Hvor går grensen for portrett?

[Virke]

Jeg har tenkt en del ganger på hvordan man kan definere et portrett. Det sies at det må inneholde en person, eller må det det så lenge det forteller noe om en bestemt person? Må vi se ansiktet? Hvor langt unna skal vi stå? Hvor tydelig skal vi se ansiktet? Må det fortelle noe om personen?

 

Kan illustrere med et bilde jeg tok på en russekro på fredag. Vil dere definert dette som et portrett av hun som danser i midten?

 

 

Diskuter!

Endret 23. oktober 2011 av ryc

[flageborg]

 

Vil dere definert dette som et portrett av hun som danser i midten?

 

 

Nei, det ser mer ut som et "overgrep"

(hands on - hands off)

[C₈H₁₀N₄O₂]

Det er ikke et portrett av jenta som danser, det er et portrett av hun som står i bakgrunnen, mot høyre kant av bildet, og titter inn i kameraet.

 

Det er litt vanskelig å bestemme nøyaktig hva slags sjanger bilder tilhører -- det finnes jo ikke noen helt rigide definisjoner. Imidlertid tror jeg de fleste vil være enige i at rene portretter som regel er mer oppstilte enn akkurat dette bildet. Dog kan det passe godt i en del sub-sjangere, for eksempel candid, hvor poenget er at bildene ikke skal være oppstilte, og som regel at de avbildede ikke skal være oppmerksomme på fotografens tilstedeværelse. Det kan kanskje også kalles for et "environmental portrait" (hva nå enn det kalles på norsk)?

Endret 23. oktober 2011 av C₈H₁₀N₄O₂

[Anskar]

Bildeeksemplet er et øyeblikksbilde og en miljøskildring , ikke et portrett etter mitt syn.

[Virke]

Eller et stemningsbilde?

[rogkas]

...eller du kan bruke denne beskrivelsen...

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Portrett

 

 

:-)

[Trondster]

Bildet ditt er ikke et portrett - heller et party-bilde som mer viser stemningen på klubben enn å vise hvordan jenta i midten ser ut.

 

Dessuten får jeg, som koffein også synes, mye mer kontakt med jenta på høyresiden som faktisk kikker i kameraet og fanger mye mer av oppmerksomheten i bildet.

 

 

Et portrett er som regel tettere på utsnittsmessig, med fokus på personen det er portrett av.

 

En viktig ting i portrettfotografi er å ha riktig avstand til den du tar bilde av - de klassiske brennviddene på fullframe er 80-135mm - når du tar bilder med utsnitt av hode og skuldre, så er du på "passe" avstand så perspektivet oppleves "riktig". Står du tettere på (typisk hvis du prøver å få samme utsnitt ved lavere brennvidder) blir nesen stor, og ørene forsvinner inn mot hodet. Bruker du mye lengre brennvidder enn 135mm (på fullframe) kan det bli litt mye kompresjon - øynene sitter tett og ørene står mer ut fra hodet. Men - det er som regel "styggere" med for kort brennvidde enn for lang. Og det må ikke absolutt være eksakt innenfor 80-135mm. Barn pleier man ofte å se tettere på enn voksne, så til barneportretter kan man ha litt kortere brennvidder enn "vanlig" - så blir proporsjonene som man er vant til å se på barn. Et barneportrett (eksempelbildet om akkurat dette i Fjørtofts eminente bok) er også eneste bildet jeg har sett som ble direkte "stygt" med "for lang" brennvidde - der var portrett av samme jenta i "passe" brennvidde så mye bedre.

 

Så - derfor anbefaler man ofte som tommelfingerregel bestemte brennvidder til klassiske hodeportretter - 80-135 på fullframe, som blir:

Fullframe: 80-135mm

Nikon/Sony 1.5x crop: 55-90mm

Canon 1.6x crop: 50-85mm

Micro four thirds 2x crop: 40-70mm

 

 

Den korte forklaringen: Bruker du disse brennviddene står du på passe avstand når du har riktig utsnitt.

Endret 23. oktober 2011 av Trondster

[Snikpellik]

Dette kunne muligens vært del av en portrettserie, men alene står det ikke som et portrett. Det er selvfølgelig riktig og ofte nødvendig at et godt portrett setter personen(e) i et miljø, men i dette bildet kommer miljøet for mye frem og dominerer i forhold til personen. Men det er viktig å merke seg at det ikke finnes noen regler, og at et portrett kan være med hvilken som helst person i hvilket som helst miljø, med hvilket som helst kamera og hvilken som helst brennvidde. Men det hjelper å ha en slags passende kommunikasjon mellom personen og bakgrunn/forgrunn/miljø.