Vinnerliste

Tradisjonelt har «kjønn» vært noe 99.9% av oss er utrustet med fra fødselen av. Enten har vi utovertiss med alt det innebærer, eller så har vi innovertiss med alt det innebærer. For noen ytterst få har det skjedd «feil» og man har fått en miks av synlige kjønnsdeler som gjør at leger og foreldre har vært i tvil, og noen ganger har man gjort kirurgiske inngrep som ensretter det synlige, for så å oppdra barnet som det ene eller det andre. Alle har vi vel møtt menn som i større eller mindre grad ser ut som eller oppfører seg som en stereotypisk kvinne. Og kvinner som ser ut som eller oppfører seg som det vi tenker på som «mannlig». Graden av aksept for slikt har vært mildt sagt varierende. Delvis uavhengig av det over så har antagelig folk til alle tider hatt en variert seksualitet. Mann og kvinne, mann og mann, kvinne og kvinne, mann og gutt, mann og tvekjønnet, 3-4 personer i slengen… Graden av aksept for slikt har vært mildt sagt varierende. Mitt syn i slike spørsmål er enkelt: blir noen skadet? Et det noen involverte som ikke er i stand til å vurdere om det er bra for dem? Blir noen såret eller krenket, ydmyket eller hetset? Er det «rimelige» krav jeg kan stille til meg selv som gjør at andre får et vesentlig bedre liv? Så kommer vi til den interessante biten. Ikke-heterofil seksualitet og ikke-binært kjønn er i noen grad et politisk spørsmål. Man kan diskutere om følelsen av kjønn og formen for seksuell tiltrekning er resultatet av fysiske, biologiske prosesser, resultat av oppdragelse og kultur, eller om det er en «sjelelig» ting som ikke lar seg styre av ytre stimuli, bevisste tanker, men som heller aldri vil la seg studere med et mikroskop. Er min opplevelse av meg selv som mann uløselig knyttet til organene mine? Eller hva jeg tenner og ikke tenner på? Eller at jeg kan forsørge familie og forsvare dem mot fare? Har vi en slags «software» som kjører på toppen av og delvis uavhengig av «hardware» som biologene kan skjære i? Det er interessante spørsmål som man kunne diskutere i fred og ro, men det viser seg at noen har sterke ideologiske interesser for at svaret skal være det ene eller det andre. Det er nok også et element av kamp om definisjonsmakt mellom humanoria og realfag i akademia. Fra et religiøst-konservativt ståsted ønsket man kanskje å vektlegge familien, og det å lage barn på godt kristelig vis, forsvare familiens ære ved å benekte kvinnelig seksuell lyst og befeste mannens rolle som _mann_. Fra et liberalt ståsted vil man (som over) gi folk anledning til å finne sin egen lykke, fri for tvang og hets. Hvordan skal man da differensiere seg som progressiv? Det er ikke nok å gi folk friheten til å gjøre som de vil. Ei heller å fjerne mobbing og normer. Man må gå lengre. En mulighet er å kreve stadige reformer av språket. Konsesjoner fra samfunnet som tilsynelatende skal fjerne krenkelser og vonde følelser, men som i bunn og grunn handler om makt og sekterisme. Du skal snakke på en annen måte. Samfunnet skal bøye av. Hvis ikke er du rasist/homohater/cis-boomer. Hvis du ikke henger med på siste revisjon av hen-De-Dem… så har du avslørt deg som en kontra-revolusjonær. Hvis du stiller spørsmål ved hva hensikten med dette er så er det tydelig at du er burgeois og ingen videre diskusjon er nødvendig. -k