Gå til innhold

Forarbeide til lover


Anbefalte innlegg

Det har dukket opp referanser til forarbeider til angrefristloven i en tråd.

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopi...p;#entry9673187

 

Jeg finner ikke noen fornuftig link til forarbeidet til loven, og slik jeg har forstått det er loven endret flere ganger. Hvor skal finner man forarbeider til lover som denne, og hvordan skal man tolke forarbeidet?

 

Det er særlig dette med "å bruke varen som sin egen" det refereres til i tråden.

 

§12 trekker frem manglende omsorg eller uaksomhet som grunner til frafall av angrerett

http://www.lovdata.no/all/hl-20001221-105.html#12

 

MPX skriver om forbrukerrådet:

"Forbrukerrådet er derimot relativt klare på at grensen mellom "å prøve en vare" og "å benytte en vare som sin egen" bør være relativt streng."

 

Er det noen av dere som kan forklare meg hva som menes med dette?

 

De fleste som kjøper en vare vil bruke den som sin egen, vil de ikke?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest Slettet+891234

Hei.

 

På internett finner du nyere forarbeider f.eks. ved å søke på stortinget.no. Forarbeider til eldre lover får du tak i på bibliotek og betalingstjenester som lovdata.no.

 

Søk på stortinget.no

 

Under følger linker til enkelte relevante forarbeider her i forbrukerrettsforumet.

Angrerettsloven - Ot.prp. nr. 36 (1999-2000)

Forbrukerkjøpsloven - Ot.prp. nr. 44 (2001-2002)

Forbrukerkjøpsloven - Innst.O.nr.69 (2001-2002)

Husleieloven - Ot.prp. nr. 82 (1997-98)

 

Når det gjelder tolking av forarbeidene, er det en komplisert øvelse. Forarbeidene er ikke skrevet for å bli forstått av legmenn; dermed kan språket og referansene fremstå som lite "brukervennlig". Hvilken rettskildemessig vekt hvert enkelt dokument har varierer med bl.a med nærheten til loven, og i tolkingen av loven er forarbeidene bare en av mange rettskildefaktorer, men det fører det for langt å gå inn på her. Så lenge man husker på at det som står i forarbeidene ikke alltid er det samme som gjeldende rett, kan de absolutt være til god hjelp. :)

Lenke til kommentar
Hei.

 

På internett finner du nyere forarbeider f.eks. ved å søke på stortinget.no. Forarbeider til eldre lover får du tak i på bibliotek og betalingstjenester som lovdata.no.

 

Søk på stortinget.no

 

Under følger linker til enkelte relevante forarbeider her i forbrukerrettsforumet.

Angrerettsloven - Ot.prp. nr. 36 (1999-2000)

Forbrukerkjøpsloven - Ot.prp. nr. 44 (2001-2002)

Forbrukerkjøpsloven - Innst.O.nr.69 (2001-2002)

Husleieloven - Ot.prp. nr. 82 (1997-98)

 

Når det gjelder tolking av forarbeidene, er det en komplisert øvelse. Forarbeidene er ikke skrevet for å bli forstått av legmenn; dermed kan språket og referansene fremstå som lite "brukervennlig". Hvilken rettskildemessig vekt hvert enkelt dokument har varierer med bl.a med nærheten til loven, og i tolkingen av loven er forarbeidene bare en av mange rettskildefaktorer, men det fører det for langt å gå inn på her. Så lenge man husker på at det som står i forarbeidene ikke alltid er det samme som gjeldende rett, kan de absolutt være til god hjelp. :)

 

Takker for hjelp!

Lenke til kommentar

Angreretten er jo ment for at man skal kunne gjøre det samme med produktet hjemme som man kan i butikken. Det vil si at en mobil kan man trykke på og slikt, men fjerner du alt av plastbeskyttelse, strips på ledninger, åpner manuelene som ligger forseglet mister du angreretten.

Så er jo spørsmålet hvordan angreretten skal fungere på produkter man ikke får testet i vanlig butikk engang. F.eks. prosessorer det har vært litt småkrangling om allerede.

Lenke til kommentar
Angreretten er jo ment for at man skal kunne gjøre det samme med produktet hjemme som man kan i butikken. Det vil si at en mobil kan man trykke på og slikt, men fjerner du alt av plastbeskyttelse, strips på ledninger, åpner manuelene som ligger forseglet mister du angreretten.

Så er jo spørsmålet hvordan angreretten skal fungere på produkter man ikke får testet i vanlig butikk engang. F.eks. prosessorer det har vært litt småkrangling om allerede.

 

Er den egentlig det? Sånn jeg ser det er angreretten for at man skal kunne prøve produktet og se om det svarer til forventningene, om ledninger er nødvendig for å gjøre det, så må man benytte de.

 

AtW

Lenke til kommentar
Angreretten er jo ment for at man skal kunne gjøre det samme med produktet hjemme som man kan i butikken. Det vil si at en mobil kan man trykke på og slikt, men fjerner du alt av plastbeskyttelse, strips på ledninger, åpner manuelene som ligger forseglet mister du angreretten.

...

 

Hvor står dette hen? Har du en link til forarbeidet hvor dette står?

Lenke til kommentar
Gjest Slettet+891234

 

Til § 12 Unntak fra og begrensninger i angreretten

 

Når det gjelder første ledd vises det til de generelle merknadene i pkt. 3.16.4.

 

Bestemmelsen i annet ledd gir en praktisk løsning på problemet med muligheten for piratkopiering av visse produkter. Ved salg av lyd- eller bildeopptak eller datamaskinprogram kan selgeren forsegle produktet, med den virkning at forbrukeren ikke har angrerett dersom forseglingen er brutt. Dette er en regel som også samsvarer med det som er vanlig praksis ved butikksalg, der musikkinnspillinger o.l. kan byttes dersom forseglingen er ubrutt. Forutsetningen for at angreretten bortfaller, er at informasjon om dette framgår klart og tydelig på selve forseglingen. Gjør det ikke det, gjelder angreretten fullt ut, også selv om forseglingen er brutt. Det er ikke tilstrekkelig at informasjon er gitt i kataloger, på fakturaer osv. Bestemmelsen er begrenset til å gjelde annet fjernsalg enn telefonsalg. Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.16.5.

En vesentlig begrunnelse for angreretten er at forbrukeren skal ha mulighet til å se og undersøke varen, før han eller hun bestemmer seg for om kjøpet skal fastholdes. Utgangspunktet bør være at forbrukeren skal kunne foreta de undersøkelser som er nødvendige og rimelige, tatt i betraktning varens karakter. Enkelte varer kan undersøkes og prøves uten at det dermed skjer noen endring av varens verdi eller beskaffenhet, f.eks. et maleri som henges opp på veggen eller en kjole som prøves på. Andre varer kan være av en slik art at beskaffenheten og verdien endres vesentlig dersom forbrukeren prøver varene, f.eks. maling som påføres et hus. En veiledende norm kan være at forbrukeren skal kunne prøve tingen, men ikke ta den i bruk som sin egen. Det vil også være naturlig å se hen til hvilken adgang forbrukeren har til å undersøke tilsvarende varer ved kjøp i en vanlig forretning. Ved kjøp av en malt hylle i bjørk, kan forbrukeren selvsagt ikke skrape av maling for å finne ut om det virkelig er bjørk, like lite som det er adgang til det i en vanlig butikk.

 

Forbrukerens rett til å undersøke varen innebærer at det ikke er adgang til å nekte retur av varen, med den begrunnelse at forpakningen er brutt, med unntak av de produkter der det er en særlig hjemmel for dette, jf. pkt. 3.16.5.

 

Forbrukerrådet slutter seg til forslaget til regelen om omsorgsplikt og risiko og uttaler:

 

«Når det gjelder regelen om omsorgsplikt og risiko i § 13 annet ledd er dette i tråd med gjeldende rett, og etter Forbrukerrådets oppfatning er det klargjørende å lovfeste disse prinsippene.

 

Forbrukerrådet er enig i departementets vurdering at det ved bruk eller levering av varer kan foreligge spesielle forhold som medfører bortfall av angreretten jfr. § 13 tredje ledd. De eksempler som nevnes i høringsutkastet er klare eksempler på dette. Etter vår oppfatning bør bestemmelsen av pedagogiske hensyn presisere nærmere hvilke momenter som er relevante i vurderingen.»

 

Departementet finner det vanskelig å fastsette detaljerte kriterier for hvor langt forbrukerens adgang til å undersøke og prøve varen går, og foreslår ikke en direkte lovfesting av selve prøvingsadgangen. Vurdering av hvor mye forbrukeren kan prøve og undersøke varen uten å miste angreretten, må fastlegges nærmere i praksis, bl.a. gjennom avgjørelser i Forbrukertvistutvalget. I motsetning til det som ble foreslått i høringsnotatet ønsker ikke departementet å foreslå en konkret regel knyttet til varer «som er tatt i bruk». Slike varer må vurderes etter prinsippet om prøvingsadgang sett i sammenheng med det alminnelige prinsippet om aktsomhet.

 

Kontor og Datateknisk Landsforening (IKT-Norge)uttaler:

 

«Det bør klart gå frem i artikkelen at varer skal leveres tilbake i den stand den ble mottatt av kjøper».

 

Departementet anser det som tilstrekkelig at dette framgår forutsetningsvis, og finner det ikke nødvendig at det uttrykkes eksplisitt i lovteksten.

3.16.4.3 Varer som ikke bør videreselges

 

En del varer bør av hygieniske årsaker ikke selges på nytt etter at de er returnert. Dette kan for eksempel være helsekostprodukter, medisiner og kosmetikk. Dersom slike varer kan returneres vil det innebære et økonomisk tap for selgeren, som ikke kan selge varene på nytt. Departementet har vurdert hvorvidt det bør gjøres innskrenkninger i forbrukerens rett til å angre på slike varer. Imidlertid kan Forbrukerombudet og Forbrukerrådet nettopp vise til særlig negative erfaringer med useriøse selgere av produkter som kosttilskudd, slankemidler, helsekost osv. Slike produkter selges i stor grad ved bruk av udokumenterbare påstander om produktenes virkning. Markedsføringen utnytter og appellerer til forbrukernes behov for produkter som kan løse problemer med for eksempel helsetilstand og overvekt. Forbrukerombudet kan nedlegge forbudsvedtak mot slik markedsføring, med sikte på å forhindre gjentagelser. For de som har kjøpt produktene, er imidlertid en lovfestet angrerett en praktisk viktig mulighet til å få omgjort kjøpet, selv om det også i mange tilfeller vil være tilfellet at varen er mangelfull, noe som kan gi rett til heving etter kjøpsloven.

 

Departementet foreslår ikke noen begrensninger i angreretten for disse produktene. Dette innebærer at de næringsdrivende selv må bære tapet ved at det returneres produkter som ikke kan selges igjen, når slike varer selges på måter som omfattes av loven.

 

Forbrukerombudet uttaler:

 

«Forbrukerombudet støtter departementets forslag om å innskrenke direktivets unntak om «varer som etter sin art ikke kan tilbakesendes». Som det blir påpekt i de generelle motiver blir nettopp varer som helsekostprodukter, kosmetikk og lignende solgt ved fjernsalg og hvor produktløfter erfaringsmessig ikke kan dokumenteres. Forbrukeren vil ha et særlig behov for vern i slike tilfeller».

3.16.4.4 Varer som raskt forringes fysisk

 

En del typer varer har etter sin natur begrenset holdbarhet, uten at det skyldes med manglende omsorg for eller ytre påvirkning av varen. Eksempler på slike varer er ferske matvarer og avskårne blomster. Det foreslås at det gjøres unntak fra angreretten for slike varer, jf. § 12 første ledd bokstav c. Dette begrunnes med at varens egenskaper uansett ofte er godt kjent for forbrukeren og hensynet til den næringsdrivende som ikke kan selge varen om igjen. Det kan ikke sees tungtveiende hensyn for at forbrukeren skal ha angrerett på denne typen vanligvis kurante varer.

 

Unntaket må oppfattes snevert til å omfatte fysisk forringelse. Det vil ikke være grunnlag for å nekte forbrukeren å benytte angreretten med begrunnelse i at det er klær som går av moten osv. På bakgrunn av en merknad fra Justisdepartementet er det tatt inn en presisering i lovteksten, slik at det skal være helt klart at bare fysisk forringelse omfattes.

 

Det skal også bemerkes at det ikke er angrerett selv om varen på det tidspunkt forbrukeren eventuelt ønsker å benytte angreretten, ennå ikke er fysisk forringet, f.eks. at en blomsterbukett ikke ennå er visnet. Det er selve varetypen som er unntatt, uavhengig av tidspunktet for ønsket tilbakelevering.

3.16.4.5 Tilfeller der selve leveringen medfører at varen ikke kan tilbakeleveres

 

Enkelte varer er av en slik karakter at selve leveringen vil medføre at varene i praksis ikke kan tilbakeleveres. Eksempler er fyringsolje som er fylt på tank i forbrukerens hjem og jord som fylles utover hagen. Det ville være urimelig om selgeren i slike tilfeller måtte bære tapet ved at varene ikke kunne returneres. Departementet foreslår derfor i samsvar med forslaget i høringsnotatet et unntak fra angreretten for slike varer, jf. § 12 første ledd bokstav b. Unntaket kommer imidlertid bare til anvendelse når varen faktisk er levert på en slik måte. Før varen er levert vil angreretten gjelde fullt ut.

3.16.4.6 Ved hvilke salgsformer skal unntakene gjelde ?

 

Departementet foreslo i høringsnotatet at de ovennevnte unntakene skulle gjelde generelt, dvs. både ved salg utenfor fast utsalgssted og ved fjernsalg.

 

Forbrukerombudet gikk i sin høringsuttalelse inn for at unntakene fra angreretten skulle begrenses til å gjelde «annet fjernsalg enn telefonsalg».

 

Et grunnleggende prinsipp ved ordningen med angrerett er at det leverte skal kunne tilbakeleveres i samme stand. Der dette ikke kan skje, bør det etter departementets oppfatning foreligge svært tungtveiende grunner for at det likevel skal være angrerett. Enkelte former for salg utenfor fast utsalgssted og telefonsalg er svært pågående, noe som generelt tilsier behov for bedre forbrukerbeskyttelse. Departementet mener likevel ikke det foreligger tilstrekkelig gode grunner til å gi forbrukerne angrerett for den typen produkter det er tale om

3.16.5 Et særtilfelle: brutt forsegling på CD, datamaskinprogram o.l.

 

Gjeldende angrefristlovhar ikke bestemmelser om unntak for angreretten ved brutt forsegling, og en slik begrensning kan antageligvis heller ikke innfortolkes i loven. Dørsalgsdirektivet har ingen bestemmelser om unntak for angrerett i disse tilfellene, men artikkel 7 åpner antagelig for et slikt unntak. Fjernsalgsdirektivetunntar fra angreretten «levering av lyd- eller bildeopptak eller edb-programvare som forbrukeren har brutt forseglingen på», jf. artikkel 6 nr. 3 fjerde strekpunkt.

 

Omsetning av særlig CD-er ved andre salgsformer en vanlig butikksalg skjer i dag både ved torgsalg, på messer, over Internett, og via tradisjonell postordre etter enkeltbestillinger eller som ledd i medlemskap i klubber o.l.

 

Begrunnelsen for dette spesielle unntaket i fjernsalgsdirektivet er åpenbart at det er mulig å overføre opptaket eller programmet til egne bånd, disketter, plater eller datafiler, og på denne måten ha tilnærmet full nytte av produktet, ofte med små kostnader sammenlignet med prisen på produktet. En ubetinget angrerett ville medføre fare for spekulasjon, ved at slike produkter kjøpes, kopieres og returneres.

 

Etter lovforslaget er forbrukeren ved bruk av angreretten forpliktet til å sørge for tilbakesending av varer som er sendt i posten e.l. Dersom avtalen er kommet i stand ved annet fjernsalg enn telefonsalg, vil forbrukeren også måtte betale kostnadene ved tilbakesendelse. Det må antas at bryderiet og utgiftene forbrukeren får med å returnere produktet bidrar til å svekke faren for utnyttelse, særlig for relativt rimelige produkter. Dette kan imidlertid endre seg med utviklingen ved at stadig dyrere datamaskinprogrammer selges via postordre eller Internett.

 

I prinsippet bør angreretten gi samme mulighet til å se og undersøke varen, som ved vanlig butikkhandel. I en plateforretning kan man vanligvis få høre på utdrag av for eksempel CD-er før man kjøper. På den annen side omsettes disse produktene i dag i en del butikker som har mer karakter av «supermarked» med selvbetjening og begrenset mulighet til å få høre musikken. Det forekommer neppe at det er adgang til å se videofilmer i butikken før en bestemmer seg. Adgangen til å prøve datamaskinprogrammer i forretningen før kjøp vil normalt også være begrenset.

 

Dersom det skulle være en ubetinget angrerett på slike produkter, ville det kunne medføre at tilbudet til forbrukerne om kjøp av for eksempel CD-er via postordre ble kraftig redusert. Etter en avveining av de ulike interessene, foreslo departementet i høringsnotatet en løsning som innebærer at selgeren kan forsegle slike produkter, med den virkning at forbrukeren ikke har angrerett dersom forseglingen brytes. Etter forslaget forutsatte dette at selgeren i det enkelte tilfelle tar forbehold om dette og gjør klart og tydelig oppmerksom på det. Utformingen av bestemmelsen gir «vanlig» angrerett på selve kjøpet ved at CDen kan returneres så lenge forseglingen ikke er brutt, men med begrensning for utprøvingsretten.

 

Forbrukerrådet er bekymret for at forbehold om tapt angrerett ved brutt forsegling raskt vil bli standard ved salg av denne typen produkter, og uttaler:

 

«Etter § 13 siste ledd kan selger ta forbehold om at angreretten ikke lenger skal være i behold hvis forsegling er brutt. Dette gjelder for lyd- og bildeopptak og datavareprogram. Kjøpers behov for å se og prøve varen, vil således vike av hensyn til faren for piratkopiering. Reglen innebærer således en begrensning i angreretten. Kjøper man et leksikon på gaten vil angreretten være i behold, men er det samme leksikonet i en CD- rom utgave vil angreretten bortfalle når man kommer hjem og sjekker hva man har kjøpt. I prinsippet kan man lese en bok eller ta en kopi, og på denne måten tilegne seg verdien før man benytter seg av angrefristen. Eksemplet viser at skillet mellom en papirutgave og en digital leveranse kan virke noe kunstig i denne sammenheng. Utgangspunktet er at det er forhold ved selve avtalesituasjonen som tilsier at forbrukeren har behov for et utvidet vern. Det er selger som velger å selge sine produkter via fjernsalgsmidler eller kontakte kjøper utenfor fast utsalgssted, og står nærmest til å finne tiltak som forhindrer piratkopiering. Når det foreslås en slik adgang til å ta forbehold vil det antagelig rask bli en standard i aktuelle bransjer. Forbrukerrådet er på denne bakgrunn skeptisk til en slik adgang.»

 

Kulturdepartementet uttaler i høringsrunden:

 

«Utkastet inneholder forslag om lovfesting av et prinsipp om at ensidig klausulering skal gjelde som kontraktsmessig vedtatt vilkår i et tilfelle hvor vilkåret avskjærer rettigheter kjøper ellers vil ha etter loven. Kulturdepartementet vil bemerke at ordningen synes å avvike fra alminnelige prinsipper om vedtagelse av avtalevilkår uten at dette er nærmere drøftet i motivene.»

 

Departementet har forståelse for Forbrukerrådets synspunkter, og ser at slike forbehold ville kunne bli standard ved salg av denne typen produkter. Departementet har imidlertid lagt vekt på ønsket om at slike produkter kan tilbys ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted. I stor grad dreier det seg om svært kurante produkter, der prisen ofte er det eneste som varierer, og det ligger derfor godt til rette for konkurranse og sammenligning i markedet. Dersom det skulle være full angrerett, ville tilbudet innskrenkes. Samtidig må det bemerkes at faren for misbruk av ordningen med kopiering er større for datamaskinprogrammer og CD-er enn for bøker, fordi det teknisk sett er mye enklere og raskere å kopiere den førstnevnte typen produkter. Det foreslås en regel som innebærer at angreretten bortfaller for denne typen produkter dersom forseglingen brytes, jf. § 12 annet ledd.

 

Kulturdepartementets merknader er knyttet til bestemmelsen slik den var utformet i høringsnotatet, der selgeren ble gitt adgang til å ta forbehold om bortfall av angreretten. Bestemmelsen, slik den nå framstår i forslaget, angir bortfall av angreretten som lovens hovedregel. Departementet vil understreke at loven ikke er til hinder for at det avtales gunstigere vilkår for forbrukeren, slik at selgere som ønsker å gi kundene angrerett selv om forseglingen er brutt, kan gjøre det. Bestemmelsen griper heller ikke inn i forbrukernes adgang til å returnere varer etter kjøpsloven dersom det er feil eller mangler ved produktet.

 

En særlig problemstilling oppstår der datamaskinprogram, lydopptak osv. leveres elektronisk. IKT-Norge (Kontor og Datateknisk Landsforening) uttaler:

 

«Programvare som lastes ned direkte fra Internett kan ikke leveres tilbake som en hvilken som helst vare. I det den nedlastes er forseglingen i prinsippet brutt. Dette bør fremgå i teksten, eller i en forklaring til teksten.»

 

Ved slik levering vil det ofte ikke være teknisk mulig, eller etter det departementet kjenner til i beste fall uforholdsmessig dyrt, å foreta en eller annen form for «forsegling» som medfører at forbrukeren kan prøve produktet uten å kunne tilegne seg det. Datamaskinprogrammer kan imidlertid ofte prøves ut av forbrukeren på nettet, eller ved nedlasting av demo-utgaver av programmet, f.eks. ved at et oversettingsprogram kan testes på en begrenset mengde tekst, før kjøpsbeslutningen tas. Dersom programmer leveres elektronisk, vil imidlertid reglene om oppgjør ved bruk av angrerett for tjenester kommer til anvendelse, jf. § 21 tredje ledd. I disse tilfellene kan det avtales at forbrukeren må betale for det som er mottatt, dersom angreretten benyttes. Der avtalen gjelder et helt program som er nedlastet vil det bety at forbrukeren betaler for hele programmet. Gjelder avtalen en løpende ytelse, vil forbrukeren bare betale for det som er mottatt, og bli fri sine forpliktelser i forhold til den resterende del av avtalen.]

 

 

Lenke til kommentar
Til § 12 Unntak fra og begrensninger i angreretten

 

Når det gjelder første ledd vises det til de generelle merknadene i pkt. 3.16.4.

 

Bestemmelsen i annet ledd gir en praktisk løsning på problemet med muligheten for piratkopiering av visse produkter. Ved salg av lyd- eller bildeopptak eller datamaskinprogram kan selgeren forsegle produktet, med den virkning at forbrukeren ikke har angrerett dersom forseglingen er brutt. Dette er en regel som også samsvarer med det som er vanlig praksis ved butikksalg, der musikkinnspillinger o.l. kan byttes dersom forseglingen er ubrutt. Forutsetningen for at angreretten bortfaller, er at informasjon om dette framgår klart og tydelig på selve forseglingen. Gjør det ikke det, gjelder angreretten fullt ut, også selv om forseglingen er brutt. Det er ikke tilstrekkelig at informasjon er gitt i kataloger, på fakturaer osv. Bestemmelsen er begrenset til å gjelde annet fjernsalg enn telefonsalg. Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.16.5.

En vesentlig begrunnelse for angreretten er at forbrukeren skal ha mulighet til å se og undersøke varen, før han eller hun bestemmer seg for om kjøpet skal fastholdes. Utgangspunktet bør være at forbrukeren skal kunne foreta de undersøkelser som er nødvendige og rimelige, tatt i betraktning varens karakter. Enkelte varer kan undersøkes og prøves uten at det dermed skjer noen endring av varens verdi eller beskaffenhet, f.eks. et maleri som henges opp på veggen eller en kjole som prøves på. Andre varer kan være av en slik art at beskaffenheten og verdien endres vesentlig dersom forbrukeren prøver varene, f.eks. maling som påføres et hus. En veiledende norm kan være at forbrukeren skal kunne prøve tingen, men ikke ta den i bruk som sin egen. Det vil også være naturlig å se hen til hvilken adgang forbrukeren har til å undersøke tilsvarende varer ved kjøp i en vanlig forretning. Ved kjøp av en malt hylle i bjørk, kan forbrukeren selvsagt ikke skrape av maling for å finne ut om det virkelig er bjørk, like lite som det er adgang til det i en vanlig butikk.

 

Forbrukerens rett til å undersøke varen innebærer at det ikke er adgang til å nekte retur av varen, med den begrunnelse at forpakningen er brutt, med unntak av de produkter der det er en særlig hjemmel for dette, jf. pkt. 3.16.5.

 

Forbrukerrådet slutter seg til forslaget til regelen om omsorgsplikt og risiko og uttaler:

 

«Når det gjelder regelen om omsorgsplikt og risiko i § 13 annet ledd er dette i tråd med gjeldende rett, og etter Forbrukerrådets oppfatning er det klargjørende å lovfeste disse prinsippene.

 

Forbrukerrådet er enig i departementets vurdering at det ved bruk eller levering av varer kan foreligge spesielle forhold som medfører bortfall av angreretten jfr. § 13 tredje ledd. De eksempler som nevnes i høringsutkastet er klare eksempler på dette. Etter vår oppfatning bør bestemmelsen av pedagogiske hensyn presisere nærmere hvilke momenter som er relevante i vurderingen.»

 

Departementet finner det vanskelig å fastsette detaljerte kriterier for hvor langt forbrukerens adgang til å undersøke og prøve varen går, og foreslår ikke en direkte lovfesting av selve prøvingsadgangen. Vurdering av hvor mye forbrukeren kan prøve og undersøke varen uten å miste angreretten, må fastlegges nærmere i praksis, bl.a. gjennom avgjørelser i Forbrukertvistutvalget. I motsetning til det som ble foreslått i høringsnotatet ønsker ikke departementet å foreslå en konkret regel knyttet til varer «som er tatt i bruk». Slike varer må vurderes etter prinsippet om prøvingsadgang sett i sammenheng med det alminnelige prinsippet om aktsomhet.

 

Kontor og Datateknisk Landsforening (IKT-Norge)uttaler:

 

«Det bør klart gå frem i artikkelen at varer skal leveres tilbake i den stand den ble mottatt av kjøper».

 

Departementet anser det som tilstrekkelig at dette framgår forutsetningsvis, og finner det ikke nødvendig at det uttrykkes eksplisitt i lovteksten.

3.16.4.3 Varer som ikke bør videreselges

 

En del varer bør av hygieniske årsaker ikke selges på nytt etter at de er returnert. Dette kan for eksempel være helsekostprodukter, medisiner og kosmetikk. Dersom slike varer kan returneres vil det innebære et økonomisk tap for selgeren, som ikke kan selge varene på nytt. Departementet har vurdert hvorvidt det bør gjøres innskrenkninger i forbrukerens rett til å angre på slike varer. Imidlertid kan Forbrukerombudet og Forbrukerrådet nettopp vise til særlig negative erfaringer med useriøse selgere av produkter som kosttilskudd, slankemidler, helsekost osv. Slike produkter selges i stor grad ved bruk av udokumenterbare påstander om produktenes virkning. Markedsføringen utnytter og appellerer til forbrukernes behov for produkter som kan løse problemer med for eksempel helsetilstand og overvekt. Forbrukerombudet kan nedlegge forbudsvedtak mot slik markedsføring, med sikte på å forhindre gjentagelser. For de som har kjøpt produktene, er imidlertid en lovfestet angrerett en praktisk viktig mulighet til å få omgjort kjøpet, selv om det også i mange tilfeller vil være tilfellet at varen er mangelfull, noe som kan gi rett til heving etter kjøpsloven.

 

Departementet foreslår ikke noen begrensninger i angreretten for disse produktene. Dette innebærer at de næringsdrivende selv må bære tapet ved at det returneres produkter som ikke kan selges igjen, når slike varer selges på måter som omfattes av loven.

 

Forbrukerombudet uttaler:

 

«Forbrukerombudet støtter departementets forslag om å innskrenke direktivets unntak om «varer som etter sin art ikke kan tilbakesendes». Som det blir påpekt i de generelle motiver blir nettopp varer som helsekostprodukter, kosmetikk og lignende solgt ved fjernsalg og hvor produktløfter erfaringsmessig ikke kan dokumenteres. Forbrukeren vil ha et særlig behov for vern i slike tilfeller».

3.16.4.4 Varer som raskt forringes fysisk

 

En del typer varer har etter sin natur begrenset holdbarhet, uten at det skyldes med manglende omsorg for eller ytre påvirkning av varen. Eksempler på slike varer er ferske matvarer og avskårne blomster. Det foreslås at det gjøres unntak fra angreretten for slike varer, jf. § 12 første ledd bokstav c. Dette begrunnes med at varens egenskaper uansett ofte er godt kjent for forbrukeren og hensynet til den næringsdrivende som ikke kan selge varen om igjen. Det kan ikke sees tungtveiende hensyn for at forbrukeren skal ha angrerett på denne typen vanligvis kurante varer.

 

Unntaket må oppfattes snevert til å omfatte fysisk forringelse. Det vil ikke være grunnlag for å nekte forbrukeren å benytte angreretten med begrunnelse i at det er klær som går av moten osv. På bakgrunn av en merknad fra Justisdepartementet er det tatt inn en presisering i lovteksten, slik at det skal være helt klart at bare fysisk forringelse omfattes.

 

Det skal også bemerkes at det ikke er angrerett selv om varen på det tidspunkt forbrukeren eventuelt ønsker å benytte angreretten, ennå ikke er fysisk forringet, f.eks. at en blomsterbukett ikke ennå er visnet. Det er selve varetypen som er unntatt, uavhengig av tidspunktet for ønsket tilbakelevering.

3.16.4.5 Tilfeller der selve leveringen medfører at varen ikke kan tilbakeleveres

 

Enkelte varer er av en slik karakter at selve leveringen vil medføre at varene i praksis ikke kan tilbakeleveres. Eksempler er fyringsolje som er fylt på tank i forbrukerens hjem og jord som fylles utover hagen. Det ville være urimelig om selgeren i slike tilfeller måtte bære tapet ved at varene ikke kunne returneres. Departementet foreslår derfor i samsvar med forslaget i høringsnotatet et unntak fra angreretten for slike varer, jf. § 12 første ledd bokstav b. Unntaket kommer imidlertid bare til anvendelse når varen faktisk er levert på en slik måte. Før varen er levert vil angreretten gjelde fullt ut.

3.16.4.6 Ved hvilke salgsformer skal unntakene gjelde ?

 

Departementet foreslo i høringsnotatet at de ovennevnte unntakene skulle gjelde generelt, dvs. både ved salg utenfor fast utsalgssted og ved fjernsalg.

 

Forbrukerombudet gikk i sin høringsuttalelse inn for at unntakene fra angreretten skulle begrenses til å gjelde «annet fjernsalg enn telefonsalg».

 

Et grunnleggende prinsipp ved ordningen med angrerett er at det leverte skal kunne tilbakeleveres i samme stand. Der dette ikke kan skje, bør det etter departementets oppfatning foreligge svært tungtveiende grunner for at det likevel skal være angrerett. Enkelte former for salg utenfor fast utsalgssted og telefonsalg er svært pågående, noe som generelt tilsier behov for bedre forbrukerbeskyttelse. Departementet mener likevel ikke det foreligger tilstrekkelig gode grunner til å gi forbrukerne angrerett for den typen produkter det er tale om

3.16.5 Et særtilfelle: brutt forsegling på CD, datamaskinprogram o.l.

 

Gjeldende angrefristlovhar ikke bestemmelser om unntak for angreretten ved brutt forsegling, og en slik begrensning kan antageligvis heller ikke innfortolkes i loven. Dørsalgsdirektivet har ingen bestemmelser om unntak for angrerett i disse tilfellene, men artikkel 7 åpner antagelig for et slikt unntak. Fjernsalgsdirektivetunntar fra angreretten «levering av lyd- eller bildeopptak eller edb-programvare som forbrukeren har brutt forseglingen på», jf. artikkel 6 nr. 3 fjerde strekpunkt.

 

Omsetning av særlig CD-er ved andre salgsformer en vanlig butikksalg skjer i dag både ved torgsalg, på messer, over Internett, og via tradisjonell postordre etter enkeltbestillinger eller som ledd i medlemskap i klubber o.l.

 

Begrunnelsen for dette spesielle unntaket i fjernsalgsdirektivet er åpenbart at det er mulig å overføre opptaket eller programmet til egne bånd, disketter, plater eller datafiler, og på denne måten ha tilnærmet full nytte av produktet, ofte med små kostnader sammenlignet med prisen på produktet. En ubetinget angrerett ville medføre fare for spekulasjon, ved at slike produkter kjøpes, kopieres og returneres.

 

Etter lovforslaget er forbrukeren ved bruk av angreretten forpliktet til å sørge for tilbakesending av varer som er sendt i posten e.l. Dersom avtalen er kommet i stand ved annet fjernsalg enn telefonsalg, vil forbrukeren også måtte betale kostnadene ved tilbakesendelse. Det må antas at bryderiet og utgiftene forbrukeren får med å returnere produktet bidrar til å svekke faren for utnyttelse, særlig for relativt rimelige produkter. Dette kan imidlertid endre seg med utviklingen ved at stadig dyrere datamaskinprogrammer selges via postordre eller Internett.

 

I prinsippet bør angreretten gi samme mulighet til å se og undersøke varen, som ved vanlig butikkhandel. I en plateforretning kan man vanligvis få høre på utdrag av for eksempel CD-er før man kjøper. På den annen side omsettes disse produktene i dag i en del butikker som har mer karakter av «supermarked» med selvbetjening og begrenset mulighet til å få høre musikken. Det forekommer neppe at det er adgang til å se videofilmer i butikken før en bestemmer seg. Adgangen til å prøve datamaskinprogrammer i forretningen før kjøp vil normalt også være begrenset.

 

Dersom det skulle være en ubetinget angrerett på slike produkter, ville det kunne medføre at tilbudet til forbrukerne om kjøp av for eksempel CD-er via postordre ble kraftig redusert. Etter en avveining av de ulike interessene, foreslo departementet i høringsnotatet en løsning som innebærer at selgeren kan forsegle slike produkter, med den virkning at forbrukeren ikke har angrerett dersom forseglingen brytes. Etter forslaget forutsatte dette at selgeren i det enkelte tilfelle tar forbehold om dette og gjør klart og tydelig oppmerksom på det. Utformingen av bestemmelsen gir «vanlig» angrerett på selve kjøpet ved at CDen kan returneres så lenge forseglingen ikke er brutt, men med begrensning for utprøvingsretten.

 

Forbrukerrådet er bekymret for at forbehold om tapt angrerett ved brutt forsegling raskt vil bli standard ved salg av denne typen produkter, og uttaler:

 

«Etter § 13 siste ledd kan selger ta forbehold om at angreretten ikke lenger skal være i behold hvis forsegling er brutt. Dette gjelder for lyd- og bildeopptak og datavareprogram. Kjøpers behov for å se og prøve varen, vil således vike av hensyn til faren for piratkopiering. Reglen innebærer således en begrensning i angreretten. Kjøper man et leksikon på gaten vil angreretten være i behold, men er det samme leksikonet i en CD- rom utgave vil angreretten bortfalle når man kommer hjem og sjekker hva man har kjøpt. I prinsippet kan man lese en bok eller ta en kopi, og på denne måten tilegne seg verdien før man benytter seg av angrefristen. Eksemplet viser at skillet mellom en papirutgave og en digital leveranse kan virke noe kunstig i denne sammenheng. Utgangspunktet er at det er forhold ved selve avtalesituasjonen som tilsier at forbrukeren har behov for et utvidet vern. Det er selger som velger å selge sine produkter via fjernsalgsmidler eller kontakte kjøper utenfor fast utsalgssted, og står nærmest til å finne tiltak som forhindrer piratkopiering. Når det foreslås en slik adgang til å ta forbehold vil det antagelig rask bli en standard i aktuelle bransjer. Forbrukerrådet er på denne bakgrunn skeptisk til en slik adgang.»

 

Kulturdepartementet uttaler i høringsrunden:

 

«Utkastet inneholder forslag om lovfesting av et prinsipp om at ensidig klausulering skal gjelde som kontraktsmessig vedtatt vilkår i et tilfelle hvor vilkåret avskjærer rettigheter kjøper ellers vil ha etter loven. Kulturdepartementet vil bemerke at ordningen synes å avvike fra alminnelige prinsipper om vedtagelse av avtalevilkår uten at dette er nærmere drøftet i motivene.»

 

Departementet har forståelse for Forbrukerrådets synspunkter, og ser at slike forbehold ville kunne bli standard ved salg av denne typen produkter. Departementet har imidlertid lagt vekt på ønsket om at slike produkter kan tilbys ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted. I stor grad dreier det seg om svært kurante produkter, der prisen ofte er det eneste som varierer, og det ligger derfor godt til rette for konkurranse og sammenligning i markedet. Dersom det skulle være full angrerett, ville tilbudet innskrenkes. Samtidig må det bemerkes at faren for misbruk av ordningen med kopiering er større for datamaskinprogrammer og CD-er enn for bøker, fordi det teknisk sett er mye enklere og raskere å kopiere den førstnevnte typen produkter. Det foreslås en regel som innebærer at angreretten bortfaller for denne typen produkter dersom forseglingen brytes, jf. § 12 annet ledd.

 

Kulturdepartementets merknader er knyttet til bestemmelsen slik den var utformet i høringsnotatet, der selgeren ble gitt adgang til å ta forbehold om bortfall av angreretten. Bestemmelsen, slik den nå framstår i forslaget, angir bortfall av angreretten som lovens hovedregel. Departementet vil understreke at loven ikke er til hinder for at det avtales gunstigere vilkår for forbrukeren, slik at selgere som ønsker å gi kundene angrerett selv om forseglingen er brutt, kan gjøre det. Bestemmelsen griper heller ikke inn i forbrukernes adgang til å returnere varer etter kjøpsloven dersom det er feil eller mangler ved produktet.

 

En særlig problemstilling oppstår der datamaskinprogram, lydopptak osv. leveres elektronisk. IKT-Norge (Kontor og Datateknisk Landsforening) uttaler:

 

«Programvare som lastes ned direkte fra Internett kan ikke leveres tilbake som en hvilken som helst vare. I det den nedlastes er forseglingen i prinsippet brutt. Dette bør fremgå i teksten, eller i en forklaring til teksten.»

 

Ved slik levering vil det ofte ikke være teknisk mulig, eller etter det departementet kjenner til i beste fall uforholdsmessig dyrt, å foreta en eller annen form for «forsegling» som medfører at forbrukeren kan prøve produktet uten å kunne tilegne seg det. Datamaskinprogrammer kan imidlertid ofte prøves ut av forbrukeren på nettet, eller ved nedlasting av demo-utgaver av programmet, f.eks. ved at et oversettingsprogram kan testes på en begrenset mengde tekst, før kjøpsbeslutningen tas. Dersom programmer leveres elektronisk, vil imidlertid reglene om oppgjør ved bruk av angrerett for tjenester kommer til anvendelse, jf. § 21 tredje ledd. I disse tilfellene kan det avtales at forbrukeren må betale for det som er mottatt, dersom angreretten benyttes. Der avtalen gjelder et helt program som er nedlastet vil det bety at forbrukeren betaler for hele programmet. Gjelder avtalen en løpende ytelse, vil forbrukeren bare betale for det som er mottatt, og bli fri sine forpliktelser i forhold til den resterende del av avtalen.]

 

 

Hyggelig at det kommer litt referanser her. Det hadde vært veldig greit med en link referanse også, så vi kunne lese det som ikke blir sitert også. Nå har jeg brukt en liten evighet og funnet forarbeidet fra 1999. Loven er endret siden den gang.

 

link:

http://www.regjeringen.no/Rpub/OTP/1999200...6000DDDPDFA.pdf

Dette er st.meld. nr 36 (1999).

 

Departementet sier klart at (s99):

Departementet finner det vanskelig å fastsette detaljerte kriterier for hvor

langt forbrukerens adgang til å undersøke og prøve varen går, og foreslår ikke

en direkte lovfesting av selve prøvingsadgangen. Vurdering av hvor mye forbrukeren

kan prøve og undersøke varen uten å miste angreretten, må fastlegges

nærmere i praksis, bl.a. gjennom avgjørelser i Forbrukertvistutvalget. I

motsetning til det som ble foreslått i høringsnotatet ønsker ikke departementet

å foreslå en konkret regel knyttet til varer «som er tatt i bruk». Slike varer

må vurderes etter prinsippet om prøvingsadgang sett i sammenheng med det

alminnelige prinsippet om aktsomhet.

 

Jeg er ingen jurist. For meg virker det som om departementet mener at forbruker skal kunne prøve en vare, så fremt han er aktsom. Referansen til "som er tatt i bruk" er fjernet med hensikt fra loven, da det er mer ønskelig at FTU og domsstolene veier slike hensyn.

 

Har jeg forstått det riktig at under utarbeidelse av loven ble det diskutert om loven skulle inneholde begreper som "tatt i bruk" og "brukt som sin egen", men at dette ble utelatt fra loven, da det ble vanskelig å formulere en generell lovtekst om dette? Det blir da opp til FTU og domstolene å vurdere om forbruker har vært uaksom eller har brukt produktet urimelig?

 

Jeg la merke til argumentasjonen rundt angrerett for kosmetiske produkter. Her argumenteres det klart for at selv om retur av slike produkter vil påføre selger tap, har kunden angrerett. I slike tilfeller vil vel forarbeidet være en klar veileder?

 

3.16.4.3 Varer som ikke bør videreselges

En del varer bør av hygieniske årsaker ikke selges på nytt etter at de er returnert.

Dette kan for eksempel være helsekostprodukter, medisiner og kosmetikk.

Dersom slike varer kan returneres vil det innebære et økonomisk tap for

selgeren, som ikke kan selge varene på nytt. Departementet har vurdert hvorvidt

det bør gjøres innskrenkninger i forbrukerens rett til å angre på slike

varer. Imidlertid kan Forbrukerombudet og Forbrukerrådet nettopp vise til

særlig negative erfaringer med useriøse selgere av produkter som kosttilskudd,

slankemidler, helsekost osv. Slike produkter selges i stor grad ved

bruk av udokumenterbare påstander om produktenes virkning. Markedsføringen

utnytter og appellerer til forbrukernes behov for produkter som kan løse

problemer med for eksempel helsetilstand og overvekt. Forbrukerombudet

kan nedlegge forbudsvedtak mot slik markedsføring, med sikte på å forhindre

gjentagelser. For de som har kjøpt produktene, er imidlertid en lovfestet

angrerett en praktisk viktig mulighet til å få omgjort kjøpet, selv om det også

i mange tilfeller vil være tilfellet at varen er mangelfull, noe som kan gi rett til

heving etter kjøpsloven.

 

Lenke til kommentar
Gjest Slettet+891234
Hyggelig at det kommer litt referanser her. Det hadde vært veldig greit med en link referanse også, så vi kunne lese det som ikke blir sitert også. Nå har jeg brukt en liten evighet og funnet forarbeidet fra 1999. Loven er endret siden den gang.

 

link:

http://www.regjeringen.no/Rpub/OTP/1999200...6000DDDPDFA.pdf

Dette er st.meld. nr 36 (1999).

Særlig lang tid kan det neppe ha tatt, jeg linket da dit i mitt første svar?:)

Lenke til kommentar
Hyggelig at det kommer litt referanser her. Det hadde vært veldig greit med en link referanse også, så vi kunne lese det som ikke blir sitert også. Nå har jeg brukt en liten evighet og funnet forarbeidet fra 1999. Loven er endret siden den gang.

 

link:

http://www.regjeringen.no/Rpub/OTP/1999200...6000DDDPDFA.pdf

Dette er st.meld. nr 36 (1999).

Særlig lang tid kan det neppe ha tatt, jeg linket da dit i mitt første svar?:)

 

Sorry! Min feil.

 

Jeg mener jeg fulgte linken din, men da jeg søkte i dokumentet fant jeg ikke utsagnene jeg lette etter. Formuleringen til mpx er ikke en presis gjengivelse av forarbeidet slik at jeg brukte feil formulering på søket mitt.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...