Vinnerliste

Det er på tid for de sinnsforvirrede venstrevridde i Vesten å realisere sannheten om palestinsk voldsmentalitet; det har vært en rekke opptak som avslørt hvordan thailandske gjestearbeidere drepes, torturers og lemlestes i 7. oktober - et nytt kroppkameraopptak tatt fra drepte Hamas militante har blitt offentliggjort som avslørt rasisme. Det er VELDIG MERKELIG at de hvite venstrevridde har HELT IGNORERT den arabiske rasismen mot mørkhudede i meget lang tid; er dette hykleri eller skjult uttrykk for at bare de nordvesteuropeiske hvite skulle "tas" for rasisme? En student fra Tanzania, Joshua Mollel, ble anholdt av en gruppe militante som trakasserte og skamslå ham helt til en mann som kan identifiseres, trakk en kniv og stakket ham ned gjentagende ganger mens han opprørt snakket i en telefon. Han falt døende ned på gaten og deretter ble hodet skutt i filler med automatsalver på kloss hold. Mennene som drepte ham, er ikke mindre hvite enn søreuropeerne. Den arabiske rasismen mot mørkhudede er meget skikkelig ille, likedan volden mot kvinner. Da hva er det som har gjort at så mange venstrevridde ikke klarte å forholde seg til dette på et rasjonelt grunnlag?

Dette er veldig viktig for ALLE å lese. Fordi det handler om vår fremtid. October 7 is getting rewritten and certain social media users are an active of the campaign to erase the atrocities. I was barely awake on October 7th when news of the atrocities that were committed by Hamas began to trinkle in, horror by horror. With sleep still in my eyes, I had hoped it was a nightmare I could erase by burying my face in pillows and returning to slumber, but alas, reality was insistent. Hamas had butchered over 1,200 people, amongst them infants, pregnant women, the handicapped, and the elderly. Even dogs were not spared. But Hamas didn’t just murder them in cold blood, they had tortured, raped, desecrated their bodies, and took hostages. Their depravity was limitless. And they were so proud of their crimes that they used GoPro cameras to record them, later releasing the sickening spectacles to the public as a form of psychological terror. Add to that the live streams, cell phone recordings, and CCTV camera footage, and you’ll probably have the most documented massacre in history—with a reported 60,000 video clips collected. I’ve seen some of these videos, including those not circulating quite so widely in public. They will haunt me for the rest of my life—and that falls far short than the 47 minute “film” shown to select journalists and diplomats worldwide, a number of whom broke down and/or fell ill during the screening. But as shocking as all of this deranged butchery was—which was entirely the intention—what stunned me in the aftermath is the world’s reaction. Putting aside disputes of land and politics, it was jarring to hear such a blatant reframing of narrative. It started with calling Hamas the “resistance” and justifying the unjustifiable. A number of BLM chapters had put out “heroic” images of Hamas terrorists descending on parachutes. I half-expected them to release action figures of Hamas fighters too. Maybe they did? And then came the "BUTs." Sure, some folks condemned Hamas, but it was always followed by a "BUT," justifying the unjustifiable. I've been asked, ad nauseam, "What would you do in their situation?" Well, my response remains steadfast: not commit random acts of murder, torture, and kidnapping. Call me old-fashioned. (For the record I’ve called many colorful words for my stance, but oddly that was never one of them). It was a wake-up call for many, especially those of us in the global Jewish community. Overnight, the illusion of safety shattered, much like the dreams of anyone who's binge-watched a horror series alone at night. But now we were all collectively trapped in that nightmare, and couldn’t wake up no matter how hard with pitched. The history of the Holocaust is taught in many schools around the world. “Never forget” and “never again” are sentiments that are echoed within that curriculum. Yet, while some might scoff at the persistent advocacy for Holocaust education, insisting that it’s hitting them over the head, a nationwide survey in 2020 reveals that the under-40 crowd seems to have missed the memo. Shockingly, one in ten respondents haven’t even heard of the word “Holocaust,” let alone being aware that as many as 6 million Jews perished in it. Further, nearly a quarter of those questioned said they believed the Holocaust was a myth, had been exaggerated or that they weren’t sure. Meanwhile in Canada, one in five young people (under 34) either hasn't heard of the Holocaust or isn't sure what it is. And in Britain, one in twenty adults flat-out deny that it ever took place. Ah, the privilege of blissful ignorance. Most who underestimate the number of Jews killed in Holocaust have neutral or warm feelings toward Jews But it's not just ignorance; there's an entire industry that has been propped up and dedicated to Holocaust denial, complete with books, “movies,” and groups. To make matters worse, alarmingly, fewer Holocaust survivors are around to share their firsthand accounts and counteract the flames of denialism. Nearly half of the 1000 people surveyed had stated that they’ve seen Holocaust denial or distortion posts on social media or elsewhere online. I’ve always thought that denials of genocide—such as the Holocaust —were something that happened over time, with history slipping away and being re-written. However, I never expected to be observing this in real time. While initially the so-called “resistance” was celebrated by a subset of society, this soon turned into full-fledged denials of Hamas’ actions on Oct 7. Despite overwhelming evidence in the form of videos captured and shared by Hamas themselves and shared on Telegram channels and elsewhere, I would read and hear people claiming that they had only targeted Israeli military. Absurd claims emerged using supposedly ‘leaked’ footage where an Israeli helicopter shoots at Nova music festival goers. That video was viewed over 30 million times on X alone. The video, which was actually originally shared by the IDF on Oct 9, was showing their attacks on specific Gazan targets—certainly NOT indiscriminate bombings of music festival attendees in Israel. (Here’s a great thread that details how this piece of disinformation spread and geolocation information that further confirms that the claim is fake). I’ve heard countless denials of the rapes of women (and men), despite overwhelming evidence in the form of physical evidence, forensics, and a number of witness testimonies. Women’s rights groups, meanwhile, remained silent—thus offering a vacuum for denialists to fill. Proponents of “me too” also stayed silent. Worse, the University of Alberta Sexual Assault Centre’s director signed an open letter calling Hamas perpetrating “sexual violence” an “unverified accusation.” It took UN Women nearly two months to issue a lukewarm condemnation of the brutal attacks. “We are alarmed by the numerous accounts of gender-based atrocities and sexual violence during those attacks,” they wrote, following a letter writing campaign urging them to speak up. Better late than never though, right? The roughly 40 dead babies claim was debunked as a lie. At least that’s what people on social media now declare as fact, citing a Haaretz investigation. “Haaretz investigation EXPOSES all the ISRAELI LIES from October 7th just like I predicated (sic),” reads the post of one particularly large disinformation account. These claims persisted despite Haaretz directly addressing that post and calling it “blatant lies” and insisting that it “absolutely no basis in Haaretz’s reporting.” The denials continued regardless of the fact that a group of 200 forensic pathologists from all over the world had confirmed that babies were indeed murdered and that some babies were found decapitated, though it was unclear whether this was done before or after death. First responders also corroborated that they witnessed beheaded infants. Regardless of decapitation, these were babies, murdered. The forensic pathologists also confirmed that humans were executed, bound and burned alive. Israeli police have over 1,000 statements related to the attack. When some of the hostages were released, Hamas supporters claimed that the hostages enjoyed being held by them, that they hardly wanted to leave. That this was like a pleasant vacation for them, that’s all. Like sipping piña coladas by the beach. In fact, they would state that they were more concerned about their safety in Israeli hands. They even concocted stories of love affairs between a hostage who was shot in the leg and a Hamas captor. A sick and twisted take on reality where up is down, cats are dogs, and denial is truth. They dismissed the reality that many of these hostages watched their loved ones get murdered in front of them, and still had relatives being held in captivity. The hostages were also administered Clonazepam by Hamas, a mood-enhancing tranquilizing drug, before handing them over to the Red Cross, so that they would appear “happy.” Meanwhile, the Yale Daily News published a correction of an opinion column stating that the “allegations had not been substantiated.” The denials go on and on, and I can’t help but feel like I’m watching a version of Holocaust denial, except this time it’s happening in real time—not years after the fact. And this time, it has a Wi-Fi connection and a social media account. The conditions for this were ripe. Moral relativism is why just several weeks ago, Gen Z embraced Bin Laden's 'Letter to America.' It has been building up for years across college campuses, a breeding ground for ideologies that support violent means to achieve political gains. The perceived power dynamics play a role here too. In the eyes of many, the Israelis are seen as a superpower whereas the Palestinians, and by extension Hamas, are seen as underdogs. In their view, the underdog is always right because it is the victim, and the “power” is the oppressor. So how can the oppressor be a victim? Israelis, despite the majority of the population being Mizrahi Jews, as well as 20% Arabs (who were also victims on Oct 7), have been framed as “white colonizers,” vs the Palestinians who are seen as “POC” in the context of this conflict. Never mind that Jews, including Ashkenazi Jews, can be traced back to the land through DNA, archaeological evidence, and historical documents. An overall distrust for media is another factor, which has resulted in individuals taking the word of random influencer accounts as gospel over traditional media outlets. According to Gallup polls, Americans’ trust in media is near a record low. Only 34% of US adults have a “great deal” or “fair amount” of confidence as of 2022. This is a major hindrance to our sensemaking abilities. And then, of course, there’s cognitive dissonance. When a group identifies so closely with the perpetrator and they commit heinous acts, confronting that fact happens to be uncomfortable. So, in an attempt to reduce that discomfort, they rationalize or deny the evidence. This means that they accept only evidence that supports their existing beliefs, while placing unreasonable demands on the other side. But none of these factors would have gained as much traction if it weren’t for something that didn’t exist during the Holocaust: social media. This is the engine that helps drives this real-time historical revisionism and denialism. According to 2021 data from Pew Research, over 70% of Americans get their news via social platforms. A Reuters Institute report from 2023 found that 30% of respondents use social media as the main way to get their news. We have a society that consumes sound-bites of information, both truth and lies (as well as lies based on grains of truth). Social media algorithms—combined with human nature—tend to amplify outrageous untruths, which spread widely. Corrections, never make it as far as the original lie. They are just a faint hum. Throughout the Israeli-Gaza war, we’ve seen AI generated images and bots used to paint a specific narrative—for evocative, emotional effect. But technologically sophisticatication isn’t a prerequisite for painting false narratives. Many “influencers” have taken to using existing images or videos and attaching misleading headlines to them—including sharing content that captures events in Syria while presenting it as taking place in Gaza. These networks of influencers have large reach, and can turn even the most blatant lie into a revisionist truth. Researchers for Freedom House, a non-profit human right advocacy group, found that generally at least 47 governments have used commentators to manipulate online discussions in their favor, either via humans or bots. They’ve also recruited influencers to help spread false and misleading content, and have created fake websites that mimic actual media publications. Then there’s always Russia’s propaganda arm RT, and various other publications like Al Jazeera and Quds who have direct ties to Hamas and/or other Islamic regimes. All of this has contributed to narrative confusion, and the erasure of unspeakable acts of brutality, and the denial of the facts of October 7, right before our very eyes. If we cannot even share a common reality, how can have any hope of resolving anything? “Never again” is happening now. Denne "toleranse for intoleranse"-holdningen som startet i 2000-årene da man begynte å tillate ekstremliberale praksis innenfor ytringsfrihet, spesielt på nettet med sosiale medier og diskusjonsforumer som kommentarfelter, må snarest mulig avsluttes - og man må bringe sosiale medier under kontroll eller avskaffe dem helt for å berge demokrati - og ikke minst allmenn fornuft. Det er for mange som utsettes for propaganda gjennom nettet hvor det er ALTFOR MANGE som bevisst driver med virkelighetsmanipulering og forfalskning, hjulpet av algoritmer som nå er blitt et meget alvorlig problem for menneskeheten. Israelerne lot Netanyahu bare fortsette, og dette aktuelt er til hjelp for Netanyahu og hans høyreekstremistiske fraksjon som kunne koke samme et narrativ om at verden hater jøder, og dermed skulle man ignorere verden, selv om fornuftige røster nå sier "nok" fordi forholdet med USA settes på seriøs prøve. Det skyldes at man med rette føle at 7. oktober ikke er tatt på alvor. Hamas har IKKE blitt internasjonalt fordømt, bare vestlige land gjøre det, selv om det er bemerket at disse med venstrevridde regjeringer som Norge ikke vil utestenge Hamas. Det er sett at selv om det er massevis av bevis som vil utvilsomt få ICJ domstolen i Haag til å eksplodere i blind raseri, er det en aktiv benektelsesholdning som styrkes seg gjennom ukontrollert informasjonsspredning i nettet, samtidige som etablerte mediekanaler mister kunder til venstre og til høyre. Da den fantasiløse høyreekstreme Musk overtok Twitter, gjort han det til et katastrofested og kaller dette "X" (Musk har en veldig syk X-besettelse) - og da jeg gikk gjennom dette, fant jeg så mye stupiditet at det er helt ufattelig. Antisemittismen har kunne skje på åpen gate og det var nylig sett tegn på dette i Bergen her i Norge, hvor man fremdeles husker "Donau" og utryddelsen av de norske jødene - og den skamløse plyndringen som flere tusen innfødte nordmenn hadde stått for, av disses eiendeler og eiendommer. Til tross for museer, bøker, artikler, minneseremonier og annet er det sett at altfor mange i Norge - ikke bare muslimske innvandrere - virker helt glemsk og 7. oktober er i ferd med å bli et lakmustest på tilstandene i mange land verden rundt. Det som hendt i Gazastripen i ettertiden skal ikke under noe som helst omstendighet underminere saken omkring 7. oktober - for israelerne gjort en alvorlig feiltagelse ved å tillate en altfor destruktiv strategi som fulgt til tusenvis av drepte sivilister i minst 29,000 angrep - av dette 40-45 % med upresise "dumme" bomber - må det understrekes at en krigsforbrytelse ikke likestilles med en andre krigsforbrytelse og disse begge ikke unnskylde hverandre. Israelernes brutalitet er et direkte resultat av 7. oktober. Dessuten er mye av motstanden mot Israel ikke basert på at det er "folkemord", men rene ideologiske vurderinger der man valgt å bli partisk, som artikkelforfatteren har vært inn på, ikke minst "kolonisatorargumentet", "underdog"-argumentet og manglende kunnskap. Det må bankes inn om jødenes Holocaust og disses sårbarhet, og da må disse som arbeider med å sabotere dette, motarbeides, om mulig med legal inngrep som vil gjøre "toleranse for intoleranse"-ideen ulovlig da mye av det som utgjøre intoleranseaspektet er illegalt i de fleste vestlige land. Et lakmustest har startet - og så langt går det galt. Palestinerne trenger å minnes om at et offer og en overgriper automatisk IKKE UTELUKKE HVERANDRE som mange synes å mene er tilfelle omkring 7. oktober og den halsløse terrorismen som bare leder til død og lidelse uten stans. Offeret kan begå like fryktelige overgrep som overgriperen og omvendt. Dette ER DEN VIKTIGSTE LÆRDOMMEN FRA KRIGEN i 1945, da var et helt kontinent berørt i slik grad, at man deles inn i "ofre" og "overgriperne" - denne leksen holdt seg i livet fram til 1990-årene. Den nye generasjonen født i 1990-årene og i det første tiåret av det nye århundret får ikke med seg dette, og nå er denne respektløsheten og dumheten blitt så utbredt blant tjueåringer og tenåringer, som et resultat av nettet, at det er blitt veldig alvorlig. Tiktok bringer død, lidelse, sjokk og annet rett til sinnet på lettpåvirkede folk. Denne virkelighetsforvrengningstendensen må stanses, da dette kan true menneskeheten.

– Norge er etter min bedømmelse verst i klassen, når det gjelder å holde orden i eget hus (Natos artikkel 3) som grunnlag for å støtte angrepne land (Natos artikkel 5), i tillegg til å håndtere krise og krig hos oss selv. Eks-forsvarstopp Robert Mood slår norsk Nato-alarm (msn.com) Mood har rett i dette; den norske forsvarsevnen er blitt veldig dårlig og det er nå meget soleklart at de fleste europeiske NATO-medlemmer ikke oppfylle Artikkel 3 som innbar at man må ha et troverdig forsvar. Det er nå meget klart for at alle at NATO er i meget seriøs trøbbel fordi det hadde hendt en avindustrialisering i EU/EØS i de siste tjue år som gjør at krigsberedskapsevnen ikke bare hadde forsvunnet også blitt nærmest umulig. Vi gir Putin rett (msn.com) Vi gir Putin rett Krigen i Ukraina er en lakmustest for Vesten. Er vi villige til å kjempe for våre demokratiske verdier? Er vi villige til å stå opp mot tyranniet? Svaret på disse spørsmålene er på ingen måte gitt. Fred skapes gjennom styrke. Det er mer enn et slagord, det er et empirisk faktum. Svakhet inviterer aggresjon, og den vestlige forsvarsevnen er i ferd med å bli svakere enn våre konkurrenters militærstyrke. For hva er styrke? I et kaotisk internasjonalt system måles styrke i evnen til å forsvare seg mot andre, konkurrerende stater. Hard makt. I dag foregår konkurransen i økende grad mellom et sivilisert Vesten, som støtter opp om en regelbasert, rettferdig verdensorden på den ene siden, og tyranniske stater med imperialistiske, territorielle krav på den andre siden. To store utfordringer I denne kampen står vi ovenfor to store utfordringer: Vårt minkende potensial til å produsere forsvarsmateriell og de vestlige våpen- og ammunisjonslagrene som tømmes. Dette er to avgjørende punkter Vesten lenge har vært best på. Både under andre verdenskrig og den kalde krigen, evnet Vesten å produsere mer krigsmateriell enn «resten». Mot slutten av andre verdenskrig produserte USA dobbelt så mange fly og skip enn noen annen enkeltaktør. Kapasiteten kom ikke av seg selv. I 1940 snakket Franklin D. Roosevelt om «The arsenal of democracy», da han tok et oppgjør med «defeatism», de i USA som hadde nederlagstro, på vegne av Europa, under andre verdenskrig. Han tok den gangen til orde for å oppskalere evnen til å produsere så mye forsvarsmateriell som nødvendig. Slik skulle krigen vinnes. Norge har et demokratisk arsenal i Nammo. De er en av fire store ammunisjonsprodusenter i Europa. Nammo står i dag for 20 til 25 prosent av det europeiske markedet for artillerigranater, den samlede årlige europeiske produksjonskapasiteten anslås til under en halv million granater. Det som omtrentlig er nok til årlig øvelsesskyting. Natos samlede årlige behov, i en krigssituasjon for artillerigranater i en krig ligger et sted rundt ti millioner, samtidig som Ukrainas behov overstiger den samlede produksjonskapasiteten i alliansen. De trenger sju millioner i året. Og vi må gi dem det de trenger. Lagrene våre, som nå må etterfylles, strekker ikke til. Det er ikke et spørsmål om at lagrene burde være betydelig høyere enn i dag, spørsmålet for Nato er hvor mye større. Ikke nok med det, investeringene til å øke produksjonen er for lave. Regjeringen har valgt å avse 75 millioner til Nammo. Det er 0,5 prosent av det som må investeres i artilleriproduksjon, ifølge Nammo. Men dette er ikke hovedsakelig et norsk problem. Det er Natos problem. Tidligere har en vestlig styrke vært evnen til å utprodusere motstandere innen forsvarsmateriell. Det er ikke lenger tilfellet. Nato er nødt til å bli enige om hva som må gjøres innen oppbygging og vedlikehold av nødvendige ammunisjonslagre. Opptrapping av investeringer er i gang, men det går fortsatt ikke fort nok. Vår sikkerhetsgarantist USA står også i en krise på dette området. Som kjent begynte Nato-land å trappe ned forsvarene sine etter den kalde krigen. I dag kan for eksempel amerikanerne bare produsere 30.000 artillerigranater på en måned. I 1995 var tallet 867.000. Kina på sin side produserer forsvarsmateriell som aldri før. Kina har allerede en større flåte enn USA, men skal øke den med om lag 20 prosent til. Amerikanernes flåte forventes å krympe i årene som kommer. Analytikere anslår også at store deler av det amerikanske arsenalet, særlig langtrekkende missiler, vil tømmes allerede etter noen uker, i en eventuell krig med Kina over Taiwan. Det er ikke godt nok. Selve lagrene i Nato er heller ikke det store problemet. Det er det minkende potensialet for militærproduksjon som er den store verkebyllen, noe som henger tett sammen med avindustrialiseringen Vesten står i. Den europeiske industrien beskrives som «betydelig nedbygget» med en «svært begrenset» kapasitet, av Forsvarskommisjonen. Perioden vi kan kalle «andre mellomkrigstid» (1991–2022) har svekket oss kraftig. USAs svekkede makt i møte med kinesernes økende makt er dårlig nytt. Samtidig er Europa, i økende grad, nødt til å ta forsvar av kontinentet i egne hender. Amerikanernes fokus vil være rettet mot Taiwan i årene fremover. For å sette det hele på spissen: Hver gang vi feiler i å avse nødvendige investeringer til forsvar og forsvarsindustri, gir vi Putin rett i hans narrativ om vestlig dekadens. At vi ikke stiller opp når det kommer til stykket. Nansen-pakken holder ikke. Om vi ikke har tilstrekkelig evne til å forsvare demokratiet med militærmakt, er det uvesentlig hvor mye penger vi allokerer til det ene eller det andre. For å sitere Roosevelt: «Build now with all possible speed every machine, every arsenal, every factory that we need to manufacture our defense material.» Ukrainas frihet og vår sikkerhet avhenger av det. Og her ligger årsaken. Uhorvelig arroganse og ekstrem ignoranse! Oversatt til engelsk; Biden's national security adviser Jake Sullivan: Russia wants to "end the war as quickly as possible." The country doesn’t want to continue to “bleed” men, it wants to return to “real” economic growth... Dette narrativ har utrolig nok klarte å overleve i snart ti år siden Putins angrep på Krim-halvøya i 2014, basert på ideen "It's the economy, stupid" fra 1992 da Clinton vant presidentvalget den gang, og det har aldri virket fordi Putin simpelt bryr seg ikke om økonomi, nærmeste alle statsoverhoder som er i konflikt med Vesten har vært kjent for deres lunkestemte økonomipolitikk og ignoranse for økonomisk vekst. Det kan være hvorfor støtten til Ukraina har vært problematisk, da Biden synes å tro man kan presse Putin til innrømmelser og dermed "holdt tilbake" samt nektet å gjøre bruk av hans krigsfullmakter som kan brukes for å sette USA i krigsopprustning. Dette har svekket USAs militære evne. Den amerikanske militærsleveransen til Israel og avsløringen om bruk av upresise bombevåpen i Gazastripen har høyaktualisert ammunisjonsmangel også i flybombelagrene som ikke har vært etterforsynt i meget lang tid. Hvor mange bomber det er, er hemmeligholdt og trolig er det hundretusener, men det er latt merke til at mange av bombene fra USA til andre land - selv Israel - er flere tiår gammelt. Likedan med ammunisjonsproduksjonen i USA for artilleri, det er nå kritisk for det amerikanske militæret og kunder som vil ha 155mm ammunisjon. Vi har nedrustet ALTFOR MEGET i de siste tjue-tretti år. Automatisering av ammunisjonsproduksjon har fulgt til katastrofale produksjonsnedgang og umulighet for krigsproduksjon slik at man er nødt til å gå hele tretti år tilbake for å starte på nytt. Likedan med elektronikkproduksjon, det tar altfor lang tid å produsere brikker, elektroniske komponenter og deretter elektroniske systemer - så lang tid, at det er UMULIG å kunne bygge nye luftvernsystemer og andre systemer som trenges. For liten kapasitet; og dette blir ikke bedre av utkontrakteringspolitikken slik at Kina kan hindre frihandel og dermed sabotere vestlig produksjon. VI HAR IKKE NOK VÅPEN. Armenia som får fransk våpen, har blitt tvunget til å gå til India. Polen kjøper mer og mer fra Sør-Korea. USA risikere å bli trukket inn i flere kriger med utilstrekkelige våpenlagre - Armenia, Jemen, Guyana, Taiwan og sist Øst-Europa. Kina har avsluttet eksperimentfasen da man testet så mye rart som mulig, og gått inn for størst mulig produksjon samt tilbyr massevis av våpen til resten av verden. På bare tjue år - her hadde europeerne hovedansvaret - bygd kineserne verdens største krigsflåte og den største handelsflåten som vel, basert på know-how fra europeiske verft som nå er nedlagt eller nedlagstruet, stålproduksjon fra EU som var utflagget til Kina, og marinemotor som selges fra EU som i tillegg delt sin know-how om disse skipsmotorene. Ved å skifte om fra ferdigvareproduksjon der alle komponenter kom fra innenfor en nasjon, til komponentproduksjon hvor komponenter fra hele verden samles for produksjon som egentlig er snakk om lego-leker bokstavelig talt, har Vesten mistet kontrollen og endt opp med å miste for mye av sin småindustrielle basisen som var essensielt. Nå kan fiendeland fritt bruker vestlige komponenter for å produsere avanserte våpen - slik at våre soldater risikeres å drepes med våpen som har vitale deler fra landet man forsvarer. Da amerikanske krigsskip skjøt ned kryssermissiler og dronefly, brukt de amerikansk utstyr mot amerikansk utstyr. Det har blitt funnet ut at Irans våpenproduksjon er basert på vestlige komponenter! Vesten er nå i eksistenskrise om det ikke er nok med de sosialkulturelle problemene omkring de fremmedkulturelle innvandrere som har mer eller mindre åpnet opp for en høyreekstremistisk bølge i USA og EU/EØS. Dessuten hadde det grønne skiftet i EU fulgt til avindustrialisering, i Tyskland snakker det høylytt om å flytte til andre land som Kina (det må forbys med lov), inflasjon og levekostnadskrise - ikke minst da man hadde altfor lenge latt være med å få opp kraftproduksjon og deretter lagt ned atomkraft. Vi trenger våpen og ammunisjon. For å få det, trenger vi arbeidstokk og fabrikk. For å få det, trenger vi omfattende pengestøtte - da må frihandel forkastes - og spesielt KRAFT. For å muliggjøre en opprustning må vi ha kraftverk på kraftverk over hele fjøsa. Putin gir fanden i klimakrisen og bruker opp alt - kull, gass, olje, atomkraft - for å drive så mange fabrikker som mulig. Da er det grønne skiftet en trussel mot vår frihet.

Nok et døgn med svært store tap for russerne, både panser, personell, artilleri, droner og luftvern. 1250 falne russiske soldater er det en stund siden vi har sett på samme døgn. Det blir vanskeligere og vanskeligere for russerne dette her. Det er vel egentlig bare for UA å fortsette som dette frem til jagerfly er på plass også får de enten minerydde mekanisk eller med eksplosiver i forkant av neste offensiv? For da er det vel på plass jagerfly, mer artilleri, missiler og kanskje de da lettere kan slå igjennom og etablere seg bak dagens minefelt i de okkuperte områdene? Og faller først skyttergravlinja og ett eller flere minefelt så kan det bli reprise på høsten 2022.

Ukraina har drept flere russere enn det Russland har drept ukrainere også. Forteller svært lite i seg selv, spesielt når Hamas er villige til å ofre sivile for å få overskrifter og fordømmelser mot Israel. Hamas kunne helt enkelt kapitulert, de vet godt at de ikke har noe mulighet til å vinne krigen i det hele tatt, og spart en masse liv. Hvis de var opptatte av det.

Fra markeringen i Bergen, utdrag fra Bergensavisen: [...]Da regionleder Roger Pilskog fra LO Vestland begynte å snakke om Hamas sitt innledende angrep mot Israel ble han overdøvet av rop, sirener og buing. En person gikk opp til scenen og fremsto hissig mot Pilskog. Da brøt politiet inn for å skille folk.[...] [...]– Dette gikk bra til slutt. Noe av det som ble sagt vekket sterke følelser og engasjement. Men vi må alle forstå at folk blir sinte, og hvorfor folk blir sinte, sier Thomas Høiseth, leder av Palestinakomiteen i Bergen. Han mener at vi på et tidspunkt må slutte å snakke om Hamas sitt angrep 7. oktober, og heller se på hva Israel gjør mot det palestinske folket nå.[...] Det er jo helt tydelig hva de som demonstrerer mener om 7. Oktober og det er en grunn til at jeg personlig ikke kan støtte dem som nekter å ha to tanker i hodet samtidig. Uansett så vil demonstrasjonene ha null effekt på det som skjer i Gaza og Israel.

Denne tunellen er altså så stor at man kan kjøre biler i den. Pengene fra vesten har kommet godt til nytte, og betongen som kunne vært brukt til bomberom gjorde nok mer nytte til biltuneller under bakken for å smugle inn våpen. FN er selvfølgelig bekymret for at det å fylle tunellene med vann, kan ødelegge de. Man ønsker åpenbart ikke at alle pengene FN har betalt for disse tunellsystemene, skal bli kastet bort.

Det er dessverre slik det er. Ungdommer på skoler demonstrerer for ting de ikke aner hva er, folk har meninger om Israels krigsføring, uten å en gang ha hørt om 7. oktober, og "Queers for Palestine" holder større demonstrasjoner, uten å forstå at i Gaza ville de selv blitt kastet ut fra nærmeste tak av Hamas.

Fareed Zakaria: The Self-Doubting Superpower (foreignaffairs.com) Interessant artikkel, må leses. In 2018, when the Pew Research Center asked Americans how they felt their country would perform in 2050, 54 percent of respondents agreed that the U.S. economy would be weaker. An even larger number, 60 percent, agreed that the United States would be less important in the world. This should not be surprising; the political atmosphere has been pervaded for some time by a sense that the country is headed in the wrong direction. According to a long-running Gallup poll, the share of Americans who are “satisfied” with the way things are going has not crossed 50 percent in 20 years. It currently stands at 20 percent. Over the decades, one way of thinking about who would win the presidency was to ask: Who is the more optimistic candidate? From John F. Kennedy to Ronald Reagan to Barack Obama, the sunnier outlook seemed to be the winning ticket. But in 2016, the United States elected a politician whose campaign was premised on doom and gloom. Donald Trump emphasized that the U.S. economy was in a “dismal state,” that the United States had been “disrespected, mocked, and ripped off” abroad, and that the world was “a total mess.” In his inaugural address, he spoke of “American carnage.” His current campaign has reprised these core themes. Three months before declaring his candidacy, he released a video titled “A Nation in Decline.” Joe Biden’s 2020 presidential campaign was far more traditional. He frequently extolled the United States’ virtues and often recited that familiar line, “Our best days still lie ahead.” And yet, much of his governing strategy has been predicated on the notion that the country has been following the wrong course, even under Democratic presidents, even during the Obama-Biden administration. In an April 2023 speech, Biden’s national security adviser, Jake Sullivan, criticized “much of the international economic policy of the last few decades,” blaming globalization and liberalization for hollowing out the country’s industrial base, exporting American jobs, and weakening some core industries. Writing later in these pages, he worried that “although the United States remained the world’s preeminent power, some of its most vital muscles atrophied.” This is a familiar critique of the neoliberal era, one in which a few prospered but many were left behind. It goes beyond mere critique. Many of the Biden administration’s policies seek to rectify the apparent hollowing out of the United States, promoting the logic that its industries and people need to be protected and assisted by tariffs, subsidies, and other kinds of support. In part, this approach may be a political response to the reality that some Americans have in fact been left behind and happen to live in crucial swing states, making it important to court them and their votes. But the remedies are much more than political red meat; they are far-reaching and consequential. The United States currently has the highest tariffs on imports since the Smoot-Hawley Act of 1930. Washington’s economic policies are increasingly defensive, designed to protect a country that has supposedly lost out in the last few decades. A U.S. grand strategy that is premised on mistaken assumptions will lead the country and the world astray. On measure after measure, the United States remains in a commanding position compared with its major competitors and rivals. Yet it does confront a very different international landscape. Many powers across the globe have risen in strength and confidence. They will not meekly assent to American directives. Some of them actively seek to challenge the United States’ dominant position and the order that has been built around it. In these new circumstances, Washington needs a new strategy, one that understands that it remains a formidable power but operates in a far less quiescent world. The challenge for Washington is to run fast but not run scared. Today, however, it remains gripped by panic and self-doubt. Despite all the talk of American dysfunction and decay, the reality is quite different, especially when compared with other rich countries. In 1990, the United States’ per capita income (measured in terms of purchasing power) was 17 percent higher than Japan’s and 24 percent higher than Western Europe’s. Today, it is 54 percent and 32 percent higher, respectively. In 2008, at current prices, the American and eurozone economies were roughly the same size. The U.S. economy is now nearly twice as large as the eurozone. Those who blame decades of American stagnation on Washington’s policies might be asked a question: With which advanced economy would the United States want to have swapped places over the last 30 years? In terms of hard power, the country is also in an extraordinary position. The economic historian Angus Maddison argued that the world’s greatest power is often the one that has the strongest lead in the most important technologies of the time—the Netherlands in the seventeenth century, the United Kingdom in the nineteenth century, and the United States in the twentieth century. America in the twenty-first century might be even stronger than it was in the twentieth. Compare its position in, say, the 1970s and 1980s with its position today. Back then, the leading technology companies of the time—manufacturers of consumer electronics, cars, computers—could be found in the United States but also in Germany, Japan, the Netherlands, and South Korea. In fact, of the ten most valuable companies in the world in 1989, only four were American, and the other six were Japanese. Today, nine of the top ten are American. What is more, the top ten most valuable U.S. technology companies have a total market capitalization greater than the combined value of the stock markets of Canada, France, Germany, and the United Kingdom. And if the United States utterly dominates the technologies of the present—centered on digitization and the Internet—it also seems poised to succeed in the industries of the future, such as artificial intelligence and bioengineering. In 2023, as of this writing, the United States has attracted $26 billion in venture capital for artificial intelligence startups, about six times as much as China, the next highest recipient. In biotech, North America captures 38 percent of global revenues while all of Asia accounts for 24 percent. In addition, the United States leads in what has historically been a key attribute of a nation’s strength: energy. Today, it is the world’s largest producer of oil and gas—larger even than Russia or Saudi Arabia. The United States is also massively expanding production of green energy, thanks in part to the incentives in the Inflation Reduction Act of 2022. As for finance, look at the list of banks designated “globally systemically important” by the Financial Stability Board, a Switzerland-based oversight body; the United States has twice as many such banks as the next country, China. The dollar remains the currency used in almost 90 percent of international transactions. Even though central banks’ dollar reserves have dropped in the last 20 years, no other competitor currency even comes close. Finally, if demography is destiny, the United States has a bright future. Alone among the world’s advanced economies, its demographic profile is reasonably healthy, even if it has worsened in recent years. The U.S. fertility rate now stands around 1.7 children per woman, below the replacement level of 2.1. But that compares favorably with 1.5 for Germany, 1.1 for China, and 0.8 for South Korea. Crucially, the United States makes up for its low fertility through immigration and successful assimilation. The country takes in around one million legal immigrants every year, a number that fell during the Trump and COVID-19 years but has since rebounded. One in five of all people on earth who live outside their country of birth live in the United States, and its immigrant population is nearly four times that of Germany, the next-largest immigration hub. For that reason, whereas China, Japan, and Europe are projected to experience population declines in the coming decades, the United States should keep growing. Of course, the United States has many problems. What country doesn’t? But it has the resources to solve these problems far more easily than most other countries. China’s plunging fertility rate, for example, the legacy of the one-child policy, is proving impossible to reverse despite government inducements of all kinds. And since the government wants to maintain a monolithic culture, the country is not going to take in immigrants to compensate. The United States’ vulnerabilities, by contrast, often have ready solutions. The country has a high debt load and rising deficits. But its total tax burden is low compared with those of other rich countries. The U.S. government could raise enough revenues to stabilize its finances and maintain relatively low tax rates. One easy step would be to adopt a value-added tax. A version of the VAT exists in every other major economy across the globe, often with rates around 20 percent. The Congressional Budget Office has estimated that a five percent VAT would raise $3 trillion over a decade, and a higher rate would obviously raise even more. This is not a picture of irremediable structural dysfunction that will lead inexorably to collapse. Despite its strength, the United States does not preside over a unipolar world. The 1990s was a world without geopolitical competitors. The Soviet Union was collapsing (and soon its successor, Russia, would be reeling), and China was still an infant on the international stage, generating less than two percent of global GDP. Consider what Washington was able to do in that era. To liberate Kuwait, it fought a war against Iraq with widespread international backing, including diplomatic approval from Moscow. It ended the Yugoslav wars. It got the Palestine Liberation Organization to renounce terrorism and recognize Israel, and it convinced Israeli Prime Minister Yitzhak Rabin to make peace and shake hands on the White House lawn with the PLO’s leader, Yasser Arafat. In 1994, even North Korea seemed willing to sign on to an American framework and end its nuclear weapons program (a momentary lapse into amicable cooperation from which it quickly recovered). When financial crises hit Mexico in 1994 and East Asian countries in 1997, the United States saved the day by organizing massive bailouts. All roads led to Washington. Today, the United States faces a world with real competitors and many more countries vigorously asserting their interests, often in defiance of Washington. To understand the new dynamic, consider not Russia or China but Turkey. Thirty years ago, Turkey was an obedient U.S. ally, dependent on Washington for its security and prosperity. Whenever Turkey went through one of its periodic economic crises, the United States helped bail it out. Today, Turkey is a much richer and more politically mature country, led by a strong, popular, and populist leader, Recep Tayyip Erdogan. It routinely defies the United States, even when requests are made at the highest levels. Washington was unprepared for this shift. In 2003, the United States planned a two-front invasion of Iraq—from Kuwait in the south and from Turkey in the north—but failed to secure Turkey’s support preemptively, assuming it would be able to get that country’s assent as it always had. In fact, when the Pentagon asked, the Turkish parliament declined, and the invasion had to proceed in a hasty and ill-planned manner that might have had something to do with how things later unraveled. In 2017, Turkey inked a deal to buy a missile system from Russia—a brazen move for a NATO member. Two years later, Turkey again thumbed its nose at the United States by attacking Kurdish forces in Syria, American allies who had just helped defeat the Islamic State there. Scholars are debating whether the world is currently unipolar, bipolar, or multipolar, and there are metrics one can use to make each case. The United States remains the single strongest country when adding up all hard-power metrics. For example, it has 11 aircraft carriers in operation, compared with China’s two. Watching countries such as India, Saudi Arabia, and Turkey flex their muscles, one can easily imagine that the world is multipolar. Yet China is clearly the second-biggest power, and the gap between the top two and the rest of the world is significant: China’s economy and its military spending exceed those of the next three countries combined. The gap between the top two and all others was the principle that led the scholar Hans Morgenthau to popularize the term “bipolarity” after World War II. With the collapse of British economic and military power, he argued, the United States and the Soviet Union were leagues ahead of every other country. Extending that logic to today, one might conclude that the world is again bipolar. But China’s power also has limits, derived from factors that go beyond demographics. It has just one treaty ally, North Korea, and a handful of informal allies, such as Russia and Pakistan. The United States has dozens of allies. In the Middle East, China is not particularly active despite one recent success in presiding over the restoration of relations between Iran and Saudi Arabia. In Asia, it is economically ubiquitous but also draws constant pushback from countries such as Australia, India, Japan, and South Korea. And in recent years, Western countries have become wary of China’s growing strength in technology and economics and have moved to limit its access. China’s example helps clarify that there is a difference between power and influence. Power is made up of hard resources—economic, technological, and military. Influence is less tangible. It is the ability to make another country do something that it otherwise would not have done. To put it crudely, it means bending another country’s policies in the direction you prefer. That is ultimately the point of power: to be able to translate it into influence. And by that yardstick, both the United States and China face a world of constraints. Other countries have risen in terms of resources, fueling their confidence, pride, and nationalism. In turn, they are likely to assert themselves more forcefully on the world stage. That is true of the smaller countries surrounding China but also of the many countries that have long been subservient to the United States. And there is a new class of medium powers, such as Brazil, India, and Indonesia, that are searching for their own distinctive strategies. Under Prime Minister Narendra Modi, India has pursued a policy of “multi-alignment,” choosing when and where to make common cause with Russia or the United States. In the BRICS grouping, it has even aligned itself with China, a country with which it has engaged in deadly border skirmishes as recently as 2020. In a 1999 article in these pages, “The Lonely Superpower,” the political scientist Samuel Huntington tried to look beyond unipolarity and describe the emerging world order. The term he came up with was “uni-multipolar,” an extremely awkward turn of phrase yet one that captured something real. In 2008, when I was trying to describe the emerging reality, I called it a “post-American world” because it struck me that the most salient characteristic was that everyone was trying to navigate the world as U.S. unipolarity began to wane. It still seems to be the best way to describe the international system. Consider the two great international crises of the moment, the invasion of Ukraine and the Israel-Hamas war. In Russian President Vladimir Putin’s mind, his country was humiliated during the age of unipolarity. Since then, mainly as a result of rising energy prices, Russia has been able to return to the world stage as a great power. Putin has rebuilt the power of the Russian state, which can extract revenues from its many natural resources. And now he wants to undo the concessions Moscow made during the unipolar era, when it was weak. It has been seeking to reclaim those parts of the Russian Empire that are central to Putin’s vision of a great Russia—Ukraine above all else, but also Georgia, which it invaded in 2008. Moldova, where Russia already has a foothold in the breakaway Transnistria republic, could be next. Putin’s aggression in Ukraine was premised on the notion that the United States was losing interest in its European allies and that they were weak, divided, and dependent on Russian energy. He gobbled up Crimea and the borderlands of eastern Ukraine in 2014, and then, just after the completion of the Nord Stream 2 pipeline bringing Russian gas to Germany, decided to frontally attack Ukraine. He hoped to conquer the country, thus reversing the greatest setback Russia had endured in the unipolar age. Putin miscalculated, but it was not a crazy move. After all, his previous incursions had been met with little resistance. In the Middle East, the geopolitical climate has been shaped by Washington’s steady desire to withdraw from the region militarily over the last 15 years. That policy began under President George W. Bush, who was chastened by the fiasco of the war he had started in Iraq. It continued under President Barack Obama, who articulated the need to reduce the United States’ profile in the region so that Washington could take on the more pressing issue of China’s rise. This strategy was advertised as a pivot to Asia but also a pivot away from the Middle East, where the administration felt the United States was overinvested militarily. That shift was underscored by Washington’s sudden and complete withdrawal from Afghanistan in the summer of 2021. The result has not been the happy formation of a new balance of power but rather a vacuum that regional players have aggressively sought to fill. Iran has expanded its influence, thanks to the Iraq war, which upset the balance of power between the region’s Sunnis and Shiites. With Saddam Hussein’s Sunni-dominated regime toppled, Iraq was governed by its Shiite majority, many of whose leaders had close ties to Iran. This expansion of Iranian influence continued into Syria, where Tehran backed the government of Bashar al-Assad, allowing it to survive a brutal insurgency. Iran supported the Houthis in Yemen, Hezbollah in Lebanon, and Hamas in Israel’s occupied territories. Rattled by all this, the Arab states of the Persian Gulf and some other moderate Sunni states began a process of tacit cooperation with Iran’s other great enemy, Israel. That burgeoning alliance, with the 2020 Abraham Accords as an important milestone, seemed destined to culminate in the normalization of relations between Israel and Saudi Arabia. The obstacle to such an alliance had always been the Palestinian issue, but the retreat of Washington and the advances of Tehran made the Arabs willing to ignore that once central issue. Watching closely, Hamas, an ally of Iran, chose to burn down the house, returning the group and its cause to the spotlight. The most portentous challenge to the current international order comes in Asia, with the rise of Chinese power. This could produce another crisis—far bigger than the other two—if China were to test the resolve of the United States and its allies by trying to forcibly reunify Taiwan with the mainland. So far, the Chinese leader Xi Jinping’s hesitation about using military force serves as a reminder that his country, unlike Russia, Iran, and Hamas, gains much from being tightly integrated into the world and its economy. But whether this restraint will hold is an open question. And the increased odds of an invasion of Taiwan today compared with, say, 20 years ago are one more signal of the weakening of unipolarity and the rise of a post-American world. Yet another indication of the United States’ reduced leverage in this emerging order is that informal security guarantees might give way to more formal ones. For decades, Saudi Arabia has lived under an American security umbrella, but it was a sort of gentleman’s agreement. Washington made no commitments or guarantees to Riyadh. Were the Saudi monarchy to be threatened, it had to hope that the U.S. president at the time would come to its rescue. In fact, in 1990, when Iraq menaced Saudi Arabia after invading Kuwait, President George H. W. Bush did come to the rescue with military force—but he was not required to do so by any treaty or agreement. Today, Saudi Arabia is feeling much stronger and is being courted actively by the other world power, China, which is its largest customer by far. Under its assertive crown prince, Mohammed bin Salman, the kingdom has become more demanding, asking Washington for a formal security guarantee like the one extended to NATO allies and the technology to build a nuclear industry. It remains unclear whether the United States will grant those requests—the question is tied in with a normalization of relations between Saudi Arabia and Israel—but the very fact that the Saudi demands are being taken seriously is a sign of a changing power dynamic. The international order that the United States built and sustained is being challenged on many fronts. But it remains the most powerful player in that order. Its share of global GDP remains roughly what it was in 1980 or 1990. Perhaps more significant, it has racked up even more allies. By the end of the 1950s, the “free world” coalition that fought and would win the Cold War was made up of the members of NATO—the United States, Canada, 11 Western European countries, Greece, and Turkey—plus Australia, New Zealand, Japan, and South Korea. Today, the coalition supporting Ukraine’s military or enforcing sanctions against Russia has expanded to include almost every country in Europe, as well as a smattering of other states. Overall, the “West Plus” encompasses about 60 percent of the world’s GDP and 65 percent of global military spending. The challenge of combating Russian expansionism is real and formidable. Before the war, the Russian economy was about ten times the size of Ukraine’s. Its population is almost four times larger. Its military-industrial complex is vast. But its aggression cannot be allowed to succeed. One of the core features of the liberal international order put in place after World War II has been that borders changed by brute military force are not recognized by the international community. Since 1945, there have been very few successful acts of aggression of this sort, in marked contrast to before then, when borders around the world changed hands routinely because of war and conquest. Russia’s success in its naked conquest would shatter a hard-won precedent. The China challenge is a different one. No matter its exact economic trajectory in the years ahead, China is a superpower. Its economy already accounts for close to 20 percent of global GDP. It is second only to the United States in military spending. Although it does not have nearly as much clout as the United States on the global stage, its ability to influence countries around the world has increased, thanks in no small measure to the vast array of loans, grants, and assistance it has offered. But China is not a spoiler state like Russia. It has grown rich and powerful within the international system and because of it; it is far more uneasy about overturning that system. More broadly, China is searching for a way to expand its power. If it believes that it can find no way to do so other than to act as a spoiler, then it will. The United States should accommodate legitimate Chinese efforts to enhance its influence in keeping with its rising economic clout while deterring illegitimate ones. Over the past few years, Beijing has seen how its overly aggressive foreign policy has backfired. It has now pulled back on its assertive “Wolf Warrior diplomacy,” and some of the arrogance of Xi’s earlier pronouncements about a “new era” of Chinese dominance has given way to a recognition of America’s strengths and China’s problems. At least for tactical reasons, Xi seems to be searching for a modus vivendi with America. In September 2023, he told a visiting group of U.S. senators, “We have 1,000 reasons to improve China-U.S. relations, but not one reason to ruin them.” Regardless of China’s intentions, the United States has significant structural advantages. It enjoys a unique geographic and geopolitical leg up. It is surrounded by two vast oceans and two friendly neighbors. China, on the other hand, is rising in a crowded and hostile continent. Every time it flexes its muscles, it alienates one of its powerful neighbors, from India to Japan to Vietnam. Several countries in the region—Australia, Japan, the Philippines, South Korea—are actual treaty allies with the United States and host U.S. troops. These dynamics hem China in. Washington’s alliances in Asia and elsewhere act as a bulwark against its adversaries. For that reality to hold, the United States must make shoring up its alliances the centerpiece of its foreign policy. Indeed, that has been at the heart of Biden’s approach to foreign policy. He has repaired the ties that frayed under the Trump administration and strengthened those that didn’t. He has put in place checks on Chinese power and bolstered alliances in Asia yet reached out to build a working relationship with Beijing. He reacted to the Ukraine crisis with a speed and skill that must have surprised Putin, who now faces a West that has weaned itself from Russian energy and instituted the most punishing sanctions against a great power in history. None of these steps obviate the need for Ukraine to win on the battlefield, but they create a context in which the West Plus has substantial leverage and Russia faces a bleak long-term future. THE DANGER OF DECLINISM The greatest flaw in Trump’s and Biden’s approaches to foreign policy—and here the two do converge—derives from their similarly pessimistic outlooks. Both assume that the United States has been the great victim of the international economic system that it created. Both assume that the country cannot compete in a world of open markets and free trade. It is reasonable to put in place some restrictions on China’s access to the United States’ highest-tech exports, but Washington has gone much further, levying tariffs on its closest allies on commodities and goods from lumber to steel to washing machines. It has imposed requirements that U.S. government funds be used to “buy American.” Those provisions are even more restrictive than tariffs. Tariffs raise the cost of imported goods; “buy American” prevents foreign goods from being bought at any price. Even smart policies such as the push toward green energy are undermined by pervasive protectionism that alienates the United States’ friends and allies. Ngozi Okonjo-Iweala, the director-general of the World Trade Organization, has argued that rich countries are now engaging in acts of supreme hypocrisy. Having spent decades urging the developing world to liberalize and participate in the open world economy and castigating countries for protectionism, subsidies, and industrial policies, the Western world has stopped practicing what it has long preached. Having grown to wealth and power under such a system, rich countries have decided to pull up the ladder. In her words, they “now no longer want to compete on a level playing field and would prefer instead to shift to a power-based rather than a rules-based system.” U.S. officials spend much time and energy talking about the need to sustain the rules-based international system. At its heart is the open trading framework put in place by the Bretton Woods Agreement of 1944 and the General Agreement on Tariffs and Trade of 1947. The statesmen who came out of World War II saw where competitive nationalism and protectionism had led and were determined to prevent the world from going back down that path. And they succeeded, creating a world of peace and prosperity that expanded to the four corners of the earth. The system of free trade they designed allowed poor countries to grow rich and powerful, making it less attractive for everyone to wage war and try to conquer territory. There is more to the rules-based order than trade. It also involves international treaties, procedures, and norms—a vision of a world that is not characterized by the laws of the jungle but rather by a degree of order and justice. Here as well, the United States has been better at preaching than practicing. The Iraq war was a gross violation of the United Nations’ principles against unprovoked aggression. Washington routinely picks and chooses which international conventions it observes and which it ignores. It criticizes China for violating the UN Convention on the Law of the Sea when Beijing claims sovereignty over waters in East Asia—never mind that Washington itself has never ratified that treaty. When Trump pulled out of a nuclear deal with Iran signed by all the other great powers, despite confirmation that Tehran was adhering to its terms, he wrecked the hope of global cooperation on a key security challenge. He then maintained secondary sanctions to force those other great powers not to trade with Iran, abusing the power of the dollar in a move that accelerated efforts in Beijing, Moscow, and even European capitals to find alternatives to the dollar payment system. American unilateralism was tolerated in a unipolar world. Today, it is creating the search—even among the United States’ closest allies—for ways to escape, counter, and challenge it. Much of the appeal of the United States has been that the country was never an imperial power on the scale of the United Kingdom or France. It was itself a colony. It sits far from the main arenas of global power politics, and it entered the twentieth century’s two world wars late and reluctantly. It has rarely sought territory when it has ventured abroad. But perhaps above all, after 1945, it articulated a vision of the world that considered the interests of others. The world order it proposed, created, and underwrote was good for the United States but also good for the rest of the world. It sought to help other nations rise to greater wealth, confidence, and dignity. That remains the United States’ greatest strength. People around the world may want the loans and aid they can get from China, but they have a sense that China’s worldview is essentially to make China great. Beijing often talks about “win-win cooperation.” Washington has a track record of actually doing it. KEEP THE FAITH If the United States reneges on this broad, open, generous vision of the world out of fear and pessimism, it will have lost a great deal of its natural advantages. For too long, it has rationalized individual actions that are contrary to its avowed principles as the exceptions it must make to shore up its own situation and thereby bolster the order as a whole. It breaks a norm to get a quick result. But you cannot destroy the rules-based system in order to save it. The rest of the world watches and learns. Already, countries are in a competitive race, enacting subsidies, preferences, and barriers to protect their own economies. Already, countries violate international rules and point to Washington’s hypocrisy as justification. This pattern unfortunately includes the previous president’s lack of respect for democratic norms. Poland’s ruling party spun Trump-like conspiracy theories after it lost a recent election, and Brazilian President Jair Bolsonaro’s claims of election fraud drove his supporters to mount a January 6–style attack on his country’s capital. The most worrying challenge to the rules-based international order does not come from China, Russia, or Iran. It comes from the United States. If America, consumed by exaggerated fears of its own decline, retreats from its leading role in world affairs, it will open up power vacuums across the globe and encourage a variety of powers and players to try to step into the disarray. We have seen what a post-American Middle East looks like. Imagine something similar in Europe and Asia, but this time with great powers, not regional ones, doing the disrupting, and with seismic global consequences. It is disturbing to watch as parts of the Republican Party return to the isolationism that characterized the party in the 1930s, when it resolutely opposed U.S. intervention even as Europe and Asia burned. Since 1945, America has debated the nature of its engagement with the world, but not whether it should be engaged to begin with. Were the country to truly turn inward, it would mark a retreat for the forces of order and progress. Washington can still set the agenda, build alliances, help solve global problems, and deter aggression while using limited resources—well below the levels that it spent during the Cold War. It would have to pay a far higher price if order collapsed, rogue powers rose, and the open world economy fractured or closed. The United States has been central to establishing a new kind of international relations since 1945, one that has grown in strength and depth over the decades. That system serves the interests of most countries in the world, as well as those of the United States. It faces new stresses and challenges, but many powerful countries also benefit from peace, prosperity, and a world of rules and norms. Those challenging the current system have no alternative vision that would rally the world; they merely seek a narrow advantage for themselves. And for all its internal difficulties, the United States above all others remains uniquely capable and positioned to play the central role in sustaining this international system. As long as America does not lose faith in its own project, the current international order can thrive for decades to come. Denne artikkelen kan ha funnet ut hvordan Vesten mistet sitt fortrinn mot resten av verden, selv om dette dreier seg om USA som er i en tilstand av selvsabotering, virkelighetsfornektelse og arrogante holdninger hvor tilpasning er essensielt - "declinism" - på godt nok deklinismen - er rett og slett troen på "alt var bedre før" og at man er i forfalltilstand, selv om det har kommet ut at dette kan dyrkes i selvbedrageri med et kollektiv grep på folk. Jeg har sett dette før i forbindelse med Jugoslavias oppløsning, og dette var løgn på mange steder. Dette startet da den republikanske kontrarevolusjonen begynte med Reagan, som respons på den progressive vekkingen av det amerikanske samfunnet under "den andre rekonstruksjonen" i 1960-tallet, som utløse en vedvarende konflikt mellom tilbakeskuende verdikonservative og fremtidsorienterte liberalprogressive. Da Bush junior overtok i 2001, var han en forkjemper for "deklinisme" ved å tro at det vil komme økonomiske motgang, uten at det forelå bevis på dette, og startet en omfattende skattekuttingspolitikk sammen med ukontrollert gjeldsskifting som måtte til for å dekke krigsutgiftene i Irak og Afghanistan. Det forklarer hvorfor Trump hadde en katastrofal virkning på den tradisjonelle amerikanske politikken, han fremmet negatisme, pessimisme og deklinisme som et meget sentralt budskap, og som bokstavelig utgjør limet i hans kontakt med det amerikanske folket som utsettes for en innbilningseffekt fordi de hadde i forveien lidd meget under ukontrollert markedsliberalistiske forhold - så da de omsider får det bedre - USA raskere enn EU har fått inflasjonen under kontroll og lønnveksten er tilbake - klarte de ikke å gi slipp på sin innbilning om at det går verre og verre. Og Trump ustanselig matet dette i dem, skape krisestemning selv når det ikke er grunnlag for krise. Trump ødelegge den amerikanske selvtroen og til dette har han støtte av dommedagsfanatikerne, kontrarevolusjonære rasister, antiprogressive teokratitilhengere og opportunister som vil forkaste hevdvunnede tradisjoner under et kollektiv selvbedrageri som gjør at troen på en "sterk mann", dvs. et ønske om en tyrannisk konge, har for første gang på mer enn 200 år styrket seg. Men det burde heller ikke glemmes at arroganse, manglende tilpasningsevne og sviktende realitetssans fordelt i alle politiske leirer hadde en lik deskonstruktiv virkning på USA.

Take this simple online quiz. AM I A TERRORIST? 1. Civilian casualties are, a) A regrettable reality when facing an enemy embedded in civilian infrastructure. b) the whole point. 2. Internationally recognized laws of warfare are, a) an important part of the way you operate and deviations are investigated thoroughly. b) lol what? 3. Are your prisoners, a) serving time after being convicted of murdering and/or bombing people at a bus stop. b) still being bottle-fed. 4. Whose freedom are you fighting for? a) your people b) the land to be free of another people 5. Are your leaders, a) part of an elected vibrant democracy with checks and balances? b) billionaires in Qatar 6. What do your weapons target? a) enemy combatants and high value leaders through precision targeting b) whatever gets in their way 7. Your shelters are used for, a) protecting civilians in their homes from enemy attack b) yourselves, with the civilians protecting you. 8. What do you do with bearers of dissenting opinions? a) respect them as a part of a free democracy b) throw them off roofs 9. Your military leaders a) regularly tour with active troops and provide situational updates b) hide their faces and live underground 10. Your most inspirational woman, a) is a pioneer of the state, a scientist, an actress or an artist. b) hijacked a bus, drove down a major highway and murdered 38 people including 13 children.

Skammelig og uakseptert. Det som hendt 7. oktober er den verste krigsforbrytelse i Levanten (Israel, Libanon og Syria) på mer enn et halvt århundre med 859 drepte sivilister - dette overgår massakrene i Sabra og Shatila i 1982 hvor maksimal verifiserte drepte er 762 døde, og som regnes som den største massakren i Libanons historie i moderne tid, og alle kjente massakrer i Syrias historie helt siden det ottomanske imperiets fall i 1918. Dette er det største massemordet på jøder siden 1945 i verdenshistorien. Jo mer propalestinerne benekte dette, jo verre bli det, for da er det ikke mulig å akseptere disses narrativ og man kan ikke ha sympati for folk som er villig til å støtte gjentagelsen av Hitlers ondskap. Høiseth er IKKE EN NORDMANN. Han fortjener ikke å kalles annet enn en ANTISEMITTIST om han ikke er villig til å ta dette alvoret over seg, da er han i samme selskap som HOLOCAUSTFORNEKTERE.

Det er ren løgn.

Free speech for me, not for thee. Jævla Space Karen.

Jeg er mer der at rikfolk som flytter ut av landet for å slippe å betale skatt bør miste statsborgerskap. Folk som har jobbet 25 år eller mer betalt inntektskatt i alle disse årene og flytter for av enten helse eller for å ha råd til et verdig liv forstår jeg bedre. Men det bør være et krav om x antall år som skatteyter til landet.

Uten å mene masse som dødsstraff som metode vil jeg bare skyte inn litt usikkerhet rundt det å kategorisk slå fast at samtlige som ble preget av Breiviks massemord vil få det bedre om han er død. Jeg mener ikke snakke for alle, men har møtt nok til å i alle fall kunne si at ikke alle har noen ønsker om at mannen skal drepes, eller at det vil ha noen konsekvens for eget savn, smerte, eller sorg.

Og det er fullstendig korrekt. Putin ønsker ikke krig med NATO. Ikke nå, de har mer enn nok med Ukraina. Men i et 5-10 års perspektiv vil nok svaret være et annet. Og jeg tror egentlig ikke det avhenger særlig av om russland vinner eller taper i ukraina. Det viktigste er hvordan vesten agerer. Troverdig opprustning fra vår side er en av få ting som kan dempe russernes krigslyst i fremtiden.

NRK vil helst ikke fortelle om hva som skjedde: Sånn blir det vel når man har Mats Gilbert som ekspertkommentator. Med de sist uttalelsene hans blir det kanskje vanskelig å bruke ham igjen dog.

De som har 100% ufør har mer enn nok med egen helse, som er for dem en fulltidsjobb. Det som er synd med 100% ufør er at en mister den sosiale kontakten og samholdet man har i en jobb, at en kommer seg ut av huset noen timer. Viss de klarer finne glede i et annet land, som er mer sosialt enn Norge (der sitter folk ofte ute i gaten og hilser på hvernadre i motsetning til Norge), så synes eg de skal få lov til det. Snakker med mange innvandrere, og en ting går igjen, vi er så jævla usosiale her bortsett fra på diverse hobbyarenaer. Skjønner godt nordmenn vil til andre land for å få opp det sosiale aspektet de tapte ved å kunne jobbe, pluss klimaet kan hjelpe på enkelte lidelser. Vi har råd til å gi uføre livskvaliteten de enda kan kanskje kan presse ut av livet sitt, de ble ikke 100% ufør uten tung medisinsk grunn.

Er bare drittlei lei av den samme misforståelsen av FNs tall fra Ukraina som har pågått så lenge. Her er en knallgod kronikk om det: https://www.journalisten.no/en-utskjelt-new-york-times-artikkel-har-fort-til-feilinformasjon-i-flere-norske-medier/595525 Skjønner heller ikke hvorfor de to krigene absolutt skal sammenlignes, de er så forskjellige på nesten alle måter. Det er grusomt hvor mange sivile som drepes av både Israel, Russland og Hamas.

Det har jeg svart deg på før i denne tråden. FNs (OHCHR) offisielle tall for drepte sivile i Ukraina inkluderer kun bekreftede og FN-identifiserte drepte. Som FN selv opplyser hver gang de oppdaterer tallene er derfor det reelle tallet på drepte sivile og barn av Russland trolig "langt høyere" - og de tallene FN har er bare "toppen av isfjellet". Årsaken er at FN ikke har noen mulighet til å finne drepte i russisk-okkuperte områder, og russerne opplyser selvsagt ikke om alle de sivile de dreper. https://www.ohchr.org/en/news/2023/09/ukraine-civilian-casualty-update-11-september-2023 For eksempel kan det reelle totale tallet på drepte sivile bare i Mariupol alene være på opp mot 75.000. La oss heller absolutt ikke glemme de over 700.000 ukrainske barna som Russland har kidnappet.

Nei, det er det ikke. Bare i Mariupol alene ble over 20.000, trolig opp til 65.000 mennesker drept ifølge ukrainske myndigheter.

Er det bare tøv? Fra 12.november: "EU fordømmer Hamas for å bruke «sykehus og sivile som menneskelige skjold» på Gaza, melder AFP." https://www.nrk.no/nyheter/eu-fordommer-hamas-for-a-bruke-sykehus-og-sivile-som-skjold-1.16634684#:~:text=– EU er dypt bekymret for,» på Gaza%2C melder AFP. Aiven skriver: "Israel har drept fler sivile på 3 måneder enn Ukraina og Russland til sammen på 22 måneder i den krigen." DETTE er definitivt bare tøv. Bare i Mariupol så er det altså 100.000 mennesker man ikke kan gjøre rede for. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/abRdoL/barth-eide-feilinformerte-stortinget At du sier det på et forum er en ting, at vi har politikere som sprer denne myten på stortinget er langt verre..

Det syns jeg virker ganske håpløst. For flere er trygdet pga en sykdom som vil bli forverret i Norge pga klimaet. For å unngå forverringer må altså disse personene tilbringe tid typisk i varmere land enn Norge kan tilby om vinteren.

X har nå begynt å begrense tilgang til en artikkel i Aftonbladet som omtaler Teslas kobling til barnearbeid. Dette har vi sett tidligere etter Musk overtok eierskapet også. https://www.aftonbladet.se/nyheter/a/76rPL3/x-varning-efter-granskning-om-glimmer

Putins ansatte propagandister i Putins TV-kanaler har stadig vekk kommet med direkte trusler mot NATO-land: Atombombe UK, Tyskland skal fryse i hjel om vinteren, Polen bør bli Russisk igjen, Baltikum bør bli russisk, Moldova/Transinistra "er" russisk, "russisk interessesfære" inkluderer Ungarn, Serbia osv osv. Sier Putins propagandister i Putins TV-kanaler. Putin driver altså dobbeltkommunikasjon så det holder.

Dette har vært diskutert før. Vi ble vel mer eller mindre enige om å ikke la russiske nazister få gjøre hevd på en bokstav i alfabetet, ved at alle andre skyr den bokstaven. Omtrent som da hakekorset, som opprinnelig hadde mange fredelige betydninger, ble nærmest annektert av nazistene og fortsatt unngås i dag 78 år senere og trolig forblir et symbol på nazistenes grusomheter i et par århundrer etter Hitlers død. Så - fortsett å bruke z folkens! Ikke gi den bokstaven til Putin.

Hvorfor så sterkt tiltro på at dødsstraff ovenfor terrorister vil ha preventiv effekt, @Simen1? Er det slik at nasjoner med dødsstraff opplever mindre terror enn andre, nettopp pga dette? Er det slik at terrorister gjerne tar 21 år + bevaring, men med en gang det er dødsstraff involvert, vil tenke seg om? Hva trodde ABB selv, forut for terroren han iverksatte? Blant alt som kom frem i etterkant av grusomhetene, mener jeg å erindre at han selv så for seg å bli skutt og drept av politiet - der og da. Hvis dette stemmer, regnet han altså ikke med å overleve situasjonen, og han hadde følgelig lite å tape på å drepe et par titalls ekstra personer. Kan et slikt tankegods oversettes til vanlig kriminelle også? Dersom vi har dødsstraff som tilgjengelig straffeutmåling, og dersom den kriminelle underveis tror hen har krysset grensen til å motta dødsstraff, hva da? Hva kan en kriminell som er sikkert på å bli drept finne på å gjøre, vs. en kriminell som "bare" risikerer et par-tre tiår i fengsel?

.. og 7.oktober var en vanvittig terroraksjon sammenlignet med folketallet til Israel. Mer enn 10x verre enn 9/11, og vi husker vel alle hvordan USA tok igjen. Så man kan si mange ting om mye, men den snøballen som ble satt igang 7.oktober var ikke nødvendig, og det var en risiko Hamas var dønn klar over - særlig når det Netanyahu som sitter der og. Vi mennesker ser liksom ikke ut til å lære av historien og dermed gjentar den gang på gang, det bare *må* drepes (begge sider) også står man liksom tilbake på hver sin side og "ikke skjønner" at det skjer. Det skal ikke gå an i 2023. Eneste mulighet her er total fred og pasifisering hele Midtøsten og motstandere (alle). Kommer ikke til å skje, men det er eneste muligheten i mine øyne Israel må ønske fred. Hamas må ønske fred.

Jeg synes ikke det er umåtelig tullete å kritisere at noen brenner ned et hus noen andre eier, på grunn deres egne irrasjonelle og rare forestillinger. Separat, så kan jeg selvsagt være kritisk til måten banker låner ut penger til folk som Musk og Trump, fundert på deres rykte. Man kan være kritisk til flere personer som gjør noe dumt for de separate og uavhengig dumme tingene de gjør. --- Men vi er enige i at bankene var dumme som lånte ut penger til, for Twitter-kjøpet, et åpenbart emosjonellt og irrasjonellt nek som Musk..? Forskjellen ligger da bare i at jeg OGSÅ er kritisk til at Musk lånte penger og brente ned Twitter.

Jepp. Det er en vesentlig forskjell på et terrorangrep hvor man målrettet slakter ned sivile på mest brutale vis og sivile tap som følge av krig. Tviler på det er særlig mange som er pro-Israel som synes det er hyggelig med de sivile lidelsene på Gaza, men det er dessverre uunngåelig i en krig i et slikt område hvor fienden skjuler seg blant sivile og aktivt bruker offentlig infrastruktur som baser.

Og fire av de har skjedd de siste tiårene, LBJ trakk seg fra å stille i sin andre periode, Carter tapte for Reagan, Bush II tapte for Clinton og Trump tapte for Biden. Av de ni siste presidentene har altså fire ikke vunnet gjenvalg, så historien som ledesnor vil jeg ikke satse tung på. Vi er enig om at det viktigste er at Trump ikke vinner, men det er ikke bare jeg som er bekymret for Biden, over 3/4 av amerikanere synes Biden er for gammel, herunder 65% av demokratiske velgere. Og bare 39% synes han er mentalt i form til en ny periode. Biden turns 81 as worries about his age weigh on re-election prospects | Reuters Og det er nesten ett år til valget. Litt av problemet er at Biden i utgangspunktet er en "seriegaffer," helt siden han kom inn i politikken har han vært kjent for å si feil ting til feil sted som han må rydde opp i. Hva som det neste året er klassiske Biden gaffer, eller hva som er et utslag av høy alder, kan fort bli et sentralt tema i valgkampen. Men vi får se det positive i det, motstanderen er bare et par år yngre, vinner han blir han den eldste president som noensinne som har vunnet, og han er neppe senil, han er bare splitter pine gal. Så amerikanerne har valget mellom en påbegynnende dement, eller en som bare er gal.

Ja, så dumme og uforstandige disse i eksemplene dine er...for noen folk! Utrolig rart at man kan ha solidaritet med et folk hvis styresmakter er intollerante.

Fra VG: Søndag kom det en melding fra den israelske statsministerens kontor om at nødhjelp har krysset Kerem Shalom-grenseovergangen. Dette er en israelskkontrollert grense, noe som betyr det er første gang siden 7. oktober at nødhjelp krysser inn fra israelsk side.

Stor forskjell på fredstid og krig, imho....ikke så vanskelig å definere dette. Uansett, Stortinget vedtok i 2003 at dødsstraff, enten det er sivilt eller militært, er forbudt i Norge for all fremtid. Punktum.

Nå snakker du om krigssituasjoner....det er noe helt annet. Trodde faktisk vi snakket sivil strafferett her.

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/XbVoaB/putin-om-russland-paastand-fullstendig-tullball Omtrent som da putin hardnakket sa at det kun var en militær øvelse og at de ikke skulle angripe Ukraina igjen i 2022..... putin er en løgnaktig bikkje, som ingen kan stole på:

"U.S. to Push Israel to Scale Back War." https://www.nytimes.com/live/2023/12/17/world/israel-hamas-war-gaza-news#friendly-fire-killings-hostages-israel-gaza ( Betalingsmur. )

Følger stemmerett med passet? Håper det. I så fall kan man tromme sammen en dugnad før neste valg for senke Orbans oppslutning i valgdistrikt som er nært vippepunktet.

Er det bedre å la det gå utover andre ved å spre dem rundt i vanlige nabolag? Selv om de fleste sikkert kan oppføre seg er det såpass mange som ødelegger for flertallet at jeg godt kan forstå at eks småbarnsforeldre er skeptiske til å ha narkomane eller psykisk ustabile i nabolaget.

Jo mer enn andre, en kan ikke klage på paparazzi når en aktivt oppsøker dem.

Vesten har fått nok; gjentagende angrep på sivilskip har lammet den viktige skipstrafikken i Rødehavet mellom Europa og Asia og da de ledende containerrederiene Mærsk, Hapag-Lloyd, CMA og CGM annonsert at de vil stanse all skipstrafikk i Rødehavet som respons på at flere containerskip har blitt truffet, var det simpelt for mye. Saudi-Arabias kontakt med Iran førte ikke noe veg, og i Øst-Asia gjærer det voldsomt. Gang på gang hadde houthiene nektet å høre på advarslene fra Vesten om å slutte med sine angrepene. En internasjonal militæroperasjon kalt Operation Prosperity Guardian er blitt arrangert og vil starte om få dager for å stanse houthi-angrepene. Det klokeste amerikanerne burde gjøre, er å sende to B-2 bombefly dit med til sammen 160 JDAM bomber for å ødelegge houthienes militære kapasitet og deretter tar alle houthi-kontrollerte havnebyer under kontroll, og overføre dem til anti-houthi krefter fra Sør-Jemen. Saudiaraberne burde få beskjed om at de må gjenstarte krigen på USAs side om de vestlige skulle intervenere. Forresten burde man begynner med å sette et voksende press på Iran, som tydelig ikke har vært i stand til å kontrollere Khamenei og hans IRGC-korpset som stadig gang på gang angrep amerikanske baser uten stans. Men først må Netanyahu settes i fengsel og hele den høyreekstremistiske fløyen i regjeringen utrenskes, Biden har ironisk nok - tatt til ordet for regimeendring i Israel fordi Gallants strategi som er altfor sløv, har fulgt til meget store problemer; det merkes at den amerikanske opinionen ikke lenge er israelskvennlig som før. Og i selve Israel er det en voksende frustrasjon fordi det merkes at etter hvert som ukene går, blir det mer og mer usikkert på om de kan vinne, for selv om det er 100 % oppslutning om at Hamas må utryddes, har man sett hvordan egne offiserer valgt å bare ødelegge og ødelegge og sendt inn altfor få soldater. 40,000 menn er for lite. Det virker som at man har gjenopptatt feilen fra 7. oktober ved å ha for sterk fokus på nord fremfor på sør. Det har blitt avslørt at hele kommandokjeden hadde kollapset, og at det var pur kaos, for få soldater og altfor mange soldater var på feil sted da Netanyahu ignorere Hamas til fordel for PLO-styret som selv den dag i dag utsettes for ekstrem aggressivitet fra Tel Aviv. Israel har ikke måneder på seg for å vinne.

Enten er du blitt spart for tilfeldigheter livet kan by på eller så vet du ikke bedre. Mange rammes av sykdom (fysisk eller mentalt) eller skader som gjør at livet tar en helt annen retning. Du må gjerne prøve å fortelle x-naboen min at "alle er sin egen lykkes smed og at alle kan lykkes ", for da vil du møte realiteten for mange Han frontkolliderte en vintermorgen på vei til jobb og ble nærmest maltraktert. Hele livet hans endret seg på et øyeblikk. Selv ble jeg kritisk syk da jeg var 21 og var nær ved å dø, det gjorde også at livet mitt fikk en annen retning. Hva vil du si til fettern min som ble rammet av hjernehinnebetennelse da han var 1 1/2 år og ble hjerneskadet ? Hvordan tror du det påvirket livet til min tante, onkel og kusine når de hadde et familiemedlem som kunne få voldsomme raserianfall og måtte legge alt annet til side? Hvis du tar en tur på Sunnås, så vil du se at mange får livet brått endret, eller hvorfor ikke på en barneavdeling på sykehuset der man finner barn og familier som man ikke akkurat kan si "er sin egen lykkes smed?" For alt du vet, kan du hvert øyeblikk falle ned en trapp eller havne i en trafikkulykke og få skader som snur opp-ned på livet ditt. Så er det mange barn og ungdom som kommer fra hjem med rus, vold, overgrep, osv., tror du ikke at det preger livet deres som voksne ? Mange sloss hver eneste dag for å takle fysiske eller psykiske plager, og for svært mange handler det om tilfeldigheter at det ble de som ble rammet. Det er ikke alt man kan styre over i livet, ei heller de som tilsynelatende er "vellykka" har noen garantier for hva som kan skje.

Du verden, for et menneskesyn....du er bare 80 år for sent ute. Nazistene sammenlignet jødene med flere skadedyr og brukte det for å utrydde millioner, samme prinsipp.

Her skal man altså gjøre bygging av nye hus enda dyrere for å montere noe kinesisk ræl som produserer minimalt med strøm når man faktisk har bruk for det på taket. I tillegg medfører det store kostnader for nettselskap (som til syvende og sist også må betales av forbruker). Etter hva jeg forstår blir dette gjeldende i Norge også. https://www.energiogklima.no/nyhet/brussel/enighet-i-eu-om-omstridt-direktiv-for-energi-i-bygg AfD-lignende skrotingparti har gode tider i vente etterhvert som regningene for dette kommer. Edit: Og bare for å klargjøre, solceller er ikke dumt steder hvor det faktisk er mye solskinn når behovet for strøm er størst. Men nord Europa er ikke er sånt sted.

Det handler ikke om omtanke. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om de taper penger. Men poenget er selve det generelle konseptet med å brenne opp andres penger for personlige grunner. Hvis Musk slipper unna med det så er det jo et ekstra risikomoment man må ta hensyn til i fremtiden. Dette er ikke første gangen du a) "misforstår" folks poeng, tilsynelatende med vilje, og b) benytter muligheten til å prøve å latterliggjøre andre for å slippe å imøtegå saksargumentene deres.

Ja – dette er enkle eksempler å peke på. Dersom vi kun hadde slike enkle saker å håndtere i rettsvesenet, så hadde det jo vært behagelig å være aktor og dommer, om ikke annet. Samtidig vet vi at justismord forekommer. Også i de langt alvorlige sakene, som fort hadde blitt tilkjent dødsstraff hvis mulig. Kom ikke her å påstå at det hersket noen som helst tvil rundt Viggo Kristiansen sin skyld for ~23 år siden! Det var null tvil. Han var skyldig. Riktignok nektet han selv, men det hjalp lite, når «bestekompisen» hans plasserte han der. I tillegg var han moduskandidat, og alle naboer mislikte ham. At han hadde voldtatt småjenter før (og innrømmet dette ovenfor retten), talte ikke akkurat hans sak..! (Det var på ingen måte «guds beste barn» vi dømte til 21 år.). Om ikke dette var nok, så hadde vi også det såkalte DNA-beviset. Tungen på vektskålen ble for tung. Alt talte for at han var skyldig, (men at han bare ikke ville innrømme det selv). Baneheiasaken mener jeg er et god eksempel som taler for at vi aldri kan åpne opp for dødstraff. Vi hadde tross alt åpenbart henrettet Viggo om muligheten forelå. Har man for mye fritid, og ønsker å sette seg bedre inn i saken, så har vi to (alt, alt, for) lange tråder her: (Spesielt den første er en spennende tråd, startet i 2014, mange år før VK fikk gjennoptatt sin sak – altså i en periode hvor samfunnet forøvrig fremdeles var overbevist om at han var en svært farlig, farlig gjerningsperson-)