Misantropi som følge av mobbing

[Gjest Gjessssssst]

Tittelen sier vel det meste.

 

Jeg er en som har blitt mobbet i mange år, og som følge av dette har utviklet et sterkt hat for alle mennesker. Jeg stoler ikke på noen, og jeg ser på de fleste og samfunnet som søppel. Å tilgi mobbingen er ikke et alternativ (selv om mange vil argumentere at dette vil hjelpe meg) ettersom jeg nå synes alle mennesker er like ille.

Dette er noe som har utviklet seg over tid og som tærer veldig på meg. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre, derfor lurte jeg på om det var noen andre der ute som har blitt mobbet (som heller ikke vil tilgi), som har lyst å prate? Eller bare andre misantroper der ute? Jeg vil høre meningne deres og hvordan dere takler å leve med dette.

Jeg tror det vil hjelpe meg å prate med noen i lignende sinnstemning, eller andre som har blitt utsatt for slik traumatiserende mobbing.

Jeg ønsker ikke masse svar fra folk som oppfordrer til tilgivelse, kun andre som tenker som meg (hvis det finnes noen). Tror dere dette på noen måte vil ta slutt?

[HannibalChopsticks]

Tittelen sier vel det meste.

 

Jeg er en som har blitt mobbet i mange år, og som følge av dette har utviklet et sterkt hat for alle mennesker. Jeg stoler ikke på noen, og jeg ser på de fleste og samfunnet som søppel. Å tilgi mobbingen er ikke et alternativ (selv om mange vil argumentere at dette vil hjelpe meg) ettersom jeg nå synes alle mennesker er like ille.

Dette er noe som har utviklet seg over tid og som tærer veldig på meg. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre, derfor lurte jeg på om det var noen andre der ute som har blitt mobbet (som heller ikke vil tilgi), som har lyst å prate? Eller bare andre misantroper der ute? Jeg vil høre meningne deres og hvordan dere takler å leve med dette.

Jeg tror det vil hjelpe meg å prate med noen i lignende sinnstemning, eller andre som har blitt utsatt for slik traumatiserende mobbing.

Jeg ønsker ikke masse svar fra folk som oppfordrer til tilgivelse, kun andre som tenker som meg (hvis det finnes noen). Tror dere dette på noen måte vil ta slutt?

 

Kan si såpass at jeg selv har blitt mobbet fra 93' til 05', noe som har påvirket mye hvordan jeg nærmer meg mennesker iallefall.

I tiden da jeg ble mobbet, var jeg på likt nivå som deg, og følte avsky ovenfor alt og alle.

På en måte kan en si at jeg har "vokst fra det", jeg kan ikke si jeg har tilgitt noe som helst, men heller hevet meg over det. Ikke latt slikt stoppe livet. Det handler overhodet ikke om å tilgi. Noen som faktisk mobber andre mennesker fortjener ikke tilgivelse, og hverken de eller mobbeofferet får det noe bedre av det. Tilgivelse er ubetydelig i sammenheng med mobbing.

 

Dersom en er kommet så langt til at det endelig har stoppet, at folk lar en være i fred, så er det mye lettere å kunne legge det bort. Man glemmer det aldri, men det betyr heller ikke at en alltid tenker på det.

 

Også er det en stor forskjell på fysisk og psykisk mobbing. Det værste er blandingen av dem...

 

Men det finnes ingen fasit på hvordan man kan bli kvitt hatet for andre mennesker, hvert enkelt individ opplever alt på sin egen måte, og har sin egen løsning.

[Gjest Gjest]

Andelen psykopater i samfunnet ligger på ca 4%. Ingen grunn til å hate de resterende 96% fordi du har blitt mobbet av slike skakk-kjørte individer. Det egentlige problem her er at du har overtatt mobbernes destruktive syn på mennesker og du fortsetter mobbingen av deg selv med negativ tenkning. Dermed har mobberne oppnådd sitt mål om å ødelegge et annet menneskes liv.

 

Du får ta en avgjørelse om du skal fortsette å la galningene styre ditt liv, eller om du er bedre tjent med å styre livet ditt selv. Når den avgjørelsen er tatt er progresjonen denne: Sinne, sorg, tilgivelse. Tilgivelse kan nok se vanskelig ut i første omgang. Tenk da på at slike individer er fullstendig ute av stand til å få et positivt følelsesmessig forhold til noen og er følgelig tapere i livets spill.

[Gjest Gjessssssssst]

Dj_Hidden: Takk for svar. Tungt å høre om mobbingen. Jeg skjønner at å "heve seg over det" er nødvendig for å kunne leve et relativt normalt liv, men for øyeblikket føler jeg ikke at dette er noe jeg bare kan glemme. Jeg blir stadig mint på hvorfor jeg tenker slik jeg gjør, bare jeg hører mennesker kommentere andre, blir jeg forbanna. Meningene deres, hva de er opptatt av, alt. På mange måter føler jeg at mobbingen har fått meg til å innse hvor ille mennesker faktisk er. Jeg tror ikke jeg vil klare å leve i likegyldighet i et slikt samfunn, kanskje løsningen er en hytte i skogen, men dette går nok ikke over med det første.

 

Gues_Gjest: Som Dj Hidden sa, handler det ikke om tilgivelse. Det handler heller ikke om å "vinne i livets spill", ettersom jeg ikke har en slik naiv tankegang rundt det å eksistere. Vi har alle tapt allerede.

[TheMartine]

Jeg er egentlig misantrop til tusen, men finner også enorm glede i å kunne hjelpe andre. Men det må være folk jeg tror og mener fortjener hjelp da. Folk flest liker jeg dårlig, og ja, jeg ser på den gemene hop som egoistiske idioter. Godt mulig min oppfatning er farget av mange år med mobbing, eller så er det bare fordi jeg har et realistisk syn på verden. Hvem vet?

[morningstar665]

Jeg pleier heller å kjøre nøytralt når jeg møter nye mennesker. Har selv blitt mobbet men har også erfart av noen mennesker kan være overraskende snille. Den "beste overlevelsesmetoden" generelt er å være fleksibel. Ingenting er svart-hvitt og ting kan forandre seg. Sånn sett er det bedre å være nøytral inntil man har fått nok inntrykk til å dømme deretter. Jeg har aldri tilgitt mobberne selv heller. Dette handler om å være fleksibel, ikke tilgivelse. Be like water my friend

[TheFifthApe]

Jeg blir også provosert av mennesker som kommenterer andre. Jeg mener egentlig at de fleste burde si og mene veldig mye mindre om andre personer. Jeg skjenner faktisk jeg blir en smule irritert av oppfatningen din om andre mennesker også, TheMartine. Hvilken rett har du til å være kresen på andre personer? Pass på deg selv isteden ...

Dere burde heller tenkte på hvor mange gode mennesker det finns. Om dere ikke klarer å tru at de finns, henger dere virkelig blandt feil folk.

Endret 11. juni 2009 av TheFifthApe

[TheMartine]

Ta det med ro, TheFifthApe. Jeg vet inderlig godt at mitt syn på verden ikke er som det skal, og jeg vet også inderlig godt at det finnes gode mennesker der ute.

 

Men jo, jeg mener det er lov å være kresen på andre personer. I det minste vil jeg mene det er lov å håpe på å få tilbake noe av det samme man gir, selv om det selvfølgelig ikke funker sånn i praksis.

[Kalinken]

Tittelen sier vel det meste.

 

Jeg er en som har blitt mobbet i mange år, og som følge av dette har utviklet et sterkt hat for alle mennesker. Jeg stoler ikke på noen, og jeg ser på de fleste og samfunnet som søppel. Å tilgi mobbingen er ikke et alternativ (selv om mange vil argumentere at dette vil hjelpe meg) ettersom jeg nå synes alle mennesker er like ille.

Dette er noe som har utviklet seg over tid og som tærer veldig på meg. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre, derfor lurte jeg på om det var noen andre der ute som har blitt mobbet (som heller ikke vil tilgi), som har lyst å prate? Eller bare andre misantroper der ute? Jeg vil høre meningne deres og hvordan dere takler å leve med dette.

Jeg tror det vil hjelpe meg å prate med noen i lignende sinnstemning, eller andre som har blitt utsatt for slik traumatiserende mobbing.

Jeg ønsker ikke masse svar fra folk som oppfordrer til tilgivelse, kun andre som tenker som meg (hvis det finnes noen). Tror dere dette på noen måte vil ta slutt?

Mennesker søker hele tiden å få sitt bilde av virkeligheten bekreftet, noe du selv ga et eksempel på her. Skal du komme deg over problemene dine må du innse at du kan ha fått et forskrudd bilde av virkeligheten. Eventuelt kan det hende at ditt bilde av virkeligheten er mer nøyaktig enn mitt langt mer positive, det du burde spørre deg om er ikke hvilket som er mest nøyaktig, men hvilket som gjør livet ditt best.

 

Jeg synes det virker som om du dyrker offerrollen, selvmedlidenheten og elsker den "rettferdige" harmen du føler mot andre. Oppførsel av denne typen er noe av det verste jeg vet. Jeg kan ikke si jeg vet hvordan du har hatt det, fordi jeg kjenner deg ikke og har heller ikke gjennomgått det du har gjort, men allikevel synes jeg ikke du burde la drittet som har skjedd deg hindre det gode som kan skje. Du bestemmer hvor mye du skal fokusere på de ulike hendelsene i ditt liv. Du bestemmer selv om du vil se tilbake på perioden med mobbing som det som knakk deg og ødela livet ditt, eller det som herdet deg og gjorde deg sterk.

 

Jeg er ikke i tvil om hvilket av de to alternativene jeg hadde valgt.

[Gjest Gjesssssst]

Jeg synes det virker som om du dyrker offerrollen, selvmedlidenheten og elsker den "rettferdige" harmen du føler mot andre. Oppførsel av denne typen er noe av det verste jeg vet. Jeg kan ikke si jeg vet hvordan du har hatt det, fordi jeg kjenner deg ikke og har heller ikke gjennomgått det du har gjort, men allikevel synes jeg ikke du burde la drittet som har skjedd deg hindre det gode som kan skje. Du bestemmer hvor mye du skal fokusere på de ulike hendelsene i ditt liv. Du bestemmer selv om du vil se tilbake på perioden med mobbing som det som knakk deg og ødela livet ditt, eller det som herdet deg og gjorde deg sterk.

 

Jeg er ikke i tvil om hvilket av de to alternativene jeg hadde valgt.

 

Nei, du er ikke det nei. Jeg skal si deg at det hadde du, dersom du hadde opplevd det samme selv. Du burde ikke uttale deg om ting du ikke vet hvordan er. Takk.

[Kalinken]

Nei, du er ikke det nei. Jeg skal si deg at det hadde du, dersom du hadde opplevd det samme selv. Du burde ikke uttale deg om ting du ikke vet hvordan er. Takk.

Jaja, du er tydeligvis ikke moden for å komme deg videre i livet. Det er umulig å bli hjulpet hvis man ikke vil hjelpe seg selv. Leter man etter grunner til å hate livet og mennesker vil man finne det, men vice verca gjelder også.

 

Spør deg selv hvorfor du tror folk gidder å ta seg tid til å svare i en tråd som denne og se hvorvidt det stemmer overens med menneskesynet ditt om at "de fleste er søppel". Isåfall er det mye sympatisk søppel ute og går.

[Syler__pua]

Jeg hjelper deg gjerne, send meg en privat melding med msn adresse.

 

Eneste jeg krever er at du gjør tingene jeg ber deg om.

[Cyberfrog]

Selvoppfyllende profetier er et reelt fenomen. Hvis du møter mennesker med den forventning at de er søppel, så er det nok ikke vennlighet og respekt du typisk får tilbake.

 

Mennesker søker hele tiden å få sitt bilde av virkeligheten bekreftet, noe du selv ga et eksempel på her. Skal du komme deg over problemene dine må du innse at du kan ha fått et forskrudd bilde av virkeligheten. Eventuelt kan det hende at ditt bilde av virkeligheten er mer nøyaktig enn mitt langt mer positive, det du burde spørre deg om er ikke hvilket som er mest nøyaktig, men hvilket som gjør livet ditt best.

Nesten ufattelig mye visdom bare i dette ene avsnittet. Trådstarter burde ikke avfeie dette så lett som han gjør.

 

 

Men tilgi mobberne? Man trenger ikke tilgi, men åpenbart bør man finne en måte å takle fortiden på som ikke er destruktiv.

[Gjest gjessssssssst]

Poenget er at jeg ikke trenger råd fra slike som dere som ikke vet hvordan det er. "Det er bare å elske din neste". Sånt gidder jeg ikke å høre på. Ville snakke med folk som føler det samme som meg og som kan leve med det.

 

Syler__Pua: På hvilken måte da? Og hvordan sender man PM?

[Cyberfrog]

At jeg får lyst til å skjelle deg ut nå bekrefter bare poenget mitt.

 

 

Men lykke til med å finne mennesker som

(1) Er misantroper

(2) Ikke kommenterer andre

[noob11]

Jeg var mobbeoffer på barne og ungdomskolen. Så bestemte jeg meg for at jeg ikke aksepterte dette lenger og gikk ut av rollen som mobbeoffer. Jeg ble ikke inkludert, men jeg ble heller ikke mobbet. Jeg kunne føre normale samtaler med folk om jeg ville det. Det nivået passet meg utmerket. Nå i voksen alder har jeg ingen problemer med at jeg tidligere ble mobbet. Jeg har aldri brukt noen elsk din neste filosofi. Den eneste filosofien jeg bruker er at det er at det er jeg, og kun jeg, som bestemmer min oppfattelse og reaksjon av/på situasjoner.

Går du ut av rollen som offer tvinger du også mobberen til å gå ut av rollen som mobber.

 

Samme taktikk funker egentlig på alle mulige situasjoner. Med en gang du er i en situasjon du ikke er helt fornøyd med så gå ut av den rollen som er tilfalt deg. Da tvinger du de rundt deg til å definere sin rolle på nytt og siden du er den som først gjorde det har du god mulighet til å styre situasjonen ved å ta den rollen du ønsker.

 

Ang det at du har et hat overfor alle mennesker. Null problem. Det er godt over 6 milliarder mennesker på kloden og av disse er det veldig liten andel som du uansett menneskesyn blir venner med. Det å synes majoriteten av befolkningen er idioter er ikke noe problem. Jeg har faktisk en liten privat undersøkelse på dette. Hvis det passer seg i en samtale så pleier jeg å komme uttalelsen "folk flest er idioter". Hittil har alle vært enige, noe jeg tolker dithen at folk flest plasserer seg i en liten gruppe men 'normale' mennesker og resten i tulling gruppen.

 

BTW så gir egentlig Kalinken godt råd. Det er faktisk kun du som betemmer hvordan du ser på livet ditt. Hvis du ikke liker livet ditt kan du gjøre en av to ting (evt tre, men da blir sikkert en mod sur på meg). Enten forandre de ytre aspekter ved livet ditt, eller forandre de indre.

 

Når det gjelder å takle å leve som missantrop så tror jeg ikke du er det. Hadde du vært en ekte missantrop så hadde du ikke hatt noe ønske om lære hvordan du skulle leve med det, eller få slutt på det. Det hadde vært like naturlig som å puste. Det kan sikkert hjelpe å snakke om det, bare pass på at du ikke går i gruppeterapifellen. Hvis det å snakke om hvor fælt du har det er det eneste lyspunktet i hverdagen så blir du motivert til å ha det fælt slik at du kan kjenne gleden av å fortelle hvor fælt du har det.

[Dr. Chaos]

Jeg ble mobba i løpet av 8. klasse, mens jeg i 9. og 10. fikk mer rolle som "delvis utenfor klassemiljøet". Jeg har tilgitt det som skjedde i 8. klasse, men har likevel ikke glemt. Altså ikke direkte til personen, men vi har ikke noe dårlig forhold pr. i dag. Konsekvensene av et lite utvikla sosialt liv og mobbing er at jeg ble ganske forsiktig ovenfor andre. Jeg var i en periode ganske misantropisk, og dømte folk for å kunne finne ut hvem jeg kunne forholde meg til. Vennene mine velges med omhu, men jeg kan ikke helt påstå at jeg har noe rikt sosialt liv.

 

For å se på den positive siden, så har jeg blitt sterkere av det. Jeg mener at jeg har bygd opp forståelse for tankemønsteret som andre har, og at jeg tåler mye mer rent emosjonelt. Jeg tror også det har fått meg til å innse at jeg helst vil holde meg til de som er relativt lik meg i hodet.

 

Jeg vil ærlig talt si at det er mennesklig å være umennskelig. Det som skaper skillet, er hvorvidt man skjønner om man har vært umennskelig eller ikke. I stedet for å tenke "Hans eneste mål var å ødelegge livet mitt, og det fikk han til" kan du tenke "Han hadde egentlig ikke som intensjon å ødelegge livet mitt, men det har jeg ikke latt han gjøre heller. Han ville være ekkel, men nå har jeg lagt det bak meg." Hvis du vet at vedkommende er en psykopat må du bare si til deg selv at han er en psykopat og ikke fortjener å få gjennom målet sitt. Husk at du ikke kan dømme før du virkelig kjenner vedkommende.

 

Når man kommer ut av det miljøet mobbinga har skjedd i, får man nye muligheter til å bygge et sosialt liv. Det gjelder å velge riktig miljø, det miljøet som passer deg.

Endret 12. juni 2009 av Crash

[Gjest Gjest]

Skaff deg ny omgangskrets! Jeg har vært i en lignende situasjon der jeg eksluderte meg selv fra nær all sosial kontakt fordi jeg var redd for hva folk eegentlig mente om meg! (Som igjen var et resultat av mobbing siden barneskolen, men det gidder jeg ikke å fortelle om her) Ungdomsskolen var litt bedre, siden det var flere folk, og lettere å gå usett hen!

 

Da jeg startet på vidregående ble alt mye bedre! Jeg tar ting ganske kjapt, så jeg har greid å jobbe inn igjen det som gikk tapt på skolen (hadde litt over 4 i snitt, nå jager jeg 6 i samtlige fag!), har fått meg nye venner (nesten 2000 elever ved skolen, skal mye til å ikke finne noen der), dame, blir invitert på faster og alt som er! : ) Kontrasten var mildt sagt enorm! : )

 

Det jeg prøvde å få frem var:

• Føkk de som mobba deg, dems problem at de ikke innser hvor bra du egentlig er! Vil de ikke henge med deg er det utelukkende deres tap, du er en alt for bra person for de uansett!
  
• Forsøk å oppsøke nye mennesker! En fullstendig endring av miljø (f. eks. bytte skole, flytte, start med en "nisje-idrett" (noe ikke "alle" driver med)) kan gjøre underverker!
  
• Det å være misantropisk har ingenting for seg! Du får ingenting ut av det! JA, masse idioter der ute, men gi faen i de og bruk tiden på de folkene som faktisk har noe å by på!
  

[J@cob]

Nei, du er ikke det nei. Jeg skal si deg at det hadde du, dersom du hadde opplevd det samme selv. Du burde ikke uttale deg om ting du ikke vet hvordan er. Takk.

 

Ta deg en bolle. Du aner ikke hva jeg har vært gjennom i løpet av mitt liv, men tro meg. Misantropi er ikke veien til et bedre liv. Snarere tvert imot. Selv om Kalinken ikke har vært i samme situasjon som deg, har han empatiske evner nok til å sette seg inn i den.

 

Forøvrig beviste du bare uthevingen hans.

[Onkel Kompost]

Jeg må bare se om jeg skjønner deg rett: Det du vil vite er om folk har vært gjennom noe det samme som deg, og kommet ut på andre siden som misantrop, hvorpå de har lært seg å leve med det? Og du vil vite hvordan? Eller? Hvorfor vil du i så fall vite hvordan? Det er jo bare å leve med det.

 

Om tilgivelse: det er ikke slik at man bare skal legge seg ned på ryggen og si "trakk på meg, jeg tilgir deg for dette og alt annet". Men plager ikke disse mobberne deg lengre, drit i dem. Det er ikke verre enn det. Det kan sikkert være at du nå føler at jeg "vet ikke hvordan du har hatt det, og kan derfor ikke sette meg inn i din situasjon". Om det er slikt man skal møte folk som har andre meninger enn deg med, så er det ikke mye vits å være på et diskusjonsforum.

 

Og, for å avslutte: Selv ble jeg ertet en del på barneskolen, noe som igjen eskalerte til mobbing i løpet av det som nå heter mellomtrinnet, og videre opp på ungdomstrinnet. Jeg ble angrepet av andre, de slo i fra seg her og der, truet med å drepe meg og så videre. Jeg var en av disse nerdene som var glad i litt mer aggressive former for musikk. På den tiden dette hendte, var det å være nerd noe som faktisk ikke var akseptert. Disse andre skjønte ikke vitsen med datamaskiner. Det at folk så ned på de som kunne noe med datamaskiner er ganske rart å tenke på. Spesielt nå, når gud og hvermann har minst en personlig datamaskin, profil på fjesbok og glede av å laste ned musikk og filmer i stedet for å kjøpe dem.

 

For min egen del hadde jeg et par tilsvarende nerdekompiser, og vi holdt nå oss mest for oss selv. Et par år var jeg med i skolekorpset, etterhvert begynte jeg å passe unger for å få penger til tegneserierblader og så videre. Mobbingen stilnet litt i niende, da foreldrene min og skolen etter lang tids klaging fra min side, tok dette direkte opp med foreldrene til et par av de som mobbet meg best. En av stormobberne hadde jeg tatt for meg selv, ved å si noe slikt som "jeg vet du har CP, og at moren din døde når du var tre år, men du trenger ikke la det gå ut over meg". Han plagde meg ikke. De andre sluttet etterhvert, og jeg drev nå med mitt. Jeg tok et fagbrev, og begynte å jobbe.

 

Når jeg var 18, og begynte så smått å eksperimentere med alkoholen, ba noen av "de kule" meg med på byen. Flere av de som plagde meg når jeg gikk på ungdomsskolen har i ettertid bedt meg om unnskyldning. Jeg har selv arbeidet med mine sosiale antenner, og har et godt forhold til de fleste fra ungdomsskolen. Noen av dem er døde, andre er flyttet og noen er bare forsvunnet.

 

Menneskeforakt er en ting, en genrell skepsis rettet mot mennesker en annen ting. Jeg nærer selv skepsis til enkelte mennesker, men jeg lar dem få muligheten til å motbevise mine fordommer. Jeg er, i likhet med deg, ikke begeistret for at de kommenterer andre eller lignende. Men dette tror jeg ikke har så mye med misantropi å gjøre.

 

Det jeg prøver å få frem i dette monsteret av en post, er at det er ikke snakk om å tilgi noe som helst. Du kjører bare ditt eget løp, og så ser du hvor det tar deg. Men det er et særdeles dårlig utgangspunkt om du bruker mye energi på å hate og forakte mennesker du ikke kjenner, og som du egentlig ikke kan vite om fortjener det. Javisst, flesteparten av de du treffer er ikke mennesker du kommer til å ville ha noe som helst med å gjøre. Men: la dem bry seg om sitt liv, og så kan du bry deg om ditt eget liv.

 

For min egen del har mobbingen ført til at jeg, siden jeg er vant til å være en utenforstående, står på mine meninger og fremmer dem når det passer seg slik. Men kunsten er å ha sosiale antenner nok til å vite at man ikke må møte folk med konfrontasjoner. Av og til må man "sitte på kjeften". Forutsatt at man skal ha noe som helst forhåpninger om å ha noe som kan minne om et noenlunde greit liv, med yrker, venner, kjærester og det som hører med.