[Løst] Kona utro!

[Uoppfinnsom]

For litt under en ukes tid siden var kona mi utro med en annen mann. Etter en del (mye!) prating frem og tilbake, har vi kommet frem til at det er en del underliggende problemer som kan ha skyld i dette, derfor er jeg villig til å prøve å legge dette bak meg, ihvertfall til vi har fått tatt tak i hennes problemer og fått henne på rett kurs psykologisk.

Problemet mitt nå er rett og slett å få sove! De første nettene var det null problem grunnet utmattelse etter lange samtaler og masse følelser, men i kveld klarer jeg ikke å slutte å se dem for meg! Dum som jeg var spurte jeg etter detaljer, som nå jager meg.

Jeg vet ærlig talt ikke helt hvorfor jeg skriver dette, på denne siden. Har et lite håp om at noen som har opplevd utroskap kanskje leser det og kan komme med tips eller erfaringer.

Vi har vært sammen i snart syv år, hvorav gift de siste to. Vi er ikke gamle, hun er 22, jeg 25. Vi har en liten datter på to og et halvt. Det er én av grunnene til at jeg vil tilgi henne og komme oss videre. En annen grunn er at jeg elsker henne fortsatt like høyt! Et lite éngangssidesprang kan ikke endre det!

Jeg vet egentlig ikke hva det er jeg spør etter. Kanskje bare noen å skrive med, dele følelser med eller rett og slett bare lufte hjertet. Uansett er alle tilbakemeldinger hjertelig velkommen!

 

Hilsen

en noget fortvilet ektemann og far

[Windoge]

For det første finnes det ingen underliggende problemer som gir din kone tillatelse til å være utro. Dette er noe hun ønsker at du skal tro. Samtidig ønsker du sikkert selv å tro at det er noe underliggende slik at du har en grunn til å tro at det "underliggende" kan bearbeides slik at det aldri skjer igjen. Utroskapen forandrer kanskje ikke at du elsker henne like høyt, men det vil gjøre deg usikker i all fremtid.

[vidor]

Noen ganger kan det komme bra ting ut av en krise.

Det kinesiske tegnet for krise betyr også mulighet.

 

Det virker som dere har taklet dette ganske bra på egen hånd. Prosessen du er i nå er veldig slitsom, og det er vanlig å få de reaksjonene du har nå når det er alvorlige ting man begynner å jobbe med som man har ignorert før. Jo tidligere man tar tak i ting jo lettere er det, så det er jo bra at dere har fått hull på byllen og begynt å jobbe med det. Antar at du har fått deg noen skudd på bauen i forhold til selvfølelsen din basert på tilbakemeldingene fra henne og at du kanskje føler deg dårligere fordi hun har påpekt skyggesider ved deg selv du ikke var klar over, eller at du ikke har levd godt nok opp til hennes forventninger. Regner med hun også kanskje har fått litt fra deg også, og at dette kanskje gjøre dere litt ampre begge to.

 

Det er viktig å se på hva som er gode kompromisser for å få ting til å fungere bedre for alles beste, for når man lever tett opp til et annet menneske så vil det alltid blir gnisniger fordi så og si ingen er like, og man har ulike referanser på hva som er normalt og optimalt, samtidig som man har forventninger til den andre parten som ofte kan være uoppnåelige.

 

Man prøver ofte å få en annen person til å passe inn i en ramme man selv definerer, og blir frustrert når dette ikke går som man ønsker. Skjer dette over lengre tid bygger det seg opp til å bli en verkebyll.

 

Kanskje det hjelper hvis du skriver mer detaljert om det du tenker på. Husk at du er fullstendig anonym og at mange har de samme relasjonsproblemene. Du må gjerne generalisere det sånn at det ikke blir for personlig eller at det kan identifisere deg.

Endret 16. november 2012 av vidor

[vidor]

 

For det første finnes det ingen underliggende problemer som gir din kone tillatelse til å være utro. Dette er noe hun ønsker at du skal tro. Samtidig ønsker du sikkert selv å tro at det er noe underliggende slik at du har en grunn til å tro at det "underliggende" kan bearbeides slik at det aldri skjer igjen. Utroskapen forandrer kanskje ikke at du elsker henne like høyt, men det vil gjøre deg usikker i all fremtid.

 

Man kan godt komme mer styrket ut av dette fordi man fikser det som er problemet på en god måte og klarer å justere seg inn, og da trenger man ikke lengre være usikker.

[Windoge]

Man kan godt komme mer styrket ut av dette fordi man fikser det som er problemet på en god måte og klarer å justere seg inn, og da trenger man ikke lengre være usikker.

 

Jeg tror at sannsynligheten for at tillitten aldri blir den samme igjen er mye større.

[vidor]

Jeg tror at sannsynligheten for at tillitten aldri blir den samme igjen er mye større.

 

Klart den får seg en skjelving i grunnvollen, men hva som kommer ut av det er helt individuelt og vil variere fra par til par, og slik Uoppfinnsom har lagt det fram så er jeg positiv til det i dette tilfellet.

[Uoppfinnsom]

Det er klart, jeg har alltid tenkt at om noen var utro mot meg, ville det vært kroken på døra for meg, men når man plutselig står der er det ikke så enkelt likevel! Jeg tenker fortsatt at det ikke finnes noen unnskyldning for utroskap, men det er alikevel mye å kaste bort!

Tilliten er selvsagt kastet rett på dør, men føler jeg er villig til å prøve å bygge den opp igjen, noe som så klart vil ta veldig lang tid! Har tatt kontakt med Familievernskontoret, men der er det ikke hjelp å få før om tre måneder!

Jeg føler jeg må fortelle mer om hennes situasjon for at dere skal skjønne de "underliggende problemene":

Som tenåring gikk hun mye fra gutt til gutt, da hun hadde fått oppmerksomheten hun ville ha, gikk hun videre til nestemann. Akkurat som om hun søkte bekreftelse på at hun var ettertraktet. Rett etter jeg traff henne gikk foreldrene hennes gjennom en skilsmisse. Faren flyttet to timer unna og brøt dermed nesten all kontakt, selv om han hadde sagt at han skulle holde seg rett i nærheten, noe som førte til et alvorlig tillitsbrudd for henne. Opp i gjennom årene vi har vært sammen har hun på en måte søkt etter problemer, akkurat som om hun ikke VIL være fornøyd med livet. En gang gikk det så langt at hun fikk diagnosen depresjon.

Lurer på om hele episoden i helga kan ha vært pga av dette! Hun sier selv: "Hva om jeg bare er en slik person? Som ikke fortjener å ha det bra?"

Heldigvis har vi en del familie rundt oss og i nærheten som går an å snakke med, tror det er derfor det går såpass bra så langt. Men siden jeg har flyttet til hennes hjemby, er mine nærmeste (bortsett fra henne og jenta vår) to timers kjøring unna. Det er derfor jeg prøver meg her.

Vi var vel i en bølgedal der det ble lite tid til kjæresteaktiviteter, der vi hadde begynt å ta hverandre for gitt, og rett og slett kanskje følte oss for trygge på hverandre. Men føler også at hun kunne sagt noe før hun gjorde noe så dumt!

[nomore]

Ikke vær lettlurt.

 

Hun prøver å få sympati, naturligvis. Hun snur vinklingen over på stakkars seg, selv om det var hun som tok valget om å være utro mot deg. "Å stakkars lille svake uvitende meg!!! Fortjener eg aldri å oppleve lykke??????". Buhu.

 

Det finnes ingen underliggende problemer her som er årsaken til at hun var utro. Hun hadde muligheten, hun hadde lyst og hun fant noen å være utro med. DER har du den "underliggende" årsaken.

 

Det er dermed ikke sagt at løpet er kjørt, men dette må du innse før du kan gå videre. Om dere skal fikse forholdet må du vurdere selv, men punkt en vil være tillit.

[JaBBe]

1. hun var et barn da dere ble sammen (ja, 15 åringer er barn), hun er en HELT annen person nå. Kanskje dere har sklidd fra hverandre.

2. Dere fikk barn i ung alder, det er ikke lett å takle selv om dere har hatt et langt samliv før det. Hva med studier og venner?

3. Jeg skjønte ikke "hennes sitasjon". Hun var populær som barn blant gutter og opplevde noe halvparten av alle opplever, nemlig skillsmisse og fikk lite kontakt med far. Det er lett å bli litt deppa, men jeg synes ikke du skal tenke at det er ok grunnlag for utroskap. Hun brøt faktisk tilliten til deg på samme måte som faren brøt hennes tillit. Er det greit?

4. Jeg forstår at du vil kjempe for barnets del, og det er mange som kommer seg forbi utroskap. Lykke til!

[Nik0]

Kommer helt an på hva slags type menneske du er, om dette er noe du kan komme over og glemme eller om dette er noe som vil ligge i tankene dine resten av livet.

 

Selv mener jeg at å ikke innrømme utroskapet er det beste. Du legger byrden du (sannsynligvis) har, og over på en annen part, for så å føle seg lettet, mens den andre parten har fått alt det vonde. Om man er så dum som å være utro med en man vil dele livet med, så i hvert fall ikke fortell om det.

 

Over til om du kan komme over det. Jeg tror du er i en fase der du forsøker å finne logikken i hvorfor hun gjorde det og er ferdig med det umiddelbare utbruddet av aggresjon og affekt som kan oppstå.

Skal du ha en umiddelbar effekt kan hevn hjelpe deg om du er av typen som liker å heve deg over andre. Dette kan innebære å selv være utro, gjøre noe du vet hun får et sjokk av eller gjøre noe som rett og slett er motbydelig mot henne. Hva er det kun du som bestemmer.

 

Andre muligheten du har er tillittsbygging og tid. Du må kunne stole 100% på henne igjen, og troa på det bør du få innen kort tid. Ser du ikke noe håp, kan du i verste fall slite med dette under hele livet med vedkommende.

 

Forøvrig støtter jeg meg til nomores tanker om at det ikke er noen underliggende problemer. Hun hadde sjansen og tok den, det er det det handler om. Det i seg selv er det såpass stort tillitsbrudd at forholdet deres ikke er ment for å vare. Man er ikke utro mot den man vil dele livet sitt med. Du er grunnen til at hun var utro. Hun herser med deg.

[logaritmemannen]

Det finnes ingen underliggende problemer her som er årsaken til at hun var utro. Hun hadde muligheten, hun hadde lyst og hun fant noen å være utro med. DER har du den "underliggende" årsaken.

 

Troller du?

[nomore]

På ingen måte.

[Gjest Bruker-95147]

Det er klart, jeg har alltid tenkt at om noen var utro mot meg, ville det vært kroken på døra for meg, men når man plutselig står der er det ikke så enkelt likevel! Jeg tenker fortsatt at det ikke finnes noen unnskyldning for utroskap, men det er alikevel mye å kaste bort!

Tilliten er selvsagt kastet rett på dør, men føler jeg er villig til å prøve å bygge den opp igjen, noe som så klart vil ta veldig lang tid! Har tatt kontakt med Familievernskontoret, men der er det ikke hjelp å få før om tre måneder!

Jeg føler jeg må fortelle mer om hennes situasjon for at dere skal skjønne de "underliggende problemene":

Som tenåring gikk hun mye fra gutt til gutt, da hun hadde fått oppmerksomheten hun ville ha, gikk hun videre til nestemann. Akkurat som om hun søkte bekreftelse på at hun var ettertraktet. Rett etter jeg traff henne gikk foreldrene hennes gjennom en skilsmisse. Faren flyttet to timer unna og brøt dermed nesten all kontakt, selv om han hadde sagt at han skulle holde seg rett i nærheten, noe som førte til et alvorlig tillitsbrudd for henne. Opp i gjennom årene vi har vært sammen har hun på en måte søkt etter problemer, akkurat som om hun ikke VIL være fornøyd med livet. En gang gikk det så langt at hun fikk diagnosen depresjon.

Lurer på om hele episoden i helga kan ha vært pga av dette! Hun sier selv: "Hva om jeg bare er en slik person? Som ikke fortjener å ha det bra?"

Heldigvis har vi en del familie rundt oss og i nærheten som går an å snakke med, tror det er derfor det går såpass bra så langt. Men siden jeg har flyttet til hennes hjemby, er mine nærmeste (bortsett fra henne og jenta vår) to timers kjøring unna. Det er derfor jeg prøver meg her.

Vi var vel i en bølgedal der det ble lite tid til kjæresteaktiviteter, der vi hadde begynt å ta hverandre for gitt, og rett og slett kanskje følte oss for trygge på hverandre. Men føler også at hun kunne sagt noe før hun gjorde noe så dumt!

 

Det kan være at hun har ett lavt selvbilde. Det kan også være at hun er for godt vant med bekreftelser fra litt tilfeldige bekjentskaper (søkt etter problemer), og som hun kan skyve fra seg uten tanke på annet enn at hun fikk det litt bedre selv, men bare for en stakket stund. Kanskje hun ikke tror på alle disse bekreftelsene, fordi hun holder ikke fast ved dem, men fortsetter likevel å søke på den samme måten.

 

Så sier du at dere har glidd fra hverandre - så da fikk hun vel på en måte "frie hender", og du var ikke der og stoppet henne, heller ... Dere er to stykker som sliter, og jeg tror begge må "behandles", men som du skriver er det visst lang ventetid, og det er ikke sikkert at det er så bra heller.

 

Hva med å undersøke i "kirken"? Det er mange gode psykologer som er tilgjengelige i de husene, eller blir det for vanskelig å tenke seg nytten av?

 

uannsett, får dere ha lykke til, alle tre ...

 

[Uoppfinnsom]

Ikke vær lettlurt.

 

Hun prøver å få sympati, naturligvis. Hun snur vinklingen over på stakkars seg, selv om det var hun som tok valget om å være utro mot deg. "Å stakkars lille svake uvitende meg!!! Fortjener eg aldri å oppleve lykke??????". Buhu.

 

Det finnes ingen underliggende problemer her som er årsaken til at hun var utro. Hun hadde muligheten, hun hadde lyst og hun fant noen å være utro med. DER har du den "underliggende" årsaken.

 

Det er dermed ikke sagt at løpet er kjørt, men dette må du innse før du kan gå videre. Om dere skal fikse forholdet må du vurdere selv, men punkt en vil være tillit.

Dette handler ikke om å være lettlurt! Og heller ingen forsøk på å snu sympatien over på henne. Det er alltid en grunn til utroskap, og den er sjelden så enkel som "mulighet, lyst og noen å være utro med". Jeg skjønner at dette er vanskelig å forstå for noen som kanskje ikke har opplevd det samme, og som klarer å holde seg rolig og objektiv når man snakker om det.

 

 

Det kan være at hun har ett lavt selvbilde. Det kan også være at hun er for godt vant med bekreftelser fra litt tilfeldige bekjentskaper (søkt etter problemer), og som hun kan skyve fra seg uten tanke på annet enn at hun fikk det litt bedre selv, men bare for en stakket stund. Kanskje hun ikke tror på alle disse bekreftelsene, fordi hun holder ikke fast ved dem, men fortsetter likevel å søke på den samme måten.

 

Så sier du at dere har glidd fra hverandre - så da fikk hun vel på en måte "frie hender", og du var ikke der og stoppet henne, heller ... Dere er to stykker som sliter, og jeg tror begge må "behandles", men som du skriver er det visst lang ventetid, og det er ikke sikkert at det er så bra heller.

 

Hva med å undersøke i "kirken"? Det er mange gode psykologer som er tilgjengelige i de husene, eller blir det for vanskelig å tenke seg nytten av?

 

uannsett, får dere ha lykke til, alle tre ...

 

Vi har vært inne på å ta kontakt med kirken. Selv om ingen av oss er spesielt religiøse, er det mange som har anbefalt å snakke med en prest allikevel, fordi de vet mye om samliv generelt.

Jeg tror du kan ha et poeng med det at hun er kanskje vant til å søke oppmerksomhet. Det har vært en episode før og der hun har vært uakseptabel over facebook med en annen kar, type: "hadde nettopp sex, men tenkte på deg"-greier.

Jeg føler også at vi begge har noe å jobbe med, det er også en grunn til at jeg ikke kan gi faen i alt og bare gå. Det er like mye min feil at vi ikke har like mye kontakt (både følelsesmessig og kommunikasjonsmessig) som hennes. Det at jeg ikke var der og stoppet henne stemmer ikke helt, og da føler jeg nok en historie er på sin plass for å forklare det, altså historien om forrige helg der alt dette skjedde:

Forrige helg var første helga på lenge at vi hadde barnefri. Svigermor hadde tatt jenta med til oldemoren sin på helgebesøk og vi skulle få litt tid for oss selv. For noen måneder siden bestemte jeg meg for å bli helt avholds av en rekke grunner (jeg har aldri drukket mye og aldri hatt et stort behov for det). Vet ikke om DET kan være en grunn til at min kone plutselig fikk veldig lyst å være med sin søster ut på byen, drikke og ha det gøy, men siden den gang har det vært et fokuspunkt for henne. Helga før var søsterens bursdag og vi hadde vors hos oss. Jeg drakk ikke og ble ikke med på byen etterpå, men ventet oppe til hun kom hjem igjen. Dette gikk helt fint og er noe vi har gjort når hun vil dra ut med venninner og more seg. Hun har heller ikke vært store drikkeren/festeren før, men i det siste er det som hun har fått et større behov for dette. På vorset og byen var også motparten i bedraget (la oss kalle ham Geir). Hun hadde møtt ham en gang tidligere i sommer og da sa hun at han virket som en grei kar, men nevnte ham ikke noe mer enn det. (Her er det stor sannsynlighet for at jeg har vært veldig naiv og ikke trodd at hun tenkte noe mer over det). Den helga kom hun hjem og alt virket som før (dette var for to uker siden).

I løpet av ukedagene mellom den helga og forrige helg når utroskapen fant sted var det litt snakk om ham og at han var en grei kar. Jeg skjønner i etterkant at hun kanskje var litt for oppmerksom på ham enn det som var helt greit. På sist lørdag var vi alene for første gang på lang tid, og hadde avtalt med søsteren og typen hennes at vi skulle spise middag sammen og at min kone skulle være med ut på byen etter vors hjemme. Alt virket helt normalt helt til litt utpå natta.

Da fikk jeg en ganske rar følelse i kroppen (antagelig underbevisstheten som prøvde å advare meg) når min kone ikke svarte på de vanlige "hvordan går det"-meldingene når klokka begynte å nærme seg fire. Da ringer jeg henne og hun forteller at de er kommet tilbake til søsteren på nach. Hun sier jeg godt kan komme bortover. Søsteren tar over telefonen og sier at hun ringer tilbake hvis jeg skal komme gående i møte med min kone eller om hun blir sovende der. (Dette gjør meg enda litt mer nervøs fordi min kone aldri bruker å bli overstadig beruset). Jeg bestemmer meg da for å gå bortover å sjekke om alt er bra.

Tilfeldigvis når man skal fra oss til dem, går man forbi vinduet inn i stua, og der ser jeg da min kone ubehagelig nær "Geir". De sitter svært nært og min kone klør ham på ryggen under skjorta (noe jeg mener er for langt å gå i seg selv). Jeg blir forståelig nok ganske paff og blir stående å se. Det fortsetter i samme stilen i bortimot en halvtime - tre kvarter før min kone går på do. Når hun blir værende der en god stund, bestemmer jeg meg for å gå inn å sjekke. Da ligger hun på badgulvet, nesten bevisstløs. Dette reagerer jeg selvsagt på, får henne over i ei seng og prøver å prate med henne. Hun kommer seg etterhvert, men er ganske beruset. Det blir selvsagt litt drama og frustrert samtale, men vi fikk orden nok på det (trodde jeg) til at vi bestemte oss for å sove sammen og prate om det neste dag.

Søndag: dagen det skjer...

Her står vi opp i ett-tiden og får i oss mat og prater litt. Hun sier hun er veldig rotete i hodet og føler at hun trenger en samtale med "Geir" for å kunne sortere tankene. Her er jeg kanskje veldig naiv og godtroende og gjorde et valg som jeg ikke er helt sikker på var det rette akkurat da. Jeg valgte å stole på henne 100% (noe jeg forsåvidt ikke angrer på) og lot henne dra til denne typen for å prate og prøve å finne ut av ting. Jeg dro hjem til oss og ventet i mellom tiden. Jeg husker jeg sendte henne en melding med noe som: "Ikke misbruke den tilliten jeg gir deg nå!" Etter en time fikk jeg nok en gang en rar følelse i kroppen (er det noe jeg har lært av dette, så er det å stole på magefølelsen), og ringte henne. Da hun svarte virket alt helt fint og hun sa hun var på tur hjem ganske snart. Søsteren og typen hentet henne og kom til oss en tur. Etter en stund ser jeg at min kone går fra å være helt normal (kanskje litt fyllesjuk) til å bli mer og mer frustrert. Hun ber søsteren og typen om å gå, og bekjenner da alt som har hent den dagen: altså et fullverdig samleie med "Geir". Hun er totalt fra seg og klarer nesten ikke å få fram noe annet enn: "ikke gå fra meg".

Vet ikke helt hvorfor (velger å tro at det er at jeg er såpass avbalansert og rolig av natur), men jeg eksploderte ikke slik jeg trodde jeg skulle gjøre. Jeg forholdt meg rolig og prøvde å finne ut hvorfor, men på det tidspunktet visste hun ingenting og "alt-var-helt-kaos-hodet-hennes". Det eneste vi kom fram til var at vi måtte snakke om dette og mest sannsynlig skaffe hjelp. Såklart følte jeg meg veldig såret, men ikke mer enn at jeg følte at dette var noe vi kunne jobbe oss forbi. Vi la oss sammen (noe vi har gjort hver natt siden da, btw).

Dagen etter måtte jeg på jobb rundt tolv på dagen. Det gikk bare et par timer før jeg måtte komme hjem fordi hun ikke klarte å slutte å tenke masse rare tanker. Fikk ordnet meg fri og kom hjem så vi fikk snakket om det. Kom ikke fram til noe særlig, bortsett fra at det mest sannsynlig hadde noe dypere bak seg enn bare eventyrlyst. Det eneste kriteriet jeg gav for at dette skulle kunne jobbes med, var at hun ikke hadde noe kontakt med "Geir" fremover. Dette var hun totalt enig i og skrev til ham på facebook at de ikke kunne ha noe mer kontakt.

Da vi skulle legge oss for kvelden, gikk jeg for å skifte på senga. Av åpenbare grunner var jeg jo litt engstelig og mistenksom, så jeg logget på facebooken hennes på mobilen og så at bare to minutter etter jeg hadde gått fra rommet hadde hun skrevet til ham på nytt! Dette førte til at jeg sa en del kvasse ord til henne før jeg stormet ut av leiligheten og vandret en del i nabolaget. I mellomtiden rauset det inn desperat melding etter desperat melding som: "Du må komme hjem! Jeg vet hva jeg vil nå! Jeg trenger deg!" o.l.

Etter å ha roet meg kom jeg selvfølgelig tilbake og bestemte meg for å gi henne nok en sjanse. Vet ennå ikke om dette var det rette å gjøre, så det får tiden vise. Jeg føler hun gruset det siste av tilliten jeg hadde til henne! Men samtidig føler jeg med henne, og skjønner at hun mener hun har mye å slite med. Det er veldig vanskelig med såpass blandete følelser! Det ene øyeblikket tenker jeg svært positivt og det neste ser jeg ikke håp! Jeg vet (jeg følger med) at hun ikke har hatt noe kontakt med "Geir" siden mandag, og det virker som om han ikke er det hun tenker mest på. Det er mer hennes problemer fra fortiden og problemer hun/vi har i dag som står i fokus. Bedraget blir nedprioritert til vi får litt mer kontroll.

[Prusk]

Hva faen?

Utroskapen er jo planlagt?! Hun møtte Geir for å være utro på søndagen?

 

Jeg har dessverre ingen gode råd å gi deg. Håper du er fornøyd med valget du tar - som skilsmissebarn vil jeg si at jeg som barn foretrakk 2 glade skilte foreldre enn 2 stk som ikke lenger hadde tillit til hverandre.

[nomore]

Det kan finnes hundrevis av årsaker til at forholdet deres er slik det er, men punktum finale er at utroskapet kommer av lyst, vilje og mulighet. Punktum.

 

Det sidespranget som du beskriver der var etter alle noter overlagt og planlagt. "Geir" lå ikke naken på gulvet og hun tilfeldigvis falt over han og så hadde de fullført ett samleie. Hun banket ikke bare på døra hans for å prate og så plutselig hadde de hatt sex. Langt derifra. Det var planlagt. Innse det.

 

Forholdet ellers trengs nok absolutt å jobbes med. Det er ikke til å stikke inn under en stol. Og her kommer nok både din og hennes barndom, bakgrunn, bagasje og problemer inn i bildet. Og det der dette dere kan jobbe med, om dere vil. BEGGE TO!

 

I ett forhold er dere alltid to. Det er ikke hun som har problemer, hun som sliter, hun som må endre seg, hun som gjør det vanskelig osv. Det er dere. DERE har problemer, DERE sliter, DERE må endre/tilpasse dere, DERE gjør det vanskelig osv.

 

Så når DERE har innsett at utroskapet ikke var ett uhell, at DERE ønsker å gjøre noe med forholdet, så tar DERE og løser dette i felleskap enten selv eller via en tredjepart(psykolog, terapaut, prest osv).

 

Lykke til.

 

(og jo, eg har erfaring, og nei, eg hater ikke damer...)

[Gjest Bruker-95147]

 

 

(og jo, eg har erfaring, og nei, eg hater ikke damer...)

 

men du har ikke lagt det helt bak deg heller, sant ...?

[nomore]

Opplevelsen er tilbakelagt og historie, men erfaringen har eg med meg

[Gjest Bruker-95147]

Dette handler ikke om å være lettlurt! Og heller ingen forsøk på å snu sympatien over på henne. Det er alltid en grunn til utroskap, og den er sjelden så enkel som "mulighet, lyst og noen å være utro med". Jeg skjønner at dette er vanskelig å forstå for noen som kanskje ikke har opplevd det samme, og som klarer å holde seg rolig og objektiv når man snakker om det.

 

Vi har vært inne på å ta kontakt med kirken. Selv om ingen av oss er spesielt religiøse, er det mange som har anbefalt å snakke med en prest allikevel, fordi de vet mye om samliv generelt.

Jeg tror du kan ha et poeng med det at hun er kanskje vant til å søke oppmerksomhet. Det har vært en episode før og der hun har vært uakseptabel over facebook med en annen kar, type: "hadde nettopp sex, men tenkte på deg"-greier.

Jeg føler også at vi begge har noe å jobbe med, det er også en grunn til at jeg ikke kan gi faen i alt og bare gå. Det er like mye min feil at vi ikke har like mye kontakt (både følelsesmessig og kommunikasjonsmessig) som hennes. Det at jeg ikke var der og stoppet henne stemmer ikke helt, og da føler jeg nok en historie er på sin plass for å forklare det, altså historien om forrige helg der alt dette skjedde:

Forrige helg var første helga på lenge at vi hadde barnefri. Svigermor hadde tatt jenta med til oldemoren sin på helgebesøk og vi skulle få litt tid for oss selv. For noen måneder siden bestemte jeg meg for å bli helt avholds av en rekke grunner (jeg har aldri drukket mye og aldri hatt et stort behov for det). Vet ikke om DET kan være en grunn til at min kone plutselig fikk veldig lyst å være med sin søster ut på byen, drikke og ha det gøy, men siden den gang har det vært et fokuspunkt for henne. Helga før var søsterens bursdag og vi hadde vors hos oss. Jeg drakk ikke og ble ikke med på byen etterpå, men ventet oppe til hun kom hjem igjen. Dette gikk helt fint og er noe vi har gjort når hun vil dra ut med venninner og more seg. Hun har heller ikke vært store drikkeren/festeren før, men i det siste er det som hun har fått et større behov for dette. På vorset og byen var også motparten i bedraget (la oss kalle ham Geir). Hun hadde møtt ham en gang tidligere i sommer og da sa hun at han virket som en grei kar, men nevnte ham ikke noe mer enn det. (Her er det stor sannsynlighet for at jeg har vært veldig naiv og ikke trodd at hun tenkte noe mer over det). Den helga kom hun hjem og alt virket som før (dette var for to uker siden).

I løpet av ukedagene mellom den helga og forrige helg når utroskapen fant sted var det litt snakk om ham og at han var en grei kar. Jeg skjønner i etterkant at hun kanskje var litt for oppmerksom på ham enn det som var helt greit. På sist lørdag var vi alene for første gang på lang tid, og hadde avtalt med søsteren og typen hennes at vi skulle spise middag sammen og at min kone skulle være med ut på byen etter vors hjemme. Alt virket helt normalt helt til litt utpå natta.

Da fikk jeg en ganske rar følelse i kroppen (antagelig underbevisstheten som prøvde å advare meg) når min kone ikke svarte på de vanlige "hvordan går det"-meldingene når klokka begynte å nærme seg fire. Da ringer jeg henne og hun forteller at de er kommet tilbake til søsteren på nach. Hun sier jeg godt kan komme bortover. Søsteren tar over telefonen og sier at hun ringer tilbake hvis jeg skal komme gående i møte med min kone eller om hun blir sovende der. (Dette gjør meg enda litt mer nervøs fordi min kone aldri bruker å bli overstadig beruset). Jeg bestemmer meg da for å gå bortover å sjekke om alt er bra.

Tilfeldigvis når man skal fra oss til dem, går man forbi vinduet inn i stua, og der ser jeg da min kone ubehagelig nær "Geir". De sitter svært nært og min kone klør ham på ryggen under skjorta (noe jeg mener er for langt å gå i seg selv). Jeg blir forståelig nok ganske paff og blir stående å se. Det fortsetter i samme stilen i bortimot en halvtime - tre kvarter før min kone går på do. Når hun blir værende der en god stund, bestemmer jeg meg for å gå inn å sjekke. Da ligger hun på badgulvet, nesten bevisstløs. Dette reagerer jeg selvsagt på, får henne over i ei seng og prøver å prate med henne. Hun kommer seg etterhvert, men er ganske beruset. Det blir selvsagt litt drama og frustrert samtale, men vi fikk orden nok på det (trodde jeg) til at vi bestemte oss for å sove sammen og prate om det neste dag.

Søndag: dagen det skjer...

Her står vi opp i ett-tiden og får i oss mat og prater litt. Hun sier hun er veldig rotete i hodet og føler at hun trenger en samtale med "Geir" for å kunne sortere tankene. Her er jeg kanskje veldig naiv og godtroende og gjorde et valg som jeg ikke er helt sikker på var det rette akkurat da. Jeg valgte å stole på henne 100% (noe jeg forsåvidt ikke angrer på) og lot henne dra til denne typen for å prate og prøve å finne ut av ting. Jeg dro hjem til oss og ventet i mellom tiden. Jeg husker jeg sendte henne en melding med noe som: "Ikke misbruke den tilliten jeg gir deg nå!" Etter en time fikk jeg nok en gang en rar følelse i kroppen (er det noe jeg har lært av dette, så er det å stole på magefølelsen), og ringte henne. Da hun svarte virket alt helt fint og hun sa hun var på tur hjem ganske snart. Søsteren og typen hentet henne og kom til oss en tur. Etter en stund ser jeg at min kone går fra å være helt normal (kanskje litt fyllesjuk) til å bli mer og mer frustrert. Hun ber søsteren og typen om å gå, og bekjenner da alt som har hent den dagen: altså et fullverdig samleie med "Geir". Hun er totalt fra seg og klarer nesten ikke å få fram noe annet enn: "ikke gå fra meg".

Vet ikke helt hvorfor (velger å tro at det er at jeg er såpass avbalansert og rolig av natur), men jeg eksploderte ikke slik jeg trodde jeg skulle gjøre. Jeg forholdt meg rolig og prøvde å finne ut hvorfor, men på det tidspunktet visste hun ingenting og "alt-var-helt-kaos-hodet-hennes". Det eneste vi kom fram til var at vi måtte snakke om dette og mest sannsynlig skaffe hjelp. Såklart følte jeg meg veldig såret, men ikke mer enn at jeg følte at dette var noe vi kunne jobbe oss forbi. Vi la oss sammen (noe vi har gjort hver natt siden da, btw).

Dagen etter måtte jeg på jobb rundt tolv på dagen. Det gikk bare et par timer før jeg måtte komme hjem fordi hun ikke klarte å slutte å tenke masse rare tanker. Fikk ordnet meg fri og kom hjem så vi fikk snakket om det. Kom ikke fram til noe særlig, bortsett fra at det mest sannsynlig hadde noe dypere bak seg enn bare eventyrlyst. Det eneste kriteriet jeg gav for at dette skulle kunne jobbes med, var at hun ikke hadde noe kontakt med "Geir" fremover. Dette var hun totalt enig i og skrev til ham på facebook at de ikke kunne ha noe mer kontakt.

Da vi skulle legge oss for kvelden, gikk jeg for å skifte på senga. Av åpenbare grunner var jeg jo litt engstelig og mistenksom, så jeg logget på facebooken hennes på mobilen og så at bare to minutter etter jeg hadde gått fra rommet hadde hun skrevet til ham på nytt! Dette førte til at jeg sa en del kvasse ord til henne før jeg stormet ut av leiligheten og vandret en del i nabolaget. I mellomtiden rauset det inn desperat melding etter desperat melding som: "Du må komme hjem! Jeg vet hva jeg vil nå! Jeg trenger deg!" o.l.

Etter å ha roet meg kom jeg selvfølgelig tilbake og bestemte meg for å gi henne nok en sjanse. Vet ennå ikke om dette var det rette å gjøre, så det får tiden vise. Jeg føler hun gruset det siste av tilliten jeg hadde til henne! Men samtidig føler jeg med henne, og skjønner at hun mener hun har mye å slite med. Det er veldig vanskelig med såpass blandete følelser! Det ene øyeblikket tenker jeg svært positivt og det neste ser jeg ikke håp! Jeg vet (jeg følger med) at hun ikke har hatt noe kontakt med "Geir" siden mandag, og det virker som om han ikke er det hun tenker mest på. Det er mer hennes problemer fra fortiden og problemer hun/vi har i dag som står i fokus. Bedraget blir nedprioritert til vi får litt mer kontroll.

 

"Advarsel: følgende er skrevet ut fra min magefølelse under lesing av posten din"

 

Kan det være slik at du faktisk har hjulpet henne til å begå utroskapen (ved at du har valgt å stole på henne, selv om fornuften sier "bråstopp"), og dermed har skaffet deg ett psykisk overtak, i den forståelsen at dere har glidd fra hverandre, og ikke vet hvordan dere skal komme gjennom dette eller komme dere videre sammen - kan det være at det er din form for "utroskap" mot henne, og at dere begge dermed har vært utroe med og mot hverandre?

 

Jeg fikk den følelsen, etter å ha lest ca halvparten inn i posten

[logaritmemannen]

Opplevelsen er tilbakelagt og historie, men erfaringen har eg med meg

 

Men som alle erfaring er ikke nødvendigvis din erfaring representativt for TS. Mistenker at den erfaringen du har hatt ikke bare har vært positiv. Dette farger så hvordan du opplever andres problemer med kvinner(confirmation bias, hvis du vil lese mer).

 

Jeg lurer også på hvorfor du kan være så skråsikker i det første innlegget ditt. Selvfølgelig bekrefter det neste lange innlegget til TS synet ditt, men allikevel. Det får da være grenser.

 

 

^Th0mas^:

For det første finnes det ingen underliggende problemer som gir din kone tillatelse til å være utro

Tillatelse, nei. Underliggende problemer er dog noe som kan medvirke til at noen er utro. Har man et dårlig selvbilde og av den grunn validerer seg ved å være utro, så kan dette bearbeides ved å bedre selvbildet til vedkommende. Alkohol senker jo som sagt også dømmekraften. Men etter å ha lest det lange innlegget til TS, så blir jo jeg også litt usikker på hva som kan ha skjedd.

 

Om jeg ikke husker helt feil så er "vidor" psykolog. Å høre på ham er da nødvendigvis ikke så dumt.