Jeg har blitt mobbet og feildiagnotisert - Bør jeg kreve erstatning?

[Gjest Trådstarter]

Jeg skriver innlegget anonymt pågrunn av at jeg vill holde min identitet skjult. Selv om dette like gjerne er en juristiks problemstilling. Så ber jeg moderator om å ikke flytte dette innlegge, da det vil forhindre meg i å svare i denne tråden.

 

 

Jeg skal nå gjøre en lang historie kort for det er en eventuell ertatning som skal være i fokus i dette innlegget.

 

På ungdomskolen så hadde jeg store problemer med mobbing. Jeg ble mobbet i nesten tre år uten at skolen tok tak i problemet. Jeg måtte gå selv å gi beskjed og lærerene mente at mobberne hadde vært smarte. Å at de ikke kunne ha oppfattet dette problemet.

 

Det endte opp med at jeg fikk en kontaktperson oppe i administrasjonen. Han skulle følge meg opp. Mobberne fikk ingen straff. Tvert imot så trodde han i administrasjonen at jeg hadde et psykisk problem. Å at det var derfor jeg var blitt mobbet.

 

Men det som faktisk var problamtikken var at jeg var et HELT tilfeldig offer. Derfor ble jeg tvunget til å gå til psykolog mot min vilje. Der har denne kontaktpersonen blant annet fortalt mye falsk informasjon om meg som ikke stemte. Dette førte til diagnosen. Gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (autisme). Å de fleste vet vell hva en autist er? Tilbakestående. Selv om det finnes store forskjeller her fra de helt tilbakestående til det med svak grad. Så er det selv en rimelig stor påkjenning å vite at man er tilbakestående.

 

Det skal også sies at under utredningen av psykologen ble jeg meget dårligt behandlet. Han holdt aldri fokus på problematikken min, nemlig mobbingen. Han fokuserte på andre ting som var helt urelevant.

 

Det endte som nevnt opp med denne diagnosne og det fikk meg helt ned i kjelleren. Hadde jeg virkkelig blitt autist nå? Du kunne vel for helvete ikke stemm? Når jeg går ut av ungdomskolen går jeg ut med et hat av alt så hete skole og psykologer. Jeg følte meg dårlig behandlet av noen amatører av lærer også.

 

Jeg kom deretter inn på videregående. Livet mitt ble snudd på hode. Karakterene gikk i luften, fordi lærerne der kjente meg ikke. Fordi ingen der av forutintatte. De så nytt på alle. Jeg fikk mye motivasjon og livet mitt ble bedre også sosialt. Jeg bygget meg opp sakte men sikkert og i VG3 bestemte jeg meg for at jeg skulle slå tilbake på psykologen og den elendige behandlingen.

 

Jeg var sikker på at jeg ikke var autist og skulle få dette bekreftet med en ny vurdering. Jeg besøkte da legen og han var helt enig at dette burde gjøres. Han sendte da hendvisning til en annen psykriatisk avdeling. Men denne gangen ble det en VOP (voksen psykriatisk avdeling) siden jeg var over 18 år.

 

Jeg spurte legen om jeg kommer til å få like dårlig behandling denne gangen? Han kunne garantere at denne avdelingen var en av de beste i landet og at jeg ville få profesjonell behandling. Jeg var alikevell veldig nervøs og skeptisk

 

Bare en månde etterpå ramlet der et brev ned i postkassen. Der jeg ble innkalt til avdelingen. Det var en overlege og psykriater som skulle vurderer meg. Dette var fordi at dette var en ganske spesiell vurdering, pågrunn av at jeg egentlig hadde en diagnose.

 

Veldig nervøs, møte jeg til første time med han. Han hadde studert journalen min og vi hadde en innledene samtale der vi snakket om starten på mitt liv. Jeg fortalte også mitt syn på saken og diagnosen. Etter endel samtaler så ble han bare mer og mer sikker. Jeg hadde ikke en psykisk problem og jeg var helt normal i forhold til alle andre. Han mente sa blant annet at en med denne diagnosne ikke hadde fått til alt jeg hadde klart på en slik måte.

 

Etter jeg hadde gått der i 3 månder så var siste behandlingstime sist uke. Å konklusjonen hans var soleklar: Jeg hadde ikke gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (autisme). Asperger eller noe slikt. Jeg var helt sykdomsfri. Helt vannvittig ikke sant? Jeg var nokså sikker på dette selv men jeg måtte få det bekreftet.

 

Men jeg har gått med denne diagnosen i tre år og det har påført meg store depresive perioder. Jeg har hatt store nedturer. For det er ikke så lett å tro at du er tilbakestående. Diagnosen har også påført meg sosiale problemer og gjort slik at jeg ikke har gjennomført skolen like godt som jeg egentlig kunne. I perioden jeg hadde diagnosen så hadde jeg også lest mye om den og holdt meg unna mye av den autist ikke kunne klare, fordi jeg var redd for å feile. Det har ødelagt endel av mitt ungdomsliv.

 

Jeg mener at jeg har krav på erstatning ifra helse vest fordi jeg fekk dårlig behandling og feil diagnose.

 

Jeg mener også at jeg skal gå rettens vei mot skolen og kreve erstatning ifra kommunen for den belastningen den har skapt for meg pågrunn av mobbingen.

 

Hva mener dere jeg bør gjøre? Det er ganske tydelig at det har blitt gjort en feil har og det er ikke riktig.

[PSV]

Jeg vet ikke allverden om erstatningskrav og lignende, men mener likevel at hvis det er noe som burde gi krav om erstatning så er det noe av dette. Jeg er kjempeglad på dine vegne at du kom ifra det med "bare et noe ødelagt ungdomsliv" (si ifra om jeg er slem nå altså) da dette fort kunne gått mye verre om du ikke hadde hatt så sterk psyke.

 

Jeg hadde krevd å få erstatning for alt, både det du selv har lagt ut samt oppreisning for de lidelsene du har blitt påført (vær dog klar over at jeg har null og niks peiling på hvordan dette systemet fungerer).

[FlinkeFreddy]

Du er ikke den eneste med historie innen mobbing.

 

Og man er ikke tilbakestående om man har Aspergers.

[Gjest Trådstarter]

Nei, jeg er ikke den eneste med en slik historie. Det er derfor jeg tror det vil bli vanskelig å kreve noe ifra kommunen også. Men som psykriateren sa. Du har autister ifra den ene enden av skalaen til den andre.

 

Du har de som ikke klarer seg i det hele tatt og de som klarer seg veldig bra.

Men jeg mener min historie gjør det litt spesielt med tanke på denne nye vurderingen jeg har fått. Å de påkjenningene jeg har fått av denne diagnosen.

[srbz]

Jeg ville hørt med fri rettshjelp hva de synes om saken.

[weebl]

Så klart går du til sak om dette!!

 

har ingen peiling på systemet i det hele tatt men dette må da være grunnlag for sak!

 

I det minste så har jeg tatt en prat med rektor på ungdomskolen din så du i det minste kan få dratt den personen i administrasjonen litt ned i dritten!

 

den psykologen som diagnostiserte deg bør nok nevnes for klagenemnda eller hva det heter da dette er en alvorlig sak. Å feildiagnostisere en psykisk lidelse hos en som er mentalt frisk er en grusom feil!

 

og ja skoleverket er alt for dårlige til å slå ned på mobbere!

 

jeg gikk selv på en ungdomskole som var i røffeste laget, jeg ble mobba mye.. prøvde å snakke med rådgiver og lærere om denne gjengen som plaga meg, de ble snakka til litt og jeg sto der i enda mer problemer fordi jeg sladra.

og jeg er ganske temperamentsfull og glasset rant over for meg og jeg sendte de to som var hovedproblemet mitt til legevakta (en hjernerystelse og en med et par sting i haka)...

 

(ja jeg høres ikke helt frisk ut når jeg sier det men her snakker vi om at jeg gikk å brygga på dette i et år uten noe utslipp av ren frykt)

 

så ble jeg kalt opp til rådgiver om dette at jeg banka opp to stk. forklarte at jeg var mobba osv. ble trua med utvisning, selv om han viste om saken. når den dagen var over så sto kompisene deres utenfor og venta på meg, ble trua på livet med kniv. stakk av kom meg hjem fikk prata med modern, hun tok kontakt med rådgiver igjen og fikk til slutt orden på sakene for min del da de alle fikk beskjed om at om de rørte meg igjen så skulle onkel blå og barnevern involveres.

 

når folk skal trues med kniv før skolen reagerer er det noe fryktelig galt med samfunnet vi lever i!!

spesielt når disse er gjengangere når det kommer til bråk, viser man sånne tendenser i en alder av 14-15 bør man faen ikke gå rundt som alle andre, de trenger hjelp, like mye som de som blir mobba!

 

nå ble dette mye off topic men altså ja skoleverket er for snille med problembarna.

 

så jeg vil bare konkludere med at du skal så klart ta dette til en erstatningstak da dette har frarøvet deg livskvalitet og ødelagt flere av de viktigste årene i oppveksten din! jo flere som går ut og viser at dette er et stort problem jo større er muligheten for at dette blir slått ned på fra høyere hold!

[srbz]

når folk skal trues med kniv før skolen reagerer er det noe fryktelig galt med samfunnet vi lever i!!

spesielt når disse er gjengangere når det kommer til bråk, viser man sånne tendenser i en alder av 14-15 bør man faen ikke gå rundt som alle andre, de trenger hjelp, like mye som de som blir mobba!

 

nå ble dette mye off topic men altså ja skoleverket er for snille med problembarna.

Snille? Ut ifra det du skriver må vi da konkludere med at de er like føkkings ignorante uansett hvem det gjelder. Det er ikke det samme som snillhet.

[weebl]

når folk skal trues med kniv før skolen reagerer er det noe fryktelig galt med samfunnet vi lever i!!

spesielt når disse er gjengangere når det kommer til bråk, viser man sånne tendenser i en alder av 14-15 bør man faen ikke gå rundt som alle andre, de trenger hjelp, like mye som de som blir mobba!

 

nå ble dette mye off topic men altså ja skoleverket er for snille med problembarna.

Snille? Ut ifra det du skriver må vi da konkludere med at de er like føkkings ignorante uansett hvem det gjelder. Det er ikke det samme som snillhet.

 

det jeg skal fram til er at ting ikke slås ned på, om det er ignoranthet eller snillhet som jeg definerte det som så slås det i alle fall ikke ned på!

[Gjest Trådstarter]

Ble litt offtopic nå dette emne. Men håper gjerne på mer innspill. Det viser seg nå at kontaktpersonen jeg hadde ble oppnevnt som rektor for et år siden. Ang mobbingen, vill det være mulig å komme frem til en diplomatisk løsning mellom meg og skolen? Istede for å kjøre hele veien gjennom rettsapperatet.

[FlinkeFreddy]

Tenker du på å få økonomisk oppreisning eller en (offentlig) beklagelse?

[weebl]

Ble litt offtopic nå dette emne. Men håper gjerne på mer innspill. Det viser seg nå at kontaktpersonen jeg hadde ble oppnevnt som rektor for et år siden. Ang mobbingen, vill det være mulig å komme frem til en diplomatisk løsning mellom meg og skolen? Istede for å kjøre hele veien gjennom rettsapperatet.

 

skolen vil nok ikke gi det noen form for erstatting.

så klart om det ikke var for at fyren som nå er rektor var i den gamle jobben har du kunnet prata med rektor og gitt han litt smuss på papirene sine, litt værre når han er rektor.

 

det er nok ikke fra skolen du har fått noen erstatting uansett, det er heller gjennom rettsvesenet (selv om det også er veldig vanskelig) men det du kan oppnå er jo at feildiagnostisering og mobbing kan få litt ekstra fokus.

 

den som feildiagnostiserte deg vil nok også granskes om dette går som det skal.

[Gjest Trådstarter]

Tenker du på å få økonomisk oppreisning eller en (offentlig) beklagelse?

 

Jeg tenker på økonomisk erstatning. Jeg har vert i kontakt med en advokat og han mente at kommunen kunne gi meg penger direkte men at de pengene satt veldig langt inne. Dette var et alternativ istede for å gå rettens vei.

[Flimzes]

Hvordan kan noen feildiagnostisere noen med autisme, må være noe av det fjerneste jeg har hørt i dag.

 

Å få penger fra kommunen pga dårlig personell er veldig nære umulig, men personlig hadde jeg tatt det rettens vei bare fordi det er en ekstrem forsømmelse, og psykologen burde absolutt finne seg noe annet å drive med.

[Hugo_Hardnuts]

Den psykologen må ha gjort en elendig jobb. Jeg vil tippe at du var ganske nedkjørt og deppa i forbindelse med mobbingen, og en naturlig reaksjon på dette er å bli innesluttet. Men å klare å få det til å bli autisme/asperger er helt på trynet. Du bør klage: http://www.psykologforeningen.no/pf/Fag-og-profesjon/For-pasienter-og-paaroerende/Klage-paa-psykolog

[frevild]

---

Endret 12. mai 2010 av frevild

[Gjest ikke bra]

Her er det 2 ulike saker:

 

1. En skole som ikke har tatt mobbeproblemer seriøst: Her må du nok klage til skoleeier, ungdomsskoler er eid av kommunen. Sjekk med lærerorganisasjoner o.l. Sjansen for å få noe økonomisk kompensasjon er ikke så stor (siden du ironisk nok har kommet deg på beina selv etterpå). Jeg vil anbefale å ta kontakt direkte med rektoren på skolen for å få en samtale om dette. Jeg aner at det er bitterheten som er problemet her. Skriv et brev og legg det bort noen dager før du sender det (greiest om dette er er saklig brev). Si at du følte deg dårlig behandlet at det de ga av opplysninger videre endte skikkelig feil (det svir ganske mye det for en rektor å få vite). Det å henge ut rektoren i avisa eller true med rettsak er nok ikke det som vil løse den klumpen inne i deg.

 

2. Feildiagnostisering og langvarig feilbehandling av helsevesenet: Her tar du kontakt med pasientombudet. De fikser dette for deg. Det er gratis, men kan ta lang tid. De innhenter alle opplysninger om deg og får en jurist til å se den store helheten. Resultatet blir skyld/frifinnelse av de som behandlet deg (du kan seff anke), som i neste runde går på beregning av en evnt erstatning. Uansett ville jeg har prøvd meg, det koster som sagt ingenting.

 

Prøv å se fremover, livet har dessverre noen idioter som sparker beina under en - bevisst eller ubevisst. Jeg tror det vil gjøre godt for deg å få snakket med den rektoren for å få det ut av hodet ditt. Ellers prøv å finne på noe lystbetong og snakk masse med de vennene du har.

 

Til slutt: Hold deg unna depressive miljøer, enten virkelige eller virtuelle - de suger livskraften ut av deg.

[Gjest AS]

Dette må du bare kjøre på med. Krev erstatning! Dette kan ikke beklages, eller rettes opp. Det beste du kan få ut av det er økonomisk erstatning, ettersom en beklagelse ville vært alt sjenerøst og barmhjertelig.

 

 

Selv så har jeg blitt diagnostisert med Aspergers Syndrom for et par år siden. Jeg er helt uenig med diagnosen selv, og kjenner meg lite igjen i beskrivelsene/tegnene til en autist/Asperger.

 

Men siden de som diagnostiserte meg er såkalte profesjonelle, så har jeg bare latt det bli som det er; psykologene/psykiatrene vet best og er utdannet til å stille diagnoser som dette.

Med denne tankegangen har jeg følt meg deprimert og innesluttet, og det har påvirket livet mitt drastisk.

 

Den eneste grunnen til at jeg faktisk velger å skrive i denne tråden her, er pga. måten de diagnostiserte meg på. Psykologene snakket med mine foreldre om min barndom, og stilte diagnosen i følge av svarene foreldrene mine gav. Selv møtte de ikke meg før de skulle fortelle meg at jeg hadde Aspergers Syndrom. Jeg har hele tiden vært skeptisk til dette pga. at de stilte en diagnose før de hadde møtt meg; basert kun på mine foreldres forklaringer.

 

Er dette rett? Kan man stille en diagnose kun basert på informasjon fra andre, uten en gang å ha møtt den utsatte?

 

Beklager hvis det virker som om jeg hijacker tråden din. Er ikke min intensjon.

[FlinkeFreddy]

Jeg henger meg på det "ikke bra" skrev, det var... bra! Gav ham/henne tilogmed en pluss

[Bozzeye]

Er dette rett? Kan man stille en diagnose kun basert på informasjon fra andre, uten en gang å ha møtt den utsatte?

Det vil jeg tro, selv om jeg fikk inntrykk av at de ikke hadde nok grunnlag for diagnosen.

[Gjest ikke bra]

Dette må du bare kjøre på med. Krev erstatning! Dette kan ikke beklages, eller rettes opp. Det beste du kan få ut av det er økonomisk erstatning, ettersom en beklagelse ville vært alt sjenerøst og barmhjertelig.

 

Dette er forventinger som som jeg leser endel av på nettet, men som virker mest sannsynlig i en TV-serie. Lovene i Norge gir rom for feil og litt slurv fordi at vi ikke er roboter. Systematisk slurv og bevisst unnlatelse av å innhente informasjon eller tvilsom bearbeiding av dem er over hva som ikke tålereres. Jeg anbefaler deg å kontakte pasientombudet, de vil være din støtte i din klage og som vil kjøre dette på vegne av deg. De kan også gi råd om hvor du kan henvende deg og om det finnes noen som kan bearbeide bitterheten din på en best måte. For søknad om erstatning fyller du ut et skjema (og regner med du har mange detaljer i klagen din så legg ved en kort oppsummering av hva du mente gikk feil), regner med at de kan hjelpe deg å fylle ut dette også. Dette tar tid, ca 1 år, å behandle saken din. Grunnen til det tar så lang tid er (i tillegg til underbemanning/mange saker) at de skal innhente journalene dine og få de ulike personene til å komme med en kommentar. Pasientombudet har noen greie brosjyrer, send en generell mail til dem og be om info om deres tjenester.

 

Skolen har gjort en feil med at de ikke har tatt tak i mobbingen, det at de ga feilaktige opplysninger til helsevesenet kan ikke de klandres for, fordi at det var helsevesenet som brukte dem. De som gjorde utredningene på deg skal i utgangspunktet ha nok fagkunnskap til å skille ut tull & tøys og det som evnt. ville ha manifestert seg som det de trodde var sykdommen da. Du kan først ta kontakt med lærerorganisajoner og sjekke litt rundt det med mobbing. Deretter kan du skrive et brev til kommunen, som eier ungdomsskolen og har rektor som sin ansatt, og forklare hva som hendte og hvilke konsekvenser det medførte. Jeg tror at det vil munne ut i et møte med deg, rektor og en representant fra kommunen, noe som er alvorlig for en rektor. Noe rettslig økonomisk erstatning tror jeg at du har små sjanser for, siden du har kommet deg opp igjen.

 

Men som sagt så tror jeg at det å få ut sinne og komme videre i livet vil føles best. Det er i det møte med rektor der du sier at livet var forjævlig i lang tid etterpå rettferdigheten oppfylles. Jeg aner ikke om rektoren var en psykopat som driter i elevene, mest sannsynlig ikke. Å gi barn gode oppvekstforhold er hans/huns ansvar og jeg tror det vil være noe han/hun vil komme til å tenke på i lang tid hvordan du hadde det i den perioden du skulle ha vokst mentalt inn i videre skolegang. En evnt erstatning ville kommunen ha dekket og ikke direkte fra rektorens lønning. Jeg trur et sånn møte ville ha gitt deg mest, du kan godt også ta kontakt etterpå om du ønsker mer tid til å forklare deg.

 

For at sinne og bitterheten ikke skal sluke deg og ødelegge virkelig livet ditt, så anbefaler jeg som sagt å se fremover og få fokuset vekk fra dette. Å fylle livet ditt med venner, familie, kjærester osv. er det som vanligvis gir livet mening. Jeg tviler på du noensinne vil se noe mening i disse vanskelige årene, men hvis det endrer deg til å ta vare på de/det du liker så kan kanskje tiden etterpå føles godt. Du har kommet langt ut i fra det du skriver, hva med å bygge selvtillit og gi litt f.. i andre fremover, sett din egen kurs i livet.