David Bowie - albumguide og diskusjon

[svinepelz]

Brian Eno, Robert Fripp og David Bowie under innspillingen av "Heroes"

 

Kort introduksjon:

David Bowie slo halvveis gjennom i 1969 med Space Oddity, etter å ha spilt i mange ukjente band i flere år, delvis som saksofonist, delvis som sanger. Forsvant fra rampelyset til 1972, da han slo gjennom for fullt med Ziggy Stardust, glamrockens mest kjente og kjære album. Ziggy ble også hans alter ego en stund, før Bowie overraskende annonserte fra scenen sommeren '73 at "(...)not only is it the last show of the tour, but its the last show that we'll ever do. Thank you". Etter dette viet Bowie seg til eksperimentering med nye typer musikk, og blandet rock'n'roll med elektroniske elementer i stadig større grad gjennom en serie brilliante utgivelser. På åttitallet var det imidlertid slutt, og etter 1983s Let's Dance trynet Bowie i søla med et par grusomme album. Han tok en liten pause, og lagde et slags alternativt hardrockband kalt Tin Machine som ga ut et par-tre dårlige rockalbum. Bowie kom deretter tilbake som soloartist med en ikke ubetydelig kunstnerisk suksess rundt midten av nittitallet, før han igjen sank ned i hengemyra med voksenvennlig popmusikk rundt tusenårsskiftet.

 

Se Wikipedia for mer informasjon om David Bowie, eller sjekk ut davidbowie.com, den offisielle hjemmesiden. Det ligger også en fin filmsnuttserie på YouTube, kalt "Bowie Story" - del 1, del 2, del 3, del 4, del 5, del 6, del 7, del 8. Denne er både informativ, underholdende og vellaget.

 

Nøkkelpersoner:

• Mick Ronson - gitarist
  
• Robert Fripp - gitarist
  
• Carlos Alomar - gitarist
  
• Earl Slick - gitarist
  
• Adrian Belew - gitarist
  
• Brian Eno - lydprogrammering og knotteskruing
  
• Tony Visconti - produsent, bassist
  
• Gail Anne Dorsey - bassist
  
• Mike Garson - pianist
  
• Dennis Davis - trommis
  
• Iggy Pop - inspirasjonskilde og samarbeidspartner
  
• Lou Reed - inspirasjonskilde og samarbeidspartner
  
• Lindsay Kemp - mime-/danselærer
  

Diskografi:

• 1967 - David Bowie (ingen tittel)
  
• 1969 - Man Of Words / Man Of Music
  
• 1970 - The Man Who Sold The World
  
• 1971 - Hunky Dory
  
• 1972 - The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars
  
• 1972 - Space Oddity (nyutgivelse av Man Of Words / Man Of Music)
  
• 1973 - Aladdin Sane
  
• 1973 - Pin Ups
  
• 1974 - Diamond Dogs
  
• (1974 - David Live)
  
• 1975 - Young Americans
  
• 1976 - Station To Station
  
• 1977 - Low
  
• 1977 - "Heroes"
  
• (1978 - Stage)
  
• 1979 - Lodger
  
• 1980 - Scary Monsters... And Super Creeps
  
• 1983 - Let's Dance
  
• (1983 - Ziggy Stardust - The Motion Picture)
  
• 1984 - Tonight
  
• 1986 - Labyrinth
  
• 1987 - Never Let Me Down
  
• 1990 - Tin Machine (som Tin Machine)
  
• 1991 - Tin Machine II (som Tin Machine)
  
• (1992 - Tin Machine Live: Oy Vey, Baby (som Tin Machine))
  
• 1993 - Black Tie White Noise
  
• 1993 - The Buddha Of Suburbia
  
• (1994 - Santa Monica '72)
  
• 1995 - 1. Outside - The Nathan Adler Diaries: A Hyper Cycle
  
• 1997 - Earthling
  
• 1999 - 'hours...'
  
• 2002 - Heathen
  
• 2003 - Reality
  

Andre interessante utgivelser:

• Early On (1964-66) - samlealbum med Bowies tidligste låter.
  
• The Deram Anthology (1966-68) - samlealbum med Bowies tidligste låter.
  
• Sound + Vision - 3/4-disc samlealbum fra hele karrieren, utgitt i fire ulike utgaver på forskjellige årstall. De tre første er ca. like, og stopper med låter fra Scary Monsters, versjonen fra 2003 er oppdatert med låter helt opp til The Buddha Of Suburbia. En påkostet og interessant "alternativ" samling som fokuserer på gode albumspor.
  
• The Singles Collection (2CD).
  
• Changesbowie - en konsis best of på én disc.
  
• The Best Of David Bowie 1969/1974 - samlealbum med singler, albumspor og et par rariteter.
  
• The Best Of David Bowie 1974/1979 - samlealbum med singler, albumspor og et par rariteter.
  
• The Best Of David Bowie 1980/1987 - samlealbum med singler, albumspor og et par rariteter (de tre ulike The Best Of David Bowie-albumene kan kjøpes i en 3-disc boks kalt The Platinum Collection).
  
• Bowie At The Beeb - 2/3-disc samlealbum med opptredener på BBC Radio. Førsteopplaget hadde en flott bonusdisc med en konsert fra juni 2000, og er absolutt verdt å kjøpe.
  
• All Saints (Collected Instrumentals 1977-1999) - samlealbum med instrumentaler.
  
• Best Of Bowie - 1/2-disc samlealbum gitt ut i 21 ulike versjoner skreddersydd for ulike land. Den norske utgaven har bare 1 disc, så man bør heller gå for f.eks. den engelske, kanadiske eller chilenske utgaven.
  
• Christiane F.: Wir Kinder vom Bahnhof Zoo - soundtrack til filmen av samme navn, en slags "best of 76-79".
  
• David Bowie In Bertolt Brecht's Baal - soundtrack til et BBC-skuespill, interessant utgivelse i en annen sjanger enn man er vant til fra Bowie.
  
• David Bowie Narrates Peter And the Wolf.
  
• iSelect - en best of med en nyinnspilling av Time Will Crawl.
  
• Ziggy Stardust - The Motion Picture (DVD) - den klassiske konserten fra '73 der Bowie annonserer at bandet skal slutte å turnere.
  
• Best Of Bowie (DVD) - flott utgivelse med nesten alle musikkvideoene Bowie har laget.
  
• Love You Till Tuesday (DVD) - kuriositet med videoer til gammel Bowie-musikk (debutplata), hovedsaklig for fansen.
  
• Serious Moonlight (DVD) - konsertopptak fra "Serious Moonlight"-turneen i kjølvannet av Let's Dance.
  
• Glass Spider (DVD/2CD) - konsertopptak fra "Glass Spider"-turneen i kjøvannet av Never Let Me Down, inneholder både en DVD og en dobbel-CD, DVD-en og CDene er fra to forskjellige konserter.
  
• A Reality Tour (DVD) - konsertopptak fra "A Reality Tour".
  

Se The Illustrated db Discography for detaljer om hver utgivelse.

 

 

 

David Bowie (ingen tittel) (1967)

 

 

David Bowie har alltid vært en mann av mange interesser på de fleste områder i livet, og drev med mye rart før han slo gjennom musikalsk med Space Oddity og senere Ziggy Stardust-konseptet. Han startet som mime-artist, og spilte i en del lavprofilerte britiske band før han debuterte som soloartist med denne underlige samlingen musikk. Hovedinntrykket er britisk music hall, de fleste nevner Anthony Newley som Bowies hovedinspirasjon på dette tidspunktet (en artist jeg ikke har hørt noe av, og dermed ikke har noe grunnlag for å sammenligne med).

 

Sangene på dette albumet er jevnt over vimsete, svake og ekstremt lite representative for Bowies senere arbeid, med mye bruk av trombone, strykere og lignende. Dette er langt fra rock'n'roll, og det er vanskelig for mange Bowie-fans å identifisere seg med det meste her. Selv ser jeg på plata som en "oddity" som jeg knapt har hørt gjennom mer enn et par ganger.

 

Denne plata er vanskelig å få tak i, og bør uansett styres unna til fordel for The Deram Anthology, en samleplate fra denne tiden som inneholder en liten håndfull andre sanger i tillegg, som f.eks. flotte The London Boys og den ultra-sære novelty-hiten The Laughing Gnome (engelsk fjott som synger en dårlig versjon av The Laughing Gnome). Se også samleplata Early On, som sammen med The Deram Anthology gir et fint overblikk over tidlig Bowie for blodfansen.

 

Konklusjon

Kun for spesielt interesserte.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Uncle Arthur

2. Sell Me A Coat

3. Rubber Band

4. Love You Till Tuesday

5. There Is A Happy Land

6. We Are Hungry Men

7. When I Live My Dream

8. Little Bombardier

9. Silly Boy Blue

10. Come And Buy My Toys

11. Join The Gang

12. She's Got Medals

13. Maid Of Bond Street

14. Please Mr. Gravedigger

 

 

Sjanger: Music hall, singer/songwriter, pop, vaudeville

Høydepunkt: Love You Till Tuesday, Rubber Band, Silly Boy Blue

YouTube: Love You Till Tuesday, When I'm Five, Let Me Sleep Beside You (Deram Anthology),

(Deram Anthology, tidlig versjon)

Karakter: 3/10

 

 

 

Man Of Words / Man Of Music (Space Oddity) (1969/1972)

 

 

Bowie tar et langt sprang framover på Man Of Words / Man Of Music, som mange regner som hans første skikkelige album. Anført av Space Oddity (this is ground control to Major Tom...), en av hans mest kjente komposisjoner, er dette en helt OK samling folk-inspirerte rock/poplåter. Problemet er at albumet ikke er spesielt spennende, og det ble da heller ingen kommersiell suksess.

 

Dette er ikke et album jeg har spilt spesielt ofte, for å si det sånn, men det er likevel elementer her som peker mot framtiden, og en liten håndfull høydepunkter som gjør albumet verdt å sjekke ut (f.eks. den maniske Cygnet Committee).

 

Dette albumet ble først utgitt i 1969 som Man Of Words / Man Of Music, deretter nyutgitt med tittelen Space Oddity i 1972 i kjølvannet av Bowies suksess med Ziggy Stardust. Tittelen Space Oddity har blitt brukt på CD-utgivelsene.

 

Konklusjon

Mest for fansen, men burde kunne ha en viss appell til fans av psykedelia og folkrock.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Space Oddity

2. Unwashed And Somewhat Slightly Dazed

3. Don't Sit Down

4. Letter To Hermione

5. Cygnet Committee

6. Janine

7. An Occasional Dream

8. The Wild Eyed Boy From Freecloud

9. God Knows I'm Good

10. Memory Of A Free Festival

 

 

Sjanger: Folk, psykedelia, rock, pop, prog

Høydepunkt: Space Oddity, Cygnet Committee, Janine, The Wild Eyed Boy From Freecloud, Memory Of A Free Festival

YouTube:

Spotify: Space Oddity

Karakter: 5/10

 

 

 

The Man Who Sold The World (1970)

 

 

Nå begynner vi å snakke. Med god hjelp fra "axeman" Mick Ronson, leverer David Bowie endelig varene, med et progpsykedelisk hardrockalbum fullt av godlåter. Syttitallet er i emning, hippietiden er over, og Bowie går steinhardt ut med et av sine beste album gjennom tidene, intet mindre. Dessverre blir heller ikke dette noen kommersiell suksess.

 

Selv om denne plata er best kjent for en sang mange tror Nirvana har skrevet, skal man lete lenge etter gode grunner for ikke å ha TMWSTW i platesamlinga. Albumet er sært, melodiøst, innovativt - med andre ord, akkurat slik en Bowie-plate skal være. Man finner også en del temaer på denne plata som vil komme igjen på framtidige utgivelser, som Bowies frykt for sinnssykdom (All The Madmen) og hans fascinasjon for supermennesket (The Supermen)

 

Konklusjon

Hard gitarrock, en klassiker i sjangeren. Suverent platecover!

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. The Width Of A Circle

2. All The Madmen

3. Black Country Rock

4. After All

5. Running Gun Blues

6. Saviour Machine

7. She Shook Me Cold

8. The Man Who Sold The World

9. The Supermen

 

 

Sjanger: Glam, psykedelia, rock, pop, prog

Høydepunkt: The Width Of A Circle, All The Madmen, Black Country Rock, Running Gun Blues, Saviour Machine, The Man Who Sold The World, The Supermen

YouTube: The Width Of A Circle del 1 + del 2 (fra Ziggy: The Motion Picture), The Man Who Sold The World (Saturday Night Live 1978(?)), The Man Who Sold The World (1996)

Spotify: The Man Who Sold the World

Karakter: 8.5/10

 

 

 

Hunky Dory (1971)

 

 

David Bowie er definitiv inne i sin første kreative vår, og her synger fuglene virkelig i kor. Bowie klarer kunststykket å ta nok et langt steg framover, selv om forrige plata var en udiskutabel klassiker. Hunky Dory er et mesterverk, og en av tidenes beste utgivelser.

 

Jeg må trekke bittelitt for et par fjollete sanger som irriterer mer enn de sjarmerer, men bortsett fra det er dette et høydepunkt i rockhistorien, og et album som bør nytes i sin helhet heller enn via spilling av tilfeldig utvalgte låter. Vidunderlige Life on Mars? og fantastiske The Bewlay Brothers er de to sterkest lysende fyrtårnene på denne bautaen, men her er mye, mye mer å sette tennene i. Nok metaforer nå?

 

Hunky Dory ble rangert som nr. 107 på Rolling Stones liste over verdens 500 beste album.

 

 

Konklusjon

En av tidenes beste plater, obligatorisk.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Changes

2. Oh! You Pretty Things

3. Eight Line Poem

4. Life On Mars?

5. Kooks

6. Quicksand

7. Fill Your Heart

8. Andy Warhol

9. Song For Bob Dylan

10. Queen Bitch

11. The Bewlay Brothers

 

 

Sjanger: Pop, glam, singer/songwriter

Høydepunkt: Changes, Oh! You Pretty Things, Life On Mars?, Quicksand, Andy Warhol, Queen Bitch, The Bewlay Brothers

YouTube:

,

(BBC), Queen Bitch (1972(?))

Spotify: Hunky Dory

Karakter: 9.5/10

 

 

Life On Mars? (Hunky Dory):

 

 

 

T.R.A.F.O. Ziggy Stardust A.T.S.F.M (1972)

 

 

The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars er på mange måter Bowies mest overvurderte plate. Stil over innhold, en ung musiker som går supernova og blir alle mistilpassede ungdommers store ledestjerne.

 

Det er problematisk å skille musikken her fra "fenomenet/konseptet Ziggy", vanskelig å se helt bort fra det visuelle, showene og hysteriet, men om man bare tar musikken for det den er, så er dette en straight rockeplate uten de store overraskelsene, preget av en litt tynn produksjon. Et klart steg tilbake fra sin forgjenger Hunky Dory, men absolutt en underholdende og imponerende samling musikk.

 

Nok en gang er det litt fjas her og der som trekker ned, men her er også en håndfull steinbra enkeltsanger som trekker mye opp. Albumet åpner utrolig bra, med klassikeren Five Years, som åpner som en enkel og repeterende trommebeat, og etterhvert eskalerer til vidunderlige allsanghøyder. Vakre Soul Love følger, og avløses av episke Moonage Daydream, der Mick Ronsons guddommelige gitar vever regnbuer. Singelen Starman er en av Bowies mest kjente og høyest elskede, men for meg blir den en tanke for "lett", og sammen med den grusomme It Ain't Easy utgjør den et lite mageplask, bare delvis opprettet av Lady Stardust, en helt grei ballade. Albumet står og vipper litt her, men Star og glimrende Hang Onto Yourself trekker opp helhetsinntrykket mot slutten. Albumet avsluttes av trippel-punchen Ziggy Stardust, Suffragette City og Rock 'n'Roll Suicide, der spesielt sistnevnte er fantastisk, mens tittelsporet med sitt litt klumpete og ultragjenkjennelige gitarriff har satt standarden for mang en spirende gitarist.

 

The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars ble rangert som nr. 35 på Rolling Stones liste over verdens 500 beste album.

 

Konklusjon

Verdt å sjekke ut, men ujevnt, og langtfra Bowies beste album.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Five Years

2. Soul Love

3. Moonage Daydream

4. Starman

5. It Ain't Easy

6. Lady Stardust

7. Star

8. Hang Onto Yourself

9. Ziggy Stardust

10. Suffragette City

11. Rock & Roll Suicide

 

 

Sjanger: Pop, rock, glam, singer/songwriter

Høydepunkt: Five Years, Soul Love, Moonage Daydream, Hang Onto Yourself, Ziggy Stardust, Suffragette City, Rock & Roll Suicide

YouTube:

(Top Of The Pops(?) 1972(?)), Five Years (The Old Grey Whistle Test 1972), Five Years (Dinah Shore 1975,

(med The Arcade Fire 200x, Fashion Rocks), Moonage Daydream (fra Ziggy: The Motion Picture), Hang Onto Yourself (2003), Bauhaus - Ziggy Stardust,

(1995),

(1997)

Spotify: Ziggy Stardust

Karakter: 8/10

 

 

 

Aladdin Sane (1972)

 

 

David Bowie turnerer USA, graver seg ned i et fjell kokain, mister styringa og roter seg langt ut på viddene. Sånt blir det bra musikk av, og mens Ziggy er Bowies mest overvurderte album er nok Aladdin hans mest undervurderte.

 

Albumet er en forrykende "side trip" (i motsetning til bad trip eller good trip) der artisten strekker grensene for hva man kan forvente at et mainstreampublikum skal kunne svelge, og resultatet er strålende. Her hører man for første gang at Bowie er i ferd med å vokse fra sitt gamle band, som lunter i vei med tradisjonell rock'n'roll bak en frontmann som strekker seg i alle retninger. Produksjonen på Aladdin Sane er mye tyngre enn på Ziggy, og Bowie synger som en gud.

 

Man kan kanskje sammenligne Aladdin Sane med Bob Dylans utgivelser på tiden Dylan "oppdaget" narkotika og gikk fra folk-trubadur til bråkjekk og skrinn rocker, plata er gjennomsyret av en feberhet vilje og evne til eksperimentering, og tar Bowie til neste nivå. Sjekk ut jazzpianoet på tittelsporet, måten vokalen er mikset helt i bakgrunnen på i åpningssporet, den utrolige fusjonen av klassisk doo-wop-pop og futurisme i vidunderlige Drive-In-Saturday, hakkete funk i Panic In Detroit, kabaret-dramaet i nynne-med-höjdaren Time, den nesten ondt rockende Cracked Actor, og det nydelige, sarte avslutningssporet. Legg til en morsom Stones-cover med homoerotiske overtoner, og da har jeg vel nevnt omtrent alle låtene bortsett fra et par stykker.

 

Faint of heart, cover your eyes and ears, men for resten av oss er det bare å gape opp og svelge godbitene som kommer strømmende

 

Aladdin Sane ble rangert som nr. 277 på Rolling Stones liste over verdens 500 beste album.

 

 

Konklusjon

Bowies beste glamrockalbum, en klassiker!

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Watch That Man

2. Aladdin Sane (1913 - 1938 - 197?)

3. Drive-In Saturday

4. Panic In Detroit

5. Cracked Actor

6. Time

7. The Prettiest Star

8. Let's Spend The Night Together

9. The Jean Genie

10. Lady Grinning Soul

 

 

Sjanger: Rock, glam, singer/songwriter, art, experimental

Høydepunkt: Alle!

YouTube: Drive-In Saturday (Russel Harty 1973), Time (1980 Floor Show),

Spotify: Aladdin Sane

Karakter: 9/10

 

 

 

Pin Ups (1973)

 

 

Et på mange måter unødvendig album, der Bowie har rota gjennom platesamlinga og funnet noen gamle sanger han liker, for så å spille inn coverversjoner av dem. Kinks, Pink Floyd, The Who etc. De fleste sangene fungerer tålelig bra, men bortsett fra Sorrow er det egentlig ikke så mye å hente her. Bowie har sparka bandet siden sist, men Mick Ronson får bli med.

 

Pin Ups er en slags svanesang for Ziggy-perioden, og i grunnen en trist affære.

 

Konklusjon

Kun for spesielt interesserte

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Rosalyn

2. Here Comes The Night

3. I Wish You Would

4. See Emily Play

5. Everything's Alright

6. I Can't Explain

7. Friday On My Mind

8. Sorrow

9. Don't Bring Me Down

10. Shapes Of Things

11. Anyway, Anyhow, Anywhere?

12. Where Have All The Good Times Gone

 

 

Sjanger: Rock, pop

Høydepunkt: Here Comes The Night, Sorrow, Where Have All The Good Times Gone

YouTube:

(1980 Floor Show)

Spotify: Pin Ups

Karakter: 5/10

 

 

 

Diamond Dogs (1974)

 

 

For dem som måtte ha fryktet framtiden etter at The Spiders fikk fyken, og Bowie ga ut lunkne Pin Ups, vel - fear no more! Bowie knuser til med mesterverket Diamond Dogs, et halvveis konseptalbum basert på George Orwells 1984. Albumet er til dels inspirert av disco og amerikansk "svart musikk", og peker framover i retningen Bowie skulle rendyrke på Young Americans.

 

Gitaren trakteres av David selv på tittelsporet og på klassikeren Rebel Rebel, som har et av rockhistoriens beste og tighteste riff (eat your heart out, Keef!), og her strømmer det på med kanonlåter. Personen David Bowie er fortsatt i fritt forfall, men kokainen gir ham vinger, og galskapen vil ingen ende ta... foreløpig. Lytt spesielt til Sweet Thing / Candidate / Sweet Thing (reprise), et ambisiøst og uhyre vellykket stykke musikk. En annen personlig favoritt er We Are The Dead, snikende og vakker horrorpop.

 

Turneen i kjølvannet av Diamond Dogs var uhyre påkostet og ambisiøs. Det finnes ikke så mye godt video- og bildemateriale herfra, men interesserte bør sjekke ut følgende YouTube-side: http://www.youtube.c...r/davidcantello

 

Konklusjon

Et mesterverk, tross sitt frynsete rykte, og et høydepunkt i diskografien.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Future Legend

2. Diamond Dogs

3. Sweet Thing

4. Candidate

5. Sweet Thing (reprise)

6. Rebel Rebel

7. Rock 'N' Roll With Me

8. We Are The Dead

9. 1984

10. Big Brother

11. Chant Of The Ever Circling Skeletal Family

 

 

Sjanger: Rock, pop, art

Høydepunkt: Diamond Dogs, Sweet Thing/Candidate/Sweet Thing (reprise), Rebel Rebel, We Are The Dead, Big Brother

YouTube: Rebel Rebel, Sweet Thing del 1 + del 2 (fra dokumentaren Cracked Actor)

Spotify: Diamond Dogs

Karakter: 9/10

 

 

 

Young Americans (1975)

 

 

"Endring" er nøkkelordet for David Bowies karriere, og endringen som startet med Diamond Dogs tas et langt steg videre med Young Americans. Bowie erklærte at rocken var en tannløs eldre dame, dro med seg John Lennon i studio og ga ut et album fullt av myk og oppriktig soul-musikk. Dette kom som en overraskelse på mange da albumet ble utgitt, selv om Diamond Dogs på en måte la veien videre litt åpen.

 

Young Americans er et vellykket eksperiment, og inneholder mye fin musikk, selv om det ikke er blant mine absolutte favoritter.

 

Den nye jubileumsutgaven av albumet anbefales, da den inneholder noen ekstraspor som er minst like bra som hovedtyngden av albummaterialet.

 

Konklusjon

Et vellykket sjangereksperiment født av ekte kjærlighet til soul.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Young Americans

2. Win

3. Fascination

4. Right

5. Somebody Up There Likes Me

6. Across The Universe

7. Can You Hear Me

8. Fame

 

 

Sjanger: Soul

Høydepunkt: Win, Fascination, Somebody Up There Likes Me, Fame

YouTube: Young Americans (Dick Cavett 1974), Fame (The Cher Show 1975-76(?))

Spotify: Young Americans

Karakter: 7/10

 

 

 

Station To Station (1976)

 

 

Fascinerende album, en klassiker hugget i svart marmor. Stram, mørk, eksperimentell hvit europeisk discofunk med glatt hårsleik. En diamant av et album, der Bowie synger utrolig bra. Uendelig sterke låter, anført av det henrivende tittelsporet som strekker seg over ti minutter.

 

Tematikken på dette albumet er et kapittel for seg. Kokainforbruket til Bowie var på nivå med Tony Montanas i Scarface, noe som fikk en del underlige utslag. På baksiden av coveret til Station To Station er Bowie avbildet mens han tegner et okkult symbol på gulvet (senere referert til i en sang på Low), og for å si det mildt så hadde stakkaren hodet godt plantet i skyene på denne tiden. Mer om Bowies forhold til det okkulte kan du lese på den snodige, men interessante websiden The Laughing Gnostic: David Bowie and the Occult.

 

Station To Station markerte fødselen til The Thin White Duke, en av Bowies mange masker. "The return of the Thin White Duke, throwing darts in lovers' eyes...", en referanse til et mord der et ungt par ble holdt fanget og kastet dartpiler på til de døde. Bowies fascinasjon for mørk magi og okkultisme slo ut i full blomst, og tittelsporet er en okkult marerittvisjon. Derfra via ultrafunky Golden Years til den vakre religiøse hymnen Word On A Wing er det rimelig langt, noe som sier litt om hvor "far out" Bowie var i 1976. Albumet fortsetter derfra med den skakke matrosfunken i piano- og tomtom-instrumenterte TVC15, inspirert av en drøm Iggy Pop hadde om at kjæresten hans ble spist av et TV-apparat. Noen bedre? Albumets nest siste spor er skummelt funky Stay, og albumet avsluttes med Bowies muligens beste coverlåt noensinne, sensuelle Wild Is The Wind, tidligere innspilt av bl.a. Nina Simone.

 

Der Young Americans representerte Bowies innfallsvinkel til soul, "plastic soul", er Station To Station Bowies innfallsvinkel til funk, og den perfekte overgangen fra det litt karikerte Young Americans til den åpne og elektroniske Low.

 

Station To Station ble rangert som nr. 323 på Rolling Stones liste over verdens 500 beste album.

 

Konklusjon

Feilfritt, Bowies hittil beste.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Station To Station

2. Golden Years

3. Word On A Wing

4. TVC 15

5. Stay

6. Wild Is The Wind

 

 

Sjanger: Prog, art, experimental, soul, avantgarde

Høydepunkt: Alle!

YouTube: TVC 15 (Saturday Night Live 1978(?)), Stay (Dinah Shore 1975), Stay (Bremen 1978),

(fra filmen Christiane F.), Station To Station (Tokyo 1978), Wild Is The Wind, Wild Is The Wind (BBC 2000)

Spotify: Station To Station

Karakter: 10/10

 

 

Low (1977)

 

 

Her bygger David Bowie videre på det han startet med Station To Station, samtidig som han på mange måter bryter fullstendig med fortiden. Albumet skulle opprinnelig hete New Music - Night And Day, noe som ville ha passet innholdet.

 

Dette ble nylig kåret til syttitallets beste album av en anerkjent publikasjon, og det sier noe om hvor vellykket denne fusjonen mellom avantgarde og mainstream er. Brian Eno er tatt med på laget som sparring partner (men han produserte ikke albumet, slik mange tror). Kraftwerk og krautrock er en tydelig inspirasjonskilde, og resultatet er strålende.

 

Første halvdelen av plata består av tilsynelatende halvferdige små sanger som vinkler seg ut- og innover i nye retninger, mens siste halvdelen består av instrumentaler.

 

Low ble rangert som nr. 249 på Rolling Stones liste over verdens 500 beste album, og ble for ikke altfor lenge siden kåret til syttitallets aller beste album av pitchfork.com

 

 

Morsomt fakta 1: Coveret gjenspeiler at Bowie ville holde en lav profil på denne tiden, derfor tittelen "Low" over et bilde av Bowie i profil... "Low profile"

 

Morsomt fakta 2: Nick Lowe spilte inn en EP kalt Bowi som tilsvar til Bowies bruk av etternavnet hans som albumtittel

 

Morsomt fakta 3: Low sies å være Trent Reznors favorittalbum, og albumet var en stor inspirasjon for Reznor og Nine Inch Nails' The Downward Spiral. Adrian Belew, som har jobbet med Bowie på f.eks. Lodger, ble leid inn for å spille gitar på The Downward Spiral, i et forsøk på å fange litt av "Bowie-magien" fra Low.

 

Konklusjon

Nok et fullkomment mesterverk!

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Speed Of Life

2. Breaking Glass

3. What In The World

4. Sound And Vision

5. Always Crashing In The Same Car

6. Be My Wife

7. A new Carreer In A New Town

8. Warszawa

9. Art Decade

10. Weeping Wall

11. Subterraneans

 

 

Sjanger: Art, experimental, avantgarde, electronic, ambient

Høydepunkt: Alle!

YouTube: Always Crashing In The Same Car (live 1999),

(live 2002)

Spotify: Low

Karakter: 10/10

 

 

Be My Wife (Low):

 

 

 

"Heroes" (1977)

 

 

"There’s Old Wave. There’s New Wave. And there's David Bowie".

 

Iggy Pops innflytelse merkes på dette albumet (YouTube-klipp med Iggy og David), som fusjonerer Low med hardere, punkinspirert musikk.

 

"Heroes" mangler litt av nyhetens interesse, den er ikke like banebrytende som Low, men den ekspanderer lydbildet i en annen retning og tar opp tråden der Low slapp. Robert Fripp (King Crimson) bidrar på mesterlig vis, og gjør "Heroes" til en mer knortete og piggete utgivelse enn Low, men uten at den står tilbake for sin forgjenger på noen vesentlige områder. Om musikk har en temperatur, er "Heroes" kald, mens f.eks. Low er varm.

 

Morsomt fakta: John Lennon ble sitert på at han med sitt album Double Fantasy hadde ambisjoner om å lage noe som var like bra som "Heroes". En slik anerkjennelse fra Lennon sier litt om hvor bra "Heroes" er.

 

Konklusjon

"Low 2", nok et mesterverk

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Beauty And The Beast

2. Joe The Lion

3. "Heroes"

4. Sons Of The Silent Age

5. Blackout

6. V-2 Schneider

7. Sense Of Doubt

8. Moss Garden

9. Neuköln

10. The Secret Life Of Arabia

 

 

Sjanger: Art, experimental, avantgarde, electronic, ambient, progressive protopunk

Høydepunkt: Alle!

YouTube: "Heroes",

(Dallas 1978), Blackout (1978)

Spotify: "Heroes"

Karakter: 9.5/10

 

 

 

Lodger (1979)

 

 

Glimrende albumcover, glimrende album, ofte undervurdert/hatet av Bowiefans. Lodger var det siste albumet i "Berlin-trilogien" (tåpelig navn, da bare ett av albumene ble spilt inn i Berlin), og er kanskje mer konvensjonelt enn Low og "Heroes".

 

Brian Eno forlot skuta etter Lodger, da han var misfornøyd med retningen Bowie bevegde seg i, men det får stå for hans egen regning. Dette er et underholdende og eksperimentelt album, der Bowie feier over en rekke sjangre. Robert Fripp er ute, Adrian Belew (også King Crimson) har tatt over på gitar, men albumet preges også sterkt av fiolinisten Simon House, hør for eksempel D.J., som er en klassisk Lodger-låt med vindskeiv fiolin.

 

Hovedinntrykket av Lodger er mer låtfokusert enn sine to forgjengere i trilogien, og avantgarde-tendensene fra Low og "Heroes" smelter sammen med mer tilgjengelige låtstrukturer. Mye moro.

 

Konklusjon

Bunnsolid eksperimentering, Bowie i fin og leken form.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Fantastic Voyage

2. African Night Flight

3. Move On

4. Yassassin

5. Red Sails

6. D.J.

7. Look Back In Anger

8. Boys Keep Swinging

9. Repetition

10. Red Money

 

 

Sjanger: Art, experimental, avantgarde, rock, pop

Høydepunkt: Fantastic Voyage, African Night Flight, Move On, Red Sails, D.J., Look Back In Anger, Boys Keep Swinging, Repetition

YouTube: Boys Keep Swinging (Kenny Everett Show 1978(?)), Repetition (Paris 1999)

Spotify: Lodger

Karakter: 9/10

 

 

Look Back In Anger (Lodger):

 

 

 

Scary Monsters... And Super Creeps (1980)

 

 

"Often Copied, Never Equalled".

 

Av mange regnet som David Bowies siste store album, og til dels med rette. Scary Monsters plukker opp et par løse tråder, og er på sett og vis den perfekte presentasjonen av Bowie slik han må ha framstått på den tiden: Leken, eksperimentell, rocka, mangefasettert, på mange måter en komplett artist.

 

Robert Fripp er tilbake og bidrar med banebrytende gitarspilling, mens Pete Townshend (The Who) gjestespiller på en av låtene.

 

Scary Monsters er et verdig punktum for syttitallet, en milepæl, men ingen dinosaur. Albumet høres ut som om det kunne ha vært laget i går (bortsett fra at ingen egentlig lager slik musikk lenger), og blander superhits som Ashes To Ashes og Fashion (kanskje min absolutte favorittlåt) med flotte albumspor som bidrar til den betongsolide helheten.

 

Dette er muligens det essensielle Bowie-albumet, og et must i enhver platesamling.

 

Konklusjon

Bowie ser bakover og sidelengs, samler trådene og setter strek for syttitallet

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. It's No Game part 1

2. Up The Hill Backwards

3. Scary Monsters (And Super Creeps)

4. Ashes To Ashes

5. Fashion

6. Teenage Wildlife

7. Scream Like A Baby

8. Kingdom Come

9. Because You're Young

10. It's No Game part 2

 

 

Sjanger: Art, experimental, avantgarde, rock, pop

Høydepunkt: It's No Game part 1/2, Up The Hill Backwards, Scary Monsters, Ashes To Ashes, Fashion, Kingdom Come

YouTube: Ashes To Ashes,

,

(live '97)

Spotify: Scary Monsters

Karakter: 9.5/10

 

 

 

Let's Dance (1983)

 

 

Bowie bestemmer seg for at han vil selge mange, mange, mange plater, og samarbeider med Nile Rodgers for å lage en slick mainstream popplate. Han lykkes, og selger i bøtter og spann. Fans av avantgarde-Bowie klør seg i hodet og lurer på hva i all verden dette skal bety, mens Bowie ler hele veien til banken. Ja ja, litt moro er det nå, men dette er veldig "åttitalls", og viljen til å eksperimentere er erstattet av hårspray og radiohits. Tittelsporet er selvsagt tøft som få, samme med Cat People ("and I've been putting out fire... WITH GASOLIIIIIIIIIIIINE!"), og her er et par-tre andre sanger som "svinger" litt, men hovedinntrykket er lunkent.

 

Konklusjon

Noe bra, mye halvdårlig

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Modern Love

2. China Girl

3. Let's Dance

4. Without You

5. Ricochet

6. Criminal World

7. Cat People (Putting Out Fire)

8. Shake It

 

 

Sjanger: Pop

Høydepunkt: Modern Love, China Girl, Let's Dance, Criminal World, Cat People

YouTube: Let's Dance, China Girl (live 1996),

(1983(?)), Modern Love (Live Aid),

(live),

Spotify: Let's Dance

Karakter: 6/10

 

 

 

Tonight (1984)

 

 

"This is the sound of someone losing the plot", som salige Jarvis Cocker så fint sang det. Bowie var i ferd med å miste retningssansen sin allerede på Let's Dance, og på Tonight blir det bare surr. Stakkars David prøver å lage et slags reggae-inspirert voksenpopalbum, og all verdens Bowiefans gråter av fortvilelse. Dette er dårlig, fryktelig dårlig.

 

Lavmålet her er nok omskrivingen av Iggy Pops narko-epos Tonight til en tannløs koseduett med Tina Turner, herrejemini, ørene mine begynner å blø bare ved tanken...

 

Konklusjon

Elendige greier, bør unngås

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Loving The Alien

2. Don't Look Down

3. God Only Knows

4. Tonight

5. Neighbourhood Threat

6. Blue Jean

7. Tumble And Twirl

8. I Keep Forgettin'

9. Dancing With The Big Boys

 

 

Sjanger: Reggae-pop, pop

Høydepunkt: Loving The Alien

YouTube:

,

(live med Tina Turner)

Spotify: Tonight

Karakter: 2/10

 

 

Loving The Alien (Tonight):

 

 

 

Labyrinth (soundtrack) (1986)

 

 

Labyrinth er soundtracket til filmen med samme navn, der Bowie i fright-wig og tights spiller goblinkongen Jareth. Halvparten av låtene på albumet er signert Bowie, resten er instrumentaler signert Trevor Jones.

 

Inneklemt mellom Bowies to mest begredelige studioutgivelser er Labyrinth et velkomment pausefyll av overraskende lyttbar kvalitet. Pretensjonene fra Tonight er borte, og Bowie er mer løssluppen enn på Never Let Me Down, som nærmest kveles av sin egen lettvekt. Labyrinth starter flott med gospel-pop i Underground, fortsetter med tøyselåta Magic Dance og fjollete Chilly Down, før det hele avrundes med den ganske vellykkede balladen As The World Falls Down, den merksnodig oppstyltede drama-performancen Within You og en reprise av Underground.

 

Dette kan kanskje ses på som en "Bowie-EP", med tanke på hvor få Bowie-låter som er på Labyrinth, og det er vanskelig å forsvare å gi innholdet her høy karakter, i og med at bare et par av låtene holder virkelig høy standard. Sjekk imidlertid gjerne ut plata, spesielt om du likte filmen.

 

Konklusjon

Underholdende soundtrack, slett ikke det dårligste Bowie produserte på åttitallet

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Opening Titles Including Underground

2. Into The Labyrinth - Trevor Jones

3. Magic Dance

4. Sarah - Trevor Jones

5. Chilly Down

6. Hallucination - Trevor Jones

7. As The World Falls Down

8. Goblin Battle - Trevor Jones

9. Within You

10. Thirteen O'Clock - Trevor Jones

11. Home At Last - Trevor Jones

12. Underground

 

 

Sjanger: Pop

Høydepunkt: Underground, As The World Falls Down

YouTube: As The World Falls Down

Karakter: 5/10 (karakteren reflekterer kvaliteten på Bowie-materialet, jeg har sett bort fra Trevor Jones' bidrag)

 

 

Underground (Labyrinth):

 

 

 

Never Let Me Down (1987)

 

 

Det går lengre og lengre mellom hver utgivelse, og det som kommer er ikke verdt ventetida. Ekspertene strides om hvilket album som er verst av Tonight og Never Let Me Down, men begge er såpass elendige at du ikke trenger engasjere deg noe videre. Hopp over begge.

 

Det man kanskje kan si til NLMDs fordel i forhold til Tonight, er at Bowie i det minste prøver å høres litt fresh ut her. Det at han prøver så hardt gjør til gjengjeld at det høres minst like ille ut når ting skjærer seg, og det gjør det stort sett hele tida på dette makkverket.

 

En morsom liten kuriositet er at sangen Too Dizzy ble slettet fra andreopplaget av plata, sannsynligvis fordi Bowie fikk kalde føtter pga. tekstinnhold (en latterlig tirade om at en gråtende og sinna Bowie skal skyte en eller annen fyr som har stjålet dama hans) og at sangen generelt var for bedriten.

 

Konklusjon

Elendige greier, bør unngås

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Day-In Day-Out

2. Time Will Crawl

3. Beat Of Your Drum

4. Never Let Me Down

5. Zeroes

6. Glass Spider

7. Shining Star (Makin' My Love)

8. New York's In Love

9. '87 And Cry

10. Bang Bang

 

 

Sjanger: Rock, pop

Høydepunkt: Time Will Crawl, Never Let Me Down

YouTube: Never Let Me Down,

, Time Will Crawl

Spotify: Never Let Me Down

Karakter: 3/10

 

 

 

Tin Machine (ingen tittel) (1990)

 

 

Bowie fikk panikk etter at både Tonight og Never Let Me Down ble slakta, bestemte seg for at han var på feil spor, og kom til at noe drastisk måtte gjøres. Han snubla over den eksperimentkåte gitaristen Reeves Gabrels, dro med seg Tony og Hunt Sales (som bl.a. hadde spilt med Iggy Pop) og starta et sinna rockband som ble hetende Tin Machine, der alle medlemmer var likeverdige og Bowie var "en av gutta".

 

Hva skal man så si om dette prosjektet? En del Bowie-fans mener at Tin Machine var forut for sin tid, at de spilte alternativ rock før det i det hele tatt var et begrep, og jeg kan på sett og vis se poenget. Jeg er imidlertid ikke imponert. Greit at Bowie på sitt vante vis klarer å lage noen interessante melodier her og der, men produksjonen og lydbildet er irriterende dårlig, og rytmeseksjonen er som en elefant i et glassmagasin. David Bowie fungerer dårlig som del av et kollektiv, og det er tydelig at bandet rett og slett ikke er skrudd særlig bra sammen i skjøtene.

 

Musikken tar rett og slett aldri av, og albumet er tomt for potensielle hits eller bare rett og slett sanger som skiller seg ut fra mengden. Det er mye skrik og veldig lite ull, selv om albumet på overflaten framstår som et friskt pust sammenlignet med sin forgjenger Never Let Me Down.

 

Konklusjon

Mislykket forsøk på å skyfle litt testosteron inn i Bowie-soundet

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Heaven's In Here

2. Tin Machine

3. Prisoner Of Love

4. Crack City

5. I Can't Read

6. Under The God

7. Amazing

8. Working Class Hero

9. Bus Stop

10. Pretty Thing

11. Video Crime

12. Run

13. Sacrifice Yourself

14. Baby Can Dance

 

 

Sjanger: Hard rock, proto-alternative

Høydepunkt: Heaven's In Here, I Can't Read

YouTube:

(live), I Can't Read (live 1999)

Karakter: 4/10

 

 

 

Tin Machine II (1991)

 

 

Tin Machines debutalbum solgte overraskende bra, noe som hadde to effekter: 1) Tin Machine fikk lov til å lage et album til, og 2) folk visste hva de hadde i vente, så ingen var dumme nok til å kjøpe oppfølgeren. Egentlig litt synd, for Tin Machine II er mye bedre enn førsteplata.

 

Vi snakker fortsatt om et band der medlemmene drar i ulike retninger, og der en hardhendt rytmeseksjon med litt for mange tomler ødelegger mye, men mye av materialet her er overraskende hørbart. Den monotone gnukkinga fra førsteplata er erstattet av en forsiktig vilje og evne til å eksperimentere. Det er tydelig at Bowie er i ferd med å finne tilbake formen, og Tin Machine har gått fra å bli en redningsplanke til å bli en klamp om foten. Dette blir derfor den siste plata fra den kanten, bortsett fra den komplett ubrukelige liveplata Oy Vey, Baby, som jeg ikke kommer nærmere inn på.

 

Morsomt fakta: Coveret på albumet ble for sterkt for det amerikanske markedet, der statuenes peniser ble retusjert bort.

 

Konklusjon

Gir grunnlag for forsiktig optimisme.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Baby Universal

2. One Shot

3. You Belong in Rock & Roll

4. Amlapura

5. Betty Wrong

6. You Can't Talk

7. Stateside

8. Shopping for Girls

9. Big Hurt

10. Sorry

11. Goodbye Mr. Ed

 

 

Sjanger: Hard rock, proto-alternative, pop, art

Høydepunkt: Baby Universal, Amlapura, Betty Wrong, Shopping For Girls, Goodbye Mr. Ed

YouTube: One Shot,

(live),

(live)

Karakter: 5.5/10

 

 

 

Black Tie White Noise (1993)

 

 

Jeg husker fra barneskolen at vi leste i Bibelen om "Den bortkomne sonen", og BTWN var følelsen av en artist som på mange vis fant seg selv etter mange år i hengemyra. Etter fadesene på åttitallet og noen år som bandmedlem i Tin Machine, ga Bowie endelig ut et album som riktignok ikke var revolusjonerende på noe vis, men som var et langt og deilig skritt i riktig retning. Timinga var litt dårlig, albumet kolliderte med grungen/alt.rock-bevegelsen og solgte ca. null og niks (også litt pga distribusjonsproblemer hos plateselskapet, som gikk konkurs rundt utgivelsestidspunktet), men salgstall har aldri vært noen god indikator på kvalitet. Stilmessig er Bowie tilbake i soullandskapet, men med et fyldigere og mer "urbant" og glossy lydbilde. Det er klare pekere til Let's Dance her, men BTWN er et bedre album, tross noen mindre vellykkede låter.

 

BTWN ble gitt ut rundt tiden Bowie giftet seg med den somaliske supermodellen Iman Abdulmajid, og instrumentalen The Wedding ble såvidt jeg husker brukt i, og muligens opprinnelig skrevet for dette bryllupet. Om ekteskapet deres har Bowie uttalt følgende: "You would think a rock star being married to a super-model would be one of the greatest things in the world. It is."

 

Konklusjon

Mye bra her, verdt å sjekke ut

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. The Wedding

2. You've Been Around

3. I Feel Free

4. Black Tie White Noise

5. Jump They Say

6. Nite Flights

7. Pallas Athena

8. Miracle Goodnight

9. Don't Let Me Down & Down

10. Looking For Lester

11. I Know It's Gonna Happen Someday

12. The Wedding Song

 

 

Sjanger: Soul, pop, rock

Høydepunkt: You've Been Around, I Feel Free, Jump They Say, Nite Flights, Pallas Athena, I Know It's Gonna Happen Someday

YouTube: Black Tie White Noise, Miracle Goodnight,

, Nite Flights

Karakter: 6/10

 

 

 

The Buddha Of Suburbia ("soundtrack") (1993)

 

 

Dette albumet ble markedsført som et soundtrack, men inneholder nyprodusert materiale basert på musikken som ble brukt i TV-serien med samme navn, og er derfor et "ordentlig" album i min bok.

 

Buddha er på en måte en tapt klassiker i diskografien til Bowie. Musikken er åpen, fri og søkende, og bygger mye på sounden fra syttitallet og "Berlin-trilogien". En blanding av vanlige sanger og instrumentaler, mye lekent og eksperimentelt. Svært tilfredsstillende, og et solid steg i riktig retning fra Black Tie White Noise. Bowie er tilbake på sporet, og sammen med oppfølgeren 1. Outside er dette det beste han har gjort siden Scary Monsters.

 

Albumet var lenge ute av produksjon, men har nylig blitt utgitt på nytt med det amerikanske coveret i stedet for det horrible coveret som ble brukt på det engelske førsteopplaget.

 

Konklusjon

Svært vellykket lite album som burde få mer oppmerksomhet!

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Buddha Of Suburbia

2. Sex And The Church

3. South Horizon

4. The Mysteries

5. Bleed Like A Craze, Dad

6. Strangers When We Meet

7. Dead Against It

8. Untitled No. 1

9. Ian Fish U.K. Heir

10. Buddha Of Suburbia (Lenny Kravitz version)

 

 

Sjanger: Experimental, art, pop, rock

Høydepunkt: Buddha Of Suburbia, Sex And The Church, South Horizon, Strangers When We Meet, Dead Against It, Untitled No. 1

Karakter: 7.5/10

 

 

 

1. Outside - The Nathan Adler Diaries: A Hyper Cycle (1995)

 

 

Her blir det kos å være Bowiefan igjen. 1. Outside er et skikkelig over-the-top konseptalbum som få hittill har skjønt bæret av (eller giddet å prøve, for den del), om ritualistiske kunst-mord og... tja. Jeg tenker vi stopper der. Jeg er en av dem som aldri har orket å dykke noe dypere ned i historien.

 

Dette er et album som blir urettferdig nedvurdert av stort sett alt som kan krype og gå av kritikere, men albumet har en svært høy stjerne blant Bowie-fans, som gjerne sammenligner det med hans beste utgivelser fra syttitallet. Musikalsk er det en avantgardistisk, elektronisk industrial-wannabe-variant som låner fra bl.a. Nine Inch Nails for å male sitt brutale lille univers med minotaurer og mordere og en håndfull andre ugne karakterer som kommer og går mens konseptet folder seg ut og vikler seg inn.

 

Jeg innrømmer gjerne at det er litt fyllmasse her og der på albumet, som dermed blir i overkant langt, men hopper du over dette albumet går du glipp av mye bra musikk. Bowie hadde planer om å gi ut to album til med samme konsept (derav tittelen 1. Outside), og det er mange av oss som håper at han plukker opp igjen den tråden en gang i framtida...

 

1. Outside Version 2 ble utgitt etter en tid, der Wishful Beginnings var erstattet av Pet Shop Boys-remixen av Hallo Spaceboy. Greit nok, jeg liker remixen, og Wishful Beginnings er en hard munnfull å svelge for de fleste, men likevel. Gå for originalen, eller aller helst en av nyutgivelsene med bonusdisk, så får du i pose og sekk.

 

En av de høyest verdsatte bootleggene til Bowie (og en av de desidert sjeldneste) er en timeslang tape med materiale fra innspillingen av 1. Outside. Visstnok heftige greier, i følge kilder som har hørt gjennom materialet

 

Her er et interessant intervju med David Bowie om albumet: Del 1, del 2 og del 3.

 

Konklusjon

Ambisiøst storverk som lykkes tross en del "filler".

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Leon Takes Us Outside

2. Outside

3. The Hearts Filthy Lesson

4. A Small Plot Of Land

5. Segue - Baby Grace (A Horrid Cassette)

6. Hallo Spaceboy

7. The Motel

8. I Have Not Been To Oxford Town

9. No Control

10. Segue - Algeria Touchshriek

11. The Voyeur Of Utter Destruction (As Beauty)

12. Segue - Ramona A. Stone / I Am With Name

13. Wishful Beginnings

14. We Prick You

15. Segue - Nathan Adler, part 1

16. I'm Deranged

17. Thru' These Architechts Eyes

18. Segue - Nathan Adler, part 2

19. Strangers When We Meet

 

 

Sjanger: Industrial, avantgarde, experimental, hard rock, art

Høydepunkt: The Hearts Filthy Lesson, Hallo Spaceboy, The Motel, No Control, I'm Deranged, Thru' These Architechts Eyes, Strangers When We Meet

YouTube:

(Pet Shop Boys remix), Hallo Spaceboy (1997),

(Paris 1995(?)), Strangers When We Meet (Paris 1995)

Spotify: 1. Outside

Karakter: 8/10

 

 

The Hearts Filthy Lesson (1. Outside):

 

Se filmen hos Youtube

 

 

 

Earthling (1997)

 

 

Her dro Bowie strikken etter min mening litt for langt. Forgjengeren 1. Outside var en vellykket maktdemonstrasjon, men på Earthling blir moderniseringen krampaktig. Sanger som i utgangspunktet er ganske gode dynges ned i effekter og raske trommelyder, og resultatet blir masete.

 

Når det er sagt så er ikke dette et dårlig album, men det har en utdatert produksjon og kunne ha vært mye bedre. Et eksempel på dette er Dead Man Walking, som ble framført i en strålende akustisk versjon på Conan O'Brien el. et lignende talkshow, og der virkelig framstod i ny og nedstrippet prakt. En sober nyinnspilling av I Can't Read (opprinnelig utgitt i en klumpete versjon på Tin Machines debutalbum) var planlagt tatt med Earthling, men ble dessverre droppet. Denne kan finnes på soundtracket til Ang Lees fine film, The Ice Storm, om man da ikke rett og slett vil finne musikkvideoen på YouTube.

 

Sjangeren her er en slags "jungle light", drum'n'bass-inspirert singer/songwriter (høres ganske redselsfullt ut, sant?). Overraskende mye av materialet er hørbart tross produksjonen, og Earthling er ikke nødvendigvis et bomkjøp.

 

Som på Outside bidrar Trent Reznor også her med remixarbeid, og musikkvideoen til I'm Afraid Of Americans er såvidt jeg husker Reznor-mixen.

 

Konklusjon

Litt krampaktig "gamlisjungle" fra en prøvende og feilende artist.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Little Wonder

2. Looking For Satellites

3. Battle For Britain (The Letter)

4. Seven Years In Tibet

5. Dead Man Walking

6. Telling Lies

7. The Last Thing You Should Do

8. I'm Afraid Of Americans

9. Law (Earthlings On Fire)

 

 

Sjanger: Electronic, drum'n'bass, rock

Høydepunkt: Battle For Britain, Seven Years In Tibet, Dead Man Walking, Telling Lies, I'm Afraid Of Americans

YouTube:

(akustisk live-versjon), Little Wonder,

,

Spotify: Earthling

Karakter: 6.5/10

 

 

 

'hours...' (1999)

 

 

Året er 1999, tusenåret er snart omme, og David Bowie gjør en musikalsk helomvendig. Han gir ut et livstrøtt og stillferdig album om alderdom og død, som får blandet mottakelse. De fleste mener at 'hours...' er direkte uinspirert, selv mener jeg at det er bittelitt over middels vellykket. Det er imidlertid en blandet opplevelse, der enkelte sanger er svært vakre (Survive), mens andre faller til jorden med et døllt klask (What's Really Happening).

 

Konklusjon

Litt krampaktig "gamlispop" fra en prøvende og feilende artist

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Thursday's Child

2. Something In The Air

3. Survive

4. If I'm Dreaming My Life

5. Seven

6. What's Really Happening

7. The Pretty Things Are Going To Hell

8. New Angels Of Promise

9. Brilliant Adventure

10. The Dreamers

 

 

Sjanger: Voksenpop

Høydepunkt: Thursday's Child, Survive, Seven, The Dreamers

YouTube:

, Survive (Top Of The Pops 1999), The Pretty Things Are Going To Hell (live)

Spotify: 'hours...'

Karakter: 6.5/10

 

 

 

Heathen (2002)

 

 

Fint cover.

 

Heathen har av mange blitt opphøyd til en klassiker, "Bowies beste siden Scary Monsters", bla bla bla etc etc. Min klare mening er at dette er ufortjent, og jeg kjøper ikke hypen. I min bok er dette en uinspirert og til tider direkte kjedelig samling sanger skrevet og framført av en artist som ikke lenger ser ut til å interessere seg for eksperimentering og grensetøying. Musikken irriterer meg, spesielt pga andre Bowiefans sin panegyriske omfavnelse av dette "klassiske Bowiesoundet". Sprøyt.

 

Med et par hederlige unntak er dette plankekjøring, med en total mangel på musikalske utfordringer. Sukkersøte sanger som Slip Away, Afraid og Everyone Says 'Hi' blandes med treige og uninteressante sanger som Slow Burn, I Would Be Your Slave og 5.15 The Angels Have Gone. En oppskrytt og "snill" coverversjon av Pixies-klassikeren Cactus trekker også veldig ned.

 

Konklusjon

Resignert og uinspirert fra en p.t. tafatt artist - styr unna.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. Sunday

2. Cactus

3. Slip Away

4. Slow Burn

5. Afraid

6. I've Been Waiting For You

7. I Would Be Your Slave

8. I Took A Trip On A Gemini Spaceship

9. 5.15 The Angels Have Gone

10. Everyone Says 'Hi'

 

 

Sjanger: Voksenpop

Høydepunkt: Sunday, I Took A Trip On A Gemini Spaceship

YouTube:

,

(Jonathan Ross 2002)

Spotify: Heathen

Karakter: 4.5/10

 

 

 

Reality (2003)

 

 

Reality bygger på Heathen-soundet, med fet produksjon og glade låter, som jeg antar reflekterer Bowies livssituasjon. Han er en lykkelig gift mann med modellkone, barn og mer penger i banken enn han klarer å bruke opp. Det er en vedtatt sannhet at stor kunst blir født av smerte, og selv om det ikke er like vedtatt at det er en sammenheng mellom mangel på smerte og dårlig kunst så gjør ikke dette albumet noe særlig for å motbevise det.

 

Reality låter friskere enn Heathen, og har noen riktig hørbare låter, men det er dessverre mye dårlig her også. Sjekk ompa-rocken på grusomme Never Get Old, den påtatte intensiteten i Looking For Water, kjedelige She'll Drive The Big Car, den fæle coverversjonen av Try Some, Buy Some, og til slutt kanskje den verste av alle, bråkelåta Reality. Uffameg.

 

For meg har Bowie mistet relevans, han har gått fra å være avantgarde til entertainer, og entertainere uten noe nytt å melde har verden strengt tatt nok av.

 

Konklusjon

Et lite framskritt, men fortsatt er det lite å rope hurra for.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor

 

1. New Killer Star

2. Pablo Picasso

3. Never Get Old

4. The Loneliest Guy

5. Looking for Water

6. She'll Drive the Big Car

7. Days

8. Fall Dog Bombs the Moon

9. Try Some, Buy Some

10. Reality

11. Bring Me the Disco King

 

 

Sjanger: Voksenpop

Høydepunkt: New Killer Star, The Loneliest Guy, Fall Dog Bombs The Moon, Bring Me The Disco King

YouTube: Fall Dog Bombs The Moon,

, The Loneliest Guy (Parkinson Show 2003)

Spotify: Reality

Karakter: 5/10

 

 

 

The Next Day (2013)

 

 

Det coveret. I don't even...

 

Ærlig talt trodde jeg at Reality skulle bli Bowies siste album. En middelmådig svanesang, et ganske trist sorti som likevel var et akseptabelt punktum sett i lys av Bowies helseproblemer for det som nå er snart 10 år siden. 2004, året da jeg så Bowie få en lollipop i øyet, året etter at jeg første gang så ham live, i Oslo Spektrum, med to nye album under beltet. Der og da var det bare fint, i retrospekt er det nesten surrealistisk.

 

Jeg har spilt gjennom The Next Day noen ganger nå, og det er et frustrerende ujevnt album. På sitt beste er det bemerkelsesverdig, på sitt dårligste er det uinteressant og litt pinlig. Det starter så bra, med tittelsporet som er like mye en intro som en egentlig låt (minner meg litt om Introducing The Band på Suede sitt uendelig vakre Dog Man Star), imponerende sløye The Dirty Boys og triple whammyen Stars, Love Is Lost og Where Are We Now?, som gjør meg litt snufsete vemodig om jeg er i det rette lunet.

 

Disse fem sporene er gode, varierte og helstøpte låter. Hadde hele albumet vært av tilsvarende kvalitet, kanskje med et par spor som var litt dårligere og et par spor som var enda hakket bedre, så kunne vi fort ha snakket om klassikerstatus. Dessverre går det fort nedover, først med den sha-la-la-korende ubetydeligheten Valentine's Day, som forsåvidt ikke er så elendig i seg selv, men låt 6-10 er av såpass mye lavere kvalitet enn låt 1-5 at snittet dras ned på et aldeles uakseptabelt nivå. Egentlig tar det seg ikke noenlunde opp igjen før de to siste låtene.

 

Så ... halvparten av låtene er bra, halvparten er dårlige.

 

Det som er litt spesielt er at det er såpass mange referanser i musikken. Referanser til Bowies egen musikk, men også passasjer som minner om andre band. Mange av låtene høres ut som outtakes fra tidligere album. Det er så påfallende at jeg kjører på med en gjennomgang av låtene med karakterer før jeg konkluderer og oppsummerer:

 

1. The Next Day - Fungerer kanskje best i kontekst av albumet, som en "oppvarming" eller intro. Likevel en kul og giftig låt, en av albumets beste. Here I am, not quite dying! Indeed. Karakter 8/10.

2. Dirty Boys - Herlig sær og original låt som drives av en stakkato ping-pong mellom rytmeseksjonen og saksofonen. When the die is cast and you have no choice / We will run with the dirty boys! Luguber, muskuløs shuffle. Karakter 10/10 (oh yes).

3. The Stars (Are Out Tonight) - Jeg er ikke så glad i teksten, men musikalsk er dette en feiende flott låt, beundringsverdig konstruert. Glatt, kanskje, men så vellagd at den er umulig å mislike. 9/10 - jeg er litt snill, men det får ikke hjelpe.

4. Love Is Lost - Denne ligger ganske tett opp til "Heroes" eller Scary Monsters. Gitaristen gjør noen passable Fripp-imitasjoner, og det er fortsatt trivelig å være lytter. Karakter 7/10.

5. Where Are We Now? - Jeg har ikke klart å bli enig med meg selv om hvorvidt dette er en god låt eller om det egentlig bare er en ganske kjedelig låt. Det spørs mye på humøret mitt. Jo mer jeg hører på den jo mer heller jeg til at den er god, av og til kan den faktisk være direkte rørende. Dersom jeg skulle forsøke å plassere den i et tidligere Bowie-album heller jeg faktisk mot Station To Station, den har noe av den litt frakoblede inderligheten til låter som Stay og Wild Is The Wind, en roligere Word On A Wing? Karakter 9/10 (jaggu).

6. Valentine's Day - Kunne muligens ha passet på Space Oddity (eller som en Hunky Dory-outtake?), en litt folk-inspirert lettvekter. Søt melodi, og den synges bra. Inn ene øret, ut av det andre. Karakter 5/10

7. If You Can See Me - Slitsom låt som maser i vei. Noen synther fra The Man Who Sold The World, noen rytmer fra Black Tie White Noise, en åttitallsbowie som droner i vei om et eller annet jeg ikke orker å bry meg om. Karakter 3/10.

8. I'd Rather Be High - Noen spor av The Man Who Sold The World her, men mer enn noe annet er dette en Beatles-pastisj som fungerer sånn halvveis. Karakter 5/10.

9. Boss Of Me - Det eneste som er nærheten av å redde denne låta er den fete og ganske lugubre saksofonen. En låt som kunne ha sklidd rett inn på Tin Machine II. Karakter 3/10.

10. Dancing Out In Space - Albumets dårligste låt. En lidelse fra start til slutt, sidrompa "kosmisk dansemusikk" lagd i et veikryss der Black Tie White Noise nettopp har kollidert med Never Let Me Down og alle involverte ligger i koma. Grusomt. Karakter 1/10.

11. How Does The Grass Grow? - Åttitallsbowie rocker seg gjennom en litt tynn låt med noen gode partier her og der, løftet av et entusiastisk band. Karakter 5/10.

12. (You Will) Set The World On Fire - En låt som kunne ha sklidd rett inn på Let's Dance. Glatt åttitallsrock av typen Modern Love, Cat People og eh .. Bang Bang, New York's In Love og disse rare låtene på Never Let Me Down man aldri husker. Karakter 4/10.

13. You Feel So Lonely You Could Die - Skjør og ganske vakker Bowie-låt av klassisk tapning, som ikke hadde føltes helt feil hverken på Ziggy Stardust, Aladdin Sane eller Diamond Dogs. Det i seg selv er noe i nærheten av ros som er umulig å overgå, selv om det kanskje ikke høres så "moderne ut". Jeg tilstår at jeg reduseres til en klump gelé i løpet av låta, mine bolverk knuses på 3:10 i det Bowie utbryter "You've got the blues, my friend". Ja, ja, ja! Karakter 9/10.

14. Heat - Majestetisk låt som godt kunne ha vært sentral på 1. Outside, og som minner meg veldig om fantastiske The Motel. Spennende, men littegrann stillestående. Karakter 8/10.

 

Album: WiMP, Grooveshark

Youtube:

,

, med norske Iselin Steiro som ung Bowie, yay

Karakter: 6,5/10

Endret 22. mars 2013 av svinepelz

[svinepelz]

Etter forrige oppgradering av forumet ble guiden min ødelagt på grunn av begrensning på lengden på innlegg. Dette er nå fikset, så førsteposten er restaurert til sin opprinnelige form. Kommentar fra en svært hjelpsom cun etter den forrige oppgraderingen:

 

På grunn av plassmangel måtte Bowie-guiden deles i to. Ettersom innlegg nr 2 var av GnoMiz, måtte det dessverre vike, men kan ses her:

 

 

Flott! Noen som kommer med resten?

Bra folk setter seg ned å skriver albumguider, er nok mange som setter stor pris på det!

 

 

 

Ettersom denne andreposten nå egentlig ikke har noen funksjon, setter jeg inn noen bilder her, alle hentet fra den eminente siden Bowieaudio.com. David Bowie har skiftet visuell stil omtrent like ofte som han har skiftet musikalsk stil, og her er en liten kavalkade over de forskjellige fasene Bowie har vært gjennom:

 

Et tidlig bilde, såvidt jeg husker fra tiden rundt Hunky Dory:

 

 

Hunky Dory:

 

 

Ziggy Stardust:

 

 

Aladdin Sane, legg merke til øynene, og funder litt på hvor Marilyn Manson kan ha hentet inspirasjonen til kontaktlinsene sine fra:

 

 

Piratlooken:

 

 

Et bilde fra fotosesjonene til Diamond Dogs-albumet:

 

 

En syltynn Bowie på scenen:

 

 

The Thin White Duke, ser ut til å være fra fotosesjonene til Station To Station:

 

 

The Thin White duke på scenen:

 

 

Bowie gjorde at røyking så ganske kult ut:

 

 

 

 

Nazilooken:

 

 

Ser litt sunnere ut nå - tiden rundt Berlin-albumene, muligens 1978 (basert på den brune skinnbuksa):

 

 

Mer fra Berlin:

 

 

Ca. Low:

 

 

Ca. "Heroes":

 

 

Turné med Iggy Pop:

 

 

Scary clown monster:

 

 

Livebilde fra tidlig åttitall:

 

 

Bowie med katt, ca. Tonight:

 

 

Ca. 1990:

 

 

Tin Machine, første gang Bowie anla skjegg?

 

 

Bowie og Reeves Gabrels, som samarbeidet med Bowie fra den første Tin Machine-plata til 'hours...':

 

 

Tja, hva skal man si om denne looken... kanskje ikke Bowies mest vellykkede:

 

 

Et par bilder fra tiden rundt 1. Outside (1995):

 

 

 

Earthling(?):

 

 

Jakke i kuskinn:

 

 

Mer Earthling:

 

 

Alderen setter sine spor... et bilde fra slutten av nittitallet:

 

 

Reality:

 

Endret 18. oktober 2007 av svinepelz

[tjalla]

Kult. Skal sette meg ned og lese denne guiden. Har aldri hatt noe forhold til mannen først og fremst pga stemmen som ikke faller i god jord her. Føler likevel at jeg må sette meg ned og høre noen album. Kanskje starte med TMWSTW

[PatSharpX]

Resten er på vei, det tar bare litt tid å skrive ned alt... man er jo på jobb tross alt, hehe.

8833122[/snapback]

Jepp, samma her!

Du prioritere arbeidstiden din godt

[nr.4]

Herlig guide, jeg leste gjennom hele. Eier bare Ziggy Stardust foreløpig, men tror jeg må utvide Bowie-samlingen snart.

[svinepelz]

Herlig guide, jeg leste gjennom hele. Eier bare Ziggy Stardust foreløpig, men tror jeg må utvide Bowie-samlingen snart.

8833821[/snapback]

Takk

 

Har gått gjennom alle studioalbum nå. Dropper livealbum, siden jeg ikke har helt stålkontroll på noen av dem.

[Cuneax]

Veldig bra guide!

 

Flott at du liker 1. OUTSIDE. Jeg har ikke hørt så veldig mye på Bowie, men låter fra det albumet går støtt og stadig i spillelista mi. Jeg oppdaget dem spesielt pga filmer som Se7en og Lost Highway, hvor henholdsvis The Hearts Filthy Lesson og I'm Deranged blir brukt på en mesterlig måte.

[svinepelz]

Flott at du liker 1. OUTSIDE. Jeg har ikke hørt så veldig mye på Bowie, men låter fra det albumet går støtt og stadig i spillelista mi. Jeg oppdaget dem spesielt pga filmer som Se7en og Lost Highway, hvor henholdsvis The Hearts Filthy Lesson og I'm Deranged blir brukt på en mesterlig måte.

8835749[/snapback]

Helt enig med deg i at disse to sangene blir brukt på mesterlig vis. Så er det da også to usedvanlig deilige spor, et par passasjer i The Hearts Filthy Lesson gir meg gåsehud hver bidige gang

 

Jeg skal ikke late som om du nødvendigvis vil like så mye annet av Bowie om du har falt for 1. Outside, men du kan jo se om du liker f.eks. "Heroes", som var den første Bowieplata jeg fikk tak i (julegave fra min søster, av alle ting).

[Sleipulf]

Heathen og Reality er helt klart de 2 beste Bowie platene.

[Datasmurf]

Flott guide! Jeg kom inn i Bowie via mammas Ziggy-plate og senere via Space Oddity og Aladdin Sane som jeg fant i platehylla til pappa.

Mannen er et geni, og jeg elsker den varierte musikken hans, akkurat som jeg likte ham veldig godt som goblinkonge i Labyrinth (som han også forøvrig komponerte musikk til som absolutt er verdt å få med seg).

 

Men bra du tok deg tid til å skrive ned albumguider

[svinepelz]

Mannen er et geni, og jeg elsker den varierte musikken hans, akkurat som jeg likte ham veldig godt som goblinkonge i Labyrinth (som han også forøvrig komponerte musikk til som absolutt er verdt å få med seg).

8845595[/snapback]

Labyrinth ja, du sier noe. Über-corny rolle som Jareth, men musikken er sjarmerende, noe veldig mange Bowie-fans er uenig med meg i, hehe. Soundtracket er slett ikke Bowies dårligste åttitallsalbum, men i og med at han ikke har skrevet hele albumet har jeg droppet å ta det med i oversikten min, i alle fall foreløpig

Endret 13. juni 2007 av svinepelz

[Datasmurf]

Ah, sånn sett, forståelig, men han har da nesten hele albummet

 

Legg det til som en bonus en gang uti fremtida, funker nok fett.

[Uin Viel]

Heathen og Reality er helt klart de 2 beste Bowie platene.

8844336[/snapback]

 

Har du hørt noe av det eldre? Fra 70-tallet for eksempel. Hvis du ikke har det, da tror jeg du burde ta en titt på det.

 

Kjempe bra albumguide.

[Sleipulf]

Heathen og Reality er helt klart de 2 beste Bowie platene.

8844336[/snapback]

 

Har du hørt noe av det eldre? Fra 70-tallet for eksempel. Hvis du ikke har det, da tror jeg du burde ta en titt på det.

 

Kjempe bra albumguide.

8849903[/snapback]

 

Jada, har hørst masse på Bowie fra 70-80-90-tallet også Men for meg kommer det ikke i nærheten av de to siste platene, som ligger helt oppe på topp av hva jeg liker av musikk. Med særlig trykk på Heathen, som jeg finner direkte fantastisk!

 

Men jeg er vel ingen typisk Bowie fan. Siden jeg liker det den "typiske" Bowie fanen ikke liker

[Uin Viel]

Skjønner. Det er det som er så flott med musikk, man finner alt for en hver smak.

[Sleipulf]

Jepp Musikk er livet!

[svinepelz]

Men jeg er vel ingen typisk Bowie fan. Siden jeg liker det den "typiske" Bowie fanen ikke liker

8850095[/snapback]

Det finnes ingen fasit, og det er mange som er enige med deg i at Heathen er et fantastisk album. Personlig får jeg ikke noe ut av det, men det er fint at du har funnet et album du synes er flott. Vi kan i alle fall enes om at David Bowie er en dyktig artist!

[svinepelz]

La til en del linker til klipp på YouTube. Noen musikkvideoer, noen live-clips. Det er muligens tvilsomt å gjøre dette med tanke på opphavsrett o.l., men om noen har problemer med at dette ligger ute på nettet så bør de kanskje ta det opp med eierne av YouTube?

 

Uansett, enjoy!

Endret 17. juni 2007 av svinepelz

[jacoP]

Dette var et veldig godt tiltak! Gode beskrivelser av albummene:)

[svinepelz]

Dette var et veldig godt tiltak! Gode beskrivelser av albummene:)

8881580[/snapback]

Takker - la til et clip av Turbonegro som spiller Suffragette City live, ref. albumguiden din til TRBNGR

 

Litt dårlig lyd, kanskje