Jeg er så ulykkelig...

[Gjest Guest_Mariell_*]

Jeg bor sammen med eksen min, og det har jeg gjort de siste årene. Vi har to barn sammen, og bare blitt boende sammen selv om vi vet at vi ikke har det kjærlighetslivet mellom oss to som trengs....Det virker helt håpløst ut... Vi krangler hver dag... Og tror aldri det kan fikse seg... Det har vært slik siden vi flyttet sammen da jeg var 19 år, nå er jeg 32 år. Utrolig at vi allikevel har bodd sammen så lenge, men vi fikk barn, og jeg håpet på at dette kunne ordne seg... Men jeg har bare blitt mer og mer ulykkelig sammen med ham....

 

Det som jeg lurer på tips om, er : om det vil mulig være best for meg, og finne en ny leilighet å flytte ut? Noen som har erfaringer med slike brudd? Opplevd noe sånnt?

 

Jeg er ganske lei meg, for jeg føler meg så tom inni meg... Jeg savner å bli elsket.... Og selvbildet mitt er så langt nede, at jeg kjenner meg skikkelig dårlig og sliten også.....

 

Vil gjerne ha tips i en slik situasjon, anngående hvordan løse slike situasjoner, hva er best? og er det noen som har kjent på kroppen hvor slitsomt sånn er? Er det noen som vet om folk som har holdt ut så lenge som meg, i et så negativt forhold?

 

Mariell

[theoriginalAidskake]

Skal du leve i et forhold du ikke trives med, pga barna? Tror de vil se mammaen sin lykkelig eller ulykkelig?

[Gjest Guest_Mariell_*]

-------------------------------------------------------------------------------------------

Skal du leve i et forhold du ikke trives med, pga barna? Tror de vil se mammaen sin lykkelig eller ulykkelig?

--------------------------------------------------------------------------------------------

 

Enig i det. Det er veldig vanskelig situasjon, jeg er så sliten og nedpsyket etter å ha vært i lag med han, at jeg føler jeg har problemer med å løsrive meg også.... Vanskelig......

Men for barna og for meg er det nok bedre at jeg flytter ut.

 

Eksen sa i dag også at han hater å være i hus sammen med meg, men allikevel går han etter meg å blander seg inn i alt jeg gjør... Skikkelig strevsom situasjon. Og han kan se hvor oppgitt jeg er , jeg kan gråte og gråte... og han bryr seg ikke om det, bare kjefter på meg, og slenger nedpsykende kommentarer, og går etter meg slik jeg ikke får fred..... Jeg er lut lei, og føler meg helt elendig....

[theoriginalAidskake]

Det er nok en grusom situasjon. Men hvis det var en annen som hadde det på akkurat samme måte, hva hadde du rådet hun/han til å gjøre? Bli, eller gjøre en forandring?

 

Du er bare 32 år gammel. Du er ikke dømt til å være stuck i et liv som gjør deg så nedbrutt.

[Gjest Guest_mariell_*]

Det er nok en grusom situasjon. Men hvis det var en annen som hadde det på akkurat samme måte, hva hadde du rådet hun/han til å gjøre? Bli, eller gjøre en forandring?

 

Du er bare 32 år gammel. Du er ikke dømt til å være stuck i et liv som gjør deg så nedbrutt.

_________________________________________________________________________

 

Ja, det er en grusom situasjon. Jeg griner hver dag.... Jeg er så stresset med det, og han vet det, men tar ingen hensyn til at jeg er stresset. Han sier at han hater å være i nærheten av meg, men jeg får jo ikke fred fra han.... Han går etter meg alle veier jeg går..... Og alt er min feil... Alt i livet..... Så jeg er veldig lei av dette nå, dette orker jeg ikke mer... Jeg må flytte... Har ikke valg.....

[theoriginalAidskake]

Huff, jente! Du høres helt ødelagt ut. =/

[Gjest Guest_mariell_*]

Huff, jente! Du høres helt ødelagt ut. =/

_________________________________________________________________--

 

Ja, det er det jeg føler, jeg føler meg helt ødelagt og sliten,utmattet ........

Har litt mye vanskelige situasjoner på en gang... og sliter veldig ......

 

Jeg prøver å kjempe igjennom dette, og tenker på at jeg bør denne påsken holde meg mest mulig unna han... Dele oss opp. Orker ikke å være i nærheten av han denne påsken.... Og orker ikke å bo her lenger, jeg vet jeg må flytte....

 

Værste er av alt er at jeg tar på meg skylden for alt hele tiden...

[theoriginalAidskake]

Ikke vits å legge skylden på seg selv. Legg heller tid og energi i å gjøre det som er best for deg selv. Ingen du kan være hos en periode da, så du får litt pusterom fra han?

[tickinghd]

Høres ikke som at du har så mye å tape med å finne noe eget. Håper det ordner seg.

[Gjest Guest_mariell_*]

Ikke vits å legge skylden på seg selv. Legg heller tid og energi i å gjøre det som er best for deg selv. Ingen du kan være hos en periode da, så du får litt pusterom fra han?

________________________________________________________________-

 

Jeg vet ikke, folk jeg kunne vært hos, bor langt unna der jeg bor, og tenker på barna og skolen osv.... Så det eneste jeg kan gjøre er å legge opp til en plan at han må la meg være i fred, splitte oss opp i huset eller noe... være på hver sine steder.... osv.... Slik at jeg slipper å ha han etter meg hele tiden, han bare vil kjefte og krangle med meg, også psyker han meg ned så fryktelig... Forteller hvor dum i hodet jeg er osv... osv.....

 

jeg må nok ta det tunge steget å bare flytte ut... Er vanskelig når det er barn i bildet, men ser ikke noe valg..... Jeg må jo få lov å være lykkelig.....

[theoriginalAidskake]

Jesus! Kom deg unna.. Det her hørtes ikke sunt ut. Det kommer nok til å være vondt og vanskelig, men i lengden virker det som det er det beste du kan gjøre. Han høres ikke helt stabil ut, og det er ikke bra for ungene å vokse opp med to foreldre som krangler og er triste hele tiden.

[Gjest Guest_mariell_*]

Jesus! Kom deg unna.. Det her hørtes ikke sunt ut. Det kommer nok til å være vondt og vanskelig, men i lengden virker det som det er det beste du kan gjøre. Han høres ikke helt stabil ut, og det er ikke bra for ungene å vokse opp med to foreldre som krangler og er triste hele tiden.

__________________________________________________________--

 

Takk for at du får meg til å innse hvor feil dette er.....

 

Ja, jeg føler dette er helt galt... Jeg føler han sjefer og dominerer hele livet mitt. Han sier at han bryr seg veldig om meg, men at han føler ikke for å ha meg til kjæreste... Men er dette å bry seg? Å sjefe, ikke la meg være i fred, og få meg til å gråte og bli lei meg hele tiden?

 

Jeg føler meg helt tappet for krefter, samtidig så klandrer jeg meg selv fordi at jeg ikke kom meg vekk fra han før....

Men er vel andre som er dumme også, og bor med en mann som ikke gjør dem godt / eller dame for den slags skyld....

[theoriginalAidskake]

Dette høres jo rett og slett ut som psykisk vold. Hva med å ta kontakt med noen?

Her er det litt lenker, du kan jo sjekke det ut. Om ikke annet, bare lese litt:

http://www.betzykrisesenter.no/linker1.html

[Gjest Guest_mariell_*]

Dette høres jo rett og slett ut som psykisk vold. Hva med å ta kontakt med noen?

Her er det litt lenker, du kan jo sjekke det ut. Om ikke annet, bare lese litt:

http://www.betzykrisesenter.no/linker1.html

________________________________________________________

 

Takk for svar du gir meg... Godt å få støtte...., Takk!

 

Ja, jeg føler han psyker meg ned.... Det er alltid to sider av en sak, men for mitt vedkommende føler meg meg

overkjørt... Takk for linken du ga meg.... Jeg mener det er noe jeg bør tenke på, at det er derfor jeg er så sliten.... At han kjører meg ned psykisk.. Og at det er han det er noe i veien med, og ikke meg.....

[Gjest Guest_Bob_*]

Vil aller først si at jeg føler virkelig med deg. Høres ut som en fryktelig situasjon du har havnet i.

 

Situasjonen din er ikke unik. Du er ikke den eneste i landet som velger å bo sammen med en "terrorist" av hensyn til barna. Men blir dette riktig i lengden ? For din egen del høres dagliglivet ditt fullstendig uutholdelig ut. Slik jeg ser det finnes det ikke en eneste fornuftig grunn til å leve hele livet sammen med en man ikke er glad i, og som i tillegg ødelegger en selv. Tror både du og barna ville ha mye bedre av å flytte og få en ny start. Selv om du sikkert prøver å beskytte barna dine så godt som mulig og skjule hvor vondt du har det selv, er jeg helt sikker på at de merker at ting ikke er som de skal. Barn og ungdom får med seg mer enn man tror. Ungene ønsker garantert mye heller å bo i et hjem hvor mor er lykkelig og har det godt. Selv om dette skulle innebære både flytting og bytte av skole. Er redd du gjør både deg selv og barna dine en bjørne tjeneste ved å bo slik du gjør nå.

 

Prøv å ta kontakt med noen som kan backe deg litt opp; venner, foreldre, fastlege, psykolog etc. Få hjelp til å komme deg litt ovenpå og få tilbake troen på deg selv. Ikke la en enkelt person få deg til å tro du er mindre verd ved å daglig rakke ned og kritisere deg. Livet er mer enn som så. Vet godt at det å bygge opp selvtillit og komme seg ut av den daglige vonde sirkelen er vanskelig. Men det er mulig, selv om situasjonen føles aldri så håpløs. Kanskje du kan komme deg bort for ei helg eller noe liknende? Ta med ei god venninne og prat litt ut om situasjonen din. Personer som er glad i deg stiller gladelig opp og hjelper til i vanskelige situasjoner. Psykologer og leger kan hjelpe deg med hvordan du skal takle egne tanker og bygge opp selvtilliten din. Problemene du beskriver er ofte vanskelig å løse helt alene. Med litt støtte og drahjelp er alt mye enklere.

 

Håper du kommer deg ut og videre i livet. Du er ung og har hele verden tilgjengelig.

[:---{D]

Hvor gamle er barna? Vil uansett tro at det bedre for barna at du flytter ut og er glad.

[Gjest Guest_Mariell_*]

Tusen Takk for svarene... Gjør meg bedre å høre hva andre synes, jeg synes det er så vanskelig å snakke om dette med noen... Er vondt og tungt..

 

Eksen har vært vekke i tre dager nå, sammen med barna på landet. Han kommer hjem i kveld... Jeg føler meg veldig sliten og nedbrutt, men har det mye mer behagelig når han ikke er rundt meg.. for da slipper jeg de hatefulle blikkene, og kjeftingen hans....

 

Jeg vet jeg må gjøre noe med situasjonen, slik at jeg får meg et bedre liv...... men det er vondt og vanskelig... Men sikkert best for barna også... Barna er 8 og 12.

[theoriginalAidskake]

Det viktigste du trenger nå, er en å fortelle ALT til. Som backer deg opp og hjelper deg. Støtter deg gjennom hele prosessen. En god venn eller en lege du stoler på kan være mer til hjelp enn et forum, selv om det er deilig å "få det ut".

 

Du trenger ikke finne deg i alt dette, og det burde du ikke heller.

[Gjest Guest_mariell_*]

Takk for fine kommentarer i dette emne....Støtter meg det i seg selv også )

 

Jeg vet at jeg må gjøre noe.... Men jeg har veldig tungt for å prate om dette med noen.... Har nevnt litt, og folk skjønner at forholdet mitt er galt sier de... Men jeg har problemer å takle selvfølelsen utifra dette og alt det der...

 

Nyter ihvertfall disse dagene når han har vært på landet. Har vært helt fantastisk å være alene uten han rundt meg! Det har vært skikkelig deilig, og får meg til å føle meg bedre, og det er godt

 

 

 

 

 

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Det viktigste du trenger nå, er en å fortelle ALT til. Som backer deg opp og hjelper deg. Støtter deg gjennom hele prosessen. En god venn eller en lege du stoler på kan være mer til hjelp enn et forum, selv om det er deilig å "få det ut".

 

Du trenger ikke finne deg i alt dette, og det burde du ikke heller.