Har du opplevd noe religiøst?

[allyse]

Vi har tidligere hatt noen diskusjoner om religion, så nå prøver jeg meg på noe nytt. Dette spørsmålet retter seg egentlig mot de troende her. Det jeg er på jakt etter er om DU bygger din tro på hva du har blitt fortalt du skal tro, eller du har opplevd en religiøs handling fra noen eller noe som har overbevist deg.

Endret 4. august 2006 av allyse

[cp-nilsen]

Jeg har vokst opp i et kristent hjem, og som liten bygde jeg troen min på dette. Men alle jeg kjenner som har vokst opp slik har etterhvert måtte ha noe mer å bygge troen sin på. Det samme var tilfelle med meg. Da jeg ble 14-15 ble det mer og mer vanskelig. Men en gang var vi på tur med ungdomsgruppa en helg. Først var det et helt vanlig møte, der vi sang litt osv. Etterpå kunne de som ville bli sittende igjen, mens de som ikke ville kunne gå. Jeg ble sittende igjen, og en av lederne kom bort til meg og spurte om jeg ville bli bedt for.

Jeg svarte ja, og han ba for meg. Etter hvert kjente jeg at det begynte å skje noe. Jeg begynte å skjelve, og han som ba for meg begynte å tale i tunger. Da begynte jeg å hylgrine, og det var som det gikk kraftig strøm gjennom hele kroppen. Ikke på en vond måte, jeg gråt av glede og følelsen var fantastisk. Jeg ropte høyt, uten å bry meg noe om hva de andre synes. Jeg takket Gud for at han hadde vist seg for meg. Dette varte i kanskje 5 minutter. Det var en utrolig opplevelse som jeg alltid vil ta med meg, og det har vært et sterke vitnesbyrd for meg, og også for andre.

 

En kamerat av meg som også har vokst opp i et kristent hjem, begynte også å grine en gang. (Han er ikke typen som begynner å grine). Først så sa han at det var noe småtteri, og vi prøvde å trøste han. Da de andre hadde gått, og bare jeg var med han, sa han plutselig at grunnen til at han gråt var Jesus. Jeg skjønte ikke helt hva han mente, men han sa at han ikke lenger visste hva som var sant. Vi ba sammen, og etterhvert gikk hulkingen hans over til hylgrining. Begge to kjente vi Guds nærvær, og vi takket Gud for åpenbaringen. Kameraten min, som egentlig aldri prater med andre enn de nærmeste vennene sine om sånt, sprang inn til de andre og forkynte. Det var veldig sterkt.

 

Nå kommer sikkert noen av ateistene her til å komme med "naturlige forklaringer" på dette, men jeg vet at dette er sant. Jeg har fått bevist ordet der det står "Kall på Herren, og han skal svare deg"

[Ozelot]

Gjelder dette bare kristendommen ?

[allyse]

Gjelder dette bare kristendommen ?

6612354[/snapback]

 

Neida - tenker egentlig på alle religioner.

[Shulgin]

Det er vel ikke særlig interessant om noen har "opplevd" noe religiøst? Hva som er en religiøs opplevelse er vel opp til hver enkelt å bestemme?

 

Nei, jeg har ikke opplevd noe religiøst, for jeg er ikke religiøs, men ja, jeg har opplevd noe jeg vet at en kristen ville gitt gud æren for. Det er ingen spennende historie overhodet – ingenting "spennende" å fortelle –, men det var en veldig sterk opplevelse for meg, i positiv forstand. Det var rett og slett en søndag morgen i nitida at jeg lå og sov. Jeg drømte at jeg var i en jungel, på flukt fra noen som ville skyte meg. Dessverre gikk det slik til at jeg fikk en kule vel plassert i pannen min. Jeg døde. Dette fikk meg liksom til å våkne opp i drømmen. Det ante meg ikke at jeg drømte, fordi jeg trodde oppriktig talt at jeg var død. Det vil si at jeg kunne tenke; jeg kunne glede meg over det faktum at jeg var i ferd med å svinne hen og få svaret på Alt. En stund var det bare meg – eller min sjel – i et stort sort intet, altså langt hinsides vår fysiske virkelighet. Det føltes som om jeg dalte gjennom dette store tomrommet, og jeg var så lykkelig, og det føltes så godt! Jeg landet omsider på en blomstereng så vakker at jeg aldri vil klare å beskrive den for noen, men jeg har den i fantasien min og det er uendelig deilig! Ikke lenge etter at jeg hadde landet på engen, våknet jeg dessverre opp. Jeg fikk ikke svaret på Alt, men det gikk opp for meg at jeg måtte slutte å frykte døden. Selvfølgelig vil man alltid frykte den, men jeg har i hvert fall klart å utvikle et svært avslappet forhold til alt som har med liv og død å gjøre etter den opplevelsen.

[Snorre]

Diskusjon om hvorvidt religiøse opplevelser kan forklares vitenskapelig er splittet ut til en egen tråd. Den finner dere her.

 

Her holder man seg til topic!

 

Snorre

[Heilage]

Jeg er ikke religiøs.

 

Allikevel, en gang jeg kjørte snowboard i Alpene ble jeg påkjørt av en dame. I det halve sekundet jeg fløt opp ned i lufta følte jeg en enorm følelse inni meg. Kanskje var det noe guddommelig, kanskje var det panikk. Jeg var iallefall overbevist om at jeg skulle dø. Jeg fløy opp ned og hodet mitt traff bakken med et dunk uten like. Nakken var bare bristet, og jeg klarte meg bra, men det er ikke poenget. I det halve til ene sekundet jeg lå opp ned i lufta hadde jeg fullstendig null kontroll over kroppen min og hvor den gikk. Jeg kunne ikke gjøre noe som helst med hva som skulle skje med meg. Det var skummelt.

 

 

Det nærmeste jeg kommer.

[salah]

Diskusjon om hvorvidt religiøse opplevelser kan forklares vitenskapelig er splittet ut til en egen tråd. Den finner dere her.

 

Her holder man seg til topic!

 

Snorre

6614987[/snapback]

 

Hvor ble det av mitt innlegg?

[Bruker-33331]

Nei, ikke noe som helst

Men nå er jeg ikke oppvokst i ett religiøst hjem..

[sluffy]

Jeg er ikke religiøs.

 

Allikevel, en gang jeg kjørte snowboard i Alpene ble jeg påkjørt av en dame. I det halve sekundet jeg fløt opp ned i lufta følte jeg en enorm følelse inni meg. Kanskje var det noe guddommelig, kanskje var det panikk. Jeg var iallefall overbevist om at jeg skulle dø. Jeg fløy opp ned og hodet mitt traff bakken med et dunk uten like. Nakken var bare bristet, og jeg klarte meg bra, men det er ikke poenget. I det halve til ene sekundet jeg lå opp ned i lufta hadde jeg fullstendig null kontroll over kroppen min og hvor den gikk. Jeg kunne ikke gjøre noe som helst med hva som skulle skje med meg. Det var skummelt.

 

 

Det nærmeste jeg kommer.

6618536[/snapback]

Dette er vel noe som blir utløst av adrenalin. Når alt går i slow motion, du vet hva som kommer til å skje og at det kommer til å gjøre fryktelig vondt, men du er likevel likegyldig til det og bare venter på at det skal skje. Det halve sekundet varer også utrolig lenge.

 

Selvsagt benekter jeg ikke at det kan være noe annet du har opplevd, eller at du oppfatter det på en annen måte enn meg, men jeg synes forklaringen virker mistenkelig lik det jeg har opplevd i store deler av alle mine ulykker opp gjennom.

[Heilage]

Dette er vel noe som blir utløst av adrenalin. Når alt går i slow motion, du vet hva som kommer til å skje og at det kommer til å gjøre fryktelig vondt, men du er likevel likegyldig til det og bare venter på at det skal skje. Det halve sekundet varer også utrolig lenge.

 

Selvsagt benekter jeg ikke at det kan være noe annet du har opplevd, eller at du oppfatter det på en annen måte enn meg, men jeg synes forklaringen virker mistenkelig lik det jeg har opplevd i store deler av alle mine ulykker opp gjennom.

6629287[/snapback]

 

Du har på en måte rett. Men det jeg mente å få fram var at i det halve sekundet var jeg ikke lenger min egen herre. Da var det andre makter som bestemte.

[Zethyr]

Har krasjet i et tre med snowracer en gang, for noen år siden. Det var ikke fryktelig fort, og det gjorde overhodet ikke vondt. Det som gjorde at det fort kunne ha blitt tolket i en "religiøs" retning, er at jeg lukket øynene så jeg ikke skulle få granbar i dem. Når jeg så ble liggende under buska, glemte jeg å lukke opp øynene (kjente ikke om de var igjen eller ikke heller). En tanke som da fór gjennom hodet mitt var "Jaja; sånn var det å være død. Det var jo ikke så ille igrunn."

 

Jeg har også opplevd en billed-strøm som oppsummerer store deler av livet mitt i det jeg har vært i noe jeg har trodd var nær-døden-opplevelser.

 

Jeg legger ikke noen religiøs forklaring i det, men det ville nok ha blitt gjort om jeg hadde fortsatt noen år til på søndagsskolen.

[FJERNET111]

Nei, har aldri opplevd noe religiøst og vet vel egentlig ikke hva man skal legge i det begrepet (derav nei).

 

edit:

 

Ser at det var rettet mot de troende og da blir jo det hele litt enklere, men har aldri møtt noen som har bygget sin tro på opplevelser.

Endret 9. august 2006 av SBS

[Gjest Yoshi]

Nei, ikke som jeg kommer på.

 

Har jo såklart opplevd merkelige ting, men synes ikke man skal bli religiøs av å oppleve noe uforklarlig. Er jo f.eks. religiøse folk i klassen min som vet at jeg er ateist som ber meg forklare vitenskapelig (de tror jo selfølgelig at jeg som ateist tilber vitenskap og forskning -.-) hver gang det skjer noe uforklarlig. Som oftest klarer jeg det, men om jeg rett og slett må svare "vet ikke" får jeg det slengt i trynet at jeg har tatt feil og kommer til å brenne i helvete.

 

Så for å unngå at jeg selv blir sånn, vil jeg ikke ta noe uforklarlig som noe religiøst. ^^

[Gjest Yoshi]

Hvrofor ikke bare be de religiøse bevise sin religion?? Så vidt jeg vet er det ingen håndfaste beviser på noe som helst som står i bibeln??(sitter du fortsatt fast, ta en titt her(ganske gode argumenter synes jeg. SAmme hvor usaklige noen er:P ) Ingen kan gå på vann, våkne fra de døde eller helbrede noen bare ved å se på de...

6652019[/snapback]

Orker ikke anstrenge meg med drittungene.

 

Men her handler det om tro. Jeg velger å tro på håndfaste ting, andre velger å tro på andre ting. Det får være opp til hver enkelt. Så lenge ingen kaster rundt spørsmål og oppfordringer til å bevise hele tiden, kan man jo leve "i fred med hverandre".

[Jarmo]

Var topicen så vanskelig å førstå ? Har du opplevd noe religiøst? Fjernet flere off-topic innlegg nå.

 

Mvh

jarmo

[The Norwegian Pikie]

Veit ikkje om det var en relegiøs opplevelse, men det som skjedde var at jeg var ute å padlet elve kayakk.. Vi skulle prøve å surfe på ei stor valse, men jeg komm langt frampå og blei kasta rundt. Dette hadde jo skjedd tuden ganger før, men nå komm jeg meg ikkje ut!

 

Jeg husker at jeg slost som en vill for å komme meg ut av kayakken, men plutselig ga jeg bare opp, tanken på å dø var ikkje så ille, og alt ble hvitt. Du veit når du har igjenn øynene er alt svart, men det ble hvitt, men så av en eller annen grunn tok jeg skikkelig tak i kanten på kayakken og reiv meg ut.. Så komm de andre og dro meg opp, og jeg var like fin..

 

Uansett er nokk dette det nermeste jeg kommer.

Endret 13. november 2006 av The Norwegian Pikie

[JBlack]

Opplevd noe religiøst: nei.

 

Opplevd noe som man kan tolke religiøst: Da jeg hadde kyssesyken og skikkelig feber så jeg meg selv ovenfra. Mao. en ut av kroppen opplevelse. Velger å tolke det som feberfantasier.

[Propofol]

Veit ikkje om det var en relegiøs opplevelse, men det som skjedde var at jeg var ute å padlet elve kayakk.. Vi skulle prøve å surfe på ei stor valse, men jeg komm langt frampå og blei kasta rundt. Dette hadde jo skjedd tuden ganger før, men nå komm jeg meg ikkje ut!

 

Jge husker at jeg slost som en vill for å komme meg ut av kayakken, men plutselig ga jeg bare opp, tanken på å dø var ikkje så ille, og alt ble hvitt. Du veit når du har igjenn øynene er alt svart, men det ble hvitt, men så av en eller annen grunn tok jeg skikkelig tak i kanten på kayakken og reiv meg ut.. Så komm de andre og dro meg opp, og jeg var like fin..

 

Men det øyeblikke der jeg aksepterte å dø var vilt og har nokk merket meg, hugser også at jeg fikk en varm og god følelse. Og veit ikkje om dette er noe jeg innbiller meg nå, men mener og hugse noen stemmer.

 

Uansett er nokk dette det nermeste jeg kommer.

6691018[/snapback]

Det å akseptere døden er det mange som har opplevd. For en stund siden så jeg et spennende program på National Geograpic Channel om akkurat dette. I intervju med folk som har overlevd flystyrt, hjertestans og andre skrekkscenarioer der de var helt sikker på at de ville dø kom det frem at veldig mange av disse aksepterte døden. De følte at det var helt greit å dø, derfor kjempet de ikke mot døden. Mange av intervju-objektene hadde barn og familie, ingen av de var religiøse. Det er ingen som vet en vitenskapelig forklaring på dette fenomenet, men det finnes utallige eksempler på dette i bibelen faktisk.

 

Jeg er selv religiøs og velger å tro på vår herre. But don't get me wrong, jeg er ikke av den typen som sammenlikner alt det uforklarlige til bibelen. Det finnes alt for mange fanatikere på begge sider og jeg velger å ta avstand fra dette.

 

Selv har jeg ikke hatt noen spesiellt religiøse opplevelser, men har gått i menighetsbarnehagen der jeg fikk min barnetro. Denne har jeg ikke valgt å bryte, men jeg har heller ikke valgt å følge den til punkt og prikker. Jeg er medlem av statskirken men går ikke vanligvis i kirken, noe som jeg faktisk kunne tenkt meg å gjøre mer. For noen dager siden i en time (går ambulansefag) så sa læreren at vi skulle tenke på hva vårt yrke egentlig handler om. Vårt yrke handler om liv eller død, og dette forbinder jeg litt med religion på en uforklarlig måte.

 

På skolen hadde vi besøk av en ambulanse og to ambulansearbeidere. Vi fikk en fyldig gjennomgang av ambulansens utstyr og innhold. Det ble friminutt og nesten alle elevene gikk for å ta seg en røyk eller for å spise. Vi ble da to-tre elever stående igjen sammen med ambulansearbeiderne for å prate om alt mulig ambulanserelatert. Fødsel var temaet plutselig.. og da så jeg for meg alt griset og stresset det ville være å ta imot et barn i en ambulanse. Æsj.. tenkte jeg. Da spurte jeg hvordan de taklet en fødsel i bilen, svaret husker jeg ordrett i dag.

 

Ambulansearbeider 1: "Det å ta i mot et barn i ambulansen er det mest fantastiske vi kan gjøre"

Jeg: "Hvorfor det?"

Ambulansearbeider 2: "I ambulansen mister vi liv veldig ofte.. derfor er det å få et nytt liv i vår ambulanse helt ubeskrivelig"

 

..noe å tenke på.

Endret 10. september 2006 av eilertsen

[Isbilen]

Jeg har stått helt foran i midten på Iron Maiden-konsert på Roskilde. Det var religiøst så det holdt.