Ateister: hva motiverer oss?

[phydeaux]

Jeg ser for meg mange troende som stiller seg undrende, og sågar blir provosert av ateisters instendige innvendinger mot religion og (det vi påstår er) dens skyggesider.

 

Er det noen ateister og troende der ute som vil utdype hva de mener, tror, og antar motiverer en ateist i hans kritikk og skepsis til religion?

[srbz]

I utgangspunktet engasjerer jeg meg i så liten grad jeg klarer i livssynsrettede spørsmål der religiøse involveres, fordi ateister og religiøse ikke tillegger bevisførsel, logikk etc. like stor verdi (slikt har en tendens til å ebbe ut i krangel der partene ikke forstår hverandres argumenter, ispedd enkelte bibelvers) - dessuten har jeg ingen interesse av å misjonere mine antikristelige synspunkter, personlig livssyn får være opp til den enkelte. Siden det nå er midt på natt, jeg følgelig har nedsatt dømmekraft og du tross alt stiller konkrete spørsmål dropper jeg prinsippfastheten min for øyeblikket.

 

Jeg ser meg selv som en rasjonell person. I henhold til dagens vitenskapelige paradigme er det ikke rasjonelt å tro blindt på teorier som ikke kan bevises vitenskapelig. I henhold til Poppers vitenskapelige metode er ikke engang ufalsifiserbare teorier ansett som vitenskapelig (=søppel, ta f.eks. teorien om positiv tenkning, særlig slik den presenteres av Rhonda Byrnes). Dagens verdensreligioner er svært ulike, og alle er svært ulike de forhistoriske religionene. Svært få religioner er forenelig med hverandre i den forstand at enkelte utelukker andre, og man kan derav straks fastslå at majoriteten av verdens troende, både i dag, historisk og prehistorisk, tar feil. Og om det finnes en "fasitreligion", hvem har mulighet til å definere denne? Hvordan kan kristne være så sikre på at kristendommen er riktig og islam er feil? Hva slags dokumentasjon ligger til grunn? Hvilke grunnlag har vi for å overbevise oss selv om at det finnes "høyere makter", og hvordan kan vi være så sikre på at de tusenvis av år gamle fortellingene vi mates på ikke bare er eventyr?

 

Se for dere at teknologien var kommet til det stadiet den er i dag før mennesket i det hele tatt kjente til konseptet om "høyere makter". Tror dere det hadde slått igjennom? Er det mer rasjonelt å tro på Gud/Allah/Jahve/Vishnu/whatever, enn det er å tro på ufogenererte kornsirkler? I tidligere tider ville nok kornsirkelteoriene vært allment akseptert, men ettersom vi i dag er mer kildekritiske enn man var for 2000 år siden er ikke dette aktuelt for de fleste.

 

Tror dere kristendommen hadde vært like utbredt her i landet dersom ikke Olav den Hellige hadde kristnet Norge med sverd, med andre ord tvunget den generelle befolkningen over til et annet livssyn? Religionen den enkelte tilhører har mange trodd på i årehvis før ham - hva om ingen hadde presentert denne religionen for ham? Ville han fremdeles tilhørt denne religionen? Er det ikke båfallende hvordan det er flest kristne i Vesten, flest muslimer i Midtøsten og flest hinduister og buddhister i Asia? Er ikke religion direkte knyttet til miljø? Hvordan kan det da være objektivt?

 

Og dere religiøse, spar pusten deres. Med forbehold om at dette kan høres barnslig og bedrevitersk ut: jeg er ikke mer mottagelig for argumentene deres enn dere er for mine. Jeg svarer på trådstarters spørsmål, la oss holde oss til det.

[Narsissisten]

Enklest forklart er det den for meg helt overveldende feilbarheten ved religion og den totale mangelen på moral og logikk. Når jeg var yngre og for første gang oppdaget debatten tok det sikkert i et halvår opp 90% av oppmerksomheten min. Nå er jeg så oppgitt og lei av å argumentere med teister som nekter å ta til seg logiske argumenter, at jeg i stort sett har sluttet å debattere om det.

 

Husker et par debatter jeg har hatt med en kristen nederlender om alt ved religion, og en egyptisk muslim om homofili. Pågikk nok i flere uker, og jeg døde litt inni meg.

Endret 2. februar 2011 av Narsissisten

[Tobben70]

Enkelt og greit fordi jeg synes det er helt utrolig at noen fremdeles tror på religioner.

Etter at jeg ble opplyst kan jeg ikke skjønne at andre ikke kan se det samme som meg.

Jeg må bare prøve å få dem til å forstå!

[Flimzes]

Tja, barn som har fantasivenner ut mot tenårene blir sendt til psykolog, hva skiller dem fra kristne?

[KarlRoger]

For min egen del vet jeg at jeg hadde blitt kvitt troen min tidligere, deretter blitt mer komfortabel med min ikke-tro tidligere, hvis jeg faktisk hadde møtt på noen som var åpne om sin ikke-tro. For de i samme situasjon som jeg var en gang, så vil jeg forbli i angrep mot de uhyrlige, usannsynlige, irrasjonelle og feilaktige elementene i religion.

 

 

Religion som helhet er et hinder for vår videre utvikling, i tillegg er religion en kilde til hat, vold, og undertrykking. Religiøse ekstremister har sitt grunnlag i religiøse konservative, som har sitt grunnlag i religiøse moderater, som har støtte i de som ser på gudstro som rasjonelt eller noe vi bare skal la være i fred. De ulike lagene er med på å legitimere dumskapen og ondskapen i de høyere lagene. De er med på å legitimere det å utføre uhyrlige handlinger i en fantasifigurs navn. Skal ondskapen i religion bekjempes, så må aksepten for å basere handlinger på slik overtro, fjernes. Skal vi ha en effekt på alle lag, så må vi gå løs på de som er lenger ned. Mange av de mer konservative har allerede kastet fornuften på dør, og vil ikke være mulig å nå fram til direkte. Men så lenge det finnes tvilere, så bør religion kritiseres og stilles spørsmål ved ved alle anledninger.

Endret 2. februar 2011 av KarlRoger

[Ajaco]

Jeg ser for meg mange troende som stiller seg undrende, og sågar blir provosert av ateisters instendige innvendinger mot religion og (det vi påstår er) dens skyggesider.

 

Er det noen ateister og troende der ute som vil utdype hva de mener, tror, og antar motiverer en ateist i hans kritikk og skepsis til religion?

Personlig er jeg en ateist. Jeg har aldri hatt en tilknytning til religion. Aldri. Kommer aldri til å få det heller.

 

Hvorfor ikke? Fordi jeg er overbevist om at religion er menneskeskapt. Personlig må jeg kunne være i stand til å kunne bevise noe for å kunne tro på det. Ettersom man ikke kan bevise religion, tror jeg derfor ikke på det. På samme måte som jeg ikke har noe formening om hvordan universet ble til. Det er en gåte, akkurat som døden. Jeg kan leve et lykkelig liv uten å vite universets hemmeligheter.

 

Mennesket ønsker av natur å føle tilknytning til en gruppe, et fellesskap. Religion gjør dette. Alle mennesker ønsker å ha en identitet. Religion hjelper med dette. Jeg mener at dette er mye av grunnen til at folk blir religiøse. På den måten er man del av et fellesskap, og man har noe å identifisere seg med.

 

Personlig er det helt fjernt for meg å tro at verden har blitt skapt av en allmektig skikkelse, fordi en gammel bok full av faktafeil påstår det. Jeg kan gå med på at det en gang levde en mann som het jesus, og at han hadde mange tilhengere. Men sønn av gud, gikk på vannet, stod opp fra de døde? Nei. Det tror jeg ikke på.

 

Det at det er så mange religioner er noe som forsterker teorien min om at religion er menneskeskapt. Hvorfor har akkurat kristendommen rett? Hvorfor har muslimene rett? Jødene? Det er ulogisk, og henger ikke sammen.

 

Om man velger å ta vekk religionsbrillene og se på underverk som har skjedd, vil man i nyere tid nesten alltid kunen finne en naturlig forklaring. Kan vi ikke forklare det, er det fordi vi enda ikke er langt nok innen teknologi.

 

Bottom line: Ingen har noen gang sett gud. Ingen har noen gang prata med gud. Ingen kan bevise at de har gjort det, eller bevist at det har eksistert en gud. Ingen kan vite hva som skjer etter døden. Personlig mener jeg at når du dør, er det ingenting som skjer. Du blir nedbrutt og gjort om til jord, akkurat som alt annet.

 

Religion henger ikke på greip, og det irriterer meg at folk kan være så ufattelige overtroiske. Det som irriterer enda mer er hvordan religion blir brukt som et maktmiddel, og en pengekilde. Det er feil, og det er ikke greit. Det blir svært ofte brukt for å legalisere ellers ulovlige handlinger også.

[soulless]

Fordi sannhet er en verdi jeg setter høyt, og det irriterer meg når mennesker kommer med usannheter.

[fuzzyboots]

Jeg blir motivert av å irettesette arrogante folk. Finnes ingen bedre rus.

Endret 2. februar 2011 av fuzzyboots

[Tenklitt]

Godt spørsmål i grunn.. hvorfor er det så viktig for ateister at kristne "omvender seg"

 

Vel, for min del handler det om å gi folk det samme som jeg opplever som positivt, nemlig å legge fra meg kristendommen. Nå kan jeg jo beskyldes for å ha misforstått kristendommen, og på den måten egentlig bare ha gått bort fra en "feil" kristendom. Men det er jo umulig å vite hva som er "Rett" kristendom..

 

Selv har jeg vært opptatt av å forteller det jeg finner kritikkverdig innenfor kristendommen, og oppfordre til å stille seg selv spørsmål man gjerne ikke helt våger.

[del_diablo]

Tja, barn som har fantasivenner ut mot tenårene blir sendt til psykolog, hva skiller dem fra kristne?

 

Egentlig ikke noe som helst.

Den enste forskjellen er ekstern: Vi har akksept for fantsivennen Gud.

[Cemi]

Jeg liker å diskutere religion med folk som tror på noe da jeg er interessert i å høre deres synspunkt. Dersom noen på noen måte skulle kunne overbevise meg om Guds eksistens, så er jeg da veldig klar for å leve evig i himmelen(eller evt. prøve å oppnå Nirvana eller lignende, alt etter hvilken religion man ser til)

 

Og derimot om jeg kan få dem til å tenke selv, så vil jo det også være et fordelaktig utfall

Endret 2. februar 2011 av Cemi

[cuadro]

Jeg anser kristelige verdier, argumenter og synspunkter - motivert av kristendom - som et korthus uten et stødig fundament. Et forklaringsproblem, manglende fornuft, dårlig resonnering, fraværende kritisk tenking, motsigende logikk.. Det er det som driver meg i enhver diskusjon. Skulle jeg være enig med noen, så vil jeg jo ikke diskutere, da har jeg heller en samtale.

[dr.dr.]

Jeg ser for meg mange troende som stiller seg undrende, og sågar blir provosert av ateisters instendige innvendinger mot religion og (det vi påstår er) dens skyggesider.

Jeg blir sjeldent provosert av ateisters individuelle meninger om religion, og jeg mener at alle har rett til å tro hva de vil, så lenge dette ikke skader andre eller forhindrer andre menneskers rett til å tro. Jeg er også selv skeptisk til religion, på tross av at jeg regner meg selv for å være kristen, og setter pris på en konstruktiv og kritisk diskusjon både med religiøse og ikke-troende. De gangene jeg blir provosert, i varierende grad, er når jeg blir tilegnet meninger jeg ikke har.

 

Er det noen ateister og troende der ute som vil utdype hva de mener, tror, og antar motiverer en ateist i hans kritikk og skepsis til religion?

Av egen erfaring er flere av mine ateistvenner overbevist om at verden vil bli et bedre sted uten religion. De har derimot enda ikke klart å overbevise meg.

[Ajaco]

Jeg går også under kategorien "ateistvenn overbevist om at verden vil bli et bedre sted uten religion". Hva skal vi med det? Skaper bare konflikt mellom grupper.

[phydeaux]

Jeg blir motivert av å irettesette arrogante folk. Finnes ingen bedre rus.

Så når man krysser tante Pose og en argumentsmed, så får man deg?

[fuzzyboots]

Hahah... Høres riktig ut, phydeaux.

[Notelitten]

Jeg blir motivert av å irettesette arrogante folk. Finnes ingen bedre rus.

 

Er troende da nødvendigvis arrogante? Hva med troende som stiller et seriøst spørsmål, og ønsker et seriøst svar fra en nøytral kilde.

 

Ingen kommer noen vei dersom et spørsmål som "hvorfor døde jesus på korset" blir besvart med "hva snakker du om?! jesus eksisterte ikke!"

[Ajaco]

Problemet med diskusjoner rundt religion er at ingen av partene er villige til å endre synspunkt. Det er veldig enten-eller, og man kan ikke møtes på midten. Vanligvis kan man være tildels enig i en sak, men religion er enten eller. "Okei, man kommer til himmelen når man dør, men det finnes ingen gud eller helvete." Henger ikke på greip, og ingen av partene vil gå med på det.

 

Man kan selvfølgelig prøve å overtale en, men man kommer svært sjelden noe vei. Derfor vil den andre parten automatisk være en idiot, som ikke er åpen for andre synspunkter. Dette er ofte sannheten også.

Endret 2. februar 2011 av Ajaco

[fuzzyboots]

Er troende da nødvendigvis arrogante? Hva med troende som stiller et seriøst spørsmål, og ønsker et seriøst svar fra en nøytral kilde.

Jeg har vel ingen steder her påstått at troende nødvendigvis er arrogante, men rent semantisk mener jeg agnostisisme og teisme er uforenelig (vedrørende eksistens), og da sitter du igjen med en gruppe mennesker som påstår at de besitter kunnskap om en "overordnet skapnings" eksistens. Det er arroganse i min bok.

 

 

Ingen kommer noen vei dersom et spørsmål som "hvorfor døde jesus på korset" blir besvart med "hva snakker du om?! jesus eksisterte ikke!"

Faen snakker du om?