Er det en måte å bli kvitt gjenopplevelser?

[Laserbeam]

Litt bakgrunnsinformasjon.

 

Jeg ble operert for en tvilling-cyste for et par (/tre?) år siden. Det ble avgjort å ikke lukke operasjonssåret da den måtte gro "innenfra og ut". Og det var for stor sjanse for at det kunne komme tilbake en ny cyste hvis såret var lukket. Noen timer etter operasjonen så var det ei blodåre som sprakk og jeg blødde ganske kraftig. Heldigvis så lå jeg til overvåking på sykehuset, så personalet kom ganske raskt, legen ble tilkalt raskt mens sykepleierene prøvde å stoppe blødningen. Legen kom raskt, og fikk sydd igjen blodåren og blødningen stoppet. Jeg fikk en ganske kraftig panikkanfall under blødningen.

Jeg måtte bli på sykehuset et par dager til, for sikkerhets skyld.

 

En dag (etter at jeg hadde kommet hjem og var sengeliggende) så måtte jeg på do, jeg hadde fått streng beskjed om å ikke belaste såret for mye, jeg så en tskjorte på gulvet mot badet og skulle bare plukke den opp, såret sprakk og jeg begynte å blø ganske kraftig. Jeg var heldig at foreldrene mine var hos meg den dagen. Jeg besvimte flere ganger, og de fikk tilkalt en sykebil, og jeg ble hasta til akutten. Der måtte pappa hjelpe en sykepleier med å stoppe blødningen til en lege var ledig. Jeg ble da på sykehuset over natta.

Jeg hadde seinere flere kraftige blødninger (ikke like kraftig som de 2 første, men kraftig nok). For meg så var (og er) disse blødningene veldig traumatisk for meg. Og vær gang jeg for et lite sår og blør litt, så får jeg fullstendig panikk og tror at jeg skal blø ihjel. Jeg har ikke blødd ihjel enda.

Jeg får angst av all slags mulig småsår og hull (av en eller merkelig grunn). Og må nesten alltid ha på plaster, så jeg slipper å måtte se på såret ("ute av syn, ute av sinn"). Jeg renser alle småsår, som om det skulle ha vært operasjonssåret, fordi jeg er redd for infeksjoner, betennelser og andre komplikasjoner.

Personalet der jeg bor (jeg bor i en døgnbemannet omsorgsbolig), de som har en utdannelse som involverer sårstell, sier at det ikke er nødvendig å stelle et lite kutt med saltvann, barrierekrem osv. Jeg har fått såpas mye plaster fra kontoret der at jeg har fått beskjed om å kjøpe eget plaster.

 

I fjor sommer så fikk jeg kneskåla ut av ledd, det var en veldig intens smerte og jeg trodde jeg skulle dø. Jeg var redd for interneblødninger, at beinet måtte amputeres, at jeg aldri kom til å kunne gå igjen. Jeg var veldig redd, og hadde flere panikkanfall. Jeg ropte på Mamma (flaut ikke sant?), da vi var på campinga og jeg lå rett utafor campingvogna. Mamma, pappa, brodern og tante (fra en annen campingvogn) kom fort ut. Tante ville gi meg noen smertestillende, men jeg ville ikke ha, da jeg var redd for interne blødninger og for at jeg måtte operere, og var sikker på at man ikke kunne ta noen medisiner før en operasjon. Tante fikk til slutt overbevist meg at det ikke var noe farlig, så jeg fikk tatt en Ibux og en Paracet. Ambulansen kom etter ca 30/50 minutter, de kunne ikke kjøre før jeg hadde fått tilbake varmen i kroppen, da jeg var litt nedkjølt. Blodårene mine hadde trukket seg sammen så det var vanskelig å "finne dem" for å få morfin. Til slutt så fikk jeg morfin intramuskelært(?). Og det var greit at jeg hadde tatt en par smertestillende mens jeg lå på bakken. Kneskåla ble satt på plass på sykehuset, og jeg fikk rekvisisjon for å kjøpe en kne-ortese, og jeg begynte å gå på krykker samme dagen.

Etterhvert så begynte med behandling hos fysioterapeut, det gikk veldig fint og jeg kunne til slutt slippe krykkene å vanlig. Jeg hadde ofte vondt i kneet, selv om den var helt friskt, fysioterapeuten sa at det er fordi jeg er konstant anspent og må prøve å slappe av.

 

 

Etter alle blødningne og komplikasjonene med operasjonssåret, minne fra da jeg fikk kneskåla ut av ledd, samt de intense smertene, så sliter jeg med gjennopplevelser nesten daglig, ofte når jeg skal legge meg til å sove, eller når jeg våkner. Jeg sliter med nattlige mareritt, og har konstant vondt i nakke, rygg, albuene, håndledda, knea og anklene. Fastlegen sier at dette er fordi jeg er konstant anspent. Men jeg klarer sjeldent å slappe av. Men når jeg først klarer å koble ut, så er det en veldig deilig følelse.

Jeg har trossalt ikke blødd ihjel eller mistet et bein enda.

 

Jeg har prøvd å bruke Sobril og/eller Truxal, men dette hjelper kun på angsten, ikke på gjenopplevelsene eller "flashback"ene..

 

 

Dette virker sikkert som bare en bagatell iforhold til de som har opplevd krig og MYE værre ting..

[vidarkri]

Man skal ikke kimse av angst, den er veldig reell for den som opplever den. Men du trenger åpenbart terapi for å komme deg videre, jeg anbefaler at du tar dette opp med fastlegen din som kan henvise til spesialist.

[Sir-Allistair]

Du ble kraftig traumatisert av disse hendelsene, forståelig nok, og trenger antakelig lang tid for å komme over det som skjedde. Det vil nok bli bedre, men prosessen kan gå enda kjappere om du snakker med en spesialist (psykolog) minst en gang i uka.

[LarZen]

Støtter det vidarkri og Sir-Allistair skriver. Angst er plagsomt både psykisk og fysisk. Jo fortere du tar tak i det jo bedre.   

[technicality]

Sier meg enig med de over, samtaler med spesialist vil nok hjelpe deg, noe mirakelkur finnes nok ikke dessverre

[heblilla]

Kan jo kjenne meg litt igjen i angsten som oppstår ved kroppslige plager. Tror det er ganske vanlig å bli skremt av opplevelser av smerte og rennende blod osv. Den underliggende årsaken er som du sier, du tror du skal dø, og får panikk. Ingen vil jo dø.

Enig. Snakk om angsten. Hvorfor du har en tendens til å katastrofe-tenke ved sykdom som ikke er livstruende.

Du må kanskje lære deg teknikker for å berolige deg. Det kan være noe tillært, det at man alltid tror det verste. Overbeskyttende foreldre fx. Men det vet jeg ikke noe om. Bare spekulerer.  

[dag1234]

Jeg ville fått deg utredet for PTSD (posttraumatisk stressforstyrrelse). Det er mye som tyder på at du kan ha det.

 

Om det stemmer, er det i hovedsak to behandlinger som anbefales, og en som frarådes. 

Du kan be om å få kognitiv adferdsterapi, med det bør/må være med eksponering.

Om dette ikke fører frem, så sies det at en del får hjelp av EMDR.

Det vitenskaplige grunnlaget for EMDR, er dessverre ikke godt nok, og det kan være at du må lete litt før du finner noen som kan dette.

Psykodynamisk terapi har mindre virkning på PTSD, og jeg vi ikke anbefale denne terapiformen som monoterapi ved PTSD.

 

Det du absolutt bør holde deg unna er medikamenter, og spesielt benzo. Disse ser ut til å forlenge plagene og forkludre annen (og virksom) behandling.

 

Men, start med å bli skikkelig diagnostisert, så blir veien videre litt tydeligere.

[logaritmemannen]

For å bygge videre på dag1234s innlegg:

 

Du kan prøve Trauma Releasing Excersises (TRE) hvis du ikke får effekt av konvensjonell terapi. Denne metoden har et kroppslig fokus i stedet for et kognitivt et. Forskning har vist at det hjelper mot stress og traumer, men pr. dags dato er det ikke gjort veldig mange studier om TRE. Verdt å undersøke og evnt. prøve ut. 

[Laserbeam]

Har startet med kognetiv terapi i samarbeid med personalet der jeg bor. Det er mest sannsynlig emosjonelle traumer som jeg sliter med. Og en psykiatrisk sykepleier som har mye erfaring med PTSD i jobb sammenheng, mener at traumene mine ikke er alvorlige/kraftige nok til å vurdere en utredning.

 

Jeg tar ikke benzo preparater jevnlig (Sobril), men kun ved behov hvis det bygger seg opp for mye angst. Det går lenger og lenger tid mellom hver gang jeg tar eventuelt medisiner (Sobril og Truxal), forrige gang var på Lørdag, og før der igjen var det over en måned siden (forbyggende for tannlegetime) og før der igjen var det ca 4/6 måneder siden.

 

Førsteposten kan fremstå som mer alvorlig enn det egentlig er, da jeg hadde skyhøy angst da jeg skrev innlegget, og det kan ha kommet fram i innleggets innhold. Jeg har lest igjennom FP, og plagene er langt fra så alvorlig og fremtredende som jeg har skrevet der.

[technicality]

Har startet med kognetiv terapi i samarbeid med personalet der jeg bor. Det er mest sannsynlig emosjonelle traumer som jeg sliter med. Og en psykiatrisk sykepleier som har mye erfaring med PTSD i jobb sammenheng, mener at traumene mine ikke er alvorlige/kraftige nok til å vurdere en utredning.

 

Jeg tar ikke benzo preparater jevnlig (Sobril), men kun ved behov hvis det bygger seg opp for mye angst. Det går lenger og lenger tid mellom hver gang jeg tar eventuelt medisiner (Sobril og Truxal), forrige gang var på Lørdag, og før der igjen var det over en måned siden (forbyggende for tannlegetime) og før der igjen var det ca 4/6 måneder siden.

 

Førsteposten kan fremstå som mer alvorlig enn det egentlig er, da jeg hadde skyhøy angst da jeg skrev innlegget, og det kan ha kommet fram i innleggets innhold. Jeg har lest igjennom FP, og plagene er langt fra så alvorlig og fremtredende som jeg har skrevet der.

 

 

Kjempebra Gnålern!

Må innrømme at å lese denne posten din fikk meg til å smile, det er utrolig hyggelig å støte på mennesker som har så god kontroll på slike problemer.            STÅ PÅ!!!! 

[Laserbeam]

 

Har startet med kognetiv terapi i samarbeid med personalet der jeg bor. Det er mest sannsynlig emosjonelle traumer som jeg sliter med. Og en psykiatrisk sykepleier som har mye erfaring med PTSD i jobb sammenheng, mener at traumene mine ikke er alvorlige/kraftige nok til å vurdere en utredning.

 

Jeg tar ikke benzo preparater jevnlig (Sobril), men kun ved behov hvis det bygger seg opp for mye angst. Det går lenger og lenger tid mellom hver gang jeg tar eventuelt medisiner (Sobril og Truxal), forrige gang var på Lørdag, og før der igjen var det over en måned siden (forbyggende for tannlegetime) og før der igjen var det ca 4/6 måneder siden.

 

Førsteposten kan fremstå som mer alvorlig enn det egentlig er, da jeg hadde skyhøy angst da jeg skrev innlegget, og det kan ha kommet fram i innleggets innhold. Jeg har lest igjennom FP, og plagene er langt fra så alvorlig og fremtredende som jeg har skrevet der.

 

 

Kjempebra Gnålern!

Må innrømme at å lese denne posten din fikk meg til å smile, det er utrolig hyggelig å støte på mennesker som har så god kontroll på slike problemer.            STÅ PÅ!!!! 

 

Tusen takk. Er ikke morro når tankekjøret tar overhånd. Jeg pleier enten å skrive innlegg på dette forumet, eller i et eget notat jeg har på PCn. Er ganske greit å ha noe å se tilbake på å seinere tenke:

"Hvordan kunne jeg tenke dette? Det er tydelig at ting har blitt bedre og det var dumt å gi opp da."

 

Hvis man gir opp så mister man muligheten for bedring, bedringa kommer. Selv om ting kan virke ganske mørkt, så blir det bedre etterhvert. Det kan da, dager, uker, måneder og til og med år. Og etter en lang tid (f.eks 3-4 år) så kan man se tilbake og tenke:

 

"Jeg er jaggu glad jeg ikke ga opp. Ting ble visst bedre etterhvert."

 

Jeg er klar over at dette ikke gjelder alle, men dette er ihvertfall min egen erfaring når det kommer meg selv.

 

Å ha noen å snakke med / hjelpe med å distrahere tankene er en veldig god ting. Man trenger ikke nødvendigvis å snakke med en psykiater/psykolog, men noen som forstår situasjonen din og kanskje har egen erfaring/synspunkter om situasjonen.

 

Jeg er veldig heldig å være tett knyttet til familien og har endel nære venner som jeg kan prate ut ting med. Jeg er også heldig å bo i en døgnbemannet omsorsbolig hvor det jobber veldig dyktige og omsorgsfulle helsepersonell.

Jeg har også hatt veldig god nytte av støttegruppe, en ganske grei måte å komme seg ut hvis man ikke har noen annen mulighet.

Situasjonen min er helt anderledes enn den var for si 5-6 år siden. Jeg sliter fortsatt endel med angst og sånt, men ikke på langt nær så mye som ved 5-6 år siden.

[Laserbeam]

Siden gjenopplevelsene og angsten relatert til dem nærmest ødelegger hverdagen, så skal jeg snart til fastlegen for å få henvisning til psykolog.

Jeg ikke får gjort de tinga jeg har lyst til, og jeg kommer meg lite ut på felles skogsturer og turer, da jeg velger å bli hjemme pga frykten av at noe skal skje. Jeg sover dårlig og sliter endel med angst igjen.

[Kenny Bones]

Jeg må bare spørre, trener du? Og spiser bra?

 

Jeg har selv slitt med angst hele livet, men en ting jeg definitivt har lagt merke til er at trening og et godt kosthold virkelig utgjør en vanvittig forskjell! Det baller på seg med gode effekter, du har mer overskudd, mer testosteron og føler deg sterkere og mer mandig.

 

Selv sliter jeg veldig lite med angst for tiden etter jeg begynte å trene. Og det er bare kroppsøvelser hjemme! Er ikke på noe treningssenter.

[Laserbeam]

Har fått tilbud om behandling fra personalet der jeg bor, kognetiv terapi i kombinasjon med eksponeringsterapi. Jeg må rett og slett bli vandt til å bruke knea ingen, og prøve å ikke være engstelig for at knea knekker sammen hvis jeg bruker dem for mye. Knea er helt fine, og har vært på mange tunge skogsturer som har gått helt fint.

 

Har også starta med kjøkkentjeneste for å bli flinkere for å lage mat og kjøkkenhygiene, samt jeg lærer å bruke kniver på nytt (eksponering), så jeg ikke er redd for å kutte meg og blø endel.

 

For hver tur jeg er på så går det bedre og bedre, og jeg blir bittelitt mindre engstelig for hver gang. Selv om det ikke virker sånn når jeg er tilbake fra turen, er helt utslått og sover i 3-4 timer etter turen. Neste tur går da enda litt bedre.

 

Starta med kjøkkentjeneste 3 dager i uka, men det ødela meg nesten, da det ble alt for mye på en uke, så har avtalt å ha kjøkkentjeneste en gang i uka, og jeg skal bli med på alle ukentlige fellesturene (én tur i uka).

 

Jeg er heldig som bor i en døgnbemanned omsorgsbolig med veldig dyktig personal.