Hva gjør man med depresjon?

[AnonymDiskusjon]

Poster som anonym da jeg ikke har, og heller ikke vil snakke om dette, men føler at kjipe tanker begynner å ta overhånd. Skal prøve å forklare så godt som mulig, blir sikkert litt rart noen steder men..

 

For en stund siden kom jeg ut av et forhold som ikke endte så veldig bra, (var forsåvidt jeg som gjorde det slutt), og det gikk bra en stund, men etterhvert så ble det veldig dårlig stemning mellom meg og eksen. Nå er det på en måte som ho har "tatt over" en god del av vennene mine, da ho er veldig flink til å snakke drit om folk så fort de ikke har ho som førsteprioritet. Og da snakker ho jo selvfølgelig masse dritt om meg.

 

Jeg var vel egentlig over ho med en gang jeg gjorde det slutt, og hadde fått nok av alt drittet, men alikevel har jeg et kjærlighetsproblem. Har blitt alt for betatt av en annen jente men har nok havnet i friendzone. Vet ikke helt hva mer jeg skal si om det, men det er jo selvfølgelig kjipt å gå dagen lang og tenke på en person man aldri kan få.

 

Når det kommer til skole er jeg så utrolig lei. Jeg går 3. året nå, men jeg har tydeligvis valgt feil linje og aner ikke hva jeg skal gjøre med resten av livet mitt. Det tærer på konsentrasjonsevnen min, klarer ikke å følge med i timen selvom jeg sitter 1 meter foran nesa på læreren. De andre i klassen prater ofte om hva de skal til neste år og slikt, mens jeg sitter der og lurer på hva faen det skal bli av meg..

 

Er også redd for at noe skal skje med foreldrene mine, da mamma har hatt slag og både pappa og onkelen min (altså min fars bror), har en eller anna uhelbredelig kreft-type. Den har ikke "slått ut" enda da, heldigvis, men det kan skje når som helst.

 

Jeg hadde heller aldri opplevd død i nær krets før for et par måneder siden hvor en venn av meg tok livet av seg. Etter dette begynte jeg å tenke på sånt selv, som skremmer meg, for jeg har alltid tenkt at sånn vil jeg ikke tenke engang, for ting kan alltid bli bedre. Om jeg er ute og kjører på motorveien faller det meg plutselig inn at alt hadde tatt slutt hvis jeg bare hadde kjørt litt fortere og truffet et fjell f.eks.

 

 

Ja.. det var vel egentlig alt jeg kommer på som er galt i livet nå. Sikkert litt rart å lese det, men det er rart å skrive om mine egne problemer. Spørsmålet mitt er egentlig, er jeg deprimert? Og hva gjør jeg med det? Er ikke vits å prøve med at jeg skal snakke med noen eller noe sånt, for det får jeg meg ikke til å gjøre uansett. Det må finnes noe annet som kan hjelpe Anonym poster: 102b8f167938a20f85fe2c59ed739d73

[vidor]

Du har vel det som kalles en ubevisst depresjon som du begynner å blir mer bevisst.

Mange går rundt med laveregrads depresjon over mange år som kalles dystymi, når det da kommer flere negative hendelser og bekymringer samtidig så blir det gjerne slik du beskriver.

 

Vil anbefale deg å få snakket ut om dette, selv om det ikke frister noe særlig, for det har vanligvis en veldig god effekt.

 

Hvis du vil lese om dette selv så har du en del selvhjelpsbøker om emnet. Det kan også være til hjelp for å forstå bedre hvordan en psykolog eller psykiater jobber slik at terskelen til å oppsøke en blir lavere fordi du vet litt mer om hva materialet går ut på.

 

En bok som mange anbefaler er Tenk deg glad av David Burns.

Den finner du rimeligst på denne addressen;

http://www.angst-depresjon.no/

[Rosario]

Kilden for "dystymi"

 

Årsakene til hva som forårsaker dystymi er i stor grad ukjente og kan tillegges flere faktorer. Noen utvikler det pga for mye stress i hverdagen, mens andre faktorer som fattigdom, arbeidsløshet, smerte, tap, somatisk sykdom eller biologisk predisponerthet også har vist seg å kunne være årsaker

 

Her sykeliggjør de normal adferd. De definerer det som "sykelig" ikke å være glad når man er fattig, arbeidsløs, husløs og med diverse lidelser?

 

Symptomene for dystymi må i følge diagnosemanualen DSM-IV være tilstede i minimum to år, der man ikke kan ha vært symptomfri i mer enn to måneder.

 

Obs, nå henviser psykologen til en mafiaorganisasjon, dømt flere ganger for brudd på menneskerettighetene.

Endret 15. oktober 2012 av Rosario

[vidor]

Vil ikke si at symptombeskrivelser er sykeliggjøring, selv om farmasøytisk industri snart har sykeliggjort nysing, hosting og kløe som krever medikamentell behandling.

Har gjort et ganske inngående studie i legemiddelbransjen og de har i likhet med all annen storindustri sine svin på skogen.

 

Poenget er jo å forstå situasjonen og gjøre noe med den, og da trenger man jo å forstå hva som er årsaken. En del av psykoterapi er nettopp selverkjennelse og det å akseptere hva man er slik at man kan bygge videre på det og gjøre det beste ut av det, og da må man jo ha et begrepsapparat for å diskutere. Alt for mange lar seg blende av en kommersialisert lykkeformel som er perfeksjonistisk, mens det som skaper ekte lykke er ofte noe helt annet.

[Rosario]

Poenget er jo å forstå situasjonen og gjøre noe med den, og da trenger man jo å forstå hva som er årsaken

 

Nettopp. Og hva DSM-IV (leger/psykiatrikere) formidler er at alt dette (100%) skyldes "psykiske" faktorer. Siden årsaken oppgis å være "psykisk" formidler de at ingenting kan verifiseres medisinsk, at ingen objektive tester er nødvendig eller brukelig (= astrologi fordekt som vitenskap)

 

Feilen her er at depresjon ikke oppfattes som en somatisk sykdom (depresjoner er en somatisk/medisinsk sykdom), men som "psykisk sykdom" (da kommer vi inn på fobier og lignende som er psykologiske problemer). Normal depresjon har en ekstern foranledning, ikke en somatisk årsak. Da er man ikke syk, men normal. Syk blir man når biokjemien (det er somatisk) kommer i ubalanse. Da får man depresjoner SELV OM alt går bra, se Stephen Fry's serie på NRK om egen depresjon. Den er lærerik.

 

Så årsaken ER IKKE at kona forsvinner samtidig med at far dør. Det er et psykisk problem, ikke et somatisk problem.

Endret 16. oktober 2012 av Rosario

[Thoraxxx]

Poenget er jo å forstå situasjonen og gjøre noe med den, og da trenger man jo å forstå hva som er årsaken

 

Nettopp. Og hva DSM-IV (leger/psykiatrikere) formidler er at alt dette (100%) skyldes "psykiske" faktorer. Siden årsaken oppgis å være "psykisk" formidler de at ingenting kan verifiseres medisinsk, at ingen objektive tester er nødvendig eller brukelig (= astrologi fordekt som vitenskap)

 

Feilen her er at depresjon ikke oppfattes som en somatisk sykdom (depresjoner er en somatisk/medisinsk sykdom), men som "psykisk sykdom" (da kommer vi inn på fobier og lignende som er psykologiske problemer). Normal depresjon har en ekstern foranledning, ikke en somatisk årsak. Da er man ikke syk, men normal. Syk blir man når biokjemien (det er somatisk) kommer i ubalanse. Da får man depresjoner SELV OM alt går bra, se Stephen Fry's serie på NRK om egen depresjon. Den er lærerik.

 

Så årsaken ER IKKE at kona forsvinner samtidig med at far dør. Det er et psykisk problem, ikke et somatisk problem.

 

Vi har ulike reseptorer i hjernen, (Serotonin, Dopamin, Nor-adrenalin, benzodiaziapin) Når man har angst og depresjon så tror man at hjernen produserer for lite av noen av signalstoffene, spesielt serotonin. Derfor er mange antideppresivaer serotoninreopptakshemmere. Man kan si at depresjon også er en somatisk lidelse, men det er viktig å tenke at depresjon også skaper somatiske lidelser som f.eks mageproblemer, smerte i kroppen, søvnproblemer osv. Og man kan også få depresjon av at det somatiske ikke virker.

 

Uansett her så er det viktig at trådstarter tenker litt over at alle er deprimerte til tider og at man også må godta at man blir utslitt og lei. Dersom depressive tendenser overtar livet slik at man ikke klarer å gjennomføre skolegang, jobb eller sosialt samvære er det viktig å ta tak i det. Også dersom disse tendensene blir for slitsomme å takle. Man skal ikke være redd for at man er deprimert. Det er ikke farlig å ha deppresive tanker, så lenge man har det under kontroll.

 

Jeg tenker at det som kanskje hjelper trådstarter mest er å senke kravene til seg selv og hvordan livet skal være, og prøve å glede seg over små ting og sosialt samvær. Så kommer ting på plass etterhvert.

 

Jeg har selv hatt angst, tidvis depresjon og vært i behandling på daglig og ukentlig basis, så vet litt om hva dette innebærer

[Rosario]

Når legene sier at alvorlig depresjon er "psykisk" og mye "genetisk", at sykdommen "ikke" kan helbredes, bare "behandles", så skal man ikke ta det så tungt. Legene bare helgarderer seg og fraskriver seg ansvar for å kurere...

 

Alvorlig depresjon er verken "psykisk" eller "genetisk", og kan helbredes 100% - hvis man har livet foran seg og ikke bak seg.

Endret 18. oktober 2012 av Rosario

[festen]

Du kan nok ikke si depresjon er genetisk bestemt, men at sårbarhet for å utvikle depresjon, eller robusthet i forhold til omgivelsene er genetisk bestemt er det nok ingen tvil om. Det er heller ikke noe en trenger å arve fra noen av foreldrene som et trekk, akkurat som at foreldre som begge har grønne øyne godt kan få barn med blå.

Endret 20. oktober 2012 av festen

[Shruggie]

Folkens? TS har et faktisk problem han ønsker å ta opp. Hva med å diskutere teori og medisinsk etikk et annet sted?

[festen]

Det kan være relevant hvis det er sånn at TS hadde funnet problemer uansett fordi det var sånn TS var skrudd sammen. Og at det da kunne være et argument for å behandle det, fremfor å utelukkende tenke at det er situasjonsbetinget.

[Rosario]

Hvis familiehistorien er full av depresjoner så hopper man fort til at det er noe medfødt og ikke noe man kan helbrede.

 

Legene om "årsaker" (egentlig feil siden de tror dette er "psykisk")

 

http://no.wikipedia....Bipolar_lidelse

Genetiske studier har antydet flere kromosomale regioner og kandidater til gener som ser ut til å ha betydning for utvikling av bipolar lidelse, men resultatene er ikke konsistente og kan ofte ikke gjentas.[12] Selv om de første genetiske koblingene for mani fant sted i 1969,[13] har studier siden vært inkonsistente.[14] Diverse resultater tyder sterkt på heterogenitet ved at forskjellige gener ser ut til å være involvert i ulike familier.[15] Tallrike spesifikke studier finner ulike spesifikke sammenhenger.[16][17][18][19][20] Høy alder hos far ved unnfangelse har vært knyttet til en noe økt riskio for bipolar lidelse hos avkom, dette er forenlig med en hypotese om genetiske mutasjoner.[21]...

osv.

 

(det som er genetisk kan ikke helbredes)

 

Andre "årsaker"

• Forløpere i barndommen
  
• Livshendelser og erfaringer
  
• Nevrale prosesser
  
• Melatoninaktivitet
  
• Psykologiske prosesser
  

(om all psykisk sykdom --> at det er "psykiske årsaker" er hva sykepleiere kommunisere)

 

En naturalistisk studie med opptak fra første episode med mani eller blandet episode (med døgninnlagte pasienter, og derfor de mest alvorlige tilfellene) fant at 50 % oppnådde syndromal tilfriskning (ikke lenger møter kriteriene for diagnose) innen seks uker og 98 % innen to år. 72 % oppnådde symptomatisk å bli friske (ingen symptomer i det hele tatt) og 43 % oppnådde gjenvinning av tidligere funksjonsnivå (tidligere yrkesmessig og bo-status). Imidlertid opplevde 40 % å få en ny episode av mani eller depresjon i løpet av 2 år, og 19 % skiftet sykdomsfaser uten å bli friske i mellom skiftene.[78] Mange terapeuter behandler personer med bipolar type I og II ved å hjelpe dem å identifisere tilbakefall av symptomer, og lære atferd som vil forhindre at symptomene blir forverret.[79]

 

"symptomatisk å bli friske" = syk, men symptomfri

 

Bunnlinjen er - Uhelbredelig, men man kan leve med det, kanskje til og med bli jobbaktiv og fungere normalt (med sykdommen)

 

Hadde selv depresjoner, men det forsvant 100% etter at vanene var endret til det motsatte. Var B-menneske, ble A-menneske. Uhelbredelig :D

Endret 20. oktober 2012 av Rosario

[Shruggie]

TS: Send meg en melding hvis du vil ha litt personlig oppfølging. Du må gjerne lage en ny konto for å gjøre det anonymt, men jeg har ikke tenkt å prøve å finne ut hvem du er eller noe sånt.

[Rosario]

Hvis du har 2 jobber og blir stresset så er 2 jobber en uvane Du kan kontrollere stressnivået med å understimulere, hver gang du føler deg stresset - eller understimulere regelmessig som en vane. Når man er stresset: uten å ha avslappende aktivitet er vanene dine uvaner. Understimulering har null farlige bivirkninger. Du behøver ikke forstå stress og stresshormoner. Slik forståelse endrer ikke stressnivået. Hva som endrer stressnivå er understimulering - eventuelt alternative metoder, inklusiv badstu.

Endret 21. oktober 2012 av Rosario

[Shruggie]

Eller sex

[smøllj]

Jeg kan dessverre ikke svare deg, da det finnes en uskreven lov i samfunnet som sier at deprimerte personer får ikke lov til å kommunisere med hverandre uten oppsyn.

 

Så jaggu bitch, bite the burger - cuz I got to hurl.

Endret 21. oktober 2012 av Absolute Nei

[Zeph]

Det er ikkje greit å legge ut lange lister over medikament ein meiner andre bør vurdere å ta. Medikament kan sjølvsagt fungere, men måten det vart lagt fram på var heilt feil. Ta heller ein diskusjon i ein anna tråd om medikamentbruk i forhold til terapi eller andre former for behandling.

[Isbilen]

Faren med å definere seg selv som sykelig depressiv er at det er nærliggende å begynne å diagnostisere alt mulig, selv normale humørsvingninger, og si at man "er" sånn og sånn og "har" problemer, som på den måten lett kan virke uoverkommelige. Da blir det mye vanskeligere å få det godt igjen.

[festen]

Jeg tror det kan være til hjelp og faktisk innse at en er deprimert. En depresjon kan utvikle seg såpass gradvis at det kan være litt vanskelig å se det selv, uten å ta et langt tilbakeblikk. Finne frem gamle mobiltelefoner, se på innhold og frekvens av tekstmeldinger en har sendt mens en ikke har vært deprimert og sånn. Forskjellen kan være så stor at en lurer på om det er en annen person som har skrevet meldinger og sånn.

[festen]

Jeg kan også skrive at turer til varme strøk hjelper. Det er ganske forutsigbart hva som skjer da, ihvertfall for meg. Den første uka går med til å krangle med reiseselskapet. Det er første tegnet på at depresjonen letter. Så etter andre uken, begynner også stemningen å bli bedre. Det er ikke nok til å kurere depresjon, men 2 mnd i sola er nok til å ha en svært positiv effekt.

[AnonymDiskusjon]

Heisann. TS her. Har fulgt med på svarene deres regelmessig, men alt dette med disse medikamentene ser jeg nok litt bort ifra. Nå bare prøver jeg å innse at jeg er deprimert, men at det forhåpentligvis kommer til å gå over.. Har aldri vært så langt nede før, og det er ikke greit å føle at ingenting blir bedre.

 

Ellers takk for svar Anonym poster: 102b8f167938a20f85fe2c59ed739d73