Legalisering - en samfunnsøkonomisk umulighet

[sokkrygeren]

Et argument som mange legger mye vekt på i legaliseringsdebatten er at samfunnet ikke har ressurser til å ta seg av problemene som rusbruk fører med seg. Staten har ikke råd til å behandle alle skadene som ville oppstå når tilgjengeligheten på et gitt rusmiddel øker. Dagens kriminalisering er et dyrt prosjekt (både økonomisk og sosialt), men likevel ikke like kostbart som alternativet man diskuterer.

 

Holder dette argumentet? Er det realistisk å tenke at et velferdssamfunn som Norge kan få inn penger på (rusmiddel)avgifter som kan brukes på behandling og håndtering av de ulike problemene som følger en lovlig tilgang på et rusmiddel?

 

I denne debatten er det fullt lov å gi eksempler fra alkoholpolitikken, i og med at den på mange måter burde være normgivende for behandlingen av andre rusmidler. Presisering: Grunnen til at utgangspunktet er "et gitt rusmiddel" er at det kan få fram hvilke kriterier som evt. skulle være utslagsgivende for alle stoffer, uansett hvilken lovlig status de har i dette øyeblikket.

[Awesome X]

I argumentet ditt forutsetter du at en legalisering automatisk gir økt forbruk. Du forutsetter også at økt forbruk gir økt misbruk. Avkriminalisering av cannabis i USA, Nederland og Belgia(?) har vist at dette ikke er tilfellet.

 

Dette er riktignok ikke den største feilen i argumentet, den største feilen er selvfølgelig at du glemmer to vesentlige aspekter.

 

For det første forutsetter du at de nye avgiftene både skal dekke samfunnets nåværende kostnader, samt de eventuelle kostnadene økt misbruk vil forårsake. I nåværende kostnadene er alternativuavhengige og skal dermed holdes utenfor beregningene.

 

For det andre glemmer du frigjørelsen av ressurser. En legalisering betyr at svært mye ressurser kan frigjøres i bl.a. politi, toll-, retts- og delvis i helsevesen. Ressurser i politi, toll- og rettsvesen frigjøres grunnet at en av dere største utgiftspost forsvinner. Ressurser i helsevesenet forsvinner grunnet at rusmiddelene kvalitetsikres (trolig ikke store ressursfrigjørelsen i forhold til de andre, men fremdeles verdt å nevne).

 

Dette er argumentmenter som flere ganger har blitt tatt opp i tråden for legalisering av cannabis.

[Niskivara]

Økonomisk er det mange argumenter både for og imot, men det er vanskelig å tenke seg at det ikke skulle finnes legalliseringsalternativer som kan gjennomføres uten noen vesentlig ekstra byrde på statsbudsjettet. Mest sannsynlig vil det finnes måter å løse det på som er billigere en dagens politikk, men det er selvfølgelig et spørsmål om hva annet alternativene bringer med seg.

 

Uansett så er det etter min mening verdt å avkriminalisere eller legalisere narkotika, særlig sterkere stoffer som heroin, fordi den moralske kostnaden å tvinge syke mennesker ut i en stadig forverrende sirkel av vinningskriminalitet er langt større en noen økonomiske kostnader.

[frevild]

...

 

Uansett så er det etter min mening verdt å avkriminalisere eller legalisere narkotika, særlig sterkere stoffer som heroin, fordi den moralske kostnaden å tvinge syke mennesker ut i en stadig forverrende sirkel av vinningskriminalitet er langt større en noen økonomiske kostnader.

 

Å kalle narkomane "syke" (og narkotikaen "medisin") er etter min mening på kanten.

 

Men til saken: Å legalisere f.eks. heroin leder ikke til mindre kriminalitet uten videre, annet enn at selve misbruket får status som lovlig. Skal man få bukt med vinningskriminaliteten, må staten kjøpe inn narkotikaen og selge det til en lavere pris enn gateprisen. Det kan kanskje være en idé.

 

Men etter min mening er det ikke her problemet ligger. Roten til ondet er jo at folk i det hele tatt er narkomane. Det er dette som er årsaken til at de stjeler og raner, lever på trygd og - ikke minst - ødelegger seg selv. Å legalisere heroin (eller rettere: å gjøre stoffet billigere) vil kunne ha en effekt, men noen egentlig løsning er det vel ikke.

 

Å avskaffe narkotikamisbruk er nok ingen enkel oppgave. Det man imidlertid burde gjøre, var å stable på bena et ordentlig avrusningsapparat. Gi de narkomane et skikkelig behandlingstilbud med et ordentlig støtteapparat etter utskrivning.

 

Og vil de ikke, får man tvinge dem. Tvangshjemlene bør utvides, og staten eller kommunene bør ha plikt til å tvangsbehandle narkomane. Per i dag er det opp til kommunene å vurdere tvangsinnleggelse, som koster veldig mye. De samfunnsmessige besparelsene vil imidlertid være store, men kommer dessverre ikke til syne i kommunens regnskap.

[Awesome X]

Økonomisk er det mange argumenter både for og imot, men det er vanskelig å tenke seg at det ikke skulle finnes legalliseringsalternativer som kan gjennomføres uten noen vesentlig ekstra byrde på statsbudsjettet. Mest sannsynlig vil det finnes måter å løse det på som er billigere en dagens politikk, men det er selvfølgelig et spørsmål om hva annet alternativene bringer med seg.

 

Som jeg skrev i forrige innlegg er faktisk argumentet for legalisering at det blir en mindre byrde på statsbudsjettet. Legaliseringsmotstandernes argument om at det blir dyrer er forutsatt at forbruket, og dermed misbruket og skadeomfanget, øker. Dette har jeg fremdeles ikke sett dokumentasjon på og det er ikke første gangen jeg deltar i denne debatten.

 

De glemmer også å ta hensyn til frigjørelsen av ressurser. I dag er majoriteten av kriminaliteten enten narkotikakriminalitet eller narkotikarelatert kriminalitet. Majoriteten av denne kriminaliten forsvinne, som et resultat av ulønnsomhet, noe som frigjøre store ressurser hos både politi, toll- og rettsvesen. Reallokeres disse ressursene til helsevesenet, øremerket til rusrelatert behandling, vil dette gi sårt trengte ressurser til både bedre behandlingtilbudet.

 

Andre punktet er at myndighetene vil både kunne skatte- og avgiftslegge dette markedet. Dette vil igjen gi økte inntekter til staten. Disse skattene og avgitene skal kun trenge å dekke en evt. økning i skadeomfanget, og ikke hele skadeomfanget, for at legalisering skal være lønnsom. Dette ettersom dagens rusmiddelskostnader er alternativsuavhenige.

[Awesome X]

Å legalisere f.eks. heroin leder ikke til mindre kriminalitet uten videre, annet enn at selve misbruket får status som lovlig. Skal man få bukt med vinningskriminaliteten, må staten kjøpe inn narkotikaen og selge det til en lavere pris enn gateprisen. Det kan kanskje være en idé.

 

Faktisk er forslaget at de tyngste avhengighetskapende stoffene skal være gratis, og på den måten utrydde det ulovlige marked og nyrekruteringen.

[Niskivara]

Å kalle narkomane "syke" (og narkotikaen "medisin") er etter min mening på kanten.

 

Men til saken: Å legalisere f.eks. heroin leder ikke til mindre kriminalitet uten videre, annet enn at selve misbruket får status som lovlig. Skal man få bukt med vinningskriminaliteten, må staten kjøpe inn narkotikaen og selge det til en lavere pris enn gateprisen. Det kan kanskje være en idé.

 

Men etter min mening er det ikke her problemet ligger. Roten til ondet er jo at folk i det hele tatt er narkomane. Det er dette som er årsaken til at de stjeler og raner, lever på trygd og - ikke minst - ødelegger seg selv. Å legalisere heroin (eller rettere: å gjøre stoffet billigere) vil kunne ha en effekt, men noen egentlig løsning er det vel ikke.

 

Å avskaffe narkotikamisbruk er nok ingen enkel oppgave. Det man imidlertid burde gjøre, var å stable på bena et ordentlig avrusningsapparat. Gi de narkomane et skikkelig behandlingstilbud med et ordentlig støtteapparat etter utskrivning.

 

Og vil de ikke, får man tvinge dem. Tvangshjemlene bør utvides, og staten eller kommunene bør ha plikt til å tvangsbehandle narkomane. Per i dag er det opp til kommunene å vurdere tvangsinnleggelse, som koster veldig mye. De samfunnsmessige besparelsene vil imidlertid være store, men kommer dessverre ikke til syne i kommunens regnskap.

For det første kalte jeg ikke narkotikaen for "medisin", siden den er sykdommen i dette tilfellet. Det er en selvpåført sykdom, men en sykdom likevel. Kroppen fungerer ikke lenger normalt eller optimalt. Det er selvfølgelig en selvpåført sykdom, noe som noen tror er et argument mot at staten skal hjelpe med å kurere sykdommen, men dette er selvfølgelig helt absurd siden de aller fleste sykdommer i mange tilfeller er selvpåført, fra kreft til hjerte og karsykdommer til ryggplager til enkel forkjølelse. At det er selvpåført, gjennom egen aktivitet eller inaktivitet, er irrelevant. Staten tjener på å hjelpe sine innbyggere å bli friske.

 

Roten til det onde her er ikke at folk i det hele tatt er narkomane. Det finnes narkomane, og alkoholikere, som fungerer godt i samfunnet. Det er selvfølgelig slitsomt for den narkomane selv, men det er helt mulig, selv om det i de alle fleste tilfeller ikke skjer.

 

Roten til det onde er statens lovgiving, som hindrer narkomane å delta i samfunnet, som tar menneskeverdet vekk fra narkomane, som kunstig forhøyer narkotikaprisene og gir inntekt til organisert kriminalitet, som senker stoffkvalitet og fører til ekstra helseproblemer og overdoser, som gir insentiver til illegale forretningsfolk å pushe de hardeste stoffene, og som tvinger folk inn i kriminalitet. Dette er enkelt og greit sadistisk og ondskapsfull lovgiving, som ikke har noe i et sivilisert samfunn å gjøre. Statens oppgave skal være å hjelpe sine folk, ikke å gjøre internasjonal organisert kriminalitet et lukrativt marked på bekostning av folks liv og helse.

 

Å gå over til et enda mer tvangsbasert system med de samme fundamentale feilene, vil bare øke lidelsen og barbariet.

[frevild]

For det første kalte jeg ikke narkotikaen for "medisin", siden den er sykdommen i dette tilfellet. Det er en selvpåført sykdom, men en sykdom likevel. Kroppen fungerer ikke lenger normalt eller optimalt. Det er selvfølgelig en selvpåført sykdom, noe som noen tror er et argument mot at staten skal hjelpe med å kurere sykdommen, men dette er selvfølgelig helt absurd siden de aller fleste sykdommer i mange tilfeller er selvpåført, fra kreft til hjerte og karsykdommer til ryggplager til enkel forkjølelse. At det er selvpåført, gjennom egen aktivitet eller inaktivitet, er irrelevant. Staten tjener på å hjelpe sine innbyggere å bli friske.

 

Merk at det stod i parentes. En selvpåført *avhengighet* til substanser samt mangel på vilje til å slutte med det kan ikke kalles sykdom etter min mening. Analogiene dine holder ikke: Ta f.eks. en røyker som får kreft: Røykingen i seg selv er da ingen sykdom; men det den leder til, er det. Det jeg imidlertid har størst problemer med, er at denne ordbruken undergraver den enkeltes ansvar for sin egen skjebne. Men nok lek med ord.

 

Roten til det onde her er ikke at folk i det hele tatt er narkomane. Det finnes narkomane, og alkoholikere, som fungerer godt i samfunnet. Det er selvfølgelig slitsomt for den narkomane selv, men det er helt mulig, selv om det i de alle fleste tilfeller ikke skjer.

 

Finnes det?? Eksempler? Jeg for min del har svært vanskelig for å tro at rusmisbruk - hva enten det er at alkohol eller heroin - kan kombineres med et alm. liv som arbeidstager.

 

Roten til det onde er statens lovgiving, som hindrer narkomane å delta i samfunnet, som tar menneskeverdet vekk fra narkomane, som kunstig forhøyer narkotikaprisene og gir inntekt til organisert kriminalitet, som senker stoffkvalitet og fører til ekstra helseproblemer og overdoser, som gir insentiver til illegale forretningsfolk å pushe de hardeste stoffene, og som tvinger folk inn i kriminalitet. Dette er enkelt og greit sadistisk og ondskapsfull lovgiving, som ikke har noe i et sivilisert samfunn å gjøre. Statens oppgave skal være å hjelpe sine folk, ikke å gjøre internasjonal organisert kriminalitet et lukrativt marked på bekostning av folks liv og helse.

 

Å gå over til et enda mer tvangsbasert system med de samme fundamentale feilene, vil bare øke lidelsen og barbariet.

 

?!

 

Dette er svært underlig vinklet. Slik du fremstiller det, er de narkomane ikke annet enn ofre, det er staten som er den "skyldige." Men det er ens eget valg å ta sitt første skudd, og det er opp til en selv å veie for og imot. Og det er ens eget valg å fortsette med misbruket, selv om viljen rett nok sjelden strekker til når abstinensene kommer. Men poenget er: Det er ikke staten som er årsaken. (Hvilket selvsagt ikke betyr at staten ikke har ansvar å hjelpe - evt. med tvang.)

 

Du snakker om menneskeverd - men etter mitt skjønn fratar du de narkomane sitt menneskeverd når du ikke kan akseptere at de har frihet til å bestemme over sin egen skjebne.

 

For øvrig lurer jeg på hvor i lovverket narkomane hindres i å ta del i samfunnet. Hvis det du sikter til er straffelovgivningen, forutsetter du at legalisering vil lede til at de narkomane vil bli alminnelige samfunnsborgere. Den linken er jeg for min del ikke i stand til å se.

 

Til slutt retter du kritikk mot tvang. Her lurer jeg på om du mener narkotikamisbruk er greit, hva enten man ser det fra individets eller samfunnets side. Det er i så fall en meget underlig oppfatning, som ikke står helt i stil til det du sier om menneskeverd: Det må være rimelig klart at rusmisbrukeren selv er fanget i et helvete det ikke står i hans makt å komme ut av, idet viljen ikke strekker til.

 

Således taler du IMOT de narkomanes egne interesser når du vil ha deg frabedt tvang. Det er i praksis meget typisk at en narkoman i et klart øyeblikk samler seg og lar seg innlegge frivillig til avrusning. Så, når han får abstinenser etter en tid, tenker han ikke klart, og skriver seg ut igjen.

 

Mao.: Tvang er i praksis NØDVENDIG, skal man få narkomane rusfrie.

 

Og dette er ikke bare noe jeg resonnerer meg frem til på egenhånd. Jeg leste en artikkel om akkurat dette, og både de narkomane selv og deres pårørende etterlyste mer bruk av tvang - ikke mindre.

[Awesome X]

Man kan argumentere for at staten er roten til alt onde i narkotikaproblematikken, men dette er ikke ensrettet med staten har all skyld (egentlig burde ikke staten ha skylden, men FNs narkotikakonvensjon). På godt og vondt er det staten som bestemmer hvordan narkotikamarkedet er utformet. De valgte den moralsk høyborg, og som en direkte konsekvens av dette ble markedet svart. Alternativt kunne de hatt et legalt og regulert marked. Disse økonomiske teoriene var ikke nye da dette valget ble tatt på 50-tallett, bl.a. hadde økonomer med sikte på 30-tallets forbudspolitikken allerede utviklet disse teoriene.

 

Det illegale markedet skal ha mye av skylden for nyrekruteringen, igjen et illegalt marked, som staten gjennom sin passivitet skapte.

 

Roten til narkotikaproblemet er menneskets trang til å ruse seg, men siden dette er en upåvirkbar variabel er det ikke pragmatisk å legge skylden der. Markedsutformingen derimot er en påvirkbar variable, og den variabel som gir størst utslag. Det er dermed ikke så alt for langt å gå fo legge hovedvekten av skylden her.

 

Så kan vi komme over til personlig ansvar, men den får jeg komme tilbake til senere.

[Pivotal]

frevild: Avhengighet er en diagnose og en sykdom uansett hva det er avhengighet av. Alt i fra spilleavhengighet til alkoholisme, til narkotikaavhengighet.

 

Nå skal jeg prøve å la være å skli ut for mye på temaet her og holde meg til det øknomiske og ignorere det moralske.

 

Utgifter for staten av legalisering på lik linje med alkohol:

Drift av utsalgssteder

Behandling av de som i dag ikke for behandling

Behandling av nye (om økning forekommer)

produksjon av narkotika

 

inntekter/inntjeninger:

Salg av narkotika+avgifter

Innsparing på politiet pga anti-narkotika jobbing og en minskning av vinningskriminaliteten

Skatteinntekter og lignende fra personer som klarer å fungere i samfunnet igjen.

Muligens en minsking av helsekostnadene siden færre folk vil havne på sykehus pga urent stoff og lignende.

 

Dette er så vidt jeg kan se de rent øknomiske effektene av en legalisering. Det er på både positive og negative sammfunssosiale effekter men det er vel ikke helt denne tråden er for.

[V-by]

Finnes det?? Eksempler? Jeg for min del har svært vanskelig for å tro at rusmisbruk - hva enten det er at alkohol eller heroin - kan kombineres med et alm. liv som arbeidstager.

Det går helt fint.

Kjenner flere som har et stort inntak av rusmidler som må kalles missbruk. Men de fungerer like bra som alle andre.

 

Man trenger heller ikke se ut som en boms hvis du har et rusproblem.

Ta f. eks operasjon hvit snø. Her går politiet etter kokain som ressursterke folk bruker.

[Kalinken]

Finnes det?? Eksempler? Jeg for min del har svært vanskelig for å tro at rusmisbruk - hva enten det er at alkohol eller heroin - kan kombineres med et alm. liv som arbeidstager.

Det går helt fint.

Kjenner flere som har et stort inntak av rusmidler som må kalles missbruk. Men de fungerer like bra som alle andre.

 

Man trenger heller ikke se ut som en boms hvis du har et rusproblem.

Ta f. eks operasjon hvit snø. Her går politiet etter kokain som ressursterke folk bruker.

Jepp. Så lenge man har viljestyrken til å holde bruken utenfor arbeidstiden går det vel bra. Det er jo også historier om leger som er morfinavhengige, selv om jeg ikke kan finne noen avisartikler eller liknende om fenomenet. (Men dette er vel nettopp som en konsekvens av at de ikke blir oppdaget, nettopp fordi de fungerer i sin funksjon.)

[Awesome X]

Jepp. Så lenge man har viljestyrken til å holde bruken utenfor arbeidstiden går det vel bra. Det er jo også historier om leger som er morfinavhengige, selv om jeg ikke kan finne noen avisartikler eller liknende om fenomenet. (Men dette er vel nettopp som en konsekvens av at de ikke blir oppdaget, nettopp fordi de fungerer i sin funksjon.)

 

For ikke å snakke om fungerende alkoholikere og amfetamin bruk bland overarbeided funksjonærer.

 

I mange asiatiske land ser man nå et voksende amfetaminproblem blant vanlige arbeidere. Ved hjelp av amfetamin jobber mange 36 timers arbeidsdager. Dette er heller ikke et ukjent fenomen blant vestlige funksjonærer. Fordommene om hvordan en vanlig narkoman ser ut og er, gjør at svært mange fungerende som trenger hjelp ikke kan skaffe seg det uten å miste svært mye anseelse i sitt miljø.

[Niskivara]

Merk at det stod i parentes. En selvpåført *avhengighet* til substanser samt mangel på vilje til å slutte med det kan ikke kalles sykdom etter min mening. Analogiene dine holder ikke: Ta f.eks. en røyker som får kreft: Røykingen i seg selv er da ingen sykdom; men det den leder til, er det. Det jeg imidlertid har størst problemer med, er at denne ordbruken undergraver den enkeltes ansvar for sin egen skjebne. Men nok lek med ord.

Det er ikke en lek med ord, det er en beskrivelse av fysisk effekt noen narkotika har på kroppen, som best beskrives som sykdomsymptomer.

 

Det er på ingen måte meningen å ta personlig ansvar vekk, men bare å påpeke at personlig ansvar, som med andre selvpåførte skader\sykdommer, ikke er relevant i forhold til behandling.

 

Det som derimot tar personlig ansvar vekk er lovgivingen, som hindrer folk å lovlig ta personlige valg, og derfor også fritar de fra personlig ansvar.

 

Finnes det?? Eksempler? Jeg for min del har svært vanskelig for å tro at rusmisbruk - hva enten det er at alkohol eller heroin - kan kombineres med et alm. liv som arbeidstager.

Som nevnt av andre er det utallige eksempler. Fra alkoholiske professorer og murere til morfinavhengige leger til politi og funksjonærer og kokker på speed og kokain. Det er nok ikke anbefalelsesverdig i mange jobber, men i andre jobber går det faktisk greit.

 

Det å se på dagens junkier som konsekvensen av heroinbruk er feil. Det er ikke utelukkende konsekvensen av heroinbruket man ser, men også konsekvensen av et sykt intenst liv hvor dagene deles mellom å prøve å få tak i penger til heroin, finne heroinen, og få penger til å overleve, med svært stressende forhold, veldig lite mat og hvile, og dårlige utblandete stoffer som angriper systemet. Det er ingen grunn til at junkier skal se ut som junkier nå gjør, utenom at vårt barbariske og sadiststiske lovverk vil ha det slik.

 

 

?!

 

Dette er svært underlig vinklet. Slik du fremstiller det, er de narkomane ikke annet enn ofre, det er staten som er den "skyldige." Men det er ens eget valg å ta sitt første skudd, og det er opp til en selv å veie for og imot. Og det er ens eget valg å fortsette med misbruket, selv om viljen rett nok sjelden strekker til når abstinensene kommer. Men poenget er: Det er ikke staten som er årsaken. (Hvilket selvsagt ikke betyr at staten ikke har ansvar å hjelpe - evt. med tvang.)

 

Du snakker om menneskeverd - men etter mitt skjønn fratar du de narkomane sitt menneskeverd når du ikke kan akseptere at de har frihet til å bestemme over sin egen skjebne.

 

For øvrig lurer jeg på hvor i lovverket narkomane hindres i å ta del i samfunnet. Hvis det du sikter til er straffelovgivningen, forutsetter du at legalisering vil lede til at de narkomane vil bli alminnelige samfunnsborgere. Den linken er jeg for min del ikke i stand til å se.

 

Til slutt retter du kritikk mot tvang. Her lurer jeg på om du mener narkotikamisbruk er greit, hva enten man ser det fra individets eller samfunnets side. Det er i så fall en meget underlig oppfatning, som ikke står helt i stil til det du sier om menneskeverd: Det må være rimelig klart at rusmisbrukeren selv er fanget i et helvete det ikke står i hans makt å komme ut av, idet viljen ikke strekker til.

 

Således taler du IMOT de narkomanes egne interesser når du vil ha deg frabedt tvang. Det er i praksis meget typisk at en narkoman i et klart øyeblikk samler seg og lar seg innlegge frivillig til avrusning. Så, når han får abstinenser etter en tid, tenker han ikke klart, og skriver seg ut igjen.

 

Mao.: Tvang er i praksis NØDVENDIG, skal man få narkomane rusfrie.

 

Og dette er ikke bare noe jeg resonnerer meg frem til på egenhånd. Jeg leste en artikkel om akkurat dette, og både de narkomane selv og deres pårørende etterlyste mer bruk av tvang - ikke mindre.

Jeg har ikke på noen måte stilt spørsmål ved de narkomanes personlige ansvar, og alt du leser inn i innlegget mitt om det er rett ut fra ditt hode, ikke mitt.

 

Jeg er fundamentalistisk tilhenger av personlig ansvar og frihet, og det er blant annet på dette grunnlaget jeg er i mot narkotikalovgivingen. Når jeg bruker settninger som at "lovgivingen tvinger de narkomane ut i kriminalitet" er det en refleksjon årsak og effekt, ikke skyld. Narkomane, som andre, har reelle valg, men når lovene sier at de allerede er kriminelle for å bruke narkotika, gjør slik at narkotika kun er mulig å få tak i gjennom kriminelle miljøer, og gir dealere og internasjonal kriminalitet fritt spillerom til å styre pris og kvalitet på narkotikaen, så skaper det et kunstig miljø der den narkomane rasjonelt kan rettferdiggjøre sin nedgang inn i verre og verre handlinger for å skaffe penger til å blidgjøre dealere som igjen må blidgjøre internasjonale kriminelle organisasjoner som holder på med langt verre ting enn narkotika. Lovene gir insentiver til å hardne narkotikahandelen, og for de enkelte narkomane flytter lovene grenser for hva de ser på som nødvendige handlinger. Enkelt og greit: Dagens lovgiving tjener bare internasjonale narkobaroner. Alle andre, inkludert de narkomane, de pårørende, politi og rettsvesen, resten av folket, og statens selv, taper på lovgivingen.

 

Når det gjelder tvang er jeg helt enig. Selvpåført tvang, som er det du bruker som eksempel, bør selvfølgelig være en del av behandlingen.

 

Annen tvang, derimot, bør helst være så liten del som mulig.

 

Det virker som om de fleste på spørsmål om narkotika ikke er villig til å åpne øynene og se at det er vår egen barbariske behandling av narkomane som faktisk skaper de aller fleste problemene assosiert med det, og gjør det mulig for alle fra de internasjonale kriminelle organisasjonene til krigsherrer og "terrorister" i Afghanistan å tjene seg rik på narkotikaen.

 

Det å fortsette med dagens lovgiving er umenneskelig, selvdestruktivt, og sadistisk.

[V-by]

Hva positivt er det egentlig narkotikalovgivningen i dag fører med seg?

Jeg kan ikke finne en ting.

[Awesome X]

Hva positivt er det egentlig narkotikalovgivningen i dag fører med seg?

Jeg kan ikke finne en ting.

 

Da overser du moralisme og skinnhellighet, begge disse har en verdi i seg selv.

[frevild]

Det er ikke en lek med ord, det er en beskrivelse av fysisk effekt noen narkotika har på kroppen, som best beskrives som sykdomsymptomer.

 

Det er på ingen måte meningen å ta personlig ansvar vekk, men bare å påpeke at personlig ansvar, som med andre selvpåførte skader\sykdommer, ikke er relevant i forhold til behandling.

 

Det som derimot tar personlig ansvar vekk er lovgivingen, som hindrer folk å lovlig ta personlige valg, og derfor også fritar de fra personlig ansvar.

 

Det interessante er realitetene, ikke hva man velger å kalle dem. Og realitetene ved narkotikamisbruk er de samme hva enten man betegner det som 'sykdom' eller ikke. Så nok om dette.

 

Som nevnt av andre er det utallige eksempler. Fra alkoholiske professorer og murere til morfinavhengige leger til politi og funksjonærer og kokker på speed og kokain. Det er nok ikke anbefalelsesverdig i mange jobber, men i andre jobber går det faktisk greit.

 

Det å se på dagens junkier som konsekvensen av heroinbruk er feil. Det er ikke utelukkende konsekvensen av heroinbruket man ser, men også konsekvensen av et sykt intenst liv hvor dagene deles mellom å prøve å få tak i penger til heroin, finne heroinen, og få penger til å overleve, med svært stressende forhold, veldig lite mat og hvile, og dårlige utblandete stoffer som angriper systemet. Det er ingen grunn til at junkier skal se ut som junkier nå gjør, utenom at vårt barbariske og sadiststiske lovverk vil ha det slik.

 

Ja, det finnes nok noen typer jobber som kan kombineres med noen typer misbruk, men spm. mitt gjaldt heroin og alkohol. Jeg er fullstendig klar over at man i mange jobber kan fungere noenlunde greit på speed m.m. Men alt i alt har jeg vondt for å tro at en rusmisbruker kan fungere som en alm. arbeidstager, og tror ikke man kan utføre arbeid av noen art hvis man er heroinist. Og de alkoholiserte arb.tagere jeg har sett, har ikke fungert overhodet.

 

Jeg har ikke på noen måte stilt spørsmål ved de narkomanes personlige ansvar, og alt du leser inn i innlegget mitt om det er rett ut fra ditt hode, ikke mitt.

 

Godt, men slik du skrev det, kunne man virkelig lure.

 

Jeg er fundamentalistisk tilhenger av personlig ansvar og frihet, og det er blant annet på dette grunnlaget jeg er i mot narkotikalovgivingen. Når jeg bruker settninger som at "lovgivingen tvinger de narkomane ut i kriminalitet" er det en refleksjon årsak og effekt, ikke skyld. Narkomane, som andre, har reelle valg, men når lovene sier at de allerede er kriminelle for å bruke narkotika, gjør slik at narkotika kun er mulig å få tak i gjennom kriminelle miljøer, og gir dealere og internasjonal kriminalitet fritt spillerom til å styre pris og kvalitet på narkotikaen, så skaper det et kunstig miljø der den narkomane rasjonelt kan rettferdiggjøre sin nedgang inn i verre og verre handlinger for å skaffe penger til å blidgjøre dealere som igjen må blidgjøre internasjonale kriminelle organisasjoner som holder på med langt verre ting enn narkotika. Lovene gir insentiver til å hardne narkotikahandelen, og for de enkelte narkomane flytter lovene grenser for hva de ser på som nødvendige handlinger. Enkelt og greit: Dagens lovgiving tjener bare internasjonale narkobaroner. Alle andre, inkludert de narkomane, de pårørende, politi og rettsvesen, resten av folket, og statens selv, taper på lovgivingen.

 

Når det gjelder tvang er jeg helt enig. Selvpåført tvang, som er det du bruker som eksempel, bør selvfølgelig være en del av behandlingen.

 

Annen tvang, derimot, bør helst være så liten del som mulig.

 

Det virker som om de fleste på spørsmål om narkotika ikke er villig til å åpne øynene og se at det er vår egen barbariske behandling av narkomane som faktisk skaper de aller fleste problemene assosiert med det, og gjør det mulig for alle fra de internasjonale kriminelle organisasjonene til krigsherrer og "terrorister" i Afghanistan å tjene seg rik på narkotikaen.

 

Det å fortsette med dagens lovgiving er umenneskelig, selvdestruktivt, og sadistisk.

 

Jeg tror langt på vei vi er enige. Personlig har jeg vansker med å se hvorfor man IKKE legaliserer narkotika.

[Niskivara]

Ja, det finnes nok noen typer jobber som kan kombineres med noen typer misbruk, men spm. mitt gjaldt heroin og alkohol. Jeg er fullstendig klar over at man i mange jobber kan fungere noenlunde greit på speed m.m. Men alt i alt har jeg vondt for å tro at en rusmisbruker kan fungere som en alm. arbeidstager, og tror ikke man kan utføre arbeid av noen art hvis man er heroinist. Og de alkoholiserte arb.tagere jeg har sett, har ikke fungert overhodet.

Nå skriver jeg fra personlig erfaring med junkier, siden jeg har gjennom oppveksten hatt kontakt med en famillievenn som var junkie i store perioder og til slutt døde på grunn av det, samt nære venner som har blitt junkier, og generel kontakt med andre junkier.

 

Heroinen er selvfølgelig særdeles ødeleggende, noe som forverres av at lovgivingen gir rom for illegale forrettningsfolk å pushe utblandet stoff, men det som gjør at en junkier går fra å oppfattes som vanlige folk til å bli "junkier" er ikke bare heroinen. Det er stresset med å skaffe penger til heroin, og de dårlige forholdenme det skaper for diett og mosjon. De bruker hele dagen og natten på å skaffe heroin, sover uregelmessig, spiser lite, og dette tærer på kroppen langt mer enn heroinen i seg selv.

 

I trenings og torpedomiljøer, som jeg ikke har hatt nær personlig kontakt med, så er det faktisk svært mange som er heroinavhengige, men de greier å holde jobber, kjøre beinharde treningsprogrammer, og de ser ut og oppfører seg som alle andre digre muskelfolk du kan tenke deg. Dette har nok mye å gjøre med at de har inntekt nok til å aldri trenge å stresse etter heroin hele dagen.

 

Dette er selvfølgelig ikke ment som en anbefaling eller ufarliggjøring av heroin, men bare en betraktning over hva man faktisk assosierer med heroin, og hva som er realiteten. Selvfølgelig vil det føre med seg store problemer uansett, men problemene man nå ser med junkier er etter min mening i stor grad en konsekvens av lovgivingen.

 

Det er i alle fall min observasjon over saken.

[jhkrtor]

Grunnen til at cannabis må være illegalt er at mange ikke vil vite når eller hvordan de skal

bruke dette helbredelsesmiddelet. Det er ikke ufarlig. Ellers så kan en jo snakke om at prinsippiellt burde samfunnet vært fritt og enkeltindividet ikke kontollert på noen måte. Bare synd at noen må bo i en barnehage, fordi om de er over 30... Kanskje konsentrerte

byområder kunne være for folk som ikke klarer seg i ett fritt samfunn? Jeg har fått beslaglagt vitaminpiller i tollkontrollen... Føkk svina