Camel -- albumguide og diskusjon

[Jaffe]

Her er en guide til progrockbandet Camels album fra 1973 til 1984. Jeg skal ta for meg de fire studioalbumene gitt ut etter dette senere når jeg har skaffet dem.

 

 

Camel

 

 

Introduksjon

Camel er nok et band som er lite kjent utenfor progrock-sfæren, men innenfor er de annerkjent som en av de definerende bandene fra 70-tallet. Fra starten av utviklet de sin egne stil, som gjenkjennes av utpreget bruk av keyboards/synth, men med solid gitar og perkusjon. Inspirasjon fra tidligere prog-band, poprock og ikke minst jazz, høres i de tidligeste albumene, og smelter sammen til det, som jeg i alle fall, vil kalle en unik lyd.

 

Camel oppsto da bandet The Brew bestående av gitarist Andrew Latimer, bassist Doug Ferguson og trommis Andy Ward gikk sammen med Peter Bardens på keyboards. Sammen gav disse fire ut tre-fire album som regnes som deres beste. Bassist Doug Ferguson forlot bandet etter de hadde sluppet sitt fjerde album, Moonmadness (1976), i protest mot bandets utvikling mot en enda mer jazz-aktig stil. Etter hans avskjed, skjedde stadig flere forandringer i bandets sammensetning, og til slutt sto bare gitarist Andrew Latimer igjen, den eneste av de fire opprinnelige medlemmene som fortsatt er med i bandet. Progrocken mistet mye grunn på slutten av 70-tallet, da punk og andre sjangre ble populære. Press fra plateselskapene gjorde at også Camel, som mange andre prog-band, prøvde å tilpasse seg det moderne pop-bildet. Dette resulterte i en serie med middelmådige album. På 90-tallet returnerte bandet, mye på grunn av overgangen til et eget selveid plateselskap, til en mer tradisjonell stil, lignende den de hadde tidlig på 70-tallet.

 

 

Camel (1973)

 

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

1. "Slow Yourself Down" (Latimer, Ward)– 4:47

2. "Mystic Queen" (Bardens) – 5:40

3. "Six Ate" (Latimer) – 6:06

4. "Separation" (Latimer) – 3:57

5. "Never Let Go" (Latimer) – 6:26

6. "Curiosity" (Bardens) – 5:55

7. "Arubaluba" (Bardens) – 6:28

 

Debutalbumet til Camel er ganse interessant. Utenom det muligens Santana-inspirerte åpningsnummeret Slow Yourself Down og singelen (og tidlig livefavoritt) Never Let Go, består albumet stort sett av instrumentaler. Hammond-orgel, luftig tromming og en litt beskjeden el-gitar skaper en til tider avslappende og jazz-aktig stemning, i motstening til den mer symfoniske lyden som nokså kjapt tok over. Det som nok taler i mot dette albumet er mangelen på interessante melodier. Noen av låtene virker uinspirerte, og går liksom aldri noen vei. Kort sagt er albumet en nokså bra debut, men den særegne Camel-stilen er enda ikke helt på plass.

 

Høydepunkter: Never Let Go, Mystic Queen, Six Ate

Karakter: 7/10

 

 

Mirage (1974)

 

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

1. "Freefall" (Bardens) – 5:53

2. "Supertwister" (Bardens) – 3:22

3. "Nimrodel/The Procession/The White Rider" (Latimer) – 9:17

4. "Earthrise" (Bardens, Latimer) – 6:40

5. "Lady Fantasy: Encounter/Smiles for You/Lady Fantasy" (Bardens, Ferguson, Latimer, Ward) – 12:45

 

Med Mirage tok Camel et stort skritt. Jazzen fra debutalbumet er så og si borte, og erstattet med en mer symfonisk og ikke minst hardere lyd. Åpningssporet Freefall markerer sistnevnte forandring, og fungerer som en flott og energisk åpning til albumet. Den samme energien kommer i reprise på låta Earthrise som kommer buldrende mot deg som et digert tog. På den mer avslappa låta

introduseres tverrfløyta, som Andrew Latimer spiller overraskende bra. Resten av albumet består av to lengre komposisjoner, den Tolkien-inspirerte Nimrodel og en av bandets mer kjente sanger, Lady Fantasy. Begge er komplisert oppbygd med stadig vekslende takter, rytmer og stemning. Latimer og Bardens bytter stadig lederrollen med henholdsvis gitar og keyboards, og samspillet mellom de to er nærmest perfekt. Mirage er et av mine favorittalbum av Camel. Kombinasjonen av hardrockende og mer avslappede partier er godt balansert, og det blir så og si aldri kjedelig å høre på.

 

Høydepunkter: Freefall, Nimrodel, Lady Fantasy

Karakter: 9/10

 

 

Music Inspired by The Snow Goose (1975)

 

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

1. "The Great Marsh" – 2:02

2. "Rhayader" – 3:01

3. "Rhayader Goes to Town" – 5:19

4. "Sanctuary" – 1:05

5. "Fritha" – 1:19

6. "The Snow Goose" – 3:11

7. "Friendship" – 1:43

8. "Migration" – 2:01

9. "Rhayader Alone" – 1:50

10. "Flight of the Snow Goose" – 2:40

11. "Preparation" – 3:58

12. "Dunkirk" – 5:19

13. "Epitaph" – 2:07

14. "Fritha Alone" – 1:40

15. "La Princesse Perdue" – 4:43

16. "The Great Marsh" – 1:20

 

Med sitt tredje album valgte Camel å gjøre som mange andre prog-band på den tida: Å lage et konseptalbum. De valgte dog å gjøre det uten noen som helst vokal. Albumet er en ren musikalsk skildring av romanen "The Snow Goose" av Paul Gallico, og i min mening fungerer det veldig bra. Musikken er ikke like hard og aggressiv som den til tider var på Mirage. Det virker som de ville prøve å gå en annen retning, på dette albumet, og det virker som det var et klokt valg. Musikken her er roligere og mer detaljefylt, og det er også orkester med på en del av låtene. Melodiene, lydeffektene og orkestreringen skaper en følelsesladd stemning som passer overraskende bra med handlingen i romanen (jeg har dessverre bare lest et sammendrag av den.) Her får vi en historie fylt av glede, action og tårefylte øyeblikk servert kun ved hjelp av musikk.

 

Albumet er konstruert for å høres i sin helhet, og derfor er mange av låtene korte og meningsløse når de ikke settes i den rette sammenhengen. Det er likevel et knippe med låter som kan høres selvstendig, deriblant den muntre

hvor Latimers fløyte nok en gang inntar hovedrollen, den mer aggressive Rhayader Goes to Town, med en av Latimers karakteristiske soloer, og den følelsesladde The Snow Goose. Kort sagt er The Snow Goose et særdeles godt album, når det høres sammenhengende.

 

Høydepunkter: Rhayader/Rhayader Goes to Town, The Snow Goose, Dunkirk

Karakter: 9/10

 

 

Moonmadness (1976)

 

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

1. "Aristillus" (Latimer) – 1:56

2. "Song Within a Song" (Bardens, Latimer) – 7:14

3. "Chord Change" (Bardens, Latimer) – 6:44

4. "Spirit of the Water" (Bardens) – 2:07

5. "Another Night" (Bardens, Ferguson, Latimer, Ward) – 6:57

6. "Air Born" (Bardens, Latimer) – 5:01

7. "Lunar Sea" (Bardens, Latimer) – 9:10

 

Moonmadness er ikke like pretensiøst og storslått som The Snow Goose. Det betyr ikke at det ikke er like bra. Moonmadness er mer tilbaketrukket og baserer seg, ikke helt ulikt debuten, på å skape stemning og atmosfære. Men denne gangen er det med solide melodier og varierte arrangementer. Låter som

og Chord Change er gode eksempler. Førstnevnte har en herlig avslappende og drømmeaktig atmosfære med nydelig keyboardspill av Bardens. Deretter går den over i en fengende synthmelodi som etter hvert får akkompagnemang av gitaren. Chord Change har en nydelig, og igjen avslappende og nærmest drømmeaktig, blanding av gitar og Hammond-orgel. Latimer viser sin styrke som improvisasjonssoloist, og Bardens komplementerer soloen hans perfekt. Avslutningsnummeret Lunar Sea viser en nærmest jazz-fusion-aktig eksperimentering, og her viser både Bardens og Latimer sine ferdigheter på henholdsvis synth og gitar. I min mening er Moonmadness det beste og mest komplette Camel-albumet. Her får vi det meste Camel har å by på: rolige, drømmeaktige partier, nydelige melodier, og geniale soloer på gitar og keyboards. Dermed er Moonmadness det ene albumet som får 10/10 av meg.

 

Høydepunkter: Song Within a Song, Chord Change, Air Born, Lunar Sea

Karakter: 10/10

 

 

Rain Dances (1977)

 

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

1. "First Light" - Bardens, Latimer – 5:01

2. "Metrognome" - Bardens, Latimer – 4:15

3. "Tell Me" - Bardens, Latimer – 4:06

4. "Highways of the Sun" - Bardens, Latimer – 4:29

5. "Unevensong" - Bardens, Latimer, Ward – 5:33

6. "One of These Days I'll Get an Early Night" - Bardens, Mel Collins, Latimer, Sinclair, Ward – 5:53

7. "Elke" - Latimer – 4:26

8. "Skylines" - Bardens, Latimer, Ward – 4:24

9. "Rain Dances" - Bardens, Latimer – 2:53

 

Rain Dances er et noe variabelt album. På sitt beste er det helt og fullt en verdig oppfølger til Moonmadness. Men samtidig indikerer de kortere lengdene på låtene, samt noen av sangenes mer generiske oppbygning, at bandet var under press om å lage mer radiovennlig musikk. Bassist Doug Ferguson hadde forlatt bandet etter forrige turné, og Richard Sinclair fra bandet Caravan overtok hans plass. Sammen med det nye medlemmet Mel Collins på saksofon, førte dette til at jazz-tendensene fra Moonmadness er enda sterkere her. Albumet åpner med instrumentalen First Light. Dette portrettet av en soloppgang er en helt fantastisk åpning, mye drevet av Peter Bardens synth som etter hvert skaper en utrolig nervepirrende stemning. Saksofonen viser seg å passe bra i lydbildet, spesielt på den neste låta, Metrogonome. Låter som Highways of the Sun er derimot et tydelig eksempel på den overnevnte forandringen mot en mer radiovennlig stil. Sangen er blant de bedre av bandets forsøk på pop, og har til og med en viss sjarm, men er nok blant de svakeste på dette albumet. Den andre halvdelen av albumet er stort sett preget av jazz-eksperimentering i låter som One of these Days I'll Get an Early Night og Skylines, som funker greit nok. Alt i alt er Rain Dances et ganske sterkt album. Det avhenger egentlig av om du liker innslag av jazz eller ikke. I samme klasse som Moonmadness er det uansett ikke -- til det er komposisjonene for svake jevnt over.

 

Høydepunkter: First Light, Unevensong

Karakter: 8/10

 

 

Breathless (1978)

 

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

1. "Breathless" - (Latimer, Bardens, Ward) - 4:19

2. "Echoes" - (Latimer, Bardens, Ward) - 7:18

3. "Wing and a Prayer" - (Latimer, Bardens) - 4:45

4. "Down on the Farm" - (Sinclair) - 4:24

5. "Starlight Ride" - (Latimer, Bardens) - 3:25

6. "Summer Lightning" - (Latimer, Sinclair) - 6:09

7. "You Make Me Smile" - (Latimer, Bardens) - 4:17

8. "The Sleeper" - (Latimer, Bardens, Ward, Collins) - 7:06

9. "Rainbow's End" - (Latimer, Bardens) - 3:00

 

Breathless er en enda mer blandet affære enn Rain Dances. Nå er det ikke lenger tvil om at noen av låtene var skrevet spesifikt for å spilles på radio. Dette høres fort med åpningslåten, som heldigvis er blant de bedre forsøkene. Den har en fin melodi som forsåvidt redder den. Albumet fortsetter tilsynelatende bra med Echoes (ingen relasjon til Pink Floyd-låten), albumets absolutte høydepunkt. Med denne er vi tilbake i Mirage- og Moonmadness-stil, med heftig synth- og gitarspill fra Bardens og Latimer og noen nydelige melodier. Dessverre skulle Breathless bli det siste albumet med Peter Bardens bak tangentene. Etter Echoes går det dessverre bare nedover. Bunnen nås ganske raskt med den mest irriterende og upassende låten på et Camel album (så langt):

. Det blir ikke bedre med discorytmer på Summer Lighting. Mot slutten tar det seg heldigvis opp med The Sleeper som er nok en jazzutflukt. For å oppsummere er Breathless et ganske svakt album, men det har sine høydepunkter her og der (for det meste i de to lange låtene).

 

Høydepunkter: Echoes, The Sleeper

Karakter: 6/10

 

 

I Can See Your House from Here (1979)

 

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

1. "Wait" (Latimer, McBurnie) - 5:02

2. "Your Love Is Stranger Than Mine" (Bass, Latimer, Schelhaas, Ward) - 3:25

3. "Eye of the Storm" (Watkins) - 3:52

4. "Who We Are" (Latimer) - 7:51

5. "Survival" (Latimer) - 1:12

6. "Hymn to Her" (Latimer, Schelhaas) - 5:36

7. "Neon Magic" (Latimer, McAuliffe, Schelhaas) - 4:39

8. "Remote Romance" (Latimer, Watkins) - 4:07

9. "Ice" (Latimer) - 10:17

 

Før Breathless-turneen forlot både Peter Bardens og Richard Sinclair bandet. Peter Bardens var et stort tap, da han hadde vært et helt sentralt element i Camels' musikk og var mannen som reddet bl.a. forrige svake album fra total fiasko. Erstatningen, Kit Watkins, var likevel bedre enn jeg forventet meg. Albumet starter friskt og hardt med Wait. En suksessfull krysning av prog og pop-rock, med en keyboardsolo av en slik kvalitet at man nesten skulle tro det var Bardens som satt bak tangentene. Hymn to Her er også et sterkt nummer, som kan minne om tidligere affærer med stadig forandring i takter, melodier, og ikke minst flott samspill mellom synth og gitar. Dessverre etterfølges denne låten av to middelmådige saker, den siste,

, av katastrofal art. Dette er new-wave-synthpop av værste skuffe, og er helt klart et desperat forsøk på en radiohit. Heldigvis rettes det opp med den 10 minutter lange instrumentalen Ice som virkelig viser Andrew Latimer i sitt ess. Alt i alt er I Can See your House from Here et ok album. Betraktet som et pop/prog-album (sammenlignet med album fra andre tidligere prog-helter som gjennomgikk det samme når punken gjorde sitt inntog), er det faktisk et ganske hederlig forsøk. Sammenlignet med tidligere Camel-album er det derimot svakt.

 

Høydepunkter: Wait, Who We Are, Hymn to Her, Ice

Karakter: 6/10

 

 

Nude (1981)

 

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

1. "City Life" (Latimer) - 4:41

2. "Nude" (Latimer) - 0:22

3. "Drafted" (Latimer) - 4:20

4. "Docks" (Watkins/Latimer) - 3:50

5. "Beached" (Latimer) - 3:34

6. "Landscapes" (Latimer) - 2:39

7. "Changing Places" (Latimer) - 4:11

8. "Pomp & Circumstance" (Latimer) - 2:05

9. "Please Come Home" (Latimer) - 1:12

10. "Reflections" (Latimer) - 2:39

11. "Captured" (Schelhaas/Latimer) - 3:12

12. "The Homecoming" (Latimer) - 2:49

13. "Lies" (Latimer) - 4:59

14. "The Birthday Cake" (Latimer) - 0:30

15. "Nude's Return" (Latimer) - 3:42

 

I Can See Your House from Here ble en stor flopp kommersiellt, og Camel søkte bort fra pop-rocken og tilbake til tryggere grunn. De bestemte seg for å lage et nytt konseptalbum, denne gangen med historien til japaneren Hiroo Onoda som inspirasjon. Han ble forlatt på en øy i stillehavet under andre verdenskrig, hvor han bodde i 30 år under den forestilling om at krigen fortsatt foregikk. Konseptet er i og for seg greit nok, og utførelsen er likeså. Albumet er såklart milevis under The Snow Goose, men det er likevel et hederlig forsøk på å skape et konseptalbum i en periode der det ikke akkurat var populært. Musikalsk sett er albumet på én måte en opptur fra forrige, men samtidig mangler det en del variasjon. Alle låtene høres veldig like ut, noe som kanskje skyldes en veldig typisk produksjon fra tidlig på 80-tallet, med flat "plastikklyd" og lite dynamikk. Som på The Snow Goose henger låtene stort sett sammen, og mange av dem er ment for å høres i sammenheng med resten av albumet. Det er likevel noen stand-alones, som den simple og popete åpningslåta City Life og den Dire Straits-aktige Lies. Høydepunktet på albumet er i min mening sammenhengen av de tre låtene Drafted, Docks og Beached. Alt i alt er Nude et, som sagt, greit nok album. Camel har på dette tidspunktet fjernet seg helt fra 70-tallslyden, så det er ingen vits i å sammenligne lenger.

 

Høydepunkter: Drafted/Docks/Beached, Lies

Karakter: 6/10

 

 

The Single Factor (1982)

 

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

1. "No Easy Answer" – 2:59

2. "You Are the One" – 5:25

3. "Heroes" (Latimer, Susan Hoover) – 4:52

4. "Selva" – 3:34

5. "Lullabye" – 0:59

6. "Sasquatch" – 4:44

7. "Manic" (Latimer, Susan Hoover) – 4:28

8. "Camelogue" (Latimer, Susan Hoover) – 3:44

9. "Today's Goodbye" (Latimer, Susan Hoover) – 4:10

10. "A Heart Desire" (Latimer, Susan Hoover) – 1:11

11. "End Peace" (Latimer, Anthony Phillips) – 2:55

 

Trommis Andy Ward forlot bandet i 1981. Dermed sto gitarist Andrew Latimer igjen som eneste opprinnelige bandmedlem, og derav albumets tittel. Andy Wards avskjed betyr dessverre nok en degradering i kvalitet. Men det er ikke trommene som er det værste på dette albumet. Det er egentlig hele smørja. For det første er det tydelig at plateselskapet ikke likte konseptalbumforsøket med Nude. Middelmådige og til tider flaue forsøk på poplåter preger halve albumet. Det åpner veldig svakt med No Easy Answer som er direkte tåpelig. Deretter følger nærmest en kopi av en eller annen Alan Parsons Project-låt før vi får to totalt uinteressante synthballader. Et av albumets høydepunkter, kanskje det eneste, er instrumentalen Sasquatch som har et rimelig tøft gitarspill fra Latimer. Etter den kommer låta Manic, som har en kliss lik melodi som Vil du bli millionær-låten. Ellers er det noen middels øyeblikk her og der, blant annet i låten

.

 

Høydepunkter: Sasquatch

Karakter: 3/10

 

 

Stationary Traveller (1984)

 

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

"Pressure Points" (instrumental) (2:10)

"Refugee" (3:47)

"Vopos" (5:32)

"Cloak and Dagger Man" (3:55)

"Stationary Traveller" (instrumental) (5:34)

"West Berlin" (5:10)

"Fingertips" (4:29)

"Missing" (instrumental) (4:22)

"After Words" (instrumental) (2:01)

"Long Goodbyes" (5:14)

 

En definitiv opptur fra forrige katastrofe. Stationary Traveller er nok et konseptalbum, men ikke i samme stil som de to forgående. Låtene henger på ingen måte sammen. Det eneste de har felles er det tematiske i tekstene, som denne gangen handler om delingen av Berlin som var på den tiden albumet ble laget, og særlig forholdene i det kommunistiske og undertrykkende Øst-Berlin. Albumet åpner med en kort instrumental, Pressure Points, med et veldig lett gjenkjennelig "typisk 80-talls" lydbilde med store trommer og tidstypisk synth. Men for all del, en opptur fra forrige album. Jevnt over er sangene på albumet nokså bra. Et høydepunkt hvis man ser bort i fra trommemaskinen, er den kalde og synth-tunge Vopos. Her bygges det gradvis opp en nokså dyster stemning som passer den tilsvarende dystre teksten bra. Et annet høydepunkt er tittellåten, som har en av Latimers klassiske følelsesladde soloer. Den varme, rolige og lett melankolske Fingertips er et annet høydepunkt. Det er i grunn bare én sang som drar dette albumet noe ned, og det er avslutningslåta, Long Goodbyes. Refrenget til denne kan lett minne om en eller annen kristen barnekorsang. Men ellers er dette albumet en opptur fra forrige album, og til tider har det til og med noen rent gode øyeblikk.

 

Høydepunkter: Vopos, Stationary Traveller, Fingertips

Karakter: 6/10

Endret 4. januar 2009 av Jaffe

[Assistentbjørnen Basse]

Må dessverre si meg grovt uenig i de lavere poengsummene, og jeg mener fremdeles at Moonmadness ligger hakket under Mirage og Snow Goose. Men det er godt å se at det er andre som verdsetter Rain Dances også! Det albumet vil nok alltid holde en viss nostalgisk verdi for meg ettersom det var mitt første Camel album...

 

 

PS.

Gled deg til Dust and Dreams, det er et helt utrolig album!

Endret 29. desember 2008 av Assistentbjørnen Basse

[Jaffe]

Ser det er mange som klager på Rain Dances ja, at de hadde mistet gnisten, magien, ble kommersielle, blablabla. Det meste av kritikken er helt uforståelig for meg. Det er jo jevnt over et veldig bra album, og selv hitsingelen Highways of the Sun har en viss klasse over seg.

 

Siden du er uenig i karakterene så kan du jo poste din egen karakterliste. Hadde vært interessant å se. Jeg er muligens noe streng på karakterene, men jeg prøver å holde meg litt i skinnet her. Hvis du ser på enkelte andre albumuider, gir de jo 10/10 til mange av albumene, og jeg tviler egentlig på at alle fortjener det. Jeg var muligens noe streng med Breathless, så jeg justerer opp til 6/10. Men jeg syns ikke det fortjener høyere. Syns f.eks. Down on the Farm, Summer Lighting og You Make me Smile er veldig svake.

 

Har du noe å si på albumguiden ellers? Jeg skreiv den ganske seint på natta, så det kan være noen ulogiske setninger og ordvalg her og der ...

[Assistentbjørnen Basse]

Selv er jeg gjerne litt vel mild i karaktergivningen for dette bandet og burde kanskje revurdere det hele, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg er en skitten liten 'fanboy' av Camel.

 

Omtrent slik ville kanskje listen fortone seg;

[8] Camel

[10] Mirage

[9] The Snow Goose

[9] Moonmadness

[8] Rain Dances

[6/7] Breathless

[7] I Can See Your House from Here

[7] Nude

[5] The Single Factor

[6] Stationary Traveller

[8] Dust and Dreams

 

Disse karakterene er forøvrig ikke i det hele tatt i takt med mine bedømmelser på rateyourmusic, men det kan skyldes at jeg er et generelt sett svært forvirret menneske som aldri klarer å bestemme meg.

 

 

Ellers har jeg ikke merket noe kommenterbart i listen, veldig godt utført, gleder meg til å se videre vurderinger på de neste albumene!

Endret 30. desember 2008 av Assistentbjørnen Basse

[TanTheMan]

Morsomt at det kommer både en GG- og en Camel-albumguide ikke lenge etter at jeg har blitt interessert i 70-talls progressiv rock.

 

Jeg har bare hørt ett album av Camel, og det var Breathless eller I Can See Your House From Here. Dumme kritikere som ikke forstår seg på progressiv rock og gir helt omvendte karakterer i forhold til det brukerne på progarchives.com liker (akkurat nå har jeg bare de fire første albumene etter en tur dit). -_-

Pga. dette har jeg dessverre ikke hørt mer av de siden. Men det må jeg gjøre noe med snart.

 

Uansett, takk for en fin albumguide!

[Jaffe]

Hehe, ja, helt latterlig at f.eks. AMG gir Breathless og I Can See Your House From Here nesten toppscore mens Mirage får 2.5. Som i ditt tilfelle gjør jo dette at mange forkaster bandet på grunnlag av album som Breathless, mens det i realiteten er så mye mer enn det.

[tjalla]

Hehe, ja, helt latterlig at f.eks. AMG gir Breathless og I Can See Your House From Here nesten toppscore mens Mirage får 2.5. Som i ditt tilfelle gjør jo dette at mange forkaster bandet på grunnlag av album som Breathless, mens det i realiteten er så mye mer enn det.

Akkurat det har jeg merka meg også. Breathless var helt ok men I Can See Your House From Here var virkelig en laber affære. Har vel egentlig ikke finni min egen Camel-favoritt enda, men jeg tror vil helle litt imot Mirage og Snow Goose.

[Jethrotulling]

AMG er ubrukelig når det kommer til karaktergiving på progressiv rock. Samme gjelder forøvrig Rolling Stone Record Guide, som jeg har en tendens til å bruke som referanse for rock ellers.

 

Enig med karakterene her, tho. Kanskje jeg ville gitt Snow Goose 10/10, men det er så. Hva Breathless angår, så synes jeg det er det siste av albumene som kan sammenlignes med Mirage, Snowgoose og Moonmadness.

[Speik]

Genialt, Jaffe!

 

Beste Camel-albumet har du ikke tatt med engang, nemlig A Live Record, tatt opp i Royal Albert Hall med symfoniorkester og det hele. Magisk.

 

Når det gjelder studioalbumene, er det The Snow Goose som er favoritten min, 10/10!

Endret 9. januar 2009 av Speik

[Jaffe]

Skal se på live-albumene etterpå, men å ta resten av studioalbumene ligger øverst på prioritetslista enda.

[kaiern]

Finfin, albumguide. Camel er ett herlig band.

 

Eneste jeg ikke liker er at The Snow Goose ikke har fått 10/10

[Speik]

Se filmen hos Youtube

 

Så bra som musikk kan bli!

[:utakt]

Nyere Camel er også ganske sjef. Både "Rajaz" og "A Nod and a Wink" er plater jeg koser meg stort med.

[Assistentbjørnen Basse]

Jeg mottok nettopp min bestilling fra camelproductions.com; Dust and Dreams-CDen, Curriculum Vitae-DVDen og en t-skjorte med Rain Dances-motiv - Herlig!

Endret 31. januar 2010 av Assistentbjørnen Basse