En av åtte Oslojenter sier de har forsøkt selvmord

[notalive]

vg-link

 

Først, beklager om dette ble feil del kategori for dette, men håper det kan flyttes dersom det er det. Beklager også at det står "Oslojenter" i stedet for "Oslo-jenter", men ble ikke plass til d-en i selvmord ...

 

Finnsson presiserer at selv om ungdommen kanskje ikke har et virkelig ønske om å dø, er resultatene fra undersøkelsen et uttrykk for at ungdommen har det vanskelig.

 

- Mange er deprimerte på grunn av familieproblemer, overgrep, vold og mobbing. Ungdom i dag involveres ofte mer i voksenlivets problemer om seksualitet, forbruk og familie uten at de er emosjonelt modne nok, mener Bodø-psykologen.

 

Undersøkelsen viser store forskjeller mellom Oslos bydeler når det gjelder selvmordsforsøk og tanker. En av fem unge i indre og ytre øst i Oslo sier de har vært plaget av selvmordstanker sist uke. En av åtte sier det samme i Oslo vest.

 

Vel, hva skal man si? Jeg kjenner selv en del personer som har slitt en del med selvskading. Jeg synes det er forferdelig at enkelte har det så dårlig som de har det.

 

Noen vil vel si noe som "det driter jeg i, det er jo bare teit å skade seg selv "

 

Støtter det. Jeg er enig og før skjønte jeg heller ikke hvorfor man skulle ha lyst til det. Etter å ha diskutert dette med disse personene, så har i hvert fall jeg kommet frem til at det er en del logikk i det.(fra deres side)

 

Altså, ifølge personene, så sa de alle at de hadde det så vondt inni seg at det rett og slett ble en avslappende effekt eller at de bare fikk tankene over på noe annet, av å kutte seg i armen. Smerten av barberbladet er mindre enn smerten de føler av depresjonen eller hva de sliter med. Ble kort og grovt kanskje.

 

Og den selvmordsbiten er kanskje litt overdrevet, som de nevner, for å si det slik.

- Mange vil svare ja hvis du spør dem om de har prøvd å ta livet sitt, men hvis man stiller dem oppfølgingsspørsmålet: «Ville du virkelig dø?» vil de trekke utsagnet tilbake, sier Finnsson.

Er vel derfor det er så mange som enda lever, for å sette det på kanten? Men nok om det.

 

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere utfordringen/problemstillingen, men den er her. Mange har det som sagt ikke bra, og hvordan skal man kunne hjelpe når det er så utrolig vanskelig å se at enkelte sliter så utrolig mye? Hva skal man gjøre for at alle skal få det bedre?

 

"kan de ikke bare slutte?" ... Det spurte jeg også om, men det fungerer vel som narkomane eller røykere, man blir avhengi. Kan jo også tenkes at enkelte er deprimerte for "filleting" ... Men det kan ikke jeg gjøre noe med. De er deprimerte, og det er vel der utfordringen ligger.

 

Kan legge til at de personene jeg kjenner slet med dette lenge før jeg fikk vite om det. Jeg hadde null peiling på at de i det hele tatt hadde problemer.

 

Tror jeg fikk skrevet det jeg hadde for nå, håper noen forstod budskapet og at vi klarer å drive en grei diskusjon. Spam og lite konstruktive innlegg er ikke ønsket. Noen som har noen formening om hva som kan gjøres? ... Vanskelig å finne et konkret spørsmål.

Endret 12. mars 2007 av notalive

[Lambada]

Jeg tror det er mange som sier de har prøvd å ta selvmord uten å ha prøvd det. Definasjonen på å forsøkt selvmord er jo diskuterbart også. Noen vil jo si at de har forsøkt hvis de har vært inne på tanken, andre at de har gått ned til vannet og "vurdert" og hoppe ut til de som faktisk har hoppet ut men ikke klart å gjennomføre det.

 

Jeg TVILER på at 1/8 har gått så langt at de har vært på det stadiet at de har virkelig prøvd, men i siste liten har skjedd noe så det ikke har blitt gjennomført.

 

Har hatt endel jentevenninner opp igjennom årene, og typisk for mange er at de søker oppmerksomhet. Vet om noen som har nettopp sagt til andre at de har vurdert selvmord fordi at de vil oppnå sympati. Er også ei som dro til ett stup, ringte meg og sa hun var der og vurderte det. Kjente henne såpass at jeg vet hun ikke ville gjennomføre det men var mer for å få oppmerksomhet av meg.

[notalive]

Oppmerksomhet, takk for at du nevnte det. Jeg tror det er helt rett som du sier. Desverre er det en dum måte å søke oppmerksomhet på(selv om det ofte fungerer).

 

Definisjonen på "å forsøke selvmord" er jo også litt ... variert definert.

 

Men når så mange som 1/8 - selv om det kanskje er 1/30 ... så er det skumle tall likevel. Og om det kanskje gjelder veldig få, så er det likevel trist at de har det så lite bra(så fremst at de er skikkelig deprimerte).

[KGU]

Nå er det jo ikke så mange som tar livet sitt hvert år i Norge da. Vi ligger under gjennomsnittet i Europa såvidt meg bekjent. Selvom det fremdeles er menn som oftest begår selvmord, så går kurven for kvinnene i gal retning, mens mennene går i riktig retning.

[Nerf]

Må si det første som slår meg er denne "emo-trenden" som har slått inn over samfunnet som en bølge. Virker på meg som det er "in" å kutte opp seg selv.

 

Som dere sier, tror jeg nok at det for det meste handler om oppmerksomhet, men det igjen kan også skyldes faktiske problemer de har. Det blir vel mer et rop om hjelp hvis man har det skikkelig vondt, eller sliter med traumer, mobbing eller slikt. Da kommer man også inn på forhold i familien, venner, skole, og andre ting som kan påvirke noen i slik grad at de sier de vil ta selvmord.

[g@bb@]

Vel, spørsmålet blir vel da "hvorfor gjør/har de gjort det"?

 

Tror nok de fleste blir litt desperate (les, ikke etter oppmerksomhet) og derfor går det desverre bare en vei. Og det er desverre nedover. Mange ting spiller inn her. Kanskje først og fremst selvtillit og hvordan du blir behandlet av andre som fører til at du ikke føler deg verdt noe som helst.

 

Det som kan kanskje væer en grunn til selvskading, vil jeg si at det er mye som spiller inn. Kanskje mest fordi dert er avhengighets skapende. Du føler en makt over kroppen din, og som vi vet, er makt veldig avhengighets skapende. bare se på store ledere.

[notalive]

Må si det første som slår meg er denne "emo-trenden" som har slått inn over samfunnet som en bølge. Virker på meg som det er "in" å kutte opp seg selv.

 

Som dere sier, tror jeg nok at det for det meste handler om oppmerksomhet, men det igjen kan også skyldes faktiske problemer de har. Det blir vel mer et rop om hjelp hvis man har det skikkelig vondt, eller sliter med traumer, mobbing eller slikt. Da kommer man også inn på forhold i familien, venner, skole, og andre ting som kan påvirke noen i slik grad at de sier de vil ta selvmord.

8135585[/snapback]

 

"Emo-trenden" har vel slått til som en bølge, ja. Hvis man tenker litt på det vil man jo oppdage at traumer, mobbing eller slikt har slått til før "emo-trenden". Så sånn sett kan man vel si at økt traumer og mobbing har blitt et problem.

 

Hvorfor?

 

Og hva mener du med traumer? En bilkollisjon eller ulykke?

 

Edit: Dårlig selvtillit er vel også et problem. Hva kan man gjøre for å styrke selvtilliten til venner og bekjente?

Endret 12. mars 2007 av notalive

[Nerf]

Må si det første som slår meg er denne "emo-trenden" som har slått inn over samfunnet som en bølge. Virker på meg som det er "in" å kutte opp seg selv.

 

Som dere sier, tror jeg nok at det for det meste handler om oppmerksomhet, men det igjen kan også skyldes faktiske problemer de har. Det blir vel mer et rop om hjelp hvis man har det skikkelig vondt, eller sliter med traumer, mobbing eller slikt. Da kommer man også inn på forhold i familien, venner, skole, og andre ting som kan påvirke noen i slik grad at de sier de vil ta selvmord.

8135585[/snapback]

 

"Emo-trenden" har vel slått til som en bølge, ja. Hvis man tenker litt på det vil man jo oppdage at traumer, mobbing eller slikt har slått til før "emo-trenden". Så sånn sett kan man vel si at økt traumer og mobbing har blitt et problem.

 

Hvorfor?

 

Og hva mener du med traumer? En bilkollisjon eller ulykke?

8135722[/snapback]

 

For eksempel. Oppleve at en barndomsvenn dør, overgrep, slike ting.

 

Joda, slike ting har jo vært der før den "trenden", men det jeg prøver å si er at det for meg virker mye vanligere å slite med slikt nå.

[Gjest Bruker-95147]

Vet ikke helt om problemet er at folk ikke har det generelt sett bra nok, men ønsker og ambisjonene er kanskje litt overdrevene i forhold til evner. Jeg har et visst inntrykk av at mange unge mennesker har et voldsomt behov for og bli sett/hørt. På meg virker det som om mange er veldig utålmodige for og bli "vellykkede", uten at de bestandig har skjønt at "ting tar tid".

 

Om noen sier at de har tenkt på selvmord, tar jeg heller ikke det så veldig seriøst. De selvmordskandidatene som jeg har hatt kjennskap til har aldri gitt uttrykk for dette, men har plutselig bare tatt livert av seg, og for omgivelsene har dette vært helt uforståelig.

[Lambada]

Jeg skal faktisk fortelle en liten episode i denne sammenhengen som kanskje forteller litt om hvordan jenter tenker og hvor utspekulerte enkelte kan være.

 

Juli 2005 dro jeg inn i forsvaret og avtjente de to første månedene i stavanger på madla. Deretter var det opp til Bodø og inn på Bodø hovedflystasjon og være der i ca 10 måneder. Jeg var lite begeistret for både Bodø og militæret og brukte endel tid å bli kjent med jenter der oppe og være hos dem.

 

Ble kjent med ei jente som het Marianne som var 21 år og virket helt normal. Vi ble så enige for å være ff'er og drev på dette en stund. Etterhvert fikk hun følelser for meg og konfronterte meg med dette. Jeg sa at jeg ikke kunne returnere disse følelsene og hvis dette gikk utover ff forholdet så skulle vi droppe det. Jeg sa også at hvis hun ville bryte kontakten mens leken var god så kunne vi det. Hun overtalte meg at hun ville klare å legge disse følelsene til side og fortsette da som ff'er. Dum som jeg var så trodde jeg på dette og fortsatte ting. (Hint til dere andre, hvis en jente eller gutt for den saks skyld får følelser, STOPP mens leken er god for resultatet blir aldri bra).

 

Uansett så gikk litt og jeg fant ut at hun hadde lest meldinger på mobilen min og snakket med kontakter på msn. Hun fant da ut at jeg hadde hatt litt god tone til ei jente som het Isabelle og tydeligvis holdt dette inni seg en liten stund. Deretter kom en helg hvor hun drakk mye og plutselig fikk sterkt utløp for dette. Hun var forbanna og gråt omhverandre uten at jeg skjønte helt da hva det var for noe. Hun ville ikke forklare hvorfor hun var slik og heller ga meg hint uten helt å skjønne hva hun mente. Etterhvert sa hun noe som "Isabelle er jo tydeligvis bedre enn meg" og jeg begynte da å skjønne hva som foregikk.

 

Dagen etter snakket vi om det og hun beklaget seg og sa at dette var engangstilfelle i fylla og at hun ikke tenkte slik. Hun ville fortsette som ff som vi hadde gjort og vi gjorde det. (Ja jeg var dum). La også merke til at når jeg snakket om gårsdagen avbrøt hun meg hele tiden med "jeg er ikke slik", "nok om det" o.s.v. Noe som da hentyder til at hun ikke tålte å snakke om det.

 

Omtrent det samme gjentok seg enda en helg, og samme leksa kom dagen etter at slik var hun ikke og ville fortsette. IGJEN så trodde jeg på hun.

 

Atter en helg og samme oppførselen gjentok seg. Denne gangen ble jeg sur på henne når vi drakk og sa nå var det på tide å avslutte hele mens leken var god. Da klikket det og hun raserte hele leiligheten sin, løp så naken ut og sa hun skulle løpe vekk. Hun sa ikke hvor, bare vekk fra meg sa hun. Endte så med at jeg måtte løpe og hente hun og bruke makt for å få hun inn i leiligheten igjen. Hun gjorde da alt for at jeg ikke skulle ta henne inn i leiligheten som å bite, slå, legge seg ned o.s.v. Hadde ikke samvittighet for å la henne løpe ute naken (dette var i januar/februar).

 

Når jeg hadde hentet hun til leiligheten igjen ville hun løpe ut igjen og jeg måtte faktisk låse henne inne på rommet. Det fortsatte da med at hun begynte å rasere og gå berserk der inne. Jeg følte jeg ikke hadde annet valg enn å ringe til politiet for å så holde henne nede til de kom.

 

Politiet kom så med ambulansen og hun ble bindt fast og kjørt ned til sykehuset og var der over natta. Var nesten så jeg måtte inn til avhør til politiet. Hun hadde fullt av blåmerker og blødde noen steder etter hun hadde hivd seg ned på bakken ute, gått berserk i leiligheten o.s.v. Hun sa da at jeg hadde voldtatt hun og at hun hadde prøvd å rømme uten å lykkes til politiet.

 

Jeg tror politiet så hvilken stand hun var i, og derfor skjønte hva som var sant for etter litt snakk med politiet så dro de jo avgårde med hun. Hvis situasjonen hadde vært litt anderledes og hun ikke hadde vært fullt så berserk som hun var kunne hun sikkert klart å vri situasjonen anderledes. Altså at jeg kunne blitt anmeldt.

 

Det viser seg også i ettertid at samtidig som vi var ff'er så hadde hun på slutten sagt til sine venner at vi var sammen i lang tid. Og at jeg var utro og den episoden med politiet så hadde jeg slått hun og misbrukt hun.

 

Det viste seg også i ettertid at hun hadde latt være å gått på p-piller den siste tiden mens vi var ff'er og ble gravid. Når jeg da konfronterte dette med hun sa hun at barnet ville bringe oss sammen og da ville jeg innse at hun passet for meg o.s.v. Til venner og familie så sa hun at vi var sammen og at barnet var planlagt. Jeg snakket endel med familien og under press av familien tok hun da abort kun noen uker før det ikke var lov lenger med abort.

 

Jeg hadde deretter ikke noe mer kontakt med hun og endel uker etterpå ringte hun meg og sa at hun drakk og vurderte selvmord. Hun sa da at hvis ikke jeg kom så ville hun ta selvmord ved å ta overdose. Jeg følte at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å ta dette seriøst og derfor dukket opp. Der hadde hun drukket endel og jeg spurte hvor pillene var, men disse hadde hun gjemt. Jeg tror det aldri var noen piller. Hun ville så ha sex for siste gang og lovet hun skulle la meg være etter det. Jeg hadde mistet alt av respekt for hun og derfor ikke gjennomførte dette.

 

Jeg sa heller at jeg skulle tenke på det(tørte ikke si noe annet for at hun skulle bli enda mer ustabil). Når hun konfronterte meg med dette dagen etter visste jeg ikke noe annet å si enn at jeg trengte lengre tid på meg. Dette drøyde jeg en god stund helt til hun på nytt truet med selvmord hvis jeg ikke bestemte meg. Jeg fant på masse unnskyldninger om at jeg hadde det vanskelig og klarte ikke bestemme meg enda, men hvis det var noen i livet mitt så var det henne. Jeg vet det var teit, men hva annet skulle jeg si?

 

Omsider så traff hun en annen gutt og jeg hørte ikke noe mer fra henne. Tiden gikk og nesten ett helt år etterpå (dette var nå i desember/januar) snakket jeg med henne igjen. Virket da som hun hadde fått ting i orden og vi snakket litt om fortiden og spøkte litt om den. Som sagt var det gått ett år nå og hun virket helt normal så tenkte ikke noe mer over ting. Så sa hun at hun skulle flytte men ble tvunget ut av leiligheten noen uker før hun skulle flytte inn ett nytt sted.

 

Hun hintet derfor om hun kunne bo hos meg den tiden inntill hun skulle flytte inn i det nye stedet. Var gått så lang tid og siden intensjonen var kun som venner (ikke noe sex involvert) så¨tenkte jeg at det ikke kunne skade. Jeg sa likevel at hun måtte sove på gjesterommet og at hun IKKE kunne være med når jeg skulle ut å drikke. Dette siden hun alltid klikket i fylla og ble som oftest ustabil da. Med de forutsetningene regnet jeg med at alt ville gå bra.

 

Hun kom så nedover til meg og var der endel dager. Så kom lørdagen og hun skulle til en annen hun kjente like ved der jeg bodde. Dette ble ikke noe av og hun satt da sammen med oss når vi drakk. Hun drakk ikke noe i starten for jeg hadde sagt på forhånd at vi ikke skulle drikke sammen. Etterhvert begynte venner av meg og gi henne alkohol og sa til meg at ingenting galt ville skje.

 

De skulle ta da ansvar og var ikke helt klar over fortiden mellom meg og Marianne. Jeg hadde drukket endel og etter endel med press fra venner om at jeg var kjip fordi jeg ikke lot henne drikke ga jeg etter. Hun begynte så og drikke og alt gikk helt fint. Vi så dro på fest ett lite stykke unna og rett før vi skulle på byen, sånn før 12:00 så ville hun hjem.

 

Jeg ville ikke da la henne dra hjem alene i leiligheten og valgte da å bli med henne hjem. Når vi kom til meg så spurte hun om sex igjen, og jeg sa tydelig nei. Så gikk så og la meg og en stund etterpå kom hun inn på soverommet og sa hun hadde tatt overdose. Jeg var ganske dritings og trøtt og sa bare at hun skulle gå og legge seg.

 

Trodde ikke på at hun hadde tatt overdose og la meg igjen for å sove. Litt senere våkner jeg opp med at jeg hører henne spy. Hun hadde da prestert å spy 3-4 ganger rundt om i leiligheten. På soverommet mitt, i stua i sofaen og på gjestesoverommet.

 

Fant så ut at hun hadde tatt noe som heter El-Tigre. Dette er slags treningspiller/slankepiller som ikke er lov i Norge. Er 200mg koffein og endel effedrin i hver pille. Dette er veldig mye og man skal kun ta ett stk hver dag, likevel er dette skadelig for kroppen. Vi fant ut i ettertid at hun hadde da tatt 80stk sånne.

 

Til sammenligning er det rundt 15-20mg i en redbull? Rett meg her om jeg tar feil. Hun hadde selvfølgelig spydd opp de fleste pillene med engang ellers ville jo hun ha dødd. Uansett ringte jeg ambulansen og hun måtte pumpes og ble lagt inn på medisinsk overvåkning i 3-4 dager etterpå.

 

Jeg sa at hun måtte dra hjem og bestilte så flybillett til henne noen dager etterpå hun kom fra sykehuset. Hun ville ikke snakke om episoden og sa masse om at alt var min feil o.s.v. At jeg hadde gjort henne slik.

 

I senere tid så har hun drevet og ringt til familien min og spredd rykter om at jeg har sex med ett annet familiemedlem. Hun har også spredd rykter til venner om dette og at jeg har sagt ditt og datt om disse vennene.

 

Til meg så har hun sagt at siden jeg har ødelagt hennes liv så vil hun gjøre alt i sin makt å ødelegge mitt. Dette her fortsetter den dag i dag og hører stadig at hun har ringt noen jeg kjenner og sagt ditt og datt. Har roet seg litt nå og regner med hun vil stoppe etterhvert. Likevel har jeg måttet rydde opp i mye av det hun sier og selv om det er helt utrolige ting hun sier så tærer dette på.

 

Jeg skal ihvertfall ikke provosere henne og bare lar dette gå ut til hun blir lei. Hun driver så og sier også at jeg har ødelagt henne og jeg er grunnen til at hun har tatt selvmord. Hun har også sagt at jeg har oppmuntret henne til å ta selvmord og at vi har planlagt sammen hvordan hun skal gjennomføre dette.

 

Er mye lesning her, men tenkte jeg skulle dele dette for litt å illustrere hva jenter kan være i stand til.

 

EDIT: Medalje deles ut til de som klarer/gidder å lese hele

Endret 12. mars 2007 av Lambada

[pax1]

Er mye lesning her, men tenkte jeg skulle dele dette for litt å illustrere hva jenter kan være i stand til.

Hvis det du skriver er slik det var/er illustrerer det vel mer hva en person i psykisk ubalanse er i stand til - ikke nødvendigvis jenter.

 

For øvrig ganske frisk historie, ja...

Endret 12. mars 2007 av pax1

[Lambada]

Hvis det du skriver er slik det var/er illustrerer det vel mer hva en person i psykisk ubalanse er i stand til - ikke nødvendigvis jenter.

 

For øvrig ganske frisk historie, ja... ohmy.gif

 

Ja selvfølgelig, sier ikke at alle jenter er slik. Langt derifra, men mer for å bidra med en episode og hvordan en jente kan oppføre seg. Mange skikkelige jenter der ute, men er alltid noen ustabile, men det gjelder begge kjønn.

[Aldhissla]

det kan kanskje også være en oppfordring til å tenke seg om to ganger før man innleder FF-forhold....

[Sindrelol]

Temmelig syk dame du kom uvenfor der Lambada.

 

On topic: Tror en stor grunn til depresjon er, at man føler at livet ikke gir noen mening. Altså at man føler at en ikke gjør noe ut av livet sitt.

Personlig går dagen min ut på skole, pc og soving, hvilket har medført at jeg er deprimert hver eneste dag. Det er få lyspunkter i løpet av uka, kanskje når jeg er sammen med noen venner, men resten av tiden sitter jeg og depper foran pcen.

[Red Frostraven]

det kan kanskje også være en oppfordring til å tenke seg om to ganger før man innleder FF-forhold....

8136036[/snapback]

 

Med en oslo-jente

[notalive]

Medalje til meg.

 

Utrolig irriterende å måtte slite med noe slikt. Håper det gir seg etter hvert. Og som du sier, så gjelder jo dette begge kjønn. FF-forhold er vel for så vidt ikke akkurat ... det perfekte forhold, for å si det slik.

 

Temmelig syk dame du kom uvenfor der Lambada.

 

On topic: Tror en stor grunn til depresjon er, at man føler at livet ikke gir noen mening. Altså at man føler at en ikke gjør noe ut av livet sitt.

Personlig går dagen min ut på skole, pc og soving, hvilket har medført at jeg er deprimert hver eneste dag. Det er få lyspunkter i løpet av uka, kanskje når jeg er sammen med noen venner, men resten av tiden sitter jeg og depper foran pcen.

8136041[/snapback]

 

At man føler at livet ikke gir noen mening, det tror jeg faktisk på. Hva er et menneskeliv verdt i dag? Ingenting. Penger er alt. Den utviklingen er synd.

 

Mitt liv består også av sove, skole, spise, pc og sove. Litt patetisk, kanskje, men er for lat til å gjøre noe med det.

[Red Frostraven]

At man føler at livet ikke gir noen mening, det tror jeg faktisk på. Hva er et menneskeliv verdt i dag? Ingenting.  Penger er alt. Den utviklingen er synd.

 

Mitt liv består også av sove, skole, spise, pc og sove. Litt patetisk, kanskje, men er for lat til å gjøre noe med det.

8137066[/snapback]

 

Det er sinnsykt vanskelig å gjøre noe bra med livet når det å dyrke mat, være sjåfør, bygge hus blir sett ned på, mens å selge mat, tegne hus og kjøre rundt med sjåfør og flytte papierer og tall fra A til B blir sett på som det store i livet.

Samtidig som det å skape liv er fy-fy, mens det å ta liv (offiser i forsvaret) og redde liv (leger) er bra...

Samtidig som det å utvinne verdier er negativt, gruvearbeider, fisker, mens å få mennesker til å utvinne verdier på "din" eiendom og til din fortjeneste er positivt.

 

Samtidig som formelt slaveri er ulovlig, så ligner samfunnet i dag forferdelig på slaveri...

 

Hvorfor er det minst viktige som finnes i universet, materielle goder, blitt så viktig -- så viktig at mennesker må dø for at andre skal ha mest mulig av det?

[Latskap]

Jeg ville si at da er det ca 1/10 jenter som juger. + gjengen med emoer som bare vil ha oppmerksomhet.

[trøls]

Samtidig som formelt slaveri er ulovlig, så ligner samfunnet i dag forferdelig på slaveri...

8137782[/snapback]

Så lenge vi har et sosialdemokrati, slaver vi i det minste for hverandre. Men det er ikke sikkert vi hadde blitt mindre tilfredse ved å kutte ned på jobbuke og forbruk.

[Gjest Bruker-95147]

At man føler at livet ikke gir noen mening, det tror jeg faktisk på. Hva er et menneskeliv verdt i dag? Ingenting.  Penger er alt. Den utviklingen er synd.

 

Mitt liv består også av sove, skole, spise, pc og sove. Litt patetisk, kanskje, men er for lat til å gjøre noe med det.

8137066[/snapback]

 

Det er sinnsykt vanskelig å gjøre noe bra med livet når det å dyrke mat, være sjåfør, bygge hus blir sett ned på, mens å selge mat, tegne hus og kjøre rundt med sjåfør og flytte papierer og tall fra A til B blir sett på som det store i livet.

Samtidig som det å skape liv er fy-fy, mens det å ta liv (offiser i forsvaret) og redde liv (leger) er bra...

Samtidig som det å utvinne verdier er negativt, gruvearbeider, fisker, mens å få mennesker til å utvinne verdier på "din" eiendom og til din fortjeneste er positivt.

 

Samtidig som formelt slaveri er ulovlig, så ligner samfunnet i dag forferdelig på slaveri...

 

Hvorfor er det minst viktige som finnes i universet, materielle goder, blitt så viktig -- så viktig at mennesker må dø for at andre skal ha mest mulig av det?

8137782[/snapback]

 

Godt skrevet/tenkt!