Mini-anmeldelse av det siste albumet du hørte

[Cuneax]

Jepp, jeg fant ingen tråd om dette, så jeg prøver å starte én.

 

Det siste albumet jeg hørte var Nine Inch Nails' "With Teeth". Kjedelig album, for mange platte låter. Trent Reznor har gått over fra sine fantastiske konseptalbum til et standard album med intet nytt fra Østfronten. Høydepunktene på albumet er faktisk bra, men ellers er det for kjipt. Høydepunkter: All the Love in the World, The Hand That Feeds og Right Where It Belongs.

 

3+

[Cuneax]

Bent - Ariels (2004)

 

Bent er blant de beste gruppene innen chillout/electronica/pop og dette albumet er intet unntak. Catchy og fengende slagverk sammen med varme og romslige basslinjer toppet med deilig vokal og herlige instrumentvalg gjør denne plata til nok et godt Bent-album. Dessverre mangler albumet de virkelig store låtene (som f.eks. "Private Road" og "Always" fra "Programmed to Love" og "An Ordinary Day" fra "The Everlasting Blink"), men helheten er likevel meget positiv. Albumet er kort og godt et friskt pust og litt mer fartsfyllt enn forgjengerne sine. Herlig!

 

4/5

[bleidd]

Orphaned Land - Mabool.

 

En slags etnisk metall. De er fra Israel, og du hører det, for å si det sånn. De blander sin egen kultur med god metall, og jeg synes resultatet er en god plate. Terningkast 4 fra meg.

 

(Fikk snakket med 3 fra bandet når de var i Oslo 5. mai. Kjekke karer med godt humør)

 

 

Edit: feil i link.

Endret 23. mai 2005 av Vandalen

[Erlendz]

Orphaned Land - Mabool.

 

En slags etnisk metall. De er fra Israel, og du hører det, for å si det sånn. De blander sin egen kultur med god metall, og jeg synes resultatet er en god plate. Terningkast 4 fra meg.

 

(Fikk snakket med 3 fra bandet når de var i Oslo 5. mai. Kjekke karer med godt humør)

 

 

Edit: feil i link.

Mabool er ett mesterverk!

 

Tenker jeg sier 5+ til den.

 

EDIT: Innlegg nr 1000!

Endret 23. mai 2005 av OterOter

[diversity]

Keane - Hopes and fears

 

Sinnsykt deilig og rolig album. Er enda ikke lei

Bedshaped anbefales.

 

5/6

[The_evil_blue_toad]

Anathema - A natural disaster

 

Et av de beste chillout albumene jeg har hørt. Er ikke sikker på hvordan jeg skal beskrive musikken, men en blanding av myk metal og electronica kan kanskje passe. Etter min smak er det ingen svake punkter på albumet, men kanskje det at et par sanger faller litt bak de andre.

 

Mine favoritter på albumet:

*Closer

*Are you there

*Pulled under at 2000 meters a second

 

Jeg gir albumet 5. Og skal innrømme at jeg ikke er langt ifra å slenge på sekseren.

Endret 23. mai 2005 av The_evil_blue_toad

[KimNK]

Taake - Bjoregvin

 

 

Nydelig BM-album, herlig og stemingsfullt, florerer av knallgode riff, vokalen er heller ikkje til å klage på. Et av dei nyare oldschool albuma som virkelig klarer å skape noko du ikkje har hørt tusen ganger før.

Òg det einaste albumet der eg har hørt munnharpe passe inn i ei BM-låt. =P

Ikkje fullt like bra som forgjengaren "Nattestid", men det skal litt til for å slå.

 

5-

Endret 23. mai 2005 av Satrucci_

[Elendil]

Keane - Hopes and fears

 

Sinnsykt deilig og rolig album. Er enda ikke lei

Bedshaped anbefales.

 

5/6

ditto

[Speik]

Da prøver vi oss på en uber-bump.

 

Spocks Beard - The Light (1995)

 

Spocks Beard er helt nytt for meg, så jeg begynte med debutskiva fra 1995. Førsteinnstrykket er en god musikalsk dybde og virtousitet på instrumentene. Albumet består av fire lange komposisjoner, den lengste er "The Water" på 22 minutter. Dette er progressiv rock med masse eksperimentelle låtstrukturer. Låtene virker litt vanskelige, og krever nok et par gjennomkjøringer til, men dette er definitivt tiltrekkende og interessant. Masse gode melodier og herlige instrumental-øyeblikk innimellom. "The Water" stikker seg frem som albumets høydepunkt (en virkelig god låt), mens "On The Edge" falt ikke i smak. De to andre låtene er jevnt over gode, med flere memorable øyeblikker. Jeg er mest usikker på vokalen, som høres litt streit ut. Finpolert og solid debutalbum dette her.

[Badering]

Teite cun :---(

 

Evening Chill / Montréal of the Mind - LE CORBEAU (2009) - B+

 

En plate med en veldig spennende estetikk. Mumlende vokal overlappet av et iblandt småbråkete, men alikevel pent shoegaze-inspirert gitarpsykedelia, eller rolig akustisk fingerspill med et visst særpreg og aura. Drømmende og ytterst suksessful plate fra Serena Manesh-gitaristen Øystein Sandsdalen, som balanserer fint mellom å skape et eget unikt utrykk og det med å se motiver og inspirasjon fra diverse band, gjerne hentet fra øya til venstre for oss eller jazzens noirverden. Dette er rett og slett meget pent og dystert, og definitivt en av de mest lovende albumene så langt i 2009.

 

Albumet på Spotify

[Jaffe]

Simple Minds - Empires and Dance

 

 

Jeg trodde først at Simple Minds var enda et middels 80-tallsband som først og fremst var kjent for singelen fra filmen "The Breakfast Club", "Don't You (Forget About Me)", men så viser det seg altså at det er et innflytelsesrikt post-punk/new wave-band, og da må det jo selvsagt sjekkes ut... Empires and Dance er det tredje albumet deres. De to første albumene er veldig punk/post-punk-inspirerte, mens dette viser en mye større fikling med elektronika og danserytmer. Et høyst fengende album; bassen og trommene skaper nesten alltid fengende grooves. Dette kombinert med atmosfærisk gitar og synth gjør det til flotte greier for min del i alle fall. Høydepunkter inkluderer "Today I Died Again", "This Fear of Gods" og "Constantinopel Line". 4/6.

 

Albumet på Spotify

Endret 30. mai 2009 av Jaffe

[mosleth]

Da prøver vi oss på en uber-bump.

 

Spocks Beard - The Light (1995)

 

Spocks Beard er helt nytt for meg, så jeg begynte med debutskiva fra 1995. Førsteinnstrykket er en god musikalsk dybde og virtousitet på instrumentene. Albumet består av fire lange komposisjoner, den lengste er "The Water" på 22 minutter. Dette er progressiv rock med masse eksperimentelle låtstrukturer. Låtene virker litt vanskelige, og krever nok et par gjennomkjøringer til, men dette er definitivt tiltrekkende og interessant. Masse gode melodier og herlige instrumental-øyeblikk innimellom. "The Water" stikker seg frem som albumets høydepunkt (en virkelig god låt), mens "On The Edge" falt ikke i smak. De to andre låtene er jevnt over gode, med flere memorable øyeblikker. Jeg er mest usikker på vokalen, som høres litt streit ut. Finpolert og solid debutalbum dette her.

Eg er señor Balasco - eg drikk mi mjølk med tabasco.

 

Elskar den plata. Neil Morse <3

[Speik]

Da prøver vi igjen å skape litt blest om denne tråden. Denne gang med en utrolig spennende anbefaling som mange burde sette seg ned med.

 

Harmonium - Si on avait besoin d'une cinquième saison (1975)

 

Hørte gjennom dette albumet på nytt i dag og følte en sterk kribling i fingrene. Dette er virkelig noe som er verd å skrive om. Albumets tittel oversettes til "If We Needed a Fifth Season", og det består av fem spor, ett for hver årstid pluss den 17 minutter lange "femte årstiden". Albumet plasseres ofte i progressive rock-kategorien, men denne platen er virkelig noe for seg selv. For det første er det ingen trommer. Lineupen er akustisk gitar, bassgitar, fløyte, piano og vokal, samt et og annet innslag av andre treblåsinstrumenter. Det som forbinder dette albumet med progrock er hovedsaklig de lange låtstrukturene, det høye ambisjonsnivået og det faktum at det er et konseptalbum fra Quebec anno 70-tallet.

 

Vokalisten synger varsomt på fransk, og fungerer (vertfall for oss som ikke skjønner et kleiva døyt fransk) mer som et instrument på lik linje med de andre i mixen. De fire første låtene gjengir stemningen i sine respektive årstider flott, albumet begynner oppløftende og forfriskende med vår og sommer, fortsetter mer nedtonet og langsomt gjennom høst og vinter, og deretter står mesterverket "Histories sans paroles" for tur. Som sagt er albumets siste spor et episk, 17 minutter langt verk som i tillegg til mye annet er så forbannet fantasifullt. Drømmende og stemningsfullt. Magisk, vil jeg nesten si. Den herlige fløyten tolker vakre melodier i selskap med akustisk fingerspill og et piano på samme nivå.

 

I løpet av de fire første sporene gir albumet meg et middels, helt greit inntrykk, men uten å gi de virkelig store opplevelsene. Disse er spart opp og plassert i rekke og rad på siste spor. Kanskje er dette en bevisst kontrast mellom våre jordlige fire årstider og den imaginære femte årstiden?

 

8/10

[Kakofoni]

Ô Paradis - Cuando El Tiempo Sopla

 

 

Ô Paradis er soloprosjektet til en spansk avantgardemusiker som kaller seg for Demian. Plata ble gitt ut i 2007 og jo, den er svært så unik. Den er det du får om du blander Tom Waits, Osvaldo Pugliese, dyster folkemusikk, tradjazz, moderne elektronisk musikk og filmmusikk, fremført med alskens merkelige og uttrykksfulle instrumenter og masse effekter. Mørk, cinematisk elektrofolk, kan man kalle det. Om man vil. Stemmen til Demian er veldig rolig og behagelig på en måte, men allikevel kan den låte svært aggressiv og truende, og den passer perfekt oppå disse sære, velproduserte lagene med materiale. Å synge på spansk gjør det hele ganske eksotisk, også.

 

Hvorvidt det er kvalitet gjennom hele plata, er en annen sak. Det er utvilsomt spennende og det er masse vanvittig kule partier som helt klart er veldig verdt å få med seg, men mange sanger er ikke like begivenhetsrike, og det trekker jo ned. Høydepunkter er f.eks. fjerdesporet "Guarida"s plutselige temaforandring midt inni sangen, og utvilsomt "Sexo a la Luna", som er en svært behagelig og utrolig melodramatisk ballade. Alle sangene er veldig stemningsskapende og om en er filmmusikkentusiast kan jo det være svært så interessant.

 

7,5/10

[Speik]

Det der hørtes meget interessant ut. Notert Jeg fortsetter med min utforskning av italiensk progrock:

 

Le Orme - Felona E Sorona (1973)

 

Le Orme virker veldig lovende og interessant. Jeg har nå hørt Uomo Di Pezza og Felona E Sorona. Sistnevnte gav definitivt et fantastisk inntrykk. Albumet er symfonisk og flott, stort på mange måter. Synther og effekter er mye brukt og bidrar til å gi en ganske space-rock atmosfære. Denne sounden understreker albumets konsept: to planeter, Felona og Sorona, som går i evig bane rundt hverandre uten å komme i kontakt. De to planetene er helt forskjellige, Felona er lykkelig og flott, mens Sorona er dyster og mørk. Det finnes en engelskspråklig nyutgave av albumet, men jeg hørte den italienske originalen, så jeg forstår ikke så mye mer av konseptet. Skjebnen til disse to planetene kommer likevel frem i musikken.

 

Musikken minner meg om albumet Wish You Were Here av Pink Floyd. Begge gir meg følelsen av å være svevende ute i verdensrommet. Begge albumene drives fremover av storslåtte synthesizere og til tider nærmest mekaniske lyder. Felona E Sorona gir meg altså en herlig stemning og gode assosiasjoner. Men der Pink Floyd er mer dvelende og simplistisk skyter Le Orme inn flere noter og har partier med hyppig skifter i tempo/takt osv. Musikken er jevnt over veldig gjennomført og solid. Melodiene er gode, og visse akkord-sekvensener og harmonier gav meg gåsehud. Førstesporet er ganske så enormt og inneholder mye av det vi får høre senere. Jeg vil med en gang trekke frem midtdelen av albumet, sporene "L'equilibrio" og "Sorona" som favoritter. Le Ormes storslåtte, elektroniske symfonier på dette albumet er noe jeg kommer til å høre igjen og igjen de neste dagene.

 

9/10

Endret 1. juni 2009 av Speik

[Jaffe]

Har et gjensyn med solodiskografien til Peter Hammill for tiden.

 

Peter Hammill - Nadir's Big Chance (1975, progressiv rock, proto-punk)

 

 

Peter Hammill gjemmer seg bak karakteren Rikki Nadir og pøser ut en mengde rotete, punkete låter, totalt ulikt hva han har gjort før. I grunn et friskt pust i portefølja hans som opp til dette punktet har bestått av mer eller mindre dødlig seriøse og melankolske album. Her slipper Hammill seg helt løs, og resultatet er altså ganske forfriskende. Det var det også på sin tid, og det var blant album som influerte punk-bevegelsen utpå andre halvdel av 70-tallet. Et punk-album er det likevel ikke, for det meste er det en samling av låter som ofte er vanskelige å sette i en spesiell bås. Her er det kort sagt mye rart, fra den punkete saker som tittellåta og "Nobody's Business", til mer eksperimentelle greier som "The Institute of Mental Health, Burning" og roligere saker. Forsåvidt et interessant album, men samtidig har Hammill album som er mye bedre enn dette, f.eks. det etterfølgende albumet "Over" som tar energien til dette albumet og kombinerer det med en sint og såret sinnstemning.

 

7/10

Endret 1. juni 2009 av Jaffe

[Speik]

The Pineapple Thief - Tightly Unwound (2008)

 

Dette må være det bandet jeg har lett etter lenge. Progressiv rock med atmosfæriske trekk fra post-rocken. Støyete, deilige gitarer og teksturaktig lydbilde. Tightly Unwound var det eneste albumet som lå på Spotify, men jeg skal definitivt skaffe hele katalogen, og det brennkvikt! Hele albumet er solid, ingen av sangene føles som fyllstoff og sporene glir nydelig over i hverandre. Et helhetlig skulpturert album med mange høydepunkter og en god del variasjon. TPT minner meg om Porcupine Tree anno Stupid Dream og Deadwing, noe som er meget positivt. Jeg er veldig imponert over vokalen, som er like nydelig som nevnte bands Steven Wilson. Tightly Unwound er melodisk til tider, og mer ambient andre steder. Til sammen ble dette en instant favorite.

 

9.5/10

[Speik]

Genesis - Selling England By The Pound

 

Visstnok et av de aller beste albumene fra rockehistorien. Jeg har hørt på albumet tidligere, men fikk inntrykket av at dette var "vanskelige saker". Og stemmer nok, regner med det vokser på meg. Jeg skjønner ikke helt at det er nr 3 på progarchives, men at det er et godt album er hevet over enhver tvil. Dette er mitt første møte med Genesis (foruten 80-talls radiohitene som alle har hørt) og jeg kan vel beskrive det som spennende. Man må definitivt være kjent med progrock for å like dette albumet. Man må kunne tåle hyppige skifter i takt og rytme, ørtogførti noter i rekke og rad og ville låtstrukturer som aldri låter som om de blir ferdige. Jeg føler meg mer enn "innvidd" i sjangeren og fikk veldig mye ut av dette albumet.

 

"Dancing With The Moonlit Knight" og "The Cinema Show" ble mine første favoritter. Førstnevnte er det første sporet på platen og fungerer veldig godt som en introduksjon. Vi hører mye psykedeliske gitarer og lyrikk inspirert fra engelsk folkediktning, og innimellom noen absolutt nydelige temaer. "Firth of Fifth", "The Battle of Epping Forest", og "After the Ordeal" er også knall. Men det er to sanger på dette albumet som jeg ikke likte, "I Know What I Like" og "More Fool of Me" (denne var direkte dårlig). På tampen får vi et fint gjensyn med et tema fra åpningssporet med "Aisle of Plenty". Pent strukturert, men de to nevnte sangene burde ikke blitt inkludert på plata, den er jo lang nok uansett. Jeg konkluderer derfor med: litt ujevn, men veldig givende for progrockere.

 

8/10

Endret 2. juni 2009 av Speik

[Jaffe]

Marillion - Fugazi (1984, neo-prog)

 

 

Jeg er ikke noen spesielt stor fan av mye av den såkalte neo-progen, og ironisk nok er det de "typisk 80-talls"-albumene med dundrende trommer, funky rytmer og klisjésynther jeg liker best innafor denne sjangeren. Gode eksempler er dette albumet, og Pallas' "The Sentinel". Nyere neo-prog syns jeg bare blir tamt og kjedelig i grunn. Her er det derimot mye bra. Albumet åpner sterkt med østlige trekk i Assassing, som raskt utvikler seg til en mer funky og fengende sak (spesielt refrenget, er et eller annet der, med trommerytmen eller noe, som er jævlig fengende). Videre går det slag i slag med atmosfæriske synther og noen geniale gitarsoloer her og der. Høydepunkter er "Jigsaw" og "Incubus", men ingen av låtene er spesielt svake. Kort sagt er det et solid album, men det er ikke noe spektakulært, bare en samling av mer eller mindre gode låter. Dette riktignok etter en 80-tallstilvenning når det gjelder produksjon og lydbilde.

 

7/10

Endret 2. juni 2009 av Jaffe

[Jaffe]

Genesis - Selling England By The Pound

 

Visstnok et av de aller beste albumene fra rockehistorien. Jeg har hørt på albumet tidligere, men fikk inntrykket av at dette var "vanskelige saker". Og stemmer nok, regner med det vokser på meg. Jeg skjønner ikke helt at det er nr 3 på progarchives, men at det er et godt album er hevet over enhver tvil. Dette er mitt første møte med Genesis (foruten 80-talls radiohitene som alle har hørt) og jeg kan vel beskrive det som spennende. Man må definitivt være kjent med progrock for å like dette albumet. Man må kunne tåle hyppige skifter i takt og rytme, ørtogførti noter i rekke og rad og ville låtstrukturer som aldri låter som om de blir ferdige. Jeg føler meg mer enn "innvidd" i sjangeren og fikk veldig mye ut av dette albumet. "Dancing With The Moonlit Knight" og "The Cinema Show" ble mine første favoritter. Førstnevnte er det første sporet på platen og fungerer veldig godt som en introduksjon. Vi hører mye psykedeliske gitarer og lyrikk inspirert fra engelsk folkediktning, og innimellom noen absolutt nydelige temaer. "Firth of Fifth", "The Battle of Epping Forest", og "After the Ordeal" er også knall. Men det er to sanger på dette albumet som jeg ikke likte, "I Know What I Like" og "More Fool of Me" (denne var direkte dårlig). På tampen får vi et fint gjensyn med et tema fra åpningssporet med "Aisle of Plenty". Pent strukturert, men de to nevnte sangene burde ikke blitt inkludert på plata, den er jo lang nok uansett. Jeg konkluderer derfor med: litt ujevn, men veldig givende for progrockere.

 

8/10

 

Veldig enig i omtalen. Spør du meg er albumets plass på progarchive-lista litt ufortjent (men ikke mye). Samtidig er det definitivt et album som vokser med hver gjennomhøring hos meg. Noen av låtene, spesielt "The Battle of Epping Forest", krevde en hel del gjennomhøringer her før de "datt på plass" . Er også enig i meningen din om de to korte låtene. More Fool Me høres sjelden heri alle fall. I Know What I Like går derimot greit. Denne var albumets single om jeg ikke tar feil, og da kan det hvertfall settes litt i perspektiv hvorfor de tok med en sånn kort og simpel låt på albumet.