Kulturo: Counting Crows – Saturday Nights & Sunday Mornings

[sirhenning]

Rock med et snev av fugleinfluensa.

Les mer

[Ekko]

Jeg er vel en av de realtivt ukritiske fan'ene det snakkes om. Venter CDen dunmpende ned i postkassen min any day. Blir spennede å høre om det er slikt makkverk som omtalen konkluderer med.

[sirhenning]

Ja, De er vel det.

Men De vil sikkert finne stor glede i den nye CD-en. Den har fått overveldende gode mottagelser, og den er kanskje en liten middagshøyde i Counting Crows historie. Noe direkte makkverk er det nok ikke, den er bare lite spennende og gjennomført kjedelig. Undertegnede har da heller aldri vært svak for denne type musikk. En annen anmelder hos Kulturo kunne sikkert finne på å gi den karakteren 8. Men jeg ba heller aldri om å vurdere "Saturday Nights & Sunday Mornings" Slik er det nå denne jobben. Håper De finner den tilfredsstillende.

[Ekko]

Takk for det.

 

Opplever selv at bortsett fra "hitene" som feks mr jones, big yellow taxi, accidentally in love og colorblind er musikken ganske tungsolgt, spesielt de tregere sangene. Ikke lett å "verve" nye tilhørere, mye selvfølgelig pga durowitz til tider gnålete stemme.

 

Så er ikke overrasket over at musikken ikke faller i god jord hos hvermansen, CC er et typisk "aquired taste" band i mine ører. Hadde jeg ikke hatt så mange gode minner med mye av musikken hadde jeg nok ikke blitt såpass frelst og det er mye mulig jeg hadde hoppet glatt over musikken deres.

Endret 13. april 2008 av Ekko

[Dorian Gray]

Hvis man først mener at "Counting Crows er intet annet enn et litt over gjennomsnittlig pubrockband", så er det vel lite poeng i å anmelde et album av dem? Skal man ikke bedømme basert på tidligere utgivelser, evt gi et bilde på musikken i forhold til sjangeren og hva de forsøkte å prestere, framfor å bare fortelle leseren at dette er ikke musikken du hører på? Jeg skjønner ikke helt hva anmeldelsen skal gi leseren - er man CC-fan får man ikke vite om dette er et spesielt bra eller dårlig album, og har man aldri hørt om dem før får man bare vite at dette er nok et album fra et band du ikke liker. Skal ikke si meg enig eller uenig, jeg opplevde det som et ålreit album med gode og dårlige sider uten at jeg har hørt gjennom det nok, men annet enn en unnskyldning for å presse inn så mange fugleordspill som mulig så ser jeg ikke poenget. Hvorfor ikke gi oppgaven til en annen?

[sirhenning]

Min kjære Oscar Wilde-protesjé, du av alle burde vite bedre; som det står i forordet til boken: ” Bøker er godt skrevet, eller dårlig skrevet. Det er alt.” Dette kan enkelt overføres til musikk. Min mening kommer godt frem i omtalen. Det er en kjedelig plate, akkurat som de foregående. Lite nytt å melde. Hva angår min måte å ordlegge meg på, kan jeg helle ytterlige malurt i ditt beger, jeg skal fortsette i samme tradisjon. For meg sier det svært lite å kalle et stykke musikk ”tøff”, ”kul” og/eller ”rå” supplert med ”fete beats”. Enkelte ord har man da satt giftmerke på. Dessuten er slike ord for meg meningsløse, de har mistet all sin tyngde og kraft, de er brukt for ofte og det har gått inflasjon i dem. Det finnes ingen julenisse, tannfe eller en objektiv anmeldelse. Beklager å måtte være den som bryter din illusjon. Bestemt mener jeg det er flere ledetråder i teksten som mer enn bare hinter om hvordan det hele låter. Hvis du ikke får noe ut av anmeldelsen er det lite jeg kan gjøre med det.

 

Hvorfor er det liten vits i å anmelde noe jeg (eller andre anmeldere) anser som mindre god musikk? Skal vi bare anmelde artister vi liker, og som du liker? Her faller all logisk fornuft på stengrunn. Hvorvidt man skal bedømme musikk på bakgrunn av hva artisten tidligere har gjort, synes jeg også blir litt feil, selv om dette kan være nødvendig å bruke som en slags rettesnor. Man prøver allikevel å ta hvert album (samt genre) på dets premisser. Om vi anmeldere klarer å være konsekvente der, er vel å ta hardt i.

Hadde du tatt deg bryet med å lese grundigere ville du sett at jeg slettes ikke ønsket dette albumet, overhodet. (Men slikt er da i det minste en utfordring). Mange ganger får jeg velge fra øverste hylle, andre ganger skjer det etter prinsippet ”overrask meg kjære Kulturo-redaksjon, send hva som helst.” Du liker sikkert overraskelser du også.

Om jeg tråkket deg på tærne bør du vurdere tykkere fottøy, kan hende jeg snart anmelder din favorittartist.

Endret 20. april 2008 av sirhenning

[Cuneax]

Bra skrevet, Henning! Du presenterer vesentlige og relevante problemstillinger for anmeldere og forståsegpåere på en ganske fornuftig måte.

[Dorian Gray]

Min kjære Oscar Wilde-protesjé, du av alle burde vite bedre; som det står i forordet til boken: ” Bøker er godt skrevet, eller dårlig skrevet. Det er alt.” Dette kan enkelt overføres til musikk.

Interessant teori. Skal ikke påstå at jeg er dyktig eller informert nok til å kunne objektivt si hva som er bra og dårlig, men så er jeg ikke anmelder.

Min mening kommer godt frem i omtalen. Det er en kjedelig plate, akkurat som de foregående. Lite nytt å melde.

Hvis det er musikk du uansett ikke virke til å høre forskjell på (man kan sammenligne med andre anmeldersider, som ser forskjell på de tidligere platene til bandet), så virker du ikke som en kvalifisert anmelder av platen. Hvis du er av oppfatningen at alt er kjedelig, så er det en del nyanser, modning og utvikling av bandet som du tydeligvis ikke ser. Jeg ville foretrukket en anmeldelse fra en som ikke tenkte "med mindre dette er noe vesentlig annerledes fra de tidligere albumene, som jeg ikke likte, så dømmes dette nord og ned". Med denne innstillingen kan ikke anmeldelsen bli annet enn det du har gitt oss.

 

Hva angår min måte å ordlegge meg på, kan jeg helle ytterlige malurt i ditt beger, jeg skal fortsette i samme tradisjon. For meg sier det svært lite å kalle et stykke musikk ”tøff”, ”kul” og/eller ”rå” supplert med ”fete beats”. Enkelte ord har man da satt giftmerke på. Dessuten er slike ord for meg meningsløse, de har mistet all sin tyngde og kraft, de er brukt for ofte og det har gått inflasjon i dem.

Det var ikke formuleringen jeg klaget på, den var akkurat som forventet. Hadde jeg hatt et problem med at anmelderen ordla seg slik, så hadde Pitchfork vært umulig å lese. Det er ett av flere steder for anmelderen i første grad fremmer seg selv som anmelder og ordlegger, og i mindre grad fokuserer på platen og de som står bak. Det er vel bare hyggelig at anmelderen har et litt annerledes ordforråd og ordlegging, ellers er det bare en fyr som forteller en mening om en plate for penger - og det klarer jo vi alle. Det var ordspillene, som du virker til å ha lagt mer arbeid i enn resten av anmeldelsen, som jeg nevnte. Ikke at det var det viktigste poenget.

 

Det finnes ingen julenisse, tannfe eller en objektiv anmeldelse. Beklager å måtte være den som bryter din illusjon.

Stilig nedlatende tone. Tydeligvis ikke kosher å anmelde anmelderen.

 

Bestemt mener jeg det er flere ledetråder i teksten som mer enn bare hinter om hvordan det hele låter. Hvis du ikke får noe ut av anmeldelsen er det lite jeg kan gjøre med det.

Jeg er enig med det siste, jeg tror ikke du kunne gjort noe med det. Det var litt av poenget mitt; det er mindre å få ut av denne anmeldelsen enn det som er ettertraktet.

 

Hvorfor er det liten vits i å anmelde noe jeg (eller andre anmeldere) anser som mindre god musikk? Skal vi bare anmelde artister vi liker, og som du liker?

All musikk skal anmeldes (eller, det er vel anmelderens tanke), men ikke av alle anmeldere. (1) Det er ikke slik at enhver anmelder er kvalifisert til å anmelde hvert album, akkurat som filmanmeldere ikke skal ta seg av musikk. Man skal ta det man forstår seg på, det man har hørt mye av og det man kan effektivt formidle til leseren. Dette krever at man har mer innsikt i et band enn å påstå at de har hatt "svinehell", serier de dukker opp i og andre bortforklaringer. En ting er å ikke forstå hvorfor et band er så populært (jeg synes f eks at Rolling Stones er en smule overvurdert), en annen ting er å bortforklare det. You can have your own opinions, but you can't have your own facts - man kan ikke bare avskrive et band som en "fluke".

 

 

Hvorvidt man skal bedømme musikk på bakgrunn av hva artisten tidligere har gjort, synes jeg også blir litt feil, selv om dette kan være nødvendig å bruke som en slags rettesnor.

Dette virker som en selvfølge for meg, men kanskje det bare er fordi det er sånn det gjøres. Enten det er forståelse for The Racounteurs gjennom kunnskap om The White Stripes, sammenligning av albumene Funeral og Neon Bible eller utviklingen til David Bowie gjennom alle år, så virker det for meg naturlig at man vet hva man hører på.

 

Hadde du tatt deg bryet med å lese grundigere ville du sett at jeg slettes ikke ønsket dette albumet, overhodet.

Jeg la merke til at du skrev det, men det var kanskje ikke nødvendig. Det lyste frem av anmeldelsen at noen hadde teipet headsettet til hodet ditt, og det var litt av grunnen til at jeg følte for å kommentere.

 

Om jeg tråkket deg på tærne bør du vurdere tykkere fottøy, kan hende jeg snart anmelder din favorittartist.

Litt provosert blir man jo, men man holder seg jo saklig. Anmelder du favorittartisten min så håper jeg at du enten tar deg god tid til å sette pris på artisten, eller at det allerede er favorittartisten din. Det hadde vært fælt om du skremte vekk potensielle nye lyttere fordi det ikke falt i smak, og ikke klarte å bedømme det på dets premisser.

[sirhenning]

Stilig nedlatende tone. Tydeligvis ikke kosher å anmelde anmelderen.

Takk for det. I virkeligheten er jeg langt verre.

 

Jeg tror dine innvendinger dypest sett henger sammen med den norske puritanismen. Den ytrer seg blant annet i kravet om at skribenten ikke må skrive noe annet enn det han kan stå inne for som sant og vederheftig. Han må ikke skrive om noe annet enn det han kjenner, og om det har han å fortelle så ærlig og nøyaktig han formår. Ut av sitt hjerte og under samvittighetens oppsyn må han skrive. I grunnen er det riktig å stille dette kravet. Det er best å være sjelelig engasjert. Men kravet er vel og merke berettiget så lenge det ikke trekkes etter hårene og tolkes dit hen at skribenten bare må skrive om det som regelmessig opptar ham sterkest, de følelser som oftest behersker ham, de iakttagelser han gjør hver dag eller har gjort i minst tyve år. Ditt krav tolkes slik, hvis jeg har forstått deg korrekt, at skribenten så å si må holde seg til den innerste kjernen av sin personlighet, et urimelig krav som blir en tvangstrøye.

 

Tilbake til pedagogikkens indre kjerne: Repetisjon. En objektiv synsing omkring hva som er godt eller dårlig finnes ikke. Finnes det objektiv smak? Nei. Alt er relativt. Riktignok eksisterer en objektiv korrekt smak - noe tilpasset, kall det gjerne upersonlig, noe man er forventet å mene, hvor lakeien skal slikke sin herre oppover den hårete, svette ryggen. Hva angår Counting Crows modningskurve og musikalske utvikling fra første til siste album vil man naturligvis høre/se smånyanser, ja. Det skulle da bare mangle. Igjen smak og behag, personlige oppfatninger osv. Innen denne genre hvor Counting Crows opererer, kan musikken være ypperlig, men den kan også være slett. Som oftest er den imidlertid ingen av delene. De fleste er noe midt i mellom. En del er jevnt bra eller jevnt dårlig - man kan skifte adjektiv etter som man er i humør til. Den ganske gode musikken, som hever seg over gjennomsnittet, tiltrekker seg kritikernes oppmerksomhet. Enkelte kritikere har helt og holdent tilpasset seg enkelte artisters nivå og blir oppriktig begeistret for den middelmådige musikk. Dessverre er mye musikk konstruert for forbrukerne av "fastfood-generasjonen", raskt konsumert, ingen ettersmak, glemt på 5 minutter. Sammenligningen mellom et solid håndverk, for eksempel en Stradivarius og masseproduserte lekefioliner fra Nille er nærliggende. Salg og popularitet er helt irrelevant: Dritt selger tusenvis av ganger mer enn gull, dette skyldes produksjonsmåte og tilgjengelighet. Den gode musikken blir ikke bedre av å ha få lyttere, eller omvendt. Det finnes overpriset gull og overvurderte musikere.

 

”Why do you necessarily have to be wrong just because a few million people think you are”? - Frank Zappa

Jeg mener de fikk som fortjent. Min smak. Min fellende dom. Du behøver ikke å være enig. Det fremtrer videre som en god, riktig og vakker oppgave dels å oppmuntre artisten, som kanskje kan bli bedre, dels å oppmuntre publikum til å kjøpe og lytte til musikk. Denne gruppen kritikere gjør seg derfor umak og tøyer seg lengst mulig i sin anerkjennelse. Mangt er blitt sagt om hvordan en anmeldelse bør være. Kort introduksjon, klinisk tar man tar for seg låt for låt med enkle grep, man unngår fagbegrep, det rent tekniske, snusfornuftig synsing og en lårkort konklusjon. Nei, dette blir for vanskelig for de fleste.

At du løfter anmelder på en pidestall og mer enn insinuerer at undertegnede skulle besitte en eller annen hellig definisjonsmakt over hva som er godt/dårlig overfor eventuelle nye lyttere og samtidig diskvalifiserer meg som anmelder fordi jeg ikke liker musikken, noe som etter ditt skjønn er synonymt med ikke å forstå den, er på grensen til det komiske. Her blottstiller du ditt usikre vesen.

Det er på tide å rette et støt mot puritanismen, så fantasien kan få vingeslag. Men hvordan skal fantasien kunne få folde seg ut, når språkpuritanerne vil ta selve ordene fra skribenten og stemple dem som uekte og syndige?

Vi er i så måte grunnleggende uenige på en del punkter, men vi tillater takhøyde. Engasjement er naturligvis en god ting. Jeg synes lite om din musikk, du liker ikke min anmeldelse og dens usaklige/lite informative stil. Greit nok. Kanskje det er best å gi seg mens leken ennå er god, før det blir riktig så ubehagelig for oss begge. Ha en fin dag.

 

My theory is that music is good, it's the only religion that delivers the goods. And anybody who wants to hear any kind of music is entitled to hear that music because it's good for you – it makes you feel good. If you like it, go for it. Just because I don't like it doesn't mean anything – it's a matter of personal taste. - Zappa

[Dorian Gray]

Jeg tror ikke du vet om du liker min musikk, jeg nevnte ganske tidlig at jeg ikke brydde meg ene veien eller andre om dette albumet. Det var anmelderstilen jeg reagerte på, ikke musikken som ble nevnt. Det er som Matt Groening skrev i Life in Hell-comicen "How to be a clever film critic":

 

How to pad out a a clever review when you don't have anything to say:

Recount the plot

Throw in gratuitous puns (et snev av fugleinfluensa, loppebefengte vinger, men det er lite å bruse med fjærene for, Jo flere kråker, dess verre søl, osv i det uendelige)

Write about yourself (Jeg har prøvd. Jeg fikk det ikke til. Ikke om jeg fortsatte til solen gikk ned.)

 

Jeg føler at du engasjerte deg, og brukte sikkert mer tid, på å svare meg i denne tråden enn du gjorde på å anmelde albumet. Det er godt å se at du engasjerer deg for det du tydeligvis har misforstått som norsk puritanisme (jeg er bare halvt norsk, og ikke vokst opp i landet), og måten du bortforklarer mine bekymringer for yrket som begynte som sunn kritikk av film og musikk og som er blitt til at enhver person med synonymordbok og en mening kan få betalt er beundringsverdig.

 

Hovedpoenget mitt, som du misforstår (kanskje med vilje, du overdriver det jeg skriver for deretter å kalle det urimelig - noe det du skrev er, men ikke det jeg skrev) er ikke at det kun er det man interesserer seg mest for som man får skrive om, men at det man skriver om må man engasjere seg for. Du må føle noe, du må bry deg, ellers er hele poenget borte. Dette gjelder kunst, film, musikk og til og med anmelding - hvis du ikke bryr deg, hvorfor skal vi bry oss? Hvis du ikke ville ha oppgaven og brukte tiden mens du hørte på albumet til å komme på vittige måter å slakte det på, hvorfor skal publikum, elskere, hatere og de likegyldige til musikken, ta meningen din alvorlig?

 

Jeg lurer på hva du mener anmelderens jobb er. Jeg vet at mange anmeldere er uenig ang. hva som er en anmelders hovedoppgave, og jeg lurer på hvem du støtter. Er poenget å underholde, i samme grad som et kåseri, samtidig som man informerer om musikken? Skal det være overpretensiøst dritt som kun handler om anmelderen i ekte Pitchfork-stil? Når jeg som leser er ferdig med anmeldelsen, er poenget at jeg skal vite om du likte filmen (uten at jeg vet noe om din smak), eller skal jeg vite om jeg vil like den? Personlig er jeg tilhenger av anmeldelsene som ikke bare tar for seg anmelder og hans mening, men som, etter den er ferdig lest, informerer leserne om hvorvidt de kommer til å like filmen eller ikke. Det virker også til å være Eberts måte å angripe problemet, og det er kanskje derfor han har gjort det så bra. Brent DiCrescenzo, derimot, valgte å la anmeldelsene handle om han selv uten å fortelle leseren noe som helst om musikken, og han anmelder ikke musikk lenger. Han forklarer selv at det ikke interesserte ham og at han ikke fikk det til. Jeg er enig med ham.