Mini-anmeldelse av det siste spillet du spilte

[......]

En lignende tråd finnes for filmer man har sett, så hvorfor ikke ha en tråd hvor man kan gi en liten anmeldelse av det siste spillet man har spilt? 

Celeste
Nintendo Switch

Celeste er et plattformspill som på mange måter minner om Super Meat Boy, men det har nok nyvinninger til at det føles som det står trygt på egne ben. I dette spillet finner man også en overraskende god historie, om en jente Madeleine som bestemmer seg for å bestige fjellet Celeste. På veien møter man interessante karakterer og spillet tar for seg alvorlige temaer som er velskrevet og fungerer godt, og som for meg ble selve drivkraften til å fullføre spillet. Jeg ville se hvordan Madeline sin historie endte. 

Det som trekker ned er en noe ujevn vanskelighetsgrad. Spillet starter bra, og introduserer nye mekanikker i et passende tempo slik at man alltid får noe nytt å bryne seg på. Likevel er det slik at noen områder, eller rom, plutselig er veldig mye vanskeligere enn de før, og veldig mange av dødsfallene i min gjennomspilling kom fra noen få rom som jeg måtte prøve om og om igjen til det gikk på tålmodigheten løs. 
 

Spillet inndelt i 7 kapitler, og jeg avsluttet historien etter like mange timer. Men det er mange ekstra utfordringer etter at hovedspillet er ferdig, så for dem som virkelig blir hektet har Celeste mange timer med moro for pengene. Alt i alt er Celeste et frisk tilskudd til sjangeren, og et spill som passer perfekt til Switch siden det kan spilles i små omganger. Anbefales for de som liker en utfordring. 

[Schreiber]

Dragon Quest Builders

(Switch)

 

Dette spillet kom opprinnelig til PS4 og PSVita i januar 2016, altså for to år siden. Spillet er løst basert på Dragon Quest 1, men der den onde skurken vant, og ødela hele verden. Mange år er gått siden den gang, og de som overlevde har for lengst glemt hva "bygge" og "lage" betyr. De kan ikke engang fatte hvordan man tenner på en trepinne for å lage en fakkel, og langt mindre bygge opp verdenen igjen. Løsningen her kommer når en legendarisk bygger dukker opp. H*n kan tenke kreativt og bygge ting igjen, så h*n får i oppgave å hjelpe til med å bygge opp igjen hele verden og ta seg av slemmingen.

 

Mange har sammenlignet dette med Minecraft, og kanskje med relativt god grunn. Du får tidlig vite at du er en bygger, ikke kriger, så slossing er absolutt ikke din sterke side. Dette ser vi ofte med at når monstre angriper byen, vil alle som bor i byen hjelpe til med å beskytte den (med sistebossen i hvert kapittel som et unntak, der du sloss helt alene.) Men ulikt Minecraft er selve byggingen ganske enkel. Et rom må ha vegger som er to blokker høye, en dør og en lyskilde. Sleng på to madrasser, så har du et soverom. Et rom med en seng og bedre lyskilde vil endre rommet til et bedre soverom, og så videre. Byggingen er som sagt langt enklere enn Minecraft. Det betyr ikke at man ikke kan lage enorme byggverk om man vil, men det er liten vits i selve historien. Det er heller ikke noen vanlig multiplayer å snakke om her. Det nærmeste man kommer er å bygge ting på en liten tomt i en free build modus, der man kan laste opp det man har laget på tomten til communityet.

 

Men ulikt Minecraft fokuserer Dragon Quest Builders mye på historien, så man har hele tiden en grunn til å bygge i vei. Her har man mange NPCer som trenger hjelp til noe, og selv om de fire kapitlene er helt uavhengige av hverandre, føles det som om man går gjennom en større historie her. I starten bygger man i fred uten å tenke stort over hva som skjuler seg i resten av verden, men etterhvert som man bygger større byer til trekker man seg oppmerksomheten til sjefsmonsteret i kapitlet. Dette gjør at monstret vil sende flere og flere mindre monstre for å angripe byen din, så man får en avveksling fra å kun bygge og utforske.

 

Grunnen til hvorfor jeg anmelder dette nå er fordi det endelig er ute til Switch. Det i seg selv trenger ikke bety noe særlig, da det i bunn og grunn er samme spill vi har hatt i to år på PS4 allerede. Men Switch-versjonen bytter om en del på knappene, og har en og annen liten "quality of life" endring som gjør at spillet er mye bedre å spille. For eksempel er det vanlig å hoppe med B-knappen (eller X på PS4). I DQB på PS4 var denne satt til å åpne menyen, om jeg ikke husker feil. Dette er endret til å hoppe i Switch-versjonen. Vi bruker også Y-knappen nå til å angripe, i stedet for X, som på PS4. (eller rettere sagt firkant og trekant.) Det er en liten endring, men har mye å si, da det føles mye mer naturlig nå.

 

Grafisk ser det fortsatt nydelig ut, både i TV-modus og i håndholdt modus. Så liker man Dragon Quest og/eller Minecraft er dette absolutt et spill man bør få med seg, enten det er på PS4 eller Switch. Hvis jeg ikke hadde hatt noen av dem, ville jeg garantert gått for Switch-versjonen. PS4-versjonen ser kanskje litt bedre ut, men Switch-versjonen føles mye bedre å spille.

 

Eneste minuset jeg har så langt er at det andre kapitlet har en tends til å være svært bugget, faktisk så mye at du ikke alltid kan fortsette historien. Kort sagt dreier det seg om å finne noen folk å frakte dem til en sykestue, men det er slettes ikke alltid alle folkene faktisk er med i spillet. Hvis dette skjer må du nok starte hele kapitlet om igjen. Men det tar heldigvis ikke så lang tid å komme forbi buggen, så det er sterkt anbefalt å starte på nytt og håpe ting ordner seg hvis du møter samme bug som meg (og mange andre.) Jeg synes denne buggen er viktig nok til å nevne, men likevel ikke viktig nok til å droppe spillet.

 

Vurdering: 8/10

[Boss-Znakemaster]

PlayerUnknown's Battlegrounds

(Pc)

 

Premisset er utrolig simpelt i PlayerUnknown's Battlegrounds eller PUBG. Du starter rundene i en lobby på i skrivende stund 1 av 2 baner. Du kan spille solo, eller på opptil 4 personer på ett lag / squad. Man kan være opptil 100 personer per lobby og velge å spille i enten første eller tredjepersons perspektiv.

 

Om du spiller alene eller om du spiller ilag med venner i ett squad så er reglene alltid de samme. Alle 100 kommer inn over spillkartet via fly fra en tilfeldig retning hver runde. Man kan hoppe ut når man vil straks man kommer over land, men det gjelder å holde god kommunikasjon med squad for få en god start og gjerne planlegge hvor man skal lande.

 

 

Straks etter du har landet vil en hvit sirkel dukke opp på en tilfeldig plass på kartet i tillegg til en klokke som teller ned. Straks klokken har telt ned vil en blå sirkel fra ytterkanten av kartet komme gradvis innover mot den hvite sirkelen. Om du befinner deg på ytterkanten av den blå sirkelen så vil du ta skade. Når den blå og den hvite sirkelen møtes vil en ny tilfeldig hvit sirkel dukke opp innenfor den forrige hvite sirkelen og en ny klokke vil starte nedtellingen til når den forrige sirkel vil bevege seg innover.

 

Sirkelen vil holde deg i bevegelse mens du i tillegg må passe deg for fiender, sørge for å ha våpen, skudd, livpakker og eventuelt finne kjøretøy for å komme seg fram fortere.

 

Alle starter med blanke ark hver runde så straks man lander så gjelder det å være snar å finne seg våpen for å ha noe å kunne sloss tilbake med i tilfelle noen fiender landet på samme plass. Om en av dine lagkamerater blir skutt ned så må dem også da enten blø ut eller bli skutt mens på bakken for å være ute av runden. Om en av dem på ditt squad blir f.eks skutt ned gjennom ett vindu på avstand og du er i samme hus kan du hjelpe dem opp igjen. Tar du skade kan du fylle på livmåleren din med førstehjelpspakker, bandasjer, smertestillende og energidrikke.

 

Sirkelen vil fortsette å krympe inntil det tilslutt er bare plass til en person i sirkelen og de siste sirklene er alltids utrolig hektiske. Siste person / squad som står igjen kan juble over å ha fådd en saftig Chicken Dinner.

 

 

 

Grafisk er ikke PUBG spesielt imponerende. Det minner gjerne om noe fra PS3 generasjonen, men gameplayet er utrolig lett å bli hekta på. Du vil ofte ha runder hvor du samler våpen og stasj i 15-20m for å så bli overasket av ett squad som snek seg innpå. Det kan føles intenst til tider, nærmest som en skrekkfilm ettersom du vil tilfeldigvis oppleve å få bomberegn som kommer i nærheten av deg og da hører du ingenting og må gå i dekning. I tillegg vil lyden av biler og skudd alltid holde deg bevist på situasjonen da du aldri kan være for sikker hvor langt unna skuddene befinner seg eller om de bilene du hørte kjørte forbi eller om de parkerte i nærheten for å komme med ett bakholdsanngrep.

 

Jeg spiller hovedsakelig ikke mange multiplayer spill. Typiske FPS multiplayer spill fanger ikke interessen min slik som det gjorde før. Derimot PUBG er ett spill som jeg syns er både morsomt å spille i tillegg spennende å se streamere spille.

 

Vurdering: 8/10

[......]

Artig å se at andre bidrar med sine anmeldelser, alltid gøy å leste hva andre mener om spill. 

Game of Thrones - A Telltale Game Series
(PC - 2014)

Telltale gjorde braksuksess med Walking Dead (da spesielt sesong 1), men hva skjer når de skal ta fatt på universet til George R. R. Martin?

Spillet starter i en leir i nærheten av stedet der det berømte Red Wedding foregår, og vi følger familien Forrester. I motsetning til Walking Dead-spillene som har en tendens til å følge en eller få personer, får vi er kontrollere et stort rollegalleri, og familiemedlemmene (og en squire) oppholder seg i alt fra The North, til The Wall og Kings Landing, og vi får derfor stifte bekjentskap med både Jon Snow, Ramsay, Cercei med flere. Man skifter hyppig mellom ulike karakterer man styrer og får derfor sett mye av universet handlingen foregår i. 

Som i bok- og TV-serien er det slik at ingen er trygge, og utifra hvilke valg du tar kommer du til å oppleve at karakterer dør uten at du kan få gjort så mye med det. Noen av dødsfallene var sjokkerende, og dette gjorde historien mer spennende.

Når det kommer til selve spillingen så krever Game of Thrones tidvis vel lite av spilleren. Det er mange lange scener her hvor man gjør lite annet enn å velge ulik dialog, og selv om det er noen få ganger i spillet hvor man må trykke Q, E og så videre, så føltes dette spillet fra Telltale mest som en interaktiv film, mer enn hva Walking Dead gjorde. Spillet hadde tjent på å ha flere krigsscener eller andre scener med mer action. 

Spillet tok meg 12 timer å fullføre, og det endte med klare hint til en ny sesong. Denne er dessverre lagt på is enn så lenge, så det er kjedelig å ikke få vite hvordan det går videre med karakterene. Men alt i alt syns jeg Forrester-familien og deres historie var spennende, og passet godt inn i Game of Thrones / A Song of Ice and Fire-universet. 

Endret 22. februar 2018 av DKC

[Schreiber]

 

Fire Emblem Warriors

Switch

 

På samme måte som selve spillet, kan denne anmeldelsen enten bli veldig kort, eller veldig lang. For å ta den korte versjonen snakker vi om et Warriors-spill, der vi løper rundt på et stort område og denger noen tusen fiender om og om og om igjen. For å gjøre det litt mer variert har vi mange karakterer å velge i, en historie for å knytte alt sammen, og vi kan samle utstyr for å gjøre karakterene sterkere. Så vi kan banke enda sterkere fiender enda raskere. Gjenta til du er drittlei, og fortsatt har du mye igjen å gjøre. Det er og blir et Warriors-spill som Dynasty Warriors, Samurai Warriors og så videre, bare satt til Fire Emblem-universet.

 

Men som jeg sa kan denne anmeldelsen bli veldig kort eller veldig lang, akkurat som selve spillet. Vil du bare pløye gjennom den tvilsomme historien har du 15 - 20 timer foran deg. Kanskje mindre, hvis du er erfaren i slike spill, og spesielt hvis du spiller på lavere vanskelighetsgrad og/eller gir blaffen i å bygge opp karakterene dine. Strengt tatt trenger du bare noen få for å komme gjennom historien uten store problemer. Men hvis du vil gjøre absolutt alt du kan gjøre her, få alle karakterene til max level, få det beste utstyret og så videre snakker vi mange timer mer. Faktisk ti ganger så lang tid, og ennå er det mer DLC i vente. Grunnen til hvorfor det tar så vanvittig med tid er fordi det er mange karakterer å bygge opp, mye utstyr å samle, og veldig mange brett å fullføre. Historien i seg selv er ganske kort, men når man først har fullført den, åpner man en ny vanskelighetsgrad. Bare der har vi mer enn nok å gjøre.

 

Men vi har også en hel drøss History Maps, der vi velger brettene selv i hvilken rekkefølge vi vil (stort sett, skjønt noen er låst bak andre), og mange av disse har ulike kriterier for å kunne fullføres. Noen er ganske enkelt å banke så mange fiender som mulig på en viss tid, eller ta knekken på en boss eller to. Andre igjen krever at man bruker spesifikke karakterer, som for eksempel folk fra Nohr-siden i Fire Emblem Fates, eller folk som rir på hester, drager og så videre.

 

En ting jeg elsker med dette spillet er at det er et vanlig Warriors-spill på de fleste områder, men det bruker også en del strategi fra Fire Emblem-serien. Når vi drar inn i kamp vil vi ofte kunne se fiender med noen piler over seg. En rød sirkel med piler som peker opp betyr at fienden er godt beskyttet mot våpnet vi bruker, mens en hvis sirkel med piler som peker ned betyr at den er svak mot våpnet vårt. Det gjør at det er lurt å ha karakterer med så mange forskjellige våpen som mulig med seg i kamp. Om en fiende er svak mot økser, bytt til en karakter med øks. Er vi svake mot økser selv, bytt til en som ikke er det, og så videre. Men vi har som regel et stort område å sloss på, så det sier seg selv at man neppe vil klare å ta kontroll over alt sammen helt alene. Dette trenger vi da heller ikke, da vi lett kan pause spillet og gi ordre til de andre folkene på laget vårt, så de kan ta kontroll der vi ikke kan. Dette er kanskje spesielt viktig hvis vi må beskytte noen fort eller folk. Hadde for eksempel et oppdrag der jeg måtte beskytte tre fort samtidig, i tillegg til å gå på offensiven og denge fiendene og ta fortene deres. Dette kunne ha blitt slitsomt, men jeg lot noen av folkene mine beskytte fortene på egenhånd, så jeg slapp å tenke så mye over det. Strategien er ikke den dypeste, akkurat, men det gir en god følelse av å ha kontroll på en stor hær, i stedet for å bare være en vanlig soldat. Og tro meg, etterhvert vil du trenge all strategien du kan finne på for å klare deg. Mange har klaget over at spillet er for enkelt, men det gjelder bare i selve historien. Det blir mye vanskeligere etterhvert.

 

En annen ting mange har klaget over er at utvalget av karakterer er for kjedelig, og jeg er til en viss grad enig. Det er en del karakterer her jeg ikke liker spesielt, og det er mange fra Fire Emblem Fates og Awakening, de to nyeste spillene i serien. Dette er nok fordi mange som kjøper dette ikke har spilt de eldre spillene, men det er karakterer fra disse også representert. Men en bra ting er at det er veldig mange karakterer å velge i, og strengt tatt trenger man ikke fokusere på mer enn en håndfull av dem. Det gjør at man lett kan velge seg noen favoritter, og stort sett holde seg til dem. Hvis det er en karakter du ikke liker, er det som regel bare å overse ham eller henne.

 

Uff, kunne nok fort ha skrevet en mye lengre anmeldelse enn dette, men får heller avslutte med å si at jeg ikke var noen spesielt fan Warriors-spill før jeg fikk dette. Har prøvd noen Warriors-spill i ettertid, men ingen av dem falt i smal. Fire Emblem Warriors er derimot et av de beste spillene jeg har til Switch pr dags dato. Selve gameplayet burde vært ensformig, men det er nok variasjon til å holde det gående for meg. Enten det er å denge fiender på en bestemt tid, ta over en base eller to, sloss i en arean eller hva det nå enn er spillet vil ha meg til å gjøre, holder det lenge til å gi meg variasjonen jeg trenger. Har for lengst samlet en gjeng karakterer jeg stortrives med, og var ikke så lenge siden andre runde (av tre) av DLC ble sluppet, men enda flere karakterer og History Maps. Er ikke ofte jeg blir hektet på spill over lengre tid, og spesielt ikke hvis det ikke er et MMORPG. Men Fire Emblem Warriors er et spill jeg føler jeg savner, hvis jeg ikke har spilt det på noen dager. Strengt tatt ikke verst for et spill som kom for nesten et halvt år siden. Man kan trygt si jeg gleder meg til Hyrule Warriors på Switch.

 

Vurdering: 9/10

[......]

Hmm, har null forhold til Fire Emblem eller Warriors-serien men ble litt nyskjerrig nå. Kanskje jeg skal gi Hyrule Warriors en sjanse når det kommer senere.

[......]

Brothers: A Tale of Two Sons
(PC)

I påvente av A Way Out fant jeg ut at det var på tide å spille Josef Fares sitt forrige spill, og Brothers: A Tale of Two Sons er et utrolig godt spill som holder seg godt selv om det begynner bli noen år gammelt. 

Man styrer to brødre, samtidig, en med venstre spake og en med høyre, og dette tar litt tid å bli vant til. Ofte forvekslet jeg hvem som tilhørte hvilken stikke, men det er heldigvis nesten ingen monstre eller klipper man kan ramle utfor, så det førte sjeldent til at jeg døde. Dette er et kort historiedrevet spill der de to brødrene er på jakt etter noe som kan redde deres døende far. De to guttene legger ut på en reise i et mystisk og interessant landskap, der man klatrer i kjent Uncharted-stil, og løser noen få gåter her og der. Brødrene er ikke like gamle, så noen oppgaver kan kun den ene gjøre og omvendt. 

 

Spillet er delt inn i syv kapitler og de er variert nok i utseende og gameplay til at spillet holder interessen oppe hele veien. Det skinner igjennom at utviklerene er svenske, for landskapet er skandinavisk-inspirert og meget vakkert. Musikken og lyddesignet holder også høy kvalitet. I starten var det uvant at karakterene ikke snakker (de har et språk som kan minne om det man finner i The Sims), men etterhvert satt jeg pris på denne måten å formidle historien på. 

Er man på utkikk etter et kort og historiedrevet spill så anbefales dette spillet på det varmeste. Jeg tror jeg kommer til å huske de to brødrenes historie i lang, lang tid fremover. 

[GrinderX9]

Wolfenstein 2.

 

Ikke like bra som Wolfenstein new order.

 

6/10

 

 

(mini mini anmeldese )

[Schreiber]

Super Mario World

 

Husker jeg spilte dette da SNES var relativt ny, og storkoste meg hele veien. Dette var et av de få spillene jeg har spilt i løpet av over 30 år der jeg ikke brydde meg stort om å faktisk fullføre spillet, men heller hadde det moro med å faktisk spille det. Vi brukte i stedet det meste av tiden på å finne hemmeligheter, og siden dette var lenge før internett ble det selvsagt en del rykter om alt mulig. Alle ville jo være den første til å finne en ny hemmelighet, og hvis den var veldig vanskelig å finne og utrolig tøff, jo bedre var det.

 

Hopp frem til i dag, og jeg sitter med en SNES Classic Mini og storkoser meg med SMW. Det er gått forstyrrende lang tid siden jeg spilte det sist. Faktisk så lenge siden at det ikke er widescreen her. I stedet har vi en rekke rammer å velge i for å fylle venstre og høyre side av skjermen.Men interessant nok synes jeg det gir spillet en nydelig sjarm. Jeg valgte trerammer, og det passer perfekt til spillet. Grafisk ser det nydelig ut, og gameplayet er like bra som det var da spillet kom. Eneste minuset er at jeg ikke har spilt et 2D Mario på veldig lenge, så vanskelighetgraden er betydelig høyere nå enn det var "i gamle dager." Men pytt, har kommet til slutten av den tredje verden, og brettene blir på mange måter enklere og enklere, nå da jeg har kommet mer inn i dette og frisket opp kunnskapen.

 

Og ja, jeg er fortsatt bare i den tredje verden, men vi snakker et spill jeg spilte til døde da det kom. Denne anmeldelsen er ikke direkte rettet mot SNES Classic Mini versjonen, men mer spillet i seg selv. Spillet kom for nesten 30 år siden, men det er enkelte spill alle "må" ha spilt før de dør. Super Mario World er helt klart ett av dem. Ikke la deg skremme av alderen. 2D Mario er og blir 2D Mario. Grafisk ser de jo bedre ut i dag, men gameplayet er stort sett det samme siden Super Mario Bros 3. Det er ikke en negativ ting.

 

Vurdering: 9/10

[......]

SNES Classic Mini er på vei i posten, og Super Mario World er det første spillet jeg skal spille når den kommer. Gleder meg!

[Squish]

Stardew Valley (PC)

Koselig spill, med søte innbyggere. Gøy om man liker grinding og achieve goals. Kan bli en del repeterende etter 2 ingame år. Er ganske langt spill, men går helt fint an å ta lange pauser. Kan tilpasse gården sin og mange andre ting så det blir ditt eget. Er også mulig å adde mods fra Steam Workshop. Mye spill for liten pris (100,-)!

7,5/10

[......]

Stardew Valley (PC)

 

Koselig spill, med søte innbyggere. Gøy om man liker grinding og achieve goals. Kan bli en del repeterende etter 2 ingame år. Er ganske langt spill, men går helt fint an å ta lange pauser. Kan tilpasse gården sin og mange andre ting så det blir ditt eget. Er også mulig å adde mods fra Steam Workshop. Mye spill for liten pris (100,-)!

 

7,5/10

 

Stardew Valley er et av mine topp 10 spill og jeg elsker det, men er enig i kritikken du kommer med. Etter ett år eller to når man har fullført det som kan fullføres så er det lite insentiv til å fortsette. Er vel derfor jeg som regel starter på nytt har spilt "igjennom det" tre ganger nå. Helt sykt at hele spillet er laget av en mann alene. Ekstremt inspirerende. Blir spennende med nytt innhold snart, og ikke minst multiplayer. 

[......]

Final Fantasy XV
(PS4)

Uff, hvor skal man starte? Etter 17 timer kom rulleteksten gitt, og spillet var kortere enn jeg hadde trodd. Jeg gjorde 10 sideoppdrag i første halvdel av spillet før jeg innså at disse ikke var noe mer spennende enn en hvilken som helst quest i World of Warcraft. Hoved-oppdragene var derimot småspennende, og jeg likte Noctis og kompisene og samholdet deres. Dette var egentlig det eneste drivet til å fullføre spillet etterhvert. Kampsystemet var det som irriterte meg mest, det er ett av de verste jeg noen sinne har prøvd. Jeg fullførte spillet ved hjelp av to knapper jeg vekslet mellom mens jeg hele tiden savnet kampsystemene fra tidligere Final Fantasy-spill. For Final Fantasy XV er bare et Final Fantasy-spill i navnet. Det er lite som minner om tidligere perler fra spillserien. 

Vurdering: 4/10

[Schreiber]

The Mummy Demastered

 

For å ta det åpenbare først: Ja, vi snakker et spill basert på filmen The Mummy med Tom Cruise og Russel Crowe. Filmen som var ment å starte et delt Dark Universe med Dracula, Mummy, Frankenstein, Wolf Man og så videre, men var så ræva at den på egenhånd klarte å ødelegge hele konseptet. Og her har vi et spill basert på den. Det må jo bli bra?

 

Men for å ta det kort er dette basert på selve The Mummy franchisen, og ikke filmen i seg selv. Plottet er noe med at mumien har stukket av og vekket til live alt mulig av vandøde stygginger, så en av soldatene til Dr. Jekyl blir sendt for å ordne opp. Det er deg, det. Du spiller med andre ord ikke Tom Cruise, og spillet har veldig lite med filmen å gjøre. I stedet snakker vi et Metroivania-spill fra folkene bak Shantae, og da blir det jo straks bedre. Som i kjent vania-stil starter man med et lite maskingevær, men får bedre våpen og ferdigheter underveis, og vi bruker mye tid på å utforske grottene på egenhånd. Noen ganger er det ganske åpenbart hvor man skal gå, men man finner ofte steder man ikke kan gå ennå, fordi man ikke har det som trengs for å komme seg videre der og da. Da er det best å notere seg hvor man er, så man kan komme tilbake senere med bedre utstyr. Som i god, gammel metrovania-stil.

 

Kort sagt storkoser jeg meg med dette. Ja, det er basert på filmen, men det er ikke noe man bør legge seg opp i. Det betyr i hovedsak at du får ordre fra Russel Crow fra tid til annet, men ellers er det ren metrovania hele veien. Dette er fra folkene bak Shantae, og det vises. De har ganske bra erfaring med plattformspill og metrovania-spill, og de fleste spillene deres er svært bra. The Mummy Demastered er heldigvis ikke et unntak.

 

Vurdering: 9/10

[......]

Watch_Dogs
(PS4)

Et åpen verden-spill der ingenting i verdenen er særlig innbydende eller spennende. Hadde startet på dette for flere år siden og tenkte jeg skulle i det minste fullføre historien før jeg kvitter meg med det. Historien er helt ok, men ingen store dramatiske vendinger, og både helten og skurken er store skuldertrekk. Noen kule oppdrag, og hackingen er artig når man prøver å komme seg unna politiet eller infiltrerer en fiendebase. Men selve hackingen av systemer (mini-spill der man vrir på ulike punkter for å få et signal til å nå frem til et mål) var kjipt og repeterende. Alt i alt et temmelig dølt åpen verden-spill, og jeg fikk ikke mersmak og kommer nok ikke til å røre oppfølgeren. 
 

Vurdering: 5/10 

[......]

Owlboy
(Nintendo Switch)

 

Fikk dette spillet gratis på PC når det kom i forfjor, men fullførte det aldri den gang. Tenkte det ville være lettere å fullføre det på Switch, så kjøpte det der for to uker siden men ... gameplayet er rett og slett for kjedelig til at dette spillet fenger. 

Pixelarten, musikken, settingen med ugler og pirater, og hovedpersonen Otus som ingen har noe tro på er fantastiske deler av dette spillet. Men det hjelper lite når spillet føles så utrolig langdrygt og kjedelig. Man flyr, skyter, flyr litt til, skyter litt til, løser enkle puzzles, flyr litt til. Det blir raskt veldig repeterende, og dette ble derfor et spill jeg fullførte på trass, der jeg kjedet meg siste 5-6 timene av spillet. 

Kontrollene fungerer også dårlig på Switch kontra PC. Å sikte med mus på PC var enkelt, men på Switch ble dette bare et rot. 

Karakter: 5/10 

Endret 6. april 2018 av DKC

[Schreiber]

Lost Sphear

 

På mange måter et typisk JRPG fra et lite studio. Ting rundt omkring i verden (hus, folk, gjenstander osv) har begynt å forsvinne, og selvsagt er det bare en fyr som kan få alt tilbake. Legg til et tvilsomt imperie som vil styre verden og så videre, så blir historien kanskje litt i overkant fylt av klisjéer. Men pytt, sånt tåler man. Historien er likevel bra fortalt, og karakterene gjør en grei jobb. Spesielt hvis man slenger på en og annen WTF-moment her og der. Var lite overraskelser i historien, men likte den likevel.

 

Gameplayet er også ganske simpelt, men morsomt nok. Man styrer opp til fire folk på laget, og angriper i tur og orden. Det spesielle her er at man får "momentum charges" når man sloss, og man kan bruke disse ved å trykke en knapp til rett tid for å gjøre mer skade osv, og man kan slenge på ekstra skills på andre skills som aktiveres når man bruker nevnte momentum charges. For eksempel har jeg en momentum skill som gjør at fiendene tåler ild dårlig. Denne i seg selv er jo grei nok, men sleng den på en ildkule, så blir det jo straks ganske morsomt. En annen viktig ting er at alt er tur-basert, men karakterene kan bevege seg når de angriper. Det blir derfor svært viktig å finne rett plassering i kamp, både for å gjøre ekstra skade, og for å unngå å ta skade. En boss tidlig i spillet har en tendens til å løpe tvers over arenaen og gjør stor skade til alle som står i veien. Flytter man folkene så de står på siden av ham blir det jo en annen sak. Noen av folkene mine kan skyte fra avstand, og skuddene treffer alle fienene på en rekke. Her blir det da viktig å plassere dem så skuddene treffer på mange fiender på en gang som mulig.

 

Sånne småting gjør at kampene ikke er helt som i alle andre spill, spesielt med tanke på at fiendene gjør det samme som deg. De kan for eksempel slå en karakter og gjøre stor skade. Men slår de ham så han flyr bakover og treffer en annen, blir begge to ganske skadet. Når det blir mange fiender i kampene blir det dermed fort gjort å stresse med hvor man står, hvem man angriper, og så videre. Selv personer som kun angriper i nærkamp kan treffe flere fiender på en gang, men er det verdt det, når de andre fiendene er så nære? Spesielt bosser er interessante på grunn av dette. Har hatt bosser der jeg ble drept nesten momentant da jeg startet, men med bedre plassering av folkene mine hadde bossen ikke en sjanse.

 

Anyway, Lost Sphear er ikke det beste JRPGet du har spilt, og gjør strengt tatt ikke mye ut av seg. Men gir du det en sjanse vil du fort se at det slettes ikke er det verste spillet du har spilt heller. Faktisk er det en stor sjanse for at du vil stortrives gjennom hele spillet. Det har ikke en spesielt stor... noe som helst, faktisk, annet enn sjarm. Og det er jo noe av det viktigste.

 

Vurdering: 8/10

[Gunfreak]

Begynte å spille Ultimate general civil war igjen.

Har ikke spilt det siden det var i EA.

Men mesteparten av spillet er likt som det jeg skrev i denne sniktitten.

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1749700

[Schreiber]

 

HYRULE WARRIORS: DEFINITIVE EDITION

Switch

 

Jeg kunne ha skrevet en lang anmeldelse av dette, men på mange måter ville det bare blitt en reprise av anmeldelsen av Fire Emblem Warriors lengre oppe i tråden. Begge spillene er Warriors-spill, begge er basert på en eller annen franchise, begge har en drøss history maps eller adventure maps å leke med, begge har et rimelig stort utvalg av karakterer å velge i, og så videre. I stedet vil jeg fokusere mer på å sammenligne de to spillene mot hverandre, siden begge er på Nintendo Switch, og begge er relativt nye. Eller rettere sagt kom Hyrule Warriors først til Wii U, før vi fikk en ny utgave på 3DS. Noen ting fra Wii U-versjonen var borte i 3DS-versjonen, mens andre ting var lagt til. I Switch-versjonen har vi derimot absolutt alt fra begge versjonene med helt fra starten, inkludert alt av DLC.

 

I anmeldelsen av Fire Emblem Warriors gav jeg det småpene 9/10, og selv i dag mener jeg det er et av de beste spillene jeg har til Switch. Det er ikke perfekt på noen måte, men det meste av små feil og mangler er ikke store nok eller viktige nok til å trekke ned for meg. Noen karakterer er litt kjedelige, men de trenger jeg jo ikke spille som. Det er mye grått og brunt, men det passer til selve spillet. Alt i alt var Fire Emblem Warriors et fantastisk spill jeg koser meg med den dag i dag, nesten ett år etter release. Så med andre ord har Hyrule Warriors mye å leve opp til. Klarer det å levere sakene? Vel... ja. Og nei.

 

For å ta det positive først er Fire Emblem Warriors som sagt veldig grått og brunt. Hyrule Warriors har mye større fokus på farger, med alt fra grønne sletter til store palasser til, øh, brun ørken, og mye annet. Allerede på det første brettet i historien får vi sloss mot en svært boss, og ulikt Fire Emblem Warriors er det ikke bare å denge løs til han dør. Bossen kan rett og slett ikke skades før man har funnet en måte å stunne ham på, og selv da har vi bare en kort tid på oss til å denge løs før han våkner igjen. Bosser senere i spillet blir på mange måter bare enda bedre enn dette. Så langt er opplevelsen svært positiv.

 

Vi har også mange karakterer å velge i, og til forskjell fra Fire Emblem Warriors er de ikke alltid låst til et spesielt våpen. Link kan for eksempel bruke enten sverd eller tryllestav. Dog kan han ikke bytte våpen i selve kampen, bare før man starter. Men likevel, det gjør at karakterene kan få mer variasjon, så det blir ikke så ensformig å spille samme karakter i lengden. Nå synes jeg ikke dette var et problem i Fire Emblem Warriors heller, men positivt er det jo uansett. Karakterene føles også litt mer unike enn i Fire Emblem Warriors, både i selve utseendet og måten de spilles på. Linkle er utrolig raskt og fyrer løs med to armbrøster på en gang, mens Ganondorf er stor, treg og slår rimelig hardt med to store sverd. Link er totalt badass med sverdet sitt, og lever opp til forventningene om helten som redder verden om og om igjen, uten at han blir alt for kraftig heller. Liker at det er så stor variasjon i folkene. Stort pluss her.

 

Men... ja, det er et stort men her. Men... er spillet morsomt å spille i lengden? Det er det som er det absolutt viktigste for meg. Fire Emblem Warriors gjør en del ting, kanskje ikke direkte "feil", men ikke i nærheten av så bra som det kunne ha vært. Men det meste kan jeg glatt overse, fordi det er så morsomt å spille. Hyrule Warriors... not so much. For å være ærlig har jeg ennå ikke giddet fullføre historien, og har knapt begynt å noen adventure maps. Ikke har jeg tenkt å gjøre det heller. Dessverre er det alt for mange ting som irriterer vettet av meg her, noe som gjør at spillet rett og slett ikke er morsomt å spille. I Fire Emblem Warriors har vi full voice over på alle folkene, og de liker å rope ut alt mulig i kamp. Dette kan bli litt frustrerende til tider, men man hører hele tiden hva som foregår, og dt er lett å bytte til andre folk eller gi folk ordrer for å ordne opp når det er problemer et sted. "Allied base is under attack!" Greit det, da pauser jeg spillet, ser på kartet og sjekker hvem som er nærmest basen. Han eller hun blir så beordret til å dra dit for å ordne opp, noe de ofte klarer på egenhånd. Hvis de ikke gjør det kan jeg lett bytte til den karakteren og ordne opp selv.

 

I Hyrule Warriors foregår det aller meste av kommunikasjon nederst i venstre hjørne, uten noen som helst form for tale. Alt er ren tekst. Det i seg selv gjør at det kan være vanskelig å få med seg hva som skjer, men idiotene har en sterk tendens til å skravle om alt mulig tøv midt i kampene også. Jeg oppdager alt for ofte at jeg er omringet av noen titalls fiender, men spillet insisterer på at jeg skal stå i ro og lese dialogen til folk. Hvis jeg ikke gjør det kan jeg ofte gå glipp av kritisk informasjon. Faktisk har jeg hatt MANGE episoder der et oppdrag gikk helt fint lenge, bare for å feile helt ut av det blå. Tre basert tatt, er i gang med fjerde, Keep Boss dukker opp, jeg deng... Mission Failed. Hæ? Dette skjer veldig ofte, nettopp fordi jeg ikke hører en dritt, men er tvunget til å lese det som foregår midt i en kamp. Riktignok kan jeg starte fra forrige checkpoint, men alt for ofte fungerer ikke dette heller. Start fra checkpoint, løp rett mot fyren som er i trøbbel, feil oppdraget to sekunder etter. WTF?

 

Nesten verre er det når jeg får direkte feil informasjon på dette viset. "Zelda is in trouble! You need to help her!" Greit, jeg avbryter alt jeg holder på med, løper over halve kartet og finner Zelda stående alene i et fort uten noen som helst fiender i nærheten. WTF? Mange ganger har jeg brukt lang tid på å ta diverse fort rundt omkring på kartet, bare for å få en liten cutscene, og vips var alle fortene tapt rett etterpå. Morsomt. På toppen av det hele sliter spillet med å gi med informasjon raskt nok. Jeg dreper en boss, men får ikke beskjed om det før lenge etterpå, fordi det er så mange andre ting spillet skal fortelle meg. Dette igjen er jo svært kjipt når en av tingene jeg burde ha fått vite langt tidligere er når en karakter eller basen er i fare. "Zelda is in trouble!"... for fem minutter siden, og stakk nettopp av fordi jeg ikke reddet henne. Geezes...

 

Sorry, kanskje en litt lang rant der. Var bare så stor fan av Fire Emblem Warriors, og hadde håpet Hyrule Warriors skulle være i samme gate. Det er en del ting som er mye bedre her enn i Fire Emblem Warriors, men hva hjelper det når gameplay er så kjedelig? Når man har feilet tyve oppdrag uten å ane helt hvorfor er det lett å gå lei, dessverre. Vi får håpe Hyrule Warriors 2 blir bedre. Er strengt tatt ikke så mye som skal til før dette blir minst like bra som Fire Emblem Warriors, men som det er nå er det vanskelig å anbefale dette.

 

Vurdering: 5/10

[Schreiber]

Elder Scrolls Online (pr juni 2018)

(multiplatform)

 

Denne anmeldelsen kunne fort ha blitt veldig lang, så for å gjøre det kort er dette ikke en anmeldelse av Elder Scrolls Online i seg selv. Vil dere ha en kort anmeldelse av det kan jeg kort og godt si det var fullstendig ræva da det kom. Selv om jeg er en stor fan av franchisen klarte jeg ikke å like spillet da det kom på PC. Det var tvers gjennom gørrkjedelig å spille.

 

I stedet for å utdype det nærmere vil jeg heller fokusere på spillet pr juni 2018. Mye har skjedd siden launch, og det aller meste er svært forbedret. Da spillet kom var spillerne delt inn i tre forskjellige allianser basert på hvilken rase de valgte å spille. Alliansene er fortsatt her, men Tamriel er åpen for alle. I stedet har vi nå en helt ny begynnelse (i et fangehull, så klart). Det er lagt til og endret rimelig mye, og det er tydelig utviklerne har hørt på fansen og gjort det de kan for å gjøre spillet så bra som mulig.

 

Mer innhold har vi også, med to store expansions satt til henholdsvis Morrowind og Summerset. Disse fungerer som nye startområder, og har sine egne historier, achivements, huler, dungeons og så videre. Selv en ny klasse (warden) har de fått plass til etterhvert, i tillegg til et Champion system. Maks level på karakteren var i starten 50, og det er nok ikke blitt endret. I stedet starter vi med Champion Levels etter å ha nådd level 50, og disse brukes til å fylle ut stjernetegn for å få andre bonuser. CL fungerer på mange måter som vanlige levels, dvs man får experience og går opp i level på vanlig måte. I skrivende stund er maks CL 160 eller der i området, så å nå maks vil nok ta en stund, for å si det sånn.

 

Men at det tar en stund vil jeg si er positivt. Spillet var rimelig ræva da det kom, og jeg hadde avskrevet hele franchisen etter flausene Oblivion og Skyrim. Det skulle mye til for å få meg interessert igjen, men da jeg tok en sjanse og kjøpte Morrowind-expansionen til PS4 (med originalspillet inkludert) fant jeg et helt annet spill enn hva det var på launch. Nå skal det sies at jeg ikke er spesielt interessert i å spille med andre, men tar dette som et "ekte" Elder Scrolls. Det kryr av folk i byene, og jeg treffer stadig folk når jeg er ute på vandring. Men bortsett fra det er dette tvers gjennom et vanlig Elder Scrolls. Faktisk vil jeg ta det så langt som at da det ekte The Elder Scrolls VI ble avdekket på E3 i år ga jeg blaffen. Jeg trenger ikke Elder Scrolls VI. Elder Scrolls Online har gått fra å være et totalt, gjennomført makkverk til favorittspillet mitt i hele franchisen. Det er svært lenge siden jeg har kost meg så mye med et rollespill, og jeg kommer til å spille dette lenge etter at jeg er ferdig med Elder Scrolls VI. Det sier jo litt at jeg har abonnert på Final Fantasy XIV lenge, men nå abonnerer jeg på Elder Scrolls Online i stedet. Det er, for å si det mildt, et vanvittig bra rollespill i seg selv, og ser utrolig vakkert ut i 4K på en 40" TV. At det er andre spillere her er bare en bonus.

 

Vurdering: 9.5/10

 

Liker du Elder Scrolls, gjør deg selv en tjeneste og prøv dette nå. Det er LANGT bedre enn ved launch.