Jesus Kristus - Guds sønn

[TheaLinnea]

«Og det lød en røst fra himmelen: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.’» — Matteus 3: 17.

Jesus Kristus ble døpt i en alder av 30 år ved å bli neddykket i vann. Da han kom opp av vannet, lød det en røst fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.» (Matteus 3: 17) Denne røsten var Guds røst. Ved en annen anledning sa Jesus i bønn til Gud: «Far, la ditt navn bli forherliget!» Og da Jesus hadde sagt det, lød Guds «røst fra himmelen: ’Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det’». — Johannes 12: 28.

 

Ut fra disse beretningene kan selv et barn forstå at forholdet mellom den allmektige Gud og Jesus Kristus er et forhold mellom en far og hans elskede sønn, to forskjellige personer. Men denne enkle bibelske sannhet blir benektet av kristenhetens religionssamfunn. De hevder at Jesus Kristus er Gud den allmektige selv, den andre personen i en treenighet, mens den tredje personen er den hellige ånd.

 

Denne læren har forårsaket stor forvirring blant dem som tilhører kristenhetens religioner, og det er én av grunnene til at treenighetslæren blir kalt et mysterium. Den forårsaker også forvirring blant presteskapet, for New Catholic Encyclopedia sier: «Det er få av de lærerne som underviser i treenighetslæren ved romersk-katolske seminarer, som ikke en eller annen gang er blitt stilt overfor spørsmålet:

 

’Men hvordan forkynner man treenighetslæren?’ Og hvis dette spørsmålet er karakteristisk for forvirringen blant studentene, er det kanskje ikke mindre karakteristisk for en lignende forvirring blant deres lærere.»

 

Denne forvirrende læren står helt sentralt i katolske og protestantiske kirkesamfunn. The Catholic Encyclopedia sier: «Treenigheten er det begrep som betegner den kristne religions sentrale lære . . . Med Den athanasianske trosbekjennelses ord: ’Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.’»

 

Ikke ’Gud Sønn’, men «Guds Sønn»

Jesus påstod aldri at han var den allmektige Gud. Det vil en se hvis en leser Bibelen objektivt uten forutfattede meninger om treenigheten. Jesus sa for eksempel i Johannes 3: 16: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

 

Allerede to vers senere sa Jesus igjen at han var ’Guds enbårne Sønn’. (Johannes 3: 18) Da jødene anklaget Jesus for gudsbespottelse, sa han: «Hvorfor sier dere da til ham som Gud har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?» (Johannes 10: 36) Jesus sa ikke at han var ’Gud Sønn’, men at han var «Guds Sønn».

 

Da Jesus døde, visste selv de romerske soldatene som stod omkring ham, at han ikke var Gud: «Da offiseren og de andre som holdt vakt over Jesus, opplevde jordskjelvet og det som hendte, ble de grepet av redsel og utbrøt: ’Sannelig, han var Guds Sønn!’» (Matteus 27: 54) De sa ikke: ’Han var Gud’, eller ’Han var Gud Sønn’, for Jesus og hans disipler lærte at Jesus var Guds Sønn, ikke den allmektige Gud i menneskelig skikkelse.

 

Som bibelskribenten Matteus skrev, bekreftet Gud selv at Jesus var hans elskede Sønn, da Jesus ble døpt. (Matteus 3: 17) Andre bibelskribenter konstaterte det samme. Markus skrev: «Det lød en røst fra himmelen: ’Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg behag.’» (Markus 1: 11) Lukas sa: «Det lød en røst fra himmelen: ’Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg behag.’» (Lukas 3: 22) Og døperen Johannes, som døpte Jesus, erklærte: «Dette er mitt vitnesbyrd: Han [Jesus] er Guds Sønn.» (Johannes 1: 34)

 

Vi ser altså at Gud selv, alle de fire evangelieskribentene og døperen Johannes tydelig sa at Jesus er Guds Sønn. Og en tid senere, ved Jesu forklarelse, skjedde det noe lignende: «Det lød en røst [Guds] fra skyen: ’Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» — Lukas 9: 35.

 

Sa Gud i disse beretningene at han var sin egen sønn, at han sendte seg selv, og at han godkjente seg selv? Nei, Gud Faderen, Skaperen, sa at han hadde sendt sin Sønn, Jesus, et atskilt enkeltvesen, for at han skulle gjøre Hans gjerning. I de greske skrifter blir derfor betegnelsen «Guds Sønn» hele tiden brukt om Jesus. Men ikke et eneste sted ser vi betegnelsen ’Gud Sønn’, for Jesus var ikke den allmektige Gud. Han var Guds Sønn. De er to forskjellige personer, og intet teologisk mysterium kan endre denne sannhet.

 

Faderen er større enn Sønnen

Jesus visste at han ikke var jevnbyrdig med sin Far, men at han i enhver henseende var underordnet under ham. Han visste at han var en elsket Sønn som hadde dyp kjærlighet til sin Far. Det er grunnen til at Jesus gang på gang kom med slike uttalelser som disse: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Johannes 5: 19) «Jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.» (Johannes 6: 38) «Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg.» (Johannes 7: 16) «Jeg kjenner ham [Gud], for jeg kommer fra ham, og han har sendt meg.» (Johannes 7: 29)

 

Den som sender, er større enn den som blir sendt. Den som blir sendt, er en underordnet, en tjener. Det er Gud som sender, og det er Jesus som blir sendt. De er ikke samme person. Som Jesus uttrykte det: «Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham.» — Johannes 13: 16.

 

Dette fremgår også tydelig av en lignelse Jesus fortalte. Han sammenlignet sin Far, Gud, med en som eide en vingård og forpaktet den bort til noen vindyrkere — som åpenbart var et bilde på det jødiske presteskap — mens han var utenlands. Med tiden sendte eieren en tjener for å hente noe av avlingen, men forpakterne slo tjeneren og lot ham gå tomhendt bort. Eieren sendte så en annen tjener, og det samme skjedde med ham. Han sendte en tredje tjener, som fikk samme behandling.

 

Da sa eieren [Gud]: «Jeg vil sende min egen kjære sønn [Jesus]. Ham vil de sikkert ha respekt for.» Men de moralsk fordervede vindyrkerne sa: «Der har vi arvingen! La oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed kastet de ham ut av vingården og slo ham i hjel.» (Lukas 20: 9—16) Også dette viser klart og tydelig at Jesus står under Faderen, at han ble sendt av Faderen for å gjøre Faderens vilje.

 

Jesus selv sa: «Faderen . . . er større enn jeg.» (Johannes 14: 28) Vi bør tro Jesus, for han visste selvfølgelig hvordan hans forhold til hans Far var. Apostelen Paulus visste også at Gud er større enn Jesus, og han sa: «Sønnen [Jesus] selv [skal] underordne seg under Gud.» (1. Korinter 15: 28) Det fremgår også av Paulus’ uttalelse i 1. Korinter 11: 3: «Kristi hode er Gud.» Jesus erkjente at han hadde en Gud som var større enn han var, da han sa til disiplene: «Jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» — Johannes 20: 17.

 

Jesus nevnte Guds overlegenhet da moren til to av disiplene bad om at sønnene hennes måtte få sitte ved Jesu side i hans rike, den ene på høyre og den andre på venstre side. Han svarte: «Hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre.» (Matteus 20: 23)

 

Hvis Jesus hadde vært den allmektige Gud, ville det ha vært hans sak å avgjøre det. Men det var det ikke. Det var hans Far som bestemte det. Og da Jesus kom med sin profeti om enden for denne tingenes ordning, sa han: «Den dag eller time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.» (Markus 13: 32) Hvis Jesus hadde vært den allmektige Gud, ville han ha kjent dagen og timen. Men han gjorde ikke det, for han var ikke den allvitende Gud. Han var Guds Sønn og visste ikke alt som hans Far visste.

 

Like før Jesus døde, viste han at han var underordnet under sin Far, da han bad: «Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min.» (Lukas 22: 42) Hvem var det Jesus bad til? Til seg selv? Nei, han bad til sin Far i himmelen. Det ser vi tydelig, siden han sa: «La din vilje skje, ikke min.» Og da Jesus var i ferd med å dø, ropte han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Markus 15: 34) Hvem var det Jesus ropte til? Til seg selv? Nei, han ropte til sin Far, som var i himmelen.

 

Etter at Jesus var død, lå han i graven i omkring tre dager. Hvem var det som oppreiste ham? Ettersom han var død, kunne han ikke oppreise seg selv. Og hvis han ikke var ordentlig død, kunne han ikke ha betalt løsepengen for Adams synd. Men han døde, og i om lag tre dager eksisterte han ikke. Apostelen Peter forteller hvem som oppreiste Jesus: «Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer.» (Apostlenes gjerninger 2: 24) Den overordnede, den allmektige Gud, reiste den underordnede, sin elskede Sønn, Jesus, opp fra de døde. Tenk over dette eksemplet: Da Jesus oppreiste Lasarus fra de døde, hvem var det da som var størst? Jesus var størst, siden han kunne reise Lasarus opp fra de døde. (Johannes 11: 41—44) Det forholdt seg på samme måte da Gud oppvekte Jesus. Gud var størst, siden han kunne bringe Jesus tilbake fra de døde.

 

Jesus kunne overhodet ikke være Gud selv, for Jesus ble skapt av Gud. Legg merke til hvordan Lyder Brun gjengir Åpenbaringen 3: 14 i sin bibeloversettelse: «Så sier han som er Amen, det troverdige og sanndru vidne [Jesus], Guds skapnings begynnelse.» Og Kolosserne 1: 15, 16 sier om Jesus: «Han er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte av alt det skapte, for ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden . . . Alle andre ting er blitt skapt gjennom ham og for ham.»

 

I himmelen skapte altså den allmektige Gud sin Sønn direkte, og «ved hjelp av ham» eller «gjennom ham» skapte han så andre ting, omtrent som når en fagarbeider får en faglært ansatt til å arbeide for seg. Det som ble skapt «ved hjelp av ham», innbefattet ikke Jesus selv, for Gud hadde allerede skapt ham. Han blir derfor kalt den «førstefødte» og den «enbårne». Det at et barn er den førstefødte eller den enbårne, betyr aldri at barnet er den samme som faren. Det betyr alltid at det er snakk om to forskjellige personer, far og barn.

 

Den hellige ånd — en person eller en virksom kraft?

Hva med den angivelig tredje personen i treenigheten, den hellige ånd, som sies å være like mektig som Faderen og Sønnen og av samme vesen og like evig som de?

 

Det står ingen steder i Bibelen at den hellige ånd er Guds og Kristi like. Markus 1: 10 viser for eksempel at da Jesus ble døpt, kom den hellige ånd ned over ham «som en due», ikke i menneskelig skikkelse. Den hellige ånd var ikke en eller annen person som kom over Jesus, men den var Guds virksomme kraft. Denne kraften fra Gud satte Jesus i stand til å helbrede syke og oppreise døde.

 

Som Lukas 5: 17 sier: «Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.» Senere, på pinsedagen, fikk også apostlene kraft fra Gud så de kunne helbrede syke og oppvekke døde. Ble de dermed en del av en eller annen «guddom»? Nei, de fikk simpelthen kraft fra Gud, gjennom Kristus, slik at de kunne gjøre ting som menneskene ellers ikke kunne gjøre.

 

Denne virksomme kraften blir nevnt i Efeserne 5: 18, hvor Paulus sier: «Bli fylt av Ånden.» Apostlenes gjerninger 7: 55 sier at Stefanus «var fylt av Den Hellige Ånd». Og på pinsedagen ble alle Jesu etterfølgere «fylt av Den Hellige Ånd». (Apostlenes gjerninger 2: 4) Kan et menneske bli fylt av en annen person? Nei, men det kan bli fylt av den kraft som kommer fra Gud. Denne hellige ånd er den samme kraft Gud brukte for å skape universet. Som 1. Mosebok 1: 2 sier: «Guds Ånd svevet over vannet.»

 

Etter at Jesus var blitt oppreist, fikk Stefanus et syn av himmelen og så «Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd». (Apostlenes gjerninger 7: 55) Det kunne altså ses to atskilte personer i himmelen: 1) Gud og 2) den oppstandne Jesus Kristus. Den hellige ånd blir ikke nevnt i dette synet, for den er ikke noen tredje person i en treenighet. Den hellige ånd, som er Guds virksomme kraft, skulle utgå fra Gud, men ikke som en atskilt person. Det er grunnen til at Stefanus bare så to personer, ikke tre.

 

Angående den hellige ånd innrømmer et katolsk oppslagsverk (New Catholic Encyclopedia): «Det er tydelig at GT [Det gamle testamente] ikke betrakter Guds ånd som en person, verken i streng filosofisk forstand eller i semittisk forstand. Guds ånd er simpelthen Guds kraft. Når den av og til blir fremstilt som noe som er atskilt fra Gud, er det fordi Jahves pust virker utenfor ham.» Det samme verket sier: «Det store flertall av skriftsteder i NT [Det nye testamente] åpenbarer Guds ånd som noe, ikke som noen; dette er spesielt tydelig i parallellismen mellom ånden og Guds kraft.»

 

I betraktning av alle disse kjensgjerningene kan ikke denne «grunnleggende» treenighetslæren i kristenheten være sann. Guds eget Ord gjendriver den påstanden. Det viser tydelig at Gud er den kjærlige Far, og at Jesus Kristus er hans elskede Sønn, en Sønn som har så stor kjærlighet til sin Far at han var villig til å være lydig til døden.

[Knarke]

Hva skal vi egentlig diskutere her?

[TheaLinnea]

Om Jesus er Gud eller om han er Guds sønn

[Inaktivbruker_101125]

Hva skal vi egentlig diskutere her?

Treenighetslæren som startet i en annen tråd (link).

 

Har også bedt en moderator om å flytte over postene, så får håpe det går.

Endret 27. oktober 2010 av Ishq

[Knarke]

Tenkte at det måtte være noe slik!

[soulless]

Syns det mangler en del svaralternativ her, men dersom vi skal ta utgangspunkt i bibelske tekster, så er vel Jesus paradoksalt nok sin egen sønn som han skapte ved å la den hellige ånd (som også er ham selv) befrukte jomfru Maria.

 

Slik jeg tolker det så er altså jesus, i følge bibelen, både gud og guds sønn.

[Tå.]

Så hva er isåfall kluet med historien hvor Djevelen frister Jesus til å utfordre seg selv(Gud)?

 

Og sitter ikke fyren dermed ved siden av sin egen høyre hånd eller noe sånt?

[Inaktivbruker_101125]

Syns det mangler en del svaralternativ her, men dersom vi skal ta utgangspunkt i bibelske tekster, så er vel Jesus paradoksalt nok sin egen sønn som han skapte ved å la den hellige ånd (som også er ham selv) befrukte jomfru Maria.

 

Slik jeg tolker det så er altså jesus, i følge bibelen, både gud og guds sønn.

Hvordan kan du tolke det slikt etter at TheaLinnea har gått i dybden og bevist at det ikke er tilfellet? Bibelen hevder absolutt ikke at Jesus er Gud, men det motsatte: To vidt forskjellige personer. Kristendommen i dag har fått for seg at de er samme person i ett.

[TheaLinnea]

Hvordan ble treenighetslæren utformet?

I den tiden da forestillingen om at Jesus er Gud, var under utvikling, møtte den stor motstand av bibelske grunner. For å prøve å bilegge striden innkalte den romerske keiser Konstantin alle biskopene til Nikaia. Det var ikke mer enn 318 — en brøkdel av det totale antall — som møtte fram.

 

Konstantin var ikke en kristen. Han gikk antagelig over til «kristendommen» senere i livet, men han ble ikke døpt før han lå på dødsleiet.

 

I en bok om kirkehistorie sier Henry Chadwick: «Konstantin tilbad i likhet med sin far den ubeseirede sol; . . . hans omvendelse bør ikke tolkes som en indre opplevelse av nåden . . . Det hele var et militært spørsmål. Han fikk aldri noen klar forståelse av den kristne lære, men han var sikker på at de kristnes Gud kunne gi seier i krig.» — The Early Church.

 

Hvilken rolle spilte denne udøpte keiseren på kirkemøtet i Nikaia? Encyclopædia Britannica forteller: «Konstantin var selv ordstyrer, ledet aktivt drøftelsene og foreslo personlig . . . den avgjørende formelen vedrørende Kristi forhold til Gud i den trosbekjennelsen som ble utarbeidet av kirkemøtet: ’av samme vesen som Faderen’ . . . Av frykt for keiseren undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem gjorde det meget mot sitt ønske.»

 

Konstantins rolle var altså avgjørende. Etter to måneder med hissig religiøs debatt grep denne hedenske politikeren inn og traff en beslutning til fordel for dem som sa at Jesus var Gud. Men hvorfor? Avgjort ikke på grunn av noen bibelsk overbevisning. «Konstantin hadde egentlig ikke noen som helst forståelse av de spørsmål som ble stilt innen gresk teologi,» sier en bok om den kristne læres historie. (A Short History of Christian Doctrine) Det han forstod, var at splittelse på det religiøse område var en trussel mot hans rike, og han ønsket å styrke sitt rike.

 

Det var imidlertid ikke noen av biskopene i Nikaia som fremmet tanken om en treenighet. De tok bare stilling til Jesu natur, ikke til den hellige ånds rolle. Hvis læren om en treenighet hadde vært en klar bibelsk sannhet, burde de ikke da ha framholdt den ved denne anledningen?

 

Den videre utvikling

Etter møtet i Nikaia fortsatte debatten omkring dette emnet i flere tiår. De som trodde at Jesus ikke var jevnbyrdig med Gud, ble faktisk tatt til nåde igjen for en tid. Men senere gikk keiser Theodosius imot dem. Han bestemte at trosbekjennelsen fra kirkemøtet i Nikaia skulle være normen i hans rike, og innkalte til et kirkemøte i Konstantinopel i 381 e.Kr. for å få formelen klargjort.

 

På dette kirkemøtet kom man til enighet om å sidestille den hellige ånd med Gud og Kristus. For første gang begynte kristenhetens treenighet å komme i fokus.

Men heller ikke etter kirkemøtet i Konstantinopel ble treenighetslæren alminnelig godtatt. Mange gikk imot den og utsatte seg dermed for voldsom forfølgelse. Det var først i senere århundrer at treenighetslæren ble fast formulert i trosbekjennelsene. The Encyclopedia Americana sier: «Den endelige utforming av treenighetslæren fant sted i vest, i middelalderens skolastikk, da man forsøkte å gi en forklaring ved hjelp av filosofiens og psykologiens begreper.»

 

Den athanasianske trosbekjennelse

Treenighetslæren ble mer fullstendig definert i Den athanasianske trosbekjennelse. Athanasius var en av de geistlige som støttet Konstantin i Nikaia. Trosbekjennelsen som bærer hans navn, erklærer: «Vi ærer én Gud i Treenigheten . . . Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.»

 

Velinformerte religionshistorikere er imidlertid enige om at det ikke var Athanasius som avfattet denne trosbekjennelsen. Et oppslagsverk sier: «Trosbekjennelsen var ukjent for den østlige kirke inntil det 12. århundre. Siden det 17. århundre har historikerne stort sett vært enige om at Den athanasianske trosbekjennelse ikke ble skrevet av Athanasius (død 373), men sannsynligvis ble avfattet i Sør-Frankrike i det femte århundre. . . . Trosbekjennelsen synes å ha hatt størst innflytelse i det sørlige Frankrike og i Spania i det sjette og det sjuende århundre. Den ble brukt i kirkens liturgi i Tyskland i det niende århundre og noe senere i Roma.» — The New Encyclopædia Britannica.

 

Det gikk altså flere hundre år fra Kristi tid og til treenighetslæren vant utbredt anerkjennelse i kristenheten. Hva var retningsgivende for de avgjørelser som etter hvert ble truffet? Var det Guds Ord, eller var det geistlige og politiske hensyn? Professor E. W. Hopkins svarer: «Den endelige, ortodokse definisjon av treenigheten var i stor utstrekning et spørsmål om kirkepolitikk.» — Origin and Evolution of Religion.

 

Frafallet forutsagt

Treenighetslærens historie harmonerer med det Jesus og hans apostler forutsa skulle skje etter deres tid. De sa at det skulle finne sted et frafall, et avvik fra den sanne tilbedelse, og at situasjonen skulle vedvare inntil Kristi gjenkomst, da den sanne tilbedelse skulle bli gjenopprettet før Guds dag kom og denne tingenes ordning ble tilintetgjort.

 

Etter å ha omtalt denne ’dagen’ sa apostelen Paulus: «Først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne.» (2. Tessaloniker 2: 3, 7) Senere forutsa han: «Når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.» (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Andre av Jesu disipler skrev også om dette frafallet og dets ’lovløse’ presteklasse. — Se for eksempel 2. Peter 2: 1; 1. Johannes 4: 1—3; Judas 3, 4.

 

Paulus skrev også: «Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten og holde seg til myter.» — 2. Timoteus 4: 3, 4.

 

Jesus forklarte hva som lå bak dette frafallet fra den sanne tilbedelse. Han sa at han hadde sådd godt korn, men at fienden, Satan, ville så ugress i åkeren. Samtidig med at hveten begynte å skyte opp, kom altså ugresset til syne. Man kunne derfor vente at et avvik fra den sanne kristendom ville gjøre seg gjeldende helt fram til høsttiden, da Kristus skulle ordne opp i forholdene. (Matteus 13: 24—43)

Et oppslagsverk sier: «Treenighetslæren i det fjerde århundre var ingen nøyaktig gjenspeiling av den første kristne lære om Guds natur; den var tvert imot et avvik fra denne lære.» (The Encyclopedia Americana) Hvordan oppstod så dette avviket? — 1. Timoteus 1: 6.

 

Lærens opprinnelse

I oldtidens verden, helt tilbake til Babylonia, var det vanlig å tilbe hedenske guder i grupper på tre, triader. Tilbedelse av triader var også utbredt i Egypt, Hellas og Roma da Kristus var på jorden, og i århundrene før og etter hans tid. Etter apostlenes død begynte slike hedenske trosoppfatninger å trenge inn i kristendommen.

 

Historikeren Will Durant sa: «Kristendommen ødela ikke hedendommen; den antok den. . . . Fra Egypt kom tankene om en guddommelig treenighet.» Og i sin bok om egyptisk religion framholder Siegfried Morenz: «Treenigheten var en hovedbeskjeftigelse for egyptiske teologer . . . Tre guder forenes og behandles som et enkelt vesen og blir tiltalt i entall. I denne henseende har den egyptiske teologis åndelige innhold direkte tilknytning til kristen teologi.» — Egyptian Religion.

 

Kirkens menn i Alexandria i Egypt i slutten av det tredje og begynnelsen av det fjerde århundre, blant andre Athanasius, bar tydelig preg av denne innflytelsen når de formulerte tanker som førte fram til treenighetslæren. Deres egen innflytelse vokste, så Morenz anser «aleksandrinsk teologi som bindeleddet mellom den egyptiske religiøse arv og kristendommen».

 

I forordet til Edward Gibbons verk om kristendommens historie leser vi: «Hvis hedendommen ble erobret av kristendommen, er det like sant at kristendommen ble fordervet av hedendommen. De første kristnes uforfalskede lære om guddommen . . . ble av romerkirken forandret til det uforståelige dogmet om treenigheten. Mange av de hedenske læresetningene, som ble oppfunnet av egypterne og idealisert av Platon, ble bevart som noe som var vel verd å tro på.» — History of Christianity.

 

Et verk om religionskunnskap bemerker at mange sier at treenighetslæren «er en forvanskning som er lånt fra de hedenske religionene og innpodet i den kristne tro». (A Dictionary of Religious Knowledge) Og en bok om hedendom og kristendom sier at treenighetslærens «opprinnelse er helt og holdent hedensk». — The Paganism in Our Christianity.

 

Det er grunnen til at James Hastings skrev følgende: «I indisk religion møter vi for eksempel den trinitariske gruppe som består av Brahma, Shiva og Vishnu, og i egyptisk religion den trinitariske gruppe som består av Osiris, Isis og Horus . . . Det er heller ikke bare i historiske religioner at vi finner at Gud blir betraktet som en treenighet. Vi husker særlig det nyplatonske syn på den høyeste eller siste og fundamentale virkelighet», som er «triadisk representert». (Encyclopædia of Religion and Ethics) Hva har den greske filosofen Platon med treenighetslæren å gjøre?

 

Platonismen

Platon levde, etter det man tror, fra 428 til 347 f.Kr. Han framholdt ikke treenighetslæren i den form den har i dag, men hans filosofi banet veien for denne læren. Senere oppstod det filosofiske bevegelser som hadde triadiske anskuelser, og disse var påvirket av Platons tanker om Gud og naturen.

 

Et fransk oppslagsverk sier dette om Platons innflytelse: «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens forestilling om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.» — Nouveau Dictionnaire Universel.

 

Et annet oppslagsverk viser hvilken innflytelse denne greske filosofien hadde: «Læren om Logos og treenigheten fikk sin form fra de greske kirkefedre, som . . . var sterkt påvirket, direkte eller indirekte, av den platonske filosofi . . . Det kan ikke benektes at feil og forvanskninger fikk innpass i kirken fra dette hold.» — The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge.

 

En bok om kirken i de første tre århundrer sier: «Treenighetslæren ble utformet gradvis og på et forholdsvis sent tidspunkt. . . . den skriver seg fra en kilde som ikke har noe med de jødiske og de kristne skrifter å gjøre; . . . den utviklet seg og ble innpodet i kristendommen av kirkefedre som gjorde bruk av Platons prinsipper.» — The Church of the First Three Centuries.

 

Innen utgangen av det tredje århundre var «kristendommen» og de nye platonske filosofiske oppfatningene blitt uatskillelige. Som Adolf Harnack framholder i sin bok om dogmehistorie, ble kirkens lære «solid rotfestet i hellenismens [den hedenske greske tenknings] jord. Dermed ble den et mysterium for det store flertall av kristne». — Outlines of the History of Dogma.

 

Kirken hevdet at dens nye læresetninger var basert på Bibelen. Men Harnack sier: «I realiteten legitimerte den den hellenske spekulasjon i sin midte, de overtroiske synspunkter og skikker fra hedensk mysteriedyrkelse.»

 

Professor Andrews Norton sa dette om treenighetslæren: «Vi kan følge denne lærens historie bakover i tiden og oppdager at den har sitt utspring, ikke i den kristne åpenbaring, men i den platonske filosofi . . . Treenighetslæren er ikke en lære som skriver seg fra Kristus og hans apostler, men en fiksjon som skriver seg fra de senere platonikeres skole.» — A Statement of Reasons.

 

Det frafall som var forutsagt av Jesus og hans apostler, slo altså ut i full blomst i det fjerde århundre etter Kristus. Utformingen av treenighetslæren var bare ett bevis for dette. De frafalne kirkene begynte også å godta andre hedenske forestillinger, for eksempel læren om et brennende helvete og troen på en udødelig sjel, og de gav seg også av med avgudsdyrkelse. Kristenheten hadde åndelig talt gått inn i den forutsagte mørke tidsalder, dominert av en voksende presteklasse, «Den Lovløse». — 2. Tessaloniker 2: 3, 7.

 

Hvorfor forkynte ikke Guds profeter om en treenighet?

Hvorfor hadde ingen av Guds profeter, over en periode på flere tusen år, lært hans folk om treenigheten? Burde ikke i hvert fall Jesus ha brukt sine evner som den store Lærer til å klargjøre treenighetslæren for sine disipler? Ville Gud ha inspirert hundrevis av sider i Skriften uten å gi undervisning om treenighetslæren hvis den var den «sentrale lære» i den kristne tro?

 

Kan det ventes at de kristne skal tro at Gud, flere hundre år etter Kristi tid og etter at han hadde inspirert nedskrivningen av Bibelen, ville støtte utformingen av en lære som hadde vært ukjent for hans tjenere i tusenvis av år, en lære som er et ’uutgrunnelig mysterium’ som ligger «utenfor den menneskelige fatteevne», en lære som hadde en hedensk bakgrunn, og som ’i stor utstrekning var et spørsmål om kirkepolitikk’?

Historien taler sitt tydelige språk: Treenighetslæren er et avvik fra sannheten, et tegn på frafall

[Sarah78]

Når vi går ut i fra at dette stemmer-gud og jesus er ikke den samme.

Kan vi da også gå ut i fra at å ha jesus til gud, er et brudd av det første av de 10 bud?

[Inaktivbruker_101125]

Ja

[Romeren]

«Og det lød en røst fra himmelen: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.’» — Matteus 3: 17.

Jesus Kristus ble døpt i en alder av 30 år ved å bli neddykket i vann. (..)

Hei TheaLinea - fint om du slutter å dumpe inn store blogginlegg fra andre steder og heller skriver innleggene dine her selv. Dessuten er copy/paste uten referanse ikke noe særlig...

[Romeren]

Hva skal vi egentlig diskutere her?

Treenighetslæren som startet i en annen tråd (link).

 

Har også bedt en moderator om å flytte over postene, så får håpe det går.

Hei Ishq - godt jobbet!

 

Kan du innledningsvis si litt om ditt ståsted i debatten (beklager om jeg burde ha lest det ut fra andre av dine innlegg)? Selv er jeg med i "Kirken, Den norske" og tar mitt utgangspunkt derfra.

[Inaktivbruker_101125]

Mitt ståsted i debatten er at jeg ikke aksepterer treenighetslæren.

 

Noe annet jeg kom på nettopp: Hvis Gud sa at intet menneske kunne se ham,^[1] hvordan kan Jesus da ha vært på jorden?

[dixi]

jesus sier: Den som har sett meg har sett Faderen. Hvordan kan du daa si: Vis oss Faderen?

 

Om Jesus ikke er Gud, Hvorfor forkynner han da hele tiden at det er Han vi skal tro på? Er ikke det avguderi å få noen til å tro på seg selv istedet for på Gud?

 

Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv. 1. joh. 5:20

 

jesus forkynte at om vi tror på Han skal vi få evig liv. Enten er Han Gud eller så er det Guds-bespåttelse noe jødene også mente at han drev med.

[Romeren]

Mitt ståsted i debatten er at jeg ikke aksepterer treenighetslæren.

Og det er jo greit, det forsto jeg og. Grunnen til at jeg spør er at f.eks. muslimer ikke ville akseptere bibelen som den siste og beste kilde til kunnskap om Jesus. Men da tar vi utgangspunkt i bibelen som kilde til det vi samtaler om.

 

Noe annet jeg kom på nettopp: Hvis Gud sa at intet menneske kunne se ham,^[1] hvordan kan Jesus da ha vært på jorden?

Det sier Jesus og (Joh 6,46): "Jeg sier ikke at noen har sett Faderen; bare han som er fra Gud, har sett Faderen."

 

Så spørsmplet er hvem "han som er fra Gud" er.

[IHS]

Om Jesus er Gud eller om han er Guds sønn

Det er mange som er både far og sønn på en gang, TheaLinnea

 

Dette er ikke noe enten eller spørsmål, som du vil ha det til.

[Baranladion]

Jeg er både far og sønn, men ser ikke helt hvordan jeg kan være min egen far eller sønn. Samme kan det være, liker ikke tanken på å knulle min egen mor.

 

Han er glad i incest han derre Jawhe...

[RWS]

Jeg er både far og sønn, men ser ikke helt hvordan jeg kan være min egen far eller sønn. Samme kan det være, liker ikke tanken på å knulle min egen mor.

 

Han er glad i incest han derre Jawhe...

Jepp... Det går jo igjen i hele røver historien...

 

Merkelig hvordan hele historien rakner når man begynner å kikke den nærmere etter sømmene... Og jeg er faktisk forbløffet over at TheaLinnea fremdeles er kristen så mye som hun (?) kan om røverhistorien... Hvordan klarer du det egentlig? Tror du bare på de bitene som DU syntes er sant og lar resten seile sin egen sjø? For hvordan får du det til?

[Imsvale]

Det er mange som er både far og sønn på en gang, TheaLinnea

 

Dette er ikke noe enten eller spørsmål, som du vil ha det til.

He shoots! He misses! Det er ikke mange som er sin egen far og sønn, et konsept som på alle måter er paradoksalt.