Ordets makt versus fri vilje

[arralou]

Ordets makt versus fri vilje

 

De fleste av oss vil si at våre meninger er basert på fri vilje og sunn fornuft. Vi vil avvise enhver påstand om at denne viljen kommer utenfra og er skapt av en annens fantasi. Jeg vil herved sette til livs en teori hvor fri vilje er en illusjon. En teori hvor en har like lite makt over seg selv som en fjær i vinden har.

 

Hver gang vi blir fortalt noe, måler vi det opp mot våre verdier. Dette setter i gang følelser som gir oss en pekepinn rundt hva vi bør synes. Denne følelsen blir gjerne brukt som en indikator på sannhet. Vi blir sinte og negative når vi hører noe vi er uenig i, og dette føler vi gjerne er nok bevis for at vår mening er sannhet. Hvorfor skulle vi ellers føle en slik følelse? Følelser er jo tross alt ekte, om enn veldig subjektive. Bak disse følelsene ligger verdier, som igjen har skapt sine naturlige tilhørende meninger. For eksempel vil en grunnverdi som sier livet er godt gjøre at alle angrep på livets eksistens vil føles som et personlig angrep. Det som bør vurderes, er denne grunnverdiens opprinnelse. Hvor kom denne verdien fra, en verdi som vi kan vurdere intellektuelt og diskutere? Den er ikke dannet fra naturens side, selv om viljen til liv er et naturlig instinkt i alle dyr. Verdier er verbale og intellektuelle byggverk skapt av ord. Og dette ordet må ha en opprinnelse fra et annet menneske. Det er her vi kommer til sakens kjerne. Hvor mye makt har ordet?

 

Vi har alle forskjellige meninger som vi føler er umulige å endre. Likevel skjer det gang på gang hvis vi hører noe som taler til vår såkalte fornuft og som gir enda større mening enn vår forrige tro. Endring er altså ikke bare mulig, det er fysisk og mentalt umulig å motså hvis ordene som tales overbeviser oss i en slik grad at vår tro endres. Ja, vil mange si, så lenge det taler til vår "sunne fornuft", men ikke ellers. Usannheten i dette kan vises ved at vår såkalte sunne fornuft også kun er lag på lag med slike overbevisninger skapt av ord laget i en annens fantasi. En kan derav undres på om det fins noe i en selv som er en selv, og ikke en annens persons fantasi og ord.

 

Lik løv i vinden vil menneskeheten fortsette å svaie når de rette ordene kommer. Spørsmålet er om en større bevissthet kan gjøre en immun mot dette, eller om det er en uunngåelig prosess som må fullføres etter å ha blitt satt i gang. Det vil tiden vise, inntil da er det fortsatt ordets makt som er den største makt mennesket kan besitte.

[ColdMiner]

Spennende.

Men man kan ikke utelate det faktum at vi er veldig visuelle, derfor vil ordet forsterkes (av og til drukne) av den visuelle rammen det blir gitt.

Med de rette visuelle rammene kan du tidoble++ (eller--) ordets makt.

Som igjen fører til spørsmålet, har de visuelle rammene større makt enn ordets makt?

("visuelle rammer" kan også skapes av ordene om betingelsene krever det (eks bok))

 

Det er også svært mange andre momenter som spiller inn.

 

Edit:

Ang. fri vilje.

Så lenge man selv tror man har fri vilje - så har man i praksis det.

Deretter kan man jo filosofere om alt er forutbestemt, og at alt som skjer er en konsekvens av noe. Eksempel kan være at universet har utvidet og kollapset alltid - og identisk hver gang. Og at jeg dermed har skrevet disse ordene en million++ ganger før.

Endret 20. juli 2008 av ColdMiner

[arralou]

Spennende.

Men man kan ikke utelate det faktum at vi er veldig visuelle, derfor vil ordet forsterkes (av og til drukne) av den visuelle rammen det blir gitt.

Med de rette visuelle rammene kan du tidoble++ (eller--) ordets makt.

Som igjen fører til spørsmålet, har de visuelle rammene større makt enn ordets makt?

("visuelle rammer" kan også skapes av ordene om betingelsene krever det (eks bok))

 

Det er også svært mange andre momenter som spiller inn.

 

Edit:

Ang. fri vilje.

Så lenge man selv tror man har fri vilje - så har man i praksis det.

Deretter kan man jo filosofere om alt er forutbestemt, og at alt som skjer er en konsekvens av noe. Eksempel kan være at universet har utvidet og kollapset alltid - og identisk hver gang. Og at jeg dermed har skrevet disse ordene en million++ ganger før.

 

Mange er visuelle, ja. Andre derimot røres mer av lyder, og andre igjen av fysisk kontakt. Derfor er det utrolig vanskelig å vite hvem man når ut til, uansett hva man gjør. Med mindre man først kartlegger hvilken type person/personer man skal påvirke.

[Imsvale]

Whoever thinks the pen is mightier than the sword clearly has never encountered automatic weapons.

 

Vittigheter lagt til sides, dette er definitivt svært spennende. Ironisk nok vil jeg bidra med en henvisning til begrepet mem, som jeg synes er nærliggende for en slik diskusjon. Richard Dawkins kom vel med dette begrepet først, og det er blitt tatt imot med grådig iver blant mange, deriblant Daniel Dennett som tar med seg begrepet videre. Han snakker om godartede, ondartede og nøytrale memer, og hvilke effekter og konsekvenser dette har på og for oss mennesker. Som i historien om mauren og parasitten (se videoen) kan man virkelig lure på om ord kan ha samme makt over oss mennesker.

 

Vi har drifter og instinkter. Eksistensen som menneske er tilsynelatende svært komplisert, men rent funksjonelt sett er det forholdsvis enkelt. Det er med oss som med andre dyr, vi er utstyrt for overlevelse og reproduksjon. Alt annet må vi pent forstå som en ren bivirkning dersom vi anerkjenner artens opprinnelse gjennom naturlig utvelgelse og evolusjon, men for en fantastisk bivirkning det er blitt: musikk, kunst, språk, arkitektur, teknologi og vitenskap. Sammen har de gitt opphav til en forståelse som strekker seg langt utover det noen andre former for liv på jorden kan drømme om i sin nåværende tilstand. Vi undersøker sorte hull, spiller universets utvikling i bakoverfilm og postulerer metafysiske sannheter om ting vi aldri vil kunne verifisere. Er det rart folk lurer på hvordan det er mulig at noe sånt har skjedd av seg selv? Det synes ikke jeg.

 

Ord og fri vilje. Ja, nærmere magi kommer vi neppe, men så er det ikke så langt unna den fantastiske oppfatningen av magi heller, når man tenker på hva man kan oppnå ved hjelp av ord dersom det du foreslår er riktig (og det synes jeg vi har all grunn til å tro). Vi hadde nylig en diskusjon om dette med fri vilje, og hvorvidt den kan eksistere som noe eget uten at man trekker inn noe overnaturlig som står for viljen, dersom viljen ikke er et produkt av de selvsamme regler som regjerer alt annet i universet. Men trekker man inn noe overnaturlig, flyr dette midt i fjeset på nettopp definisjonen av fri vilje igjen (se denne tråden). Plutselig blir selve begrepet fri vilje en eneste stor selvmotsigelse.

 

Hva så med frykt? Hvor mange lar seg styre av frykten gjennom livet, når en annen del av dette underfundige jeg-et stadig ønsker at man blir frigjort fra lenkene som denne følelsesmessige motivasjonen og anti-motivasjonen kan oppfattes som?

 

Jeg sier meg enig i teorien din, men spekulerer videre på i hvor stor grad man kan bli immun mot nettopp dette ved å bli bevisst på at det foregår. Nøyaktig hvor sterk er eventuelt denne illusjonen av egen vilje, mon tro?

 

Det er snedig, og en ganske skummel tanke, dette med at fri vilje er en illusjon. Så spørs det om det faktum at mange nekter å anerkjenne denne muligheten ironisk nok er et argument imot fri vilje, ettersom det bekrefter hypotesen om at man styres av følelsene som igjen styres av til dels utenforstående faktorer — ettersom man er så ivrig etter å avvise det. Dersom teorien stemmer, vil det være en ensom innrømmelse for dem som anerkjenner den. Et spørsmål til ettertanke er da: Hvorfor er det så interessant? Jeg tenker stadig Pandoras eske i forbindelse med slik filosofi, og det er en av årsakene til at jeg stusser på om det har noe for seg å stille slike store spørsmål. Hvis viljen ikke er fri og alt vi egentlig kan gjøre er å observere at vi er fanget i et nett av strikte regler, vil ikke det kunne bli uutholdelig?

 

Er egenidentitet et kunstig skille? Er vi alle ett med universet, som noen, deriblant Einstein, vil omtale som Gud?

Endret 20. juli 2008 av TrondH86

[arralou]

Det er snedig, og en ganske skummel tanke, dette med at fri vilje er en illusjon. Så spørs det om det faktum at mange nekter å anerkjenne denne muligheten ironisk nok er et argument imot fri vilje, ettersom det bekrefter hypotesen om at man styres av følelsene som igjen styres av til dels utenforstående faktorer — ettersom man er så ivrig etter å avvise det. Dersom teorien stemmer, vil det være en ensom innrømmelse for dem som anerkjenner den. Et spørsmål til ettertanke er da: Hvorfor er det så interessant? Jeg tenker stadig Pandoras eske i forbindelse med slik filosofi, og det er en av årsakene til at jeg stusser på om det har noe for seg å stille slike store spørsmål. Hvis viljen ikke er fri og alt vi egentlig kan gjøre er å observere at vi er fanget i et nett av strikte regler, vil ikke det kunne bli uutholdelig?

 

Er egenidentitet et kunstig skille? Er vi alle ett med universet, som noen, deriblant Einstein, vil omtale som Gud?

 

Jeg undres hva som kommer etter en slik innrømmelse. Er det muligens da ekte frihet oppstår? Hvis man innrømmer det, vil viljen kunne la en skape ord som igjen skaper en person og realitet etter ens eget ønske. Om det er mulig, vet jeg ikke enda. For å komme videre må man ha mot til å løfte på alle steiner, og se hva som befinner seg under dem. Kanskje en slik innrømmelse er den siste barriere på vei mot en fri vilje?

[Imsvale]

Antakelsen er at fri vilje er noe som finnes et sted der ute, noe som er oppnåelig, men ikke gjeldende for øyeblikket, dersom nåværende frie vilje bare er en illusjon. Er det virkelig slik, eller er det kun et produkt av nettopp denne frykten man har for at man er et fanget vesen som egentlig ikke er et eget vesen engang, bare en observatør i form av et lite stykke substans som kastes hit og dit av universets lover?

[arralou]

Antakelsen er at fri vilje er noe som finnes et sted der ute, noe som er oppnåelig, men ikke gjeldende for øyeblikket, dersom nåværende frie vilje bare er en illusjon. Er det virkelig slik, eller er det kun et produkt av nettopp denne frykten man har for at man er et fanget vesen som egentlig ikke er et eget vesen engang, bare en observatør i form av et lite stykke substans som kastes hit og dit av universets lover?

 

Og hvordan vil livet fortone seg hvis man slår seg til ro med at man kun er en observatør uten fri vilje? Hvis man aksepterer det fullt og helt. Da vil livet bli en reise uten frykt for å "feile". Det er en mulighet.

Likevel, tanken om å virkelig finne sin egen frie vilje er også spennende. Viljen som ligger bak sløret av løgner og illusjoner.

 

"I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud." Betyr det at ens egne ord kan skape en ny begynnelse skapt av fri vilje?

[ColdMiner]

Så lenge du har en kropp og et sanseapparat vil du aldri helt ha fri vilje.

Kroppen eller sanseapparatet vil alltid tvinge/påvirke din vilje.

Så i beste fall er den frie vilje fanget i deg, og således bare kan frigis når deg ikke eksisterer.

[arralou]

Så lenge du har en kropp og et sanseapparat vil du aldri helt ha fri vilje.

Kroppen eller sanseapparatet vil alltid tvinge/påvirke din vilje.

Så i beste fall er den frie vilje fanget i deg, og således bare kan frigis når deg ikke eksisterer.

 

Meditasjon er altså muligens metoden for å finne denne viljen?

[Imsvale]

Og hvordan vil livet fortone seg hvis man slår seg til ro med at man kun er en observatør uten fri vilje? Hvis man aksepterer det fullt og helt. Da vil livet bli en reise uten frykt for å "feile". Det er en mulighet.

Likevel, tanken om å virkelig finne sin egen frie vilje er også spennende. Viljen som ligger bak sløret av løgner og illusjoner.

 

"I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud." Betyr det at ens egne ord kan skape en ny begynnelse skapt av fri vilje?

...og Gud var universet (Spinoza), og det sa Bang! (men ikke egentlig). Noen sa også noe om en hermafroditt og en ku. Kanskje de hadde rett. Nok om det.

 

Livet hadde nok blitt rimelig uutholdelig. Motivert av tanken på dette, søker man da etter den ekte frie vilje, eller søker man tilbake til illusjonen (jf. Cypher i The Matrix)?

 

Albert Camus (IPA: [albɛʁ kamy]) (November 7, 1913 – January 4, 1960) was an Algerian-born French author, philosopher, and journalist who won the Nobel prize in 1957. He is often associated with existentialism, but Camus refused this label. On the other hand, as he wrote in his essay The Rebel, his whole life was devoted to opposing the philosophy of nihilism. On the subject of his belief or not in God, he writes in the third volume of his notebooks: "I do not believe in God and I am not an atheist."

 

[...]

 

Camus' first significant contribution to philosophy was his idea of the absurd, the result of our desire for clarity and meaning within a world and condition that offers neither, which he explained in The Myth of Sisyphus

http://en.wikipedia.org/wiki/Albert_Camus

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Myth_of_Sisyphus

 

In the essay, Camus introduces his philosophy of the absurd: man's futile search for meaning, unity and clarity in the face of an unintelligible world devoid of God and eternity. Does the realization of the absurd require suicide? Camus answers: "No. It requires revolt." He then outlines several approaches to the absurd life. The final chapter compares the absurdity of man's life with the situation of Sisyphus, a figure of Greek mythology who was condemned to repeat forever the same meaningless task of pushing a rock up a mountain, only to see it roll down again. The essay concludes, "The struggle itself...is enough to fill a man's heart. One must imagine Sisyphus happy."

[ColdMiner]

Meditasjon er altså muligens metoden for å finne denne viljen?

Ja - vil jeg mene.

Gjennom f.eks. analyse vil man kun definere - ikke oppleve.

[arralou]

Ja, hva er det vi søker etter egentlig? Kan man gå tilbake til å være fornøyd med illusjonen, om man innser at det er en illusjon? Kanskje, hvis man tror at alt er en illusjon. Da er det om å gjøre å finne den mest behagelige mens man er her.

Kanskje sannhet er den største illusjonen menneskeheten har skapt?

[ColdMiner]

Kanskje sannhet er den største illusjonen menneskeheten har skapt?

Ufattelig enig med deg på dette punktet.

Men sannhet som definisjon fungerer jo som et verktøy til å definere seg selv, men først når man tar bort definisjonene kan man finne seg selv.

[arralou]

Kanskje sannhet er den største illusjonen menneskeheten har skapt?

Ufattelig enig med deg på dette punktet.

Men sannhet som definisjon fungerer jo som et verktøy til å definere seg selv, men først når man tar bort definisjonene kan man finne seg selv.

 

Ergo kan vi gjerne fjerne alle definisjonene rundt seg selv? Hva står vi igjen med? Det er vanskelig å holde på definisjoner veldig lenge, hvis man aksepterer deres løgnaktige natur.

[ColdMiner]

Ergo kan vi gjerne fjerne alle definisjonene rundt seg selv? Hva står vi igjen med?

Deg selv... Pur energi som vibrerer i takt med universet.

[arralou]

Ergo kan vi gjerne fjerne alle definisjonene rundt seg selv? Hva står vi igjen med?

Deg selv... Pur energi som vibrerer i takt med universet.

 

Gode ord Samme tanke har jeg hatt en stund. Dog, jeg har sett for meg at det er helt stille og uten vibrasjoner.