder, men det er jo fordi det å bo i blokk ikke er allverdens stas. Hvilket jo også er et argument for å beholde de eneboligene og villastrøkene vi har. Å rive og bygge to nye typer boliger (en villa til å erstatte den du rev + nytt rekkehus/blokk) er forøvrig elendig pengebruk, kontra å bare bygge det helt nye (blokk/rekkehus) et sted hvor det er ledig plass. Forøvrig har det å bevare småhusbebyggelse bred støtte fra f.eks. Høyre i Bærum. https://hoyre.no/baerum/aktuelt/snoveien-er-ikke-et-knutepunkt/

Det var jo en sak i USA hvor en eller annen mannlig (sjokk!) politibetjent drepte noen i sitt eget hjem mens de var ubevæpnet (det vedkommende holdt i hånden var oppvarmet vann, i en setting hvor det var naturlig å stå ved komfyren). Sikkert bulket masse muskler på gymmen, full av testosteron og O Hellige Maskuline Aggressivitet. Men resultatet ble jo politiarbeid til terningkast 0, selv om vedkommende helt sikkert hadde fått lønnspålegg av trådstarter for å innta uga-buga-rollen i politiet og flekse litt biceps under ansettelsesprosessen. Det er helt greit å ha en form for lønn per utført arbeidsenhet, men får du jo akkurat det du betaler for - noen som jobber raskt og kutter de hjørnene som må til (f.eks. knyttet til kvalitet på arbeidet) for å tjene mest penger. Tenk f.eks. på en som plukker jordbær. Er lønna basert på antall kurver du plukker, og kun det, blir det større variasjon i mengde mellom kurvene fordi alt skal gå så fort, og risikoen for at dårlige bær slipper gjennom øker. Vil vi det? Sannsynligvis ikke.

Uenig. Det du beskriver er som å hugge en skog med 100 år gamle trær med argumentet "det er bedre med flere planter", og implisitt føre at "hvis man trenger sånn skog kan man plante nye trær et annet sted". Som jo ikke blir det samme, fordi den gamle skogen ikke kommer tilbake slik den var, og det tar en hel evighet å faktisk få den til å bli den institusjonen den engang var. Vi trenger villastrøkene i Bærum øst og Oslo vest. Så kan vi heller sette nybygg opp andre steder, hvis vi trenger det. Det er tross alt plass i dette landet, og alle blokker må ikke på død og liv ligge innenfor Ring 3 (eller tilsvarende avgrensninger andre steder).

Som andre har påpekt, blir det veldig snevert å skulle premiere fysisk styrke i yrker (o.l.) der fysisk styrke bare er en liten del av totalkompetansen. En god politibetjent eller en god soldat trenger også empati og omsorgsevne. Skal vi da trekke muskelbuntene dersom de ikke lever opp til en slik standard? I tillegg misser man jo helt samarbeidsferdigheter her, og ikke minst hvordan en faktisk setter sammen et godt lag. Dette blir litt som å si "skal spissen som scorer mål tjene mer enn målmannen eller forsvarsspillerne fordi fotball handler om å score mål"? Og, i den prosessen, insentivere å stille med 11 overbetalte angrepsspillere på banen, og ende opp med å tape så det synger. Just not a good idea.

Små leiligheter er jo like mye til for sykepleiere og lærere som andre (relativt) lavtlønte yrkesgrupper. Studenter er da som oftest ikke i en posisjon hvor de kan kjøpe noe som helst av boligmasse, uansett hvilket samfunn vi har. Når de blir nyutdannet og ansatt et sted, derimot... Problemet i Oslo er jo at det er mangel på bokstavelig talt alt av bolig, så bare det bygges noe dekkes faktisk et behov. Men jeg håper man klarer å la villastrøkene være, og unngå å hive 100 år gamle flotte hus på skraphaugen "i fortetningens ånd". De burde fredes formelt, så ikke alt areal blir til rekkehus og blokker så snart en eller annen sosialist kommer til makten og fnyser av alt som oser "riking". Om en først skal rive noe og bygge ut, bør det være å flytte Øvrevoll til hutiheita hvor det passer bedre med galoppbane enn midt i noen av de mest attraktive strøkene i landet for boliger. Mulig man kunne tenkt det samme med et par golfbaner (det er visst noen planer om å gjøre noe med en av dem som ligger tilsvarende "pent til" nedi lia her) Hvis de først bygger boliger på slike områder, kan de selvsagt bruke dem til lavblokker, rekkehus eller noe sånt - sånne kolosser med ørten etasjer vet jeg ikke om det er kapasitet nok i veinett o.l. til å håndtere.

Dette har sikkert en tråd et annet sted, men burde kanskje ligge her, også? https://www.tek.no/nyheter/nyhet/i/gw3JP5/entusiastbutikken-digital-impuls-er-konkurs Som regel god kundeservice, og de hadde det med å ta inn ting andre ikke alltid tok inn. Måtte det komme inn en annen aktør og ta over.

Samme med menn. Man setter jo ikke like mye pris på at noen man ikke under NOEN omstendighet ville tatt i med ildtang romantisk plutselig begynner å tafse på deg, men hvis det er en barmfager ung kvinne blir jo heller sånn "oh, hellllooo theeerrreeee". Ikke er det noe galt i det, heller. Ingen er programforpliktet til å ta seg nær når noen går over streken, men den som velger å gjøre det må godta risikoen og at A ikke reagerte betyr ikke at B godtar den samme oppførselen. Går du utenfor normal folkeskikk, legger du makten i neven til den du "gjør noe mot" om vedkommende til si fra eller ikke. Forøvrig er jo nettopp dette essensen: "ånei, jeg kan ikke si noe til damer lenger uten å få metoo på meg" er jo nettopp en referanse til dette med at attraktive personer kan slippe billigere unna. Men hva så? Det er fortsatt et ganske bredt vindu av NORMAL oppførsel som er gangbart. Hvis noen av disse wannabe-attractive-masculine-man-folka ikke har noe bedre verktøy for sjekking enn å herme etter dårlig oppførsel fra attraktive menn, er det hverken samfunnet eller kvinnene som er problemet - men disse middels attraktive mennenes valg av forbilder og inspirasjon.