Diskusjon.no- brukernes favorittfilmer

[Infenso]

Ettersom listefeber-tråden kun tillater lister av denne typen med minst 50 filmer, tenkte jeg at det kunne være greit å ha en egen tråd hvor vi kan legge ut en liste over våre favorittfilmer.

 

Listen kan inneholde akkurat så mange filmer man måtte ønske, men en liste på over 30 filmer mister fort sitt personlige preg. Ellers ser det alltid pent ut når man legger til bilder under titlene, men bruk gjerne et program som ImageShack for å unngå bilder av enorm størrelse. 320x240 fungerer veldig bra. Jeg oppfordrer også alle til å skrive noen ord om filmene du velger å gi en plass på lista di.

 

Oversikt over hvem som har lagt ut liste:

- Infenso

- Thecrow77

Endret 12. august 2009 av Infenso

[Infenso]

Det er vel naturlig at trådstarter kommer med sin liste først, så her er mitt bidrag. Har postet denne listen på forumet tidligere, men..

 

1. Eraserhead [David Lynch]

Ord blir fattige.

 

2. Pulp Fiction [Quentin Tarantino]

Quentin Tarantino og Stanley Kubrick skal begge ha mye av æren for at jeg fikk øynene opp for filmmediet for alvor. Dette er i mine øyne førstnevntes beste, og det er nok mange som vil si seg enig i at han aldri har klart å finne tilbake til godformen han viste da han snekret sammen denne og Reservoir Dogs.

 

Pulp Fiction er en uhyre vellaget film der alt fra valg av skuespillere og dialog til musikkbruk og filming fungerer aldeles utmerket. En mer siterbar film skal man lete lenge etter. Den sorte humoren passer meg ypperlig og filmens kulhetsfaktor er skyhøy. Pulp Fiction er en film jeg kan se igjen og igjen uten å gå lei.

 

3. Offret [Andrei Tarkovsky]

Av de fire Tarkovskyene jeg har sett, står denne frem som den mest slagkraftige og hypnotiserende. Dette samfunnkritiske verket tar blant annet for seg menneskets sårbarhet. Menneskets tilstand, liv og sinn blir satt på prøve og det skal godt gjøres å ikke føle seg liten og lamslått etter å ha sett denne. Det uforutsigbare plottet gjør seeren toltalt uviten, og Nykvist forsterker denne klaustrofobiske følelsen gjennom hans vidunderlige fotografering. Alexanders filosofiske monologer i samspill med de fantastiske landskapsbildene trollbandt meg virkelig.

4. 2001: A Space Odyssey [stanley Kubrick]

Det blir ikke stort mer fengslende og storslått enn dette. En iskald romreise som tar for seg menneskets evolusjon. Vi blir kastet inn i en fremtidsverden der menneskene er i ferd med å miste kontrollen over sine egne skaperverk, maskinene.

Det visuelle, plotmessige, musikken… 2001 er perfeksjon på alle områder. HAL topper i tillegg min liste over tidenes filmskurker med klar margin. Jeg gikk nylig til innkjøp av BD-utgaven av denne. Den blir neppe stående usett særlig lenge.

 

5. Dead Man [Jim Jarmusch]

Jarmusch har en stilig og ”rocka” måte å lage film på. Hans sans for humor passer meg ypperlig og omtrent alt han putter inn av musikk er kvalitet. Neil Youngs bidrag i Dead Man er uforglemmelig og for øyeblikket ringetone på mobilen min. Disse elementene gjør Jarmusch til en av de regissørene jeg setter høyest. Dead Man er en lavmælt og poetisk western, der foto og musikk skaper en ubeskrivelig stemning. Herlige karakterer og skuespillerprestasjoner bidrar til å gjøre dette til Jarmuschs beste film, og samtidig helt der oppe blant mine største favoritter.

 

6. Werckmeister Harmoniak [béla Tarr]

Etter en mektig åpningsscene lot jeg meg bare imponere mer og mer, før jeg til slutt satt gapende og stirre på rulleteksten.

 

De lange tagningene og det svært rolige tempoet gir seeren god tid til å virkelig reflektere over og oppleve det som kommer frem på skjermen. Dette er dystert, men samtidig noe av det vakreste jeg har sett festet på film. Frykten og kaoset er hele tiden dominerende og Tarr skildrer dette på en særdeles engasjerende måte. Et lydspor av en annen verden virker heller ikke negativt inn på filmopplevelsen – som er av det virkelig, virkelig store slaget.

7. Lost Highway [David Lynch]

En drømmeaktig, hypnotiserende og surrealistisk opplevelse. Stemningen er fantastisk og filmen tar tak i deg fra første scene. Det er få filmer som skremmer meg på samme måte som Lynchs filmer. Under denne skalv og stirret jeg med vidåpne øyne på skjermen under store deler av filmen. Jeg må bare gjenta at stemningen er eventyrlig, og den buldrende bakgrunnsmusikken skaper en opplevelse som man kun får servert av David Lynch.

 

8. A Clockwork Orange [stanley Kubrick]

Kubrick har her bygget opp en fantastisk absurd fremtidsverden. Det er to år siden jeg så denne sist, men mange av scenene husker jeg som om det var i går. Historien om gjengleder Alex som hovedsakelig interesserer seg for voldtekt, ultravold og Beethoven må jo bare bli fantastisk, og når det er Kubrick som står bak hersker det ingen tvil.

 

9. Down By Law [Jim Jarmusch]

Down By Law lavmælt dramakomedie som tar for seg en trios fengselsflukt. Down By Law er først og fremst karakterstudie, da det ikke skjer enormt mye i løpet av de 110 minuttene. Dette er langt fra negativt da dette er en fantastisk interessant trio samtidig som dialogen sitter som støpt. Foto er fantastisk og Jarmusch varter nok en gang opp med et flott lydspor.

 

10. Det Sjunde Inseglet [ingmar Bergman]

Dette er mesterlig om livet, døden og troen. Denne tematikken har alltid stått sentralt blant mennesker, og Bergmans poetiske fremstilling oser det intellekt og kvalitet av. Filmen inneholder en solid rekke minneverdige sekvenser. Scenene er nydelige og lydsporet passer perfekt. Dette er en tematikk jeg finner svært fascinerende, samtidig som settingen (svartedøden i Europa) er noe jeg alltid har syns er interessant.

 

 

11. Fear and Loathing in Las Vegas [Terry Gilliam]

Komplett kaos. Johnny Depp leverer sin hittil beste rolletolkning i denne svært fascinerende Gilliam-filmen. Soundtracket med Bob Dylan, Jefferson Airplane, The Youngbloods, Three Dog Night og mye annet snadder er uforglemmelig. Hvis jeg ønsker å drepe litt tid, klikker jeg meg bare inn på quotes-seksjonen på imdb. Filmen er full av genial monolog og dialog. Sort komedie på sitt beste.

 

12. Aguirre, der Zorn Gottes [Werner Herzog]

Av de seks Herzog-filmene jeg har sett står denne frem som den beste. Et dempet og på grensen til surrealistisk mesterverk som byr på fantastisk foto og miljøskildringer. En rekke av scenene kommer til å stå som støpt i hodet mitt fremover. Jeg kan nevne en ensom hest og en uhyre bra sluttmonolog. De siste 15-20 minuttene er noe av det beste jeg har sett i mitt unge liv. Menneskets maktsyke vesen står i sentrum, og det er herlig å se på hvordan dette eventyret tærer på karakterene.

 

13. Boksuneun naui geot [Chan-wook Park]

I hevntrilogiens første kapittel fokuserer Park på den absurde og uunngåelige hevnen. Hevnen i filmen blir fremstilt som en ond sirkel, og Park sparer ikke på grusomhetene når han skildrer konsekvensene. Han prøver stadig å sende publikum i feil retning. Det er naturlig å undre seg over hvem tittelen Sympathy for Mr. Vengeance referer til. Man kan ogspå spørre seg hvem seeren gjør rett i å vise sympati for.

 

Park skildrer en kald verden blottet for håp. Stemningen er kald fra start til slutt, og de få innslagene av musikk fungerer svært effektivt. Filmen holder en god spenningskurve, og inneholder et interessant og tankevekkende plot. Filmen byr også på en rekke vakre og imponerende scener. Komitragiske innslag er også med på å trekke opp filmoppevelsen. Det er ikke mye å utsette på første kapittel av Parks hevntrilogi, men slutten inneholder en direkte håpløs voice-over han godt kunne spart seg.

 

14. Le charme discret de la bourgeoisie [Luis Buñuel]

Min Buñuel-favoritt av de åtte jeg har sett (foran Simón del desierto)

Tre ektepar fra Frankrikets borgerklasse blir til stadighet forstyrret i deres forsøk på å fullføre et middagsselskap. Alt fra ”vanlige” komplikasjoner til surrealistiske hendelser setter en stopper for ekteparenes sosiale arrangementer.

 

Le Charme Discret de la Bourgeoisie er nok en film som kan tolkes på flere ulike måter. Jeg velger å se på filmen som en sort komedie med disse middagsselskapene som dens ytre handling. Tre (?) ganger følger vi de seks menneskenes vandring på en øde landevei. Et symbol for døden? Jeg tolker filmen som at de forsøker å flykte fra døden gjennom disse drømmeaktige sekvensene i form av et middagsselskap som mislykkes til stadighet. Buñuel gir oss en morsom og underholdende opplevelse der overraskelsene og vendingene kommer på løpende bånd. Med andre ord ingen utypisk-Buñuel-film.

 

15. The Big Lebowski [Joen Coen]

Min Coen-favoritt foran Barton Fink og No Country for Old Men. Her er Coen-sjarmen på topp og deres fantastiske humor har vel aldri fungert bedre. Trion Bridges, Goodman og Buscemi må jo bare bli fornøyelig, og det skader ikke at brødrene attpåtil har snekret sammen et solid manus fullt av morsomheter og flott dialog. Lydsporet er også storartet, og ”Just Dropped In-scenen” står frem som en av filmens mest minneverdige. En film som nesten bare blir gøyere for hver gang jeg ser den.

 

16. Days of Heaven [Terrence Malick]

En ubeskrivelig vakker film! Kinematografien er en fryd for øyne og sjel, og i samspill med et upåklagelig lydspor blir det svært minneverdig. Regien ellers er også solid, og jeg likte narrasjonen veldig godt. I tillegg til dette er også skuespillet flott og ekte. Min Malick-favoritt med klar margin over Badlands og The New World. The Thin Red Line har jeg enda ikke sett.

 

17. Cannibal! The Musical [Trey Parker]

Tidenes morsomste film.

 

 

18. Gummo [Harmony Korine]

Et særs interessant white-trash-miljø som blir fremstilt på skittent og motbydelig vis. Her møter vi på en rekke uforglemmelige karakteren som gjør seg bemerkede både ved handlinger og utseende. Gummo kan beskrives som en plotløs film der karakter- og miljøstudie står sentralt. Det hele blir fremstilt på en så realistisk måte at det nærmest føles surrealistisk.

 

Med sine ”stygge” karakterer og vemmelige miljøskildringer og handlinger blir dette på mange måter en frastøtende og unik opplevelse. Samtidig er det noe vakkert over det hele, og klippingen og den varierende kameraføringen fungerer som ekstra krydder.

 

19. McCabe & Mrs. Miller [Robert Altman]

Her blir de tradisjonelle westernsjangernormene snudd på hodet, og Altmans resultat er fantastisk og stemningsfullt. Dette er klassisk historiefortelling på sitt beste og i det hele tatt veldig interessant. Sountracket (Leonard Cohen) fungerer utmerket, og kameraføringen er det også klasse over.

 

20. Tetsuo [shinya Tsukamoto]

En film det er vanskelig å beskrive med ord. Kaotisk, skremmende og surrealistisk. Et mareritt festet til film. Jeg var ikke alltid like sikker på hva det egentlig var jeg så, men det var uansett noe med denne som tok tak i meg. En forstyrrende og vakker film som byr på flott foto og et effektivt lydspor. En intens opplevelse.

 

21. Dazed and Confused [Richard Linklater]

I mine øyne er dette kongen av ungdomsfilmer og nostalgi. Dazed and Confused har kanskje ikke et klart plot man kan sette fingeren på, men er snarere en "hang out"-film med en rekke stilige karakterer. Den er satt til 70-tallet og inneholder den rå musikken og jointrøykingen som hører med. Den som kunne ha vokst opp på 70-tallet..

 

22. Funny Games [Michael Haneke]

Haneke setter filmvold i perspektiv, og resultatet er ubehagelig og tankevekkende. Regien er orginal og solid, og han klarer å få frem budskapet på en spennende og uhyggelig måte. Jeg lot meg underholde av de grusomme handlingene som ble fremstilt i filmen. Haneke lykkes utvilsomt i å få seeren til å føle seg som en medskyldig.

Funny Games er også fantastisk velspilt, og jeg kunne ikke annet enn å la meg fascinere av de to psykopatene. En engasjerende og minneverdig filmopplevelse.

 

23. Bad Boy Bubby [Rolf de Heer]

Den første halvtimen gir meg Eraserhead-vibber, og en følelse av håpløshet og klaustrofobi. Lavmælt, skittent og i overraskende stor grad usminket. Denne filmen er kontroversiell og frastøtende så det holder, men samtidig trist og nærmest vakker. Her snakker vi interessant kombinasjon! De bisarre sekvensene i filmen er mange. Mannen bak filmen, Rolf de Heer, vandret bygatene på utkikk etter sære hendelser han kunne bruke i filmen sin, og man kan begynne å lure på hvilken absurd by han brukte sin tid i.

 

Filmens sorte humor passer meg perfekt. I all elendigheten og skiten byr de Heer på scener som får meg til å le høyt Bubby er en av tidenes stiligste karakterer, og rollen er glimrende spilt av Nicholas Hope. Denne karen oppholder seg forøvrig fra tid til annen i Norge, og har en liten rolle i blant annet Lønsj og Uro. Kamaraføringen gir Bad Boy Bubby det lille ekstra.

 

24. Simón del Desierto [Luis Buñuel]

Luis Buñuel er en regissør som sjeldent skuffer meg. Med unntak av The Young One har han bare gitt meg flotte filmopplevelser, og kortfilmen (45 min) Simon del Desertio er intet unntak. Med et satirisk blikk tar den for seg svært religiøse Simon som lever på toppen av en søyle i ørkenen for å komme nærmere Gud. Filmen er faktisk veldig morsom og byr på en rekke overraskende sekvenser. Slutten som kommer ut av ingenting er minneverdig og passsende. Det visuelle er som vanlig toppers.

 

25. Cobra Verde [Werner Herzog]

Banditten Cobra Verde (Kinski) blir sendt til Afrika av hans gamle arbeidsgiver etter å ha satt barn på de fleste døtrene hans. Som straff skal han prøve å få orden på slavevirksomheten og få skikk på en rivaliserende afrikansk stammekonge.

 

Forventingene var ganske lave foran denne, men jeg skjønte fort at dette ville bli bra saker likevel. Cobra Verde-karakteren fascinerte meg fra første opptreden, og plotet så ut til å ha en interessant utvikling. I denne filmen står ikke Kinkis karakter frem som den eneste villmannen. Hele filmen har et kaotisk og forstyrrende preg. Afrikas hete er til å ta og føle på, og man føler man blir drevet til vanvidd sammen med karakterene. Deres dyriske tendenser blir bare tydligere og tydligere, og filmen beveger seg stadig dypere inn i galskapen.

 

Manuset er fullstappet av mørke og hysteriske replikker, og ikke minst uforglemmelige sekvenser og karakterer. Flotte og lange tagninger er ingen sjeldenhet. Lydsporet gir stemningen ekstra krydder, og førte ihvertfall i mitt tilfelle til at jeg ble fullstendig oppslukt av alt som kom frem på skjermen.

 

Cobra Verde er på mange måter en merkelig film som ikke er redd for å ta noe til det ekstreme. Filmen kan beskrives som noe ujevn, og det er et synspunkt jeg har forståelse for. Likevel er dette en film som tok meg fullstendig på senga. Enkelte sekvenser vil nok aldri gå i glemmeboka, og da kan jeg nevne sluttscenen som et eksempel.

 

26. Persona [ingmar Bergman]

En dyp film som dykker ned i menneskesinnet. Enkelte scener slo meg i bakken, og fra start til slutt er den uhyre interessant. Anslaget er ypperlig, og kvaliteten seg stabilt på et svært høyt nivå frem til slutten. Det må også nevnes at Bibi Andersson leverer en fantastisk rolletolkning i denne.

 

Begynner å bli en stund siden jeg så denne merker jeg. Et gjensyn i løpet av sommeren er ikke utenkelig.

 

27. Mystery Train [Jim Jarmusch]

Det er noe spesielt over stilen til Jarmusch som virkelig fenger meg. Jeg klarer ikke helt å sette ord på det. Samtidig klarer han alltid å snekre sammen et minneverdig lydspor. Alt dette fungere strålende også i Mystery Train. Av de tre parallellhistoriene må jeg si at den første var klart best, men de to andre fungerer også bra. Cool, saktegående og dialogdrevet som vanlig fra Jarmusch. Det meste stemmer i denne.

28. Irreversible [Gaspar Noé]

En særdeles vellykket film som virkelig setter spor i seeren. Den lineære fortellingen er satt omvendt, noe som forsterker følelsen av håpløshet og fortvilelse. Håpet er knust allerede før neste sekvens setter i gang, man bare venter på elendigheten. En sterk og vond film, men samtidig en vellaget og fascinerende sak man sent vil glemme.

 

29. Spalovac mrtvol [Juraj Herz]

I et Tsjekkoslovakia sent i 1930-årene begynner den nazistiske ideologien å bre seg. I et land påvirket av uro og splittelse stifter vi bekjentskap med Kopfrkingl. En mann som kanskje er litt for glad i sin jobb på krematoriet.

 

Iskald film fra Juraj Herz. Det hele er svært troverdig, og det skal godt gjøres å ikke bli skremt av hvordan Kopfrkingl-karakteren utvikler seg. Herz serverer en underlig, vakker og atmosfærisk film som får det til å gå kaldt nedover ryggen til seeren. Spalovac mrtvol flyter fint, og overgangene mellom scenene er bemerkelsesverdige. Det samme kan sies om klippingen og det flotte lydsporet.

 

30. Jungfrukällan [ingmar Bergman]

Rape-revenge fra Bergman. En ganske "simpel" film etter hans standard, men likevel slagkraftig og effektiv. Mest sentralt står kanskje "hvordan kan Gud tillate dette?"-spørsmålet. Kinematografien er flott som alltid, noe som ikke overrasker når Sven Nykvist står ansvarlig. En nærmest feilfri film som fungerer veldig bra på flere plan.

Endret 1. september 2009 av Infenso

[CypheroN]

Det er mye mer oversiktelig hvis man får en tråd hver - enig?

[Infenso]

Joda, men da burde man nesten ha et egen underfora for dette.

[CypheroN]

Joda, men da burde man nesten ha et egen underfora for dette.

Enig, enig..

[Infenso]

Tror vi bør kjøre en egen tråd foreløpig, så kan vi heller lage hver vår tråd om vi får eget underfora for dette etterhvert. Kan legge en link til hver av listene i førsteposten, så blir det ihvertfall litt greit å finne frem.

[Xanman]

Eget underfora ftw!

[Infenso]

Har spurt om dette før, men ser ikke ut som at forumets høye herrer ønsker å gi oss noe slikt.

Endret 12. august 2009 av Infenso

[vikingkylling]

En liste over favorittfilmene? Tja, jeg kan jo ta tre av favorittseriene mine, så har dere noe å se en stund.

 

 

 

Evil Dead, Evil Dead 2: Dead by dawn, Evil Dead 3: Army of Darkness

 

For de få som ennå ikke kjenner til denne kan jeg oppsummere handlingen ganske raskt: Ungdommer drar på tur (så originalt...) til en liten hytte i skogen. De presterer å vekke opp en demon med et uhell, og en etter en blir de besatt av demonene. Til slutt står kun Ash igjen og må sloss mot de som tidligere var vennene hans. Den første ender i en liten cliffhanger, men neste begynner omtrent på samme måte som den første. Det gjør at noen mener den andre er en remake, mens andre mener det er en oppfølger og de første minuttene (frem til cliffhangeren i den første) er en kort oppsummering. Uansett, folk dukker opp, blir besatt av demoner og Ash må sloss mot dem. Igjen. Dessverre går det ikke helt bra, og han havner til slutt på 1300-tallet og må hjelpe en gjeng folk med å beskytte borgen sin mot en hær av levende skjeletter. Alt er som før, med andre ord.

 

Handlingen er ikke så mye å skryte av, og den første ble laget med et nesten ikke-eksisterende budsjett og helt ukjente skuespillere. Likevel er den en klassiker av dimensjoner, mye på grunn av bruken av kameraet og one-linerne. (legg for eksempel merke til detaljene som kamera og den porten når de går inn i hytten for første gang). Neste film hadde et mye større budsjett og flere one-linere, og til tider tok det nesten helt av. Den tredje igjen hadde enda mer av alt, så på mange måter ble den nesten perfekt. Her får vi alt fra "Good? Bad? I'm the guy with the gun." (en av de mest kjente one-linerne fra Army of Darkness, og ironisk nok ikke med i de fleste versjonene) og selvsagt "Hail to the king, baby". Skal jeg oppsummere trilogien i et ord må det bli Groovy!

 

Det ble aldri en Evil Dead 4, men det er mange rykter om en remake (skjønt uten Bruce Campbell). Derimot er det laget flere tegneserier, blandt annet Army of Darkness 2: Ashes to Ashes og Marvel Zombies vs Army of Darkness.

 

 

 

 

Alien, Aliens, Alien 3

 

Alt begynner så fredelig. Et romskip er på vei tilbake til jorden, men mannskapet blir vekket av et nødsignal. De diskuterer om de skal undersøke det, men har ikke noe valg da det står i kontrakten at de må gjøre det. I stedet for levende folk finner de en hel masse egg, og ting tyder på at "nødsignalet" ble misforstått. Det var ment å være et faresignal... Ops... Selvsagt går ting til helvete med ekspressfart (eller rettere sagt: "We're on an express elevator to Hell, going down!" Hihi...), men hva gjør man når man er fanget i et lite romskip langt unna sivilisasjonen uten våpen og med en nesten perfekt drapsmaskin løs? Vel, man sliter...

 

I neste film har folk mistet kontakten med en koloni, og Ripley får sterke mistanker om hva som er galt når hun hører hvor kolonien ligger. I motsetning til de sivilie i den første sendes en gjeng badass Marines opp dit denne gangen, og de er bevæpnet til tennene og vel så det. Spørsmålet er bare om det er nok. Morsomt nok er denne filmet som en ren krigsfilm, men med aliens i stedet for nazier, kommunister, vietkong eller hva det nå enn er folk sloss mot. Likevel har den definitivt sine skremmende stunder, og selv om oppfølgere sjelden er like bra som den første klarte denne nesten å overgå den første. Bra gjort, i grunnen.

 

Trilogien avsluttes i Alien 3, der Ripley er fanget på en planet full av mannlige fanger. Det kunne blitt cheesy, men faktisk klarer de å holde alt i en svært seriøs tone uten å ødelegge stemningen. Ripley vet hun er i fare, men det er lite viktig når de plutselig får en felles fiende å sloss mot. Det kunne fort ha endt med en moralpreken om at slemme folk i fengsel kanskje ikke alltid er så slemme likevel, men det slipper vi heldigvis. Badguys er badguys, alien er alien og Ripley er Ripley. Akkurat slik det skal være.

 

 

 

 

Fredag 13de

 

Når man først snakker om cheesy... Plottet er latterlig enkelt. Ung gutt drukner mens de som skulle holde et øye med ham holder et veldig nært øye med hverandre. Mora klikker og dreper hele gjengen, før hun blir drept. Gutt var ikke død likevel, men ser moren bli drept, lever i skogen til han blir stor nok og dreper hele gjengen. Igjen. Og igjen. Og igjen. Greit, han dør en del ganger (skjønt ikke før i den fjerde), men det er ikke så nøye.

 

Det kom opprinnelig åtte filmer, men det ble etterhvert laget en niende mer eller mindre uten Jason. I stedet fikk vi noe tull med at sjelen hans hoppet fra kropp til kropp ved å spise hjertet til folk, eller noe sånt tull. Deretter fikk vi Jason X, satt to hundre år etter den niende filmen. Folk drar opp i et romskip (vanlig på den tiden), Jason følger selvsagt etter og vi får den samme rutinen i nye omgivelser. I tillegg har vi Freddy vs Jason, der Jason sloss mot Freddy Krueger fra Nightmare on Elm Street-filmene. Kort sagt handler den om en demon som dreper folk i drømmene i kamp mot en zombie som ikke sover, men det er jo bare detaljer. Til slutt fikk vi en reboot ganske enkelt kalt Friday 13th, så det blir sikkert flere. Om du enda ikke har fått nok ble det laget et manus til Freddy vs Jason 2, men den ble aldri filmatisert. Derimot ble den gitt ut som tegneserien Freddy Vs Jason Vs Ash (ja, han fra Evil Dead) og er vel verdt å lese. Slutten stinker, men tegneserien er heldigvis ferdig da uansett. I tillegg er det selvsagt tegneserier basert på Fredag 13de, og noen få er nesten verdt å få med seg.

[BadSmile]

Kan vel poste den her da, siden det er riktig tråd.

 

Mine favoritter fra best og ned:

 

1. Magnolia (1999, Paul Thomas Anderson)

This fucking lie... it's so fucking hard, so long! Life ain't short, it's long, it's long, God damn it!

 

Første gangen jeg så denne så ble jeg veldig overrasket. Men var langt ifra til å legge den på noen toppliste. Så jeg satte den på igjen, og ble "blown away". Veldig god skuespill, fantastisk musikk og historie. Filmen er skremmende engasjerende, 3 timer føles ut som 1 time. Tom Cruise har en veldig minneverdig rolle, samme gjelder egentlig alle sammen. Magnolia er en veldig depressiv film, så om du har hatt en dårlig uke da er det kanskje ikke så lurt å sette den på. Da blir bare uka enn verre.

Filmen har veldig stødig regi, og kinematografien er unik. Kinematografien til Paul Thomas Anderson kan sammenlignes med Kubrick sine filmer. Perfeksjon er vel ordet.

 

Elsker filmen såpass mye at jeg tviler på forsvinner fra første plass, skal ihvertfall mye til.

_________________________________________________________

2. There Will be Blood (2007, Paul Thomas Anderson)

I told you I was going to eat you! I told you I was going to eat you up!

 

Dette er Anderson's siste film i rekken hittil. Paul Thomas imponerer nok en gang med en skremmende godt fantastisk mesterverk. Daniel Day-Lewis spiller vel sin livs største rolle, og kanskje verdens beste rolle. En kald og kynisk grådig person som tenker kun på seg selv, ved navnet Daniel Plainview. Plainview er på jakt etter olje, og for å få tak i oljen så finner han på plenty med drastiske metoder.

 

Musikken er nok en gang temmelig jævla god. Musikken bygger opp filmen til den ultimate slutt scenen. Kinematografien er også nok en gang imponerende. Ikke så mange kjente skuespillere, men trengs egentlig ikke når Day-Lewis bærer filmen såpass godt.

_________________________________________________________

 

3. 2001: A Space Odyssey (1968, Stanley Kubrick)

I've just picked up a fault in the AE35 unit. It's going to go 100% failure in 72 hours.

 

 

Ingenting kan slå Kubrick's episke mesterverk når det gjelder sci-fi. Filmen er ekstremt godt håndverk, fra effekter til musikk. Karakterene er også absolutt herlige, godeste HAL må uten tvil nevnes (en av de bedre "bad guys" i filmer). Kameraet er ekstremt nydelig , perfekt fra første shot. Nei, dette er Kubrick's beste verk og skal sees av alle som er interessert i film generelt.

_________________________________________________________

 

4. Stalker (1979, Andrei Tarkovsky)

It is so quiet out here, it is the quietest place in the world.

 

 

 

Ahhh, Kubrick har 2001, så har Tarkovsky denne. Fantastisk fra første åpningsshot til siste scene. Man blir hypnotisert av stemningen slik at de 3 timene går fort unna. Kinematografien er absolutt perfeksjon. Den mystiske historien bidrar godt på stemningen, samme gjelder stillheten. Har du ikke sett denne enna, så har du gått glipp av ett mesterverk.

_________________________________________________________

5. Vozvrashcheniye (2003, Andrei Zvyagintsev)

 

Det finnes ikke ord til å beskrive hvor god denne filmen er. Hvordan filmen kan få under 10/10 er ett mysterium etter min mening. Alt i filmen var perfekt. Skuespillet var jævla bra, disse to guttene spilte veldig overbevisende, samme kan sies om deres far (altså han som spilte faren). Fotoet var noe av det beste festet på film, utrolig saktegående perfeksjon. Kan sammenlignes med Tarkovsky, da jeg synes begge to er på lik høyde. Fotoet får filmen til å flyte så utrolig godt. Sjokkerende scener får man servert, er spesielt en scene som sitter i minnet mitt, og kommer til å bli der lenge. Filmen har noen rørende scener, som også sitter lenge etter. Historien er meget god, gidder ikke nevne noe fra den, da filmer er best når man ikke vet noe fra filmen fra før. Filmen har endel detaljer som man muligens ikke ser ved første titt, dette er uten tvil en film som kan føles bedre ut etter gjensyn. Nei, dette er etter min mening en av verdens beste filmer, og kommer lett inn på min favoritt liste.

_________________________________________________________

 

6. Ruang rak noi nid mahasan (2003, Pen-Ek Ratanaruang)

 

Stemningen i filmen er noe av det beste festet på film. Musikken er bare herlig, gir en ekstremt avslappende effekt. Filmen har haugevis med smådetaljer til andre filmer og regissører. Er en scene var 69 blir nevnt, noe en film Pen-Ek har regissert. Ser flere ting til ItchiThe Killer, er nok pga Takashi Miike selv spiller i filmen (I last life altså). Er svært lite dialog i filmen, men det funker godt, blir bare bedre stemning av slikt. Filmen har sin liten dose av humor, ihvertfall mot slutten. Nei, en film som så og si alle bør se. vet hva han gjør når det gjelder å lage god stemning.

 

_________________________________________________________

7. The Man Who Fell to Earth (1976, Nicolas Roeg)

We'd have probably done the same to you, if you'd come 'round our place.

 

En meget god film dette her. Forventningene var ikke store, så denne overrasket stort. Stemningen kunne minne stort om den jeg hadde da jeg så "2001: A Space Odyssey" for første gang. Musikken var fantastisk. Helt klart en av de bedre soundtracket jeg har sett i en film. Kinematografien var perfektsjon, skuespillet var perfeksjon, omtrent hele filmen var perfeksjon.

 

_________________________________________________________

8. Ni na bian ji dian (2001, Ming-liang Tsai)

 

Ming-liang Tsai har virkelig imponert meg med de filmene jeg har sett av han. Filmene hans inneholder svært lite dialog noe som jeg synes bare er herlig. Man sitter og slapper av imens rolige bilder ruller over skjermen. Filmen er enkel, men samtidig så er den tung. Stemningen er svært rolig, skjer ikke stort under filmen, men det som skjer er fabelaktig og godt gjennomtenkt. Elsker historien i filmen, svært originalt.

 

Fra imdb: "When a young street vendor with a grim home life meets a girl on her way to Paris, they forge an instant connection. He changes all the clocks in Taipei to French time; as he watches Francois Truffaut's Les 400 Coups, she has a strange encounter with its now-ageing star (Jean-Pierre Leaud)."

 

Flott kinematografi med rolige bevegelser, fantastisk skuespill, hovedrollen er virkelig noe for seg selv. Liker man beroligende filmer, så er denne noe absolutt å anbefale.

_________________________________________________________

 

9. Dong (1998, Ming-liang Tsai)

 

Denne ble jeg faktisk positivt overrasket over. En skikkelig treg film, men fortsatt en spesiell opplevelse.

Historien er da ikke meget; handler om denne unge mannen som oppholder seg i sitt eget falleferdig hjem. Nabodama i leiligheten under klager over hvor mye det lekker fra leiligheten hans. Hele leiligheten hennes er fylt med vann pga dette. En rørlegger slår hull i gulvet til mannen før å fikse ett rør, men tetter aldri igjen dette hullet. Osv, merkelig historie med meget originalt.

 

Det regner utenfor under hele filmen, så er bråk fra ende til annen, noe som skaper ett litt kaotisk univers (litt som Eraserhead). Filmen har noen sang innslag, noe som kan virke litt merkelig, men er nettopp det filmen er, altså merkelig.

_________________________________________________________

10. Céline et Julie vont en bateau (1974, Jacques Rivette)

It doesn't hurt to fall off the moon.

 

Vet ikke hva jeg skal si om denne filmen. En meget surrealistisk film må jeg si. Historien var utrolig originalt. Noe jeg likte svært godt. Ett pluss også at filmen varte i 3 timer.

 

Plottet:

A mysteriously linked pair of young women find their daily lives pre-empted by a strange boudoir melodrama that plays itself out in a hallucinatory parallel reality.

 

Anbefales veldig til folk som er glad i litt eldre franske surrealistiske filmer.

_________________________________________________________

 

11. Dancer in the Dark (2000, Lars Von Trier)

There's no more to see..

 

Dancer In The Dark er en av de mest sterkeste filmene jeg vet om. Helt sinnsykt hjerteskjærende. Björk gjør også en helt fantastisk rolle. Ser ikke ut som henne spiller engang, ser ut som hun ER rollen.

Må dog advare folk før dere ser den, filmen er ikke for alle. Den inneholder veldig realistisk kameraføring som kan minnes om dokumentar. Inneholder også musikk innslag som er en del av fantasien til hovedpersonen. Men det trekker ikke ned for min del, men vet at mange trekker ned pga av det.

________________________________________________________

12. Izgnanie (2007, Andrei Zvyagintsev)

 

Kinematografien er spesiellt god i denne, på høyde med Tarkovsky sin kinematografi, og det sier mye. Filmen har ingen grove kutt, den er veldig "smoothe" overganger fra scene til scene. Hadde også noe gode teknikker fra overgang imellom fortid og nåtid. Filmen hadde lite musikk, men når det først var musikk, så satte den en svært god og mørk stemning. Skuespillet var det ingenting å si på.

 

Filmen hadde ett perfekt tempo, kjedet meg ikke ett sekund. Og det har mye å si når filmen varte i 2 timer og 30 minutter. Det var spesielt ett take som var fantastisk, og jeg sitter enda å grubler på åssen de fikk til den scenen.

 

_________________________________________________________

13. O Lucky Man! (1973, Lindsay Anderson)

If you've found the reason to live on, and not to die, you are a lucky man.

 

Er usikker hva jeg skal si om den, utenom at jeg likte den no jævlig. Filmen varte i 3 timer, men kunne gjerne ha vart mye lenger etter min mening. Hadde også noen "wtf" elementer, men er alltid bare morsomt det. Må vel også nevnte at filmen hadde helt fantastisk musikk med Alan Price.

_________________________________________________________

14. Idi i smotri (1985, Elem Klimov)

 

Dette er en slik film jeg egentlig ikke vil anbefale, pga den er rett og slett grusom. Jeg tror jeg aldri har hatt en lignende forferdelig filmopplevelse. Man får hodepine av lyden i filmen. Man blir kvalm av enkelte scener. Og noen ting gjør deg sinna.

Det høres ut som at jeg beskriver en film man ikke burde se i det hele tatt, men det er totalt feil. Dette er den mest realistiske krigsfilmen jeg noen gang har sett. Den viser hvordan krigen er, og hvordan den ødelegger livet til alle personer som er med.

 

_________________________________________________________

15. Irréversible (2002, Gaspar Noé)

You're behaving like an animal. Even animals don't seek revenge.

 

 

_________________________________________________________

16. Dogville (2003, Lars von Trier)

I think the world would be better without Dogville.

 

Denne filmen oser av originalitet. Morsomt å se hvordan filmen er laget. Istedenfor dører, vegger, bruer osv osv, så har dem tegnet det opp. Noe man kan se godt på bildet. Når folk banket på dørene, så banket dem kun i lufta, og man så klart hørte en bankelyd. Dette funket veldig ypperlig. Filmen fokuserer veldig mye på lyd, og filmen beveger seg ikke ut av denne lille byen.

 

Selve historien er god, en kvinne rømmer fra fortiden og havner i denne byen. Folka tar imot kvinnen, men etter som tiden går så endrer folk helt personlighet, og man kan se hvordan folkene egentlig er. Filmen er egentlig jævla provoserende, satt flere ganger og banna til flere av karakterene. Skuespillet er flott, kamera er veldig bra som vanlig, Lars Von Trier har virkelig levert en original film, som folk flest bør få med seg.

_________________________________________________________

17. Apocalypse Now (1979, Francis Ford Coppola)

The war will still be here tomorrow.

 

Begynner å bli en stund siden jeg så denne sist, men husker at jeg var sjokkert over hva jeg nettopp hadde sett. Er det virkelig mulig å lage en slik film tenkte jeg. Filmen er ekstremt intens, med meget gode krigs elementer. Filmen varer lenge, men ikke vær redd over spilletiden. Tiden går fort, og man ender opp med fornøyd av å ha brukt tiden godt.

_________________________________________________________

18. Mulholland Dr. (2001, David Lynch)

It'll be just like in the movies. Pretending to be somebody else.

 

 

Stemningen i seg selv er verdt hver eneste minutt. Super herlig musikk gir en ekkel følelse. Lynch er kjent med å lage avanserte filmer, og denne er intet unntak. Historien gir mening, men ikke etter første titt. Denne må sees flere ganger.

_________________________________________________________

 

19. Un condamné à mort s'est échappé ou Le vent souffle où il veut (1956, Robert Bresson)

 

Jeg er ganske så stor fan av "escape" filmer, og dette er deffentlig den beste jeg har sett. Filmen er rolig, er sjelden noe som helst musikk, og lite dialog. Noe jeg synes bare er deilig noen ganger.

Alt ifra filmen er filmet fra hovedpersonens side, noe som gjør det bare mer realistisk. Lyden hadde også en stor rolle i filmen.

Anbefales ihvertfall til alle som liker "escape" filmer, og til alle dem som ikke liker det.

 

_________________________________________________________

20. Happiness (1998, Todd Solondz)

I want kids that love me as much as I hated my mother.

 

 

Elsker den ironiske stemningen film har. Med lykkelig musikk skjer det mye dritt. Noen scener er "harde" og motbydelige men det funket godt. Filmen har også en humoristisk tone, selv om filmen handler om ekstreme temaer.En trist film, med humoristisk tone rett og slett.

Endret 13. august 2009 av Mr.BadSmile