Verdensdagen for selvmordsforebygging - 10. September

[Jann - Ove]

( http://www.iasp.info/wspd/ )

 

 

 

Selvmordsforebygging kan redde liv.

 

Jeg tok initiativ til denne tråden når jeg for noen dager siden tilfeldigvis kom over info om dagen mens jeg svarte en gjestebruker i helseforumet. Jeg vet at dette forumet har et bredt publikum, og tanken slo meg at dette kunne være en anledning til å si litt om noe som betyr mye for meg.

 

Dessverre er selvmord et emne man sjelden diskuterer. Det er ubehagelig og vanskelig. Det rammer bredt, og man finner det i alle samfunnslag, rundt hele kloden. Av og til kan det nesten være forståelig at noen velger å gjøre det slutt. Ofte ser man i ettertid at man har sett varselstegnene, sett at noe skurer - uten at noen har gjort noe. Noen ganger, så rammer det som lyn fra klar himmel, helt uten forvarsel.

 

Det går ikke an å løse problemet ved å tie det ihjel. Å være åpen om det er heller ikke en mirakelkur. Men, ved å være åpen om emnet, ved å la det være takhøyde for å mene noe, og plass for å være nysgjerrig - så kan vi alle bli litt bedre forberedt. Med varsom åpenhet kan hver og en av oss finne ut litt mer av hva vi mener, lytte til hverandre og stille litt bedre forberedt når det plutselig trengs. De fleste av oss vil før eller siden oppleve å være pårørende eller etterlatt.

 

Førstehjelp er viktig. Det er ikke uvanlig å ha vært igjennom et eller flere førstehjelpskurs. De fleste av oss vet hva man skal gjøre om noen plutselig faller om. Kunnskap om hjerte/lungeredning er utbredt og redder liv. På dette er vi kommet så langt at den største barrieren er ikke at folk mangler kunnskapen, men at de ikke tør gripe inn. Selv når man er drillet på akkurat hva man skal gjøre, så er det vanskelig å tørre å gjøre noe. Utbredt kunnskap om selvmordsforebygging kunne også reddet liv. Dessverre er vi ikke der enda.

 

Det er mye verre å tørre å gjøre noe når man står oppe i en situasjon der man kan gjøre noe for å forebygge selvmord. Det fins ingen enkel fasit på nøyaktig hva man skal gjøre. Vanligvis rammer det nært, en god venn, eller et familiemedlem - og nærhet kan gjøre det vanskelig å gripe inn med harde virkemidler. Vet man ikke hvor man selv står, og har man ikke satt seg inn i problematikken så er det fort gjort at man blir usikker og handlingslammet. Det er ikke bestandig man har tid til å være usikker, det hender at hvert minutt teller.

Jeg ber deg innstendig om å ta deg tid til å tenke litt på hva du mener om selvmord og hva du vet om selvmordsforebygging. Det krever så lite å ha tenkt seg litt om. Plutselig står du der, og har nytte av å være forberedt. Kanskje kan det hjelpe deg med å redde noen du er glad i.

 

---

 

 

 

Eksterne linker:

http://www.iasp.info/wspd/ - info om dagen, hos initiativtakeren International Association for Suicide Prevention (IASP)

http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/ - Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF)

http://www.levenorge.no/ - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord

http://no.wikipedia.org/wiki/Selvmord - Artikkel om selvmord på norsk wikipedia.

Forumtråder:

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1219228 - deppetråden, en ressurs her på forumet for de som sliter med tunge tanker.

 

Legger gjerne til flere linker. Si ifra om du har en link som passer her.

 

 

 

Nå avslutter jeg med å legge aktuelle linker i en spoiler, og ved å oppfordre til en åpen diskusjon. Ha respekt for at emnet kan være sårt, men la det samtidig være rom for både dumme spørsmål, og for å dele egne erfaringer. Bruk gjerne gjestefunksjonen om du vil dele noe anonymt. Jeg håper, og tror, at denne tråden kan nå mange.

[dag1234]

Fint initiativ, og fine linker du har lagt ut.

 

Det er viktig å spørre hvis en tror noen har tanker om å ta sitt liv, og hjelpe til at den det gjelder kommer til kyndig hjelp. De fleste som tar sitt liv har forsøkt å formidle det til noen i omgivelsene, men ikke sjelden har omgivelsene ikke oppfattet alvoret.

 

Hvis en ikke orker å spørre selv, kan en ta bekymringen sin opp med noen som kjenner den det gjelder, en lærer, legen eller en annen som kan spørre om hvordan det står til med disse tingene.

 

Jeg tror at det er langt mer uheldig å ikke spørre hvis en lurer på dette, enn å spørre en gang for mye. For mange som sliter med slike tanker, er det stor lettelse å fortelle om det til noen som orker å høre på.

 

Dag

[AnonymDiskusjon]

For noen år tilbake, så hadde jeg en venn som slet. Vi visste alle at han hadde litt problemer. Dette skjedde når vi gikk på videregående, på en kveld som skulle være trivelig. Det var en privatfest hos en i klassen, en felles venn. Utover kvelden steg stemningen. Vi koste oss, og vennen min var spandabel med drikkevarene, var i godt humør og det virket som om han hadde det bra.

 

Så, litt sent på kvelden ser jeg at han sitter litt for seg selv. Hører musikk, og fikler med telefonen. Jeg går bort til han og spør hvordan det går. Han tar meg med på en tur rundt kvartalet. I et stille hjørne i bakgården pisser han på en husvegg og prater skitt. Litt om kvinnfolk, litt om fremtidsplanene, litt om filosofi. Det virker ikke som om han var i så godt humør som han gav uttrykk for tidligere på kvelden. Plutselig drar han en riflepatron opp av lommen. Fleiper det bort, og lover meg å ikke gjøre noe dumt i kveld.

 

Jeg så alvoret. Det kom uventet på meg at han hadde det så ille. Jeg hadde ikke noen god følelse i meg når jeg forlot festen. Jeg måtte hjem til avtalt tid, og jeg turde ikke si ifra til noen, eller gjøre noe. Når jeg kom hjem, så satt jeg for meg selv og ventet alene i stuen. Etter en stund tok jeg til mot, og ringte han. Prøvde flere ganger uten å få svar. I etterkant fikk jeg høre at han hadde skutt seg selv et kvarter etter at jeg forlot festen.

 

Morgenen etter, ringer en tydelig preget venn av meg og sier ifra om det som har hendt. Jeg får også høre at han har hatt utrolig til flaks. Han hadde berget, etter iherdig innsats fra ambulansepersonalet og akuttmottaket på det lokale sykehuset. Det var på hengende håret at det gikk bra, og han svevde imellom liv og død i mange dager før vi visste at det gikk bra.

 

Denne flaksen gjør at han nå i dag er i live. Nå har han har funnet noe å leve for. Jeg vet at neste gang jeg opplever noe sånt hos noen nært meg, så skal jeg være forberedt. Vet man hvor man står, og hva som kan gjøres så kan man gjøre en livreddende innsats som gjør at den det gjelder er litt mindre avhengig av å ha flaks for at det skal gå bra.

 

Postet av anonym: 6d85f47dc61114a4c6b360fe21cd7176

[Yoshii]

Redde noen du er glad i

 

Hehe, og selvmord er vel egoistisk mener du vel også ?

[Samara]

Flott intiativ. Selvmordsforebygging er så viktig, men også så utrolig vanskelig.

 

Har selv mistet en person i nær familie til selvmord. Det er vondt og vanskelig, og alle mulige slags følelser raser igjennom hver og en av oss, både nære og fjernere kjente. Kun én person kan i ettertid si at han egentlig, ved nærmere ettertanke, så et par signaler.

[dag1234]

Redde noen du er glad i

 

Hehe, og selvmord er vel egoistisk mener du vel også ?

 

Ja, på ett vis er selvmord også egoistisk. Men det er ikke det viktigste siden ved selvmordet. Det viktigste er at det bak et hvert selvmord og selvmordsforsøk ligger mange tap og mye menneskelig fortvilelse, der personen ikke ser annen løsning enn at det ikke følger flere dager etter denne. Selvmord er aldri en enkel løsning.

 

Men det er også en aggressiv handling, og det er en handling som, bevisst eller ubevisst, gir de pårørende voldsom lidelse. Som om den som tar sitt liv påfører de som sitter igjen noe av den smerten som han eller hun selv ikke orket å bære.

 

Dag

[Thor.]

Bussjåføren her tok nylig livet sitt med hagle

Har kjent han i en 8 år, fra da jeg gikk på mellomsteget, sist jeg tok bussen han var sjåfør for var rett før sommerferien. Trist, han var veldig koselig å snakke med og var alltid blid. Kjøpte skolebøker av han første året på videregående, da man måtte kjøpe bøker.

 

Savner deg

[Gunfreak]

Har vært masse selvmord i familen og ste familien.

 

Først ute var en en av mine 4meninger, han hengte seg i skogen etter bursdagen sin, ingen viste noen ting, kom helt ut av det blå.

 

Så skøyt en av mine mindre kjente tremeninger seg.

 

Når jeg var 15 tok jeg opp telefonen når det ringte og fikk beskjed at boren min hadde skutt seg og var død, etter et ganske stort sjokk viste det seg at det var broren til ste faren min, altså min ste onkel. Han hadde i lengre periode missbrukt alkohol og stoff, og blitt veldig uberegnlig, så kom det frem at kona vile skille seg, så en mørk natt, i pille rus, tok han en pistol til panna og skøyt seg.

 

Dette første til at faren hans, min ste bestefar, tok selvmord på den lengst mulige måten, ved å sulte selg i hjel, det tok mange år, han spise ofte mindre enn en brødskive om dagen, han ble svakere og svakre og så ble sent på sykehus der han ble fetet opp med næring, før han ble sent hjem igjen og det samme skjedde på nytt, slik holdt han på i 3 år, før han til slutt døde.

 

 

Under hele den tiden, hadde jeg og mamma slitt med broren min, i en alder av 25 sa han at han ville dø, de neste 13 årene, var han av og på selvmords kandidat, han ville bli ektremt deprimet, låse seg hjemme og ikke gå ut av senga på 2 uker, hver gang dette skjedde viste vi aldri om han ville komme ut av dette levende. Han hadde diabetes, noe som første til at han begynte å miste synet. Han sa rett ut at han aldri ville leve som en blind mann, synet var nesten helt borte på et øye og han var livredd for å miste det på det andre. Det siste året fikk vi ogås vite at han ville trenge nyre transplantasjon i løpet av noen år.

 

Fast legen vår sa rett ut at han ikke ville bli en gammel man, ble han 55 ville det være et under. diabetesen hadde rett og slett gjort for mye skade, fordi han aldri passet på bloodsukkeret sitt.

 

Vel for 3 år siden, ble han forelsket kanskje for første gang i livet sitt, var det mer enn en kortvaring atraksjon. Når hun slå opp gikk han inn i et depresivt humør.

 

Etter en uke uten å få noen kontakt med han, tok en venn og låste deg inne og fant han hengende fra taket i leigliheten sin.

[dag1234]

Har vært masse selvmord i familen og ste familien.

 

Først ute var en en av mine 4meninger, han hengte seg i skogen etter bursdagen sin, ingen viste noen ting, kom helt ut av det blå.

 

Så skøyt en av mine mindre kjente tremeninger seg.

 

Når jeg var 15 tok jeg opp telefonen når det ringte og fikk beskjed at boren min hadde skutt seg og var død, etter et ganske stort sjokk viste det seg at det var broren til ste faren min, altså min ste onkel. Han hadde i lengre periode missbrukt alkohol og stoff, og blitt veldig uberegnlig, så kom det frem at kona vile skille seg, så en mørk natt, i pille rus, tok han en pistol til panna og skøyt seg.

 

Dette første til at faren hans, min ste bestefar, tok selvmord på den lengst mulige måten, ved å sulte selg i hjel, det tok mange år, han spise ofte mindre enn en brødskive om dagen, han ble svakere og svakre og så ble sent på sykehus der han ble fetet opp med næring, før han ble sent hjem igjen og det samme skjedde på nytt, slik holdt han på i 3 år, før han til slutt døde.

 

 

Under hele den tiden, hadde jeg og mamma slitt med broren min, i en alder av 25 sa han at han ville dø, de neste 13 årene, var han av og på selvmords kandidat, han ville bli ektremt deprimet, låse seg hjemme og ikke gå ut av senga på 2 uker, hver gang dette skjedde viste vi aldri om han ville komme ut av dette levende. Han hadde diabetes, noe som første til at han begynte å miste synet. Han sa rett ut at han aldri ville leve som en blind mann, synet var nesten helt borte på et øye og han var livredd for å miste det på det andre. Det siste året fikk vi ogås vite at han ville trenge nyre transplantasjon i løpet av noen år.

 

Fast legen vår sa rett ut at han ikke ville bli en gammel man, ble han 55 ville det være et under. diabetesen hadde rett og slett gjort for mye skade, fordi han aldri passet på bloodsukkeret sitt.

 

Vel for 3 år siden, ble han forelsket kanskje for første gang i livet sitt, var det mer enn en kortvaring atraksjon. Når hun slå opp gikk han inn i et depresivt humør.

 

Etter en uke uten å få noen kontakt med han, tok en venn og låste deg inne og fant han hengende fra taket i leigliheten sin.

 

Hei

Det var voldsomme hendelser du har blitt utsatt for. Har du fått noe hjelp og oppfølging etter dette?

 

Mvh

Dag

[Realzi]

Dette er bra

 

Jeg har hørt at Norge har høyest selvmords ratio i Europa eller Verden, er dette sant ??? dødsfall etter befolking selfølgelig,

 

Men det er litt rart for på en liten bygd som jeg er ifra, og byen jeg er i nå så er det sykt mange som tar livet av seg spesielt på vinteren.

Kan det ha noe med at for mye mørke skaper mye angst og depressive folk ?

[Gendarmerie]

Det er Litauen som har høyest selvmordsrate i Verden, om vi skal tro denne statistikken: http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_suicide_rate

 

Bra denne dagen informeres om.

Endret 10. september 2011 av JoeSchmo

[knopflerbruce]

Det kan være verdt å ofre en tanke at selvmord KAN være en god løsning, og at man således ikke alltid gjør en god gjerning ved å hindre det. Just saying

[MirusMentis]

Flott initiativ, og det er sikkert et tema som blir pratet for lite om.

 

MEN har dere tenkt på at økt publisitet rundt dette kan virke mot sin hensikt? Det er en grunn til at media ikke får lov til å omtale selvmord i noen stor grad. Nettop fordi det fort kan påvirke personer som er i faresonen til begå selvmord.

[dag1234]

Flott initiativ, og det er sikkert et tema som blir pratet for lite om.

 

MEN har dere tenkt på at økt publisitet rundt dette kan virke mot sin hensikt? Det er en grunn til at media ikke får lov til å omtale selvmord i noen stor grad. Nettop fordi det fort kan påvirke personer som er i faresonen til begå selvmord.

 

Det er jeg helt uenig i. Selvmord og årsakene til det kan ikke ties i hjel. Åpenhet om psykiske plager og hvilken hjep det er å få vil redusere plagene. Spesielt gjelder dette depressive lidelser som jo nærmest alltid er årsak til selvmord.

 

Det er ingen lov som sier at media ikke kan omtale selvmord, noe de gjør nå og da. Men media viser en viss tilbakeholdenhet i de få tilfellene der det utvikler seg en dødskult og selvmordstrend blant ungdom. Det synes jeg ofte er mer på sin plass, selv om jeg synes at media er for forsiktig noen ganger.

 

Det kan være noen ytterst få og ofte hypotetiske tilfeller der selvmord er en riktig løsning, men dette er helt klart unntakene. De aller fleste med selvmordimpuler er ikke godt nok behandlet for sine psykiske plager, og det er der innsatsen må settes inn.

 

 

Hilsen

Dag

[AnonymDiskusjon]

Det er Litauen som har høyest selvmordsrate i Verden, om vi skal tro denne statistikken: http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_suicide_rate

 

Bra denne dagen informeres om.

Grønland har nesten dobbelt så høy selvmordsrate som Litauen (100 per 100 000 per år).

 

De aller fleste med selvmordimpuler er ikke godt nok behandlet for sine psykiske plager, og det er der innsatsen må settes inn.

Hvordan konkret?

 

Postet av anonym: 4584b3f41dbaaf7d1f31efa12176b587

[AnonymDiskusjon]

Fin tråd. Min far tok selvmord når jeg var ung. Har vært vanskelig å ikke legge skylden på noen, ettersom min søster hadde en svær krangel med han dagen før han gjorde det, og senere har hun klart å komme med innspill som "Bare ta selvmord sånn som den drittfaren din gjorde" under krangler.

 

Jeg vet at man ikke kan skylde på noen under slike omstendigheter, men mener likevel at min søster er litt av grunnen til at det bikket over for han, den siste dråpen i det fulle vannglasset. Kommer nok aldri til å tilgi henne. 101%.

 

Det føltes godt å få ut.

 

 

 

Postet av anonym: d9f3f87c99afb2f945c7019d19788b1d

[trygvan]

Jeg mener det er litt både og. Husker i min oppvekst, så lærte vi at det å bruke ordet selvmord gjerne kunne være et av tegnene på at man var i faresonen. Det som kommer ut av munnen reflekterer som regel det en har i hodet. "Når en snakker om sola", osv. Hvordan psykologi og sammenhengen mellom tanker, ord og gjerninger er, er det vel ingen som har funnet svaret på, men det går i alle fall an å tro på at tankene styrer handlingene, og dersom du da klarer å styre tankene til å tenke på andre ting enn selvmord, så blir du mindre i faresonen. Henger dere med?

 

Jeg tror i alle fall at selvmord henger sammen med depresjon og det å ikke bli sett. Alle trenger positiv oppmerksomhet, og det som man jo da kaller for kjærlighet. Desverre er det noen som faller utenfor og som ikke får den kjærligheten de fortjener og trenger. Familiestrukturer tror jeg er de viktigste for å yte hverandre oppmerksomhet. Det er vanskelig å yte oppmerksomhet som en profesjon (ie "behandle" de som ikke har en støttende familie), men en kan absolutt prøve. Det er også en god del frivillig arbeid som foregår, nødtelefoner og menighetsarbeid mm.

 

Jaja, nei snakker visst bare nå jeg. Gir meg der. Uansett, tenkte jeg kunne prøve å si noen ord i anledning selvmordsforebyggingens dag jeg og. Synes det er et ok tema.

[dag1234]

[

De aller fleste med selvmordimpuler er ikke godt nok behandlet for sine psykiske plager, og det er der innsatsen må settes inn.

Hvordan konkret?

 

Postet av anonym: 4584b3f41dbaaf7d1f31efa12176b587

 

Selvmord regnes ikke som en sykdom, men et tegn på en eller flere underliggende sykdom(er). Den vanligste av disse er depresjon, men det kan også være psykotiske sykdommer (at pasienten hører befalende stemmer som sier at man skal ta sitt liv). En rekke faktorer utenom disse sykdommene øker risikoen for selvmordsimpulser, der rusmisbruk, livsbelastninger, samlivsbrudd, miste jobb og bolig og kroppslig sykdom er de viktigste. Når det hoper seg opp med slike belastninger over tid hos en som er nedfor fra før, da øker risikoen for selvmord.

 

Da må behandling settes inn på ulike nivå og mot de ulike faktorene som virker inn. Psykiatrisk/pykologisk behandling for grunnlidelsene må være lett tilgjengelig for alle, og det er ikke noe vesentlig annerledes behandling enn hva som ellers tilbys. Det må være lavterskeltilbud ved kriser; psykiatrisk legevakt, fastpsykolog til alle, osv.

 

Med det må også sikres gode familievernkontor som kan hjelpe familier som sliter, slik at par enten finner ut av det eller går fra hverandre på en best mulig måte. Rusmiddelomsorgen må styrkes betraktelig slik at de som har problemer med rusmisbruk må få komme rakst til god og verdig behandling. Arbeidslivet må ha gode og rimelige regler for oppsigelse og det offentlige må ha ordninger som hjelper de som faller utenfor tilbake i jobb igjen raskt.

 

Og vi kan alle bry oss litt mer når vi ser venner, naboer, medelever eller kolleger som sliter. Vi kan spørre hvordan det går og om det trenger hjelp hvis de ikke har det bra.

 

Sånn kan en fortsette å ramse opp tiltak som hjelper mennesker som av ulike grunner sliter med sine liv, for dette er ikke en utfyllende liste.

 

Ut over det må det stadig jobbes videre med opplysning om psykiske lidelser, slik at de som rammes kan kjenne igjen hva som skjer med dem, og vite hvordan og hvor de kan skaffe seg hjelp.

 

Hilsen

Dag

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke om dette er ironisk eller et tegn fra en høyere makt, men i dag, 10. september hadde jeg faktisk tenkt å ta selvmord. Selvmordsbrevet er skrevet og hele pakken. Bare en tilfeldighet at jeg kom over denne tråden. Jeg har aldri hørt om Verdensdagen for selvmordsforebygging før.

Jeg har slitt psykisk ganske lenge, og har allerede et selvmordsforsøk på samvittigheten. Jeg har ingen venner, er 20 år og jomfru, og har aldri hatt kjæreste. Jeg sitter hjemme hver dag og helg, blir aldri invitert med på ting, og blir som regel ekskludert.

 

Som "selvmordskandidat" vil jeg likevel komme med noen innvendinger. Jeg har aldri forstått dette med at man skal redde folk fra å ta selvmord. Jeg har det helt forjævlig, likevel skal jeg måtte leve og eventuellt tvinges igjennom diverse psykiske behandlinger for å bli "bedre". Jeg er i live fordi min familie vil jeg skal være det. Ved det forrige selvmordsforsøket ble jeg innlagt i to uker, og mine foreldre ble overbeskyttende så til de grader. Fikk knapt nok lov å gå ut. Derfor forteller jeg dem ikke om selvmordsplanene mine nå. Det er bedre at de ikke vet noe. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke ønsker noe hjelp av psykologer. Jeg er lei av at folk skal forklare meg at "du klarer deg fint uten venner", at "det bare er problemer med kjærester", eller at "det er mange som ikke har sex før de er 20". Jeg er lei av å snakke om mine problemer med folk, slik at de kan finne på dårlige unnskyldninger for at jeg skal fortsette det miserable livet jeg har, slik at de slipper å ha dårlig samvittighet.

 

Hvis jeg ikke orker å leve lenger mener jeg det er en god nok grunn til å ta selvmord.

 

Hilsen en stambruker av diskusjon.no kamuflert som 7415ac0b27715ef52d310448665f6001.

 

Postet av anonym: 7415ac0b27715ef52d310448665f6001

[AnonymDiskusjon]

Tror jeg forstår 7415ac0b27715ef52d310448665f6001 alt for godt.

Underkompetente helsepersoner som mangler edruelighet som sitter og anklager pasiente sine for ting, og som gir leksjoner uten mening og mål.

 

På en annen side så mangler jeg evnen til å forstå hvordan å ta livet av meg selv er en løsning, fordi jeg har noe i meg som sier at jeg ikke klarer å tenke på det søm en løsning.

Jeg vil mest sannsynglig glede meg over å gjøre bestialske ting i stede for å bry meg med å ta livet av meg selv.

Så, greit nok, ikke noe meg mer, men sikkert for andre.

 

Postet av anonym: 28054033905a696530a1becc56a45d50