Feil i kundens favør

[doh123]

Jeg bestilte noen varer fra en av de største elektrokjedene her til lands, og har etter all sannsynlighet fått bestillingen min doblet i plukkingen. Dvs, jeg har kun betalt for bestillingen min én gang, men når jeg kom til postkontoret var det dobbelt opp.

 

Lurer på om andre har vært med på liknende, og hvordan man burde forholde seg til dette. Hvilke rettigheter har jeg, hvilke rettigheter har selger, hva er vanlig praksis i kjeder som f.ex. Siba, Elkjøp, Lefdal, Expert etc ?

 

Erfaringer, råd ?

 

Ps. Jeg vet hva Jesus ville gjort. Men er ute etter om noen vet noe om hvordan dette foregår i de store kjedene (sier de fra til kunden hvis de oppdager slikt, sparker de han som gjorde feilen), hva sier jussen, noen andre opplevd det samme osv.

[Nik0]

Menneskelig å feile, ingen vil få sparken av å være uheldig en gang. Deres regnskapsførere vil sannsynligvis finne ut av dette , og jeg vet ærlig talt ikke hva konsekvensene blir ut av det, men jeg tviler på at de gidder sende inkassovarsel eller gå rettslig når det er deres feil. Hva revisorer vil tenke når de finner ut av dette er en annen sak, jeg har selv ikke peiling.

 

Vil du være helt safe sier du i fra. Vil du leke dum, later du som ingenting, og satser på at det går i orden, noe som mest sannsynlig vil skje.

 

Kommer selvfølgelig også an på størrelsen av den aktuelle verdien her. Er det snakk om et par-tre hundre kroner, så tar du begge varene. Derimot snakk om større beløp over 3-4 tusen kroner, så er det rett og slett tyveri. Ingen er så dumme at de tror de var heldig med en ubevisst kampanje populært kalt "ta to, betal for en" for varer av så stor verdi.

Endret 16. august 2010 av bluechamp

[Tokra]

Ærlighet varer lengst. Du bør ta kontakt med butikken å informere dem om at du har motatt dobbel ordre.

 

Er du heldig får du kanskje beholde varen allikevel, avhenger mest av varens art. Tviler på at dem vil kaste bort tid og penger på å få returnert en ting til 2-300 kroner. Derimot om det er en 55" flatskjerm må du nok regne med at dem vil ha den tilbake.

 

Hvis de vil ha produktet tilbakesendt kan du be om kompensasjon for den ulempen du har med å poste produktet tilbake. Er du heldig belønner de deg kanskje også for ærligheten;)

Endret 16. august 2010 av Tokra

[klilleng]

Hvilke rettigheter har jeg, hvilke rettigheter har selger,

Du har ihvertfall ingen rettigheter til å beholde det som er urettmessig mottatt uten videre.

 

Send en mail (og be om bekreftelse på at den er mottatt), der du sier at du har mottatt dobbel opp av bestillingen, og at de kan kontakte deg for å avtale tid for henting av det som er sendt feil, dersom de vil ha det tilbake. Sett en svarfrist på f.eks. 10 dager.

Endret 16. august 2010 av klilleng

[doh123]

Jeg forstår det, tenkte mer om jeg hadde noen plikter eller liknende..

 

Har fått så mange forskjellige svar på dette, men svært få har gode referanser å vise til.

 

Jeg har fått høre alt fra at selger kan anmelde meg, til "bruk angrefristen og få varen gratis". Mange bruker anledningen til å forklare hva de selv hadde gjort, og kommer med liknende eksempler der de har vært ærlige.

 

Virker som mange ikke unner meg det "hellet" jeg har hatt med dette. Føler kanskje litt jantelov ute å går. Man skal faen ikke få være så heldig, og "nåde den" som ikke sier fra.

 

Siden det virker som et relativt ubeskrevet tema skal jeg holde folket oppdatert, pakkene sitter fremdeles i original emballasje, på kjøkkenet mitt

[Tokra]

Straffeloven: http://www.lovdata.no/all/hl-19020522-010.html

§ 261. Den som rettsstridig bruker eller forføyer over en løsøregjenstand som tilhører en annen, og derved skaffer seg eller andre betydelig vinning eller påfører den berettigede betydelig tap, straffes med fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte. Under særdeles formildende omstendigheter kan bøter anvendes.

 

Offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes begjæring med mindre allmenne hensyn krever påtale.

 

§ 393. Med Bøder straffes den, som retsstridig bruger eller forføier over Løsøregjenstand, der tilhører en anden, saaledes at den berettigede derved paaføres Tab eller Uleilighed, eller som medvirker hertil.

 

Løsøre er en betegnelse for alle gjenstander som ikke er fast eiendom.

 

Justistdepartementets tolkning av loven http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-22-2008-2009-/8/9.html?id=540614:

 

Straffeloven 1902 § 393 setter straff for rettstridig bruk eller forføyning over løsøregjenstand som tilhører en annen. Forføyningsalternativet rammer blant annet det å gjemme en gjenstand for eieren. Overtredelse er en forseelse. For å kunne straffe er det et vilkår at bruken eller forføyningen fører til tap eller uleilighet for den berettigede. Det er ikke noe vilkår at bruken innebærer en besittelseskrenkelse: Gjerningspersonen kan domfelles om han har rett til å besitte gjenstanden, dersom vedkommende for eksempel bruker den over lengre tid eller på annen måte enn det er gitt tillatelse til. Det følger av rettsstridsreservasjonen at bruk det er samtykket til, ikke rammes.

 

Straffeloven 1902 § 261 rammer grovere tilfeller av ulovlig bruk. Bestemmelsen ble vedtatt i 1987 primært med sikte på å ramme datakriminalitet, men virkeområdet er ikke begrenset til slike lovbrudd. Vilkårene for å straffe er de samme som i § 393, med ett vesentlig unntak: Mens § 393 krever at bruken har medført tap eller uleilighet, krever § 261 at bruken har skaffet gjerningspersonen eller andre betydelig vinning eller påført den berettigede betydelig tap.

 

Skyldkravet etter begge bestemmelser er forsett. Forsøk på overtredelse av § 261 er straffbart. Forsøk på overtredelse av § 393 straffes ikke. Medvirkning er straffbar i begge tilfeller.

 

Som du ser er det ikke janteloven som er ute og går, men det er det straffeloven som gjør.

Endret 18. august 2010 av Tokra

[doh123]

Så det at butikken gjør en feil, skal altså ramme kunden og i teori kunne politianmeldes for brudd på straffeloven ?

 

For meg blir dette litt vel kreativ tolkning av loven. Men, så er ikke jeg jurist heller da

[The Avatar]

Kan nok ikkje rekne dette som tjuveri sidan det er butikken som har gjort ein feil, men sidan du ikkje i god tru kan seie at du er den rettmessige eigaren av begge produkta så må du informere avsender om feilen.

 

Skal litt til for at du blir anmeldt for tjuveri, men du vil nok bli avkrevd betaling for varene som du har mottatt når dette blir oppdaga.

[doh123]

Er bare å komme å hente varene, det står uåpnet i original emballasje. Men ikke kom å meld meg for tyveri for deres rot. Jeg ser det ikke som min plikt å rette opp i feilen deres

[klilleng]

Er bare å komme å hente varene, det står uåpnet i original emballasje. Men ikke kom å meld meg for tyveri for deres rot. Jeg ser det ikke som min plikt å rette opp i feilen deres

Du har en plikt til å gi beskjed, enten du liker det eller ikke. Om du har plikt til å returnere det er jeg mer tvilsom til. Men du har nok plikt til å stille varene til disposisjon for henting.

[krikkert]

Så det at butikken gjør en feil, skal altså ramme kunden og i teori kunne politianmeldes for brudd på straffeloven ?

 

For meg blir dette litt vel kreativ tolkning av loven. Men, så er ikke jeg jurist heller da

Hvis jeg ved en feil skriver din adresse når jeg bestiller noe, og du beholder det, på hvilken måte er det ikke ditt ansvar?

[Gaidaros]

Straffeloven: http://www.lovdata.no/all/hl-19020522-010.html

§ 261. Den som rettsstridig bruker eller forføyer over en løsøregjenstand som tilhører en annen, og derved skaffer seg eller andre betydelig vinning eller påfører den berettigede betydelig tap, straffes med fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte. Under særdeles formildende omstendigheter kan bøter anvendes.

 

Offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes begjæring med mindre allmenne hensyn krever påtale.

 

§ 393. Med Bøder straffes den, som retsstridig bruger eller forføier over Løsøregjenstand, der tilhører en anden, saaledes at den berettigede derved paaføres Tab eller Uleilighed, eller som medvirker hertil.

 

Løsøre er en betegnelse for alle gjenstander som ikke er fast eiendom.

 

Justistdepartementets tolkning av loven http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-22-2008-2009-/8/9.html?id=540614:

 

Straffeloven 1902 § 393 setter straff for rettstridig bruk eller forføyning over løsøregjenstand som tilhører en annen. Forføyningsalternativet rammer blant annet det å gjemme en gjenstand for eieren. Overtredelse er en forseelse. For å kunne straffe er det et vilkår at bruken eller forføyningen fører til tap eller uleilighet for den berettigede. Det er ikke noe vilkår at bruken innebærer en besittelseskrenkelse: Gjerningspersonen kan domfelles om han har rett til å besitte gjenstanden, dersom vedkommende for eksempel bruker den over lengre tid eller på annen måte enn det er gitt tillatelse til. Det følger av rettsstridsreservasjonen at bruk det er samtykket til, ikke rammes.

 

Straffeloven 1902 § 261 rammer grovere tilfeller av ulovlig bruk. Bestemmelsen ble vedtatt i 1987 primært med sikte på å ramme datakriminalitet, men virkeområdet er ikke begrenset til slike lovbrudd. Vilkårene for å straffe er de samme som i § 393, med ett vesentlig unntak: Mens § 393 krever at bruken har medført tap eller uleilighet, krever § 261 at bruken har skaffet gjerningspersonen eller andre betydelig vinning eller påført den berettigede betydelig tap.

 

Skyldkravet etter begge bestemmelser er forsett. Forsøk på overtredelse av § 261 er straffbart. Forsøk på overtredelse av § 393 straffes ikke. Medvirkning er straffbar i begge tilfeller.

 

Som du ser er det ikke janteloven som er ute og går, men det er det straffeloven som gjør.

 

Forsåvidt riktig straffeanvendelse.

Dog kan man legge merke til at § 261 forutsetter at man skaffer seg ” betydelig vinning” eller påfører den berettigede ”betydelig tap”.

 

I Ot.prp. nr. 35 (1986-87) kap. VII s. 24 er det antydet at en beløpsgrense på kr 15 000 tangerer betydelighetsbegrepet. Denne grensen må selvsagt justeres for senere inflasjon.

 

Derimot er det ikke oppstilt noe betydelighetsvilkår i § 393, så det er vel kanskje den lovregelen som vi kan falle tilbake på i mangel av mer utfyllende faktum.

 

Men begge lovregler forutsetter at man har handlet lovstridig for at de skal komme til anvendelse, og det er vel for så vidt trådstarters spørsmål.

• Har han handlet lovstridig? Hvis ikke så går han fri i forhold til straffebestemmelsen.

 

• Men så er jo også spørsmålet om han er pliktig til å tilbakelevere varen, lovstridig eller ei. Hvis han er pliktig i så måte, så vil det være lovstridig å ikke tilbakelevere, og da kommer straffebestemmelsen til anvendelse.

 

• Ytterligere spørsmål vil jo være om TS er pliktig til å informere om feilleveransen.

 

Bare glem moralen et øyeblikk. Legalitetsprinsippet er jo i sin enkleste form klart definert; Myndighetene kan ikke straffe uten hjemmel i lov, og borgerne kan fritt handle så lenge de ikke bryter med gjeldende lov.

 

For å fastsette om hvorvidt det forekommer en lovstridighet i dette tilfellet eller ikke, så må man kanskje inn i obligasjonsrettens irrganger. Jeg mener at man kan finne svaret, eller i alle fall momenter for oppklaring, i det ulovfestede prinsippet om oppgjørskorreksjon ved uoppfordret verditilførsel, eller Condictio Indebiti, som man kanskje bedre kjenner den uttalt. Det må bemerkes at den endelige slutning i alle spørsmål om oppgjørskorreksjon hviler på en totalvurdering hvor konkret rimelighet er en vesentlig bestanddel, så litt moral er det tross alt i jussen. Hvis man altså finner at oppgjørskorreksjonen skal skje, så må den gjennomføres ellers kan man både tvinges til gjennomførelse samt bli straffet for ytterligere tilbakeholdelse. Men det er uansett i den rekkefølgen man må ta tak i problemet.

 

La det først og fremst være klart at vi befinner oss i en juridisk gråsone og at det er ingen automatikk i restitusjon eller tilbakeførsel. Det finnes rettspraksis omkring Condictio Indebiti, og den omhandler nesten utelukket feil overførsel av lønn og penger og tilbakeførselsretten og den eventuell tilbakeførselsplikten omkring dette. Jeg har ikke klart å finne rettspraksis som omhandler varer. Man ser da at Condictio Indebiti i sin form er forbehold pengekravsretten, ikke tingsretten, men dog mener jeg at den kan brukes analogisk siden den kan kobles/sammenliknes til den generelle, juridiske berikelsesgrunnsetningen som sier at ugrunnet/ubegrunnet berikelse på annen manns bekostning skal gå tilbake. Condictio Indebiti forutsetter dog ingen berikelse for å virke og det oppsettes heller intet vilkår i så måte.

 

Condictio Indebiti tar for seg problemstillingen mellom parter som er kjent med den aktuelle feilaktige verditilførselen og løser selve tilbakeførselen. Den oppstiller ingen løsning for eventuell informasjonsplikt partene imellom, eller passivitet i så måte, til det må man søke i andre prinsipper som tar for seg redelighet og god tro mellom handelspartnere. På et eller annet tidspunkt vil selgeren likevel få kunnskap om feilleveransen og da må man bedømme situasjonen ut fra Condictio Indebiti likevel. Derfor lar jeg delen om informasjonsplikt ligge (foreløpig) selv om det kanskje ville være mest nærliggende å løse for at selgeren faktisk, i denne omgang, skal få kunnskap om feilleveransen. Men jeg fortsetter med forutsetning om at både selger og kjøper på et nærliggende tidspunkt likevel må forholde seg til problemet og at selger faktisk ønsker restitusjon.

 

I det følgende vil fremstillingen fremstå som litt belærende og generell i forhold til trådstarters spørsmål, men en del av momentene som skal vurderes og avveies vil likevel berøre ham.

 

Det er to hovedhensyn som gjør seg gjeldende.

 

• Oppgjørshensynet som strekker seg i mottakerens favør med en tanke om at handlingen er endelig utført, ”gjort er gjort”, og selv om det foreligger feil så bør man rett og slett la saken ligge og komme seg videre.

 

• Korreksjonshensynet som tilgodeser betalerens/varesenderens behov for å få korrigert feil som er gjort.

 

Momentene ved avveiningen og vurderingen følger nedenfor. De er hentet fra både klassisk og nyere litteratur om emnet og oppsummeres stikkordsmessig. Det er liten vits i for meg å utdype det ytterligere, teksten taler for seg (innlegget blir langt nok likevel).

 

Partenes subjektive forhold

Spørsmålet om eventuell skyld i forhold til grunnlaget for feilbetaling må vurderes fra begge sider. Det er en aktsomhetsvurdering som må foretas, og den av partene som er å bebreide for feilen, må tåle at vurderingene gjøres mot vedkommendes interesse. Graden av skyld har betydning. Dersom den ene parten skjønner at det er begått en feil, er dette selvsagt et moment i hans disfavør. Argumentets styrke vil avhenge av graden av skyld. Hvis du "virkelig vet" at du har fått penger du ikke skulle hatt, så er det liten grunn til å la oppgjørshensynet slå igjennom. Mottageren har i så fall intet rimelig krav på beskyttelse mot tilbakebetaling.

 

Er begge parter å bebreide, vil graden av skyld på begge sider kunne gi argumenter i begge retninger, alt avhengig av skyldfordelingen.

 

 

Betaling i ond tro

Hvis betaleren/varesenderen hele tiden har vært klar over at han ikke skyldte pengene, men likevel foretok betalingen, er det mye som taler for at tilbakebetaling ikke skal finne sted.

 

Objektive feil som grunn for betaling

Stadig mer bruk av elektroniske løsninger for betaling gjør det lett å begå feil. Hvis betaleren/varesenderen kan bebreides, så er han nærmest til å tåle vurdering i motsatt interesse. Hvis ingen kan bebreides, er det tale om mer objektive feil. Rettesnoren her vil ofte være om den ene eller andre parten i transaksjonen er nærmest til å bære risikoen. Typisk der betaleren/varesenderen stoler på opplysninger gitt av mottakeren, og disse er feil, men uten at noen er å bebreide, vil forholdet lett tolkes i mottakers disfavør. Under dette punktet vil det for en stor del være snakk om risikovurdering.

 

 

Partenes stilling

Her dreier det seg ikke om partenes subjektive forståelse av transaksjonen eller dens grunnlag, men snarere et spørsmål om kunnskap og/eller profesjonalitet. Interesseavveininger med utgangspunkt i partenes profesjonalitet bør være utgangspunkt for drøftelse. Dette momentet kan også trygt ses i sammenheng med partenes subjektive forhold. Den profesjonelle part vil ofte være lettere å bebreide enn den uprofesjonelle part. Det vil også ofte være slik at det er den profesjonelle part som foretar beregninger av kravet, og som må tåle å bli ”rammet” av dette med objektive feil. Kort sagt kan det ofte forventes at en profesjonell part oppdager feilen, og han vil derfor oftere bli ansett som uaktsom, enn en uprofesjonell part. I tillegg er det gjennomgående en rimeligere løsning at feilen går ut over den profesjonelle, enn den vanlige lekmann.

 

Er derimot begge parter like profesjonelle gir dette moment liten, eller ingen veiledning ved vurderingen.

 

 

Forbehold ved betaling

Det kan være slik at betaleren/varesenderen er usikker på omfang eller berettigelse av sin skyld, men likevel velger å betale for å avverge eventuelle misligholdsvirkninger. Hvis det tas forbehold vil det gi mottakeren et signal om at oppgjøret ikke oppfattes endelig fra betaleren/varesenderen, og mange av de hensyn som taler mot oppgjørskorreksjon vil falle bort. Avhengig av situasjonen vil et konkret forbehold kunne være et selvstendig grunnlag for tilbakebetaling. Motsatt der det tas rutinemessige forbehold trykket på eksempelvis blanketter, lønnsslipper mv. Poenget er at dette ikke inneholder noe varsel til mottaker om at nettopp dette kravets omfang eller eksistens er usikkert. Bare der det er tatt forbehold om at den konkrete betaingen kan være usikker, bør dette momentet tillegges vekt i vurderingen.

 

Betalingspress

Dette er for så vidt også en side av partenes stilling, men da slik at mottaker (kreditor) utøver et eller annet press mot debitor for å få betalingen. Det må være klart at dersom press utøves i en situasjon hvor kreditor vet eller burde vite at betalingen ikke er korrekt, kan ikke vedkommende forvente særlig medlidenhet i vurderingen av oppgjørskorreksjon. Noe selvstendig grunnlag for tilbakebetaling gir vel ikke dette momentet, men det vil kunne være et godt moment i tillegg til for eksempel avveiningen av subjektive forhold, partenes stilling m.v.

 

Dobbeltbetaling

Kjent fenomen, særlig fra bruk av nettbank. I iveren etter å gjøre opp for seg, kommer man i skade for å betale to eller flere ganger til samme mottaker. Det vil regulært være rimelig å gi krav på tilbakebetaling i slike tilfeller. Noen rett til dobbeltbetaling vil ikke foreligge, og selve det å motta beløpet to eller flere ganger vil i seg selv være et varsel om at noe er galt. Imidlertid vil dette lett bli et spørsmål om hvor meget som i tilfelle skal betales tilbake, jf. nedenfor. Særlig gjelder dette hvis mottaker er forbruker, og ikke har registrert ved for eksempel kontoutskrift hva som har skjedd før beløpet(ene) er brukt opp.

 

Fordringens art.

Er det utbetalt for mye lønn, pensjon, eller annet som brukes til alminnelige leveomkostninger, vil oppgjørshensynet kunne få avgjørende betydning.

 

 

Tidsmomentet

Dette vil ofte kunne være avgjørende – og da særlig i betalerens/varesenderens disfavør.

I forhold til avveiningen mellom oppgjørs- og korreksjonshensyn, vil tidsforløpet gjerne føre til at oppgjørsbetraktningene vinner terreng i forhold til hensynene bak korreksjonsbehovet. Det bør her sondres klart mellom de tilfeller hvor betaleren/varesenderen vet eller mistenker hva som har skjedd, men ikke gjør noe – og de tilfeller hvor vedkommende rett og slett ikke har noen ide om at betalingen var gal i noen retning. Det bør foretas avveining mellom den rene passivitet hos betaler/varesender og innrettelse hos mottaker.

 

Dette er et viktig moment. For det første vil tidsforløpet kunne befeste oppgjørsmomentet slik at en senere korreksjon blir urimelig. Og for det andre vil foreldelsesreglene sette yttergrensene for ethvert krav om tilbakebetaling.

 

Lojalitet overfor betalingsmottageren tilsier at betaleren/varesenderen fremmer sitt tilbakebetalingskrav innen rimelig tid etter at feilen oppdages. Jo lengre tid som går, desto mer uheldig vil en korreksjon kunne virke for mottageren. Det er også viktig å vurdere om betaleren/varesenderen "burde" ha oppdaget feilen tidligere.

 

Tidsmomentet må i tillegg ses i sammenheng med de andre momentene, blant annet partenes subjektive forhold og deres profesjonalitet. Det lojalitetssynspunkt som ligger bak tidsmomentet gjør seg først og fremst gjeldende når mottageren er i god tro. Jo tidligere han gjøres oppmerksom på feilen og tilbakebetalingskravet, desto bedre.

 

Hvis det derimot er grunn til å tro at mottageren må ha vært klar over feilen, bør ikke tidsforløpet gi den samme beskyttelsen mot tilbakebetaling. Og igjen, det stilles normalt større krav til rask reaksjon når betaleren/varesenderen er profesjonell enn ellers.

 

Yttergrensen for kravet om tilbakebetaling vil her som ellers i pengekravsretten være foreldelse. Det er hovedreglene om tre års foreldelse regnet fra det første tidspunkt kravet (om korreksjon) kunne vært reist som gjelder, jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2. Det betyr i realiteten at tiden regnes fra betalingen har skjedd. Her, som ellers, kan betaleren/varesenderen reddes av tilleggsfrister hvis forholdene ligger til rette for det.

 

 

Kan man konkludere ut fra dette? Tja, på det nåværende tidspunkt og med det presenterte faktum er det for tidlig, mener jeg. TS er helt klart i sonen for å få bedømmelsen i sin disfavør, nettopp fordi han så krystallklart vet at han har mottatt en vare som ikke tilkommer ham. Men på den annen side er varesenderen profesjonell og har fremdeles ikke etterlyst varen. En profesjonell part som har så lite savn av sine varer og som også har så dårlige rutiner for internkontroll kan like lett få bedømmelsen i sitt disfavør. I et slikt tilfelle taler tiden mot ham.

 

 

 

Phuu… dette ble svært langt.

Tanken bak et så omfattende innlegg er å vise at juss er et spesifikt fag som har helt klare kjøreregler og arbeidslinjer. Man jobber etter metoder som ikke er kjente for hvermann, men som de likevel må akseptere at hører til profesjonen. Jeg har i uttallige innlegg sett at de jusskyndige blir kritisert for hersketeknikk og tilfeldig vurdering, nettopp fordi den juridiske metoden ikke er kjent og da heller ikke akseptert blant de ukyndige. De tror i mange tilfeller at juss går ut på å knipse navlelo for å se hvilken vei den blåser for å foreta en personlig vurdering deretter. Så er jo ikke tilfelle, tvert imot. Som innlegget ovenfor viser så er vurderingene og avveiningene foretatt etter nøye fastsatte og overveide kriterier. Condictio Indebiti er bare ett av prinsippene, jussen består av mange, veldig mange tilsvarende.

 

Problemet er at vi som bruker jussen som et verktøy ikke i enhver sammenheng kan oppgradere og videreformidle metoden ovenfor de andre debattantene forut for diskusjonene. Da ville vi ikke få annet å gjøre enn å drive voksenopplæring.

 

G

[[StK]Bountyhunter(BF:V)]

Wall of text crits diskusjon.no for over 9000!!!!!!!

 

Neida, kudos for bra innlegg, burde svare på trådstarters spørsmål greit nok!

 

Min personlige mening: Ring/send mail og si ifra, kanskje får du noe for den gode gjerningen kanskje ikke. Er det en fille ting til 3-400kr det er snakk om så er det ikke verdt risken å "stjele" det og er det noe til 4-5000+ så får du nok mer problemer enn du ønsker.

[Boris Yeltsin]

kan ikke TS si hva han har fått, så blir det lettere for oss å si noe konkret. +jeg er nysgjerrig

[Rookie_NO]

Takk for utfyllende innlegg Gaidaros! Meget bra for oss legmenn.

Likte spesielt godt den ene setningsstarten din som sier litt om hvordan vi innimellom oppfatter jusen og dens irrganger: "Bare glem moralen et øyeblikk..." :!:

[doh123]

Takk for utfyllende svar. Dette virket veldig ryddig. Når det kommer til spørsmålet om jeg plikter å si fra, mistenker jeg selger/butikk for å kreve at jeg sender tilbake varene, så jeg må rette opp feilen deres, som de muligens ikke vet om engang. Når det er sagt, er varene fremdeles uåpnet i originalemballasje så hvis selger/butikk finner ut av feilen de har gjort må de gjerne komme å hente varene, jeg skal ikke hevde at det er mitt, men syns vel at her må butikk/selger ta initiativ til å rydde opp selv.

 

På et annet forum var det en som hevdet at butikken har inntil 3 år på å kreve penger for varen, ved bare å sende en faktura. Syns kanskje dette høres ut som litt vel kreativ salgsteknikk, men det er kanskje ikke så dumt utgangspunkt hvis målet er å få meg til å rydde opp i rotet deres.

 

For de som lurer så er det her snakk om en flat-tv (2010 model) m/noe tilbhør til en total verdi av cirka ca. 12.000.- kroner.

[Alastor]

Jeg ser ikke poenget ditt, hvorfor skulle butikken nekte å komme og hente varen selv om du gjør de oppmerksom på det..? Klart de sikkert spør om du kan levere tilbake, men om du spør om de kan hente så fikser de da det.

Endret 31. august 2010 av Alastor

[doh123]

Poenget er å slippe å gjøre noe med det, uten å være en part som gjør noe kriminelt. Forstår jeg konklusjonen rett så kan varesender kreve å få feilen korrigert innen foreldelsesfristen, noe jeg stiller meg helt åpen for. Men da må varesender må finne ut av feilen og bestemme seg for å gjøre noe med det, så fort som mulig.

 

Men hvis jeg da hadde hevdet at varen, den er min, med tanke på oppgjørshensynet, kunne nok varesender saksøkt meg for å få korrigert salget, og alle vurderingene & straffelov etc blir interessante.

 

Hvis jeg nå har forstått dette rett, da

[klilleng]

Poenget er å slippe å gjøre noe med det, uten å være en part som gjør noe kriminelt. Forstår jeg konklusjonen rett så kan varesender kreve å få feilen korrigert innen foreldelsesfristen, noe jeg stiller meg helt åpen for. Men da må varesender må finne ut av feilen og bestemme seg for å gjøre noe med det, så fort som mulig.

Gi beskjed du. Og be dem hente varen.

[krikkert]

Jeg ser ikke poenget ditt, hvorfor skulle butikken nekte å komme og hente varen selv om du gjør de oppmerksom på det..? Klart de sikkert spør om du kan levere tilbake, men om du spør om de kan hente så fikser de da det.

 

Det er klart at han ønsker å rettsstridig utnytte butikkens villfarelse uten å måtte "bli kriminell"... Dette er jo egentlig litt selvmotsigende.

 

Poenget er å slippe å gjøre noe med det, uten å være en part som gjør noe kriminelt. Forstår jeg konklusjonen rett så kan varesender kreve å få feilen korrigert innen foreldelsesfristen, noe jeg stiller meg helt åpen for. Men da må varesender må finne ut av feilen og bestemme seg for å gjøre noe med det, så fort som mulig.

 

Tja... Foreldelsesfristen for pengefordringer er 3 år, men her er det snakk om en besittelseskrenkelse samt potensielt bedrageri (straffeloven § 270). Straffansvaret for bedrageri foreldes etter 5 år. Varen vil heller aldri bli din, eiendomsrettslig sett, fordi du vet at den ikke er din. Du er ikke i aktsom god tro.

Endret 1. september 2010 av krikkert