Lykkes med stort sett alt, utenom kjærligheten

[Gjest rådvill]

Velger å skrive dette innlegget som anonym fordi dette innlegget er av sensitiv art.

 

Opp igjennom årene har jeg sett at jeg har store problemer med å få meg en ordentlig kjæreste, og jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg har det, derfor tenkte jeg å poste her for å få innspill som kanskje kan hjelpe meg til å oppdage hva jeg gjør feil, for noe er det. Lengste forholdet jeg har vært i, varte i 3 uker.

 

Først litt bakgrunnsinformasjon. Stort sett lykkes jeg med det jeg starter opp. Det være seg studier, jobb, familie og venner. Sist sommer fullførte jeg et av Norges beste studier, hvilket har gjort meg faglig kompetent, og det har gjort meg mer sikker på meg selv. Hadde det til tider tøft på studiet, var flere ganger på nippet til å gi opp. Var også i en situasjon der jeg nesten ble kastet ut, men viljen til å fullføre gjorde at jeg klarte å komme meg igjennom det, og dermed klarte jeg å fullføre. De siste årene av studiet hadde jeg en god jobb ved siden av studiet, og denne jobben ga også mer ansvar mot slutten. For et par mnd siden fikk jeg meg en ny fulltidsjobb som svarte til utdannelsen jeg hadde fullført og den erfaringen jeg hadde opparbeidet meg. Jobbutsiktene er lyse, og med tiden kan jeg nå langt, det tror jeg.

 

Sosialt er jeg ingen eremitt. Er ganske omgjengelig av meg, og uansett hvor jeg befinner meg klarer jeg alltid å gjøre et godt inntrykk bare ved å være meg selv, har en ganske sterk personlighet. Har gode venner som jeg alltid prøver å ha tid til. Dette er venner jeg kan stole på, og som jeg alltid vet hvor jeg har. For ikke å snakke om familien, som har gitt meg støtte.

 

Nå er hverdagen min ganske hektisk, med to jobber samt et nytt prestisjestudie på fritiden som jeg har begynt på. Dette fordi jeg vil bruke fritiden min til noe produktivt, og som, hvis jeg fullfører kan få meg til å nå enda lenger. I tillegg har jeg blitt med i en av studentforeningene tilknyttet studiet.

 

Som sagt, jeg er en person der jeg lykkes med stort sett alt jeg begynner på. Hvis jeg først setter meg et mål, så når jeg det før eller senere. Går som regel ikke fra noe halvgjort uten en klar plan på hvordan man skal fullføre hele veien. Er over gjennomsnittet ressurssterk, dvs at jeg har et godt hode, vet som regel hva som er lurt og hva som ikke er det. De som kjenner meg beskriver meg som dønn ærlig, , svært oppegående, lojal og trofast. Vil gjøre det best mulig hele tiden, og jeg mener at ingenting er umulig bare man har viljen til å gjennomføre det. Jeg er en stolt person, og jeg vil heller gå ned med flagget til topps enn å snike meg vekk lutrygget.

 

Det er imidlertid ett område der jeg har feilet totalt. Det går på kjærligheten. Som regel har jeg ingen problemer med å snakke med jenter, og de siste årene besto kontaktnettverket der jeg studerte så å si utelukkende av jenter. Men dette var/er jenter jeg kun ser på som venner, og de ser på meg som en venn. Det har vist seg nesten umulig å få en jente mer interessert i meg enn bare som en venn. Har riktignok hatt et par forelskelser, men dette har gått galt hver bidige gang. Hadde en ganske opprivende hendelse for en god del år siden der jeg var hodestups forelsket i en jente. Hun sendte i mine øyne ut signaler om at hun også hadde interesse for meg, men det endte med totalt havari (vi ble riktignok aldri sammen). Sist gang jeg virkelig var forelsket i en jente var i løpet av de siste årene jeg studerte. Også dette gikk galt, og vi ble aldri sammen.

 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å finne en jente jeg kan like. De jentene jeg virkelig har likt opp igjennom årene har det enten vært noe seriøst galt med, eller så har hendelser gjort at ting ikke har fått lov til å utvikle seg. Og det er ikke det at jeg ikke kommer meg ut heller, har alltid noe å finne på utenom jobb, er nemlig flink til å aktivisere meg og komme meg ut blant folk.

 

Det at jeg har så mye å gjøre, gjør at jeg ikke sitter inne og ergrer meg over at jeg ikke har noen som er litt ekstra glad i meg. Men, av og til kommer det stunder der leiligheten jeg bor i føles litt tom og stille. Har ikke hatt kjæreste på flere år, og jeg har ingen i siktet heller. Stort sett er ikke dette noe problem, for hver gang jeg har vært forelsket de siste årene har ikke det vært en god følelse, men noe som har gjort at jeg fra tid til annen har gått med en følelse av nervøsitet, uro og usikkerhet. Riktignok har disse følelsene variert i styrke, alt etter hva annet som har skjedd, men det har ligget der. Etter sist gang jeg virkelig var forelsket (et drøyt år siden nå), og kontakten med den aktuelle jenta ble brutt (det var jeg som brøt kontakten da jeg innså at det aldri kom til å bli oss to) har jeg ikke hatt noen spesielle i siktet, og det har vært ganske deilig, å endelig få slappe av. Forbinder ikke lenger forelskelse med noe godt, men en plagsom og vond følelse, sett i lys av alt som har gått galt tidligere. Men jeg blir ikke yngre, tiden går, og utsiktene til å få seg en kjæreste svinner for hver dag som går. Jeg har til og med akseptert en stadig økende risiko for at jeg kan ende opp alene. Og noe av grunnen til at jeg fyller opp ukene er nettopp for å unngå å sitte alene. Har hatt generelt lite fysisk kontakt med jenter bortsett fra noen spredte ONS og litt rotings på fest. Hadde en fast FGF for en del år siden, men det ble aldri noe mer enn det.

 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å kunne snu denne trenden. Hver gang jeg har møtt en jente jeg virkelig liker skjer det saker og ting som gjør at det ikke blir noe av, og alt går rett i dass. Noen som har forslag? Mer info kommer på forespørsel, siden dette innlegget er langt nok som det er nå.

[Erigon]

Ikke prøv så hardt.

Ikke tenk på at du må treffe noen snart.

 

Si noe pent til den du liker.

Hvis hun sier noe hyggelig tilbake, spør om hun har lyst å være med ut å spise, eller på kino.

Vær avslappet, og snakk om henne. Untatt hvis hun spør om deg.

Gå for noen som har like interesser, og livsfilosofi.

 

Ellers er det visstnok et stort antall kristne jenter som ikke blir gift. Så kanskje du kan begynne å gå i kirka

Og da må du kanskje være ekstra hyggelig, og kanskje litt mer klar på hva dine hensikter er.

Så de kommer over sin strenge oppdragelse.

 

I tillegg må du ta deg tid fra all jobbingen, så du har tid til den du treffer.

 

Edit: For å treffe en jente som liker det du liker, er det bra å gjøre det du liker en plass der det er jenter som gjør det du liker.

Endret 14. februar 2010 av Erigon

[Sondre]

Det virker litt som du er redd for å prøve deg på nye jenter på grunn av tidligere erfaringer. Det er en tanke du bare må glemme, for tenker du slik kommer du ikke langt. Se på fortiden som en lært lekse.

[Gjest rådvill]

Saken er at jeg ikke føler jeg "prøver så hardt" heller. Når jeg f.eks. er ute på byen så er jeg der for å være sammen med venner. Tar ting litt som de kommer da. Det hender jeg havner i samtale med jenter, og har da lyst til å se hvordan det går med åpent sinn. Å dra hjem alene er ikke noe nederlag for min del, det viktigste er at kvelden har vært bra. Jeg mener selv at jeg ikke føler noe press for å møte noen "i morgen", jeg vil ikke ta den første og beste, det fører sjelden til noe godt, hvilket jeg da også har erfart. Men jeg nærmer meg snart 30, og flere av mine venner er allerede godt etablerte. Og det blir ikke akkurat lettere med årene heller.

 

Før siste episode med hun på studiestedet den siste tiden brøt jeg tvert kontakten med de jentene som sa en ting og gjorde noe annet. Denne jenta hadde også disse tendensene, men jeg tenkte at jeg denne gangen skulle se igjennom fingrene, det kan da ikke gå galt hver gang? Så jeg satte magefølelsen til siden. Det som skjedde var at det jeg fryktet skulle skje, skjedde. Magefølelsen min sa meg at hun ville bety trøbbel, og det gjorde det, enda jeg forutsatte det på forhånd.

 

Nå er ikke jeg spesielt religiøs av meg, så jeg kunne ikke tenke meg å begynne å gå fast i kirken, det ville for meg vært unaturlig. Og jeg klassifiserer meg heller ikke som ateist eller human-etiker.

 

Jobbene må jeg neste håndtere. Har nylig fått meg ny fulltidsjobb, i tillegg har jeg et stort ansvar i den andre jobben, det kan jeg ikke løpe i fra, da den bedriften er helt avhengig av at jeg gjør den jobben jeg gjør. Nå er jeg også en av de som "alltid har tid" hvis jeg virkelig har lyst til noen. Har lært å strukturere tiden min, slik at jeg får mye ut av den tiden jeg har.

 

Joda, jeg vet at hvis jeg snakker med en jente, eks. på en date så er det viktig at samtalen kommer inn på henne. Og det prøver jeg stort sett også.

 

Men likevel går det galt. Joda, fortiden har en del å si, men hva skal man gjøre når man føler dette gjentar seg gang på gang? Jeg har som sagt fått en egen evne til å nesten forutse om jenta er til å stole på eller ikke, dvs forholdet ord/handling. Og dette har aldri slått feil. Dessuten, dette har skjedd med stort sett alle de jentene jeg har vært interessert i. Forholdet ord/handling er helt sentralt her.

[Gjest rådvill]

Noen som har noen flere innspill? Er som sagt litt rådvill på dette temaet her. Mye er sikkert sagt før i andre tråder og sammenhenger. Men en hendelse sist helg ga meg en vekker. Sto i røykeavdelingen på et utested (bakgård) da det kom en jente som jeg synes var attraktiv. Gikk bort til henne, og noe av det hun sa la jeg godt merke til. Hun mente jeg var nervøs og urolig, enda jeg prøvde å avfeie det med at jeg slappet av. Men har tenkt på det i ettertid, og hun hadde egentlig rett.

[isprins]

Du er ikke alene.

[Gjest Guest_Meg_*]

Kanskje du hadde funnet "sjekketråden" her på forumet interssant? Ellers har jeg hørt flere anbefale boken "The Game", du kan jo prøve å Google den, dog ikke lest den selv. Lykke til

[Gjest Gjest]

Beklager. Synes du høres veldig selvsentrert ut. Veldig prektig og flink.

 

Er vel ingen jente som er god nok for deg. Hold deg til Ons du.

Får det kanskje bedre med årene når du ikke er så opptatt av egne ting. Høres ikke ut som du har plass for noe forpliktende samliv ennå. Men du er jo ung ennå. Ingen hast!

 

På den andre sidden synes det som du mangler noe i livet, så du for sette deg ned å finne ut av det.

[Gjest Gjest]

Beklager. Synes du høres veldig selvsentrert ut. Veldig prektig og flink.

Du sier jeg er selvsentrert? Vel, jeg har mye å gjøre og jeg har visse prinsipper, som tillit, som jeg overhodet ikke er villig til å fire en millimeter på. Er det noe galt?

 

Er vel ingen jente som er god nok for deg. Hold deg til Ons du.

Får det kanskje bedre med årene når du ikke er så opptatt av egne ting. Høres ikke ut som du har plass for noe forpliktende samliv ennå. Men du er jo ung ennå. Ingen hast!

Ja, jeg har mye å gjøre. Ikke alle hadde klart de ukene jeg har nå. Men det første studiet jeg tok lærte meg å takle det, og jeg får vært med på mye interessant, morsomt og ikke minst givende for fremtiden. Så jeg klager ikke på at jeg har mye å gjøre, tvert imot er det egentlig litt fint også, å bruke tiden til noe fornuftig. Jeg er en av de som mener at den tiden man har til andre stort sett baserer seg på prioriteringer. Jeg har som regel alltid tid til gode venner, og hadde jeg hatt en kjæreste ville jeg nok garantert skaffet til veie tid til henne også, midt oppi alt det andre. Har lært meg å strukturere den tiden jeg har, og den som har mye å gjøre får også utrettet mye. Derfor blir jeg ikke imponert over folk som sier at de "ikke har tid", enda mange sikkert har mindre å gjøre enn det jeg har.

 

På den andre sidden synes det som du mangler noe i livet, så du for sette deg ned å finne ut av det.

Som sagt, det hadde vært hyggelig å ha noen å være litt ekstra glad i, så det er kanskje et savn fra tid til annen. I den hektiske hverdagen tar jeg meg ikke tid til å tenke så mye på det, men når helgen kommer, og det er litt stille og rolig rundt meg, hender det at de tankene kommer. Eller var det noe annet du tenkte på? Du vil kanskje ikke si noe om akkurat dette?

 

Ingen er feilfrie, det er heller ikke jeg. Men av og til trenger man å høre fra andre eventuelle feil, man kan noen ganger bli litt blinde for feilene. Det vet jeg, for det har jeg merket fra tid til annen. Det er derfor jeg skriver her og søker etter svar.

 

@gjest_meg: har boken liggende i elektronisk form et eller annet sted på serveren min. Er litt skeptisk til å lese denne boken, da jeg har inntrykk av at boken er obligatorisk pensum for PUAer, noe jeg ikke vil identifisere meg med. Men kanskje jeg ser på den når jeg ser jeg har tid jeg kan disponere til å ta en nærmere kikk. Er så mange andre ting jeg vil/må prioritere før jeg setter meg ned med den.