Devil Doll - En albumguide og diskusjonstråd

[Anvlaibar]

 

Dette er altså min første albumguide. Jeg har valgt å ta for meg et ganske obskurt band, som sannsynligvis ikke mange har hørt om. Det er et av mine yndlingsband og forhåpentligvis er det noen der ute som kan ha glede av denne albumguiden.

 

Dette kult-bandet ble stiftet i 1987, både i Slovenia og Italia med hver sin respektive line-up. Bandet blir ledet av den mystiske frontfiguren, grunleggeren og vokalisten Mr. Doctor (vistnok av Dr. Jekyll and Mr. Hyde).

Det mest framtredende ved dette bandet er den svært unike og teatralske vokalen. Mr. Doctor bruker en sangteknikk som går under navnet sprechgesang, som er en mellomting mellom snakking og synging, à la Peter Hamill. Dette kombinert med tematikk rundt død, okkultisme og menneskets ondskap.

En ting som er spesielt med selve musikken og albumene er at de ikke følger normal struktur, snarere er hele albumet bygd opp som et filmsountrack. Hele albumet er èn komposisjon. Rykter vil ha det til at han også lager stumfilmer til musikken, eller at musikken er komponert etter gamle stumfilmer.

 

 

Nyttige lenker:

Devil Doll-fan side

Wikipedia

RYM-diskografi

 

Diskografi:

• 1989 - The Girl Who Was... Death
  
• 1990 - Eliogabalus
  
• 1992 - Sacrilegium
  
• 1993 - The Sacrilege of Fatal Arms
  
• 1996 - Dies Irae
  

The Girl Who Was... Death (1989)

 

 

http://www.youtube.com/watch?v=v8geiz4dGgA

 

Innledning

Selv om dette er debutalbumet deres, er det egentlig andrealbumet. Førsteplata; "The Mark of the Beast" ble spilt inn, men aldri gitt ut i mer enn ett eksemplar (til Mr. Doctor selv). Dette er altså den første ofisielle utgivelsen. Bildet på coveret er tatt fra filmen "Bride of Frankenstein" fra 1935. Konseptet rundt albumet er basert på tv-serien "The Prisoner" (1967-68) og tekstene dreier rundt dette. Albumet varer i èn time, 6 minutter og 6 sekunder: Altså 60:06:06=666. Sannsynligvis en referanse til "The Mark of the Beast".

 

Sammendrag

 

Kommer...

 

 

Konklusjon

Albumet skiller seg ut fra de senere albumene og er mye mer direkte i lydbildet. Det er flere heavy metal-elementer og musikken er mer gittardrevet. Det kan oppleves som det mest tilgjengelige albumet. Jeg personlig synes det er et meget bra album, men det som kom etter er mye mer interessant.

 

Sporliste:

1. "The Girl Who Was... Death" – 01:06:06

 

Sjanger: Progressiv rock, avantgarde.

Karakter: 8/10

 

 

Eliogabalus (1990)

 

 

http://www.youtube.com/watch?v=qS8ALBNmEXE

http://www.youtube.com/watch?v=lTH9mHghZGQ

 

Innledning

På coveret finner vi forbilder, folk som har inspirert Mr. Doctor. Her finner vi f.eks. Bella Lugosi, Tod Browning, Patrick McGoohan osv. Oprinnelig var sporet "Mr. Doctor" en enkeltstående komposisjon på 45 mintutter hetende "The Black Holes of My Mind". Det samme var tilfellet for sporet "Eliogabalus" som opprinnelig var 60 minutter langt. På grunn av økonomiske utfordringer valgte man å korte ned på begge sporene, "Eliogabalus" beholdt navnet sitt, og "The Black Holes of My Mind" fikk navnet "Mr. Doctor".

 

Sammendrag

 

 

Mr. Doctor

Begynner veldig rolig, med en uhyggelig stemning. På dette sporet merker man at soundet har utviklet seg.

Det symfoniske er mer framtredenede enn på "The Girl Who Was... Deathl". Albumet åpnes med Mr. Doctor's forstyrrende vokkallinjer,

og akkompagneres med piano før fiolinen tar over, som er veldig framtredende på denne kompsosisjonen. På mange

måter det bærende elementet på plata. Sangstrukturen og melodien er ikke like umiddelbar, og det går i et mye

roligere tempo enn foregående plate. Omtrent i midten av sangen settes tempoet opp med gitar og trommer, før det oppløses i fiolin og tilbake til en skummel pianomelodi. rundt 17 minutter er det akkurat som om det blir en helt annen sang. Vi er igjen forlatt med Mr. Doctor's uhyggelige stemme, før fiolinen og pianoet kommer inn, og sangen går i en absurd polka/marsj rytme. Sangen avsluttes med et instrument som passer ovveraskende/skremmende godt inn nemlig trekkspill.

 

Eliogabalus

En rolig fiolinmelodi setter atmosfæren, og også her er filoinen et bærende element. Vi føres inn i en drømmende,

hypnotisk melodi, og Mr. Doctor tar over. Melodien og "transen" brytes opp i en slags gitarssolo, før fiolinen

tar over i en episk melodi. Et pianoparti løses opp i en spilledåse-melodi og mr doctor kommer inn nok en gang.

Dette sporet er på mange måter mer uhyggelig enn foregående. Rundt midten av komposisjon utvikler sangen seg litt

lystigere og vi får høre en brummende tuba sammen med fiolin, men dette varer ikke lenge. Mot slutten av sangen,

møter vi et element vi kommer til å bli mer kjent med på senere komposisjoner nemlig et kor. I bakgrunnen spiller

et orgel en uhyggelig melodi. Sangen avsluttes med sitatet "Life is a State of mind."

 

 

 

Konklusjon

For og oppsummere; Devil Doll har tatt en mye mer uhyggelig og samtidig symfonisk form. Melodiene

bæres ofte av fiolinen med en pianomelodi i bakgrunnen. Mr. Doctor's stemme er mye mer variert enn tidligere.

Sangstrukturen er mye løsere, mer flytende og består av mange forskjellige passasjer og partier. Ikke mitt favorittalbum, når ikke opp til senere bragder.

 

 

Sporliste:

1. "Mr. Doctor" – 20:30

2. "Eliogabalus" – 24:40

 

Sjanger: Progressiv rock, avantgarde.

Karakter: 9/10

 

 

Sacrilegium (1992)

 

 

http://www.youtube.com/watch?v=cP42yacM-XI

 

Innledning

Kommer...

 

Sammendrag

 

 

Albumet åpnes hardt og episk med fullt orkester, før orgelet tar over, og tempoet senkes. Et kor messer på

latin. Sangen når et nesten religiøst nivå før alt blir stille. En skremmende pianomelodi tar over, og

Mr. Doctor's stemme åpenbarer seg. Atmosfæren er mørk og desperat og lyrikken er dramatisk og skremmende. Vokalen er mer sinnsyk

enn noensinne. Et episk gittariff slår inn, før vi nok en gang er alene med uhyggelige Mr. Doctor. Et trekkspill

overtar, og transen brytes opp. En forstyrrende stemme bryter inn med noen minneverdige linjer

"Can I trust you?

No, please, don't!

Can I trust you?

Forever, really, forever!", før en kjent melodi avbryter. Komponert av en av

Mr. Doctor's yndlingskomponister, Bernard Herrmann. En vakker pianomelodi løses opp av maskingevær og et

strengeparti og diverse lydklipp fra krigen. Smerteskrik, orgel, en skrekkfilm-stemning senker seg over oss.

Rundt 21 minutter kommer mitt absolutte Devil Doll-parti. Mr. Doctor's forsyrrende proklameringer forløses av en

utrolig vakker og drømmende melodi. rundt 28 minutter kommer en nesten sirkus-lignde orgel-melodi akkompagnert av

et kor som når et klimaks, før det fases ut i en spilledåse-melodi. Heretter kommer kanskje det mest heavy

Devil Doll-partiet noensinne, med et frekt gittarrif og en desperat vokal. Et utrolig kult fiolinparti overtas

av et kor, orgelet slår inn og vi når en slags middelalder/høymesse-stemning. Et dramatisk fiolin-drevet

parti drar sangen videre. Før vokalen slår inn og ender i en orgasmisk saksofon-solo, før el-gitaren overtar.

Det fases ut i et pianoparti som ender i et utrolig deilig og magisk parti med følgende lyrikk

"Pure purity

Absolute catharsis

Is in misadventure

In tragedy

In one's ineluctable

Check mate! Check mate!". Dette tror jeg er noe av det beste jeg har hørt av musikk noensinne. Ord kan ikke

beskrive følelsen jeg sitter igjen med etter dette partiet. Rett og slett musikalsk perfeksjon. Sangen ender

med et messende kor, og setter et perfekt punktum over musikkhistoriens kanskje største øyeblikk

 

 

 

Konklusjon

Det mørkeste albumet til dags dato. Det er som å lytte til et mareritt. Vokalen er mer sinnsyk, musikken mer skremmende, men samtidig vakker. Sammenlignet med foregående album er dette det mest varierte. Fiolinen er ikke like dominerende til fordel for orgelet, og pianoet er det drivende elementet. Dette er, sammen med "Dies Irae", mitt favorittalbum av Devil Doll.

 

 

Sporliste:

1. "Sacrilegium" – 49:16

 

Sjanger: Progressiv rock, avantgarde.

Karakter: 10/10

 

 

The Sacrilege of Fatal Arms (1993)

 

 

http://www.youtube.com/watch?v=BTb_db6r3gI

 

Innledning

Dette albumet er så å si identisk med det foregående; Sacrilegium. Mens sistnevnte varer i 49 minutter varer dette i 1 time og 19 minutter. Grunnet til dette er at dette er Sacrilegium brukt som et soundtrack stumfilm signert Mr. Doctor. og måtte derfor passe med filmen. Dermed er det passasjer og partier på dette albumet som ikke er på Sacrilegium.

 

Sammendrag

 

Kommer...

 

 

Konklusjon

Jeg har alltid slitt litt med å skille disse to albumene fra hverandre, men av en eller annen grunn setter jeg Sacrilegium høyere. Mulig fordi det albumet er kortere.

 

Sporliste:

1. "The Sacrilege of Fatal Arms" – 01:19:03

 

Sjanger: Progressiv rock, avantgarde.

Karakter: 9/10

 

 

Dies Irae (1996)

 

 

http://www.youtube.com/watch?v=w_xdvEUC9Y4

 

Innledning

Dette albumet skulle opprinnelig gis ut i 1993. Plata spilles inn, men midt i prosesen bryter det ut en brann i studio og alt går tapt.

Etter mye om og men bestemmer Mr. Doctor seg for å prøve på nytt, og i 1995 går han i studio sammen med det Slovenske Filharmoniske Orkester og spiller inn det, som av mange, blir regna som Devil Doll's magnum opus.

 

Sammendrag

 

Kommer...

 

 

Konklusjon

Dies Irae er det mest gjennomførte, perfekte album jeg kan forestille meg noensinne. Definivt det kjæreste jeg har i platesamlinga mi.

Hele plata åpnes med en storslått og uhyggelig intro som ender i et roligere opera-parti, før Mr. Doctor's maniske vokal bryter inn, og stemningen er satt. Dette er det mest storslåtte Devil Doll albumet til dags dato. Det symfoniske er mye mer fremtredende, og hele albumet og konseptet føles mer homogent og helstøpt.

 

Sporliste:

1. "Part 1" - 2:51

2. "Part 2" - 2:20

3. "Part 3" - 2:50

4. "Part 4" - 3:13

5. "Part 5" - 2:01

6. "Part 6" - 1:43

7. "Part 7" - 2:02

8. "Part 8" - 1:23

9. "Part 9" - 2:38

10. "Part 10" - 4:24

11. "Part 11" - 3:08

12. "Part 12" - 5:22

13. "Part 13" - 3:09

14. "Part 14" - 1:10

15. "Part 15" - 1:19

16. "Part 16" - 2:36

17. "Part 17" - 1:23

18. "Part 18" - 2:53

Til sammen 01:11:45

 

Sjanger: Progressiv rock, avantgarde.

Karakter: 10/10

Endret 11. desember 2012 av Anulaibar

[sekt]

Sacrilegium er min favoritt. Selv om det blir vanskelig å krone en vinner..

Men er nok ene og alene pga. partiet "you were visiting my dreams...." gir meg frysninger HVER GANG!

 

Noen som har noe som kan ligge litt i samme gata? Enda ikke funnet noe som kan måle seg opp mot fantastiske devil doll.

["""]

Å finne noe som høres ut som Devil Doll er vaneklig nok i seg selv, men å finne noe av lik kvalitet er jo enda vanskeligere. Men Morgul har til tider en del Devil Doll i seg og er åpenbart inspirert av Devil Doll, men det er black metal, da. Er veldig glad i de tre første platene. The Horror Grandeur er best.

 

 

 

 

 

Ellers overraskende at Anulaibar kun gir The Girl Who Was... Death 8/10. SOleklar 10/10, som resten av diskografien.

[Zeph]

Det er vanskeleg å beskrive Devil Doll. Du må oppleve det for å forstå kva det er snakk om. Konseptet er ulikt alt anna eg har høyrt og det fungerer som juling.

 

Dies Irae står øverst på mi liste. Karakterar er no ein gong ein litt tilfeldig måte å vurdere musikk på.

Eg har alltid likt musikk som er litt...teatralsk om det er riktig ord. Klassiske element som blir dratt inn. Den instrumentale delen av DD er fantastisk nok i seg sjølv, men vokalen er bruktal, rå og fabelaktig.

 

Nokon som veit kvar ein kan få kjøpt platene?

["""]

Teatralsk er helt klart riktig ord, spør du meg. Og vokalen er noe av det absolutt beste ved Devil Doll. En av tidenes tre vokalister, for min del. Genial mann!

 

Her er det mulig og handle litt Devil Doll stasj: http://www.blackscaped.de/index.php?manufacturers_id=486&ref=7

 

Mr. Doctor skal visstnok ha mange uutgitte Devil Doll-album (inkludert "Mark of the Beast"), samt andre versjoner av Eliogabalus og Dies Irae. Synd han ikke gir ut mer. Han skriver jo og spiller inn nye Devil Doll greier fremdeles.

[Anvlaibar]

Svært vanskelig å sette karakterer på Devil Doll-skivene, utrolig unik musikk. Vet ikke om jeg fortsatt kan stå for karakterene jeg har gitt, hver skive er perfekt på sin måte og de gir meg noe nytt for hver gang jeg hører dem. Får se om jeg gidder å ta meg tid til å gå grundig igjennom skivene og rangere de på nytt en gang.

 

Håper virkelig vi får høre mer fra Mr. Doctor i fremtiden. Lov å håpe!

 

Angående lignende musikk ville jeg sjekket ut Van Der Graaf Generator - Pawn Hearts. På mange måter veldig ulikt, en ganske annerledes sjanger og av en annen tid, men jeg føler allikevel jeg kjenner igjen en lignende mørk atmosfære og vokalen i særdeleshet kan minne om Mr. Doctor. Uansett, en prog-perle verdt å høre!

 

Andre tips: Jacula - In Cauda Semper Stat Venenum/ Tardo pede in magiam versus, Present - Triskaidékaphobie/ Le poison qui rend fou og Shub-Niggurath - Les morts vont vite

Endret 18. november 2012 av Anulaibar

[Zeph]

Det er på ein måte prisverdig at ein artist ikkje gjev ut bra materiale, gitt at det er bra nok. Det gjev meg ei kjensle av at han bryr seg om musikken, ikkje inntektene.

 

Samtidig er det dumt at me ikkje får oppleve meir frå ein så dyktig person.

["""]

Jeg tviler på at det er kvaliteten på musikken det står på. VIrker som om det er noe annet som står i veien for at ting blir utgitt.

 

Sånn ellers støttes Jacula. Glimrende band!

[sekt]

Mye nytt å sjekke ut for meg her. Starter med Morgul. At det pensles inn på svartmetall gjør absolutt ingen ting.

["""]

Et bra band å starte med, det. Start med The Horror Grandeur og jobb deg bakover. De to siste skivene er en del svakere enn de tre første, for å si det mildt.

[sekt]

The Horror Grandeur var absolutt mulig å høre på, og ryker nok inn i en spilleliste et eller annet sted.

 

Prøvde å sjekke ut "Sketch of....." - umiddelbart inntrykk = gjesp. Kan ikke si jeg har gitt det en veldig stor sjans, men uansett ikke vits å bruke tid på å gjennomlytte hvis det er kjedelig.

 

Virker som de andre forslagene inneholdet mye spennende prog. Har et litt anstrengt forhold til noe prog, da jeg syntes det kan være vanskelig å finne gruppene og sangene som virkelig får alt til å klaffe!

 

 

Eller regner jeg med folk har hørt de ymse prosjektene til Mike Patton?