Brevet - Innledning til en lengre historie

[Alkanide]

Jeg har valgt å dele denne historien med dere for å få tilbakemelding på denne korte "prologen" for å se om det er noe å jobbe videre med, personlig synes jeg det virker litt sprøtt, men iallfall, her er innledninga som jeg gjerne vil ha ei tilbakemelding på;

 

En stille kveld ble avbrutt av at det ringte på døra. Han reiste seg fra godstolen og sprintet ut i ganga for å se hvem det var. Kikket ut gjennom det vesle vinduet, men ingen var å se, kun ei tykk tåke i alle retninger. Han tok et dypt åndedrag, og åpnet døra for å se likevel, kanskje han hadde sett feil, han hadde jo nettopp våknet. «Er det noen her?», hvisket han. Kikket ned på bakken, der lå en lys blå konvolutt med hans navn på, Leif Lyse. Plukket den motvillig opp siden nysgjerrigheten tok overhånd og han ville vite hva som foregikk. Mens han stod og kikket ut i tåka prøvde han febrilsk å få åpnet konvolutten, men innså etterhvert at han måtte bruke en skarp kniv.

 

Han lukket døra etter seg og gikk mot kjøkkenet, da han hørte noe bråk fra etasjen over, som om gryter ble kastet rundt. Som eneste person i huset begynte han å svette og lure på om han faktisk hadde våknet. Vel inne på kjøkkenet åpnet han skuffa med kniver og begynte å lete etter den han pleide å bruke for å kutte over tapen på bursdags-gaver, men den var ikke der. Det kom på nytt lyder fra etasjen over. De eneste gangene han oppholdt seg der, var når han trengte et sted å være uten å trenge å tenke på noe annet, kun seg selv og ei god bok. Gjennom sine tjue år på jorda hadde han hatt til gode å oppleve noe han ikke kunne forklare. Frem til nå.

 

Plukket med seg en annen skarp kniv og kuttet over den seige plastikken som ikke lar seg rive over uten noe skarpt. Plukket ut brevet, som var et lite, håndskrevet ark. Kastet konvolutten i vasken som var rett ved siden av, og støttet seg mot kjøkkenbenken for å lese hva som stod. «Du er valgt ut til å komme hit. Møt opp i parken ved huset ditt i morgen tidlig, så blir du hentet av en person i en hvit bil.». Han la brevet fint oppå konvolutten i vasken, og holdt kniven med et fast grep idet han la i vei opp til etasjen over. Totalt mørke, kun opplyst av et stearinlys han tydeligvis hadde glemt der dagen før når han hadde innvilget seg ei av disse stundene. Han slo på en lysbryter, men det virket ikke. Denne lysbryteren var av en merkelig grunn satt til å styre lyset i hele den etasjen.

 

Sist han var der oppe, virket lyset, og han hadde tenkt over hvor trist det måtte være at han gjennom hele livet, fra barneskolen og frem til han avsluttet videregående som atten-åring hadde blitt behandlet som om han var annerledes av såvel lærere som elever. Måten de snakket til ham, toneleiet, hvordan de formulerte seg. Alt i alt hadde dette hadde blitt til et nett av negative energier som han ikke hadde sjanse til å unnslippe.

 

Han hevet kniven og gikk med bestemte skritt mot værelset hvor forrige person som hadde bodd i huset der hadde fortalt ham om merkelige hendelser, som ting som hadde levitert og lyder. Hvordan lyder hadde han ikke spesifisert, men Leif innså nå at lydene hadde kommet fra dette rommet. Han plukket opp stearin-lyset som stod i en slags lysestake og holdt det foran seg som ei slags ubrukelig lommelykt mens han hele tida passet på å ha kontroll på at kniven var klar til angrep om noe skulle dukke opp.

 

Åpnet nervøst døra og kikket inn i mørket, gardinene var trekt for og stengte ute det lille som var av naturlig lys. Satte fra seg lyset i døråpninga og gikk inn på rommet, kunne såvidt skimte noe midt på gulvet, så skyndte seg mot det for å sjekke om det kunne være det han trodde. Plukket det opp. Brev-kniven. Kjente det gikk kaldt nedover ryggen, da han visste veldig godt at han ikke hadde lagt den der. Han var der ei god stund, men ingen lyder, bare total stillhet, som var det som var så greit med det rommet der, vanligvis iallfall.

 

Ettersom han ikke hadde noen mulighet til å finne ut hva som hadde plassert kniven der, valgte han å gå ned igjen, og prøve å sortere tankene. La begge knivene på plass i skuffa si, og satte seg på nytt i godstolen i stua, der han litt tidligere hadde sittet. Han satte på vekkerklokka, for å være sikker på å komme seg opp tidlig, ville ikke gå glipp av denne unike sjansen, som han følte at var veldig viktig, men samtidig ante han ikke hva det gikk ut på. Han kjente øyelokkene ble tyngre, og sovnet. Plutselig ringte vekkerklokka. Han våknet med et rykk og kjente seg mer uthvilt enn på lenge.

 

Gårsdagens hendelser var kun et fjernt minne, og han lurte på om han hadde drømt alt sammen. Han gikk ut på kjøkkenet for å ta seg et glass vann, da han la merke til brevet i vasken. Valgte å konkludere med at det måtte være innbilning, at han hadde laget det selv, dagen før, også glemt det. Krøllet det sammen og kastet det i søpla, og prøvde å fortrenge det så godt han kunne. Gikk inn på badet for å utføre faste morgen-rutiner, og kom ut igjen som en ny person. Selv det mørkt blonde håret bar preg av å være i godt humør.

 

Han gikk ut og bort til parken, tåken var borte og sola skinte. Satte seg på benken hvor han pleide å sitte for å kikke på fugler og se etter mynter på bakken. Merkelig nok var det ingen fugler der i dag. En hvit bil svingte av veien og inn i parken, kjørte opp til ham, en mann med solbriller rullet ned vinduet, og spurte: «Er det du som er Leif? Jeg har fått ordre om å hente deg. Kjapp deg, vi har dårlig tid.». Et øyeblikk ble Leif sittende og klype seg i armen, da han hadde problemer med å tro på dette.

 

Det at kniven var flyttet på måtte jo ha ei naturlig forklaring, selvom det ikke virket slik. Han satte seg inn i bilen, og spurte personen: «Hvor er det vi skal? Hvem la konvolutten utenfor døra mi? Hva er det som foregår?», og himlet med øynene idet personen så stygt på ham og ristet på hodet. Etter det som virket som en evighet, kom de frem til et slags middelalder-slott bygd av stein. Personen parkerte et par meter fra hoved-døra, og sa: «Her skal du av. Lykke til.». Leif gikk ut av bilen, lukket bil-døra etter seg, og gikk med nervøse skritt opp trappa mot døra.

Endret 2. februar 2014 av Alkanide

[Alkanide]

Jeg vet ikke hvorfor skrift-størrelsen endres i slutten av tredje avsnitt

[Emancipate]

Trykk på bryteren øverst til venstre i editoren for å endre til bbcode-modus. Så fjerner du og overalt hvor det står tags med size (jeg får ikke til å skrive hva jeg mener for forumet skjuler det i posten min). Evt. klipp ut alt og velg knappen "lim inn som ren tekst".

Endret 3. februar 2014 av Tåkelur

[Emancipate]

Jeg kommenterer bare første avsnitt. Hver har sin egen stil, men tenk at når noen ser problemer med teksten din så er det nok problemer der, selv om du ikke liker løsningene deres.

* Mange ting kan strykes eller gjøres kortere. Aldri si ting som er åpenlyst eller overflødig, du fornærmer leserens intelligens og kaster bort tiden hans.

En stille kveld ble avbrutt av at det ringte på døra. Han reiste seg fra godstolen og sprintet ut i gangen. for å se hvem det var. I det vesle vinduet så han bare ei tjukk tåke. Kikket ut gjennom det vesle vinduet, men ingen var å se, kun ei tykk tåke i alle retninger. Han tok et dypt åndedrag,(feil komma) og åpnet døra for å se. likevel, kanskje han hadde sett feil, han hadde jo nettopp våknet (hvis ikke det er absolutt essensielt at han nettopp har våknet, da). «Er det noen her?»,(komma bør strykes) hvisket *3 han. Han kikket ned på bakken, og så en lyseblå konvolutt med navnet Leif Lyse på *1. Det var hans navn. Plukket den motvillig opp siden nysgjerrigheten tok overhånd og han ville vite hva som foregikk. Mens han stod og kikket ut i tåka prøvde han febrilsk å få åpnet konvolutten, men innså etterhvert at han måtte bruke en skarp kniv. *2 Konvolutten var godt lukket igjen, han måtte gå å finne en kniv.

*1 Her har jeg endret litt på rekkefølgen for å engasjere leseren med en kjapp gåte. Hvem er Leif Lyse? Så kommer svaret i neste setning.

*2 Hvorfor har han det så travelt med å åpne konvolutten? Hvis han virkelige hadde hatt det travelt hadde han ikke tatt seg bryet med å kikke ut i tåka. Du trenger ikke skrive at karakterene har det travelt. Lag heller fortellingen sånn at leseren får det travelt med å komme videre.

*3 Ikke la karakterene gjøre uforklarlige ting. Det er ingen forklaring på hvorfor han skulle hviske, så ikke la ham gjøre det.

* "Og åpnet døra for å se". Selvsagt åpnet han døra for å se. Du trenger ikke skrive hvorfor han åpner døra hvis det ikke er for å få bedre armslag i slosskampen mot krokodillen eller noe annet bisarrt.

* Ingenting skjer i boka hvis du ikke skriver at det skjer. Du trenger derfor skjeldent å skrive at det er stille, det er allerede stille før leseren har begynt. Du trenger ikke å gjenta dette i første setning. Det er ikke sikkert det er viktig å få frem at det er kveld engang.

* "Sprintet ut i gangen"? Ordet sprintet kan du reservere til når han skjønner at han har tapt slosskampen mot krokodillen og må komme seg unna litt dyrisk fort. Igjen, ikke la karakterene gjøre ting fort, legg opp storyen sånn at leseren vil lese fort. En forutsetning for å lese fort er at man fjerner ting som ikke er viktige. Påvirkes slutten i boka av om han sprinter eller går til døra? Trolig ikke.

* Man kan til og med stryke "og gikk ut i gangen". Det ringte på døra, hvor ellers skulle han gå? Om han skulle noe annet sted fikk du heller skrive det. Ærlig talt driter jeg i hva han sitter på heller, om det ikke er et antikt toalett fra det 17. århundret. Da kan jeg forresten også drite i det, men da på en annen måte.

Revidert:
Kvelden ble avbrutt av at det ringte på døra. Han reiste seg. I det vesle vinduet så han bare ei tjukk tåke. Han tok et dypt åndedrag og åpnet døra. «Er det noen her?» spurte han. Han kikket ned og så en lyseblå konvolutt med navnet Leif Lyse på. Det var hans navn. Konvolutten var godt lukket igjen, han måtte gå å finne en kniv.

Endret 3. februar 2014 av Tåkelur

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Jeg synes innledningen var spennende, og idéen er god. Jeg anbefaler deg å lese igjennom teksten flere ganger, for du hadde mange formuleringsfeil og det skorter litt på grammatikken.

 

Konvolutten var godt lukket igjen, han måtte gå å finne en kniv.

 

Dette var en elendig setning. Det er greit nok at du vil korte ned på enkelte setninger og luke bort unødvendige skildringer, men her bør forfatter utdype. Dessuten bør det benyttes semikolon, og ikke komma. Det skal også skrives «han måtte gå og finne en kniv.» Skrivefeil, altså.

Endret 4. februar 2014 av Slettet-w7DZlO15