Kampen for det tredje mobilnettet

[Gjest Slettet-376f9]

Kampen for det tredje mobilnettet er en Telekom-farse som har blitt spilt i nesten tyve år. Det foreløpig siste kapitlet er at Mobile Norway stenger ned sitt nett den 1.4.2015. I mellomtiden kan vi sette oss ned og vente på Godot, unnskyld ICE, som vil være oppe og gå om ca ett år.

Regjeringen har kommet og gått, mens myndighetene har vært på jakt etter det tredje nettet, nettet som skal gi oss konkurranse og lavere priser. Akkurat som om ikke ChiliMobil og de andre har gjort den jobben for oss.

Med forbehold om at jeg husker riktige årstall, ser historien omtrent slik ut:

Kapittel 1: Telia

På slutten av nittitallet var mobilverdenen kommet så langt at det skulle deles ut lisenser for GSM på 1800 båndet. En auksjon ble avholdt, og vinnerne var Telenor, NetCom og Telia. Ja, du leste riktig, Telia. Svenskene altså.

Telia fikk altså en egen lisens for GSM1800. At NetCom og Telenor fikk også lisenser i samme slengen, betød ikke dette noe annet enn at de fikk øket kapasitet i radiohoppet, noe de hadde god bruk for på den tiden.

Lisensen ble aldri tatt i bruk. I stedet for å starte på bar bakke med å bygge nett, organisasjon og kundemasse valgte de å kjøpe NetCom rett foran fingrene på TDC i 2000.

Gjennom å velge denne fremgangsmåten svarte Telia et betinget nei på et viktig spørsmål: trenger man egentlig å bygge eget nett? Da UMTS-lisensene ble delt ut i Sverige fikk de ingen egen lisens, og de valgte i stedet å bygge ut nett sammen med konkurrenten Tele2. Og i 2011 annonserte de at de ville slå sammen sitt danske nett med nettet til konkurrenten Telenor.

Kapittel 2: Tele 2 og Broadband Mobile

Ca år 2000 var det duket for en ny auksjon, UMTS. Igjen fikk NetCom og Telenor lisens, mens Tele2 og Broadband Mobile fikk de to siste lisensene. Du snakker, fire lisenser i hele, lille Norge.

Broadband Mobile gikk dundrende konkurs og tok en tidlig exit fra markedet.

I motsetning til Broadband Mobile, bygget Tele2 faktisk et nett, og det ble satt opp ca 20 basestasjoner i Oslo. Mange av disse ble revet eller tatt over av andre aktører. Én sitene står fortsatt; du kan se den på en av lavblokkene ikke så langt unna Shellstasjonen på Haugenstua.

Etter en del om og men bestemte Tele2 seg for å legge ned UMTS-satsingen, og kjøpe seg ut av konsesjonen gjennom å bidra med et stort antall millioner kroner til statskassen. Til tross for dette kom de tilbake som mobiloperatør noen år senere, gjennom å bli 50 % deleier i selskapet Mobile Norway.

Kapittel 3: Teletopia

En vakker Januarmorgen i 2003 hadde jeg vært og gitt blod hos Røde Kors i sentrum av Oslo. Litt uvel etter blodtappingen blir jeg sittende en stund og vente mens jeg får tilbake kreftene. Som alltid sitter jeg og fikler med mobilen min og et søk etter nett avslører den kryptiske koden 242-03. Teletopia var på lufta og jeg hadde tatt inn siten borte på den gamle gassverkstomta.

Mange hadde ønsket å bli det tredje nettet i Norge, og selskapet til Robert Hercz hadde store ambisjoner da de fikk konsesjonen i 2002. De startet opp med kommersiell drift høsten 2003, med et nett som dekket Oslo og klattvis i Bærum. De fikk en nasjonal roamingavtale med Telenor, som gjorde at kundene kunne bruke telefonen i hele landet.

Teletopia overdro mobilvirksomheten til MTU i 2005, etter at det i grunnen ikke hadde skjedd så mye etter lanseringen. Driften hos MTU ble i praksis lagt ned høsten 2007, og gjenoppsto på nyåret 2008. Driften var imidlertid preget av en anselig mengde plunder og heft, både på support- og nettsiden, og i november 2008 var det endelig slutt for denne operatøren. Takk og pris vil mange si.

MTU/Teletopias nett var på sett og vis avansert, på to måter, ved at det tilbød tjenestene NITZ og Celleinfo. NITZ (Network Integrated Time Zone) sørger for at klokken på mobiltelefonen alltid viser rett tid, dvs systemtiden, mens Celleinfo viser hvilken celle (men ikke nødvendigvis basestasjon) brukeren er koplet til. Dette gir abonnenten viss indikasjon på hvor han befinner seg og danner grunnlag for utvikling av avanserte posisjonsbaserte teletjenester.

Hvis MTU ikke hadde kastet inn håndkledet i 2008 er det likevel tvilsomt om de kunne ha overlevd særlig lenge. Et GSM-1800 nett har relativt kort geografisk rekkevidde og kan ikke tilby de datahastighetene kundene forventer i dag. I dag fases også GSM-1800 ut ved at frekvensene gradvis overtas av 4G.

Kapittel 4: Tre (3)

Til tross for en imponerende innsats i Danmark og Sverige kom de aldri i gang i Norge. Årsaken til dette var blant annet kapitaltørke som følge av store nødvendige investeringer i Danmark og Sverige. I 2011 leverte de inn lisensen og ga på den måten opp i Norge.

3 ble altså taperen i konkurransen om å bli den tredje mobiloperatøren i Norge. Mens 3 satt i garderoben og ventet på penger, vokste hovedkonkurrenten Network Norway gjennom en kombinasjon av organisk vekst og oppkjøp av blant annet OneCall og Lebara (MyCall). I et marked preget av oppkjøp og konsolidering kom 3 til slutt til den konklusjon at det ikke ville lønne seg å starte på scratch, og til slutt var tiden altså løpt fra dem. Network Norway hadde vunnet.

Jeg tar sjansen på å gjenta meg selv ved å gjengi en «nekrolog» jeg har publisert tidligere på dette forumet, i den grad det er mulig å lage en nekrolog over noen som aldri har levd.

Historien begynner en gang tidlig på 2000-tallet. Da ble det delt ut fire lisenser for 3G-mobilnett. Den ene operatøren, Enitel, gikk konkurs og lisensen ble etter hvert tildelt 3. Dette skjedde så vidt jeg husker, i 2003. Noen i 3 måtte ha regnet på det og kommet frem til at det ville lønne seg å bli mobiloperatør, eller som noen hevder, bli kjøpt opp senere.

Vi spoler 3 år fremover. En sommerdag i 2006 sitter jeg på kontoret på Helsfyr og søker etter mobile nettverk. I tillegg til Telenor, Netcom og Teletopia dukker den mystiske koden 242-05 opp på displayet. En rask utsjekk mot Geir Løvnes i Network Norway resulterte i et testabonnement og bekreftelse på at Network Norway var i ferd med å bygge nett. Jeg hadde tatt inn én av tre sendere, nemlig den som stod på Netcoms gamle bygg på Økern.

Og 3 hadde fortsatt ikke gjort noen verdens ting.

Mobile Norway, derimot, aksellererte. Gjennom organisk vekst og oppkjøp av et par tre mindre tilbydere bygde de seg opp en formidabel kundemasse. De slo først av GSM-nettet i 2007, slo det på igjen i 2008, og skaffet seg etter hvert en 3G-lisens. I desember 2009 installerte de en testsender på Helsfyr, som kunne levere 21 mbit/sek. He-he, det var jeg som ferska dem og tipset pressen.

Og 3 var fortsatt i garderoben.

I desember 2010 sitter jeg på 491-bussen. Idet vi passerer senderen på Karihaugen, laster jeg ned med 4 mbit/sek. Mobile Norway (dvs det nye nettselskapet til Network Norway) har blitt voksne på 3G. Litt etter jul har de et 3G-nett som dekker hele Oslo og nedre Romerike. Og det vokser dag for dag.

Mens 3 har hatt pissepause, har Mobile Norway stille og rolig blitt det som 3 hadde ønsket å bli hele tiden. En seriøs utfordrer på 3G-mobiltelefoni og mobilt bredbånd. Riktignok har de et GSM-nett noen steder, men sjekk hva som står om dem på Wikipedia. I denne artikkelen, som jeg vet har blitt redigert på rimelig høyt hold i Network Norway, står det at de satser på 3G også på 900-båndet. Trolig er det bare et tidsspørsmål før de forlater GSM-teknologien og migrerer over til ren 3G.

Og 3? Kanskje de drømte om å bli kjøpt opp? Kanskje de ønsket å Kjøpe Mobile Norway eller Tele 2, eller kanskje begge? Uansett så er de borte nå. Mens de vandret mellom garderoben og pisserenna ble plassen deres overtatt av Network Norway.

Kapittel 5: Mobile Norway

Mobile Norway er kjent som pucken, du vet, hun som går fra kølle til kølle. Mobile Norway var inne i mange eierkonstellasjoner, og endte til slutt opp med å bli eiet av Tele2. Tele 2 er i ettertid kjent som operatøren som ikke ville ha eget nett, og helst ikke ville være operatør i det hele tatt.

Etter å ha startet et testnett i 2006, startet de full drift i 2009. I årene fram til 2013 ekspanderte de voldsomt og hadde etter hvert lisenser på både 900 og 2100 båndene, som ble brukt til 2G og 3G.

Ved den store frekvensauksjonen i 2013 fikk Tele2 "dessverre" ingen frekvenser. Utad var dette en katastrofe for Tele2, som derfor "ble nødt" til å stenge nettet sitt og la seg selge til NetCom.

Dette var selvsagt et nøye regissert spill. Tele2 hadde vært i spill i mange år, og Tele2 lette febrilsk etter et påskudd til å trekke seg med æren i behold. Gjennom å "tape" frekvensauksjonen i 2013 fikk de påskuddet de trengte.

Kapittel 6: ICE

Tja, er det så mye å si om ICE, da? De har et lass av frekvenser som de skal bruke til å bli en ren 4G operatør. I øyeblikket sitter de og venter på at nettet skal bli ferdig, og ikke minst at det skal bli mulig å overføre tale i nette deres. Det er forventet at de skal være operative en gang i 2016.

Hvis de ikke går konk i mellomtiden.

Oppsummering:

Bygde ikke: Telia, Broadband Mobile, 3

Bygde, trakk seg før operativ drift: Tele2

Bygde, la ned: Teletopia, Mobile Norway

Venter på: ICE

[Kynxx]

Det er sikkert hyggelig med alle de forskjellige nettene i Norge og all infrastrukturen, men jeg har en naiv drøm om at alle operatørene selger infrastrukturene sine til staten, eller oppretter et felles selskap alle har like store eierandeler av som eier infrastrukturen, åpner for full roaming sånn at man går på tvers av nettverkene etter hvor man befinner seg og har dekning, så leier alle operatørene kapasitet til en pris som kan forsvare fornuftig utbygging og gir 100% dekningsgrad på alle frekvensbånd og klare kapasitetskravene for fremtiden. 450, 800, 900, 1800, 2100 og 2600 MHZ kan da bli brukt til 5G der alt blir emigrert til felles standard på teknologisiden med dertil passende produktgrupper som telefoni, mobilt bredbånd og muligens multicast for radio/TV.

 

Det hadde krevd fullstendig omstilling for alle selskaper og ny tankegang, men det kan la seg gjennomføre om man kommer frem til en avtale mellom alle operatører, så kan de konkurrere seg imellom på produkt og tjenestesiden og fokusere 100% på dette. Så kan det enkeltstående selskapet i sameie mellom alle operatørene drifte nettet og bygge ut i fred på alle lokasjoner. Noen steder med tap, andre med enorm gevinst.

 

Dette er mitt fremtidsønske og visjon.

[Gjest Slettet+6132]

 

Kampen for det tredje mobilnettet er en Telekom-farse som har blitt spilt i nesten tyve år. Det foreløpig siste kapitlet er at Mobile Norway stenger ned sitt nett den 1.4.2015. I mellomtiden kan vi sette oss ned og vente på Godot, unnskyld ICE, som vil være oppe og gå om ca ett år.

Regjeringen har kommet og gått, mens myndighetene har vært på jakt etter det tredje nettet, nettet som skal gi oss konkurranse og lavere priser. Akkurat som om ikke ChiliMobil og de andre har gjort den jobben for oss.

Med forbehold om at jeg husker riktige årstall, ser historien omtrent slik ut:

Kapittel 1: Telia

På slutten av nittitallet var mobilverdenen kommet så langt at det skulle deles ut lisenser for GSM på 1800 båndet. En auksjon ble avholdt, og vinnerne var Telenor, NetCom og Telia. Ja, du leste riktig, Telia. Svenskene altså.

Telia fikk altså en egen lisens for GSM1800. At NetCom og Telenor fikk også lisenser i samme slengen, betød ikke dette noe annet enn at de fikk øket kapasitet i radiohoppet, noe de hadde god bruk for på den tiden.

Lisensen ble aldri tatt i bruk. I stedet for å starte på bar bakke med å bygge nett, organisasjon og kundemasse valgte de å kjøpe NetCom rett foran fingrene på TDC i 2000.

Gjennom å velge denne fremgangsmåten svarte Telia et betinget nei på et viktig spørsmål: trenger man egentlig å bygge eget nett? Da UMTS-lisensene ble delt ut i Sverige fikk de ingen egen lisens, og de valgte i stedet å bygge ut nett sammen med konkurrenten Tele2. Og i 2011 annonserte de at de ville slå sammen sitt danske nett med nettet til konkurrenten Telenor.

Kapittel 2: Tele 2 og Broadband Mobile

Ca år 2000 var det duket for en ny auksjon, UMTS. Igjen fikk NetCom og Telenor lisens, mens Tele2 og Broadband Mobile fikk de to siste lisensene. Du snakker, fire lisenser i hele, lille Norge.

Broadband Mobile gikk dundrende konkurs og tok en tidlig exit fra markedet.

I motsetning til Broadband Mobile, bygget Tele2 faktisk et nett, og det ble satt opp ca 20 basestasjoner i Oslo. Mange av disse ble revet eller tatt over av andre aktører. Én sitene står fortsatt; du kan se den på en av lavblokkene ikke så langt unna Shellstasjonen på Haugenstua.

Etter en del om og men bestemte Tele2 seg for å legge ned UMTS-satsingen, og kjøpe seg ut av konsesjonen gjennom å bidra med et stort antall millioner kroner til statskassen. Til tross for dette kom de tilbake som mobiloperatør noen år senere, gjennom å bli 50 % deleier i selskapet Mobile Norway.

Kapittel 3: Teletopia

En vakker Januarmorgen i 2003 hadde jeg vært og gitt blod hos Røde Kors i sentrum av Oslo. Litt uvel etter blodtappingen blir jeg sittende en stund og vente mens jeg får tilbake kreftene. Som alltid sitter jeg og fikler med mobilen min og et søk etter nett avslører den kryptiske koden 242-03. Teletopia var på lufta og jeg hadde tatt inn siten borte på den gamle gassverkstomta.

Mange hadde ønsket å bli det tredje nettet i Norge, og selskapet til Robert Hercz hadde store ambisjoner da de fikk konsesjonen i 2002. De startet opp med kommersiell drift høsten 2003, med et nett som dekket Oslo og klattvis i Bærum. De fikk en nasjonal roamingavtale med Telenor, som gjorde at kundene kunne bruke telefonen i hele landet.

Teletopia overdro mobilvirksomheten til MTU i 2005, etter at det i grunnen ikke hadde skjedd så mye etter lanseringen. Driften hos MTU ble i praksis lagt ned høsten 2007, og gjenoppsto på nyåret 2008. Driften var imidlertid preget av en anselig mengde plunder og heft, både på support- og nettsiden, og i november 2008 var det endelig slutt for denne operatøren. Takk og pris vil mange si.

MTU/Teletopias nett var på sett og vis avansert, på to måter, ved at det tilbød tjenestene NITZ og Celleinfo. NITZ (Network Integrated Time Zone) sørger for at klokken på mobiltelefonen alltid viser rett tid, dvs systemtiden, mens Celleinfo viser hvilken celle (men ikke nødvendigvis basestasjon) brukeren er koplet til. Dette gir abonnenten viss indikasjon på hvor han befinner seg og danner grunnlag for utvikling av avanserte posisjonsbaserte teletjenester.

Hvis MTU ikke hadde kastet inn håndkledet i 2008 er det likevel tvilsomt om de kunne ha overlevd særlig lenge. Et GSM-1800 nett har relativt kort geografisk rekkevidde og kan ikke tilby de datahastighetene kundene forventer i dag. I dag fases også GSM-1800 ut ved at frekvensene gradvis overtas av 4G.

Kapittel 4: Tre (3)

Til tross for en imponerende innsats i Danmark og Sverige kom de aldri i gang i Norge. Årsaken til dette var blant annet kapitaltørke som følge av store nødvendige investeringer i Danmark og Sverige. I 2011 leverte de inn lisensen og ga på den måten opp i Norge.

3 ble altså taperen i konkurransen om å bli den tredje mobiloperatøren i Norge. Mens 3 satt i garderoben og ventet på penger, vokste hovedkonkurrenten Network Norway gjennom en kombinasjon av organisk vekst og oppkjøp av blant annet OneCall og Lebara (MyCall). I et marked preget av oppkjøp og konsolidering kom 3 til slutt til den konklusjon at det ikke ville lønne seg å starte på scratch, og til slutt var tiden altså løpt fra dem. Network Norway hadde vunnet.

Jeg tar sjansen på å gjenta meg selv ved å gjengi en «nekrolog» jeg har publisert tidligere på dette forumet, i den grad det er mulig å lage en nekrolog over noen som aldri har levd.

Historien begynner en gang tidlig på 2000-tallet. Da ble det delt ut fire lisenser for 3G-mobilnett. Den ene operatøren, Enitel, gikk konkurs og lisensen ble etter hvert tildelt 3. Dette skjedde så vidt jeg husker, i 2003. Noen i 3 måtte ha regnet på det og kommet frem til at det ville lønne seg å bli mobiloperatør, eller som noen hevder, bli kjøpt opp senere.

Vi spoler 3 år fremover. En sommerdag i 2006 sitter jeg på kontoret på Helsfyr og søker etter mobile nettverk. I tillegg til Telenor, Netcom og Teletopia dukker den mystiske koden 242-05 opp på displayet. En rask utsjekk mot Geir Løvnes i Network Norway resulterte i et testabonnement og bekreftelse på at Network Norway var i ferd med å bygge nett. Jeg hadde tatt inn én av tre sendere, nemlig den som stod på Netcoms gamle bygg på Økern.

Og 3 hadde fortsatt ikke gjort noen verdens ting.

Mobile Norway, derimot, aksellererte. Gjennom organisk vekst og oppkjøp av et par tre mindre tilbydere bygde de seg opp en formidabel kundemasse. De slo først av GSM-nettet i 2007, slo det på igjen i 2008, og skaffet seg etter hvert en 3G-lisens. I desember 2009 installerte de en testsender på Helsfyr, som kunne levere 21 mbit/sek. He-he, det var jeg som ferska dem og tipset pressen.

Og 3 var fortsatt i garderoben.

I desember 2010 sitter jeg på 491-bussen. Idet vi passerer senderen på Karihaugen, laster jeg ned med 4 mbit/sek. Mobile Norway (dvs det nye nettselskapet til Network Norway) har blitt voksne på 3G. Litt etter jul har de et 3G-nett som dekker hele Oslo og nedre Romerike. Og det vokser dag for dag.

Mens 3 har hatt pissepause, har Mobile Norway stille og rolig blitt det som 3 hadde ønsket å bli hele tiden. En seriøs utfordrer på 3G-mobiltelefoni og mobilt bredbånd. Riktignok har de et GSM-nett noen steder, men sjekk hva som står om dem på Wikipedia. I denne artikkelen, som jeg vet har blitt redigert på rimelig høyt hold i Network Norway, står det at de satser på 3G også på 900-båndet. Trolig er det bare et tidsspørsmål før de forlater GSM-teknologien og migrerer over til ren 3G.

Og 3? Kanskje de drømte om å bli kjøpt opp? Kanskje de ønsket å Kjøpe Mobile Norway eller Tele 2, eller kanskje begge? Uansett så er de borte nå. Mens de vandret mellom garderoben og pisserenna ble plassen deres overtatt av Network Norway.

Kapittel 5: Mobile Norway

Mobile Norway er kjent som pucken, du vet, hun som går fra kølle til kølle. Mobile Norway var inne i mange eierkonstellasjoner, og endte til slutt opp med å bli eiet av Tele2. Tele 2 er i ettertid kjent som operatøren som ikke ville ha eget nett, og helst ikke ville være operatør i det hele tatt.

Etter å ha startet et testnett i 2006, startet de full drift i 2009. I årene fram til 2013 ekspanderte de voldsomt og hadde etter hvert lisenser på både 900 og 2100 båndene, som ble brukt til 2G og 3G.

Ved den store frekvensauksjonen i 2013 fikk Tele2 "dessverre" ingen frekvenser. Utad var dette en katastrofe for Tele2, som derfor "ble nødt" til å stenge nettet sitt og la seg selge til NetCom.

Dette var selvsagt et nøye regissert spill. Tele2 hadde vært i spill i mange år, og Tele2 lette febrilsk etter et påskudd til å trekke seg med æren i behold. Gjennom å "tape" frekvensauksjonen i 2013 fikk de påskuddet de trengte.

Kapittel 6: ICE

Tja, er det så mye å si om ICE, da? De har et lass av frekvenser som de skal bruke til å bli en ren 4G operatør. I øyeblikket sitter de og venter på at nettet skal bli ferdig, og ikke minst at det skal bli mulig å overføre tale i nette deres. Det er forventet at de skal være operative en gang i 2016.

Hvis de ikke går konk i mellomtiden.

Oppsummering:

Bygde ikke: Telia, Broadband Mobile, 3

Bygde, trakk seg før operativ drift: Tele2

Bygde, la ned: Teletopia, Mobile Norway

Venter på: ICE

 

Takk for interessant lesning - nå sitter jeg å venter på fortsettelsen

Kunne du spekulere litt rundt dette?

[Gjest Slettet-376f9]

Til info: kvelder og helger har jeg bare tilgang til en iPad. Da blir det vanskelig å skrive lange innlegg. Fortsettelse følger derfor til uka.

 

Edit: mer stoff finnes her: www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1650723

Endret 9. februar 2015 av Slettet-376f9