Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

Goophy

Av Goophy
i Helse

Anbefalte innlegg

Videoannonse

Videoannonse
Annonse
Ernie

Ernie

Skrevet
Skrevet

Faen jævla piss! Hvorfor skal det alltid dukke opp en ny potensiell feil med meg når jeg er "ferdig" med den forige? Skal det virkelig være sånn at jeg har arva hver bidige gen som er feil hos mamma og pappa? Begynner virkelig å se slik ut :angry:

Lenke til kommentar
Firesky

Firesky

Skrevet
Skrevet

Killerquo: been there, done that, learned that :p

 

 

Xyprotec:

det sa jeg også helt til jeg begynte på sommerjobben...

nå savner jeg det å kunne chille...

på jobben var det rett på sak, ikke snakk om å bli litt kjent osv eller hilse på folk

i dag var det btw en som skjelte meg ut fordi jeg ikke hørte hva han sa å måtte spørre en del ganger, jeg skjønner han ble lei av det, men han snakker jo så lavt å når det står 5 maskiner rundt i rommet å durrer så blir det ikke akuratt bedre :ermm:

huff, jaja... bare i morgen og 2 uker igjen... så er det ferie...

Lenke til kommentar
xD^^

xD^^

Skrevet
Skrevet

Vet ikke helt om jeg skal være glad eller lei meg.

 

Jeg har jobbet mesteparten av ferien, og føler allerede at jeg har mistet kontakten

med mange av de jeg gikk sammen med på ungdomsskolen.

Tilbringer litt for mye tid foran pcen, og litt for lite ute.

 

Om et par uker får jeg moped, så jeg håper at jeg blir litt mer sosial,

samtidig som jeg håper at jeg kommer inn på Media.

 

Jeg føler at jeg aldri er ute med venner, at ingen inviterer meg ut.

Ingen sier ifra om noe. Veldig sjelden iallefall.

 

Om en stund mister jeg i tillegg nettet, noe som er både positivt og negativt,

men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er så redd for å bli stemplet som nerd på

videregående også, sånn som på ungdomsskolen.

 

...

Lenke til kommentar
xD^^

xD^^

Skrevet
Skrevet
Er så redd for å bli stemplet som nerd på

videregående også, sånn som på ungdomsskolen.

6445894[/snapback]

Kommer ann på hvordan du oppfører deg. Er du "OMGLOLKEK" hele tiden, blir du stemplet deretter. :)

6445927[/snapback]

Aldri sagt noe sånt iløpet av de tre årene på ungdomsskolen.

Det som gjorde at jeg ble "nerd" var at jeg aldri var ute på fest - fordi ingen inviterte meg ut.

Lenke til kommentar
Gjest Slettet+9817234daf

Gjest Slettet+9817234daf

Skrevet
Skrevet
Kommer du inn på media så har du 3 vanvittig fine år foran deg. Gled deg.

6445914[/snapback]

Takk <3 Er det veldig mye lekser og slit? :)

6445923[/snapback]

 

Nja, er en del første året, men det er bare gøy. Andre året er himmelsk. Helt fantastisk.

Lenke til kommentar
xD^^

xD^^

Skrevet
Skrevet
denne tråden gjorde meg deppa .P

6446455[/snapback]

#Denne tråden er for å slippe løs sine depresive følelser og gi råd. 

#Ikke kommenter kommentarer på en negativ måte. 

#Ikke være nedlatene mot folk som poster sine tanker, følelser osv. 

#Ikke gidd å poste håpløse ting som; "Å nei, jeg tapte i CS _whine_,_whine_!!1!!"

Lenke til kommentar
Fredrik

Fredrik

Skrevet
Skrevet

wh1te har helt rett angående media. Om du kommer inn står du foran tre interessante år.

 

Er nettopp ferdig med VK1, og har trives veldig godt hittil i hvert fall. Lekser er det ikke så mye av de to første årene i hvert fall, på grunn av at du har ganske få allmennfag (spesielt andre-året). Tredjeåret blir det mer å gjøre, siden dette er påbygningen med mye mindre studieretningsfag.

Lenke til kommentar
Ustedalen

Ustedalen

Skrevet
Skrevet (endret)

Jeg la inn alt nok en gang, denne gangen i en spoiler.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle dette, men det kan ha noe med at det er veldig få som vet hvordan jeg har hatt det.

 

En god del av mine barndoms år har blitt ødelagt. To har blitt ødelagt totalt, mens tre eller mer, var ingen koselig tid. Grunnen er at jeg har blitt mobbet, og ikke spesielt lite.

 

Det hele begynte i barnehagen. Jeg hadde utstående ører, noe som ble til at jeg ble kalt apeøre. Selv om dette var barnehagen, så var det til tider sårende for en ung sjel, men tiden gikk og jeg hadde noen gode venner for det om. Videre så begynte jeg i førsteklasse, denne gangen på et litt større sted en der jeg hadde gått i barnehage. Allikevel hang kallenavnet mitt, apeøre eller ape, med meg til dette stedet. Jeg ble kalt dette såpass mye at til slutt bestemte moren min seg for at jeg skulle ta en øre opperasjon, slik at ørene mine ble litt mer normale. Det tok meg to opperasjoner med ett års mellomrom, på grunn av en feil under den første opperasjonen. Selv mener jeg at jeg har mistet en del av den gode hørselen min på grunn av dette.

 

Allikevel ga det seg ikke. Jeg fikk flere og flere fiender, og kom i flere slåsskamper der jeg gjerne fikk åtte stykker eller mer mot meg alene. Jeg var en liten slåsskjempe når jeg var liten, så jeg hadde kanskje meg selv å takke. Dette ga seg med tiden, og jeg ble ikke så interessert i slå de som var frekke i kjeften lenger. Jeg trakk meg heller mer vekk, og begynte å gå en del for meg selv. Dette førte til at jeg ble mer og mer utestengt av folk som gikk i klassen min. Jeg hadde heldigvis noen få venner, men de var gjerne ett år eldre enn meg og hadde ikke alltid tid til å være med meg, forstålig nok. Jeg begynte hos PPT, noe som hjalp… Litt. Selvsagt var jeg idiotisk nok til å gå inn en avtale med dem at de skulle begynne å snakke med dem som var verst mot meg. Dette hjalp en liten stund, men jeg følte et voksende hat mot meg. Etter en liten stund ble dette også brukt mot meg. Allikevel overlevde jeg ganske fint denne tiden på barneskolen, selv om det var noen ille år.

 

Derimot ble det verre når jeg begynte på ungdomsskolen. Folk som hadde gått i klasse med meg før, fortalte de nye i klassen hvilken idiot jeg var. Dette førte til at folk begynte å utestenge meg enda mer. Den første tiden på ungdomsskolen følte jeg at folk bare så rart på meg. Så skulle vi på sykkel og overnattingstur en stund utpå høsten, og noen av de populære guttene spurte om jeg ville sove i samme telt som dem. Jeg ble overlykkelig siden jeg følte jeg endelig ble godtatt. I senere tid har jeg begynt å skjønne at de bare lurte meg. Jeg og en annen i ”gruppen” hadde med oss telt, og vi hadde avtalt hvem som skulle sove i telt med hvem. Jeg følte hele tiden at det var ett eller annet som ikke stemte på turen, men tenkte i grunn ikke særlig mye over det. Jeg merket senere på kvelden at følelsene mine var sanne. Alt var ikke like ”fantastisk” som det hørtes ut som. Når vi skulle legge oss, fikk jeg vite at alle de som skulle sove i mitt telt hadde lagt seg inn til han andre, mens jeg fikk ikke lov til å være der. Jeg ble lettere sagt kastet bort. Det ende med at jeg sov alene i mitt eget telt. Neste morgen merker jeg derimot at det ligger en fyr som jeg såvitt har sett før, i teltet mitt. Denne fyren hadde krabbet inn og spist opp godteriet mitt, før han la seg til å sove. Frekkhet på sitt verste, etter at han var med på å kaste meg ut av det andre teltet.

 

Det var i grunn slik det verste begynte, denne gangen. Fra og med da, var jeg stemplet som en taper, og en stor idiot. Ingen ville snakke med meg, og ingen ville være venner med meg. Jeg begynte å kutte ut kontakten med vennene mine som var eldre, siden jeg rett å slett følte meg som en mislykket taper. En stor idiot. Jeg begynte å grine meg selv til søvns, og ville ikke gå på skolen mer, av den enkle grunn at jeg ble mobbet hele tiden. Jeg ble ufattelig såret minst 5 ganger hver eneste dag, i tillegg til at folk utestengte meg. Jeg gikk alene i friminuttene, jeg var alene hjemme. Jeg var alene over alt. Bare jeg sendte noen meldinger til noen jenter, fikk jeg vite hvor ekkel og stygg jeg var, og at de ikke ville ha noe med meg å gjøre. I 6-klasse klarte to idioter å sette ut et rykte om meg at jeg drev seksuelt og stakk en laserpenn opp i rumpen min, fordi det ”ga meg nytelse”. En gang jeg går inn i klassen min, møter det meg en hel klasse (28 elever) som skriker ”laserpekermannen” for full guffe. Jeg som trodde dette idiotiske ryktet var ute av verden, men den gang ei. Videre ble dette ryktet spredd ut over hele skolen, og folk begynte å tro på dette. Fikk vite av en to år gammel gutt hvor ekkel jeg var som holdt på med dette.

 

Videre det året fikk jeg daglig høre hvor stor taper jeg virkelig var, det gamle kallenavnet ”ape” ble brukt flere ganger daglig, det var greit å slå/fike til meg, og folk ville rett å slett ikke ha noe med meg å gjøre, hvis ikke de trengte noen å såre. Jeg snakket med noen av lærene ang. dette, men det hjalp aldri. De sluttet aldri å mobbe meg. De sluttet aldri å hate meg. Livet var jævlig.

 

Atter ett år kom, og jeg begynte i 9-klasse. Mobbingen tok heller ikke slutt dette året. Ved en konfirmasjonleir skulle vi fortelle hvilken årstid vi likte best og hvorfor til ”naboen”. Jeg fortalte på en spøkefull måte at jeg likte vinteren best, fordi da kunne jeg stå på ”freestyle” etterfulgt av en forklaring at jeg køddet, men jeg likte vinteren best fordi jeg likte å stå på ski. Selvsagt valgte denne fyren å si faktisk freestyle og ikke ski, noe som mange folk reagerte på. Gjennom hele turen fikk jeg høre hvor dum jeg var, hvilken taper og idiot jeg var, og at de ikke ville ha noe med meg å gjøre. Turen var egentlig en overnattingstur, men jeg brakk meg med vilje slik at jeg slapp å være med de andre. Tiden gikk, og jeg ble konstant påminnet om hvilken stor taper jeg var, hvor apete jeg var, hvilken idiot jeg var og at folk ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg oppdaget folk som sto og baksnakket meg i gangen. Jeg ble truet av ca. 13 tiende klassinger med juling, siden de ”hadde” en atombombe med grunner. Jeg ble slått til med andres albuer i trynet, uten grunn. Jeg gikk nesten hele åttende og niende klasse uten venner. Jeg ble avsosial, redd folk. Jeg ble sittende mer inne, og tok ikke kontakt med andre. I så fall veldig få. Jeg begynte faktisk å lure på om noen kom til å savne meg hvis jeg var borte/død. Jeg begynte hos en ”psykolog” etter en stund, noe som faktisk hjalp. Jeg ble mer glad i livet, og jeg begynte å sette pris på enkle detaljer. Psykologen min ble en av mine beste venner, føltes det som. Det kom en ny i klassen min, og vi ble fort venner. Bestevenner. Derimot snudde alt seg på hodet en gang rett etter jul. Jeg står i døren til parallell klassen og småprater med en fyr der. Plutselig kjenner jeg tre fyrer tar tak i meg og dytter meg inn i veggen mens han ene tar kvelertak på meg mens de to andre står rundt med knyttede never. Han holdt denne så lenge og så hardt at jeg kjente det begynte å svartne for meg. Når han endelig slipper, får jeg spurt hvorfor han gjør slikt. Svaret var: ”Fordi du er så stygg”.

Skolen klarte ikke å fikse opp i dette, og fyren fikk ingen vansker med denne episoden. Jeg derimot hadde merke og vondt rundt halsen i over en uke.

 

Etter den gangen bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle la slikt skje flere ganger, og jeg begynte å trene som en gal. Kan nesten si at jeg utviklet en form for spiseforstyrrelser. Jeg trente hver eneste dag, jeg kuttet ut alt som het godteri, jeg tenkte bare i proteiner og karbohydrater. Jeg ville bare bli større. Bli sterkere. Slik at jeg en vakker dag kunne gi disse idiotene som fortjent. Slik at jeg ble respektert. Og det gikk bedre. Jeg tok meg kanskje ikke så nær av alt det de sa lengre, fordi jeg ikke tenkte på annet enn trening. Dette gikk bedre utover tiende klasse, og jeg ble ikke så opptatt av hevn og trening. Jeg begynte å leve litt mer normalt, og begynte å få venner. Jeg fikk daglig slengt idiotiske bemerkelser i trynet, men allikevel følte jeg det ikke så ille slik som jeg hadde det før. Dette året hadde jeg gode venner. Allikevel var det noen episoder dette året. Noen i klassen hadde lagt ut på nettet ryktet om laserpennen, at jeg var homofil og hadde lagd en amatør homsepornofilm med en venn av meg. Dette endte nesten med politianmeldelse.

 

Heldigvis har jeg blitt godtatt etter jeg har begynt på videregående. Folk begynner å respektere meg, og godta meg for den jeg er. I år har jeg mange gode venner, som jeg stoler helt og fullt på. Jeg har en fantastisk kjæreste jeg elsker utrolig høyt.

 

Allikevel har disse årene gjort noe med meg. Jeg er blitt avsosial. Jeg klarer ikke store folkemengder, og jeg misliker fester. Jeg klarer ikke å snakke med nye folk, fordi jeg ikke orker å få nye folk til å mislike meg. Jeg er alt for følsom, og tar mesteparten opp i verste mening, selv om jeg prøver å sette meg inn i andres mening. Jeg er livredd for å miste det nettverket jeg har opparbeidet meg. Selvtilliten min er ikke akkurat god. Jeg har til tider søvnproblemer. Jeg syndes rett å slett synd på kjæresten min, som er så utrolig fantastisk og perfekt, som må holde ut med en som meg.

 

Jeg hater rett å slett en god del av mitt liv.

 

PS: Hver så snill å ikke quote dette innlegget (i alle fall ikke slik at innholdet vises), hvis jeg angrer på at jeg skrev dette og vil slette det i løpet av morgendagen.

 

 

Endret av Ustedalen
Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
Gå til emneliste

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...