Gå til innhold

Spørsmål rundt Gud i kristendom/jødedom


Anbefalte innlegg

 

Da tar jeg det for gitt at ihvertfall dere to: IHS og TheaLinnea mener at mennesket ikke kan oppnå det samme forholdet til Gud som Jesus kan?

 

Hvis vi ikke kan bli som Jesus, hva er da poenget med å strebe den veien? Syntes det ble ett ganske logisk ressonement fra det første.

 

Apostelen Paulus erklærer at det bare er «én mellommann mellom Gud og mennesker, et menneske, Kristus Jesus, som gav seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle» – for både jøder og hedninger. (1Ti 2: 5, 6) Kristus er mellommannen for den nye pakt, som er inngått mellom Gud og det åndelige Israels menighet. (He 8: 10–13; 12: 24; Ef 5: 25–27) Han ble mellommann for at de kalte skulle kunne «få løftet om den evige arv». (He 9: 15)

 

Apostel Peter forkynte: «Det er ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen [enn Jesu navn] som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved.» (Apostlenes gjerninger 4: 12) Og apostelen Paulus sa: «Den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» (Romerne 6: 23) Jesus selv åpenbarte at den eneste vei til evig liv er gjennom ham, for han sa: «Jeg er veien og sannheten og livet.» — Johannes 14: 6.

 

Spørsmålet mitt i spoiler ovenfor ledet meg til følgende tanker, nedenfor.

 

Gud går fra å være sentral og ledende, altså viser han også personlighetstrekk sterkt. Til senere å ha en Jesus som har en sentral rolle. Overtar Jesus rollen?

 

Gud er han ikke sentral lenger? Hva er viktig med Gud om Jesus tar lederrollen?

 

En kan jo strekke det så langt at en sammenlikner det med menneskers liv. Altså at Gud er blitt gammel og sønnen overtar.

 

Neste spørsmål, som gjerne ledes fra det igjen: Er Gud død?

 

 

Gud i Det Gamle Testamentet gjør ting han angrer på etterpå. Syndfloden f.eks., der kan jeg ikke helt se at Gud skulle være uten anger, siden han lover oss at det ikke skal skje en sånn straff på ny.

 

Så har en denne forsonende Jesus, som visst er "billetten" til evig liv. Jesus viser oss ekte kjærlighet som overgår alt. Han ofrer livet sitt for oss for at vi skal få det bedre, ikke sant!?

 

Det jeg da grunner litt på, er om: Jesus har noen egenskaper som Gud mangler? Er Gud ikke i stand til å vise samme kjærlighet som Jesus?

 

Vil det si at Gud er ufullkommen? (den siste var kanskje litt ekkel, men får stå sin prøve)

 

PS! for å svare er det ikke særlig viktig om du er religiøs, men det er en fordel med litt bibelkjennskap, eller andre måter å ha lært om det på. Selvfølgelig er personlige syn fra religiøse velkomne. Jødenes Gud er forresten integrert i kristendommen. Forventer egentlig mest diskusjon fra ett kristent perspektiv, da det er mest utbredt i Norge. Informasjon fra jødedom kan likevel inkluderes her. La oss diskutere framfor å høvle ned hverandre for hva en måtte synes, selv om en ikke blir enige.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

 

Gud går fra å være sentral og ledende, altså viser han også personlighetstrekk sterkt. Til senere å ha en Jesus som har en sentral rolle. Overtar Jesus rollen?

 

Gud er han ikke sentral lenger? Hva er viktig med Gud om Jesus tar lederrollen?

 

En kan jo strekke det så langt at en sammenlikner det med menneskers liv. Altså at Gud er blitt gammel og sønnen overtar.

 

Neste spørsmål, som gjerne ledes fra det igjen: Er Gud død?

 

Jeg tror ikke du finner mye i bibelen som støtter opp under disse spørsmålene. Men i samfunnet generelt kan vi, fra ett bibelsk ståsted fundere over om Gud er død. At Gud etter beste vilje prøvde å lage en sivilisasjon, men døde fra den... og er derfor ikke delaktig i den i dag. Den bare går sin gang.

 

I så fall må man spørre seg, døde han før eller etter bibelen? Er han ansvarlig for bibelen?

 

(spørsmålene er i forhold til bibelen og kristen tro.. jeg tror hverken på bibelen eller at det (har) finnes en Gud.)

 

Gud i Det Gamle Testamentet gjør ting han angrer på etterpå. Syndfloden f.eks., der kan jeg ikke helt se at Gud skulle være uten anger, siden han lover oss at det ikke skal skje en sånn straff på ny.

 

Så har en denne forsonende Jesus, som visst er "billetten" til evig liv. Jesus viser oss ekte kjærlighet som overgår alt. Han ofrer livet sitt for oss for at vi skal få det bedre, ikke sant!?

 

Det jeg da grunner litt på, er om: Jesus har noen egenskaper som Gud mangler? Er Gud ikke i stand til å vise samme kjærlighet som Jesus?

 

Vil det si at Gud er ufullkommen? (den siste var kanskje litt ekkel, men får stå sin prøve)

 

 

Det er interessant å se i GT at Gud angret på ting han hadde gjort. Det angående syndefloden så kan ikke det ha vært særlig spontant heller. Han lot jo Noah holde på i 100 år med å bygge arken sin ferdig... Så Gud burde ha tid å tenke igjennom om han ville gjennomføre planen.. Og visste han at han kom til å angre? I så fall.. hvorfor gjorde han det?

 

Jesus ofret livet sitt.. Altså, jeg er ikke teolog. Men han var jo bare død i tre dager da? Han ble riktignok drept, men han fikk jo likevel være med på moroa etter tre dager? - Ja, han overvant døden.. hva betyr det? Sloss han med djevelen i helvete, og det var ikke heelt sikkert at han kom til å overvinne døden? Hvordan kan han overvinne døden, dersom Gud fikset det slik at han bare skulle være død i tre dager?

 

Jesus må vel ha fått kjærligheten fra Gud.. Gud er vel kanskje bare litt strengere, kjærligheten sitter litt lengre inne? :)

 

Gud er ufullkommen? Boken hans er i alle fall det.

Lenke til kommentar

Det kan være svært vanskelig å lese bibelen. Noe følgende svar gir mer å grunne over, men også mer innsikt i hva kristne tror. TheaLinnea kom med dette (fra en annen tråd):

 

Om det kun var en grunnlov til ett folk som levde i ett bestemt tidsrom, så blir det jo viktig å definere hva i Det Gamle Testamentet som fremdeles har gyldighet (for de kristne)!

Egentlig ingen ting.

En bedre pakt med en bedre mellommann

Guds pakt om et evig rike i Davids slektslinje er knyttet til en annen pakt, «den nye pakt». Jesus omtalte denne pakten, som skulle erstatte den gamle pakten. Han gjorde det etter at han hadde feiret den jødiske påsken sammen med sine trofaste disipler om natten den 14. nisan i år 33. Han innstiftet det som kom til å bli kalt «Herrens nattverd». Han visste at han den samme påskedagen skulle utgyte sitt blod som et offer. I betraktning av dette tok han et beger med rødvin, og før han sendte det rundt til de trofaste apostlene, sa han: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod.» — Lukas 22: 20, 1. Korinter 11: 20, 23—26.

Den nye pakt er ikke bare en ny utgave av den gamle pakt, som israelittene brøt. Slett ikke! Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt. Han oppreiste for eksempel en bedre mellommann da han opprettet den nye pakt. Denne mellommannen var ikke en ufullkommen, syndig mann, slik profeten Moses var.

Lovpakten, som profeten Moses var mellommann for, var god i seg selv. Men denne pakten foreskrev dyreoffer, og dyrenes blod kunne aldri vaske bort menneskenes synder. For at Gud skulle kunne sies å opprette en bedre pakt, trengtes det derfor en bedre mellommann med et bedre offer. Jesus Kristus var den mellommannen som oppfylte disse kravene. Bibelen viser hvordan denne mellommannen er mellommannen Moses langt overlegen: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste; for han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. . . . Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet.» — Hebreerne 8: 6, 13.

 

Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt.

 

Loven i Det Gamle Testamentet var hard. Ingen tvil om det. Men, denne nåden for det syndige mennesket, den virker litt slavebindende den også. Synes dere ikke det?

 

For med synden så må du føye deg i mange spørsmål. En er ikke så fri når man lever som en kristen?

Endret av G
Lenke til kommentar

Det kan være svært vanskelig å lese bibelen. Noe følgende svar gir mer å grunne over, men også mer innsikt i hva kristne tror. TheaLinnea kom med dette (fra en annen tråd):

 

Om det kun var en grunnlov til ett folk som levde i ett bestemt tidsrom, så blir det jo viktig å definere hva i Det Gamle Testamentet som fremdeles har gyldighet (for de kristne)!

Egentlig ingen ting.

En bedre pakt med en bedre mellommann

Guds pakt om et evig rike i Davids slektslinje er knyttet til en annen pakt, «den nye pakt». Jesus omtalte denne pakten, som skulle erstatte den gamle pakten. Han gjorde det etter at han hadde feiret den jødiske påsken sammen med sine trofaste disipler om natten den 14. nisan i år 33. Han innstiftet det som kom til å bli kalt «Herrens nattverd». Han visste at han den samme påskedagen skulle utgyte sitt blod som et offer. I betraktning av dette tok han et beger med rødvin, og før han sendte det rundt til de trofaste apostlene, sa han: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod.» — Lukas 22: 20, 1. Korinter 11: 20, 23—26.

Den nye pakt er ikke bare en ny utgave av den gamle pakt, som israelittene brøt. Slett ikke! Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt. Han oppreiste for eksempel en bedre mellommann da han opprettet den nye pakt. Denne mellommannen var ikke en ufullkommen, syndig mann, slik profeten Moses var.

Lovpakten, som profeten Moses var mellommann for, var god i seg selv. Men denne pakten foreskrev dyreoffer, og dyrenes blod kunne aldri vaske bort menneskenes synder. For at Gud skulle kunne sies å opprette en bedre pakt, trengtes det derfor en bedre mellommann med et bedre offer. Jesus Kristus var den mellommannen som oppfylte disse kravene. Bibelen viser hvordan denne mellommannen er mellommannen Moses langt overlegen: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste; for han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. . . . Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet.» — Hebreerne 8: 6, 13.

 

Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt.

 

Loven i Det Gamle Testamentet var hard. Ingen tvil om det. Men, denne nåden for det syndige mennesket, den virker litt slavebindende den også. Synes dere ikke det?

 

For med synden så må du føye deg i mange spørsmål. En er ikke så fri når man lever som en kristen?

 

 

Det som er interessant og som vi ikke tenker på, er at jødene i Det gamle testamente ikke hadde noen problemer med å akseptere dette lovverket. De lovet flere ganger å være Guds folk og følge Guds påbud, enda de som kjent sviktet sine løfter (ikke fordi de var vanskelige, imidlertid, men fordi de var fristet til å etterlikne andre folkeslag). Dette var helt andre forhold enn vårt postmoderne samfunn! Jødene var vant til å trelle hardt for farao; de hadde vært slaver i Egypt i over 400 år. Gjorde de ikke som dem over dem bød, var det pisken. Hadde JHVH som den Allmektige Gud, vist seg for dem som myk, viljesvak og ettergivende, hadde de overhodet ikke hatt noen respekt for universets Skaper. Disse sønnene og døtrene forbandt makt og myndighet med strenghet og det vi kanskje ser på som firkantethet. Saken er at JHVH måtte kommunisere til israelittene på deres eget språk (akkurat slik som JHVH gjør gjennom Det nye testamente, gjennom Hans Sønn Jeshúa, til oss i dag) så de kunne skjønne litt bedre hvilken autoritet Han egentlig har, og hva Han egentlig hadde gjort for dem ved å befri dem fra egypterne.

 

Når det gjelder nåden som kom med Det nye testamente, så er jeg kanskje ikke helt sikker på hva du mener med "slavebindende". Nåden, eller rettferdiggjørelsen ved troen, går ut på at mennesker i kraft av Guds Sønn Jeshúas Navn, kan få Guds (Jeshúas) egen rettferdighet og Guds (Jeshúas) eget hjertelag.

 

La meg utdype.

 

Det er en populær sak i kristendommen at "bare vi tror på Jeshúa (dvs. tror at Han er Gud), så blir vi frelst!" Saken er at Bibelen har én definisjon på rettferdiggjørelse ved tro, og øvrig kristenhet i dag har en annen definisjon. Bibelen formidler ikke at man bare ved å tro inni seg at Jeshúa eksisterer og er Guds Sønn, blir frelst. Paulus skriver gjentatte ganger at ekte tro, troen som Bibelen snakker om, gir seg utslag i gjerninger (spør etter referanser dersom dette er ønsket). Det er på grunn av troen på Jeshúa at gjerningene i det hele tatt kommer, derfor heter det at man blir frelst ved tro. Tror man på Jeshúa (jeg bruker dette navnet på Jesus, ettersom det faktisk har en betydning - noe den greske versjonen Iesous / Jesus ikke har: "Han frelser"), ønsker man også holde Jeshúas bud, som også er Guds bud (dekalogen / de ti bud). De ti bud sammenfattes i kjærlighetsbudet om å elske Gud av hele ens hjerte, sjel og forstand, samt å elske sin neste som seg selv.

 

Jeshúa sa Han ikke var kommet for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle dem - dvs. møte alle deres krav på fullkomment vis. På den måten, når en som kristen vil følge i Jeshúas fotspor og dermed kunne få evig liv, har vedkommende tilgang på nåde og tilgivelse (takket være Jeshúas frivillige offer for hele menneskehetens synder) gjennom hele sin utvikling og vekst mot fullkomne og syndfrie. Det er jo dette som er målet, å bli syndfri slik som Jeshúa selv, og å kunne leve i fullkommen harmoni med JHVH og Hans kjærlighetslov og dermed også resten av det syndfrie universet. Det er den tredje Personen i Guddommen, Den hellige ånd, forvandler hjertet til den omvendte gradvis mot det fullkomne/syndfrie. Vedkommende vil bli ledet skritt for skritt gjennom livet der både bevisste synder og ubevisste synder vil bli påpekt av Gud gjennom Guds Ord og ens samvittighet, og man selv får valget til å holde fast på dem eller å gi slipp på dem. Dette er det som kalles 'helliggjørelse'. Henger du med?

 

Hele denne forvandlingsprosessen er jo i høyeste grad frivillig, og det er hele tiden en selv som velger å følge Gud eller sine egoistiske ønsker. Så jeg ville neppe kalle den slavebindende. Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket. Hadde Han tillatt at syndige mennesker ble frelst isynd og ikke fra synd, var Han i sannhet ikke god. Akkurat som med en forelder med et barn som vil spise godterier. Det smaker godt for barnet der og da, men konsekvensene er vonde. Godteriet ødelegger barnet, og bygger det ikke opp. Synden ødelegger mennesket, både fysisk og psykisk. Og synd er egoisme, det motsatte av (bibelsk) kjærlighet.

Lenke til kommentar
Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket.

Men allikevel har han jo gjort akkurat det da han ikke klarer å stoppe den store kristne helten, satan personlig, som alltid er der for å ta på seg skylden til de som ikke klarer å ta den selv... Merkelig selvmotsigende å slenge ut dette da syntes jeg....

 

Men satan og kunstig synd er jo greit å ha, for uten er det jo liten vits i å tro på jesua/jesus/joshua, er det vel?

Lenke til kommentar
Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket.

Men allikevel har han jo gjort akkurat det da han ikke klarer å stoppe den store kristne helten, satan personlig, som alltid er der for å ta på seg skylden til de som ikke klarer å ta den selv... Merkelig selvmotsigende å slenge ut dette da syntes jeg....

 

Men satan og kunstig synd er jo greit å ha, for uten er det jo liten vits i å tro på jesua/jesus/joshua, er det vel?

 

Ser jeg på en film om andre verdenskrig og slutter å se på midt i filmen, så tror jeg at nazistene vinner.

 

 

// WINWIN

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket.

Men allikevel har han jo gjort akkurat det da han ikke klarer å stoppe den store kristne helten, satan personlig, som alltid er der for å ta på seg skylden til de som ikke klarer å ta den selv... Merkelig selvmotsigende å slenge ut dette da syntes jeg....

 

Men satan og kunstig synd er jo greit å ha, for uten er det jo liten vits i å tro på jesua/jesus/joshua, er det vel?

 

Ser jeg på en film om andre verdenskrig og slutter å se på midt i filmen, så tror jeg at nazistene vinner.

 

 

// WINWIN

 

Bull's eye.

Lenke til kommentar

 

Det kan være svært vanskelig å lese bibelen. Noe følgende svar gir mer å grunne over, men også mer innsikt i hva kristne tror. TheaLinnea kom med dette (fra en annen tråd):

 

Om det kun var en grunnlov til ett folk som levde i ett bestemt tidsrom, så blir det jo viktig å definere hva i Det Gamle Testamentet som fremdeles har gyldighet (for de kristne)!

Egentlig ingen ting.

En bedre pakt med en bedre mellommann

Guds pakt om et evig rike i Davids slektslinje er knyttet til en annen pakt, «den nye pakt». Jesus omtalte denne pakten, som skulle erstatte den gamle pakten. Han gjorde det etter at han hadde feiret den jødiske påsken sammen med sine trofaste disipler om natten den 14. nisan i år 33. Han innstiftet det som kom til å bli kalt «Herrens nattverd». Han visste at han den samme påskedagen skulle utgyte sitt blod som et offer. I betraktning av dette tok han et beger med rødvin, og før han sendte det rundt til de trofaste apostlene, sa han: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod.» — Lukas 22: 20, 1. Korinter 11: 20, 23—26.

Den nye pakt er ikke bare en ny utgave av den gamle pakt, som israelittene brøt. Slett ikke! Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt. Han oppreiste for eksempel en bedre mellommann da han opprettet den nye pakt. Denne mellommannen var ikke en ufullkommen, syndig mann, slik profeten Moses var.

Lovpakten, som profeten Moses var mellommann for, var god i seg selv. Men denne pakten foreskrev dyreoffer, og dyrenes blod kunne aldri vaske bort menneskenes synder. For at Gud skulle kunne sies å opprette en bedre pakt, trengtes det derfor en bedre mellommann med et bedre offer. Jesus Kristus var den mellommannen som oppfylte disse kravene. Bibelen viser hvordan denne mellommannen er mellommannen Moses langt overlegen: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste; for han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. . . . Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet.» — Hebreerne 8: 6, 13.

 

Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt.

 

Loven i Det Gamle Testamentet var hard. Ingen tvil om det. Men, denne nåden for det syndige mennesket, den virker litt slavebindende den også. Synes dere ikke det?

 

For med synden så må du føye deg i mange spørsmål. En er ikke så fri når man lever som en kristen?

 

 

Det som er interessant og som vi ikke tenker på, er at jødene i Det gamle testamente ikke hadde noen problemer med å akseptere dette lovverket. De lovet flere ganger å være Guds folk og følge Guds påbud, enda de som kjent sviktet sine løfter (ikke fordi de var vanskelige, imidlertid, men fordi de var fristet til å etterlikne andre folkeslag). Dette var helt andre forhold enn vårt postmoderne samfunn! Jødene var vant til å trelle hardt for farao; de hadde vært slaver i Egypt i over 400 år. Gjorde de ikke som dem over dem bød, var det pisken. Hadde JHVH som den Allmektige Gud, vist seg for dem som myk, viljesvak og ettergivende, hadde de overhodet ikke hatt noen respekt for universets Skaper. Disse sønnene og døtrene forbandt makt og myndighet med strenghet og det vi kanskje ser på som firkantethet. Saken er at JHVH måtte kommunisere til israelittene på deres eget språk (akkurat slik som JHVH gjør gjennom Det nye testamente, gjennom Hans Sønn Jeshúa, til oss i dag) så de kunne skjønne litt bedre hvilken autoritet Han egentlig har, og hva Han egentlig hadde gjort for dem ved å befri dem fra egypterne.

 

Når det gjelder nåden som kom med Det nye testamente, så er jeg kanskje ikke helt sikker på hva du mener med "slavebindende". Nåden, eller rettferdiggjørelsen ved troen, går ut på at mennesker i kraft av Guds Sønn Jeshúas Navn, kan få Guds (Jeshúas) egen rettferdighet og Guds (Jeshúas) eget hjertelag.

 

La meg utdype.

 

Det er en populær sak i kristendommen at "bare vi tror på Jeshúa (dvs. tror at Han er Gud), så blir vi frelst!" Saken er at Bibelen har én definisjon på rettferdiggjørelse ved tro, og øvrig kristenhet i dag har en annen definisjon. Bibelen formidler ikke at man bare ved å tro inni seg at Jeshúa eksisterer og er Guds Sønn, blir frelst. Paulus skriver gjentatte ganger at ekte tro, troen som Bibelen snakker om, gir seg utslag i gjerninger (spør etter referanser dersom dette er ønsket). Det er på grunn av troen på Jeshúa at gjerningene i det hele tatt kommer, derfor heter det at man blir frelst ved tro. Tror man på Jeshúa (jeg bruker dette navnet på Jesus, ettersom det faktisk har en betydning - noe den greske versjonen Iesous / Jesus ikke har: "Han frelser"), ønsker man også holde Jeshúas bud, som også er Guds bud (dekalogen / de ti bud). De ti bud sammenfattes i kjærlighetsbudet om å elske Gud av hele ens hjerte, sjel og forstand, samt å elske sin neste som seg selv.

 

Jeshúa sa Han ikke var kommet for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle dem - dvs. møte alle deres krav på fullkomment vis. På den måten, når en som kristen vil følge i Jeshúas fotspor og dermed kunne få evig liv, har vedkommende tilgang på nåde og tilgivelse (takket være Jeshúas frivillige offer for hele menneskehetens synder) gjennom hele sin utvikling og vekst mot fullkomne og syndfrie. Det er jo dette som er målet, å bli syndfri slik som Jeshúa selv, og å kunne leve i fullkommen harmoni med JHVH og Hans kjærlighetslov og dermed også resten av det syndfrie universet. Det er den tredje Personen i Guddommen, Den hellige ånd, forvandler hjertet til den omvendte gradvis mot det fullkomne/syndfrie. Vedkommende vil bli ledet skritt for skritt gjennom livet der både bevisste synder og ubevisste synder vil bli påpekt av Gud gjennom Guds Ord og ens samvittighet, og man selv får valget til å holde fast på dem eller å gi slipp på dem. Dette er det som kalles 'helliggjørelse'. Henger du med?

 

Hele denne forvandlingsprosessen er jo i høyeste grad frivillig, og det er hele tiden en selv som velger å følge Gud eller sine egoistiske ønsker. Så jeg ville neppe kalle den slavebindende. Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket. Hadde Han tillatt at syndige mennesker ble frelst isynd og ikke fra synd, var Han i sannhet ikke god. Akkurat som med en forelder med et barn som vil spise godterier. Det smaker godt for barnet der og da, men konsekvensene er vonde. Godteriet ødelegger barnet, og bygger det ikke opp. Synden ødelegger mennesket, både fysisk og psykisk. Og synd er egoisme, det motsatte av (bibelsk) kjærlighet.

 

Jeg tenker ganske enkelt slik:

Nåden den får du dersom..

En får ikke nåden sånn uten videre..

Altså for meg virker det ett snev slavebindene, selv om Jesus Kristus vil oss vel.

 

For ikke å snakke om lederskapet i kirker og menigheter. De kan dra ut den ene styggedommen etter den andre fra hatten (bibelen). Selv om svovelet er noe mer krydret og pent innpakket (presentasjon), så stinker det likevel svovel.

 

Det værste med religiøse er når de angriper andre mennesker. Gjerne angrep på andre religiøse i en liknende trosretning, gjerne angrep på andre religioner som Islam eller hva det måtte være av ting de klarer å sette fingeren på. Det er en egen oppfordring i bibelen, som gjerne burde brukes her også. "Bjelken i eget øyet".

 

Slik praksis gjør jo ikke noe godt for rekrutteringen av nye troende, tvert om. Altså lite inkluderende. Det er en vederstyggelighet å høre på slike ledere uansett religion.

Lenke til kommentar

 

Det kan være svært vanskelig å lese bibelen. Noe følgende svar gir mer å grunne over, men også mer innsikt i hva kristne tror. TheaLinnea kom med dette (fra en annen tråd):

 

Om det kun var en grunnlov til ett folk som levde i ett bestemt tidsrom, så blir det jo viktig å definere hva i Det Gamle Testamentet som fremdeles har gyldighet (for de kristne)!

Egentlig ingen ting.

En bedre pakt med en bedre mellommann

Guds pakt om et evig rike i Davids slektslinje er knyttet til en annen pakt, «den nye pakt». Jesus omtalte denne pakten, som skulle erstatte den gamle pakten. Han gjorde det etter at han hadde feiret den jødiske påsken sammen med sine trofaste disipler om natten den 14. nisan i år 33. Han innstiftet det som kom til å bli kalt «Herrens nattverd». Han visste at han den samme påskedagen skulle utgyte sitt blod som et offer. I betraktning av dette tok han et beger med rødvin, og før han sendte det rundt til de trofaste apostlene, sa han: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod.» — Lukas 22: 20, 1. Korinter 11: 20, 23—26.

Den nye pakt er ikke bare en ny utgave av den gamle pakt, som israelittene brøt. Slett ikke! Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt. Han oppreiste for eksempel en bedre mellommann da han opprettet den nye pakt. Denne mellommannen var ikke en ufullkommen, syndig mann, slik profeten Moses var.

Lovpakten, som profeten Moses var mellommann for, var god i seg selv. Men denne pakten foreskrev dyreoffer, og dyrenes blod kunne aldri vaske bort menneskenes synder. For at Gud skulle kunne sies å opprette en bedre pakt, trengtes det derfor en bedre mellommann med et bedre offer. Jesus Kristus var den mellommannen som oppfylte disse kravene. Bibelen viser hvordan denne mellommannen er mellommannen Moses langt overlegen: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste; for han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. . . . Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet.» — Hebreerne 8: 6, 13.

 

Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt.

 

Loven i Det Gamle Testamentet var hard. Ingen tvil om det. Men, denne nåden for det syndige mennesket, den virker litt slavebindende den også. Synes dere ikke det?

 

For med synden så må du føye deg i mange spørsmål. En er ikke så fri når man lever som en kristen?

 

 

Det som er interessant og som vi ikke tenker på, er at jødene i Det gamle testamente ikke hadde noen problemer med å akseptere dette lovverket. De lovet flere ganger å være Guds folk og følge Guds påbud, enda de som kjent sviktet sine løfter (ikke fordi de var vanskelige, imidlertid, men fordi de var fristet til å etterlikne andre folkeslag). Dette var helt andre forhold enn vårt postmoderne samfunn! Jødene var vant til å trelle hardt for farao; de hadde vært slaver i Egypt i over 400 år. Gjorde de ikke som dem over dem bød, var det pisken. Hadde JHVH som den Allmektige Gud, vist seg for dem som myk, viljesvak og ettergivende, hadde de overhodet ikke hatt noen respekt for universets Skaper. Disse sønnene og døtrene forbandt makt og myndighet med strenghet og det vi kanskje ser på som firkantethet. Saken er at JHVH måtte kommunisere til israelittene på deres eget språk (akkurat slik som JHVH gjør gjennom Det nye testamente, gjennom Hans Sønn Jeshúa, til oss i dag) så de kunne skjønne litt bedre hvilken autoritet Han egentlig har, og hva Han egentlig hadde gjort for dem ved å befri dem fra egypterne.

 

Når det gjelder nåden som kom med Det nye testamente, så er jeg kanskje ikke helt sikker på hva du mener med "slavebindende". Nåden, eller rettferdiggjørelsen ved troen, går ut på at mennesker i kraft av Guds Sønn Jeshúas Navn, kan få Guds (Jeshúas) egen rettferdighet og Guds (Jeshúas) eget hjertelag.

 

La meg utdype.

 

Det er en populær sak i kristendommen at "bare vi tror på Jeshúa (dvs. tror at Han er Gud), så blir vi frelst!" Saken er at Bibelen har én definisjon på rettferdiggjørelse ved tro, og øvrig kristenhet i dag har en annen definisjon. Bibelen formidler ikke at man bare ved å tro inni seg at Jeshúa eksisterer og er Guds Sønn, blir frelst. Paulus skriver gjentatte ganger at ekte tro, troen som Bibelen snakker om, gir seg utslag i gjerninger (spør etter referanser dersom dette er ønsket). Det er på grunn av troen på Jeshúa at gjerningene i det hele tatt kommer, derfor heter det at man blir frelst ved tro. Tror man på Jeshúa (jeg bruker dette navnet på Jesus, ettersom det faktisk har en betydning - noe den greske versjonen Iesous / Jesus ikke har: "Han frelser"), ønsker man også holde Jeshúas bud, som også er Guds bud (dekalogen / de ti bud). De ti bud sammenfattes i kjærlighetsbudet om å elske Gud av hele ens hjerte, sjel og forstand, samt å elske sin neste som seg selv.

 

Jeshúa sa Han ikke var kommet for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle dem - dvs. møte alle deres krav på fullkomment vis. På den måten, når en som kristen vil følge i Jeshúas fotspor og dermed kunne få evig liv, har vedkommende tilgang på nåde og tilgivelse (takket være Jeshúas frivillige offer for hele menneskehetens synder) gjennom hele sin utvikling og vekst mot fullkomne og syndfrie. Det er jo dette som er målet, å bli syndfri slik som Jeshúa selv, og å kunne leve i fullkommen harmoni med JHVH og Hans kjærlighetslov og dermed også resten av det syndfrie universet. Det er den tredje Personen i Guddommen, Den hellige ånd, forvandler hjertet til den omvendte gradvis mot det fullkomne/syndfrie. Vedkommende vil bli ledet skritt for skritt gjennom livet der både bevisste synder og ubevisste synder vil bli påpekt av Gud gjennom Guds Ord og ens samvittighet, og man selv får valget til å holde fast på dem eller å gi slipp på dem. Dette er det som kalles 'helliggjørelse'. Henger du med?

 

Hele denne forvandlingsprosessen er jo i høyeste grad frivillig, og det er hele tiden en selv som velger å følge Gud eller sine egoistiske ønsker. Så jeg ville neppe kalle den slavebindende. Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket. Hadde Han tillatt at syndige mennesker ble frelst isynd og ikke fra synd, var Han i sannhet ikke god. Akkurat som med en forelder med et barn som vil spise godterier. Det smaker godt for barnet der og da, men konsekvensene er vonde. Godteriet ødelegger barnet, og bygger det ikke opp. Synden ødelegger mennesket, både fysisk og psykisk. Og synd er egoisme, det motsatte av (bibelsk) kjærlighet.

 

Jeg tenker ganske enkelt slik:

Nåden den får du dersom..

En får ikke nåden sånn uten videre..

Altså for meg virker det ett snev slavebindene, selv om Jesus Kristus vil oss vel.

 

For ikke å snakke om lederskapet i kirker og menigheter. De kan dra ut den ene styggedommen etter den andre fra hatten (bibelen). Selv om svovelet er noe mer krydret og pent innpakket (presentasjon), så stinker det likevel svovel.

 

Det værste med religiøse er når de angriper andre mennesker. Gjerne angrep på andre religiøse i en liknende trosretning, gjerne angrep på andre religioner som Islam eller hva det måtte være av ting de klarer å sette fingeren på. Det er en egen oppfordring i bibelen, som gjerne burde brukes her også. "Bjelken i eget øyet".

 

Slik praksis gjør jo ikke noe godt for rekrutteringen av nye troende, tvert om. Altså lite inkluderende. Det er en vederstyggelighet å høre på slike ledere uansett religion.

 

G, nåden får alle, hele verden, ubetinget. Jeshúa døde for alle mennesker og dermed får alle mennesker ubetinget nåde av JHVH. Nåde er ubetinget kjærlighet. Jeshúa tok den straffen som alle mennesker fortjente. Men det er kun dem som lar seg (merk 'lar seg', og ikke 'forvandler seg') forvandle av denne nåden ved Guds Ånds hjelp, som vil bli udødeliggjorte og få evig liv og adgang til Guds by. Denne forvandlingen begynner når en som menneske innser hvor hjelpeløs og bundet av synden en er, og hvor avhengig man er av Jeshúas og JHVHs godhet og hjelp og ubetingete kjærlighet.

 

Den hellige ånd, den tredje Personen i Guddommen, kan ikke begynne forvandlingsprosessen i en før en har innsett og anerkjent/forstått dette; og sistnevte kan en ikke gjøre av tvang eller gjøre selv. Det er umulig for et menneske å lage sin egen anger; ekte anger må Gud gi en, og dette kan også enkeltpersonen faktisk be om. Det er JHVHs godhet, kjærlighet og nåde som må få en til å oppdage og innrømme dette, slik som Bibelen sier:

 

"[...] Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" (Rom 2,4b)

 

Dette er selvsagt forskjellig fra person til person; folk må overbevises på forskjellige måter. Noen må oppleve noe vondt for å oppdage sin håpløshet og avhengighet av Gud, andre noe godt for å oppdage Guds enorme kjærlighet og attraktivitet. Her snakker vi om et helt spekter av mennesker med forskjellige hjertenøkler. Overbevisningen er av nåde gitt en av Gud, både angeren over synd, trangen til å leve rett og ønsket etter å elske Gud.

 

Men noen ignorerer eller direkte står imot dette (muligens fordi det går ens egne motiver og planer eller stolthet imot), mens andre er mer åpne og er villige til å ta et steg nærmere Gud. Og Bibelen selv formidler at det er lettere for fattige, umyndige og dem folk anser som svake, å komme inn i Guds rike enn velstående, sterke og selvkloke - nettopp fordi en ikke kan komme inn i det med sin egoistiske natur.

Lenke til kommentar

 

Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket.

Men allikevel har han jo gjort akkurat det da han ikke klarer å stoppe den store kristne helten, satan personlig, som alltid er der for å ta på seg skylden til de som ikke klarer å ta den selv... Merkelig selvmotsigende å slenge ut dette da syntes jeg....

 

Men satan og kunstig synd er jo greit å ha, for uten er det jo liten vits i å tro på jesua/jesus/joshua, er det vel?

 

Ser jeg på en film om andre verdenskrig og slutter å se på midt i filmen, så tror jeg at nazistene vinner.

 

 

// WINWIN

 

 

Bull's eye.

Ser du Titanic og slutter midt i filmen tror du ikke båten vil synke...

 

poenget er?

Endret av PantZman
  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Det kan være svært vanskelig å lese bibelen. Noe følgende svar gir mer å grunne over, men også mer innsikt i hva kristne tror. TheaLinnea kom med dette (fra en annen tråd):

 

Om det kun var en grunnlov til ett folk som levde i ett bestemt tidsrom, så blir det jo viktig å definere hva i Det Gamle Testamentet som fremdeles har gyldighet (for de kristne)!

Egentlig ingen ting.

En bedre pakt med en bedre mellommann

Guds pakt om et evig rike i Davids slektslinje er knyttet til en annen pakt, «den nye pakt». Jesus omtalte denne pakten, som skulle erstatte den gamle pakten. Han gjorde det etter at han hadde feiret den jødiske påsken sammen med sine trofaste disipler om natten den 14. nisan i år 33. Han innstiftet det som kom til å bli kalt «Herrens nattverd». Han visste at han den samme påskedagen skulle utgyte sitt blod som et offer. I betraktning av dette tok han et beger med rødvin, og før han sendte det rundt til de trofaste apostlene, sa han: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod.» Lukas 22: 20, 1. Korinter 11: 20, 2326.

Den nye pakt er ikke bare en ny utgave av den gamle pakt, som israelittene brøt. Slett ikke! Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt. Han oppreiste for eksempel en bedre mellommann da han opprettet den nye pakt. Denne mellommannen var ikke en ufullkommen, syndig mann, slik profeten Moses var.

Lovpakten, som profeten Moses var mellommann for, var god i seg selv. Men denne pakten foreskrev dyreoffer, og dyrenes blod kunne aldri vaske bort menneskenes synder. For at Gud skulle kunne sies å opprette en bedre pakt, trengtes det derfor en bedre mellommann med et bedre offer. Jesus Kristus var den mellommannen som oppfylte disse kravene. Bibelen viser hvordan denne mellommannen er mellommannen Moses langt overlegen: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste; for han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. . . . Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet.» Hebreerne 8: 6, 13.

 

Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt.

 

Loven i Det Gamle Testamentet var hard. Ingen tvil om det. Men, denne nåden for det syndige mennesket, den virker litt slavebindende den også. Synes dere ikke det?

 

For med synden så må du føye deg i mange spørsmål. En er ikke så fri når man lever som en kristen?

 

 

Det som er interessant og som vi ikke tenker på, er at jødene i Det gamle testamente ikke hadde noen problemer med å akseptere dette lovverket. De lovet flere ganger å være Guds folk og følge Guds påbud, enda de som kjent sviktet sine løfter (ikke fordi de var vanskelige, imidlertid, men fordi de var fristet til å etterlikne andre folkeslag). Dette var helt andre forhold enn vårt postmoderne samfunn! Jødene var vant til å trelle hardt for farao; de hadde vært slaver i Egypt i over 400 år. Gjorde de ikke som dem over dem bød, var det pisken. Hadde JHVH som den Allmektige Gud, vist seg for dem som myk, viljesvak og ettergivende, hadde de overhodet ikke hatt noen respekt for universets Skaper. Disse sønnene og døtrene forbandt makt og myndighet med strenghet og det vi kanskje ser på som firkantethet. Saken er at JHVH måtte kommunisere til israelittene på deres eget språk (akkurat slik som JHVH gjør gjennom Det nye testamente, gjennom Hans Sønn Jeshúa, til oss i dag) så de kunne skjønne litt bedre hvilken autoritet Han egentlig har, og hva Han egentlig hadde gjort for dem ved å befri dem fra egypterne.

 

Når det gjelder nåden som kom med Det nye testamente, så er jeg kanskje ikke helt sikker på hva du mener med "slavebindende". Nåden, eller rettferdiggjørelsen ved troen, går ut på at mennesker i kraft av Guds Sønn Jeshúas Navn, kan få Guds (Jeshúas) egen rettferdighet og Guds (Jeshúas) eget hjertelag.

 

La meg utdype.

 

Det er en populær sak i kristendommen at "bare vi tror på Jeshúa (dvs. tror at Han er Gud), så blir vi frelst!" Saken er at Bibelen har én definisjon på rettferdiggjørelse ved tro, og øvrig kristenhet i dag har en annen definisjon. Bibelen formidler ikke at man bare ved å tro inni seg at Jeshúa eksisterer og er Guds Sønn, blir frelst. Paulus skriver gjentatte ganger at ekte tro, troen som Bibelen snakker om, gir seg utslag i gjerninger (spør etter referanser dersom dette er ønsket). Det er på grunn av troen på Jeshúa at gjerningene i det hele tatt kommer, derfor heter det at man blir frelst ved tro. Tror man på Jeshúa (jeg bruker dette navnet på Jesus, ettersom det faktisk har en betydning - noe den greske versjonen Iesous / Jesus ikke har: "Han frelser"), ønsker man også holde Jeshúas bud, som også er Guds bud (dekalogen / de ti bud). De ti bud sammenfattes i kjærlighetsbudet om å elske Gud av hele ens hjerte, sjel og forstand, samt å elske sin neste som seg selv.

 

Jeshúa sa Han ikke var kommet for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle dem - dvs. møte alle deres krav på fullkomment vis. På den måten, når en som kristen vil følge i Jeshúas fotspor og dermed kunne få evig liv, har vedkommende tilgang på nåde og tilgivelse (takket være Jeshúas frivillige offer for hele menneskehetens synder) gjennom hele sin utvikling og vekst mot fullkomne og syndfrie. Det er jo dette som er målet, å bli syndfri slik som Jeshúa selv, og å kunne leve i fullkommen harmoni med JHVH og Hans kjærlighetslov og dermed også resten av det syndfrie universet. Det er den tredje Personen i Guddommen, Den hellige ånd, forvandler hjertet til den omvendte gradvis mot det fullkomne/syndfrie. Vedkommende vil bli ledet skritt for skritt gjennom livet der både bevisste synder og ubevisste synder vil bli påpekt av Gud gjennom Guds Ord og ens samvittighet, og man selv får valget til å holde fast på dem eller å gi slipp på dem. Dette er det som kalles 'helliggjørelse'. Henger du med?

 

Hele denne forvandlingsprosessen er jo i høyeste grad frivillig, og det er hele tiden en selv som velger å følge Gud eller sine egoistiske ønsker. Så jeg ville neppe kalle den slavebindende. Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket. Hadde Han tillatt at syndige mennesker ble frelst isynd og ikke fra synd, var Han i sannhet ikke god. Akkurat som med en forelder med et barn som vil spise godterier. Det smaker godt for barnet der og da, men konsekvensene er vonde. Godteriet ødelegger barnet, og bygger det ikke opp. Synden ødelegger mennesket, både fysisk og psykisk. Og synd er egoisme, det motsatte av (bibelsk) kjærlighet.

 

Jeg tenker ganske enkelt slik:

Nåden den får du dersom..

En får ikke nåden sånn uten videre..

Altså for meg virker det ett snev slavebindene, selv om Jesus Kristus vil oss vel.

 

For ikke å snakke om lederskapet i kirker og menigheter. De kan dra ut den ene styggedommen etter den andre fra hatten (bibelen). Selv om svovelet er noe mer krydret og pent innpakket (presentasjon), så stinker det likevel svovel.

 

Det værste med religiøse er når de angriper andre mennesker. Gjerne angrep på andre religiøse i en liknende trosretning, gjerne angrep på andre religioner som Islam eller hva det måtte være av ting de klarer å sette fingeren på. Det er en egen oppfordring i bibelen, som gjerne burde brukes her også. "Bjelken i eget øyet".

 

Slik praksis gjør jo ikke noe godt for rekrutteringen av nye troende, tvert om. Altså lite inkluderende. Det er en vederstyggelighet å høre på slike ledere uansett religion.

 

 

G, nåden får alle, hele verden, ubetinget. Jeshúa døde for alle mennesker og dermed får alle mennesker ubetinget nåde av JHVH. Nåde er ubetinget kjærlighet. Jeshúa tok den straffen som alle mennesker fortjente. Men det er kun dem som lar seg (merk 'lar seg', og ikke 'forvandler seg') forvandle av denne nåden ved Guds Ånds hjelp, som vil bli udødeliggjorte og få evig liv og adgang til Guds by. Denne forvandlingen begynner når en som menneske innser hvor hjelpeløs og bundet av synden en er, og hvor avhengig man er av Jeshúas og JHVHs godhet og hjelp og ubetingete kjærlighet.

 

Den hellige ånd, den tredje Personen i Guddommen, kan ikke begynne forvandlingsprosessen i en før en har innsett og anerkjent/forstått dette; og sistnevte kan en ikke gjøre av tvang eller gjøre selv. Det er umulig for et menneske å lage sin egen anger; ekte anger må Gud gi en, og dette kan også enkeltpersonen faktisk be om. Det er JHVHs godhet, kjærlighet og nåde som må få en til å oppdage og innrømme dette, slik som Bibelen sier:

 

"[...] Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" (Rom 2,4b)

 

Dette er selvsagt forskjellig fra person til person; folk må overbevises på forskjellige måter. Noen må oppleve noe vondt for å oppdage sin håpløshet og avhengighet av Gud, andre noe godt for å oppdage Guds enorme kjærlighet og attraktivitet. Her snakker vi om et helt spekter av mennesker med forskjellige hjertenøkler. Overbevisningen er av nåde gitt en av Gud, både angeren over synd, trangen til å leve rett og ønsket etter å elske Gud.

 

Men noen ignorerer eller direkte står imot dette (muligens fordi det går ens egne motiver og planer eller stolthet imot), mens andre er mer åpne og er villige til å ta et steg nærmere Gud. Og Bibelen selv formidler at det er lettere for fattige, umyndige og dem folk anser som svake, å komme inn i Guds rike enn velstående, sterke og selvkloke - nettopp fordi en ikke kan komme inn i det med sin egoistiske natur.

 

 

Glemte forresten å kommentere på det siste uthevete feltet:

 

Jeg er helt enig.

 

 

Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket.

Men allikevel har han jo gjort akkurat det da han ikke klarer å stoppe den store kristne helten, satan personlig, som alltid er der for å ta på seg skylden til de som ikke klarer å ta den selv... Merkelig selvmotsigende å slenge ut dette da syntes jeg....

 

Men satan og kunstig synd er jo greit å ha, for uten er det jo liten vits i å tro på jesua/jesus/joshua, er det vel?

 

Ser jeg på en film om andre verdenskrig og slutter å se på midt i filmen, så tror jeg at nazistene vinner.

 

 

// WINWIN

 

 

Bull's eye.

Ser du Titanic og slutter midt i filmen tror du ikke båten vil synke...

 

poenget er?

 

At kampen mellom Gud og Anklageren ennå ikke er slutt.

Endret av Mennesket
Lenke til kommentar

 

 

Det kan være svært vanskelig å lese bibelen. Noe følgende svar gir mer å grunne over, men også mer innsikt i hva kristne tror. TheaLinnea kom med dette (fra en annen tråd):

 

Om det kun var en grunnlov til ett folk som levde i ett bestemt tidsrom, så blir det jo viktig å definere hva i Det Gamle Testamentet som fremdeles har gyldighet (for de kristne)!

Egentlig ingen ting.

En bedre pakt med en bedre mellommann

Guds pakt om et evig rike i Davids slektslinje er knyttet til en annen pakt, «den nye pakt». Jesus omtalte denne pakten, som skulle erstatte den gamle pakten. Han gjorde det etter at han hadde feiret den jødiske påsken sammen med sine trofaste disipler om natten den 14. nisan i år 33. Han innstiftet det som kom til å bli kalt «Herrens nattverd». Han visste at han den samme påskedagen skulle utgyte sitt blod som et offer. I betraktning av dette tok han et beger med rødvin, og før han sendte det rundt til de trofaste apostlene, sa han: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod.» — Lukas 22: 20, 1. Korinter 11: 20, 23—26.

Den nye pakt er ikke bare en ny utgave av den gamle pakt, som israelittene brøt. Slett ikke! Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt. Han oppreiste for eksempel en bedre mellommann da han opprettet den nye pakt. Denne mellommannen var ikke en ufullkommen, syndig mann, slik profeten Moses var.

Lovpakten, som profeten Moses var mellommann for, var god i seg selv. Men denne pakten foreskrev dyreoffer, og dyrenes blod kunne aldri vaske bort menneskenes synder. For at Gud skulle kunne sies å opprette en bedre pakt, trengtes det derfor en bedre mellommann med et bedre offer. Jesus Kristus var den mellommannen som oppfylte disse kravene. Bibelen viser hvordan denne mellommannen er mellommannen Moses langt overlegen: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste; for han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. . . . Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet.» — Hebreerne 8: 6, 13.

 

Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt.

 

Loven i Det Gamle Testamentet var hard. Ingen tvil om det. Men, denne nåden for det syndige mennesket, den virker litt slavebindende den også. Synes dere ikke det?

 

For med synden så må du føye deg i mange spørsmål. En er ikke så fri når man lever som en kristen?

 

 

Det som er interessant og som vi ikke tenker på, er at jødene i Det gamle testamente ikke hadde noen problemer med å akseptere dette lovverket. De lovet flere ganger å være Guds folk og følge Guds påbud, enda de som kjent sviktet sine løfter (ikke fordi de var vanskelige, imidlertid, men fordi de var fristet til å etterlikne andre folkeslag). Dette var helt andre forhold enn vårt postmoderne samfunn! Jødene var vant til å trelle hardt for farao; de hadde vært slaver i Egypt i over 400 år. Gjorde de ikke som dem over dem bød, var det pisken. Hadde JHVH som den Allmektige Gud, vist seg for dem som myk, viljesvak og ettergivende, hadde de overhodet ikke hatt noen respekt for universets Skaper. Disse sønnene og døtrene forbandt makt og myndighet med strenghet og det vi kanskje ser på som firkantethet. Saken er at JHVH måtte kommunisere til israelittene på deres eget språk (akkurat slik som JHVH gjør gjennom Det nye testamente, gjennom Hans Sønn Jeshúa, til oss i dag) så de kunne skjønne litt bedre hvilken autoritet Han egentlig har, og hva Han egentlig hadde gjort for dem ved å befri dem fra egypterne.

 

Når det gjelder nåden som kom med Det nye testamente, så er jeg kanskje ikke helt sikker på hva du mener med "slavebindende". Nåden, eller rettferdiggjørelsen ved troen, går ut på at mennesker i kraft av Guds Sønn Jeshúas Navn, kan få Guds (Jeshúas) egen rettferdighet og Guds (Jeshúas) eget hjertelag.

 

La meg utdype.

 

Det er en populær sak i kristendommen at "bare vi tror på Jeshúa (dvs. tror at Han er Gud), så blir vi frelst!" Saken er at Bibelen har én definisjon på rettferdiggjørelse ved tro, og øvrig kristenhet i dag har en annen definisjon. Bibelen formidler ikke at man bare ved å tro inni seg at Jeshúa eksisterer og er Guds Sønn, blir frelst. Paulus skriver gjentatte ganger at ekte tro, troen som Bibelen snakker om, gir seg utslag i gjerninger (spør etter referanser dersom dette er ønsket). Det er på grunn av troen på Jeshúa at gjerningene i det hele tatt kommer, derfor heter det at man blir frelst ved tro. Tror man på Jeshúa (jeg bruker dette navnet på Jesus, ettersom det faktisk har en betydning - noe den greske versjonen Iesous / Jesus ikke har: "Han frelser"), ønsker man også holde Jeshúas bud, som også er Guds bud (dekalogen / de ti bud). De ti bud sammenfattes i kjærlighetsbudet om å elske Gud av hele ens hjerte, sjel og forstand, samt å elske sin neste som seg selv.

 

Jeshúa sa Han ikke var kommet for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle dem - dvs. møte alle deres krav på fullkomment vis. På den måten, når en som kristen vil følge i Jeshúas fotspor og dermed kunne få evig liv, har vedkommende tilgang på nåde og tilgivelse (takket være Jeshúas frivillige offer for hele menneskehetens synder) gjennom hele sin utvikling og vekst mot fullkomne og syndfrie. Det er jo dette som er målet, å bli syndfri slik som Jeshúa selv, og å kunne leve i fullkommen harmoni med JHVH og Hans kjærlighetslov og dermed også resten av det syndfrie universet. Det er den tredje Personen i Guddommen, Den hellige ånd, forvandler hjertet til den omvendte gradvis mot det fullkomne/syndfrie. Vedkommende vil bli ledet skritt for skritt gjennom livet der både bevisste synder og ubevisste synder vil bli påpekt av Gud gjennom Guds Ord og ens samvittighet, og man selv får valget til å holde fast på dem eller å gi slipp på dem. Dette er det som kalles 'helliggjørelse'. Henger du med?

 

Hele denne forvandlingsprosessen er jo i høyeste grad frivillig, og det er hele tiden en selv som velger å følge Gud eller sine egoistiske ønsker. Så jeg ville neppe kalle den slavebindende. Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket. Hadde Han tillatt at syndige mennesker ble frelst isynd og ikke fra synd, var Han i sannhet ikke god. Akkurat som med en forelder med et barn som vil spise godterier. Det smaker godt for barnet der og da, men konsekvensene er vonde. Godteriet ødelegger barnet, og bygger det ikke opp. Synden ødelegger mennesket, både fysisk og psykisk. Og synd er egoisme, det motsatte av (bibelsk) kjærlighet.

 

Jeg tenker ganske enkelt slik:

Nåden den får du dersom..

En får ikke nåden sånn uten videre..

Altså for meg virker det ett snev slavebindene, selv om Jesus Kristus vil oss vel.

 

For ikke å snakke om lederskapet i kirker og menigheter. De kan dra ut den ene styggedommen etter den andre fra hatten (bibelen). Selv om svovelet er noe mer krydret og pent innpakket (presentasjon), så stinker det likevel svovel.

 

Det værste med religiøse er når de angriper andre mennesker. Gjerne angrep på andre religiøse i en liknende trosretning, gjerne angrep på andre religioner som Islam eller hva det måtte være av ting de klarer å sette fingeren på. Det er en egen oppfordring i bibelen, som gjerne burde brukes her også. "Bjelken i eget øyet".

 

Slik praksis gjør jo ikke noe godt for rekrutteringen av nye troende, tvert om. Altså lite inkluderende. Det er en vederstyggelighet å høre på slike ledere uansett religion.

 

 

G, nåden får alle, hele verden, ubetinget. Jeshúa døde for alle mennesker og dermed får alle mennesker ubetinget nåde av JHVH. Nåde er ubetinget kjærlighet. Jeshúa tok den straffen som alle mennesker fortjente. Men det er kun dem som lar seg (merk 'lar seg', og ikke 'forvandler seg') forvandle av denne nåden ved Guds Ånds hjelp, som vil bli udødeliggjorte og få evig liv og adgang til Guds by. Denne forvandlingen begynner når en som menneske innser hvor hjelpeløs og bundet av synden en er, og hvor avhengig man er av Jeshúas og JHVHs godhet og hjelp og ubetingete kjærlighet.

 

Den hellige ånd, den tredje Personen i Guddommen, kan ikke begynne forvandlingsprosessen i en før en har innsett og anerkjent/forstått dette; og sistnevte kan en ikke gjøre av tvang eller gjøre selv. Det er umulig for et menneske å lage sin egen anger; ekte anger må Gud gi en, og dette kan også enkeltpersonen faktisk be om. Det er JHVHs godhet, kjærlighet og nåde som må få en til å oppdage og innrømme dette, slik som Bibelen sier:

 

"[...] Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" (Rom 2,4b)

 

Dette er selvsagt forskjellig fra person til person; folk må overbevises på forskjellige måter. Noen må oppleve noe vondt for å oppdage sin håpløshet og avhengighet av Gud, andre noe godt for å oppdage Guds enorme kjærlighet og attraktivitet. Her snakker vi om et helt spekter av mennesker med forskjellige hjertenøkler. Overbevisningen er av nåde gitt en av Gud, både angeren over synd, trangen til å leve rett og ønsket etter å elske Gud.

 

Men noen ignorerer eller direkte står imot dette (muligens fordi det går ens egne motiver og planer eller stolthet imot), mens andre er mer åpne og er villige til å ta et steg nærmere Gud. Og Bibelen selv formidler at det er lettere for fattige, umyndige og dem folk anser som svake, å komme inn i Guds rike enn velstående, sterke og selvkloke - nettopp fordi en ikke kan komme inn i det med sin egoistiske natur.

 

 

Glemte forresten å kommentere på det siste uthevete feltet:

 

Jeg er helt enig.

 

 

Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket.

Men allikevel har han jo gjort akkurat det da han ikke klarer å stoppe den store kristne helten, satan personlig, som alltid er der for å ta på seg skylden til de som ikke klarer å ta den selv... Merkelig selvmotsigende å slenge ut dette da syntes jeg....

 

Men satan og kunstig synd er jo greit å ha, for uten er det jo liten vits i å tro på jesua/jesus/joshua, er det vel?

 

Ser jeg på en film om andre verdenskrig og slutter å se på midt i filmen, så tror jeg at nazistene vinner.

 

 

// WINWIN

 

 

Bull's eye.

Ser du Titanic og slutter midt i filmen tror du ikke båten vil synke...

 

poenget er?

 

At kampen mellom Gud og Anklageren ennå ikke er slutt.

Om gud er allmektig hadde det ikke vært noen kamp.

Lenke til kommentar

 

 

Det kan være svært vanskelig å lese bibelen. Noe følgende svar gir mer å grunne over, men også mer innsikt i hva kristne tror. TheaLinnea kom med dette (fra en annen tråd):

 

Om det kun var en grunnlov til ett folk som levde i ett bestemt tidsrom, så blir det jo viktig å definere hva i Det Gamle Testamentet som fremdeles har gyldighet (for de kristne)!

Egentlig ingen ting.

En bedre pakt med en bedre mellommann

Guds pakt om et evig rike i Davids slektslinje er knyttet til en annen pakt, «den nye pakt». Jesus omtalte denne pakten, som skulle erstatte den gamle pakten. Han gjorde det etter at han hadde feiret den jødiske påsken sammen med sine trofaste disipler om natten den 14. nisan i år 33. Han innstiftet det som kom til å bli kalt «Herrens nattverd». Han visste at han den samme påskedagen skulle utgyte sitt blod som et offer. I betraktning av dette tok han et beger med rødvin, og før han sendte det rundt til de trofaste apostlene, sa han: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod.» Lukas 22: 20, 1. Korinter 11: 20, 2326.

Den nye pakt er ikke bare en ny utgave av den gamle pakt, som israelittene brøt. Slett ikke! Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt. Han oppreiste for eksempel en bedre mellommann da han opprettet den nye pakt. Denne mellommannen var ikke en ufullkommen, syndig mann, slik profeten Moses var.

Lovpakten, som profeten Moses var mellommann for, var god i seg selv. Men denne pakten foreskrev dyreoffer, og dyrenes blod kunne aldri vaske bort menneskenes synder. For at Gud skulle kunne sies å opprette en bedre pakt, trengtes det derfor en bedre mellommann med et bedre offer. Jesus Kristus var den mellommannen som oppfylte disse kravene. Bibelen viser hvordan denne mellommannen er mellommannen Moses langt overlegen: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste; for han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. . . . Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet.» Hebreerne 8: 6, 13.

 

Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt.

 

Loven i Det Gamle Testamentet var hard. Ingen tvil om det. Men, denne nåden for det syndige mennesket, den virker litt slavebindende den også. Synes dere ikke det?

 

For med synden så må du føye deg i mange spørsmål. En er ikke så fri når man lever som en kristen?

 

 

Det som er interessant og som vi ikke tenker på, er at jødene i Det gamle testamente ikke hadde noen problemer med å akseptere dette lovverket. De lovet flere ganger å være Guds folk og følge Guds påbud, enda de som kjent sviktet sine løfter (ikke fordi de var vanskelige, imidlertid, men fordi de var fristet til å etterlikne andre folkeslag). Dette var helt andre forhold enn vårt postmoderne samfunn! Jødene var vant til å trelle hardt for farao; de hadde vært slaver i Egypt i over 400 år. Gjorde de ikke som dem over dem bød, var det pisken. Hadde JHVH som den Allmektige Gud, vist seg for dem som myk, viljesvak og ettergivende, hadde de overhodet ikke hatt noen respekt for universets Skaper. Disse sønnene og døtrene forbandt makt og myndighet med strenghet og det vi kanskje ser på som firkantethet. Saken er at JHVH måtte kommunisere til israelittene på deres eget språk (akkurat slik som JHVH gjør gjennom Det nye testamente, gjennom Hans Sønn Jeshúa, til oss i dag) så de kunne skjønne litt bedre hvilken autoritet Han egentlig har, og hva Han egentlig hadde gjort for dem ved å befri dem fra egypterne.

 

Når det gjelder nåden som kom med Det nye testamente, så er jeg kanskje ikke helt sikker på hva du mener med "slavebindende". Nåden, eller rettferdiggjørelsen ved troen, går ut på at mennesker i kraft av Guds Sønn Jeshúas Navn, kan få Guds (Jeshúas) egen rettferdighet og Guds (Jeshúas) eget hjertelag.

 

La meg utdype.

 

Det er en populær sak i kristendommen at "bare vi tror på Jeshúa (dvs. tror at Han er Gud), så blir vi frelst!" Saken er at Bibelen har én definisjon på rettferdiggjørelse ved tro, og øvrig kristenhet i dag har en annen definisjon. Bibelen formidler ikke at man bare ved å tro inni seg at Jeshúa eksisterer og er Guds Sønn, blir frelst. Paulus skriver gjentatte ganger at ekte tro, troen som Bibelen snakker om, gir seg utslag i gjerninger (spør etter referanser dersom dette er ønsket). Det er på grunn av troen på Jeshúa at gjerningene i det hele tatt kommer, derfor heter det at man blir frelst ved tro. Tror man på Jeshúa (jeg bruker dette navnet på Jesus, ettersom det faktisk har en betydning - noe den greske versjonen Iesous / Jesus ikke har: "Han frelser"), ønsker man også holde Jeshúas bud, som også er Guds bud (dekalogen / de ti bud). De ti bud sammenfattes i kjærlighetsbudet om å elske Gud av hele ens hjerte, sjel og forstand, samt å elske sin neste som seg selv.

 

Jeshúa sa Han ikke var kommet for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle dem - dvs. møte alle deres krav på fullkomment vis. På den måten, når en som kristen vil følge i Jeshúas fotspor og dermed kunne få evig liv, har vedkommende tilgang på nåde og tilgivelse (takket være Jeshúas frivillige offer for hele menneskehetens synder) gjennom hele sin utvikling og vekst mot fullkomne og syndfrie. Det er jo dette som er målet, å bli syndfri slik som Jeshúa selv, og å kunne leve i fullkommen harmoni med JHVH og Hans kjærlighetslov og dermed også resten av det syndfrie universet. Det er den tredje Personen i Guddommen, Den hellige ånd, forvandler hjertet til den omvendte gradvis mot det fullkomne/syndfrie. Vedkommende vil bli ledet skritt for skritt gjennom livet der både bevisste synder og ubevisste synder vil bli påpekt av Gud gjennom Guds Ord og ens samvittighet, og man selv får valget til å holde fast på dem eller å gi slipp på dem. Dette er det som kalles 'helliggjørelse'. Henger du med?

 

Hele denne forvandlingsprosessen er jo i høyeste grad frivillig, og det er hele tiden en selv som velger å følge Gud eller sine egoistiske ønsker. Så jeg ville neppe kalle den slavebindende. Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket. Hadde Han tillatt at syndige mennesker ble frelst isynd og ikke fra synd, var Han i sannhet ikke god. Akkurat som med en forelder med et barn som vil spise godterier. Det smaker godt for barnet der og da, men konsekvensene er vonde. Godteriet ødelegger barnet, og bygger det ikke opp. Synden ødelegger mennesket, både fysisk og psykisk. Og synd er egoisme, det motsatte av (bibelsk) kjærlighet.

 

Jeg tenker ganske enkelt slik:

Nåden den får du dersom..

En får ikke nåden sånn uten videre..

Altså for meg virker det ett snev slavebindene, selv om Jesus Kristus vil oss vel.

 

For ikke å snakke om lederskapet i kirker og menigheter. De kan dra ut den ene styggedommen etter den andre fra hatten (bibelen). Selv om svovelet er noe mer krydret og pent innpakket (presentasjon), så stinker det likevel svovel.

 

Det værste med religiøse er når de angriper andre mennesker. Gjerne angrep på andre religiøse i en liknende trosretning, gjerne angrep på andre religioner som Islam eller hva det måtte være av ting de klarer å sette fingeren på. Det er en egen oppfordring i bibelen, som gjerne burde brukes her også. "Bjelken i eget øyet".

 

Slik praksis gjør jo ikke noe godt for rekrutteringen av nye troende, tvert om. Altså lite inkluderende. Det er en vederstyggelighet å høre på slike ledere uansett religion.

 

 

G, nåden får alle, hele verden, ubetinget. Jeshúa døde for alle mennesker og dermed får alle mennesker ubetinget nåde av JHVH. Nåde er ubetinget kjærlighet. Jeshúa tok den straffen som alle mennesker fortjente. Men det er kun dem som lar seg (merk 'lar seg', og ikke 'forvandler seg') forvandle av denne nåden ved Guds Ånds hjelp, som vil bli udødeliggjorte og få evig liv og adgang til Guds by. Denne forvandlingen begynner når en som menneske innser hvor hjelpeløs og bundet av synden en er, og hvor avhengig man er av Jeshúas og JHVHs godhet og hjelp og ubetingete kjærlighet.

 

Den hellige ånd, den tredje Personen i Guddommen, kan ikke begynne forvandlingsprosessen i en før en har innsett og anerkjent/forstått dette; og sistnevte kan en ikke gjøre av tvang eller gjøre selv. Det er umulig for et menneske å lage sin egen anger; ekte anger må Gud gi en, og dette kan også enkeltpersonen faktisk be om. Det er JHVHs godhet, kjærlighet og nåde som må få en til å oppdage og innrømme dette, slik som Bibelen sier:

 

"[...] Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" (Rom 2,4b)

 

Dette er selvsagt forskjellig fra person til person; folk må overbevises på forskjellige måter. Noen må oppleve noe vondt for å oppdage sin håpløshet og avhengighet av Gud, andre noe godt for å oppdage Guds enorme kjærlighet og attraktivitet. Her snakker vi om et helt spekter av mennesker med forskjellige hjertenøkler. Overbevisningen er av nåde gitt en av Gud, både angeren over synd, trangen til å leve rett og ønsket etter å elske Gud.

 

Men noen ignorerer eller direkte står imot dette (muligens fordi det går ens egne motiver og planer eller stolthet imot), mens andre er mer åpne og er villige til å ta et steg nærmere Gud. Og Bibelen selv formidler at det er lettere for fattige, umyndige og dem folk anser som svake, å komme inn i Guds rike enn velstående, sterke og selvkloke - nettopp fordi en ikke kan komme inn i det med sin egoistiske natur.

 

 

Glemte forresten å kommentere på det siste uthevete feltet:

 

Jeg er helt enig.

 

 

Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket.

Men allikevel har han jo gjort akkurat det da han ikke klarer å stoppe den store kristne helten, satan personlig, som alltid er der for å ta på seg skylden til de som ikke klarer å ta den selv... Merkelig selvmotsigende å slenge ut dette da syntes jeg....

 

Men satan og kunstig synd er jo greit å ha, for uten er det jo liten vits i å tro på jesua/jesus/joshua, er det vel?

 

Ser jeg på en film om andre verdenskrig og slutter å se på midt i filmen, så tror jeg at nazistene vinner.

 

 

// WINWIN

 

 

Bull's eye.

Ser du Titanic og slutter midt i filmen tror du ikke båten vil synke...

 

poenget er?

 

At kampen mellom Gud og Anklageren ennå ikke er slutt.

Om gud er allmektig hadde det ikke vært noen kamp.

 

Dette er ikke sant. Bibelen sier at Gud er allmektig, ja, men Hans skapninger er ikke allvitende. Hadde Gud utryddet Lucifer fra eksistensen så snart han gjorde opprør, hadde ingen tjent Gud av kjærlighet, men av redsel. Gud hadde vist seg å være en tyrann istedenfor en frigjører. Ingen visste hva synd var og medførte før Lucifer falt og opprettet sitt rike på denne planeten. Det som skjer her på jorden vitner imot Satans anklager om at Gud er egoistisk og ikke gir sine skapninger full frihet. Hele universet får sett med egne øyne hva Satans lovløse rike som han mente ville gi alle fullkommen frihet, går ut på, og hvilke konsekvenser det får for innbyggerne som enkeltindivider.

Endret av Mennesket
  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Noen må oppleve noe vondt for å oppdage sin håpløshet og avhengighet av Gud, andre noe godt for å oppdage Guds enorme kjærlighet og attraktivitet. Her snakker vi om et helt spekter av mennesker med forskjellige hjertenøkler. Overbevisningen er av nåde gitt en av Gud, både angeren over synd, trangen til å leve rett og ønsket etter å elske Gud.

Hørest ut som svake mennesker...

 

Jeg tror ikke på gud og himmelen.

Når jeg dør går jeg tilbake til samme tilstand som jeg var i før jeg ble født.

Signalene i hjernen som gjør meg til meg avsluttes. Eneste som fortsetter å vare er de eventuelle sporene jeg i min levetid etterlot meg og evt. hvor lang tid kroppen bruker på å brytes ned. Ingen av disse vil heller vare evig.

 

Selv om døden er umulig å se for seg så ser jeg på døden mer som en evig søvn uten tanker, drømmer, savn, følelser, anger eller noen annen ting.

Det er ikke en tilstand, det er ikke eksisterende!

Frihet fra ALT!

 

Hva jeg gjorde mens jeg var levende har ingenting å si etter jeg er død, for da har jeg sluttet å eksistere.

Dette gjør ikke at jeg automatisk blir en egoistisk psykopat som ikke bryr meg om andre.

 

Selv om jeg ikke tror på gud så gjør det meg ikke automatisk til noe dårligere menneske enn alle andre.

Jeg har følelser som omtanke for andre, nestekjærlighet, anger og alt annet.

 

Jorden vil ikke stoppe når jeg dør på samme måte som når en maur dør.

 

Døden tror jeg for fleste mennesker er en utenkelig og der mener jeg fantasien om himmelen, gud(er) og etterlivet kom inn i bildet.

 

Jeg tror ikke dere religiøse greier å se for dere dette scenarioet.

Lenke til kommentar

 

Noen må oppleve noe vondt for å oppdage sin håpløshet og avhengighet av Gud, andre noe godt for å oppdage Guds enorme kjærlighet og attraktivitet. Her snakker vi om et helt spekter av mennesker med forskjellige hjertenøkler. Overbevisningen er av nåde gitt en av Gud, både angeren over synd, trangen til å leve rett og ønsket etter å elske Gud.

Hørest ut som svake mennesker...

 

Jeg tror ikke på gud og himmelen.

Når jeg dør går jeg tilbake til samme tilstand som jeg var i før jeg ble født.

Signalene i hjernen som gjør meg til meg avsluttes. Eneste som fortsetter å vare er de eventuelle sporene jeg i min levetid etterlot meg og evt. hvor lang tid kroppen bruker på å brytes ned. Ingen av disse vil heller vare evig.

 

Selv om døden er umulig å se for seg så ser jeg på døden mer som en evig søvn uten tanker, drømmer, savn, følelser, anger eller noen annen ting.

Det er ikke en tilstand, det er ikke eksisterende!

Frihet fra ALT!

 

Hva jeg gjorde mens jeg var levende har ingenting å si etter jeg er død, for da har jeg sluttet å eksistere.

Dette gjør ikke at jeg automatisk blir en egoistisk psykopat som ikke bryr meg om andre.

 

Selv om jeg ikke tror på gud så gjør det meg ikke automatisk til noe dårligere menneske enn alle andre.

Jeg har følelser som omtanke for andre, nestekjærlighet, anger og alt annet.

 

Jorden vil ikke stoppe når jeg dør på samme måte som når en maur dør.

 

Døden tror jeg for fleste mennesker er en utenkelig og der mener jeg fantasien om himmelen, gud(er) og etterlivet kom inn i bildet.

 

Jeg tror ikke dere religiøse greier å se for dere dette scenarioet.

 

 

... eller så ble vi i utgangspunktet skapt for å leve evig og aldri dø.

 

Det finnes mennesker som er helt fortrolig med døden og som synes dette er helt greit. Og nei, man trenger ikke være psykopat som du sier, selv om jeg personlig anser det som fremmed å synes det er greit å dø for alltid når man har fullkommen lykke og stadig vekst tilgjengelig (og ikke lidelse; var det lidelse, kunne jeg skjønne det bedre).

Lenke til kommentar

 

 

 

Det kan være svært vanskelig å lese bibelen. Noe følgende svar gir mer å grunne over, men også mer innsikt i hva kristne tror. TheaLinnea kom med dette (fra en annen tråd):

 

Om det kun var en grunnlov til ett folk som levde i ett bestemt tidsrom, så blir det jo viktig å definere hva i Det Gamle Testamentet som fremdeles har gyldighet (for de kristne)!

Egentlig ingen ting.

En bedre pakt med en bedre mellommann

Guds pakt om et evig rike i Davids slektslinje er knyttet til en annen pakt, «den nye pakt». Jesus omtalte denne pakten, som skulle erstatte den gamle pakten. Han gjorde det etter at han hadde feiret den jødiske påsken sammen med sine trofaste disipler om natten den 14. nisan i år 33. Han innstiftet det som kom til å bli kalt «Herrens nattverd». Han visste at han den samme påskedagen skulle utgyte sitt blod som et offer. I betraktning av dette tok han et beger med rødvin, og før han sendte det rundt til de trofaste apostlene, sa han: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod.» — Lukas 22: 20, 1. Korinter 11: 20, 23—26.

Den nye pakt er ikke bare en ny utgave av den gamle pakt, som israelittene brøt. Slett ikke! Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt. Han oppreiste for eksempel en bedre mellommann da han opprettet den nye pakt. Denne mellommannen var ikke en ufullkommen, syndig mann, slik profeten Moses var.

Lovpakten, som profeten Moses var mellommann for, var god i seg selv. Men denne pakten foreskrev dyreoffer, og dyrenes blod kunne aldri vaske bort menneskenes synder. For at Gud skulle kunne sies å opprette en bedre pakt, trengtes det derfor en bedre mellommann med et bedre offer. Jesus Kristus var den mellommannen som oppfylte disse kravene. Bibelen viser hvordan denne mellommannen er mellommannen Moses langt overlegen: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste; for han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. . . . Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet.» — Hebreerne 8: 6, 13.

 

Apostelen Paulus skriver til de kristne i Roma: «Dere står ikke under loven, men under nåden.» (Romerne 6: 14) Det er virkelig en ny pakt, og det var rimelig å vente at den ville være en bedre pakt, for den allmektige Gud, er i stand til å forbedre situasjonen for dem som han tar inn i den nye pakt.

 

Loven i Det Gamle Testamentet var hard. Ingen tvil om det. Men, denne nåden for det syndige mennesket, den virker litt slavebindende den også. Synes dere ikke det?

 

For med synden så må du føye deg i mange spørsmål. En er ikke så fri når man lever som en kristen?

 

 

Det som er interessant og som vi ikke tenker på, er at jødene i Det gamle testamente ikke hadde noen problemer med å akseptere dette lovverket. De lovet flere ganger å være Guds folk og følge Guds påbud, enda de som kjent sviktet sine løfter (ikke fordi de var vanskelige, imidlertid, men fordi de var fristet til å etterlikne andre folkeslag). Dette var helt andre forhold enn vårt postmoderne samfunn! Jødene var vant til å trelle hardt for farao; de hadde vært slaver i Egypt i over 400 år. Gjorde de ikke som dem over dem bød, var det pisken. Hadde JHVH som den Allmektige Gud, vist seg for dem som myk, viljesvak og ettergivende, hadde de overhodet ikke hatt noen respekt for universets Skaper. Disse sønnene og døtrene forbandt makt og myndighet med strenghet og det vi kanskje ser på som firkantethet. Saken er at JHVH måtte kommunisere til israelittene på deres eget språk (akkurat slik som JHVH gjør gjennom Det nye testamente, gjennom Hans Sønn Jeshúa, til oss i dag) så de kunne skjønne litt bedre hvilken autoritet Han egentlig har, og hva Han egentlig hadde gjort for dem ved å befri dem fra egypterne.

 

Når det gjelder nåden som kom med Det nye testamente, så er jeg kanskje ikke helt sikker på hva du mener med "slavebindende". Nåden, eller rettferdiggjørelsen ved troen, går ut på at mennesker i kraft av Guds Sønn Jeshúas Navn, kan få Guds (Jeshúas) egen rettferdighet og Guds (Jeshúas) eget hjertelag.

 

La meg utdype.

 

Det er en populær sak i kristendommen at "bare vi tror på Jeshúa (dvs. tror at Han er Gud), så blir vi frelst!" Saken er at Bibelen har én definisjon på rettferdiggjørelse ved tro, og øvrig kristenhet i dag har en annen definisjon. Bibelen formidler ikke at man bare ved å tro inni seg at Jeshúa eksisterer og er Guds Sønn, blir frelst. Paulus skriver gjentatte ganger at ekte tro, troen som Bibelen snakker om, gir seg utslag i gjerninger (spør etter referanser dersom dette er ønsket). Det er på grunn av troen på Jeshúa at gjerningene i det hele tatt kommer, derfor heter det at man blir frelst ved tro. Tror man på Jeshúa (jeg bruker dette navnet på Jesus, ettersom det faktisk har en betydning - noe den greske versjonen Iesous / Jesus ikke har: "Han frelser"), ønsker man også holde Jeshúas bud, som også er Guds bud (dekalogen / de ti bud). De ti bud sammenfattes i kjærlighetsbudet om å elske Gud av hele ens hjerte, sjel og forstand, samt å elske sin neste som seg selv.

 

Jeshúa sa Han ikke var kommet for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle dem - dvs. møte alle deres krav på fullkomment vis. På den måten, når en som kristen vil følge i Jeshúas fotspor og dermed kunne få evig liv, har vedkommende tilgang på nåde og tilgivelse (takket være Jeshúas frivillige offer for hele menneskehetens synder) gjennom hele sin utvikling og vekst mot fullkomne og syndfrie. Det er jo dette som er målet, å bli syndfri slik som Jeshúa selv, og å kunne leve i fullkommen harmoni med JHVH og Hans kjærlighetslov og dermed også resten av det syndfrie universet. Det er den tredje Personen i Guddommen, Den hellige ånd, forvandler hjertet til den omvendte gradvis mot det fullkomne/syndfrie. Vedkommende vil bli ledet skritt for skritt gjennom livet der både bevisste synder og ubevisste synder vil bli påpekt av Gud gjennom Guds Ord og ens samvittighet, og man selv får valget til å holde fast på dem eller å gi slipp på dem. Dette er det som kalles 'helliggjørelse'. Henger du med?

 

Hele denne forvandlingsprosessen er jo i høyeste grad frivillig, og det er hele tiden en selv som velger å følge Gud eller sine egoistiske ønsker. Så jeg ville neppe kalle den slavebindende. Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket. Hadde Han tillatt at syndige mennesker ble frelst isynd og ikke fra synd, var Han i sannhet ikke god. Akkurat som med en forelder med et barn som vil spise godterier. Det smaker godt for barnet der og da, men konsekvensene er vonde. Godteriet ødelegger barnet, og bygger det ikke opp. Synden ødelegger mennesket, både fysisk og psykisk. Og synd er egoisme, det motsatte av (bibelsk) kjærlighet.

 

Jeg tenker ganske enkelt slik:

Nåden den får du dersom..

En får ikke nåden sånn uten videre..

Altså for meg virker det ett snev slavebindene, selv om Jesus Kristus vil oss vel.

 

For ikke å snakke om lederskapet i kirker og menigheter. De kan dra ut den ene styggedommen etter den andre fra hatten (bibelen). Selv om svovelet er noe mer krydret og pent innpakket (presentasjon), så stinker det likevel svovel.

 

Det værste med religiøse er når de angriper andre mennesker. Gjerne angrep på andre religiøse i en liknende trosretning, gjerne angrep på andre religioner som Islam eller hva det måtte være av ting de klarer å sette fingeren på. Det er en egen oppfordring i bibelen, som gjerne burde brukes her også. "Bjelken i eget øyet".

 

Slik praksis gjør jo ikke noe godt for rekrutteringen av nye troende, tvert om. Altså lite inkluderende. Det er en vederstyggelighet å høre på slike ledere uansett religion.

 

 

G, nåden får alle, hele verden, ubetinget. Jeshúa døde for alle mennesker og dermed får alle mennesker ubetinget nåde av JHVH. Nåde er ubetinget kjærlighet. Jeshúa tok den straffen som alle mennesker fortjente. Men det er kun dem som lar seg (merk 'lar seg', og ikke 'forvandler seg') forvandle av denne nåden ved Guds Ånds hjelp, som vil bli udødeliggjorte og få evig liv og adgang til Guds by. Denne forvandlingen begynner når en som menneske innser hvor hjelpeløs og bundet av synden en er, og hvor avhengig man er av Jeshúas og JHVHs godhet og hjelp og ubetingete kjærlighet.

 

Den hellige ånd, den tredje Personen i Guddommen, kan ikke begynne forvandlingsprosessen i en før en har innsett og anerkjent/forstått dette; og sistnevte kan en ikke gjøre av tvang eller gjøre selv. Det er umulig for et menneske å lage sin egen anger; ekte anger må Gud gi en, og dette kan også enkeltpersonen faktisk be om. Det er JHVHs godhet, kjærlighet og nåde som må få en til å oppdage og innrømme dette, slik som Bibelen sier:

 

"[...] Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" (Rom 2,4b)

 

Dette er selvsagt forskjellig fra person til person; folk må overbevises på forskjellige måter. Noen må oppleve noe vondt for å oppdage sin håpløshet og avhengighet av Gud, andre noe godt for å oppdage Guds enorme kjærlighet og attraktivitet. Her snakker vi om et helt spekter av mennesker med forskjellige hjertenøkler. Overbevisningen er av nåde gitt en av Gud, både angeren over synd, trangen til å leve rett og ønsket etter å elske Gud.

 

Men noen ignorerer eller direkte står imot dette (muligens fordi det går ens egne motiver og planer eller stolthet imot), mens andre er mer åpne og er villige til å ta et steg nærmere Gud. Og Bibelen selv formidler at det er lettere for fattige, umyndige og dem folk anser som svake, å komme inn i Guds rike enn velstående, sterke og selvkloke - nettopp fordi en ikke kan komme inn i det med sin egoistiske natur.

 

 

Glemte forresten å kommentere på det siste uthevete feltet:

 

Jeg er helt enig.

 

 

Grunnen til at JHVH ikke vil eller kan tillate synd, er fordi den ødelegger skaperverket.

Men allikevel har han jo gjort akkurat det da han ikke klarer å stoppe den store kristne helten, satan personlig, som alltid er der for å ta på seg skylden til de som ikke klarer å ta den selv... Merkelig selvmotsigende å slenge ut dette da syntes jeg....

 

Men satan og kunstig synd er jo greit å ha, for uten er det jo liten vits i å tro på jesua/jesus/joshua, er det vel?

 

Ser jeg på en film om andre verdenskrig og slutter å se på midt i filmen, så tror jeg at nazistene vinner.

 

 

// WINWIN

 

 

Bull's eye.

Ser du Titanic og slutter midt i filmen tror du ikke båten vil synke...

 

poenget er?

 

At kampen mellom Gud og Anklageren ennå ikke er slutt.

Om gud er allmektig hadde det ikke vært noen kamp.

 

Dette er ikke sant. Bibelen sier at Gud er allmektig, ja, men Hans skapninger er ikke allvitende. Hadde Gud utryddet Lucifer fra eksistensen så snart han gjorde opprør, hadde ingen tjent Gud av kjærlighet, men av redsel. Gud hadde vist seg å være en tyrann istedenfor en frigjører.

Vil ikke det også si at gud kunne fjernet lucifer uten at noen andre av hans skapninger hadde vist om det?

Eller føler du også lucifers nærvær på linje med guds?

 

Ingen visste hva synd var og medførte før Lucifer falt og opprettet sitt rike på denne planeten. Det som skjer her på jorden vitner imot Satans anklager om at Gud er egoistisk og ikke gir sine skapninger full frihet. Hele universet får sett med egne øyne hva Satans lovløse rike som han mente ville gi alle fullkommen frihet, går ut på, og hvilke konsekvenser det får for innbyggerne som enkeltindivider.

Så gud lar lucifer løpe fritt på jorden for å vise ett eksempel?

Vil jo heller tro at alle var glad om han ble kvitt noe som var til problem for alle.

Lenke til kommentar

 

 

Noen må oppleve noe vondt for å oppdage sin håpløshet og avhengighet av Gud, andre noe godt for å oppdage Guds enorme kjærlighet og attraktivitet. Her snakker vi om et helt spekter av mennesker med forskjellige hjertenøkler. Overbevisningen er av nåde gitt en av Gud, både angeren over synd, trangen til å leve rett og ønsket etter å elske Gud.

Hørest ut som svake mennesker...

 

Jeg tror ikke på gud og himmelen.

Når jeg dør går jeg tilbake til samme tilstand som jeg var i før jeg ble født.

Signalene i hjernen som gjør meg til meg avsluttes. Eneste som fortsetter å vare er de eventuelle sporene jeg i min levetid etterlot meg og evt. hvor lang tid kroppen bruker på å brytes ned. Ingen av disse vil heller vare evig.

 

Selv om døden er umulig å se for seg så ser jeg på døden mer som en evig søvn uten tanker, drømmer, savn, følelser, anger eller noen annen ting.

Det er ikke en tilstand, det er ikke eksisterende!

Frihet fra ALT!

 

Hva jeg gjorde mens jeg var levende har ingenting å si etter jeg er død, for da har jeg sluttet å eksistere.

Dette gjør ikke at jeg automatisk blir en egoistisk psykopat som ikke bryr meg om andre.

 

Selv om jeg ikke tror på gud så gjør det meg ikke automatisk til noe dårligere menneske enn alle andre.

Jeg har følelser som omtanke for andre, nestekjærlighet, anger og alt annet.

 

Jorden vil ikke stoppe når jeg dør på samme måte som når en maur dør.

 

Døden tror jeg for fleste mennesker er en utenkelig og der mener jeg fantasien om himmelen, gud(er) og etterlivet kom inn i bildet.

 

Jeg tror ikke dere religiøse greier å se for dere dette scenarioet.

 

 

... eller så ble vi i utgangspunktet skapt for å leve evig og aldri dø.

 

Det finnes mennesker som er helt fortrolig med døden og som synes dette er helt greit. Og nei, man trenger ikke være psykopat som du sier, selv om jeg personlig anser det som fremmed å synes det er greit å dø for alltid når man har fullkommen lykke og stadig vekst tilgjengelig (og ikke lidelse; var det lidelse, kunne jeg skjønne det bedre).

Det jeg mener, du skjønner ikke hva jeg mener. :)

 

Det å være død for alltid har ingenting å si når du er kommet til døden. For de levende vil det trolig hørest helt forferdelig ut ja.

 

Skal prøve igjen på den psykopat biten: Jeg blir ikke en egoistisk psykopat selvom jeg vet jeg ikke er i stand til å angre på mine hendelser etter min død.

 

Det å leve evig synest jeg hørest mer ut som et helvete. Vil heller leve et godt liv og være ikke eksisterende resten.

Dette sier jeg som levende, men som død har mine valg ingen betydning for jeg kan hverken glede eller angre på mine valg som levende. Jeg har sluttet å eksistere, på samme måte som før jeg var født.

 

Edit:

Prøv å se for deg en natts søvn der du våkner og ikke husker noe du drømte den natten. Og så se for deg at du aldri våkner fra en slik søvn. = Døden.

Endret av PantZman
Lenke til kommentar

 

 

Noen må oppleve noe vondt for å oppdage sin håpløshet og avhengighet av Gud, andre noe godt for å oppdage Guds enorme kjærlighet og attraktivitet. Her snakker vi om et helt spekter av mennesker med forskjellige hjertenøkler. Overbevisningen er av nåde gitt en av Gud, både angeren over synd, trangen til å leve rett og ønsket etter å elske Gud.

 

Hørest ut som svake mennesker...

 

Jeg tror ikke på gud og himmelen.

Når jeg dør går jeg tilbake til samme tilstand som jeg var i før jeg ble født.

Signalene i hjernen som gjør meg til meg avsluttes. Eneste som fortsetter å vare er de eventuelle sporene jeg i min levetid etterlot meg og evt. hvor lang tid kroppen bruker på å brytes ned. Ingen av disse vil heller vare evig.

 

Selv om døden er umulig å se for seg så ser jeg på døden mer som en evig søvn uten tanker, drømmer, savn, følelser, anger eller noen annen ting.

Det er ikke en tilstand, det er ikke eksisterende!

Frihet fra ALT!

 

Hva jeg gjorde mens jeg var levende har ingenting å si etter jeg er død, for da har jeg sluttet å eksistere.

Dette gjør ikke at jeg automatisk blir en egoistisk psykopat som ikke bryr meg om andre.

 

Selv om jeg ikke tror på gud så gjør det meg ikke automatisk til noe dårligere menneske enn alle andre.

Jeg har følelser som omtanke for andre, nestekjærlighet, anger og alt annet.

 

Jorden vil ikke stoppe når jeg dør på samme måte som når en maur dør.

 

Døden tror jeg for fleste mennesker er en utenkelig og der mener jeg fantasien om himmelen, gud(er) og etterlivet kom inn i bildet.

 

Jeg tror ikke dere religiøse greier å se for dere dette scenarioet.

 

 

 

... eller så ble vi i utgangspunktet skapt for å leve evig og aldri dø.

 

Det finnes mennesker som er helt fortrolig med døden og som synes dette er helt greit. Og nei, man trenger ikke være psykopat som du sier, selv om jeg personlig anser det som fremmed å synes det er greit å dø for alltid når man har fullkommen lykke og stadig vekst tilgjengelig (og ikke lidelse; var det lidelse, kunne jeg skjønne det bedre).

Det jeg mener, du skjønner ikke hva jeg mener. smile.gif

 

Det å være død for alltid har ingenting å si når du er kommet til døden. For de levende vil det trolig hørest helt forferdelig ut ja.

 

Skal prøve igjen på den psykopat biten: Jeg blir ikke en egoistisk psykopat selvom jeg vet jeg ikke er i stand til å angre på mine hendelser etter min død.

 

Det å leve evig synest jeg hørest mer ut som et helvete. Vil heller leve et godt liv og være ikke eksisterende resten.

Dette sier jeg som levende, men som død har mine valg ingen betydning for jeg kan hverken glede eller angre på mine valg som levende. Jeg har sluttet å eksistere, på samme måte som før jeg var født.

 

Edit:

Prøv å se for deg en natts søvn der du våkner og ikke husker noe du drømte den natten. Og så se for deg at du aldri våkner fra en slik søvn. = Døden.

 

Hehe, jeg har skjønt hva du mener, min gode venn. =) Ingen er egoistiske psykopater når de som døde ikke angrer på handlinger de gjorde i livet - for det kan man jo ikke når man først er død! Man er borte fra eksistensen og tenker, resonnerer og føler ingen ting når man er død. Angre er noe man gjør når en lever, ikke når en er død.

 

Ikke alle kan si at de liker tanken på å ha evig liv, nei. Dette tror jeg er fordi man ikke greier å la være å sammenlikne det evige livet som Bibelen omtaler med ens eget liv og tilstandene her og nå. Bibelen formidler klart at livet etter døden for alle de frelste, er fullstendig forskjellig fra slik livet vårt er nå. Det er langt større og herligere enn det mennesker kan forestille seg eller forstå. Evig liv vil ikke være en statisk tilstand, men en stadig vekst mot det større og mer fullkomne og herligere. Det blir en vekst mot det guddommelige, enda vi aldri vil nå til bunns i kunnskapen/kjennskapen om/til Skaperen og universet/skaperverket. Fullkommen frihet i hele universet, lykke og kjærlighet vil råde mellom alle myriadene med skapte vesener og Skaperen, det vil ikke være noe vondt. Direkte tilgang til Gud, til andre kloder med andre sivilisasjoner - ubegrenset frihet.

 

Det høres ut som et eventyr, ja, men hadde vi sett det og opplevd det, da hadde vi forstått at dette faktisk kan være like realistisk som all den syke ondskapen man som menneske allerede er vitne til på denne planeten.

 

Og ja, det er klart at om døden var alt som ventet en, hadde det ikke noe å si om man levde et godt liv eller et ondt liv. Moral og etikk er illusjoner dersom døden er alt som er, og mennesker kun er tilfeldigheter.

Endret av Mennesket
Lenke til kommentar

Kristne glemmer gjerne at ett poeng er å gjøre dette livet til noe godt, dersom de er fokusert på en herlighet etter døden. Kristne gjør ikke denne verdenen noe godt, ved å gå rundt og love evige pinsler om en ikke omvender seg til samme tro som de kristne!

 

En kan velge å starte med å forandre seg selv og omverdenen til noe bedre. Om du er god mot andre så får du gjerne godhet som svar tilbake. Om denne praksisen brer om seg så kan verden bli bedre enn hva den er nå!!

 

Jeg tror helt sikkert at slike personer som Jesus, og andre kjærlige mennesker vil at også andre starter å praktisere kjærlighet.

 

 

Ett poeng om den Lucifer. Står det heller lite om hans skjebne i Det Gamle Testamentet? Det jeg har fått med meg er at i Det Nye Testamentet nevnes en ildsjø som Lucifer skal bortvises til i lang lang tid. Er den straffen ett nyere konsept da, eller finner en noe slikt i Det Gamle Testamentet?

Endret av G
Lenke til kommentar

Kristne glemmer gjerne at ett poeng er å gjøre dette livet til noe godt, dersom de er fokusert på en herlighet etter døden. Kristne gjør ikke denne verdenen noe godt, ved å gå rundt og love evige pinsler om en ikke omvender seg til samme tro som de kristne!

 

En kan velge å starte med å forandre seg selv og omverdenen til noe bedre. Om du er god mot andre så får du gjerne godhet som svar tilbake. Om denne praksisen brer om seg så kan verden bli bedre enn hva den er nå!!

 

Jeg tror helt sikkert at slike personer som Jesus, og andre kjærlige mennesker vil at også andre starter å praktisere kjærlighet.

 

 

Ett poeng om den Lucifer. Står det heller lite om hans skjebne i Det Gamle Testamentet? Det jeg har fått med meg er at i Det Nye Testamentet nevnes en ildsjø som Lucifer skal bortvises til i lang lang tid. Er den straffen ett nyere konsept da, eller finner en noe slikt i Det Gamle Testamentet?

 

Ang det med å være god mot andre: 100% enig :)

 

Så kan vi jo se litt på denne bakvaskeren:

 

Allerede i 1. Mosebok 3:15

 

15 Jeg vil sette fiendskap

mellom deg og kvinnen,

mellom ditt avkom og hennes ætt.

Den skal knuse ditt hode,

men du skal hogge den i hælen.»

 

Resultatet av ett knust hode behøves sikkert ingen forklaring :)

 

 

 

 

// WINWIN

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...