Forelsket i en asperger

[Gjest Guest_Anonym_*]

Jeg er en 19 år gammel jente som går på skole. Jeg er VELDIG interessert i en gutt i klassen, jeg er vel rett å slett forelsket. Han har asperger syndrom og oppfører seg derfor litt rart. Han virker ofte sur (spesielt med meg), han er innadvendt, men alikevel veldig dominerende og veit alt selv. Han virker noen ganger over selvsikker, andre ganger helt "lost".

På grunn av hans væremåte føler jeg at jeg ikke har fått så god kontakt med ham. Vi har ikke lengre samtaler, osv. Men jeg er like fullt interessert og føler vel at det er noe mennlom oss, selv om det noen ganger virker som mindre enn ingenting.

Veit dere hva jeg burde gjøre? Har noen av dere asperger syndrom eller trekk eller kjenner folk med asperger syndrom? Hvordan kan jeg "lese" ham? Hva vil han falle for?

Jeg vurderer å bare si det rett ut: "jeg liker deg". Kjedelig og kan virke pinlig, men da får jeg i hvert fall gjort noe. Jeg er usikker på om han i det hele tatt veit jeg liker ham, jeg er faktisk ganske sikker på at han ikke vet det. Gi tips!

 

PS:Jeg velger å være anonym siden mange kjenner meg her inne

[Dr-Holm]

Hei Anonym!

 

Det du kan gjøre er å lese og lære litt om aspergers syndrom, og prøve å forstå litt hvordan det fungerer. Når du føler at du kan litt mer om syndromet kan du prøve å kjenne igjen likhetstrekk i de forskjellige stundene hans. Det gjør at du kanskje kan "treffe han litt riktigere" når du prater med han.

 

Med andre ord blir det kanskje lettere å rette seg etter han.

 

 

Jeg ville tro at det finnes grader av syndromet, og i hvor høy grad han har det vet jeg ikke. Har du noen formening om dette? Før du gjør noe ville jeg uansett, som tidligere nevnt, lært meg mer om syndromet før du gjør noe "drastiskt".

 

En side som gir mye informasjon, som også kan være mer pålitelig enn Wikipedia, er lommelegen.no.

Her er en link til artikkelen om aspergers syndrom på Lommelegen.no.

 

 

Mvh. "Dr-Holm".

[Gjest Guest_Anonym_*]

Tusen takk for fint svar, Dr-Holm!

Interessant å høre om forskjellige "stunder". Er det vanlig hos mennesker med asperger syndrom? Selv synes jeg han har det samme uttrykket hele tida, helt følelsesløst fjes, untatt noen få ganger hvor han ler. Jeg har sett ham desperat og forvirra, men bare når han ikke trodde jeg så det. Mot meg er han alltid den samme. Han han stirre på meg, men sier skjeldent noe hyggelig til meg.

 

Han er en normaltfungerende asperger, tror jeg. Han deltar på sosiale aktiviteter, er en del av klassen osv. Men han oppfører seg veldig merkelig fjes til fjes. Han skryter, har liten selvironi, stirrer på meg og er rar. Det kan også hende at oppførselen hans kommer av lav selvtillit og usikkerhet.

 

Jeg har lest meg mye opp på asberger syndrom, men faktisk ikke på wikiedia, takk for tipset

[Dr-Holm]

Hei igjen.

 

Ble kanskje litt feil å skrive "stundene", som om det var et begrep for aspergere. Det jeg mente med "stunder" var det du skrev;

 

"Han virker noen ganger over selvsikker, andre ganger helt "lost"." - Det har kanskje en sammenheng med syndromet, og kan hende du kan lære deg litt om de forskjellige sidene hans, noe som så kan hjelpe deg om du møter han i en av de...

 

Om du kjenner igjen humøret hans fra gang til gang, og prøver å huske hvordan han er i de forskjellige kan du jo evt. prøve å rette deg etter det.

 

På en annen side kan det jo være at det rett og slett er forskjellige sinnsstemninger/humør han er i som hvem som helst ellers?

 

 

Mvh. "Dr-Holm".

[Arthemax]

Mitt beste tips for å lese ham vil være å bokstavelig talt lese ham - begynn å snakke via nettet.

Altså msn/facebook-chat.

En fellesnevner for alle aspergere er nettopp mangelen på sosiale antenner, da spesielt bruk og forståelse av kroppsspråk, tonefall etc. Han kan sende ut signaler som han egentlig ikke står for (når han er 'avvisende' eller 'sur') og kan overse signaler du sender til ham. Om du trodde at gutter generelt var dårlige til å ta hint så kan du glede deg til å skulle hinte til ham om noe.

Om hele aspektet med kroppsspråk etc blir fjernet - ihvertfall iblant (dvs når dere ikke er på skolen) - kan han både bli tryggere på deg, og dere kan snakke friere.

Tekst (om du formulerer deg tydelig) er mye enklere å forstå enn tale + kroppsspråk.

 

Og det er ikke nok bare å lese om Asperger's syndrom, etter å ha lest deg til det grunnleggende bør du vise at du er interessert i hvordan Asperger's syndrom påvirker ham. Finn ut av interessene hans, f.eks.

Hvor åpen er han rundt syndromet sitt?

 

Altså: Prøv chatting, vær tydelig, snakk om diagnosen hans (om han er åpen for det).

[Gjest Guest_Anonym_*]

Altså: Prøv chatting, vær tydelig, snakk om diagnosen hans (om han er åpen for det).

 

Han driver ikke med chatting og snakker vel egenlig aldri om diagnosen :/ Men det med å være tydelig lurer jeg litt på. Hvor tydelig? Si at han er pen? Si "jeg liker deg"? Si "jeg liker å være sammen med deg"? Eller be med ut? Hvordan kan jeg vise interesse på en annen måte enn å snakke og småflørte?

[Sylinderhatt]

Nå vet jeg naturligvis ikke hvor sterkt rammet denne personen er, men skal prøve å svare etter beste evne. Har flere slektninger med diagnosen, og da jeg var ung ble det diskutert og jeg og hadde det. (Tror ikke en konklusjon har blitt trukket ennå )

 

Uansett, det at han virker sur/uttrykksløs/fjern eller hva du vil kalle det, kan ha sammenheng med at folk med denne diagnosen blir veldig stimulerte av sine egne tanker og kan fort ”forsvinne” i hodene sine.

 

Det å komme nærmere innpå han kan bli vanskelig. Tror du bør gjøre det sånn gradvis, siden folk med aspergers ofte har veldig prominente intimgrenser, både mentalt og fysisk. Som nevnt tidligere er ikke de sosiale antennene hans så velutvilklet som hos en ”normal” person, så jeg vil anbefale å bli bedre kjent med han i klasserommet/på en offentlig fest etc. før du får han på tommandshånd i form av en date, siden denne typen sosialsituasjon kan virke veldig skremmende for han

 

(Folk med aspergers har vanligvis en eller to spesifikk interesse® som betyr ekstra mye for dem og som de kan mye om. Det kan være alt fra musikk til sport, dersom du finner ut hva hans er (dersom han har en) har du et samtaleemne han antakeligvis ville sette høyt i kurs

[Gjest Guest_Anonym_*]

Nå vet jeg naturligvis ikke hvor sterkt rammet denne personen er, men skal prøve å svare etter beste evne. Har flere slektninger med diagnosen, og da jeg var ung ble det diskutert og jeg og hadde det. (Tror ikke en konklusjon har blitt trukket ennå )

 

Uansett, det at han virker sur/uttrykksløs/fjern eller hva du vil kalle det, kan ha sammenheng med at folk med denne diagnosen blir veldig stimulerte av sine egne tanker og kan fort ”forsvinne” i hodene sine.

 

Det å komme nærmere innpå han kan bli vanskelig. Tror du bør gjøre det sånn gradvis, siden folk med aspergers ofte har veldig prominente intimgrenser, både mentalt og fysisk. Som nevnt tidligere er ikke de sosiale antennene hans så velutvilklet som hos en ”normal” person, så jeg vil anbefale å bli bedre kjent med han i klasserommet/på en offentlig fest etc. før du får han på tommandshånd i form av en date, siden denne typen sosialsituasjon kan virke veldig skremmende for han

 

(Folk med aspergers har vanligvis en eller to spesifikk interesse® som betyr ekstra mye for dem og som de kan mye om. Det kan være alt fra musikk til sport, dersom du finner ut hva hans er (dersom han har en) har du et samtaleemne han antakeligvis ville sette høyt i kurs

 

Takk for fin inside-informasjon!

Jeg skal prøve å gå sakte fram. Men hittil har han ikke vist tegn til at han er interessert eller veit at jeg liker ham. Skal jeg bare fortsette? Og sakte øke tempet? Fortsette til jeg får et avslag eller gir opp eller plustselig blir sammen med ham? Og siden han forstår så lite av hva jeg føler, blir det ikke uansett en overraskelse at jeg er forelska i ham?

[Gjest Asperber]

Jeg vurderer å bare si det rett ut: "jeg liker deg". Kjedelig og kan virke pinlig, men da får jeg i hvert fall gjort noe. Jeg er usikker på om han i det hele tatt veit jeg liker ham, jeg er faktisk ganske sikker på at han ikke vet det. Gi tips!

 

PS:Jeg velger å være anonym siden mange kjenner meg her inne

 

Hei! Jeg er en jente med asperger på samme alder som deg Jeg ville råde deg til å si det rett ut (ikke at jeg er noen mester). Jeg forstår aldri når en gutt liker meg, og tar aldri ta iniativet selv. Bare si det rett ut. Og hvis han ikke er interessert så skader det jo ikke, eller? Jeg ville bare likt det. Faktisk kanskje fått øynene opp for personen.

Lykke til, i alle fall!

[Ravadin]

Det finnes mange grader av Asperger.

 

Jeg kjenner to stk som har fått diagnosen. Og de er vidt forskjellige. Fellesnevneren er at de er veldig egoistiske. Unnskyld, feil ting å si kanskje. Jeg er glad i dem begge over alt på jord og de er blant mine beste venner. Men de har begge to en egen evne til å være vanvittig selv-sentrerte og ja, oppførselen kan være merkelig. Jeg har ikke krangla med noen så mye siden jeg var liten og krangla med søskna mine inntil jeg begynte å forstå hvordan ting fungerte.

 

Nå er jeg veldig subjektiv for jeg er langt fra noen "mester" i faget. Men dette er mine tips når det gjelder å være gode venner og å omgås med gutter med asperger -

 

Først av alt - de er akkurat som andre gutter. Noen sjenerte, noen selvsikre, noen ditt og noen datt. Eller varierende alt ettersom. Men de jeg har møtt med Asperger og av det jeg har lest om Asperger så har de ofte en eller to interesser som overgår alt annet.

 

Eksempelvis. Den eldste av de to jeg kjenner er en gutt på 23 og hadde besøk av ham hos meg og samboeren min i tre uker i sommerferien. Det skal sies han er fra England opprinnelig og vi er nettvenner. Dette var en milepæl i seg selv. Helgeturer og slikt - ja. Også til utlandet. Men aldri så lenge borte fra hjembyen sin. Han føler seg utrygg uten faste rutiner og holdt på å få panikkanfall når jeg fikk det for meg at vi skulle på sightseeing til vestlandet. Han "lever og ånder" for to ting. Dataspill og fotball. Disse to tingene har jeg etterhvert lært meg mye om. Gud som jeg hater fotball til tider men nå får jeg med meg et par kamper til laget "hans" fordi det er et trigger til å enten roe ham ned eller fange oppmerksomheten hans.

 

Han kan sone helt ut. Er det en TV i rommet kan han ignorere meg midt i en samtale. Jeg kan komme til ham med noe jeg vil si (han er en kjempevenn å ha, tross den tykke bruksanvisningen man må ha for å benytte vennskapet) og enhver god venn ville umiddelbart lyttet til dine problemer. Han derimot kan komme på noe HAN tenker på at det første ordet du sier, og kjører på med sin agenda, uinteressert i hva du har å si. Han soner helt ut av virkeligheten og inn på dette emnet, enten ved å bable i vei om det eller ved å pile avgårde for å google noe eller hva som helst. Her hjelper det å kjenne hans intresser. Jeg har funnet ut at i tilfeller der han soner UT hjelper det å snakke MED ham. Jeg snakker aldri "mot" ham. Aldri noensinne. Jeg kan være uenig og ytre uenighet, men jeg må være pent forsiktig, for han kan oppleve det som en krangel - det jeg mener er sunn diskusjon.

 

Men jo, snakker med ham. Når han begynner å ture i vei med sitt så lytter jeg aktivt, stille spørsmål, sniker meg inn i samtalen slik at hans monolog (eller tyste fordypning) blir a dialog. Når jeg føler han faktisk er tilbake og "tilstede" i nuet etter å ha sneket meg inn på hans bølgelengde så kan jeg si hva jeg ville si i utgangspunktet.

 

Jeg følte meg lenge utrolig slem som gjorde dette. Manipulativ. Så jeg sa det til ham en kveld vi diskuterte hans aspergers og han plutselig utbasunerte at jeg må ha tålmodighet som ingen annen. Jeg fortalte om alle mine sleipe småtriks og hvor selvsentrert han kunne virke. Han nikket hele veien. Det eneste jeg ikke sa høyt er at jeg mistenker at han ikke har empati for fem flate øre. Men han er veloppdradd, så høflig er han hele veien. Han er veldig omtenksom - når han "føler" for det, eller husker på det. Han er snill og trivelig, og jeg merker at jeg er satt pris på som venn men han har seg selv merkbart som førsteprioritet hele veien. Meg først, meg etterpå, meg litt til - var det noe du ville?

 

Han hadde ikke tatt det ille opp på noe vis, han synes tvert om det var smart av meg å snike meg inn bakveien og mente jeg var snikete på et bra vis. Han klarer fortsatt ikke å se når jeg gjør det. Utrolig nok. Han vet jeg hatet fotball for to år siden, men når jeg nå nevner kamper i Premier League så tenner han og er like blid. Det faller ham ikke inn i halvmørket at jeg IKKE kan være like dødelig opptatt av samme lag som han er:P

 

Han sliter litt med å holde på vennskap, trolig så blir folk litt lei av følelsen av at han snakker til dem bare når han kjeder seg. Men jeg tar det gode med det vonde. Og synes det er sjarmerende. Han stortrives når han får snakke om sine favorittsamtaler og han har en "krykke" i å dra med seg laptop eller PSP eller NintendoDS til alle pokkers plasser og soner inn i sin egen little verden av trygge kjente spill når ting blir for mye i det virkelige. Han er 23 men til tider virker han 13, andre tider virker han godt over 30.

 

Han kan plutselig virke eldre enn meg å gi meg gode råd. I neste stund prøver jeg desperat å få ham til å ikke kjøpe cola på glassflaske til en biltur men heller skru-kork. Jeg blir føyset til side for han VIL. En time senere sover han i bilen og jeg holder på en cola flaske i glass som er tatt en slurk av - i mangel på koppholder. Man trenger en mors tålmodighet til tider... Flinke å planlegge frem i tid er ingen av de to jeg kjenner.

 

En ting kan hvertfall sies, kjedelig er det ikke.

 

 

Ble litt mye dette men. I bunn og grunn er mine tips å ikke gå for dette dersom du ikke er omtenksom og tålmodig av natur. Du må regne med å sette degselv litt i annen rekke, og tåle å bli satt i annen rekke. Eller hvertfall tåle å ikke få oppmerksomhet når du vil ha det. Det er hvertfall det jeg gjør med mine to venner.

 

Når det gjelder grenser fysisk og psykisk så varierer det. Den ene av mine to venner er veldig boksmart og mye "klarere" på alle måter og det merkes ikke like godt på ham at det "feiler" ham noe, og han holder deg på armlengs avstand med unntak av små glimt av innerste personlighet. Den andre er mye mer merkbar i enkelte autistiske trekk og er veldig fysisk. Altså, på en anstendig måte. Om dette kan skyldes aspergers eller personlighet vil ikke jeg si noe om, for mennesker med aspergers har personlighet de på lik linje med andre og er antagelig like forskjellige som alle andre.

 

 

Men! Billetten din inn tror jeg er hans interesser. Det er enveisbilett til å få bli med inn i "sonen" de har en tendens til å flyte inn i - en egen verden som du kan få dele om du er skikkelig heldig.

 

 

Min erfaring i korthet: Sære dyr. Men spennende dyr. Spontan-varme og vennlige dyr. Meget- meget selvsentrerte dyr. Fremmer frustrasjon som ingen andre jeg kjenner, men etter at jeg fant ut at det å forlange at de skal reagere som jeg forventer er like idiotisk av meg som å forvente at en blind person skal skille mellom farger - så går det fint som bare pokker. Det lille "aha-opplevelsen" for noen år siden når jeg innså dét gjorde at jeg klarte å trekke på skuldrene av alle disse småtingene som tidligere var så frustrerende at jeg ville skrike.

 

 

Lykke til. :>

Endret 5. januar 2010 av Ravadin

[Ravadin]

Sånn ellers - glemte - jeg vil også tipse deg til å si det rett ut.

 

Hint funker dårlig. Ironi kan funke dårlig. Skryte av dem funker bra. Til et visst punkt. Sier du han er flink så hører han at du synes han er flink. Han kommer tvilsomt til å tenke "åh hun beundrer meg. Kanskje på flere plan." Nok en gang, dette er hva jeg tror. Etter min erfaring så trives de best med seg selv i midtpunktet og direkte ting som "jeg synes du er pen" og "jeg liker deg" kan score derfor score høyt.

 

Så et intervju med en som hadde Asperger som sa at han var over 30 år får han egentlig skjønte at andre mennesker hadde følelser på samme måte som ham - og at han tror det er denne følelsen av å være unik som gjør at de kan si/gjøre rare ting som kan såre andre uten å tenke over at det sårer og uten at det faller dem inn å be om unnskyldning for det.

 

Så. Vær direkte kan funke bra.

[Mchansern]

Har ikke lest alle svar til nå, så arrester meg hvis dette er sagt før.

 

 

En venn av meg har asperger. De er ganske vanskelige å få kontakt med og de kan virke vedig "oppslukt" av en spesiell hobby eller ting. Mitt tips er å vise at du også er interressert i denne tingen, eller i hvertfall late som. På den måten vil du få kontakt med han. Jeg råder deg til å være direkte i kontakten og prøv så fort som mulig å få øyekontakt.

[Alastor]

Kjære gjest. Jeg forstår at du har mye å lure på. Derimot blir det mye greiere dersom du velger å registrere deg her på vårt forum, og slutter å poste under mange forskjellige hatter.

 

Gjestefunksjonen er ikke laget for det du brukeren den til, og du om du ikke følger tipset mitt, kan vi fjerne tilgangen din herifra. Tråden stenges.