knopflerbruce

Jeg tok med et par saftflasker fra "selvprodusert"-hylla på et arrangement i går. Alltid noen som kommer bort for å prate med "kokken" og komplimentere innsatsen

Snakk for deg selv. Aner ikke hvem du omgås, men det er da nok av menn som ikke er hverken redde eller innesluttet. Det er heller ikke så mange Tinder-profiler som fenger, så hvis jeg skulle matchet med noen som var i den spesielle kategorien at jeg virkelig VIL ha en match (og de ikke bare er en "maybe, maybe not"), hadde jeg så lett skrevet en melding først. Ikke spørsmål om noe annet. Introvert eller ei, men folk jeg klikker med, liker jeg å snakke med - og det er jo det som er utgangspunktet for et potensielt forhold, uansett. Ikke er det vanskelig å følge du har noe fornuftig å si hvis en profil har innhold som du føler snakker direkte til akkurat deg, heller. (at tullemenn som ikke har noe bedre å si enn "fin rumpe" sliter med å skrive, skjønner jeg, men det er jo derfor man ikke er så opptatt av sånne trivialiteter når man dater)

Du har ikke vist det du påstår at du har vist - dine kilder er eksplisitt internasjonale, og kan ikke anvendes til å beskrive det norske dating"markedet". Det er ikke noe økseskaft, når du sier kildene dine sier noe annet enn det du påstår de gjør. Det eneste f.eks. kilden fra gemini.no sier om norske forhold er relatert til aldersdifferanse, men der er vi vel heller ikke uenig - de eneste diskusjonene rundt alder som går er disse håpefulle på 40+ som tror/håper de har sjans på kvinner i 20-årene.

Aha. I understand. Tinder er farlig for menn fordi menn drukner i matcher og kvinnene blir militante. Er dette et parallellunivers eller noe sånt? Ingen statistikker underbygger jo dette som et utbredt fenomen.

Feil. Vi velger etter samme kriterier. Du viser bare hvorfor presist språk er viktig. Hvis en artikkel konkluderer med at "menn går mer etter utseende enn kvinner" (og slike formuleringer kan jeg isolert sett være enig i) sier det ingenting om i hvilken grad det gjøres. Likevel brukes da et utsagn som "menn og kvinner velger partnere etter ulike kriterier" som et synonym - når det den setningen gjør er å gå fra "mer/mindre enn" til "ulike" - som i at man hopper bort fra graderingen og later som at dette er ganske så svart-hvitt - hvor ett kriterium bare gjelder ett kjønn. Men, hvis du ser på datamaterialet, så er ikke forskjellene spesielt store, likevel - selv om de eksisterer. Tallene 2,1 og 2,08 er ikke like, det ene er større enn det andre. Men 2,08 er ikke 0, og 2,1 er ikke 1000. Hvis noe er viktig for menn som gruppe, er det også viktig for kvinner som gruppe - forskjellene er i nyansene, ikke i det store bildet. Det finnes få (ingen?) unntak til disse dette. Jeg har delt kilden til figuren under, som omhandler nettopp folks partnerpreferanser, i ymse andre tråder du er i, så jeg antar den er kjent (du kan kjøre reverse lookup hvis du vil). Er det mer vesentlig å snakke om den store graden av overlapp mellom fordelingene, eller fokusere på om gjennomsnittet/medianen er marginalt forskjellig i alle tilfellene - for så å greie ut som "menn velger slik og kvinner sånn"? Hadde vi faktisk valgt partnere etter ulike kriterier, ville du jo sett stor grad av blått i den ene enden av skalaen, og stor grad av rødt i den andre på de fleste av disse. Likevel er det jo under 20% av arealene som ikke overlapper i alle tilfeller, og i noen er overlappen nesten 100%. Akkurat dette poenget står jo nettopp i kildene du henviser til, også, nemlig at det ER stor overlapp. Men jeg lurer fortsatt på hva du vil videre med denne påståtte statistikken din. Hvilke følger skal det liksom få for menns datingvaner og måter å tilnærme seg kvinner på? Hvordan bruker du dine (påståtte) konklusjoner til å løse "fertilitetskrisen" eller fenomenet "barnløse menn"? Det er jo det relevante i alle disse datingtrådene våre veier krysses. Hvis du ikke har tenkt å bruke informasjonen din til noe annet enn å akkedere, er det jo ganske meningsløst. (jeg har jo en tankerekke i dette, nemlig at konklusjonen i mitt tilfelle er at menn i stedet for å prøve å lete etter måter å være attraktiv på som man ikke kjenner på selv og har forutsetninger for å forstå dybden av og hvordan man tilnærmer seg, heller burde spørre seg spørsmålet "hva blir jeg tiltrukket av?" og så prøve å tilegne seg akkurat de egenskapene. Da med utgangspunkt i at de damene mannen vil ha sannsynligvis vil sette pris på og anerkjenne verdien av de samme egenskapene - det eneste unntaket her er hvis man konkluderer med at mengden kvinner som har disse preferansene er svært få og/eller det er mange flere menn enn kvinner i det samme segmentet, i så fall må man jobbe med seg selv og endre sine preferanser så man selv passer med et segment i den kvinnelige populasjonen hvor det er mindre konkurranse og lettere å nå opp. Tenk f.eks. på en "forsørgermann" som ikke finner en kvinne som vil bli forsørget, siden det er mye flere menn enn kvinner som vil ha den rollefordelingen i Norge. Da kan det være nyttig å fornye seg selv så en ikke går inn i en kamp det er vanskelig å vinne)

Man sier det ofte, fordi sånne yin-yang-kontraster høres så fint ut språklig og man har skapt en illusjon av en form for "balanse". Analogt til "kvinner er slik og menn er sånn", som oftest viser seg å være bare tull (det er bare å se på hvor forskjellige mennene i denne tråden faktisk er - det eneste åpenbare fellestrekket utenom genitalia er at vi tydeligvis liker å diskutere med hverandre). Men, hvis noen tror at "menn kontrollerer forhold" - spør de mennene som opplever korttidsmarkedet som vanskelig, om de føler de har noe som helst makt til å inngå forhold med kvinner. I realiteten kunne kvinnene kunne fått seg kjæreste på dagen om de hadde hatt lyst til det, men de skjønner jo at det skal litt mer til enn å ha rett sett genitalia for at det skal være grunnlag for et romantisk forhold. Jeg vil også si at menn som har "snill og grei" som eneste kriterier for en kvinne som en potensiell kjæreste også sier en hel del om hvor lite makt man føler man har i kjærestemarkedet. Hadde man opplevd at man hadde makt, ville man hatt mange flere kriterier som sikrer en bedre match - men det kan jo være disse som har slike enkle og veldig generelle "krav" føler de må ha det slik for å oppleve å ha en realistisk mulighet til å få seg et forhold. At de må prøve med alle som er interessert, og se om de får det til å fungere. Så har du de av oss som har en del kriterier som bør oppfylles, fordi vi ikke vil ha en kjæreste for enhver pris - men kun hvis noen som passer godt nok dukker opp. Det betyr ikke at disse nødvendigvis har makt, bare at de ikke er ulykkelige som single - og terskelen for å slippe noen så tett på seg blir dermed høyere. Du finner nok en del av disse blant alle "simper" og "white knights", mens de som klager over kravstorhet og liknende passer mer inn i beskrivelsen i avsnittet over.

Mer NM i overgeneralisering. Selvsagt får en rare utslag om en skal blande inn svært tradisjonelle samfunn hvor kvinnen MÅ ha en mann med inntekt (og derav "status") for å kunne overleve. Det er litt andre forhold her hjemme, hvor kvinner ikke trenger hverken status eller penger hos mannen sin. SNL sin konklusjon er helt sikkert riktig om du ser på verdens befolkning som en helhet, men det er en logisk mishap å dra den konklusjonen over i lokale forhold eller anvende den på individnivå. Det er også en tåpelig debatt by design, for hvis kvinner faktisk ER opptatt av penger har man identifisert sitt "problem" som mann og vet hvor innsatsen må legges ned for å skaffe seg en partner. Vi kan endre mye i verden, men ikke folks biologi, dersom det er dette som ligger til grunn for preferanser. Hadde jeg vært en av disse mennene som har prøvd og prøvd hele livet og blitt avvist hundrevis av ganger, hadde jeg vært fra meg av lykke dersom det var kriterier som "status", "inntekt", "muskler" e.l. som var viktig for kvinner - fordi alt dette er fullt mulig å jobbe mot som mann. Dersom man ikke bruker halve livet på å sutre åpenlyst eller mellom linjene, da.

You poked the bear. The bear goes RAWWWWR.

Er du en av disse som ikke har det så greit?

Og jeg påpekte at det finnes en del udiagnostiserte menn. Så skal du akkedere på det videre. Og jeg vil også påpeke at menn kan være underdiagnostisert fordi deres symptomer artier seg annerledes enn hos kvinner og at det også der tradisjonelt er blitt tillagt andre forklaringer (narssisistbegrepet er vel ganske nytt, uansett hvilket kjønn vi snakker om).

Og hver gang noen kommer med en ny tekst som beskriver begrepet, er det jo klink åpenbart at denne "luemannen" passer inn i dette som hånd i hanske. Det er ikke mobbing å bruke et negativt ladet begrep om noen som faktisk passer beskrivelsen av begrepet, og ei heller er det min skyld at han bruker X antall minutter på å spre falsk anti-kvinnelig propaganda om kvinners datingadferd og en haug med usannheter om at "menn ikke dater lenger". Menn dater som bare faen fortsatt. Hvis noen ikke har sex, og ikke har utviklet noen negative tankemønstre generelt rundt det kjønnet man ønsker å ligge med, kan man vel bare kalle personen for "sexløs" hvis det er viktig å ha et begrep for det.

Det er du som bringer opp underdiagnostisering som tematikk når du snakker om at det kan være kvinner som ikke har diagnosen, i et forsøk på å få det til å virke som at det reelt sett er flere kvinner som har diagnosen, når vi ikke har noe grunnlag for å mene at det er flere udiagnostiserte kvinner enn menn i dette tilfellet.

Ethvert av dem som omhandler kvinner og menn er en god start. Hvis du ikke ser, det kan jeg ikke hjelpe deg.

Den oppdaterte definisjonen er det allerede lenket til. I den grad begrepet er endret, endres jo disse tekstene (ordbøker o.l.) fortløpende.

Enslighet og sølibat er ikke synonymer, har du masse ONS er du fortsatt enslig. Og potensielt ensom. Incel som begrep er en større pakke enn bare det å savne å ha sex over tid.